Skulle ta idrettsmerket – måtte kappløpe mot bestefar

Mye har forandret seg siden jeg sist deltok på idrettsmerkeprøvene. Ikke minst alderen på konkurrentene.

TØFFE TAK: TV 2-reporter Eivind A. Pettersen har ikke prøvd seg på idrettsmerket siden barneskolen. Da han stilte opp til merkeprøve på Fana Stadion fikk han erfare at det ikke bare er å møte opp - du må faktisk yte maksimalt.

 
Jeg husker fortsatt diplomet jeg fikk, og hvor prestisjefylt det var å kunne løpe 60-meteren fortere enn sidemannen på barneskolen.

30 år seinere skal jeg til pers igjen. Denne gangen helt frivillig – for å prøve meg på idrettsmerket.
 
Stedet er Fana Stadion i Bergen der jeg har vært på jobb en rekke ganger, blant annet under lag-EM i friidrett med Andreas Thorkildsen og Ezinne Okparaebo.
Nå står jeg selv på startstreken i t-skjorte og tights. Juniværet er strålende, solen skinner og det er lett motvind.
 
Motstanderen i banen ved siden av er 81 år gammel og ligner definitivt ikke på Ezinne!
 
Snublefot
Klar-ferdig-GÅ! Arrangør Grete Nygaard (72) slipper armen ned, vi er i gang.
Jeg småsnubler på de første skrittene, så går det bedre. Beina går som trommestikker mens jeg bare har én tanke i hodet: Passere målstreken og tidtakeren med capsen før jeg pådrar meg strekk! Og for all del ikke tape for bestefaren i bane 1.
 
Ikke for sofagriser
– 8,3. Du må ha løpt før, sier capskaren oppmuntrende. 81-åringen fosser inn noen sekunder seinere – og imponerer enda flere.
 
Aldrende deltakere er det nok av under idrettsmerkeprøvene. Jeg er en av de yngste, de fleste er 60+. Når man vet at antall merketakere synker for hvert år er det nærliggende å tenke at idrettsmerket er en døende tradisjon. Synd, for som fysisk test har merkeprøven sin funksjon.

Magisk grense
Idrettsmerkeprøven er ikke for sofagriser, det får jeg raskt erfare. Ja vel, 60-meteren går greit. Kravet for menn på min alder, det vil si mellom 40 og 45 år, er ti blank. Men allerede under stille lengde får jeg brynet meg.

Man skulle tro at en tidligere volleyballspiller er suveren i lengdesprang. Men jeg har alltid vært best med fart – ikke uten. Min magiske grense er 2,20 meter. I første forsøk klarer jeg 2,25. Jeg utfører ytterligere tre hopp, men på 2,40 er jeg nedi med hånden. På merkekortet ender jeg opp med 2,29 m. Puuh!
 

LANGT, LENGRE, LENGST: Stille lengde er ikke for amatører.

Kul kis med lite glis 
Så er det tid for kulestøt. I kulegropen står det kule deltakere på rekke og rad. Og mange spente tilskuere.
– Du kan velge mellom kulen på 7,25 kg og 5,5 kg, opplyser mannen med målebåndet.
Kravet med sistnevnte er 9,0 m for mitt vedkommende. Jeg dropper snurreteknikken, som jeg har sett bamsene bruke i OL. I stedet tar jeg to skritt fart, lener meg bakover med kula under haka før jeg hinker to ganger frem – og støter ifra.
– Ni blank, sier måleren ute på grusen. Og legger til:
– Det ser mistenkelig ut om det står 9,0 på kortet ditt. Prøv igjen!Jeg har ikke lyst til å bli mistenkt for merkefusk og stiller meg nok en gang bak i køen. Så er det min tur igjen, jeg smeller til. 9,08 m. Skarve åtte centimeter over kravet, men bestått. Jeg kan spandere på meg et lite glis etter å ha bestått alle de tre tekniske øvelsene.
 
Dagens tøffeste 
Så er det tid for dagens virkelige styrkeprøve: 3000 meter flatt på bane. På gymnaset bedre kjent som Cooper’s-testen. Som fikk selv de tøffeste til å skjelve, og vurdere sykedag og plutselig fravær. Eneste forskjell er at man på Cooper’s skal løpe så langt man klarer på 12 minutter. Mitt merkekrav er 14 minutter.
– Det finnes ikke lette 3000-metere, proklamerer Atle (47), som har vært ute en merkedag før og nå skal forsøke seg på nytt. Atle rekker å fortelle om den gangen han løp 60-meteren mot en gammel krok.
– Jeg slo ham lett. Men på 3000 oppdaget jeg at kroken løp i samme tempo der! Jeg hang meg på, og klarte så vidt å ta ham på sisterunden!
 
Henger på som en klegg 
Klar-GÅ! Så er alvoret i gang. Syv og en halv runde på tartandekke. Jeg legger opp til et skjema på 4,0 minutter på kilometeren og håper det skal holde helt inn.
Etter en halv runde er den 32-årige kvinnen i tights og bar mage – som freidig fortalte at hun hadde pers på titallet – akterutseilt. Seieren står mellom meg og Atle. Som nekter å slippe og henger på som en klegg – som han pleier. Jeg føler meg som den tidligere omtalte kroken og prøver fortvilet å holde farten oppe.
Fire runder går greit. Pusten er tung, pulsen høy, men jeg har kontroll. På de siste tre og en halv rundene begynner slitet. Når setter Atle inn støtet?
– En runde igjen, dere har brukt 10,37, roper sekundanten!
 
Det tærer på 
Det får bære eller briste, jeg starter spurten. Skrittene bak meg blir stadig svakere, oppløpet nærmer seg, jeg øker enda litt. Jeg er på makspuls, hodet svirrer. Og så er jeg i mål.
12,04 er godt under merkekravet, men 1 minutt og 50 sekunder dårligere enn persen min fra militæret.
Hvordan i huleste greide jeg å løpe så fort – i 1991? Jeg innser at tidens tann begynner å tære, men er stolt over at jeg fortsatt kan løpe tre kilometer uten å sprekke eller få strekk.

Markøren signerer kortet mitt og jeg kan stolt konstatere at jeg har bestått idrettsmerket 2012. 
 
For dem som har lyst å slå TV 2 Sportys reporter, her er resultatene:
Kule: 9,08 m.
60 m: 8,3 sek.
Stille lengde: 2,29 m.
3000 m:12,04 min.

Femte og siste krav
er å ha utført 20 timer trening i året. Trener du mindre bør du vente med idrettsmerket …

Den grusomme sannheten om sykkelbyen Bergen

Denne uken er det sykkel-NM, og Bergen skal prøve å fremstå som hele Norges pedalby. Vi som bor her vet bedre.

LAGT I GRUS: Fra 17.-24. juni arrangeres sykkel-NM i Bergen, og snart kan byen bli vertskap for sykkel-VM. Men for innbyggerne er Sykkel-Bergen et mareritt. Slik ser sykkelstien mellom Nesttun og Skjold ut akkurat nå.

TV 2 Sporty har testet hovedsykkelåren fra Nesttun i sør til Åsane i nord. En strekning på knappe tre mil. De grusomme detaljene skal vi komme tilbake til senere i artikkelen.
Men terningkastet på Sykkel-Bergen kan du få allerede nå: 1.

Går i stå 
Aller først: Jeg har ikke noe imot sykkel-NM. Bergen har mange ivrige syklister og talentfulle juniorer som trener hardt og fortjener å få vise seg frem på hjemmebane. Men reklameeffekten for byen kunne vært ti ganger større om Bergen hadde vært en by det var enkelt og trygt å sykle i.

Jeg tilhører de skarve tre prosentene som drister seg til å bruke sykkel som daglig transportmiddel mellom De syv fjell. I andre norske byer er tallet på nyttesyklister langt høyere. Jeg forstår hvorfor.
Når du ber Googlemaps.com gi deg en sykkelveiguide fra A til B går nettstedet i stå. For det finnes ingen gjennomgående sykkeltrasé i Norges nest største by!

BOM STOPP: Dette er sykkelstien langs en av Bergens mest trafikkerte motorveier. Ved bomstasjonen i Sandviken møter du kryssende bilister som kun er opptatt av én ting: Å komme fortest mulig opp i fart.

It’s a jungle out there
Sykkel-Bergen er en lovløs jungel. Der de sterkeste overlever, de svake dukker under. Selv Tarzan ville tenkt seg om før han kastet seg ut i dette trafikkaoset.

Sykkel-NM blir garantert en artig opplevelse for deltakere og publikum. Festen startet med fellesstart i Åsane søndag 17. juni før man fortsetter med lagtempo og temporitt i Øygarden. Så er det gateritt på Bryggen fredag 22. juni og fellesstart i Åsane 24. juni som The Grand Final.
Trafikken blir lagt om og sikkerheten for ryttere og tilskuere satt i høysetet.

Dødelige feller
For oss som bor her er det langt fra trygt på to hjul. Jeg sykler daglig den relativt korte strekningen fra Lønborg i Ytre Sandviken til TV 2 på Nøstet. 7,2 kilometer.

Her passerer jeg en rekke potensielt dødelige trafikkfeller:
1) Sykkelstien går tvers igjennom flere busstopp, hvor publikum bare er opptatt av å se etter neste buss, ikke om det kommer en syklist susende.
2) I flere travle bilkryss dundrer bilene rett til høyre over sykkelfeltet, med fare for å kjøre deg ned.

PUNKTERINGSFARE: Her, på flisete metall og finerplater, mener Vegetaten at du skal sykle mellom Sandviken og sentrum.

3) I ni måneder har vegetaten jobbet med utbedring av påkjøringsfeltet ved bomstasjonen i Sandviken. Arbeidet skulle egentlig bare tatt fire uker. Et midlertidig sykkelfelt er bygget på et stillas laget av finerplater med skrøpelig, tynt metall som antisklifunksjon. Metallet ble fliset opp etter bare noen dager, og Gud vet hvor mange syklister som har punktert her.
4) Fra Bryggen, videre over Fisketorget og Torgallmenningen, og hele veien gjennom sentrum til Florida, er det Texas. Her finnes knapt sykkelfelt, du må veksle mellom fortau og gater, sykle mot enveiskjørt trafikk, og styre i sikksakk mellom biler og fotgjengere.

TUNELL: Et eksempel på en av flere metalltuneller du må igjennom dersom du sykler fra Nesttun til Lagunen i Bergen.

 5) Fra Nesttun til Lagunen, Vestlandets største kjøpesenter, er sykkelstien delt opp med gruspartier og metalltunneler som følge av Bybane-utbyggingen. Skiltingen er mildt sagt mangelfull.

To plusser i margen 
Legger vi til elendig brostein, høye fortau, omkjøringer, ulovlig uteservering som stjeler areal og mer veiarbeid har du sykkelbyen Bergen i et nøtteskall.
Den gamle Osbane-traseen og sykkelfeltene i Helleveien gir plusspoeng. Men der stopper også skrytet.

Søker sykkel-VM
På tross av sin elendige sykkelstatus har Bergen freidig nok søkt om å få arrangere sykkel-VM i 2016. «Pinlig»”, sier den profilerte Rødt-politikeren Torstein Dahle.
Og jeg sier meg enig. Før man øser ut millioner på et prestisjeprosjekt som VM bør man først ordne opp på hjemmebane.
Byråd Filip Rygg (Krf) svarer at Bergen allerede har bygget ut 50 enkeltstrekninger for sykkel. Og man skal bruke ytterligere 15-20 millioner kroner på sykkelvei frem mot 2016-2017.
Sykkelskandale Skandalen som Bergens Tidende avdekket på Kokstad-Flesland i fjor ligger oss fortsatt friskt på minnet: Her er 46 millioner kroner svidd av på en sykkeltrase i utkanten av byen som nesten ingen bruker, og som snart må legges om grunnet Bybanen!

Parkerer sykkelen for godt
Transportøkonomisk Institutt proklamerer, med regjeringens velsignelse, at sykkel blir stadig viktigere som transportmiddel. Når vi i fremtiden forflytter oss kortere distanser, mellom 5 og 20 kilometer, er sykkelpendling stikkordet. Andelen syklister skal økes fra tre til 10 prosent.
Inntil Bergen har fått en gjennomgående sykkeltrasé mellom sør og nord, og øst og vest, tror jeg det knapt er mulig å rekruttere en eneste ny jobbsyklist. Jeg kjenner flere som har parkert tohjulingen, og nå tar bilen, fordi sykkel-Bergen er for farlig.

KONFLIKT: Gang- og sykkelstien mellom NHH og Sandviken har ikke separate felter for gående og syklende. Ned denne bakken kommer syklister i 40 km/t, og kan risikere at beboere åpner en av dørene i veggen til høyre.

Overlever jeg?
Ifølge Trygg Trafikk søker 4500–5000 nordmenn årlig legehjelp etter sykkelulykker. De alvorligste skadene er hode- og nakkeskader. I verste fall dør du.
Enn så lenge gjør jeg korset tegn, spenner hakrereima på hjelmen enda strammere, og ber til høyere makter om at jeg overlever nok en dag i trafikken.