VAR er kommet for å bli – den diskusjonen kan vi legge død

Det å få følge et VM i fotball onsite er et privilegium. Da den første kampen mellom Portugal og Spania endte 3-3, var på en måte tonen satt. Nå kunne det bare gå nedover.

Men slik er det heldigvis ikke i et VM.  Du bruker ikke opp mål eller gode kamper – det er heldigvis ingen som fører regnskap på dette. Gøy og annerledes har det også vært å få følge deler av mesterskapet fra Norge, og ikke minst Kontraskjæret for første gang på åtte år. Når jeg ser den gleden og entusiasmen som utspiller seg der, så ser man hvor mye dette betyr for fotballinteresserte nordmenn og utlendinger i Norge. Tenk hvordan det blir når vi endelig kvalifiserer oss igjen? EM 2020 here we come.

VM-FEBER: Blant andre de meksikanske supporterne har satt fyr på mesterskapet.  REUTERS/Gustavo Graf

VM så langt har vært meget underholdende og stemningen på og utenfor fotballanleggene har vært upåklagelig. Spesielt de Sør-Amerikanske supporterne har sørget for et herlig og fargerikt trøkk på tribunene. De har dominert i antall og lydnivå, og sammen med russerne sørget for en strålende ramme rundt kampene i europeernes fravær. Skepsisen til russiske hooligans var stor blant mange før VM, og har kanskje bidratt til at færre europeere enn vanlig har tatt turen for å støtte sine helter. Som alle andre arrangørland så har Russland tatt sine forholdsregler, som i dette tilfellet sørget for at kjente hooligans i Russland ikke har fått mulighet til å kjøpe billetter til kampene.

De mest fryktede blir sågar møtt med besøk i deres hjem tidlig på kampdagene i de aktuelle byene av politiet, som i klare ordelag forteller dem at dersom de så mye som nærmer seg stadion, vil de få trøbbel. I tillegg har politi og sikkerhetspersonell holdt en meget lav profil under mesterskapet – i mye større grad enn de andre mesterskapene jeg har vært på – så atmosfæren har så langt vært meget vennlig og god.

VAR
VAR er kommet for å bli. Den diskusjonen kan vi legge død, men det viktigste er at vi utvikler VAR til å bli den beste utgaven av seg selv.

DOMMERPROFIL: Pierluigi Collina presenterte VAR-statistikk under en pressekonferanse denne uken. (AP Photo/Pavel Golovkin)

Tidenes beste dommer, ifølge mange, og nå medlem i UEFAs dommerkomité, Pierluigi Collina, fortalt på en pressekonferanse i går at man så langt har sjekket 335 hendelser i gruppespillet.

Dommerne har dømt korrekt i 95% av avgjørelsene de har tatt uten hjelp av VAR, mens man med VAR som hjelpemiddel korrigerte feile avgjørelser slik at man endte på 99,3% riktige avgjørelser i henhold til regelverket –  med andre ord en suksess, selv om enkelte av oss fortsatt er skeptiske til når og hvordan det skal brukes. Det viktigste å forstå er at dette er et hjelpemiddel for at vi skal få flere korrekte avgjørelser. Ikke at alt skal bli feilfritt. Det vil fortsatt være avgjørelser som går på dommerens skjønn.

Hvordan går det videre?
Mange – med undertegnede – mente før VM at det sjelden har vært så mange land som har muligheten til å vinne mesterskapet, og alle som ble nevnt med unntak av Tyskland har fortsatt muligheten.

Faktum er at det etter 48 gruppespill kamper fortsatt er vanskelig å se en klar favoritt, noe som i seg selv er en gave til oss som ønsker spenning fremover. Styrkeforholdet i de kommende åttedelsfinalene mener jeg er som følger:

  • Frankrike – Argentina 55-45
  • Uruguay – Portugal 50-50
  • Brasil – Mexico 70-30
  • Belgia-Japan 80-20
  • Spania – Russland 70-30
  • Sverige – Sveits 55-45
  • Colombia – England 40-60

    RINGREV: Andreas Granqvist har imponert stort i midtforsvaret til Sverige.  REUTERS/Andrew Couldridge/File Photo

Mitt VM-lag fra gruppespillet: (3-4-3)

Schmeichel

Godin – Granqvist – Stones

Tsjerysev – Modric – Coutinho – Isco

Lukaku – Kane – Ronaldo

Football-Bloody Hell!

Livet er herlig for oss som elsker fotball.

Det er spenning, drama, kunst, engasjement og følelser fra virkeligheten, med andre ord så langt fra ”Reality show” som vi kan komme. Det siste i seg selv er en befrielse for en gammel gledesdreper som meg.

Premier League denne sesongen har levd opp til all forhåndshypingen som vi som jobber med produktet ofte blir beskyldt for å bedrive.

Aldri har vel toppkampene levert bedre underholdning og kvalitet enn denne sesongen, og aldri har det vært så mange lag involvert i nedrykksstriden heller. I hvert fall viste tallene det etter 24 serierunder, hvor det skilte tre poeng mellom 11. og 19. plass på tabellen, den minste avstanden i Premier Leagues historie.

Premier League denne sesongen har levd opp til all forhåndshypingen som vi som jobber med produktet ofte blir beskyldt for å bedrive.

Det eneste vi mangler denne sesongen er spenning om ligatittelen hvor City har vært så strålende at det dessverre har vært nærmest umulig for de andre topp seks-lagene å holde følge.

Senest i går opplevde vi en fantastisk morsom toppkamp som inneholdt alt vi kan ønske oss av drama, enkeltmannsprestasjoner og annen underholdning. Ikke minst dommeravgjørelser som splitter fanskarene og skaper et engasjement og en irrasjonalitet som knapt er mulig i noen annen idrett.

HEFTIG OMTALT: Klikk på bildet for å lese Brede Hangelands blogg om VAR – i lys av søndagens hendelser. Foto: Rui Vieira/AP

Jeg har sagt det tidligere, at å diskutere fotball er vidunderlig morsomt og totalt ufarlig da det sjelden foreligger noen fasit, så det må vi for all del fortsette med. Fotball er følelser på godt og vondt, det å tenke med hjertet er supporterens livslange lodd, og det er sjelden noe setter følelsene mer i sving enn dommeravgjørelser som påvirker resultatet i kampen.

Gårsdagens kamp mellom Liverpool og Spurs var intet unntak med to straffespark til Tottenham de siste fem minuttene, samt to overtidsmål.

Disse hendelsene fikk det til å koke på Anfield og i sosiale medier hvor på vi som elsker fotball igjen dessverre ble sittende etter en forrykende fotballkamp å diskutere dommeravgjørelser. ”Kane var offside”, ”Kane filmet”, ”Lamela var offside”, ”VVD trekker til seg foten” var blant sitatene som haglet på min twitterfeed fra Liverpool supportere, mens Spurs-supporterne på sin side var totalt uenige i utsagnene samtidig som syltynne bildebevis i form av video og stillbilder fra kun en vinkel ble brukt for å underbygge den enkeltes utsagn.

Jeg har ingen planer om å diskutere eller konkludere på disse situasjonene i dag, men heller komme med noen betraktninger om det engasjementet som vises i tide og utide blant oss fotballelskere.

Disse situasjonene og mange flere har jeg tenkt å diskutere med Mark Clattenburg og andre kolleger i et program vi skal lage i april som forhåpentligvis vil gi oss alle en bedre forståelse av og innblikk i regelverket dommerne må forholde seg til. Jeg gleder meg spesielt til å diskutere den første straffen til Tottenham i går, og kommer til å dra paralleller til Kevin Wimmers selvmål mot Arsenal forrige sesong hvor det i begge situasjonene er spillere i offsideposisjon som etter min mening definitivt påvirker forsvarsspillerens handlinger og drar fordel av posisjonen, men som ifølge regelverket kan tolkes som at ikke skal straffes. Slike regler hvor dommerne må følge regelverket, men hvor de fleste som har spilt fotball vil si at det strider mot sunn fornuft, må man sørge for å endre.

Regler hvor dommerne må følge regelverket, men hvor de fleste som har spilt fotball vil si at det strider mot sunn fornuft, må man sørge for å endre

Jeg har ofte nevnt at det er en stor likhet mellom supportere og foreldre i barne- og ungdomsfotballen når det kommer til oppførsel. Det er viktig å presisere her at det gjelder de færreste supportere og foreldre, men de som har denne oppførselen tar gjerne enormt stor plass og fremstår som mange flere enn de er.

Som trener i Obos-og Eliteserien, jobben i TV 2 og pappatrener i barne- og ungdomsfotballen, har jeg fått oppleve begge deler nært på kroppen, og likheten jeg skal fram til er den totalt irrasjonelle oppførselen når ting ifølge supporteren eller foreldrene ikke går deres lag eller unges vei.

Det meldes om konspirasjonsteorier som selv enkelte ledere i Russland ikke hadde klart å komme opp med, og soleklare bildebevis eller forklaringer fra de som sitter med totaloversikten preller av som vann på gåsa. Man er rett og slett ikke villig til å innrømme at man har tatt feil eller er i stand til å se at andre mennesker har en annen oppfatning av situasjonen.

Beskyldninger om at du liker det laget eller hater det laget hagler fordi du mener det var straffe, filming, offside eller synes laget til supporteren spilte en dårlig kamp. Det samme gjelder foreldre som mener sin egen unge blir urettferdig behandlet, får for lite spilletid og/eller at treneren favoriserer sin egen sønn eller datter.

FANTASTISK KAMP: Harry Kane scorer her det siste målet i den utrolige kampen søndag. Foto: Andrew Yates/Reuters

Det at man i toppfotballen har trenere med årelang utdannelse og erfaring i faget sitt, eller at mamma-/pappatreneren jobber dugnad/gratis for at 20 unger skal få trene og spille kamper 2-4 ganger i uka er sjelden med i beregningen. Du som manager er rett og slett udugelig sammenlignet med supportere på tribunen eller i sofaen, og som trener/leder for ungene er du rett og slett en jævla egoist som kun gjør dette for å dyrke frem din egen sønn eller datter…..

Så er det viktig å tillegge at konsekvensene av å agere som en irrasjonell supporter ikke har noen som helst alvorlige konsekvenser,  i motsetning til samme oppførsel blant foreldre. Elendig adferd fører altfor ofte til at trenere/ledere slutter og ungene står uten et tilbud, samt at ungene til de respektive trenerne og de overivrige foreldrene i noen tilfeller vil få disse tingene med seg og oppleve situasjonen veldig ubehagelig.

VIKTIG DEL AV FOTBALLEN: Supporterne, her eksemplifisert med Liverpool-fansen under søndagens kamp mot Tottenham i Premier League, er ett av fotballens viktigste elementer. Foto: Rui Vieira/AP

Engasjementet til supporterne er glemt dagen etter og de som deltar i de ulike debattene på sosiale medier lever veldig godt med at mennesker de ikke kjenner har en annen virkelighetsoppfatning enn man selv. Vi spøkte om det etter sending i går at det var synd at kampen ble spilt klokken 17:30 på en søndag og ikke sent lørdagskveld når folk på puben og diverse vorspiel gjerne har fått litt drahjelp av god drikke. Rasjonaliteten i tilbakemeldingene hadde av erfaring ikke blitt noe bedre da.

Til slutt er det viktig å presisere at jeg elsker engasjementet til våre seere og fotballsupportere generelt, og at dette ikke er en artikkel som dreier som at alle må være enige og venner under en fotballkamp. Tvert i mot så elsker jeg den sterke rivaliseringen som er mellom de enkelte lags supportere, det er det som gir liv og næring til fotballen.

Det at det betyr så mye for den enkelte supporter at man er villig til å gjøre eller si nesten hva som helst for å forsvare og hjelpe sitt lag er helt nydelig. Det eneste jeg prøver å si til de mest irrasjonelle supporterne er at det ikke nødvendigvis er hat, konspirasjon eller udugelighet som ligger bak en trener eller«pundits» ord og handlinger.

Det er faktisk en enorm forskjell på å være supporter og det å jobbe med fotball som fag hver eneste dag. Perspektivet man har når kampen pågår, er veldig ulikt.

Så kjære supportere, dere må fortsette å forsvare og heie på deres lag og dele deres meninger. Det er dere som vet best hva som skal til for å hjelpe laget og skape stemning på tribunen.

Når det gjelder dere overivrige foreldre, så mener jeg hvert jævla ord:

Skjerp dere!!!

 

Mer enn en fotballkamp

Noen kamper betyr mer enn andre. Sånn vil jeg tro det er for de fleste lag uansett land eller divisjon. Da tenker jeg ikke på viktigheten i form av de konsekvensene en seier eller et tap vil gi resultatmessig, men for selvfølelsen til managere, spillere, supportere og alle andre som bryr seg om klubben sin.

Det handler om å kunne gå med hevet hode på skolen, jobben eller i byen dagen etter en kamp fordi du har slått erkefienden. Det handler om det som engelskmennene kaller kampen om «bragging rights».

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Jeg husker godt hvordan jeg selv hadde det før Lillestrøm-kampene da jeg var trener i Vålerenga. Med venner og kjente i begge supporterleirene, og bosatt på Lørenskog hvor antall supportere er delt 50/50 mellom klubbene, var det ekstremt mye kjekkere å møte folk etter seier enn tap i de oppgjørene.

SKJER ALLTID NOE: Når Liverpool og Manchester United møtes, blir det høy temperatur. Foto: Andrew Yates/AFP

Denne rivaliseringen er noe av det beste med fotballen. Det å oppleve hvordan folk fra de ulike klubbene forsvarer seg og sitt med nebb og klør, og ofte med en dose humor eller påstander de selv knapt tror på.

Det er vel neppe noen form for brannfakkel når jeg mener at mange av de mest ihuga supporterne ofte oppfører seg irrasjonelt under disse intense oppgjørene, og det bringer meg inn på en hendelse i forkant av returoppgjørene i Champions League-semifinalene i 2008. Liverpool og Chelsea hadde spilt 1-1 på Anfield og Barcelona-United hadde endt 0-0 på Camp Nou. Mangeårig keepertrener i Vålerenga og lidenskapelig Liverpool supporter Gjermund Østby kom da med følgende utsagn:

Hvis United slår Barcelona på tirsdag, så håper jeg Liverpool taper mot Chelsea onsdag.

Jeg begynte å le og sa at «nå kødder du». Samtidig så har jeg jo sett Gjermund inngå det ene irrasjonelle veddemålet etter det andre på vegne av Liverpool, og gjerne mot United-supporterne i spillergruppen, så helt sikker var jeg ikke.

Vi snakker tross alt om en person som gikk ut for å luke ugress i hagen da straffesparkkonkurransen i Champions League-finalen mellom Liverpool og AC Milan skulle starte i 2005. Tenk på det. Da laget hans hadde stått for en av tidenes opphentinger i Champions League og alt skulle avgjøres, så går han ut og luker i hagen fordi han ikke tør å se på……

Så med det i bakhodet så spurte jeg han en gang til om han fleipet, hvor på svaret var følgende:

«Jeg orker ikke å se på at Liverpool taper en finale mot Manchester United, så da er det bedre at de ryker ut mot Chelsea i semifinalen.»

Snakk om en herlig blanding av irrasjonalitet, engasjement og frykt, som jeg vet at mange supportere kjenner på i forbindelse med slike kamper.

Det er her at sitatet til legendariske Bill Shankly kommer til sin rett.

Some people believe football is a matter of life and death, I am very
disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.
Bill Shankly

Så når spillere og managere snakker ned betydningen før disse oppgjørene og snakker om at det kun dreier seg tre poeng som i andre kamper, så tror jeg ikke på dem. De kjenner det kribler litt ekstra, de blir oftere påminnet om betydningen av kampen fra venner, kjente, supportere og media. Samtidig er det viktig for managere og spillere ikke å la seg rive med i for stor grad. Spar all energi frem til kampstart og sørg for at spenningsnivået ikke blir for høyt. Det er ikke tilfeldig at Liverpool-Manchester United er det oppgjøret i Premier League med nest flest røde kort. Kun Everton-Liverpool har flere.

Les også (sak fra 2013): Dette er Liverpool-United-oppgjørene vi husker

Jeg har hatt gleden av å snakke med lokale fans i begge leirer når jeg har vært over på disse oppgjørene tidligere, og det er fascinerende å se hvor ekstremt opptatt de er av betydningen av kampen og det faktum at mange både gleder og gruer seg på samme tid. Noen av dem gruer seg så voldsomt at de gleder seg til at kampen bare skal bli ferdig slik at de kan komme seg videre i sine vanlige liv.

Noe av det samme engasjementet møter jeg ofte her hjemme også, seinest nå i helgen hvor jeg var sammen med flere tidligere eliteseriespillere og gode spillerutviklere i et sosialt lag hvor et av temaene dreide seg om rivaliseringen mellom Liverpool og Manchester United. Nå ble det såpass sent den natta at jeg ikke husker alle detaljene, men noen av temaene var Klopp kontra Mourinho, spillestil og titler kontra underholdning.

Her var det like mange meninger som hos folk flest, og det er det som er så fascinerende med fotball: Det finnes ingen fasit. Når det er sagt, så kan det være lurt å lytte til erfarne fjellfolk og da spesielt til en av tidenes beste managere, Sir Alex Ferguson.

Attack wins you games, defence wins you titles.
Sir Alex Ferguson

Jürgen Klopp har en oppsiktsvekkende bra statistikk mot Jose Mourinho med tre seire, tre uavgjorte og ett tap på deres sju møter. Tapet er sågar returmøtet i semifinalen i Champions League, hvor Dortmund ledet 4-1 etter det første oppgjøret og gikk videre med 4-3 sammenlagt. Sammenligner man den statistikken Klopp har, med for eksempel det som Sir Alex Ferguson, Arsène Wenger og Mauricio Pochettino har klart mot Mourinho, så ser man hvor unormal den er.

Siden Mourinho tok over Manchester United så har begge klubbene tatt 88 poeng, men Liverpool har scoret 16 mål mer (91 v 75), og United har sluppet inn 23 færre (31 v 54). Da føler jeg vi er ved kjernen i Ferguson sitt sitat. Du er nødt til å forsvare deg godt for å kunne vinne titler, og da spesielt en ligatittel som deles ut etter 38 kamper.

Fra og med sesongen 2000/01, hvor United vant og slapp inn 31 mål på 38 kamper, så har kun ett eneste lag vunnet ligatittelen med mer enn ett baklengsmål i snitt. Det var til gjengjeld United i 2012/13, hvor de slapp inn 43 mål. Det spesielle med den sesongen var at de hadde sluppet inn hele 28 mål halvveis før Ferguson tok affære, og de slapp inn kun ti mål på de neste 18 rundene, før statistikken ble ødelagt med 5-5 mot WBA i siste runde da de allerede var mestere.

I kalenderåret 2017 har United holdt nullen 17 ganger i Premier League. Det er tre mer enn noen andre lag. Denne sesongen har de sluppet inn kun to mål, mens kun to lag har sluppet inn mer enn Liverpools tolv baklengsmål. Ser vi på Liverpool de siste fire sesongene, så har de sluppet inn 47,5 mål i snitt pr sesong. Da de var veldig nære tittelen i 2013/14-sesongen, så scoret de hele 101, men slapp inn 50 mål.

Jeg tror alle fotballinteresserte er enige om at det er på dette området Liverpool har hatt og har sine største utfordringer, men meningene er delte om hvordan Klopp og Liverpool skal få orden på dette.

Skal Klopp opprettholde sin gode statistikk mot Mourinho og sørge for at United sin ubeseirede rekke på seks strake uten tap mot Liverpool i Premier League ryker, så ligger nok nøkkelen i å stenge igjen bak. Det er jeg overbevist om at Mourinho kommer til å prøve på med sitt United, selv om jeg ikke tror på noen gjentakelse av det kjedelige oppgjøret på Anfield forrige sesong. Til det har United sett alt for solide ut denne sesongen, og Mourinho sine menn reiser til Anfield med vesentlig større selvtillit til helgen enn forrige sesong.

Det gir oss håp om topp underholdning i tillegg til nerve, dueller, engasjement og herlige detaljer som disse oppgjørene alltid gir oss.

God kamp.

Her får du tilgang til TV 2 Sumo, slik at du lørdag 13.30 kan se Liverpool-Manchester United!

Så jævla enkelt!

Så jævla enkelt!

Strofen er hentet fra en supportersang som ofte runger på norske fotballstadioner når laget man holder med leder komfortabelt.

Regner med at de fleste andre fotballnasjoner har en tilsvarende supportersang og at det var mange av Europas beste klubber som kunne dra fram den sangen på tribunen denne Champions League- (CL) runden.

Eller hva annet skal man si etter 14-0 i målforskjell og full pott for Real Madrid, Barcelona, Bayern München og PSG? I tillegg vil Juventus og Atletico Madrid, som har vært med å prege CL de siste sesongene, med all sannsynlighet ha et ord med i laget når vi kommer til sluttspillet neste år.

Avstanden mellom de aller beste og resten er blitt større og større for hvert år og mange av kampene i puljespillet er blitt en formalitet for største. Avstanden mellom de beste europeiske lagene og de engelske har også vært overraskende stor de siste fem sesongene, men også de fleste engelske supportere kunne slå seg på brystet og nyte en strålende start på denne Champions League sesongen.

For med 18-3 i målforskjell og 13 av 15 mulige poeng fikk de en start som står i stil til de investeringene engelske klubber har gjort de siste sesongene. Ser man på de ekstremt høye pengesummene Premier League klubbene har brukt siden Chelsea vant CL i 2012 så skulle det strengt tatt bare mangle.

 

Chelsea sin seier i 2011/12 sesongen var en imponerende prestasjon og all ære til Roberto Di Matteo som tok over et desillusjonert Chelsea etter Andre Villas-Boas. Han ledet laget til seier i FA-cupen mot Liverpool nøyaktig 14 dager før Didier Drogba avgjorde straffesparkkonkurransen i Champions League-finalen mot Bayern München. Men CL seieren kom litt ut av det blå, det var en stor overraskelse og Chelsea var heldige i flere av kampene i sluttspillet.

Forfallet til de engelske klubbene hadde allerede begynt, men jeg er usikker på om de så det selv.  Jeg husker godt Jörgen Lennartsson, tidligere Stabæk-, Elfsborg- og IFK Göteborg-trener spurte meg om hvordan jeg trodde de engelske lagene ville gjøre det i Europa den sesongen da det var spilt et par runder av puljespillet. Jeg sa at jeg vedder på at ingen av de engelske lagene vil nå kvartfinalen i CL. Han veddet heldigvis ikke i mot, så jeg unngikk å tape de pengene, men prestasjonene til de engelske lagene i de første puljekampene og det jeg hadde sett i Premier League de første månedene gjorde meg skeptisk på deres vegne.

FORRIGE MESTER: Didier Drogba feirer i London-gatene etter triumfen i 2012. Det var sist et engelsk lag vant turneringen. (AP Photo/Tim Hales)

Kanskje denne seieren til Chelsea gjorde vondt verre for engelsk fotball på lang sikt? Kan Chelsea sin seier være en av grunnene til at engelsk fotball fornektet sin påbegynte nedtur i 2-3 ekstra år?

Det virket i hvert fall slik da jeg snakket med diverse engelske gjester vi hadde i studio hos oss, og de jeg diskuterte fotball med da jeg var til stede på diverse kamper på balløya. Nå var det sikkert personer i klubbene som så faresignalene tidligere, og vi skal heller ikke glemme Sir Alex Ferguson sin uttalelse etter de tapte 1-3 mot Barcelona i finalen sesongen før.

”In my time as manager, it’s the best team I’ve faced. I think everyone acknowledges that, and I accept it.”

                                                                                   Sir Alex Ferguson

Tallenes tale er i hvert fall klare når vi ser på hva de har prestert i CL siden da sammenlignet med prestasjonene fra storhetstiden 2004/05 og fram til 11/12 hvor de hadde lag i sju av åtte finaler. I både 2007/08 og 08/09 hadde de fire lag i kvartfinalen, samt begge finalistene i 07/08 da Manchester United slo Chelsea på straffer.

Hvor langt de engelske lagene har kommet i Champions League perioden 11/12 – 16/17:

2011/12 2012/13 2013/14 2014/15 2015/16 2016/17
Finale 1
Semifinale   1 1
Kvartfinale   1 1
1/8-dels 1 2 2 3 2 2
Puljespill 2 2 1 1 1

Nå skal man ikke konkludere etter første runde av CL, og de engelske lagene vil møte vesentlig sterkere motstand senere i turneringen, men det er ingen tvil om at de er bedre rustet denne sesongen enn de siste seks sesongene.

Hva baserer jeg så denne konklusjonen på?

  • Det viktigste punktet er at de engelske klubbene omsider forstod at de var akterutseilt for flere sesonger siden, stakk fingeren i jorda og hadde en ubarmhjertig og nødvendig selvransakelse.
  • Alle de fem managerne tilhører den absolutte toppeliten av trenere i verden.
  • Alle managerne har fått minimum tre overgangsvinduer til å handle sine egne spillere som passer inn i deres filosofi.
  • Alle managerne er blitt kjent med alle plusser og minuser i deres egen klubb, og har opparbeidet seg solid erfaring på den europeiske arenaen. Ingen av dem er ute på ukjent farvann på den hjemlige eller internasjonale arenaen.
  • Klubbene matcher de fleste europeiske klubber økonomisk og evner å tiltrekke seg spillere fra øverste hylle, samt beholde sine beste spillere selv om de største klubbene i Europa banker på døren.
  • Alle tittelkandidatene i Premier League deltar i Europa, så konkurransevilkårene i hjemlig serie er like i motsetning til forrige sesong.
  • FA har lyttet til klubbene og tatt hensyn i terminlisteoppsettet slik at klubbene som nå skal ut i Europa spiller ligakampene på lørdager og får dermed nok tid til restitusjon og kampforberedelser.

Så derfor tror jeg engelske lag kommer til å gjøre det bedre enn i de siste sesongene, men ingen av dem er blant de største favorittene selv om alt er mulig.

Hilsen Chelsea anno 2012.

Endelig er vinduet stengt!

Endelig er vinduet stengt!

Jeg sover med vinduet åpent hele året, og frisk ny luft er en velsignelse. På lik linje kan friskt blod i en garderobe ofte virke forfriskende for en spillergruppe, trenerteam og ikke minst supporterne. Når det er sagt så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er utrolig deilig når overgangsvinduet stenger.

Det å slippe å måtte forholde seg til og kommentere rykter, som er en del av min jobb, er faktisk noe jeg ser fram til i hvert vindu og da kan dere sikkert tenke dere hvor sliten jeg ble av det da jeg var trener. Jeg forstår at mange finner overgangsrykter spennende og ikke minst alle diskusjonene som kommer i kjølvannet av disse ryktene, men jeg deler ikke fascinasjonen.

Spørsmålet om hvorfor ikke overgangsvinduet stenger ved seriestart dukker opp hvert år, og er et betimelig spørsmål. De fleste managere/trenere jeg ser uttale seg og har snakket med er av samme oppfatningen som meg, nemlig at overganger stjeler noe av fokuset du ønsker å bruke på spillerne og teamet ditt og tapper deg for energi. Spesielt hvis det som i Arsenal (Sanchez) og Liverpool (Coutinho) sitt tilfelle var snakk om at du kan miste en av dine viktigste spillere.

Hva som kan komme til å skje med de interne spillerne er mer energitappende enn jobben med eventuelle eksterne spillere som man ønsker inn. Som manager er man nødt til å forholde seg til temaet så lenge vinduet er åpent om man vil det eller ikke, det være seg gjennom pressekonferanser eller i samtaler med styret, eiere og agenter. Det å kunne bruke 100% av tiden på den endelige spillergruppen man har til disposisjon er ofte en befrielse etter måneder med spekulasjoner for en manager.

På skolen likte jeg matte godt, vel og merke på barne- og ungdomskolen, fordi det alltid forelå en fasit. Jeg fikk umiddelbare svar på om det jeg hadde gjort var riktig eller galt. Jeg kunne fokusere på arbeidsoppgavene, hadde ingen andre å skylde på og jeg fikk som fortjent uansett om det gikk bra eller dårlig.
På samme måte føler jeg det hver gang et overgangsvindu stenger, endelig har jeg fakta å forholde meg til når det kommer til spillerstallene. Dette er hva lagene har å komme med, det er ingen overraskende kjøp eller salg som kludrer til de faglige vurderingene vi legger til grunn, nå er det dette vi, managerne og supporterne har å forholde oss til.

Nå kan vi diskutere selve fotballspillet hvor det ikke foreligger en fasit med unntak av resultater og tabeller, selv om dessverre enkelte managere når de har suksess liker å tro det. Spillestil, formasjoner og hva som er fin eller ræva fotball er opp til den enkelte å mene noe om. Det finnes ikke mye som er så interessant og ufarlig å diskutere som fotball, og jeg tror dette mangfoldet er en av hovedgrunnene til at fotball er så populært verden over.

Les også:  Tabelltipset: – Verken Pep eller Mourinho har unnskyldninger 

Fasit finnes det heller ikke når vi skal vurdere hvem som på papiret er overgangsvinnere eller tapere før sesongen er over. Vi kan jo alle mene noe ut fra hvilke spillere som har kommet til eller forlatt klubbene, men vi har alle sett utallige spillere som har vært gode i en klubb for så å floppe i en annen. Kjøp og salg av spillere er noe av det vanskeligste i fotballen, og det å vurdere om de aktuelle nysigneringene vil lykkes eller ei er nesten en like vanskelig øvelse, spesielt når spillerne kommer til en ny liga, nytt språk, ny kultur osv.

Hvem kan med hånden på hjertet si at de trodde N’Golo Kanté og Riyad Mahrez ville ende opp blant ligaens beste spillere etter sine overganger til Leicester i henholdsvis 2015 og 2014? Eller hva med Roberto Soldado, som etter 3 sesonger og 59 mål på 101 La Liga kamper, endte opp med 7 mål og 52 PL-kamper på 3 sesonger i Spurs. Eller at Di Maria skulle ønske seg vekk fra Manchester United etter kun 27 PL-kamper og 3 mål?

UMULIG Å FORUTSI: Ingen kunne vite at Ángel Di Maria ville få den Manchester United-karrieren han fikk.

Dette er kun fire nokså ferske eksempler på overraskende utfall ved overganger, og det finnes så mange flere av de.
Misforstå meg rett, rykter og meninger om spilleroverganger er en del av fotballen og er med på å skape interesse, men jeg personlig er glad for at vi nå kan konsentrere oss om det som er aller morsomst, nemlig det som skjer utpå og rundt de 68 x 105 meterne med strøkent naturgress. La endelig diskusjonene, kranglingen og hyllestene dreie seg om fotballkampene i fire måneder før januarkulda blåser opp overgangsvinduet 1. januar 2018.

PS! Manchester City og Manchester United satt rolig i båten når overgangsvinduet gikk mot slutten. De brukte mye penger på det som så langt ser ut som gode signeringer tidig i vinduet. Vi tippet de som de to største favorittene før sesongen startet, og ingenting som skjedde i dette vinduet eller prestasjonene så langt i sesongen gir grunn til å endre på det tipset. Så er det opp til Chelsea, Spurs, Liverpool og Arsenal å gjøre tipset til skamme for tredje sesong på rad.

Her kommer bloggen til Petter

Petter Myhre er ekspertkommentator på engelsk fotball. Fortid som hovedtrener blant annet i Vålerenga. Opptatt av å finne den vakre veien til fotballens hjerte, gjerne via den gode analysen.