Håndballsesongen 2012/13 fra A – Å

 

A
for Aalborg. Tre norske landslagsprofiler ble forrige søndag danske mestere etter sterke bidrag i finalespillet. Ole Erevik, Håvard Tvedten og Kristian Kjelling svever nok ennå. Kjelling scoret elleve mål i siste finale til tross for skulderskade og det finnes vel knapt en bedre måte å sette klubbpunktum på. Kjelling skal neste sesong spille for Bjerringbro-Silkeborg.

 

B
for Bjarte Myrhol som har hatt en strålende sesong i Bundesligaen. Rhein Neckar Løwen vant EHF-cupen og tar sølv eller bronse i verdens beste liga. En solid fyr som har vært jevnt god både i klubb og landslag. Han har scoret 167 mål for klubben sin denne sesongen og har i tillegg vært en betongblokk i forsvar.

 

C
for Cecilie Leganger- evig suveren og evig motivert. Jeg vet ikke om det er panneluggen som gjør at hun også virker evig ung til tross for at hun nærmer seg 40, men hun er stadig i en egen målvaktsklasse. Hatten av for spillere som ikke mettes av suksess, men fremdeles er sultne. Cecilie beviste i Champions League-finalene at hun fortsatt er bautaen å stole på når det gjelder som mest. Hun har sammen med Tonje Larsen, «dronninga sjæl», signert to nye år for Larvik. Topplokket blir bedre med alderen, så tommel opp for at fysikken og motivasjonen holder. Heldige Larvik.

 

D
for dugnad. De frivillige rundt om i alle klubbene er fortsatt bærebjelken i norsk håndball. D også for dommerduoen Kenneth Abrahamsen og Arne M. Kristiansen som i går fikk blåse mesterligafinalen i Køln som regnes som det mest prestisjefylte oppdraget i internasjonal klubbhåndball. Bra blåst og flott med norsk suksess på dommersiden.

 

E
for Elverum som tok et velfortjent gull i herrenes Postenliga  og som også vant sluttspillet. I tillegg tok de sølv i cupen og fikk prøvd seg ute i Europa. E også for E-cup suksess til Runar som kom seg til en historisk semifinale og til Stabæk og Tertnes på damesiden som markerte seg bra.

 

F
for Final 4 som gikk av stabelen i Køln helgen. Kampen om å vinne den gjeveste pokalen på herresiden er i en særklasse hva gjelder publikumsinteresse og ære. Mesterligaen ble også i år avgjort etter finalespill i fabelaktige kulisser i et utsolgt Lanxess Arena. De fire kampene (semifinaler, bronsefinale og finale) ble sendt direkte i 140 land og er rosinen i pølsa på tampen av håndballsesongen. Gårsdagens finale mellom Barcelona og Hamburg skal det skal mye til å toppe. En fantastisk kamp som hadde det meste: spenning, dueller, temperatur, skuddartisteri  og målvaktsredninger av ypperste klasse.  Når det ender med at finalejomfru Hamburg stikker av med den gjeveste tittelen på herresiden etter ekstraomganger, finnes det knapt bedre underholdning.
F også for forutsigbarheten i damenes Postenliga her hjemme. Medaljene var nok en gang delt ut på forhånd, med unntak av en spennende bronsekamp. Den tredje og siste F-en går til FyllingenBergen som storspilte i cupfinalen i Oslo spektrum og halet i land lagets første kongepokal. Applaus og trampeklapp for 19 baklengs mot Elverum og gull rundt halsen.


G
for Gyør som svært fortjent vant Mesterligaen for damer. Heidi Løke og Katrine Lunde var sterke bidragsytere til at gullet endelig havnet hos de grønnkledde etter en historikk med syv tapte finalekamper.  G også for Golden League. Norges håndballforbund undertegnet i april i år en attraktiv samarbeidsavtale med det danske og franske håndballforbundet om å arrangere Golden League for både kvinner og menn. Golden League består av tre turneringer for menn i 2013/14 og tre turneringer for kvinner i sesongen 2014/15. Man må møte de beste for å bli bedre selv.

 

H
for hårsår. Når håndballjentene fikk kritikk under OL i London, svarte de med å ta teambuildingsbegrepet til nye, pinlige høyder. Bare en OL-rap om samhold manglet. Derimot viste de lagmoral til gangs i praksis da de klarte å snu motgang og forsvare sitt OL-gull fra Beijing på mesterlig vis. Jeg slutter ikke å la meg imponere av at disse jentene alltid klarer å ta frem det beste når det gjelder som mest. Kudos til kaptein Marit Malm Frafjord og den snertne slegga til Sulland.

 

I
for Izabela Duda- årets toppscorer i Postenligaen for damer. Hun scoret 177 mål, hvorav 149 er rene spillemål. Det gir et snitt på åtte kasser pr kamp denne sesongen og det er mildt sagt imponerende med tanke på at hun stort sett spiller med frimerke i alle kampene.  Duda har opplagt den beste høyrehendte skuddarmen i hele dameligaen og hun ble også av sine egne stemt frem både som årets venstre bakspiller og som årets spiller spiller. Klubben hennes Oppsal skuffet derimot stort og måtte ut i kvalifisering for å unngå nedrykk, men med Izabela på laget gikk det selvsagt veien.

 

J
for jubeltrener Thorir Hergeirsson som siden han tok over som hovedtrener for landslaget i 2009 har maktet å overta en jobb med enormt forventningspress og tilsvarende stor fallhøyde på mesterlig vis. På fem mesterskap har det blitt en bronse, en ekte trippel (gull i EM-10, VM-11 og OL 2012) og et sølv. Denne sesongen ble han av IHF kåret til verdens beste håndballtrener .

 

K
for Kokosligaen. Alle slo alle i årets Postenliga for herrer og raskt fikk den tilnavnet kokosligaen. K også for kampfiksing. Skandalen som rammet Montpellier med mange av verdens største håndballstjerner på herresiden og som indirekte også rammet Erlend Mamelund med tanke på en tidligere retur til Norge enn planlagt. En sak som ble mye omtalt også i årets sesong.

 

L
for Larvik. Evig suverene Larvik tok nok en trippel her hjemme og spilte seg i tillegg til mesterligafinale i Europa. Selv om det endte med sølv i den beste ligaen i år, skal Larvik ha ros for å tenke kontinuitet i både spiller- og støtteapparat. Si hva du vil om at de ødelegger spenningen i dameligaen her hjemme, men vi bør være stolte av at de er Norges flaggskip i internasjonal klubbhåndball. En klubb å strekke seg etter og som klarer å beholde stammen av spillere år etter år.


M
for MVP, Anja Edin. Hun har hatt en strålende sesong for Larvik og var god begge veier da Norge kjempet om EM-gull i desember. Ble kåret til turneringens mest verdifulle spiller. En underholdende, god og klok spiller. M også for Montenegro som snappet gullet fra Norge etter ekstraomganger i EM-finalen og M for mange takk til Ida Alstad som fikset ekstraomganger og var finalens norske gigant.

 

N
for never ending story,- nivådebatten om herre/damehåndball som nok en gang tok fyr i desember.

 

O
for overraskelsesmedaljen til BSK/NIF. Jeg er mektig imponert over  den lagmoral, trener og -spillerinnsasts disse hovedstadsgutta utstrålte og som resulterte i en imponerende bronsemedalje i herrens postenliga til tross for små, økonomiske muskler.

 

P
for popularitet. Håndballmesterskap på fjernsyn er noe av de mest sette tv-programmene i historien og dette gjentok seg også denne sesongen. Håndballjentene var mest sett under OL i London på NRK i august og EM-finalen i Beograd i desember ble det mest sette tv2 programmet i hele 2012, det tredje mest sette programmet på alle kanaler.

 

Q
for Quote. Et sportssitat som er verdt å repetere må jeg låne fra en gigantisk idrettsmann fra en annen ballidrett, nemlig Michael Jordan:   «I’ve missed more than 9000 shots in my career. I’ve lost almost 300 games. 26 times, I’ve been trusted to take the game winning shot and missed. I’ve failed over and over and over again in my life. And that is why I succeed.

 

R
for rettferdighet. Til tross for herreligaens kokosbetegnelse som følge av de svingende resultatene; tabellen lyver aldri tilslutt. At Elverum skulle ta gull og Haslum sølv var spådd av mange før sesongstart og slik ble det.   

 

S
for skader. Denne sesongen har vært preget av skader for mange av våre landslagsspillere blant annet Marit Malm Frafjord, Amanda Kurtovic, Camilla Herrem, Nora Mørk, Kamilla Sundmoen, Kristian Kjelling, Børge Lund, Håvard Tvedten og Erlend Mamelund. S også for Stine Skogrand fra Tertnes som motbeviser tesen om at venstrehendte spillere er svakere forsvarsspillere. Hun har gjennom sesongen spilt seg inn i A-landslagstroppen som toveisspiller.

 

T
for Taigan`n- Elverums supporterklubb som tar norsk håndballpublikumskultur til nye høyder. Høflig applaus fra menigheten byttes ut med en mer internasjonal supporterkultur som minner om fotball. Mere!

 

U
for utklassingsfinale. Danmark ble rundspilt av Spania i herrenes VM-finale i Barcelona i januar 2013. Total dansk kollaps kombinert med strålende spansk spill ga finalesifrene 19-35.

 

V
for Veronica Kristiansen. Glassverketspilleren som scoret 125 mål i serien og hadde en kanondebut på A-landslaget. V også for vingene Bjørnsen (Kristian) & Bjørnsen(Lars Erik) som scoret henholdsvis 140 og 137 mål og ble nr 1 og 2 på toppscorerlisten i Postenligaen for menn.


W
for woop woop. Håndballgutta kommer til å klare siste innspurt av kvalifiseringen til mesterskap nå i juni (Tyrkia borte og Litauen hjemme) og vil dermed sikre deltakelse i EM i Danmark i januar 2014. Det gledes.


X
for X-faktoren som Linn Gossè viste i EM og som hun stadig viser i Tertnes og i landslagsdrakten. En utstråling, teknikk og en spilleglede som gjør at publikum elsker henne. Reklamepakke for sporten.

 

Y
for yngre landslag. Mange spennende unge spillere blomstrer i yngre landslag både på dame og herresiden. Juniorjentene skal spille EM i Danmark i juni og U-jentene EM i Polen i august. På herresiden ble juniorgutta nr 6 i EM i Tyrkia og U-gutta ble nr 9 i EM i Østerrrike.

 

Z
for zzzznork- norsk sluttspillfinale på damesiden. Byåsen var milevis unna og tapte første finale 12-34 på hjemmebane.

 

Æ
for ærlig talt. Sasa Boskovic trøyeholding under håndball-EM for damer føyer seg inn på den mindre ærefulle listen over kortsluttingsskandaler fra trenere/ledere. «Serbiatrenerens tjuvtriks. Her blir Sulland holdt igjen ute på banen» ble den tredje mest leste nettsaken på tv2sporten i hele 2012. http://www.tv2.no/sport/handball/em2012-kvinner/serbiatrenerens-tjuvtriks-her-blir-sulland-holdt-igjen-ute-paa-banen-3940500.html

 

Ø
for økonomisk trøbbel. Mange klubber både nasjonalt og internasjonalt sliter med kronene. Byåsenspillerne måtte godta lønnskutt og flere andre klubber sliter med store underskudd både i Norden og lenger sør.

 

Å
for årets håndballprofil Karl Erik Bøhn. Han ledet det ungarske damelandslaget tilbake i Europatoppen etter at de hadde misset kvalifisering de foregående to mesterskapene. I EM i Serbia i desember 2012 coachet han de ungarske jentene til en velfortjent bronsemedalje. At det i tillegg har vært mye utenomsportslig fokus og ikke minst alvorlig sykdom, gjør bragden enda større.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nivådebatten bør ta ferie

Jeg slutter ikke å undre meg over hvorfor håndball er en idrett der kjønn og nivå stadig er et tilbakevendende tema. Og argumentasjonen kommer uten unntak fra mannlige spillere/trener/journalister som snakker opp herresiden og har et behov for å snakke nedsettende om damenivået.

Sist ut var Gunnar Pettersen i forbindelse med idrettsgallaen i VG. Noen uker før hadde vi twittermeldingene fra herrelandslagets Ole Erevik og uttalelsene til Kristian Kjelling i forbindelse med dame-EM i Serbia i desember 2012. Etter OL i London i 2012 bet jeg meg også merke i NRK-kommentator Christian Nilssens konklusjon på lufta etter herrefinalen: « Vi må jo kunne si at det var en større prestasjon av Frankrikes herrelaget å forsvare sitt OL-gull fra Beijing enn at de norske jentene gjorde det, med tanke på det tøffe nivået på herresiden.» TV2s sportsjournalist Stig Nygård konkluderer også i sin blogg for at dette er reinspikka fakta. Sitat fra bloggen:» Uansett hvordan du vrir og vender på det er nivået tøffere på herresiden» . Mon det.

Jeg kjenner ikke til noen annen idrett, der dette tema blir viet like stor plass i garderobekulturen og i miljøet generelt. Riktignok hender det også av og til i fotball, men da er det motsatt. Damene som faktisk har prestert, ergrer seg over minimal oppmerksomhet sammenliknet med herrene som ikke har prestert internasjonalt. Men etter mitt syn er det en helt annen greie på grunn av svært ujevn interesse og popularitet.

Håndballmesterskap spilles for kvinnene i desember og for herrene i januar, og den korte avstanden mellom mesterskapene gjør det trolig mer fristende å sammenlikne. Likevel og til tross for fellesmesterskap: Jeg har til gode å høre Petter Northug eller noen andre langrennsgutter slakte nivået og tidene til Marit Bjørgen og Therese Johaug selv om langrenn faktisk er en idrett der antall nasjoner som kan ta plass på pallen nærmest kan telles på en hånd.

Jeg tror sportsinteresserte folk flest blåser i hele nivådebatten da håndball uansett kjønn er en fengende tv-idrett. Det er derfor så synd at noen tidligere eller aktive håndballspillere med sin forutinntatthet setter dette tåpelige temaet på dagsordenen gang på gang istedenfor samlet å promotere en fartsfylt og gøyal idrett som krever mange ulike ferdigheter. Med herre-VM i Spania friskt i minne, har jeg lyst til å parkere debatten en liten stund.

Diskusjonen er vanskelig fordi debattantene snakker om ulike tema og velger unyanserte ord. Jeg mener nivådebatten kan deles inn i tre ulike tema:

1. Kjønnsperspektivet:
For i det hele tatt å sammenlikne kjønnene, må kvinner og menn måles opp mot maksimalt fysisk kvinne/mannsnivå. Jeg har tidligere skrevet at herre og damehåndball er to forskjellige idretter. Det er jo ikke riktig. Banen er like stor og reglene er de samme. Men i tillegg til ulike fysiske forutsetninger, er heldigvis noen andre forutsetninger ulike også. I håndball spiller jentene med mindre og lettere ball. Gudskjelov for det. Da blir spillet mer teknisk. Av naturlige årsaker har vi jentene mindre hender enn gutta.

At det er særregler for kjønn er helt nødvendig og på ingen måte diskriminerende etter mitt syn. I verdens største idrett, volleyball, henger nettet lavere for kvinner. Det er logisk og skaper riktigere proporsjoner ut i fra maksimalt fysisk nivå og det gir også bedre publikumsunderholdning. I basket har også jentene mindre og lettere ball.

Vi jenter kan jo ikke hoppe like høyt eller skyte like hardt som gutta. Slik er det bare. Det er fysisk umulig uansett hvor mye man trener. Jeg kan faktisk ikke fatte at fotball er den eneste ballidretten uten særregler for jentene. Hvorfor de på død og liv skal spille med like stor ball og på like stor bane som herrene, forstår jeg ikke.

Tilbake til håndball. Menn skyter selvsagt hardere, er sterkere og mer spenstige enn kvinner. Men da håndball spilles på såpass små flater (20×40 meter) utgjør de hurtighetsmessige forskjellene mindre enn man skulle tro, slik Ole Gustavs Gjekstads artikkel( http://www.tv2.no/sport/handball/gjekstad-forskjellen-er-ikke-saa-stor-som-mange-gutter-vil-ha-det-til-3944006.html) så treffende illustrer. Dette gjenspeiles også i det faktum at herrene ikke har særlig mange flere ballkontroller i løpet av 60 minutter enn det damene har. De tekniske feilene er heller ikke så ujevnt fordelt i det store bildet.

Jeg tror at kjønnsperspektivet er et bakteppe mange herrespillere glemmer fordi de ser på sporten med sine egne fysiske og tekniske briller og måler den opp i mot hva som er/var mulig for dem selv. Det samme gjelder sportsjournalister og trenere, som stort sett også er menn.

Det er for øvrig helt menneskelig og ikke noe galt i slike briller, men jeg tror det av og til kunne vært sunt å ta de av seg. Jeg tror dessuten at mange håndballgutter på bakgrunn av dette, ubevisste perspektivet synes at jentene ser mer klønete ut. De klarer derfor ikke helt å la seg begeistre av fantastiske jenteprestasjoner som for dem virker enkle og selvfølgelige. Det er et veldig snevert syn på dameidrett.

2.Breddeperspektivet,- i betydningen antall nasjoner
Når herre og damehåndball sammenliknes og ordet nivå brukes flittig, tror jeg de fleste mener bredde. Bredde i betydningen antall nasjoner som internasjonalt kan by opp til dans og bredde i betydningen medaljevariasjon.

Mange tror håndball er en knøttliten idrett på linje med langrenn og skiskyting. Det er feil. 18 millioner mennesker spiller håndball, fordelt på 147 nasjonale forbund. Til sammenlikning spiller 3 millioner hockey i verden fordelt på 118 nasjonale forbund.

Når det gjelder hvor mange nasjoner som kan kjempe jevnt i toppen for hvert kjønn, har jeg delt inn i tre kategorier basert på de siste verdensmesterskapene for både damer og herrer.

a) Det laveste nivået er de nasjonene som er milevis unna medaljer og i stor grad deltar med tanke på fremtid og nasjonal interesse, såkalte kontinentlag. Her er det likt på dame og herresiden.

Australia, Chile, Kasakhstan og Uruguay er for eksempel lag som får mye juling. De blir slaktoffer og jeg synes det er tilnærmet likt på dame og herresiden til tross for variasjon på hvilke nasjoner som kvalifiserer seg. Men i et VM er det på den annen side viktig at sporten av idrettspolitiske grunner kan vokse seg stor også på kontinenter og i land uten særlig håndballtradisjon. Argentina er på herresiden og Brasil på damesiden er gode eksempler på at man har lykkes med akkurat det.

b) Det mellomste nivået er de nasjonene som er midt på treet. Som på vanlige dager taper mot de beste, men som kan yppe seg på gode dager. Om jeg tar utgangspunkt i de to siste verdensmesterskapene utgjør dette enn 9-10 nasjoner for hvert kjønn. Eksempelvis Sverige, Angola og Tyskland på damesiden og Makedonia, Argentina og Hviterussland på herresiden.

c) Det høyeste nivået er de toppnasjonene der alle kan slå alle i mesterskapskamper og de er for begge kjønn tungt Europa-dominert. På herresiden utgjør dette etter min mening Frankrike, Danmark, Kroatia, Ungarn, Spania, Russland, Island, Tyskland, Polen, Slovenia og Serbia. Plusser man på OL-finalisten Sverige, så har man 12 nasjoner. På damesiden utgjør disse etter min mening Norge, Frankrike, Montenegro, Danmark, Russland, Sør-Korea, Spania, Romania, Brasil, Ungarn og Serbia, altså 11 nasjoner. Min konklusjon når det gjelder bredde i betydningen antall nasjoner, er at det er tilnærmet likt for begge kjønn, men at herresiden muligens har 1-2 ekstra nasjoner på det høyeste nivået. Men noen stor forskjell er det ikke.

3. Medaljevariasjon og kvalifiseringsonde

Når det gjelder variasjon i hvilke land som tar medalje er dette likt for begge kjønn. Siden VM ble arrangert for første gang for herrer i 1938 har det vært 14 ulike medaljevinnere. På damesiden har det også vært 14 ulike nasjoner som har tatt medalje, selv om første VM ble arrangert først i 1957. Når det gjelder EM er likheten fortsatt slående, med 11 ulike nasjoner på damesiden, mens herresiden har 10 ulike medaljevinnende nasjoner.

Vi må likevel kunne slå fast at Norge de siste åtte årene har vært den dominerende gullnasjonen i internasjonal kvinnehåndball, på samme måte som Frankrike har dominert på herresiden. Noen mener tydeligvis at denne dominansen ene og alene skyldes liten bredde, og da selvsagt bare på damesiden.. Ser man på de siste tre damemesterskapene er det derimot ekstremt mange jevne kamper og færre og færre kalasseire, med unntak av kontinentlagene som jo gjelder begge kjønn.

Etter herre-VM i Spania nå i januar var det ikke mye som tydet på et jevnere mesterskap på herresiden. Til tross for et høyst uforutsigbart finaleresultat, var det på ingen måte noen bombe at Spania, Danmark og Kroatia skulle bli tre av fire semifinalister. Overraskelsen bestod i at Frankrike kollapset for alderdommen.

Kvalifiseringsbøygen
Mange innvendinger mot nivået på damehåndball har også gått på at det aldri ville hendt på damesiden at en sølvmedaljevinner fra OL (Sverige i London-OL 2012) ikke kvalifiserte seg til VM samme år. Da har man glemt at de norske håndballjentene ikke var kvalifisert til OL i Athen i 2004, men vant EM-gull noen måneder etterpå. Ungarns damelag klarte heller ikke kvalifisere seg verken til VM-11 eller OL-12, men tar likevel en imponerende bronsemedalje i EM-12 i Serbia.

Jeg tror oppfatningen om vanskeligere kvalifisering for herrene kommer av at vårt nasjonale herrelandslag har slitt med å kvalifisere seg og at det da er menneskelig å snakke opp de andre nasjonene som en slags trøst. Jeg har nemlig ikke hørt eller lest den samme argumentasjonen fra andre herrelandslag som klarer å kvalifisere seg eller er tittelforsvarere.

Et annet perspektiv er at de beste herrenasjonene også har gode damelandslag. Både Frankrike, Danmark, Ungarn og Spania har medaljevinnende damelandslag. Her har Norge noe å strekke seg etter og det hadde jo vært fint om begge kjønnene kunne dratt i samme retning også her i Norge istedenfor å rakke ned på nivå. Selv om de som uttaler seg om dårlig nivå på damesiden trolig ikke mener noe vondt, vil uttalelsene utenfor håndballmiljøet ofte bli tolket i misunnelsens lys. Jeg har selvsagt stor respekt for både Erevik, Kjelling og Pettersen, men skulle ønske kritikken kunne vært mer konstruktiv. For selvsagt må yndlinger som håndballjentene også tåle kritikk. Men da må herrebrillene av og de håndballfaglige på.

Ingen stor nivåforskjell
Min konklusjon er at det ikke er store nivåforskjeller i dame og herrehåndball. Hadde det vært det, ville jo den mest naturlige årsaken til forskjellene være at gutta trener mer enn jentene. Etter hva jeg kjenner til er ikke det tilfelle.

Selv håper jeg at vårt eget herrelandslag fortsetter den gode utviklingen av spillermaterialet frem mot EM i Danmark neste år og kan hevde seg allerede da. Det er nå etablert et eget rekruttlandslag også for gutta og talentene har blitt noen år eldre. Jeg elsker å se god herrehåndball og håper selvsagt de norske gutta spiller seg tilbake blant de ti beste i verden.

Jeg vil gjerne diskutere eventuelle nivåforskjeller i fremtiden også, men håper da å møte debattanter som sjekker fakta. Og et lite apropos tilslutt: mental styrke er ikke avhengig av kjønn.

Randi Gustad

Lille speil på veggen der

 

….hvem er tøffest i landet her?

I min blogg om håndball-VM i går var jeg så freidig å sammenlikne håndball med andre ballidretter. Det ble det selvsagt kok og hets av på flere digitale plattformer. Jeg fornærmet tydeligvis en hel gjeng med idrettsinteresserte folk og har blitt kalt både det ene og det andre.

Jeg har fått mailer og youtube-klipp fra amerikansk fotball tilsendt, blitt invitert på bandykamp og blitt gjort oppmerksom på at jeg er helt på jordet et antall ganger. Jeg innser at jeg stakk hånden inn i et vepsebol med min konklusjon, men står fortsatt for det jeg skrev i bloggen. Likevel vil jeg gjerne presisere bakgrunnen for min påstand. Bloggen i går handlet jo om håndball-VM og var ingen gjennomtenkt analyse.

Først skal det sies at mine vurderinger på alle måter er subjektive. Jeg påberoper meg ingen ekspertise i andre idrettsgrener enn håndball og jeg er ikke forsker eller idrettshøyskoleutdannet. Bakteppe for min vurdering var kun tre momenter: Påbudt beskyttelse. Skadehyppighet. Påkrevd fysikk.

Påbudt beskyttelse
De tøffeste kontaktidrettene med en ball involvert blir etter disse vurderingskriteriene skuffet ut allerede på punktet om beskyttelse. I amerikansk fotball utgjør «rustningen» minst fem påbudte sikkerhetsutstyrseffekter og i tillegg er det vanlig med flere frivillige polstringer. Ut med den sporten.

I hockey er det også påbudt sikkerhetsutstyr i tillegg til at jeg var streng i vurderingen av ball da det spilles med puck.  Dessuten vanskelig å sammenlikne skøyter og sko. Ut med den sporten.

Jeg er jo selvsagt klar over at det hadde vært uforsvalig å bedrive disse idrettene uten beskyttelse, men det er klin umulig å diskutere dette temaet uten å avgrense problemstillingen.

Jeg burde sikkert vurdert bandy, vannpolo, innebandy og baseball også, men de sportene anså jeg som for små her hjemme. Og som jeg skrev: Rugby er unntaket. Det er en fantastisk kul og tøff idrett uten påbudt beskyttelse. Til tross for stor internasjonal interesse, er rugby likevel som ballidrett minimal i Norge. Jeg tillot meg derfor å ekskludere den i vurderingen videre.

I mitt hode er diskusjonen dermed avgrenset til å gjelde håndball, fotball, volleyball og basketball. Her konkurreres det med baller av en viss diameter som skal inn i et mål/opp i en kurv/ over et nett ved hjelp av hender eller føtter. Kanskje er dette de fire idrettene de fleste her i Norge vil tenke på når de hører ordet ballidrett.

Skadehyppighet
Faktisk er hele 17 % av alle personskader i Norge idrettsskader. Håndball og fotball er de største lagidrettene i Norge og står sammen for 45 % av disse idrettsskadene. Det har selvsagt sin naturlige forklaring i idrettenes popularitet og størrelse her til lands, men det vitner også om skadeutsatte idretter med minimal beskyttelse. Faktisk kunne også fotball vært ekskludert etter mitt første vurderingsmoment fordi leggskinn faktisk er påbudt, men så streng er jeg ikke.

Det må tilføyes at når det gjelder skader i fotball og håndball trekker nok bedriftsidretten prosentsatsen heftig opp, men det er også mye skader på barne og ungdomsnivå. I basket og volleyball er det mindre kroppstaklinger og skadene er av annen karakter. Jeg er selvsagt klar over at det er mye kroppskontakt i basket, men alle håndballtaklinger ville blitt avblåst som fouls.

Fysikk
Når det gjelder mitt siste moment på vurderingsbarometeret finnes det sikkert blytung kompetanse andre steder med tanke på å vurdere hvilke av de nevnte ballidrettene som krever en best mulig gjennomtrent kropp. Likevel drister jeg meg til en selvstendig vurdering.

Årsaken til at ballidretter etter mitt syn er fengende, er jo nettopp kombinasjonen av mange kvaliteter. Det er ikke som i enkelte individuelle idretter der man kan fokusere på færre fysiske arbeidsoppgaver. Spenst, utholdenhet, styrke og hurtighet er alle avgjørende egenskaper og sammen med god ballbehandling bør spillere på toppnivå være best mulig på alle disse kvalitetene. Ikke minst er det å være en lagspiller og mental styrke i tillegg avgjørende.

Etter mitt syn krever håndball den tøffeste fysikken av de fire ballidrettene jeg står igjen med. Det er ikke dermed sagt at de andre idrettene ikke er tøffe, men jeg mener håndball på sitt aller høysete nivå krever en svært sammensatt og robust fysikk.

Regelendringen i forbindelse med avkast har gjort idretten raskere og har fremelsket en annen fysikk enn det vi så hos utøvere for 20 år siden. Utholdenhet og hurtighet har blitt viktigere konkurransefortrinn og en nødvendighet som basis. I tillegg løper alle posisjonene i håndball nesten like langt med unntak av målvaktene. Selv om banen er mye mindre enn i fotball, må alle spillere helt opp i angrep og alle må helt ned i forsvar. Og i hvert eneste etablerte angrep er det fysiske taklinger i fart. Så om du ikke er god på å trene skadeforebyggende øvelser, er sjansen veldig stor for at du pådrar deg minst en skade eller to i løpet av en sesong, uten at det er noe å rope hurra for.

Dette var bare ment som et lite svar til alle de jeg hisset på meg. I mitt hode er dette  en skråblikksdebatt. For alle vet jo at det i tillegg til fysikk og kroppskontakt er mye annet som avgjør populariteten til en ballidrett.

God kveld!

Verdens tøffeste ballidrett

 

I kveld er det duket for en håndballklassiker av de store når Frankrike og Kroatia spiller om en semifinalebillett i Spania i håndball-VM. Et mesterskap som så langt har fått minimal mediadekning her i Norge da vårt eget landslag ikke klarte å kvalifisere seg.

 

Håndballgutter er etter min mening de barskeste gutta i ballidrettenes verden. De er sterke, taklingsglade og nesten alltid i kroppskontakt med motstanderen. Svette, blod og klister bytter hud i kampens hete og har du ingen blåmerker etter en kamp, har du trolig spilt for dårlig.

 

Noen spillere er tekniske ballkunstnere med stor spilleforståelse, mens andre er høye, fysiske betongblokker som skyter en ball godt over 130 km i timen eller er gale nok til å prøve å redde den samme ballen innenfor tre stenger. Noen få er så heldige å ha alle disse kvalitetene samlet i en og samme kropp. Frankrikes Nikola Karabatic er en av dem.

 

Ja, det finnes taklinger og nærkontakt i fotball også, men enhver fotballspiller hadde sett ut som en livredd pingle sammenliknet med disse gutta. I basket skal det jo helst ikke være kroppskontakt og i volleyball er motstanderlaget bak et nett. Ja, hockey er tøft, men de har tross alt hjelm og beskyttelse og mange pauser i spillet. Dessuten spiller de med puck, ikke ball. I amerikansk fotball har spillerne også beskyttelse. Den eneste sporten som på barskhetsskalaen min kan måle seg med håndball er rugby.

 

De som av en eller annen pussig grunn hevder at håndball er en feminin sport på grunn av jentenes dominans her hjemme i Norge, har ikke skjønt noen ting. Håndball er en knalltøff sport både for kvinner og menn. Det er en dynamisk og krevende idrett der du må beherske mange fysiske kvaliteter samtidig. På toppnivå skal du være sterk, hurtig og utholdende. Men man kommer ingen vei med å være suverent utholdende som o2-snapper Heidi Løke, ekstremt rask som danskenes hurtigtog Anders Eggert, spenstig som den franske kenguruen Luc Abalo eller best i markløft som Karoline Dyhre Breivang dersom man mangler ballfølelse. Det er derfor jeg elsker denne idretten. Man skal helst være både godt trent, trygg med ballen, mentalt sterk og taktisk lur. Alle kroppsdeler er i bruk og hodet er kanskje den aller viktigste av dem, selv om det ikke alltid ser slik ut.

 

Dagens kvartfinaler i håndball-VM for herrer byr på en klassiker i internasjonal herrehåndball. Frankrike og Kroatia er begge doble Olympiske mestre og har begge dominert idretten på herresiden de siste ti årene. Kroatia er ubeseiret så langt i VM, mens Frankrike gikk på et tap mot Tyskland i gruppespillet.

 

Det franske laget, som nasjonalt kalles « Les experts» har likevel kjempet til seg flest gullmedaljer det siste tiåret. Siste gang de stod øverst på pallen var bare for noen måneder siden i London-OL da de forsvarte sitt OL-gull fra Beijing. Selv om de ikke har imponert stort så langt i VM, er det typisk for vinnerskaller å være best når det gjelder. Det kjenner vi godt igjen fra damesiden, der de norske jentene ikke har fått ut sitt aller beste før det virkelig er avgjørende. Denne mentale styrken er typisk for vinnerlag uavhengig av idrettsgren.

 

Det kroatiske laget har de siste ti årene aldri vært utenfor topp fem i noe internasjonalt mesterskap. Siden 2003 har de tatt 8 medaljer, med OL-gullet i Athen 2004 som sportslig høydepunkt. De tok også en sterk OL-bronse i London.

 

Kroatia har imponert meg så langt i VM. Med en gjennomsnittshøyde på 1.96 og en kontant forsvarsmur har de sammen med stjernekeeper Alilovic stengt bakover. Og med eminente kontringsspillere som lagets toppscorer Ivan Cupic, som alene har laget 35 mål så langt i VM, har den klassiske vinnerresepten med godt forsvar og rask kontra gitt resultatmessig uttelling.

 

Kveldens kamp blir et åpent oppgjør. Historisk sett har Frankrike overtaket med fire av fire seire i de fire siste avgjørende finalekamper. De beseiret Kroatia i semifinalen i Bejing 2008 og i VM-finalen 2009 og i EM-finalen 2010. Sist slo de Kroatia 25-22 da det gjaldt som mest i semifinalen i London i sommer.

 

I de andre kvartfinalene er Danmark og Spania store favoritter mot henholdsvis Ungarn og Tyskland. Så gjenstår det å se om det blir Slovenia eller Russland som får flest av sine spillere til å prestere på sitt beste samtidig, for den kvartfinalen ser også åpen ut.

 

Jeg gleder meg til god håndball og barske taklinger. Det er nå VM egentlig begynner.