Derfor er bergensere ikke født med ski på beina

Varmegrader, snømangel, endeløse bilkøer og tekniske problemer. Slike småting må overvinnes om du ønsker å være skiløper på Vestlandet.

Etter en herlig juleuke på hyttefjellet på Bjorli i Oppland, med en halvmeter snø og ypperlige skiforhold rett utenfor stuedøren, var gnisten tent.

Vel tilbake i byen og hverdagen meldte abstinensene seg. Jeg måtte ut på ski og gjenta romjulssuksessen!

 

FINT PÅ TOPPEN: Utsikten fra toppen av Voss Ski Resort i Bavallen er upåklagelig når vintersolen skinner på blinkende pudder. Men det kan være et slit å komme seg dit, skriver Eivind A. Pettersen.

For en stakket stund glemte jeg at jeg bor mellom De syv fjell, i en hanseatisk by der de fleste skarrer på r-en. Der ingen er født med ski på beina og knapt har noe slektskap til Sondre Norheim – skipioneren fra Morgedal, skisportens vugge.

Fem grader og regn gjør sykkel mer egnet til jobbtransport i Bergen enn langrennsplanker. Da jeg var ung gutt på Hedmark gikk jeg på ski til skolen nesten hver dag – hele vinteren!

Forventning
Men så var det denne sirkushesten som kjenner lukten av sagmugg – eller i dette tilfellet skiløperen som hører knirkingen av sko i kram snø. Årets første frihelg nærmet seg, værmelderne i Storm varslet to minus og nysnø på Voss, bare ti mil unna. Her var det bare en ting å gjøre: Stille vekkerklokken på 07.15 søndag morgen, smøre seg et par ekstra brødskiver, kaste ski og staver i bilen og sette av gårde mot det forgjettede fjell.

Problemet var at et par tusen bergensere hadde fått samme idé. Kanskje skulle de prøve de nye skiene de hadde gitt barna til jul? Eller kanskje vestlendinger feilaktig tror de er født med ski på beina? Uansett, bilkøen var lang, tiden gikk.

Uforutsett heisstans
En halvtime etter skjema skrenset jeg meg opp den smale nullføre-snøsørpebakken til taubanen i Hanguren med de velklingende gondolnavnene Dinglo og Danglo. Endelig litt flaks, jeg var først i køen! Jeg hadde akkurat løst billett, fått på meg telemarkskoene, pakket de ekstra langrennsskiene inn i overtrekkspølsen og var på vei opp i himmelens snørike da mannen i luken sa tørt på artig dialekt: «Me har tekniske problem på bana, det kan ta nokre tima.»

Jeg kastet meg og skiene tilbake i bilen og satte kursen mot Bavallen, hovedsetet til Voss Ski Resort på nordsiden av skibygda. Ikke før hadde jeg tatt av fra hovedveien og rundet andre sving sto køen bom fast. I en tilsynelatende endeløs rekke. En luring uten pigger hadde kjørt seg fast.

Kork 1 og 2
Uvitende av hva som snart skulle møte meg reagerte jeg igjen lynraskt, snudde bilen på en femøring og tok en sidevei opp mot skianlegget. Med et stort smil passerte jeg stedet der kork 1 fortsatt sto korket fast. Før jeg snart møtte kork 2, nemlig 20 nye biler uten pigger som sto og spant. Jeg skal ikke trøtte deg med hva som så skjedde, annet enn at to timer av den herlige skisøndagen snart var forløpt i venting.

Men så, så var jeg endelig på plass. Snirklet meg inn på en av de siste ledige parkeringsplassene øverst ved skitrekket, festet bindingene og suste ned mot ekspressheisen. Bare for å oppdage at jeg aldri før hadde sett så mange mennesker i heiskø på Voss. Og at ordet ekspress nok var en overdrivelse.

Fra idyll til tull
Vel oppe på toppen, klar for dagens første tur, speidet jeg ut over hvite fjelltopper badet i nydelig januarsollys. Satte utfor sort løype som noe overraskende var nesten folketom. Jeg dro noen telemarksvinger ned henget som Aksel Lund Svindal ville vært kry av – om han hadde kjørt telemark og ikke slalåmski – men så dukket tåken opp. I tykke lag. Brillene dugget samtidig som kunstsnøsålen plutselig virket speilglatt og pudderføret på toppen var som sunket i isen.

VELFORTJENT PAUSE: Ingen ting er som appelsinpause på fjellet, synes artikkelforfatteren.

Etter noen beduggete turer i en overfylt heis var det bare en ting å gjøre: La dagskortet til 300 kroner være dagskort og hente joggepinnene. Av med fleecejakke og ekstra vindbukse, på med turstøvler og langrennshabitt. Og opp igjen i trekket. Har du prøvd å ta skiheis med langrennsski, mens alle andre står alpint? Mange rare blikk. Men det bryr man seg ikke om når man har alvorlige skiabstinenser.

Endelig skitur
«Det er nytråkket trasé på toppen av Hanguren», lovet heismannen. Men han lovet for mye, for tråkkemannskapet hadde kun laget scooterspor, ikke klassiskspor. Etter nå å ha brukt halve søndagen i bil, kø og heis lot jeg meg ikke stoppe, men brukte de neste to og en halv time på å overvinne hardtråkket underlag og sanke 23 hardtarbeidende langrennskilometer.

En minnerik skitur ble det til slutt.

Så moralen er: Selv en bergenser kan finne skigleden, det koster bare litt ekstra blod, svette og tårer.

med sporty hilsen
Eivind P.