5 ting vi lærte i helgen

David De Gea er Manchester Uniteds viktigste spiller 

Den spanske keeperen viste atter en gang hvorfor han er den eneste spilleren i verdensklasse på Manchester United. Kamp etter kamp legger José Mourinho gode planer for den defensive delen av spillet som spillerne følger godt, men langt fra perfekt. Da er det essensielt for United å ha ligaens og kanskje verdens beste skuddstopper mellom stengene. De Gea har utviklet seg til å bli en keeper som mestrer alt, men spanjolens varemerke er at han bruker hele kroppen og spesielt beina aktivt for å redde skudd. Denne gangen var tåspissen hans forskjellen på ett og null poeng på Anfield.

Marco Silva er ekte vare

Tenk så flaue de må være, Paul Merson, Phil Thompson og andre ignorante engelskmenn, som i januar bastant protesterte da Hull ansatte Marco Silva. «Hvorfor skal han få sjansen? Hva vet han om Premier League?», var ordene som ble brukt. Portugiseren har svart med å få Hull til å gjøre et strålende forsøk på å overleve og deretter gjøre Watford til et lag alle bør frykte. Lørdag var han oppe mot Arsène Wenger, selve pioneren for utenlandske managere i Premier League. Og som han gjorde med Olympiakos på Emirates for to år siden, seiret Silva. Miksen av reaktiv kontringsfotball når det er hensiktsmessig, og proaktivt angrepsspill når de trenger mål, har sendt Watford opp på 4. plass etter åtte runder. Jeg tror Marco Silva er manager for et europeisk storlag innen to-tre år.

De Bruyne setter en ny standard

Vi må snakke om Kevin. Han slår innlegg som David Beckham, gjennombruddspasninger som Xavi og skyter langskudd som Frank Lampard. Jeg er ikke i tvil om at Manchester Citys belgiske midtbanespiller er Premier Leagues bestemann for tiden. Uavghengig av kvaliteten på motstanderlaget og størrelsen på anledningen leverer han prestasjoner på et annet nivå enn de andre. Dersom han fortsetter på denne måten, blir gutten som José Mourinho ikke fant plass til i Chelsea portugiserens største verkebyll denne sesongen.

Chelsea blør uten sine beste 11

KJENTE SAVNET AV KANTÉ: Antonio Conte var en skuffet mann etter det overraskende tapet mot Crystal Palace.

Nå ser vi hvorfor Antonio Conte ikke var fornøyd med sommerens overgangsvindu. Han ville beholde Matic i troppen og få inn enda en ny spiss. Mot Crystal Palace manglet løpskraften og intensiteten til Kanté. Hjemmelaget var langt oftere inne i Chelseas 16-meter enn omvendt. Enda større var likevel savnet av Álvaro Morata. De stadige bevegelsene i bakrom var borte og Chelseas fronttrio Hazard-Willian-Batshuayi fremsto meget sjelden som en trussel for et tidligere svakt Palace-forsvar. Disse kampene må vinnes. Ni poeng opp til tabelltopp krever en enda større snuoperasjon fra Contes menn enn forrige sesong.

Tottenham er ikke «Harry Kane Team»

Han er deres viktigste spiller, men fortsatt har Kane noen dårlige dager på jobben – spesielt på Wembley. Mot Bournemouth hadde Tottenham andre matchvinnere. Christian Eriksen er i sitt livs form og scoret kampens eneste mål, mens Hugo Lloris sto for to gode og viktige redninger. Jeg ser fortsatt på Spurs som en like seriøs utfordrer til Manchester City som det United er. Nå venter Real Madrid, Liverpool og Manchester United, og det blir helt avgjørende for Pochettinos lag å få tilbake Victor Wanyama og spesielt Mousa Dembélé fra skader. Harry Kane kommer til å vinne mange flere individuelle priser, men som helgens kamp viste oss kan han ikke ene og alene bidra til suksess for Tottenham.

Sesongens lag II

September er historie og det betyr nytt drømmelag for sesongen 17/18. Jeg merker at det er mye vanskeligere å sette opp 11 mann denne gangen. Med flere kamper å vurdere etter blir det lagt litt mindre vekt på et absolutt toppnivå og mer på kontinuitet.

Kroneksempelet på dette er Sadio Mané. Han var Premier Leagues beste spiller i august og førstemann jeg satt opp på mitt lag, men etter karantene og en dårlig kamp mot Newcastle er han ute nå.

Noen valg har vært vanskelige, andre enkle. Her er mitt sesongens lag, i 3-5-2-formasjon:

EDERSON (MANCHESTER CITY)

Som på Premier League-tabellen er det foreløpig en ren Manchester-duell mellom stengene, men her ligger City ørlite grann foran. Guardiola bommet med Claudio Bravo, men ser endelig ut til å ha truffet med Ederson. De første gangene jeg så brasilianeren ble jeg litt skeptisk, mest på grunn av kroppsspråket hans. Han beveger seg ikke som en typisk idrettsmann eller som en typisk keeper. Siden har han gjort skepsisen min til skamme med sitt store register av kvaliteter. Han stopper baller (redningsprosent på 85 – Bravo hadde 55), han er offensiv og våken for å ”sweepe” opp baller bak et fortsatt noe skjelvent City-forsvar og han har stort sett presise og gode igangsettinger.

Pep Guardiola ser ut til å ha funnet sin keeper.  (Foto: Scanpix)

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

En av mine favoritter i Premier League, og mannen jeg håper så fort som mulig blir Chelsea-kaptein. Baskeren er gjennomtrent, gjennomproff, anvendelig, taktisk dyktig og bra med ballen. De syv millionene pund Chelsea ga for ham i 2012 må være blant klubbens best anvendte gjennom alle tider. Azpilicueta har (selvsagt) spilt samtlige minutter i ligaen og er forsvarsspilleren med flest assist, fire, alle til Álvaro Morata.

 

PHIL JONES (MANCHESTER UNITED)

Fortsetter å bevise at det fortsatt er behov for noe annet enn elegante midtstoppere i de store klubbene. Jeg er sikker på at dette er ett av de første navnene Mourinho setter opp på i sin startellever. Manchester United har vært i ledelsen i alle sine kamper hittil, og på grunn av en type som Jones har det stort sett vært ganske ufarlig å la motstanderne ha ballen, spesielt hvis de har blitt ledet utover og slått innlegg på innlegg.

 

JAN VERTONGHEN (TOTTENHAM)

Nok en ny mann i laget. En spiller som har tatt et par gode steg under Pocchettino. Før var det umulig å være helt trygg på han hverken med eller uten ball. Nå er han ryddig og god i det oppbyggende spillet, kan være med langt fram i banen (som før det andre målet mot West Ham), men viktigst av alt posisjoneringssterk og generelt god defensivt. I tillegg er det deilig å se en forsvarsspiller som ikke nøler med å sklitakle.

Tottenham er endelig representert. (Foto: Scanpix)

 

ANTONIO VALENCIA (MANCHESTER UNITED)

Fornyet tillit for den alltid pålitelige United-kapteinen, nå litt lenger fram i banen enn forrige gang. Jeg har lett og lett og lett og kun funnet én småstygg posisjoneringsglipp av Valencia i løpet av de første syv kampene. Siden sist har han også hatt den nydelige scoringen mot Everton. Hittil selvskreven på laget.

 

KEVIN DE BRUYNE (MANCHESTER CITY)

Etter å ha vært overraskende lite toneangivende de første par ukene har De Bruyne for alvor kommet i gang og vist at han er blant Premier Leagues fem beste spillere. Det som imponerer meg mest med De Bruyne er at han ALDRI lar seg stresse og omtrent uavhengig av tempo i kamper og vanskelighetsgrad av situasjoner tar kloke avgjørelser. Tilslaget med begge bein er upåklagelig, og når han prøver seg fra distanse blir det ofte farlig. Forrige sesong bommet han på åpen kasse fra tre meter mot Chelsea, nå feide han ballen inn fra godt og vel 20 mot et godt bevoktet mål.

 

NEMANJA MATIC (MAN UNITED) 

Mourinhos viktige signering fortsetter å levere varene i hver kamp. Ja, han får det beste ut av de som spiller foran ham, men jeg synes at han selv spiller bedre med ballen enn i store deler av forrige sesong. Taktisk disiplinert som få og flink til å distribuere i angrep.

 

I got this. (Foto: Scanpix)

DAVID SILVA (MAN CITY)

Bildene viser at Silva er så god som han alltid har vært – statistikkene sier at han har vært enda bedre. Han har høyere treffprosent på pasningene enn tidligere i karrieren, men de går på ingen måte bare på tvers, noe seks målgivende pasninger er et bevis på. Fortsetter han og Citys frittflytende angrep i liknende tempo knuser Silva den 15 år gamle assistrekorden (20) til Thierry Henry.

 

MARCOS ALONSO (CHELSEA)

Ikke mye nytt å melde om Alonso, men jeg gir han plassen som venstre vingback på grunn av spill på et høyt nivå sesongen igjennom. Har ikke scoret mål den siste måneden, men har bidratt godt til at Chelsea posisjonerer seg høyt på tabellen.

  

ROMELU LUKAKU (MANCHESTER UNITED) 

En uforbeholden suksess hittil. Alle visste at han kom til å score mål, men det skal helst klaffe med en gang for å unngå press og mas. Lukaku har sklidd inn i Manchester United som et såpestykke. De nye medspillerne virker å forstå bevegelsene og styrkene hans, og har matet han med stikkpasninger og innlegg. Sett til antall sjanser burde han egentlig hatt enda et par mål. Kampprogrammet i starten har vært takknemlig, men i måneden som kommer vil oppgjørene mot Liverpool, Tottenham og Chelsea avgjøre om vi kan sette to tykke streker under Lukakus navn.

 

HARRY KANE (TOTTENHAM) 

Denne utvelgelsen er naturligvis kun på grunnlag av prestasjoner i ligaen, men selvfølgelig skal Europas formspiss nummer én uansett med. Han burde vært oppe på tosifret antall mål allerede. Når han har scoret sine seks mål har det handlet om dyktighet, mens han har hatt uflaks ved mange av bommene. Av de seks spillerne med fem mål eller mer er det ingen som har hatt stolpe-/tverrliggerskudd – Kane har fem! Han presterer jevnt og godt uansett motstander. Dersom han finner godfølelsen på Wembley blir det garantert over 30 ligamål denne sesongen.

 

UT: Lössl, Maguire, Mané, Mkhitaryan, Pogba, Firmino  

INN: Ederson, Azpilicueta, Vertonghen, De Bruyne, Lukaku, Kane

 

Sesongens lag per 4. oktober 2017

KING IN THE NORTH

Vinteren for to år siden var ekstra kald i Newcastle. Forholdet mellom klubb og supportere var på et absolutt bristepunkt. Folk var resignerte og galgenhumoren herjet. Én mann hadde sugd storheten ut av Newcastle United og håpet ut av fansens hjerter.

 

Så kom Rafael Benitez.

 

På kort tid har den spanske manageren opprettet sterke bånd til fansen på St. James’ Park. For første gang siden 2010 føler han seg verdsatt – i Geordie-land elskes han nå av et helt folkeslag.

 

Det virker som om Benitez’ tidligere bragder har gitt ham en fetisj for vanskelige oppgaver. Etter å ha matet kravstore og sulteforede fans i Valencia og Liverpool med noen av deres største triumfer har spanjolen de siste årene hoppet rotløst rundt fra toppklubb til toppklubb uten å lykkes.

 

Å overta hans nemesis José Mourinhos jobb i Inter i 2010 kunne ikke gå bra. Naturlig nok ble han heller ikke båret på gullstol inn portene på Stamford Bridge to år senere. Han vant Europa League med Chelsea, men det var ikke nok til å beholde jobben.

 

Napoli føltes som en riktig klubb for Rafa – det var et prosjekt som lignet på Valencia og Liverpool. Han var i ferd med å bygge noe flott der nede da Real Madrid meldte sin interesse. Det var umulig å si nei. Carlo Ancelotti hadde nettopp ledet de helhvite til klubbens tiende Champions League-triumf, og var særdeles populær blant spillere og fans. Et halvt år senere var Benitez historie også i Real Madrid.

 

Mange var overrasket da han i mars 2016 tok utfordringen med å redde Newcastle

Rafael Benitez. (Owen Humphreys/PA via AP)

fra nedrykk. Dét gikk ikke, men i år rykket de opp igjen med god margin.

 

Da jeg vokste opp på 90-tallet regnet man Premier Leagues topp 4 som Manchester United, Arsenal, Liverpool og Newcastle. Denne uken er Magpies tilbake i toppen. Det varer kanskje ikke lenge, men det fyller meg med en deilig nostalgi.

 

Det minner meg samtidig på at Newcastle er om ikke dø så i hvert fall midlertidig begravet som toppklubb. Mye har vært galt i lang tid, og klubbens tilstand gjør at fansen ikke går inn i full suggesjon til tross for en pågående ”Rafalution” på banen. Hvorfor mener mange at de risikerer å miste Benitez fordi han rett og slett ikke gidder mer?

 

Jo. Siden 2007 har klubben vært eid av Mike Ashley, mannen bak Sports Direct, butikkjeden som kjøper inn sportsutstyr- og tekstiler i store kvantum og selger billig, men med profitt. Ashley har drevet Newcastle United på lignende måte, dog uten særlig suksess. Dermed har han blitt en av fotball-Englands mest forhatte menn.

En strålende businessmann uten peiling på fotball.

 

Det trengs en tidslinje for å få med det viktigste i Mike Ashleys regjeringstid.

 

Juli 2007: Ashley betaler 1,5 milliarder kroner for å overta full kontroll av Newcastle United.

Januar 2008: Kvitter seg med manager Sam Allardyce. Ansetter Kevin Keegan.

Juli 2008: Den nylig ansatte direktøren (Ashleys kompis) Dennis Wise (!) sørger for spillerkjøp. Keegan vet ingenting om hvem disse er, blir forbannet og trekker seg.

Sesongen 2008/09: Joe Kinnear ansettes, det går dårlig, laget havner i nedrykksstrid og klubbikon Alan Shearer tar over da helsa til Kinnear svikter. Klubben rykker ned for første gang i Premier League-årene.

Sesongen 2009/10: Populære Chris Hughton tar Newcastle opp igjen i Premier League, men 12. plass i desember er ikke godt nok. Ashley-kamerat Alan Pardew ansattes.

November 2011: Etter å ha hett St. James’ Park siden 1892 døpes stadion om til Sports Direct Arena, etter Ashleys butikkjede.

Sesongen 2011/12: Graham Carr har fått ansvar for spillerkjøp, og henter navn som Yohan Cabaye, Hatem Ben Arfa, Demba Ba og Papiss Cisse for beskjedne summer. Pardew tar Newcastle til 5. plass i Premier League.

Sesongen 2012/13: Et stort antiklimaks. Premier League-plassen holdes så vidt.

Sesongen 2013/14: Joe Kinnear returnerer! Nå som fotballdirektør. Sakte, men sikkert forsvinner profilene fra suksess-sesongen 11/12. Kinnear varer bare et halvt år i stillingen.

Sesongen 2014/15: Etter en lang fæl periode, forlater Pardew sin venn Ashley. Inn kommer vaktmester John Carver. Newcastle berger plassen på sesongens siste dag, takket være en scoring av Jonas Gutierrez. Argentineren hadde nettopp kommet tilbake etter kreftsykdom, og fikk like etterpå beskjeden over telefon om at han ikke lenger hadde en jobb.

Sesongen 15/16: Inn som manager kommer Steve McLaren. Det brukes over 70 millioner pund, men ingen spillere koster mer enn 18. Seks mann koster over 10 millioner pund. Likevel går det fryktelig dårlig. Benitez kommer inn i med to måneder igjen av sesongen, men laget rykker ned.

Sesongen 16/17: Benitez blir med ned i Championship, mot at han får ta del i prosessen med spillerlogistikk. Newcastle suser gjennom sesongen og rykker opp igjen med god margin.

Januar 2017: Ashley henter plutselig inn sin avtalefikser Justin Barnes for å delta i prosessen spillerkjøp-/salg og for å selge klubben for 5 milliarder kroner, nesten fire ganger så mye som han betalte for å overta klubben for ti år siden.

Sommeren 2017: Benitez klager høylytt om manglende midler til rådighet for å hente spillere og indikerer at han har fått falske løfter. Ashley svarer at han hvert eneste pund skal gå til spillerkjøp og at det er umulig å konkurrere med Manchester City.

Mike Ashley er ikke en populær mann i Newcastle. AFP PHOTO / Chris Ratcliffe

Det ble mye dette her. La oss fokusere på det siste og mest aktuelle. Naturligvis kan ikke Ashley konkurrere med Al Nahyan-familien i Manchester City, men hva med å konkurrere med West Bromwich, Watford, Brighton og Huddersfield? Store Newcastle har denne sommeren brukt vesentlig mindre penger enn de alle.

 

Og det var ingen gigantiske krav Benitez hadde, men Newcastle hadde visst ikke råd til god nok lønn for Willy Caballero, førstekeeper i Manchester City store deler av forrige sesong og unge Tammy Abraham. Plusetlig satt Benitez uten hverken penger eller makt på markedet.

 

Opp igjennom har Benitez’ budsjettsigneringer vært mange og naturligvis med varierende suksess. Det er verdt å nevne at signeringene i Benitez-perioden (Albiol, Koulibaly, Ghoulam, Jorginho Callejón, Mertens) bidrar til å gjøre dagens Napoli til et av Europas artigste lag å se på. De fleste ble hentet for småpenger. I dag består Newcastle i stor grad av Benitez-signeringer, og det funker jo ganske bra.

 

At Ashley ikke hjalp til mer økonomisk i sommer vitner om to ting:

  1. Han vet ikke at han har skaffet en perfekt manager. Både når det gjelder spillerlogistikk og taktikk er Benitez en fagmann til fingerspissene. Og han er ekspert på klubber av Newcastles kaliber.
  2. Han mangler sportslige ambisjoner. Business kommer fortsatt først.

 

Selv etter dårlige resultater i starten av sesongen endret ikke ting seg. Overgangsvinduet stengte og fint lite skjedde. Med de små midlene han fikk til rådighet er Benitez likevel i ferd med å skape et mer enn slagkraftig nok lag. Og etter tre strake ligaseire koker endelig Newcastle igjen.

 

St. James’ Park er både symbolsk og fysisk byens hjerte. For mens mange arenaer ligger et stykke unna bykjernene er Newcastles stadion plassert midt i sentrum. 50.000 mennesker samles i tykt og tynt, men de fleste av dem har ikke kunnet huske hva tro og håp betyr.

 

Før nå. Etter årevis med kaos og fortvilelse har den høylytte og lojale Newcastle-fansen fått sin mann. Den sultefôrede supporterskaren og deres skadeskutte manager er en skummel og deilig ingrediens i denne sesongens Premier League.

 

Sesongens lag

Rundt hvert månedsskifte skal jeg utnevne Premier League-sesongens beste lag. Ikke månedens lag, men sesongens lag. Jeg tillater meg selv å bytte formasjon fra gang til gang hvis det føles nødvendig. Helst skal spillere holdes i sine vanlige roller, men enkelte ganger må de spilles ute av posisjon. Hvem blir stående og hvem byttes ut om en måned?

Først og fremst må det sies at ingen lag, i hvert fall ikke i topp 6, har gjort meg 100% klok etter tre serierunder. For eksempel har Manchester United sett best ut, men ikke hatt særlig motstand, mens Manchester City har opplevd mye dramatikk og hatt marginer for og i mot. Da er det faktisk enklere å plukke enkeltspillere enn lag som har imponert mest.

 

JONAS LÖSSL – (HUDDERSFIELD) 

En annen danske ble vurdert, men jeg endte med Lössl. Sammen med David de Gea er han den eneste som har holdt buret rent i tre hele kamper. Når han har måttet stoppe over dobbelt så mange skudd som spanjolen, blant annet et par veldig vanskelige, mener jeg han var Premier Leagues beste keeper i august.

Jonas Lössl (Foto: Scanpix)

ANTONIO VALENCIA (MAN UNITED)

Ikke så mye konkurranse på denne plassen foreløpig for Valencia. Manchester Uniteds fungerende kaptein har kanskje ikke overraskende hatt flere involveringer på motstanders halvdel enn på egen. Han er veldig delaktig i oppbyggingen av angrep, mens også rask, utholden og disiplinert nok til å gjøre en god jobb i forsvaret. 

HARRY MAGUIRE (LEICESTER)

Leicester har gjort sommerens kupp ved å hente midtstopperen fra Hull for ca. 150 millioner kroner. Først og fremst tenker man på ham som et fysisk monster. Han er på topplistene over suksessfulle dueller, blokkeringer og klareringer. I tillegg er han strålende med ballen. Mot Brighton sto han for den beste enkeltkampen av en midtstopper hittil i høst.

PHIL JONES (MAN UNITED)

Dette ble et barskt stopperpar. Vanskelig å skille Jones og Bailly foreløpig, men det er noe deilig med måten Jones i tur og orden har tatt ut Chicharito, Abraham og Vardy. De har han gjort med lovlige midler når mulig og ulovlige når nødvendig. Han viser vei ved å være tøff, men også ved å kommunisere med de rundt seg. Det er ikke uten grunn at United-forsvaret er mindre trygt når Jones ikke er med.

MARCOS ALONSO (CHELSEA)

Tomålshelt da Tottenham ble slått i den jevne toppkampen på Wembley. Alonso er ikke fotrapp, men kommer langt med gode basisferdigheter, duellstyrke, taktiske egenskaper og stor vilje til å angripe. Han skaper sjanser, avslutter selv eller gjør begge deler i hver eneste kamp. 

Marcos Alonso (Foto: Scanpix)

 

NEMANJA MATIC (MAN UNITED) 

José Mourinho har sannsynligvis løst et stort problem ved å signere sin gamle elev. Med sin trygge væremåte og bedagelige spillestil er Matic stikkpillen den til tider alt for oppjagede United-midtbanen trengte. Serberen sørger også for balansen i mitt august-lag …

DAVID SILVA (MAN CITY)

Ny sveis, samme klasse. Alle som er glad i fotball har et plass i hjertet for David Silva. En av to spillere som har skapt flest (11) sjanser for medspillere i løpet av disse tre rundene. Han er alltid trygg med ballen og har nesten bestandig en god løsning på enkle og vanskelige situasjoner.

PAUL POGBA (MAN UNITED)

Nå begynner det å ligne på noe! Har behøvd tid på finne sin plass i laget og på banen, men tålmodigheten ser ut til å ha gitt belønning. Involverer seg så å si hele tiden og benytter seg av friheten Matic gir han. Hvis han spiller som han har gjort til nå i de store kampene også er han vel verdt superstjernestempelet.

Paul Pogba og Nemanja Matic (Foto: Scanpix)

 

SADIO MANÉ (LIVERPOOL)

Ligaens beste spiller i august. Målscorer i alle tre kamper. Har fortsatt der han slapp forrige sesong, og nå som han er 100% akklimatisert viser han seg bare bedre og bedre. Hvis han kan utvikle seg ytterligere er det grunn til å føle med forsvarsspiller rundt omkring.

HENRIKH MKHITARYAN (MAN UNITED)

En genial fotballspiller. Poengkonge utelukkende på grunn av målgivende pasninger (fem allerede – hadde én hele forrige sesong) og mest skapende totalt sammen med David Silva. Armeneren trengte en stund for å lykkes i England, men er nå på sitt beste og hans kreativitet er essensiell for at Manchester United skal vinne kamper og dermed holde seg i den absolutte toppen.

ROBERTO FIRMINO (LIVERPOOL) 

Hjernen i Liverpools angrepsrekke. Ikke en typisk nummer 9, men man kommer langt med teknikk, overblikk og et godt fotballhode. I tillegg er han den mest arbeidsomme spissen i Premier League når ballen skal vinnes tilbake. Firmino står til nå med likt antall mål og assist (2+2), og det blir spennende å se om han kan snike seg opp mot 20 mål nå som han også tar straffesparkene.

Samme gamle Arsenal?

Det blir aldri målløst når lagene til Arsène Wenger og Jürgen Klopp møtes. Sånn er det bare. I januar 2016 reddet Joe Allen 3-3 for Liverpool på Anfield. Seriepremieren på Emirates for et år siden endte 3-4 og Liverpool tok også hjemmekampen nå i mars med 3-1.

Den gode atmosfæren og underholdningen er ikke truet i søndagens gigantmøte på Anfield. Derimot er man mer skremt for hva utfallet kan gjøre med stemningen i den røde delen av Nord-London. Arsenal er i trøbbel etter tap mot Stoke og fire innslupne mål mot middels motstand. Ved seier kan Wenger gjenvinne noe av tilliten hos de mange kritiske supporterne. Ved tap er flammen tilbake under føttene hans og raseriet tilbake på tribunen.

FA-cuptriumfen i mai er selvsagt ikke glemt, men fotball er ferskvare.  

For Arsène Wenger kommer den vanskeligste oppgaven på et kritisk tidspunkt.

Den vanskeligste av flere årsaker:

  1. Arsenal trives ikke i kamper med heseblesende tempo.

Arséne Wengers fotball handler om at man skal ha ballen og med den ta kontroll over hastigheten og bildet i kampen. Hos Klopps Liverpool handler det om kjappe omstillinger begge veier og å fyre på alle sylindre. Får Liverpool kampen de ønsker seg blir det er mareritt for Arsenal. Vi har sett det i de tidligere møtene, men også så sent som for to uker siden i den lite kontrollerte seieren over Leicester.

  1. Wenger har store taktiske utfordringer.

Etter en evighet med fire mann i forsvar har Wenger nå blitt smittet av trebacksepidemien som herjer i England. I storkampene har det fungert godt – varierende i de andre. I de første kampene denne sesongen har han ikke hatt tre midtstoppere tilgjengelig, og forsvaret har sett like hasardiøst ut på banen som på papiret. Nå er Koscielny tilbake fra suspensjon, men er treige Mertesacker og litt kjappere Mustafi gode menn å ha på banen mot Liverpools flere hurtigtog? Dessuten var det tre mann bak Liverpool møtte da de feiet Hoffenheim av banen de første 20 minuttene onsdag kveld.

Bare ett topplag har i hvert fall tilnærmet lykkes i å nulle Liverpool de siste to sesongene; van Gaals og Mourinhos Manchester United. Kun gjennom nøye kalkulert fotball og dedikerte spillere med taktisk forståelse kan Liverpool nøytraliseres. Høres ikke ut som Arsenal.

  1. Alexis Sánchez

Hva gjør Wenger med sin beste spiller? Er magestrekken (…) leget må han starte. Men chileneren ble satt ut av laget før vårkampen på Anfield av disiplinære årsaker. Siden har han flørtet med Chelsea, krevd mye høyere lønn enn sine medspillere for å skrive under på en kontraktsforlengelse og kanskje løyet på seg en skade for å presse fram en overgang.

 

I dag må vi se et nytt Arsenal dersom panikken skal utebli på Deadline Day og landslagspausen ikke skal bli en to uker lang depresjon for The Gunners. Fotballens staeste mann er nødt til å skrote stolthet og prinsipper for anledningen og spillerne hans må følge den skreddersydde planen til punkt og prikke. 

Publikumsfavoritten

En kaotisk seriepremiere er over. Og vi har mer kaos i vente. For når det er Jürgen Klopps Liverpool som sparker i gang Premier League-lørdagen er det simpelthen nødt til å bli show.

Det er jo sånn med dette Liverpool-laget. Når de har toppnivået inne spiller de gnistrende god offensiv fotball full av energi, kombinasjonsspill i verdensklasse og scoringer. Forrige sesong var de best av alle i toppkampene. De slo Chelsea, Manchester City, Arsenal og Tottenham. Så gode var de til tider at til og med mange Manchester United-fans innrømte at Liverpool spilte ligaens mest underholdende fotball.

Men at Liverpools kamper mot lag nedover på tabellen har vært artige skyldes noe helt annet. I 2016/17-sesongen tapte de mot Bournemouth, Burnley, Swansea, Hull og Crystal Palace. Når underdogen leder lever gjerne spenningen helt til kampslutt, noe som både gleder nøytrale seere og supportere av rivalene i toppen.

Én som i all hovedsak har gledet Liverpool-fansen er Sadio Mané. Etter overgangen fra Southampton i fjor sommer ble han raskt en av lagets aller viktigste spillere. Det er ikke uten grunn at Liverpool forrige sesong vant 68% av kampene med Mané på banen og bare 40% uten ham.

Premier League har ingen Messi eller Ronaldo. Den nærmeste har vært Eden Hazard. Han er skadet i sesonginnledningen, har tidligere slitt med å følge opp en jubelsesong og bak han står en liten gjeng klar til å ta over spillernes Premier League-trone. Jeg ser ikke bort fra at Sadio Mané blir kåret til bestemann i sesongen 2017/18.

Igjen har Mané & co. vært strålende i forsesongen. I kamp mot forsvarsspillere i feriemodus har Klopps huggepress fungert til punkt og prikke. Det virker rett og slett som om denne stilen funker godt mot de beste lagene – og perfekt nettopp i pre-season. I fjor slo de Barcelona 4-0 før seriestart (de tapte 4-0 mot Mainz dagen etter) – i år ble Bayern München løpt i senk og utspilt. Så til tross for overgangskaoset rundt Coutinho og van Dijk går spillergruppa i det minste til seriestart med bris i seilene.

Nå venter Watford på Vicarage Road, arenaen hvor Klopp i desember 2015 røk på sitt hittil styggeste ligatap (3-0) som Liverpool-sjef og en himmelsk volley fra Emre Can sørget for revansje nå i mai. Begge to var knokkelkamper med lange baller og tøffe dueller – slike Liverpool har for vane å slite i.

Men i sommer har Watford fått ny trener. Marco Silvas mer ballbesittende filosofi med frispilling bakfra bør passe Liverpool som hånd i hanske. Dersom de klarer å spille av Klopp-guttenes gjenvinningspress åpner landskapet seg mot de rødes vaklende forsvar.

Utfallet av Liverpools kamper er bestandig vanskelig å spå. Men én ting er sikkert; de blir aldri kjedelige.

Her kommer Simens nye blogg

Her kommer Simen Stamsø Møllers nye blogg.

Simen er pensjonert fotballspiss med kjærlighet for internasjonal fotball. Har 15 minutter som innbytter i Tippeligaen på CV-en. Brukte under 20 minutter på å score i debuten på nivå ni i England da han spilte for Biggleswade forrige sesong.