Vinteren for to år siden var ekstra kald i Newcastle. Forholdet mellom klubb og supportere var på et absolutt bristepunkt. Folk var resignerte og galgenhumoren herjet. Én mann hadde sugd storheten ut av Newcastle United og håpet ut av fansens hjerter.
Så kom Rafael Benitez.
På kort tid har den spanske manageren opprettet sterke bånd til fansen på St. James’ Park. For første gang siden 2010 føler han seg verdsatt – i Geordie-land elskes han nå av et helt folkeslag.
Det virker som om Benitez’ tidligere bragder har gitt ham en fetisj for vanskelige oppgaver. Etter å ha matet kravstore og sulteforede fans i Valencia og Liverpool med noen av deres største triumfer har spanjolen de siste årene hoppet rotløst rundt fra toppklubb til toppklubb uten å lykkes.
Å overta hans nemesis José Mourinhos jobb i Inter i 2010 kunne ikke gå bra. Naturlig nok ble han heller ikke båret på gullstol inn portene på Stamford Bridge to år senere. Han vant Europa League med Chelsea, men det var ikke nok til å beholde jobben.
Napoli føltes som en riktig klubb for Rafa – det var et prosjekt som lignet på Valencia og Liverpool. Han var i ferd med å bygge noe flott der nede da Real Madrid meldte sin interesse. Det var umulig å si nei. Carlo Ancelotti hadde nettopp ledet de helhvite til klubbens tiende Champions League-triumf, og var særdeles populær blant spillere og fans. Et halvt år senere var Benitez historie også i Real Madrid.
Mange var overrasket da han i mars 2016 tok utfordringen med å redde Newcastle
Rafael Benitez. (Owen Humphreys/PA via AP)
fra nedrykk. Dét gikk ikke, men i år rykket de opp igjen med god margin.
Da jeg vokste opp på 90-tallet regnet man Premier Leagues topp 4 som Manchester United, Arsenal, Liverpool og Newcastle. Denne uken er Magpies tilbake i toppen. Det varer kanskje ikke lenge, men det fyller meg med en deilig nostalgi.
Det minner meg samtidig på at Newcastle er om ikke dø så i hvert fall midlertidig begravet som toppklubb. Mye har vært galt i lang tid, og klubbens tilstand gjør at fansen ikke går inn i full suggesjon til tross for en pågående ”Rafalution” på banen. Hvorfor mener mange at de risikerer å miste Benitez fordi han rett og slett ikke gidder mer?
Jo. Siden 2007 har klubben vært eid av Mike Ashley, mannen bak Sports Direct, butikkjeden som kjøper inn sportsutstyr- og tekstiler i store kvantum og selger billig, men med profitt. Ashley har drevet Newcastle United på lignende måte, dog uten særlig suksess. Dermed har han blitt en av fotball-Englands mest forhatte menn.
En strålende businessmann uten peiling på fotball.
Det trengs en tidslinje for å få med det viktigste i Mike Ashleys regjeringstid.
Juli 2007: Ashley betaler 1,5 milliarder kroner for å overta full kontroll av Newcastle United.
Januar 2008: Kvitter seg med manager Sam Allardyce. Ansetter Kevin Keegan.
Juli 2008: Den nylig ansatte direktøren (Ashleys kompis) Dennis Wise (!) sørger for spillerkjøp. Keegan vet ingenting om hvem disse er, blir forbannet og trekker seg.
Sesongen 2008/09: Joe Kinnear ansettes, det går dårlig, laget havner i nedrykksstrid og klubbikon Alan Shearer tar over da helsa til Kinnear svikter. Klubben rykker ned for første gang i Premier League-årene.
Sesongen 2009/10: Populære Chris Hughton tar Newcastle opp igjen i Premier League, men 12. plass i desember er ikke godt nok. Ashley-kamerat Alan Pardew ansattes.
November 2011: Etter å ha hett St. James’ Park siden 1892 døpes stadion om til Sports Direct Arena, etter Ashleys butikkjede.
Sesongen 2011/12: Graham Carr har fått ansvar for spillerkjøp, og henter navn som Yohan Cabaye, Hatem Ben Arfa, Demba Ba og Papiss Cisse for beskjedne summer. Pardew tar Newcastle til 5. plass i Premier League.
Sesongen 2012/13: Et stort antiklimaks. Premier League-plassen holdes så vidt.
Sesongen 2013/14: Joe Kinnear returnerer! Nå som fotballdirektør. Sakte, men sikkert forsvinner profilene fra suksess-sesongen 11/12. Kinnear varer bare et halvt år i stillingen.
Sesongen 2014/15: Etter en lang fæl periode, forlater Pardew sin venn Ashley. Inn kommer vaktmester John Carver. Newcastle berger plassen på sesongens siste dag, takket være en scoring av Jonas Gutierrez. Argentineren hadde nettopp kommet tilbake etter kreftsykdom, og fikk like etterpå beskjeden over telefon om at han ikke lenger hadde en jobb.
Sesongen 15/16: Inn som manager kommer Steve McLaren. Det brukes over 70 millioner pund, men ingen spillere koster mer enn 18. Seks mann koster over 10 millioner pund. Likevel går det fryktelig dårlig. Benitez kommer inn i med to måneder igjen av sesongen, men laget rykker ned.
Sesongen 16/17: Benitez blir med ned i Championship, mot at han får ta del i prosessen med spillerlogistikk. Newcastle suser gjennom sesongen og rykker opp igjen med god margin.
Januar 2017: Ashley henter plutselig inn sin avtalefikser Justin Barnes for å delta i prosessen spillerkjøp-/salg og for å selge klubben for 5 milliarder kroner, nesten fire ganger så mye som han betalte for å overta klubben for ti år siden.
Sommeren 2017: Benitez klager høylytt om manglende midler til rådighet for å hente spillere og indikerer at han har fått falske løfter. Ashley svarer at han hvert eneste pund skal gå til spillerkjøp og at det er umulig å konkurrere med Manchester City.
Mike Ashley er ikke en populær mann i Newcastle. AFP PHOTO / Chris Ratcliffe
Det ble mye dette her. La oss fokusere på det siste og mest aktuelle. Naturligvis kan ikke Ashley konkurrere med Al Nahyan-familien i Manchester City, men hva med å konkurrere med West Bromwich, Watford, Brighton og Huddersfield? Store Newcastle har denne sommeren brukt vesentlig mindre penger enn de alle.
Og det var ingen gigantiske krav Benitez hadde, men Newcastle hadde visst ikke råd til god nok lønn for Willy Caballero, førstekeeper i Manchester City store deler av forrige sesong og unge Tammy Abraham. Plusetlig satt Benitez uten hverken penger eller makt på markedet.
Opp igjennom har Benitez’ budsjettsigneringer vært mange og naturligvis med varierende suksess. Det er verdt å nevne at signeringene i Benitez-perioden (Albiol, Koulibaly, Ghoulam, Jorginho Callejón, Mertens) bidrar til å gjøre dagens Napoli til et av Europas artigste lag å se på. De fleste ble hentet for småpenger. I dag består Newcastle i stor grad av Benitez-signeringer, og det funker jo ganske bra.
At Ashley ikke hjalp til mer økonomisk i sommer vitner om to ting:
- Han vet ikke at han har skaffet en perfekt manager. Både når det gjelder spillerlogistikk og taktikk er Benitez en fagmann til fingerspissene. Og han er ekspert på klubber av Newcastles kaliber.
- Han mangler sportslige ambisjoner. Business kommer fortsatt først.
Selv etter dårlige resultater i starten av sesongen endret ikke ting seg. Overgangsvinduet stengte og fint lite skjedde. Med de små midlene han fikk til rådighet er Benitez likevel i ferd med å skape et mer enn slagkraftig nok lag. Og etter tre strake ligaseire koker endelig Newcastle igjen.
St. James’ Park er både symbolsk og fysisk byens hjerte. For mens mange arenaer ligger et stykke unna bykjernene er Newcastles stadion plassert midt i sentrum. 50.000 mennesker samles i tykt og tynt, men de fleste av dem har ikke kunnet huske hva tro og håp betyr.
Før nå. Etter årevis med kaos og fortvilelse har den høylytte og lojale Newcastle-fansen fått sin mann. Den sultefôrede supporterskaren og deres skadeskutte manager er en skummel og deilig ingrediens i denne sesongens Premier League.