Å leve er en livsfarlig sport

Det er farlig å leve, for plutselig kan du dø av det! Ifølge Deathclock.com er jeg allerede død.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har en artig kalkulator på sin nettside der du kan beregne din forventede levealder. Jeg måtte selvsagt forsøke. Jeg tastet inn kjønn (mann), alder (42) og bostedsfylke. Etter bare få sekunder poppet svaret opp:

«En mann på din alder, bosatt i Hordaland kan i gjennomsnitt forvente å bli 80 år og 5 måneder

Pessimisten i meg sier: Hjelp, jeg er over halvveis i livet! Optimisten sier: Hurra, jeg har ennå 36 år og 11 måneder igjen å leve!

Statistikk lyver aldri, hevder ekspertene. Faktum er at beregningene til SSB er basert på gjennomsnittlig antall døde og bosatte i Norge i årene 2006-2010. Utregningen forutsetter at jeg bor i Hordaland store deler av livet.

Det kunne vært verre. Hadde jeg flyttet tilbake til mitt fødefylke Finnmark (jo, mine foreldre jobbet der i to år for å få nedskrevet studielånet) ville min forventede levealder sunket til 78 år og 2 måneder. Ingen dør tidligere enn finnmarkingene. Heldigvis finnes det alternativer.

Jeg er oppvokst på Hedmark, der menn fra min årgang (1969) i snitt lever til de er 79 år og 2 måneder. Hva med en retur dit? Jeg kan også velge å bosette meg i min samboers hjemfylke Møre og Romsdal. Vips, da vil jeg plutselig leve en måned lenger enn i Hordaland! Flytter jeg til fylket midt imellom, altså Sogn og Fjordane, kan jeg forvente å bli hele 81 år. Ingen lever lenger enn menn i saft- og sauefylket. Hvorfor bor det da så få mennesker der?

Internett er en morsom oppfinnelse. Her finner du en rekke nettsteder som anslår din levealder. Deathclock.com er ett av de mer bisarre. Tast inn din fødselsdato, år, kjønn, BMI og kryss av om du røyker. Legg til om du er optimist, pessimist eller i sadistisk humør. Trykk på knappen «Check Your Death Clock», og du får svaret i en firkantboks med dødningehode og gravstein med RIP inngravert.

Min dødsdato på Death Clock er 2. august 2060. Altså 21 år lenger enn anslaget fra SSB. Virkeligheten innhenter meg når jeg oppdager telleverket på skjermen. Antall sekunder igjen å leve: 1.516.041.056. Klokka går, tikk, tokk…

Like troverdig blir ikke kalkulatoren når jeg krysser av på Sadistic mode: «Din dødsdag er torsdag 15. juni 2006. Beklager, men din tid er omme. Have a nice day!»
Nyheten om min død er kraftig overdrevet, for jeg sitter her ennå…

Nyttig.net er ett av mange nettsteder som reflekterer over liv og død: «Døden er uungåelig, og for veldig mange av oss vil utgangen på livet komme som en overraskelse. Som lyn fra klar himmel.» Jo, etter å ha sjekket Deathclock.com kan jeg være enig i det.

Videre melder nettstedet:
«Kunsten å leve er en ting. Livskunst handler om å leve et godt liv, oppfylle drømmene sine, og gi livet det innholdet man søker etter. Dette er viktig, og er noe man bør vie stor oppmerksomhet. Før man vet ordet av det er livet over, og da er det for sent.

Kunsten å overleve er noe helt annet enn kunsten å leve livet. Overlevelseskunst handler om å unngå skader, sykdom og spesielt død.

Kompromisset mellom å leve og overleve er noe alle bør reflektere over. Det vi søker av innhold i livet må stå i kontrast til hva vi aksepterer av faremomenter i livet. Det må være en balanse i prioriteringene mellom det å leve og å overleve. Begge deler er viktige.»

Det er vanskelig å argumentere mot slike visdomsord.

Jeg avslutter med et sitat fra Albert Einstein: «Jeg tenker aldri på fremtiden. Den kommer tidsnok.«

OL er ferdig, på tide å trene!

Puh, 17 knallharde OL-dager i TV-stolen er over. Nå er det på tide å bygge opp igjen den fysiske formen som har forfalt under lekene.

Min påstand er at OL kan være nedbrytende for folkehelsen. I hvert fall på kort sikt.

TRAVEL OL-TID: TV 2 reporter Eivind A. Pettersen brukte en uke av ferien på å se OL-idrett på nært hold i London. Her avbildet på t-banestasjonen Earl's Court, hvor volleyballkampene innendørs ble spilt.

TV-maraton
TV 2 Sporty-treningsdagboken min taler sitt tydelige språk: Dosene til undertegnede er halvert under OL sammenlignet med resten av året. Men så er jeg også mer enn middels sportsinteressert og har gjort et bevisst valg: Prøvd å få med meg flest mulig av konkurransene fra London som interesserer meg. Det koster.

Søndag satt jeg ti timer foran skjermen og så følgende: To medaljekamper i volleyball, maraton, håndballfinalen, USAs basketlag for herrer og avslutningsseremonien.

Ja, jeg har til og med tilbrakt fem dager i London og sett lekene live: Friidrett på Olympic Stadium, sandvolley på Horse Guards Parade og volleyball i Earl’s Court.

PÅ PLASS: Over 10.000 mennesker hadde kjøpt billett til den uviktige puljekampen mellom Italia og Algerie i Earls Court, inkludert Sportys representant.

Jubelbruset fra 80.000 elleville fans på Olympiastadion er en enorm opplevelse som knapt kan beskrives. Køkaoset i England var langt mindre enn ventet, funksjonærene mange og vennlige, anleggene skreddersydd og transportsystemet stort sett velfungerende.

Lite tid til egentrening
Jeg har flere treningsglade venner som har hatt det på samme måte den siste to og en halv uken: De har knapt hatt tid til å trene selv fordi det har vært så mye spennende idrett å få med seg. Hele døgnet er vi blitt fõret med spektakulære bilder på TV, nettfjernsyn, Ipad og mobil. Nettaviser og nyhetssendinger har vært smekkfulle av OL-nyheter, jubel og tårer.

Det mest befriende for oss sofahelter er at vi slipper det sedvanlige fotballkjøret. OL-fotballen er – heldigvis – en C-turnering som man ikke trenger å vie særlig oppmerksomhet. I stedet har man kunnet nyte toppidrett man sjelden eller aldri ser på norske skjermer. Selv har jeg en forkjærlighet for volleyball – en verdensidrett som ellers i året er på notisnivå her hjemme. Under OL har det vært volley på skjermen fra klokken 10.00 om morgenen til midnatt – hver eneste dag! Ut fra nettdebatten på NRKs sine OL-sider er det tydelig at idrettsfansen i de tusen hjem er utsultet på idrett uten offside.

Jeg følger selvsagt med på de norske håpene, og har sett både roing, kajakk, helmatch og bueskyting, men jeg ser like gjerne basketball og banesykling.

Så tilbake til tusenkronersspørsmålet: Bidrar OL til økt aktivitet og idrettsrekruttering? Faktum er at kjerneseeren under OL har en snittalder på 39 år. Mange av grenene i London er av gammel årgang. Dette har Den internasjonale olympiske komité (IOC) forsøkt å rette på ved å innlemme nye øvelser i lekene: BMX, terrengsykling, triathlon og trampoline. Men man henger fortsatt etter. Moderne femkamp og fekting lukter litt 1800-tallet…

Passiv ungdom
Undersøkelser viser at dagens norske ungdom er stadig mindre opptatt av organisert idrett og er inaktive i stadig større del av døgnet. Mange 15-åringer sitter mer stille enn bestemoren sin. Idrettslagene taper terreng i kampen mot frikjøring på ski, rullebrett, klatring, tricking og helsestudio. Eller mer passive aktiviteter som dataspill. Ungdom velger bort TV-titting og avislesning, men det er også en fare for at de dumper OL til fordel for Youtube og sosiale medier.

FULLT HUS: 80.000 friidrettsfans heier på løperne i det innledende heatet på 3000 meter hinder for herrer på Olympiastadion i London.

Britene har brukt 150 milliarder kroner – ingen vet helt sikkert – på OL i London 2012. Festen ble gedigen, men det gjenstår å se om briter flest lar seg inspirere til å trene mer etter at OL-ilden er slukket.

For min egen del har OL gjort meg superinspirert til å trimme og bedrive mosjonsidrett. Men jeg, som har innarbeidete treningsvaner gjennom mange år, står neppe øverst på listen til Folkehelsa. Helse-Norges utfordring er å bekjempe fedmebølgen og den økende inaktiviteten i befolkningen. Jeg har mer tro på å bygge lavterskeltilbud som svømmehaller og turstier enn at vi søker om et nytt vinter-OL til Norge, og bygger store anlegg som blir stående tomme etter lekene.

Men den diskusjonen får vente. Nå er det to år til vinter-OL i Sotsji og fire år til OL i Rio som TV 2 har alle rettighetene til.

Enn så lenge: Kom deg ut i frisk luft, det er gratis.

God trening!

 

 

Ingen er født jernmann

Jeg må innrømme at jeg har sendt mange onde tanker til amerikaneren som fant på å løpe maraton etter et sykkelritt.

Jeg har nemlig prøvd, og smerte er Ironman triathlon i et nøtteskall.

I MÅL: (Fra v.) Asle Stensæter og Eivind A. Pettersen har fullført Ironman Haugesund og kan feire 138. og 139.-plassen med vann.

Tidenes første offisielle Ironman i Skandinavia ble arrangert i Haugesund i helga. Jeg var så heldig – eller skal vi si uheldig? – å få delta. 113,1 langdryge kilometer fordelt på 1,9 km svømming, 90 km landeveissykling og 21,1 km gateløp som dessert. Slikt hører med når man jobber som reporter i TV 2 Sporty.

Å oppsummere mitt eget løp er fort gjort: Hyggelig morgenbad sammen med 400 blide, men nervøse selvpinere. Rask sykkeltur i storslått vestlandsnatur. Og en blytung halvmaraton i drepende solskinn. Der entusiastisk heiing fra sildabyens innbyggere var eneste grunn til å holde beina gående. Se bildene fra Haugesunds Avis her.

ET BLODSLIT: Løpingen er desidert det verste med Ironman. Publikum heier, men du klarer ikke få opp dampen. Her blir artikkelforfatteren (til v.) tatt igjen av nok en konkurrent.

Jeg skal fortelle mer om min Ironman-opplevelse litt senere. Men grunnleggeren av verdens kanskje hardeste idrettskonkurranse unnslipper ikke mitt kritiske blikk. Hvem er egentlig denne idioten som har voldt meg så mye smerte?

Hans navn er John Collins, amerikansk marineoffiser.

Kranglet om hvem som var sprekest
I 1977 havnet Collins i heftig diskusjon med noen karer fra Mid-Pacific Road Runners og the Waikiki Swim Club på Hawaii. «Hvem er de sprekeste utøverne? Løpere, svømmere eller syklister?» Det var bare en måte å finne svaret: Arrangere en drepende langdistansekonkurranse.

Karene besluttet å slå sammen tre løp: Waikiki Roughwater Swim (3,86 km), todagersrittet Around-Oahu Bike Race (185.07 km) og Honolulu Maraton (42.195 km). Sykkeldelen ble av praktiske årsaker kuttet med fem kilometer – og vips, så var en ny idrettsgren i boks. Nevnte Collins fant på navnet: ”Den som kommer først i mål kaller vi Iron Man”, sa han. Og slik ble det.

18. februar 1978 gikk tidenes første Ironman av stabelen på Hawaii. 15 mann stilte på startstreken, 12 fullførte og Gordon Haller vant på 11 timer og 46 minutter.

Fra langdistanse til sprint
I dag er triathlon USAs raskest voksende sport og man konkurrerer i ulike disipliner. Du har hel- og halv Ironman (IM) – lik den Haugesund nå arrangerte. Proffene bruker rundt åtte timer på fulldistansen og knappe fire timer på halvdistansen. Vi andre betydelig mer.

Under sommerens OL i London er triathlon med for fjerde gang. Her er distansen 1500 m svømming, 40 km sykkel og 10 km løping. Canadiske Simon Whitfield ble i år 2000 tidenes første OL-mester på den imponerende tiden 1.48,24. Han rotet ikke vekk mange sekunder i skiftesonene!

Sprint er en populær triathlongren som du også finner på NM-programmet: 750 m svømming, 20 km sykkel og 5 km løp. Det popper nå opp lokale sprinttriatlon over hele Norge. Her er terskelen for å delta lav både når det gjelder treningsmengde, ferdigheter og utstyr og er det nærmeste triathlon kommer folkesport.

 

TIL VM: Christen Skjerven fra Bergen Triathlon Club poserer spøkefullt under utstyrssjekken, til stor glede for en lokal funksjonær. I løpet kvalifiserte Skjerven seg til VM-finalen i Las Vegas i klassen 40-44 år.

Kramper og uhell
Tilbake til Ironman: Jeg er en triathlonfersking, men har i hvert fall en halvdistanse og noen sprinter på baken i løpet av min ett år korte karriere. Dette har jeg fortalt om i tidligere blogginnlegg her på tv2.no/sporty

Kroppen min kan bekrefte at Ironman ikke er en aktivitet for utrente. Når du mikser tre så ulike idretter sier kroppen stopp. Musklene får sjokk, og selv blodtrente utøvere bryter sammen i kramper og utmattelse.

I Haugesund måtte den erfarne triatleten Steve opp av vannet midtveis og søke førstehjelp for leggkrampe. Først etter ti minutter kom han seg videre. Den første syklisten som passerte meg prøvde å ordne på mat og utstyr samtidig, mistet kontrollen i 30 km/t, skjenet ut, traff en murkant og havnet sprellende på en gressplen. Nesten uskadd, heldigvis.

Selv kom jeg meg helskinnet gjennom både svømmingen, sykkeldelen og skiftesonene. En stor takk til kollega Mathias som hadde lånt meg sin dyrkjøpte karbontemposykkel. Men så satte krampen inn. Den tilsynelatende spreke sykkelkroppen min ble forvandlet til en dirrende tømmerstokk så fort jeg snøret på meg joggeskoene. Jeg klarte knapt å puste, ei heller å løpe. Men jeg har lært. Lært at bøygen i Ironman er overgangen fra sykkel til løp. Pokkers Collins! Det er bare å bite tennene sammen og fortsette, etter noen kilometer pleier det å gå bedre. Eller kanskje ikke…

FEM GLADE FINISHERE: (Fra v.) Asle Stensæter, Siri Dalheim, Knut Grimstad (bak), triathlonpresident Arild Mjøs Andersen og Eivind A. Pettersen.

Forbiløpt av 50-åringer
Jeg klarte etter hvert å løpe, men ikke på langt nær så fort som på trening. Men da har jeg sjelden ni mil sykling i beina. Det er en guffen følelse når det står flere tusen mennesker og heier på deg, du har lyst å løpe fort, men kroppen lystrer ikke. Og seige, senete 50-åringer bare glir forbi. Utenlandsproffene som passerte meg i stormtempo var snart ferdige med den avsluttende løperunden og snart i mål. Heldiggrisene.

Takk og lov var det nok av matstasjoner og entusiastiske funksjonærer i Haugesund. De foret meg med kalde svamper, vann, cola, sportsdrikk, sportsgel og banan. Mannen som sprayet deltakerne med hageslange fra altanen fikk mange nye venner. Men løpingen måtte jeg stå for selv. Vondt, vondt! Etter fem timers aktivitet har kroppen lyst på pause. Ut fra grimasene til de øvrige deltakerne å dømme var jeg ikke alene om den følelsen. Brosteinen føltes som glødende lava, solsteken kokte meg som et speilegg. Og jeg, mitt naut, droppet tilbudet om gratis solkrem i skifteteltet.

LYKKEFØLELSE: Det er ubeskrivelig deilig å fullføre en Ironman, noe denne deltakeren demonstrerer.

Innspurt og lykkefølelse
”Jeg tar deg igjen på løpingen”, lovet triatlonpresident Arild før start. Og gjentok det da han spant forbi etter syklingen. For hver runding kommer han nærmere. Tre kilometer før mål er han helt oppe i ryggen på meg. Kanskje er det Arild som gir meg de siste kreftene til å sette inn en slags langspurt. ”Gi på nå Eivind, så er du under fem og en halv time”, roper en klubbkamerat som for lengst er i mål. Lungene føles som de skal sprenges opp den siste bakken, jeg dropper colaen på siste drikkestasjon og gir alt jeg har igjen. Oppløp, spurt, publikum jubler, jeg er i mål! Lykkefølelse, medalje, t-skjorte, kald cola, hvile!

Jeg er enig. Ironman er for gærninger. Aktiviteten kan neppe være sunn, men mestringsfølelsen over å ha fullført er ubeskrivelig. Den overskygger smerten. Kanskje jeg prøver igjen neste år…

Til slutt en oppsummering av egen innsats (tidene til totalvinner Filip Ospaly fra Tsjekkia i parentes):

1,9 km svøm: 31.30 (21.19)
Skiftesone 1: 3.14 (1.01)
90 km sykkel: 2.48.10 (2.09.47)
Skiftesone 2: 2.28 (0.58)
21,1 km løp: 2.00.57 (1.14.14)

Sluttid: Eivind 5.26.21/139. plass (Filip 3.47.22/1. plass)

60 kvinner og 278 menn fullførte Ironman Haugesund, deriblant 19 i proffklassen.

Ferietrim litt utenom det vanlige

De fleste jeg kjenner tar nå sommerferie og setter kursen mot varmere strøk. Jeg drar til regnvåte Haugesund for å delta på Ironman.

KLARE FOR HAUGESUND: Den erfarne triatleten Christen Skjerven (til v.) og den litt mindre erfarne Eivind A. Pettersen fra TV 2 Sporty tester den idylliske sykkeltraseen utenfor Haugesund. Søndag klokken 08.00 står begge på startstreken i Norges første offisielle Ironman-konkurranse.

113,1 knallharde kilometer i vann og på land. Helt frivillig. Og det midt i den helligste feriemåneden. Jeg kan ikke ha tenkt særlig klart da jeg trykket «bekreft» i påmeldingsfanen til Ironman Haugesund før jul i fjor.

Kanskje ble jeg blendet av at dette er tidenes første offisielle Ironman i Norge. Et triatlon kan hvem som helst arrangere, men Ironman er et beskyttet varemerke med VM-finale på Hawaii hvert år. Ironman-brandet innebærer strenge krav til arrangør, utøvere og løypetrase, der halve byen blir avstengt.

Så nå står jeg her. Spent. Mens værmeldingen for søndag sier regn. Og det er ingen vei tilbake.

Triatlon er sporten som skiller mus og menn. Der du fysisk må innom den mørkeste kjellerkroken før du er i mål. Dette vet jeg, for jeg har allerede en Ironman under beltet. Debuten på Askøy utenfor Bergen i 2011 ble en blandet opplevelse. Lykkefølelsen over å ha fullført kan ikke beskrives, ei heller skuffelsen over å sprekke på løpingen. Ni uker trening var ikke nok, selv om jeg kom i mål. Jeg bestemte meg for å ta revansje.

Etter tolv måneder med målbevisst trening har sannhetens time kommet.

1,9 kilometer svømming i åpent vann. 90 kilometer solosykling på landeveien. Og en halvmaraton i Haugesunds gater som dessert. Dette er hva som venter meg og 500 andre triatleter søndag morgen klokken 08.00. Mens du ligger og koser deg under sommerdynen, god og mett etter grillmat og jordbær – og kanskje et glass eller tre – fra kvelden i forveien, står jeg barbeint på kanten av Skeisvatnet i våtdrakten og badehetten min.

Uheldigvis for deg som fortsatt befinner deg på sommerferie i Sør-Norge har værdamene i Storm meldt 12 grader, regn og lett bris søndag. Litt kjipt, tatt i betraktning at det i skrivende stund er sol og 25 grader.

Hva er viktig for å bli en jernmann? Jeg har valgt å fokuser på tre ting: Trening, kosthold og utstyr.

FULL RULLE: TV 2 Sportys reporter på treningstur med skiverdensmester Terje Langli (til v.). Hans beste rulleskiråd kan du lese mer om på www.tv2.no/sporty

Trening: Min Sporty-treningsdagbok viser at jeg har snittet på 11,5 timer fysisk trening ukentlig siden oktober i fjor. Det siste halvåret har jeg syklet 2100 kilometer på rulle og landevei. Deltatt på ukentlige spinning- og svømmetimer med instruktør. Jeg har gått 450 kilometer langrenn og løpt 300 kilometer flatt. Likevel føler jeg at det kanskje ikke er nok! En elitetriatlet trener dobbelt eller tredobbelt så mye! Men han har ikke full jobb ved siden av.

Løping er bokstavelig talt min akilleshæl siden jeg har et par rustne volleyballknær. Etter råd fra Sporty-ekspert Johan Kaggestad har jeg supplert med gåing, motbakkeløp – og golf. Sistnevnte er mitt eget påfunn.

Å lære kroppen å trene med høy intensitet over lang tid er viktig i triatlon. Derfor har jeg kjørt flere seige treningsøkter i måneden med varighet på tre-fire timer. Gjerne ispedd blokktrening der du først sykler eller svømmer, og så løper en tur rett etterpå. Slik vi gjør på helgesamlingene i Bergen Triathlon Club: 1 time svøm, 2 timer spinn, 1 time løp. Jeg har i løpet av våren debutert i to sykkelritt (Skjærgårdsrittet 85 km og Bergen-Voss 162 km). Jeg har løpt Fana-karusellen (5 km gateløp), tatt idrettsmerket, deltatt i seks sprinttriatlon og gått langrenns-Birken (54 km), noe du kan lese om i tidligere blogger og reportasjer på tv2.no/sporty 

Kosthold: Her venter du sikkert at jeg skal legge ut om gulrotsaft og grønnsaker. Tvert imot. Når du trener mellom 45 og 70 timer i måneden (april og mai) er det viktigste å spise nok. Det er jeg god på! Jeg tar omega-3 hver morgen, og en salat i kantina i ny og ne, men må innrømme at jeg ellers har fråtset i både cola og pizza. En triatlet spiser for to. Likevel har jeg gått ned to kilo siden jul. Langturer brenner fett! Under en ironman regner jeg med å forbrenne 5000 kalorier. Halvparten bør jeg spise og drikke underveis i form av sportsdrikk, gel og barer. Nam!

TEMPOSYKKEL: En skikkelig triatlonsykkel koster flesk, men du sparer mange minutter på en aerodynamisk og komfortabel sittestilling når du sykler solo. At du ligner på uhyret i Alien-filmene får så være.

 

Utstyr: Triatlon er i teorien en ganske basic idrett: Du trenger en sykkel, badebukse og et par joggesko. Men ikke i praksis. I Norge er det så kaldt at man trenger våtdrakt. Pris: 2500 kroner. Og så er det kjekt å ha en pulsklokke som logger svømmemeter, antall tak, løypeprofil, kalorier og kilometer i timen på sykkel og løp. Pris: 3000. Joggesko har alle, men trener du mye løping bør du ha minst to par å veksle mellom, i tillegg til et konkurransepar. Pris: 3000 kroner, inkludert klubbrabatt. Og så må du ha treningstøy med klubblogo på, sykkelsko, regntøy og overtrekk.

Så var det denne sykkelen, da. Trek-raceren jeg kjøpte for 12.000 kroner i fjor holder fint til Voss, men Ironman er en helt annen idrett.

Her er det nemlig ikke lov å drafte, altså ligge i ryggen på konkurrentene. Du må gjøre hele jobben selv, og dermed er det viktig å ha en mest mulig aerodynamisk sittestilling. Ingen seriøs triatlet stiller til start uten tempostyre. Jeg er så heldig å ha en kollega som er på Italia-ferie. Han har tilbudt å låne meg sitt 100.000-kroners karbonmonster med platehjul og limedekk. Og eggeformet hjelm. Den går fort! I forrige uke prøvesyklet jeg (her overlater vi ingenting til tilfeldighetene!) Haugesund-løypa, og kan skrive under på at du sparer mye tid på temposykkel i en flat, vindfull og lettkupert løype. Da får det heller være at jeg ligner på uhyret i Alien-filmene fra 1980-tallet. At det er trafikkfarlig å ligge over forhjulet og kikke ned på asfaltstripen er en annen historie…

Så nå gjenstår det å se om sluttiden søndag står i stil med forberedelsene. Om jeg klarer å barbere persen min fra 6.19 til godt ned på femtimerstallet! Eller om jeg burde droppet alt treningsmaset og heller ligget på en solseng! Svaret får du i neste blogg!

PS: TV 2 sender utdrag fra Ironman Haugesund og andre store triatloneventer på Sportskanalen.

Skulle ta idrettsmerket – måtte kappløpe mot bestefar

Mye har forandret seg siden jeg sist deltok på idrettsmerkeprøvene. Ikke minst alderen på konkurrentene.

TØFFE TAK: TV 2-reporter Eivind A. Pettersen har ikke prøvd seg på idrettsmerket siden barneskolen. Da han stilte opp til merkeprøve på Fana Stadion fikk han erfare at det ikke bare er å møte opp - du må faktisk yte maksimalt.

 
Jeg husker fortsatt diplomet jeg fikk, og hvor prestisjefylt det var å kunne løpe 60-meteren fortere enn sidemannen på barneskolen.

30 år seinere skal jeg til pers igjen. Denne gangen helt frivillig – for å prøve meg på idrettsmerket.
 
Stedet er Fana Stadion i Bergen der jeg har vært på jobb en rekke ganger, blant annet under lag-EM i friidrett med Andreas Thorkildsen og Ezinne Okparaebo.
Nå står jeg selv på startstreken i t-skjorte og tights. Juniværet er strålende, solen skinner og det er lett motvind.
 
Motstanderen i banen ved siden av er 81 år gammel og ligner definitivt ikke på Ezinne!
 
Snublefot
Klar-ferdig-GÅ! Arrangør Grete Nygaard (72) slipper armen ned, vi er i gang.
Jeg småsnubler på de første skrittene, så går det bedre. Beina går som trommestikker mens jeg bare har én tanke i hodet: Passere målstreken og tidtakeren med capsen før jeg pådrar meg strekk! Og for all del ikke tape for bestefaren i bane 1.
 
Ikke for sofagriser
– 8,3. Du må ha løpt før, sier capskaren oppmuntrende. 81-åringen fosser inn noen sekunder seinere – og imponerer enda flere.
 
Aldrende deltakere er det nok av under idrettsmerkeprøvene. Jeg er en av de yngste, de fleste er 60+. Når man vet at antall merketakere synker for hvert år er det nærliggende å tenke at idrettsmerket er en døende tradisjon. Synd, for som fysisk test har merkeprøven sin funksjon.

Magisk grense
Idrettsmerkeprøven er ikke for sofagriser, det får jeg raskt erfare. Ja vel, 60-meteren går greit. Kravet for menn på min alder, det vil si mellom 40 og 45 år, er ti blank. Men allerede under stille lengde får jeg brynet meg.

Man skulle tro at en tidligere volleyballspiller er suveren i lengdesprang. Men jeg har alltid vært best med fart – ikke uten. Min magiske grense er 2,20 meter. I første forsøk klarer jeg 2,25. Jeg utfører ytterligere tre hopp, men på 2,40 er jeg nedi med hånden. På merkekortet ender jeg opp med 2,29 m. Puuh!
 

LANGT, LENGRE, LENGST: Stille lengde er ikke for amatører.

Kul kis med lite glis 
Så er det tid for kulestøt. I kulegropen står det kule deltakere på rekke og rad. Og mange spente tilskuere.
– Du kan velge mellom kulen på 7,25 kg og 5,5 kg, opplyser mannen med målebåndet.
Kravet med sistnevnte er 9,0 m for mitt vedkommende. Jeg dropper snurreteknikken, som jeg har sett bamsene bruke i OL. I stedet tar jeg to skritt fart, lener meg bakover med kula under haka før jeg hinker to ganger frem – og støter ifra.
– Ni blank, sier måleren ute på grusen. Og legger til:
– Det ser mistenkelig ut om det står 9,0 på kortet ditt. Prøv igjen!Jeg har ikke lyst til å bli mistenkt for merkefusk og stiller meg nok en gang bak i køen. Så er det min tur igjen, jeg smeller til. 9,08 m. Skarve åtte centimeter over kravet, men bestått. Jeg kan spandere på meg et lite glis etter å ha bestått alle de tre tekniske øvelsene.
 
Dagens tøffeste 
Så er det tid for dagens virkelige styrkeprøve: 3000 meter flatt på bane. På gymnaset bedre kjent som Cooper’s-testen. Som fikk selv de tøffeste til å skjelve, og vurdere sykedag og plutselig fravær. Eneste forskjell er at man på Cooper’s skal løpe så langt man klarer på 12 minutter. Mitt merkekrav er 14 minutter.
– Det finnes ikke lette 3000-metere, proklamerer Atle (47), som har vært ute en merkedag før og nå skal forsøke seg på nytt. Atle rekker å fortelle om den gangen han løp 60-meteren mot en gammel krok.
– Jeg slo ham lett. Men på 3000 oppdaget jeg at kroken løp i samme tempo der! Jeg hang meg på, og klarte så vidt å ta ham på sisterunden!
 
Henger på som en klegg 
Klar-GÅ! Så er alvoret i gang. Syv og en halv runde på tartandekke. Jeg legger opp til et skjema på 4,0 minutter på kilometeren og håper det skal holde helt inn.
Etter en halv runde er den 32-årige kvinnen i tights og bar mage – som freidig fortalte at hun hadde pers på titallet – akterutseilt. Seieren står mellom meg og Atle. Som nekter å slippe og henger på som en klegg – som han pleier. Jeg føler meg som den tidligere omtalte kroken og prøver fortvilet å holde farten oppe.
Fire runder går greit. Pusten er tung, pulsen høy, men jeg har kontroll. På de siste tre og en halv rundene begynner slitet. Når setter Atle inn støtet?
– En runde igjen, dere har brukt 10,37, roper sekundanten!
 
Det tærer på 
Det får bære eller briste, jeg starter spurten. Skrittene bak meg blir stadig svakere, oppløpet nærmer seg, jeg øker enda litt. Jeg er på makspuls, hodet svirrer. Og så er jeg i mål.
12,04 er godt under merkekravet, men 1 minutt og 50 sekunder dårligere enn persen min fra militæret.
Hvordan i huleste greide jeg å løpe så fort – i 1991? Jeg innser at tidens tann begynner å tære, men er stolt over at jeg fortsatt kan løpe tre kilometer uten å sprekke eller få strekk.

Markøren signerer kortet mitt og jeg kan stolt konstatere at jeg har bestått idrettsmerket 2012. 
 
For dem som har lyst å slå TV 2 Sportys reporter, her er resultatene:
Kule: 9,08 m.
60 m: 8,3 sek.
Stille lengde: 2,29 m.
3000 m:12,04 min.

Femte og siste krav
er å ha utført 20 timer trening i året. Trener du mindre bør du vente med idrettsmerket …

Den grusomme sannheten om sykkelbyen Bergen

Denne uken er det sykkel-NM, og Bergen skal prøve å fremstå som hele Norges pedalby. Vi som bor her vet bedre.

LAGT I GRUS: Fra 17.-24. juni arrangeres sykkel-NM i Bergen, og snart kan byen bli vertskap for sykkel-VM. Men for innbyggerne er Sykkel-Bergen et mareritt. Slik ser sykkelstien mellom Nesttun og Skjold ut akkurat nå.

TV 2 Sporty har testet hovedsykkelåren fra Nesttun i sør til Åsane i nord. En strekning på knappe tre mil. De grusomme detaljene skal vi komme tilbake til senere i artikkelen.
Men terningkastet på Sykkel-Bergen kan du få allerede nå: 1.

Går i stå 
Aller først: Jeg har ikke noe imot sykkel-NM. Bergen har mange ivrige syklister og talentfulle juniorer som trener hardt og fortjener å få vise seg frem på hjemmebane. Men reklameeffekten for byen kunne vært ti ganger større om Bergen hadde vært en by det var enkelt og trygt å sykle i.

Jeg tilhører de skarve tre prosentene som drister seg til å bruke sykkel som daglig transportmiddel mellom De syv fjell. I andre norske byer er tallet på nyttesyklister langt høyere. Jeg forstår hvorfor.
Når du ber Googlemaps.com gi deg en sykkelveiguide fra A til B går nettstedet i stå. For det finnes ingen gjennomgående sykkeltrasé i Norges nest største by!

BOM STOPP: Dette er sykkelstien langs en av Bergens mest trafikkerte motorveier. Ved bomstasjonen i Sandviken møter du kryssende bilister som kun er opptatt av én ting: Å komme fortest mulig opp i fart.

It’s a jungle out there
Sykkel-Bergen er en lovløs jungel. Der de sterkeste overlever, de svake dukker under. Selv Tarzan ville tenkt seg om før han kastet seg ut i dette trafikkaoset.

Sykkel-NM blir garantert en artig opplevelse for deltakere og publikum. Festen startet med fellesstart i Åsane søndag 17. juni før man fortsetter med lagtempo og temporitt i Øygarden. Så er det gateritt på Bryggen fredag 22. juni og fellesstart i Åsane 24. juni som The Grand Final.
Trafikken blir lagt om og sikkerheten for ryttere og tilskuere satt i høysetet.

Dødelige feller
For oss som bor her er det langt fra trygt på to hjul. Jeg sykler daglig den relativt korte strekningen fra Lønborg i Ytre Sandviken til TV 2 på Nøstet. 7,2 kilometer.

Her passerer jeg en rekke potensielt dødelige trafikkfeller:
1) Sykkelstien går tvers igjennom flere busstopp, hvor publikum bare er opptatt av å se etter neste buss, ikke om det kommer en syklist susende.
2) I flere travle bilkryss dundrer bilene rett til høyre over sykkelfeltet, med fare for å kjøre deg ned.

PUNKTERINGSFARE: Her, på flisete metall og finerplater, mener Vegetaten at du skal sykle mellom Sandviken og sentrum.

3) I ni måneder har vegetaten jobbet med utbedring av påkjøringsfeltet ved bomstasjonen i Sandviken. Arbeidet skulle egentlig bare tatt fire uker. Et midlertidig sykkelfelt er bygget på et stillas laget av finerplater med skrøpelig, tynt metall som antisklifunksjon. Metallet ble fliset opp etter bare noen dager, og Gud vet hvor mange syklister som har punktert her.
4) Fra Bryggen, videre over Fisketorget og Torgallmenningen, og hele veien gjennom sentrum til Florida, er det Texas. Her finnes knapt sykkelfelt, du må veksle mellom fortau og gater, sykle mot enveiskjørt trafikk, og styre i sikksakk mellom biler og fotgjengere.

TUNELL: Et eksempel på en av flere metalltuneller du må igjennom dersom du sykler fra Nesttun til Lagunen i Bergen.

 5) Fra Nesttun til Lagunen, Vestlandets største kjøpesenter, er sykkelstien delt opp med gruspartier og metalltunneler som følge av Bybane-utbyggingen. Skiltingen er mildt sagt mangelfull.

To plusser i margen 
Legger vi til elendig brostein, høye fortau, omkjøringer, ulovlig uteservering som stjeler areal og mer veiarbeid har du sykkelbyen Bergen i et nøtteskall.
Den gamle Osbane-traseen og sykkelfeltene i Helleveien gir plusspoeng. Men der stopper også skrytet.

Søker sykkel-VM
På tross av sin elendige sykkelstatus har Bergen freidig nok søkt om å få arrangere sykkel-VM i 2016. «Pinlig»”, sier den profilerte Rødt-politikeren Torstein Dahle.
Og jeg sier meg enig. Før man øser ut millioner på et prestisjeprosjekt som VM bør man først ordne opp på hjemmebane.
Byråd Filip Rygg (Krf) svarer at Bergen allerede har bygget ut 50 enkeltstrekninger for sykkel. Og man skal bruke ytterligere 15-20 millioner kroner på sykkelvei frem mot 2016-2017.
Sykkelskandale Skandalen som Bergens Tidende avdekket på Kokstad-Flesland i fjor ligger oss fortsatt friskt på minnet: Her er 46 millioner kroner svidd av på en sykkeltrase i utkanten av byen som nesten ingen bruker, og som snart må legges om grunnet Bybanen!

Parkerer sykkelen for godt
Transportøkonomisk Institutt proklamerer, med regjeringens velsignelse, at sykkel blir stadig viktigere som transportmiddel. Når vi i fremtiden forflytter oss kortere distanser, mellom 5 og 20 kilometer, er sykkelpendling stikkordet. Andelen syklister skal økes fra tre til 10 prosent.
Inntil Bergen har fått en gjennomgående sykkeltrasé mellom sør og nord, og øst og vest, tror jeg det knapt er mulig å rekruttere en eneste ny jobbsyklist. Jeg kjenner flere som har parkert tohjulingen, og nå tar bilen, fordi sykkel-Bergen er for farlig.

KONFLIKT: Gang- og sykkelstien mellom NHH og Sandviken har ikke separate felter for gående og syklende. Ned denne bakken kommer syklister i 40 km/t, og kan risikere at beboere åpner en av dørene i veggen til høyre.

Overlever jeg?
Ifølge Trygg Trafikk søker 4500–5000 nordmenn årlig legehjelp etter sykkelulykker. De alvorligste skadene er hode- og nakkeskader. I verste fall dør du.
Enn så lenge gjør jeg korset tegn, spenner hakrereima på hjelmen enda strammere, og ber til høyere makter om at jeg overlever nok en dag i trafikken.

Hjelp, jeg skal debutere i Birken!

I løpet av året skal undertegnede delta i diverse styrkeprøver, til glede for TV 2 Sportys lesere. Første test: Birkebeinerrennet. Du kan lese alt om reporterens blod, svette og tårer i denne bloggen.

PERSONLIG TRENER: Skiinstruktør og tidligere landslagsløper Siri Halle gir reporter Eivind A. Pettersen noen gode råd i Holmenkollen før sistnevnte skal debutere i Birken. Du kan se innslaget i God Morgen Norge fredag 16. mars.

Jeg har ledd av dem i årevis, de desperate gubbene på 40+. Menn i litt for trang lycra som på død og liv skal bevise for seg selv og andre hvor tøffe de er. Enten det er å sykle torturritt på hundrevis av kilometer i regn og vind, løpe maraton på betonghard asfalt eller gå på ski over uendelige, bakglatte fjell.

Elendig grunnlag
Nå har latteren min forstummet – jeg skal bli en av dem. 16. mars debuterer jeg i Birkebeinerrennet – eller rettere sagt i Fredagsbirken. 54 knallharde kilometer på ski fra Rena til Lillehammer. For en som er oppvokst på Hedmark burde dette være easy-piecy. Det er bare én hake: De siste 19 årene har jeg bodd i Bergen der du kan telle antall vinterdager med godt skiføre på en hånd. Skigrunnlaget er elendig.

Hvem er så jeg? En 42-årig journalist som de siste 30 årene har bedrevet volleyball som hovedaktivitet, der man bare trenger kondis som en middels husmor. Nå er det på tide å komme seg ut av komfortsonen og prøve nye ting. Utfordre meg selv og egen kondis. Og se om jeg klarer å komme i mål på respektabelt vis uten å bli forbigått av for mange unge jyplinger og bestemødre.

Treningsstatus: Ifølge min nyttige treningsdagbok på www.tv2sporty.no har jeg gått 191 kilometer langrenn fra juleferien til første uken i mars. Som ifølge forstå-seg-påere er altfor lite. Noen turer på hytta, en økt på Voss, to i Oslo og et par-tre lysløypeøkter i Bergen. That’s it! Til sammenligning gikk Norges mest omtalte skimosjonist, Thomas Alsgaard (40), 1024 kilometer i februar!

Treningsdagbok
Det siste halvåret viser min Sporty-treningsdagbok at jeg har trent 239 timer, eller 39,8 timer per måned. Fortrinnsvis sykkel, ballspill og styrketrening. I samme tidsrom logget Alsgaard 394 timer trening, eller 65,6 timer i snitt per måned. Men jeg slo ham i januar. Da klokket jeg inn 51 timer, mens Alsgaard bare hadde 39. Alsgaard tok bronse i ski-NM, jeg vant ingen ting…

KRAMPETRENING: Det er herlig å komme til skihovedstaden hvor det både er snø og trikkeskinnespor. Her er undertegnede på krampetrening med kong Olav-statuen og Holmenkollbakken i bakgrunnen.

Jeg har ikke gått et skirenn på 20 år, og har verken racingski eller cerapulver. I desperasjon har jeg skaffet meg skitrener: Siri Halle i Learn2Ski. Nylig tilbrakte vi tre timer i Holmenkollen der vi terpet diagonalgang, stavisett, bakkekjøring og dobbelttak. Halles beste tips kan du se på God Morgen Norge neste fredag. De vil også bli lagt ut på www.tv2.no/sporty, så følg med!

Forklaring på 40-årskrisen
Jeg har begynt å forstå logikken bak 40-årskrisen: Man innser at kroppen er i forfall. Skal man realisere noen siste, sportslige drømmer må det skje nå! Man er ikke like spenstig og kvikk som før, så eksplosive øvelser er stadig mindre aktuelle. Det samme gjelder lagspill der man må forplikte seg til å trene fast flere kvelder i uken.

For oss i krisealder gjenstår én suksessarena: De utholdende distansene. Maraton, sykkelritt og langløp. Her henger vi fortsatt med! Det må være grunnen til at Styrkeprøven og Birken domineres av eldre herremenn med hår på brøstet og vett i pannen. Øvelser der man kan kombinere trim med transport til og fra jobb, og trene for seg selv i skog og mark på sen kveldstid. I god, gammel sliterånd.

I år skal jeg delta i følgende konkurranser:

Langrenn: Debutere i et langløp på ski. Konkurranse: Fredagsbirken 16. mars.
Løping: Debutere i et halvmaraton. Konkurranse: Bergen City Marathon 28. april.
Sykkel: Debutere i et sykkelritt. Konkurranse: Bergen-Voss 2. juni.
Triatlon: Debutere i en offisiell Iron Man. Konkurranse: Haugesund Iron Man 9. juli.
Jeg er også påmeldt i Oslo Triathlon 11. august, der jeg skal prøve meg på den olympiske distansen.
Kettlebells: 1. oktober arrangeres NM i kuleløfting for første gang. Sportys reporter skal prøve å kvalifisere seg.

Kan hende slenger jeg meg på noen flere styrkeprøver etter hvert. Det er bare å komme med gode forslag i kommentarfeltet nedenfor.

Derfor er bergensere ikke født med ski på beina

Varmegrader, snømangel, endeløse bilkøer og tekniske problemer. Slike småting må overvinnes om du ønsker å være skiløper på Vestlandet.

Etter en herlig juleuke på hyttefjellet på Bjorli i Oppland, med en halvmeter snø og ypperlige skiforhold rett utenfor stuedøren, var gnisten tent.

Vel tilbake i byen og hverdagen meldte abstinensene seg. Jeg måtte ut på ski og gjenta romjulssuksessen!

 

FINT PÅ TOPPEN: Utsikten fra toppen av Voss Ski Resort i Bavallen er upåklagelig når vintersolen skinner på blinkende pudder. Men det kan være et slit å komme seg dit, skriver Eivind A. Pettersen.

For en stakket stund glemte jeg at jeg bor mellom De syv fjell, i en hanseatisk by der de fleste skarrer på r-en. Der ingen er født med ski på beina og knapt har noe slektskap til Sondre Norheim – skipioneren fra Morgedal, skisportens vugge.

Fem grader og regn gjør sykkel mer egnet til jobbtransport i Bergen enn langrennsplanker. Da jeg var ung gutt på Hedmark gikk jeg på ski til skolen nesten hver dag – hele vinteren!

Forventning
Men så var det denne sirkushesten som kjenner lukten av sagmugg – eller i dette tilfellet skiløperen som hører knirkingen av sko i kram snø. Årets første frihelg nærmet seg, værmelderne i Storm varslet to minus og nysnø på Voss, bare ti mil unna. Her var det bare en ting å gjøre: Stille vekkerklokken på 07.15 søndag morgen, smøre seg et par ekstra brødskiver, kaste ski og staver i bilen og sette av gårde mot det forgjettede fjell.

Problemet var at et par tusen bergensere hadde fått samme idé. Kanskje skulle de prøve de nye skiene de hadde gitt barna til jul? Eller kanskje vestlendinger feilaktig tror de er født med ski på beina? Uansett, bilkøen var lang, tiden gikk.

Uforutsett heisstans
En halvtime etter skjema skrenset jeg meg opp den smale nullføre-snøsørpebakken til taubanen i Hanguren med de velklingende gondolnavnene Dinglo og Danglo. Endelig litt flaks, jeg var først i køen! Jeg hadde akkurat løst billett, fått på meg telemarkskoene, pakket de ekstra langrennsskiene inn i overtrekkspølsen og var på vei opp i himmelens snørike da mannen i luken sa tørt på artig dialekt: «Me har tekniske problem på bana, det kan ta nokre tima.»

Jeg kastet meg og skiene tilbake i bilen og satte kursen mot Bavallen, hovedsetet til Voss Ski Resort på nordsiden av skibygda. Ikke før hadde jeg tatt av fra hovedveien og rundet andre sving sto køen bom fast. I en tilsynelatende endeløs rekke. En luring uten pigger hadde kjørt seg fast.

Kork 1 og 2
Uvitende av hva som snart skulle møte meg reagerte jeg igjen lynraskt, snudde bilen på en femøring og tok en sidevei opp mot skianlegget. Med et stort smil passerte jeg stedet der kork 1 fortsatt sto korket fast. Før jeg snart møtte kork 2, nemlig 20 nye biler uten pigger som sto og spant. Jeg skal ikke trøtte deg med hva som så skjedde, annet enn at to timer av den herlige skisøndagen snart var forløpt i venting.

Men så, så var jeg endelig på plass. Snirklet meg inn på en av de siste ledige parkeringsplassene øverst ved skitrekket, festet bindingene og suste ned mot ekspressheisen. Bare for å oppdage at jeg aldri før hadde sett så mange mennesker i heiskø på Voss. Og at ordet ekspress nok var en overdrivelse.

Fra idyll til tull
Vel oppe på toppen, klar for dagens første tur, speidet jeg ut over hvite fjelltopper badet i nydelig januarsollys. Satte utfor sort løype som noe overraskende var nesten folketom. Jeg dro noen telemarksvinger ned henget som Aksel Lund Svindal ville vært kry av – om han hadde kjørt telemark og ikke slalåmski – men så dukket tåken opp. I tykke lag. Brillene dugget samtidig som kunstsnøsålen plutselig virket speilglatt og pudderføret på toppen var som sunket i isen.

VELFORTJENT PAUSE: Ingen ting er som appelsinpause på fjellet, synes artikkelforfatteren.

Etter noen beduggete turer i en overfylt heis var det bare en ting å gjøre: La dagskortet til 300 kroner være dagskort og hente joggepinnene. Av med fleecejakke og ekstra vindbukse, på med turstøvler og langrennshabitt. Og opp igjen i trekket. Har du prøvd å ta skiheis med langrennsski, mens alle andre står alpint? Mange rare blikk. Men det bryr man seg ikke om når man har alvorlige skiabstinenser.

Endelig skitur
«Det er nytråkket trasé på toppen av Hanguren», lovet heismannen. Men han lovet for mye, for tråkkemannskapet hadde kun laget scooterspor, ikke klassiskspor. Etter nå å ha brukt halve søndagen i bil, kø og heis lot jeg meg ikke stoppe, men brukte de neste to og en halv time på å overvinne hardtråkket underlag og sanke 23 hardtarbeidende langrennskilometer.

En minnerik skitur ble det til slutt.

Så moralen er: Selv en bergenser kan finne skigleden, det koster bare litt ekstra blod, svette og tårer.

med sporty hilsen
Eivind P.

Treningen gir meg et image-problem

Jeg har et problem: Jeg blir mobbet på jobb. Fordi jeg driver idretter som noen mener ikke er idrett. Sleivsparkene fra kolleger har vært langt fra smertefulle nok til at jeg har sluttet. Men de har rammet akkurat hardt nok til at jeg har måttet tenke meg om to ganger.

IKKE SÅ ILLE: TV 2 Sportys reporter slår ut på ett av de spektakulære hullene på Tierra del Sol golfklubb på Aruba i 2008.

Til alle tvilere: Golf og volleyball er sport! Og ja, piquetskjorte med krage og rumpeklapsing hører med. Man trenger ikke spille på det andre laget av den grunn!

Å velge en idrett forplikter. Du blir umiddelbart satt i bås og må stå for valget du gjør. Det er nemlig mange ensporete fotballhoder der ute med samme tankesett som tegneseriefiguren Pondus: «Golf er terrengkrokett for snobber, volleyball er for pingler.»

DEBUTEN: TV 2 Sportys reporter Eivind A. Pettersen er halvveis ute i sin første Iron Man-konkurranse. Her på Herdla utenfor Bergen. FOTO: Bjarne Ludvigsen, Melkesyre.no

Jeg har innsett at folkemeningen ikke er til å rokke. Derfor har jeg, for å kompensere, startet med en tredje aktivitet: Triatlon. Bare man nevner ordet høster man lovord og «wow-er» i kantinen. Selv blant garvede sykkelkolleger som tråkker de 17 milene fra Bergen til Voss på fem timer. Triatlon, idretten der man kombinerer svømming, sykkel og løping, har et lag av testosteron over seg. Noe ekstra mandig. I hvert fall virker det sånn på folk man møter. Alle virker å tro at en hver triatlonfyr – også undertegnede – er toppidrettsutøver.

Tidligere i sommer deltok jeg i min første Iron Man-konkurranse (1,8 km svøm/9 mil sykkel/halvmaraton) og vet at det ikke er tilfelle. I hvert fall for egen del. For jeg ble slått med halvannen time av vinneren, og det i et ganske lokalt mosjonsløp. Men det er artig å kjempe mot seg selv, teste sine egne grenser. Og ikke minst – rette opp imageproblemet som golfen og volleyballen har skapt.

PÅ BANEN: Bloggforfatteren i aksjon på volleyballbanen, der han i motsetning til i golf og triatlon faktisk har noen meritter å slå i bordet med.

 

Jeg føler selv at jeg har vært flink til å holde meg fysisk aktiv i sommer. Triatlonen gir motivasjon til å legge inn noen ekstra økter: Sykle til og fra jobb. Dra noen lengder i Nordnes Sjøbad bare et steinkast fra TV 2 i Bergen. Eller løpe hjemmefra og opp til et lokalt fjellvann, der jeg kan avkjøle meg med en svømmetur i det fri. Da har man god samvittighet til å ta seg en runde på golfbanen etterpå! Eller spille litt vennskapelig to-mot-to sandvolley med gode venner.

Jeg kan love deg at man blir sliten av halvannen time springing i sanden, eller å slepe en tikilos golfbag rundt en kupert parkbane i fire timer. Selv om det ikke gir like stor prestisje som å fullføre en Iron Man…