Mer enn en fotballkamp

Noen kamper betyr mer enn andre. Sånn vil jeg tro det er for de fleste lag uansett land eller divisjon. Da tenker jeg ikke på viktigheten i form av de konsekvensene en seier eller et tap vil gi resultatmessig, men for selvfølelsen til managere, spillere, supportere og alle andre som bryr seg om klubben sin.

Det handler om å kunne gå med hevet hode på skolen, jobben eller i byen dagen etter en kamp fordi du har slått erkefienden. Det handler om det som engelskmennene kaller kampen om «bragging rights».

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Jeg husker godt hvordan jeg selv hadde det før Lillestrøm-kampene da jeg var trener i Vålerenga. Med venner og kjente i begge supporterleirene, og bosatt på Lørenskog hvor antall supportere er delt 50/50 mellom klubbene, var det ekstremt mye kjekkere å møte folk etter seier enn tap i de oppgjørene.

SKJER ALLTID NOE: Når Liverpool og Manchester United møtes, blir det høy temperatur. Foto: Andrew Yates/AFP

Denne rivaliseringen er noe av det beste med fotballen. Det å oppleve hvordan folk fra de ulike klubbene forsvarer seg og sitt med nebb og klør, og ofte med en dose humor eller påstander de selv knapt tror på.

Det er vel neppe noen form for brannfakkel når jeg mener at mange av de mest ihuga supporterne ofte oppfører seg irrasjonelt under disse intense oppgjørene, og det bringer meg inn på en hendelse i forkant av returoppgjørene i Champions League-semifinalene i 2008. Liverpool og Chelsea hadde spilt 1-1 på Anfield og Barcelona-United hadde endt 0-0 på Camp Nou. Mangeårig keepertrener i Vålerenga og lidenskapelig Liverpool supporter Gjermund Østby kom da med følgende utsagn:

Hvis United slår Barcelona på tirsdag, så håper jeg Liverpool taper mot Chelsea onsdag.

Jeg begynte å le og sa at «nå kødder du». Samtidig så har jeg jo sett Gjermund inngå det ene irrasjonelle veddemålet etter det andre på vegne av Liverpool, og gjerne mot United-supporterne i spillergruppen, så helt sikker var jeg ikke.

Vi snakker tross alt om en person som gikk ut for å luke ugress i hagen da straffesparkkonkurransen i Champions League-finalen mellom Liverpool og AC Milan skulle starte i 2005. Tenk på det. Da laget hans hadde stått for en av tidenes opphentinger i Champions League og alt skulle avgjøres, så går han ut og luker i hagen fordi han ikke tør å se på……

Så med det i bakhodet så spurte jeg han en gang til om han fleipet, hvor på svaret var følgende:

«Jeg orker ikke å se på at Liverpool taper en finale mot Manchester United, så da er det bedre at de ryker ut mot Chelsea i semifinalen.»

Snakk om en herlig blanding av irrasjonalitet, engasjement og frykt, som jeg vet at mange supportere kjenner på i forbindelse med slike kamper.

Det er her at sitatet til legendariske Bill Shankly kommer til sin rett.

Some people believe football is a matter of life and death, I am very
disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.
Bill Shankly

Så når spillere og managere snakker ned betydningen før disse oppgjørene og snakker om at det kun dreier seg tre poeng som i andre kamper, så tror jeg ikke på dem. De kjenner det kribler litt ekstra, de blir oftere påminnet om betydningen av kampen fra venner, kjente, supportere og media. Samtidig er det viktig for managere og spillere ikke å la seg rive med i for stor grad. Spar all energi frem til kampstart og sørg for at spenningsnivået ikke blir for høyt. Det er ikke tilfeldig at Liverpool-Manchester United er det oppgjøret i Premier League med nest flest røde kort. Kun Everton-Liverpool har flere.

Les også (sak fra 2013): Dette er Liverpool-United-oppgjørene vi husker

Jeg har hatt gleden av å snakke med lokale fans i begge leirer når jeg har vært over på disse oppgjørene tidligere, og det er fascinerende å se hvor ekstremt opptatt de er av betydningen av kampen og det faktum at mange både gleder og gruer seg på samme tid. Noen av dem gruer seg så voldsomt at de gleder seg til at kampen bare skal bli ferdig slik at de kan komme seg videre i sine vanlige liv.

Noe av det samme engasjementet møter jeg ofte her hjemme også, seinest nå i helgen hvor jeg var sammen med flere tidligere eliteseriespillere og gode spillerutviklere i et sosialt lag hvor et av temaene dreide seg om rivaliseringen mellom Liverpool og Manchester United. Nå ble det såpass sent den natta at jeg ikke husker alle detaljene, men noen av temaene var Klopp kontra Mourinho, spillestil og titler kontra underholdning.

Her var det like mange meninger som hos folk flest, og det er det som er så fascinerende med fotball: Det finnes ingen fasit. Når det er sagt, så kan det være lurt å lytte til erfarne fjellfolk og da spesielt til en av tidenes beste managere, Sir Alex Ferguson.

Attack wins you games, defence wins you titles.
Sir Alex Ferguson

Jürgen Klopp har en oppsiktsvekkende bra statistikk mot Jose Mourinho med tre seire, tre uavgjorte og ett tap på deres sju møter. Tapet er sågar returmøtet i semifinalen i Champions League, hvor Dortmund ledet 4-1 etter det første oppgjøret og gikk videre med 4-3 sammenlagt. Sammenligner man den statistikken Klopp har, med for eksempel det som Sir Alex Ferguson, Arsène Wenger og Mauricio Pochettino har klart mot Mourinho, så ser man hvor unormal den er.

Siden Mourinho tok over Manchester United så har begge klubbene tatt 88 poeng, men Liverpool har scoret 16 mål mer (91 v 75), og United har sluppet inn 23 færre (31 v 54). Da føler jeg vi er ved kjernen i Ferguson sitt sitat. Du er nødt til å forsvare deg godt for å kunne vinne titler, og da spesielt en ligatittel som deles ut etter 38 kamper.

Fra og med sesongen 2000/01, hvor United vant og slapp inn 31 mål på 38 kamper, så har kun ett eneste lag vunnet ligatittelen med mer enn ett baklengsmål i snitt. Det var til gjengjeld United i 2012/13, hvor de slapp inn 43 mål. Det spesielle med den sesongen var at de hadde sluppet inn hele 28 mål halvveis før Ferguson tok affære, og de slapp inn kun ti mål på de neste 18 rundene, før statistikken ble ødelagt med 5-5 mot WBA i siste runde da de allerede var mestere.

I kalenderåret 2017 har United holdt nullen 17 ganger i Premier League. Det er tre mer enn noen andre lag. Denne sesongen har de sluppet inn kun to mål, mens kun to lag har sluppet inn mer enn Liverpools tolv baklengsmål. Ser vi på Liverpool de siste fire sesongene, så har de sluppet inn 47,5 mål i snitt pr sesong. Da de var veldig nære tittelen i 2013/14-sesongen, så scoret de hele 101, men slapp inn 50 mål.

Jeg tror alle fotballinteresserte er enige om at det er på dette området Liverpool har hatt og har sine største utfordringer, men meningene er delte om hvordan Klopp og Liverpool skal få orden på dette.

Skal Klopp opprettholde sin gode statistikk mot Mourinho og sørge for at United sin ubeseirede rekke på seks strake uten tap mot Liverpool i Premier League ryker, så ligger nok nøkkelen i å stenge igjen bak. Det er jeg overbevist om at Mourinho kommer til å prøve på med sitt United, selv om jeg ikke tror på noen gjentakelse av det kjedelige oppgjøret på Anfield forrige sesong. Til det har United sett alt for solide ut denne sesongen, og Mourinho sine menn reiser til Anfield med vesentlig større selvtillit til helgen enn forrige sesong.

Det gir oss håp om topp underholdning i tillegg til nerve, dueller, engasjement og herlige detaljer som disse oppgjørene alltid gir oss.

God kamp.

Her får du tilgang til TV 2 Sumo, slik at du lørdag 13.30 kan se Liverpool-Manchester United!

Så jævla enkelt!

Så jævla enkelt!

Strofen er hentet fra en supportersang som ofte runger på norske fotballstadioner når laget man holder med leder komfortabelt.

Regner med at de fleste andre fotballnasjoner har en tilsvarende supportersang og at det var mange av Europas beste klubber som kunne dra fram den sangen på tribunen denne Champions League- (CL) runden.

Eller hva annet skal man si etter 14-0 i målforskjell og full pott for Real Madrid, Barcelona, Bayern München og PSG? I tillegg vil Juventus og Atletico Madrid, som har vært med å prege CL de siste sesongene, med all sannsynlighet ha et ord med i laget når vi kommer til sluttspillet neste år.

Avstanden mellom de aller beste og resten er blitt større og større for hvert år og mange av kampene i puljespillet er blitt en formalitet for største. Avstanden mellom de beste europeiske lagene og de engelske har også vært overraskende stor de siste fem sesongene, men også de fleste engelske supportere kunne slå seg på brystet og nyte en strålende start på denne Champions League sesongen.

For med 18-3 i målforskjell og 13 av 15 mulige poeng fikk de en start som står i stil til de investeringene engelske klubber har gjort de siste sesongene. Ser man på de ekstremt høye pengesummene Premier League klubbene har brukt siden Chelsea vant CL i 2012 så skulle det strengt tatt bare mangle.

 

Chelsea sin seier i 2011/12 sesongen var en imponerende prestasjon og all ære til Roberto Di Matteo som tok over et desillusjonert Chelsea etter Andre Villas-Boas. Han ledet laget til seier i FA-cupen mot Liverpool nøyaktig 14 dager før Didier Drogba avgjorde straffesparkkonkurransen i Champions League-finalen mot Bayern München. Men CL seieren kom litt ut av det blå, det var en stor overraskelse og Chelsea var heldige i flere av kampene i sluttspillet.

Forfallet til de engelske klubbene hadde allerede begynt, men jeg er usikker på om de så det selv.  Jeg husker godt Jörgen Lennartsson, tidligere Stabæk-, Elfsborg- og IFK Göteborg-trener spurte meg om hvordan jeg trodde de engelske lagene ville gjøre det i Europa den sesongen da det var spilt et par runder av puljespillet. Jeg sa at jeg vedder på at ingen av de engelske lagene vil nå kvartfinalen i CL. Han veddet heldigvis ikke i mot, så jeg unngikk å tape de pengene, men prestasjonene til de engelske lagene i de første puljekampene og det jeg hadde sett i Premier League de første månedene gjorde meg skeptisk på deres vegne.

FORRIGE MESTER: Didier Drogba feirer i London-gatene etter triumfen i 2012. Det var sist et engelsk lag vant turneringen. (AP Photo/Tim Hales)

Kanskje denne seieren til Chelsea gjorde vondt verre for engelsk fotball på lang sikt? Kan Chelsea sin seier være en av grunnene til at engelsk fotball fornektet sin påbegynte nedtur i 2-3 ekstra år?

Det virket i hvert fall slik da jeg snakket med diverse engelske gjester vi hadde i studio hos oss, og de jeg diskuterte fotball med da jeg var til stede på diverse kamper på balløya. Nå var det sikkert personer i klubbene som så faresignalene tidligere, og vi skal heller ikke glemme Sir Alex Ferguson sin uttalelse etter de tapte 1-3 mot Barcelona i finalen sesongen før.

”In my time as manager, it’s the best team I’ve faced. I think everyone acknowledges that, and I accept it.”

                                                                                   Sir Alex Ferguson

Tallenes tale er i hvert fall klare når vi ser på hva de har prestert i CL siden da sammenlignet med prestasjonene fra storhetstiden 2004/05 og fram til 11/12 hvor de hadde lag i sju av åtte finaler. I både 2007/08 og 08/09 hadde de fire lag i kvartfinalen, samt begge finalistene i 07/08 da Manchester United slo Chelsea på straffer.

Hvor langt de engelske lagene har kommet i Champions League perioden 11/12 – 16/17:

2011/12 2012/13 2013/14 2014/15 2015/16 2016/17
Finale 1
Semifinale   1 1
Kvartfinale   1 1
1/8-dels 1 2 2 3 2 2
Puljespill 2 2 1 1 1

Nå skal man ikke konkludere etter første runde av CL, og de engelske lagene vil møte vesentlig sterkere motstand senere i turneringen, men det er ingen tvil om at de er bedre rustet denne sesongen enn de siste seks sesongene.

Hva baserer jeg så denne konklusjonen på?

  • Det viktigste punktet er at de engelske klubbene omsider forstod at de var akterutseilt for flere sesonger siden, stakk fingeren i jorda og hadde en ubarmhjertig og nødvendig selvransakelse.
  • Alle de fem managerne tilhører den absolutte toppeliten av trenere i verden.
  • Alle managerne har fått minimum tre overgangsvinduer til å handle sine egne spillere som passer inn i deres filosofi.
  • Alle managerne er blitt kjent med alle plusser og minuser i deres egen klubb, og har opparbeidet seg solid erfaring på den europeiske arenaen. Ingen av dem er ute på ukjent farvann på den hjemlige eller internasjonale arenaen.
  • Klubbene matcher de fleste europeiske klubber økonomisk og evner å tiltrekke seg spillere fra øverste hylle, samt beholde sine beste spillere selv om de største klubbene i Europa banker på døren.
  • Alle tittelkandidatene i Premier League deltar i Europa, så konkurransevilkårene i hjemlig serie er like i motsetning til forrige sesong.
  • FA har lyttet til klubbene og tatt hensyn i terminlisteoppsettet slik at klubbene som nå skal ut i Europa spiller ligakampene på lørdager og får dermed nok tid til restitusjon og kampforberedelser.

Så derfor tror jeg engelske lag kommer til å gjøre det bedre enn i de siste sesongene, men ingen av dem er blant de største favorittene selv om alt er mulig.

Hilsen Chelsea anno 2012.

Endelig er vinduet stengt!

Endelig er vinduet stengt!

Jeg sover med vinduet åpent hele året, og frisk ny luft er en velsignelse. På lik linje kan friskt blod i en garderobe ofte virke forfriskende for en spillergruppe, trenerteam og ikke minst supporterne. Når det er sagt så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er utrolig deilig når overgangsvinduet stenger.

Det å slippe å måtte forholde seg til og kommentere rykter, som er en del av min jobb, er faktisk noe jeg ser fram til i hvert vindu og da kan dere sikkert tenke dere hvor sliten jeg ble av det da jeg var trener. Jeg forstår at mange finner overgangsrykter spennende og ikke minst alle diskusjonene som kommer i kjølvannet av disse ryktene, men jeg deler ikke fascinasjonen.

Spørsmålet om hvorfor ikke overgangsvinduet stenger ved seriestart dukker opp hvert år, og er et betimelig spørsmål. De fleste managere/trenere jeg ser uttale seg og har snakket med er av samme oppfatningen som meg, nemlig at overganger stjeler noe av fokuset du ønsker å bruke på spillerne og teamet ditt og tapper deg for energi. Spesielt hvis det som i Arsenal (Sanchez) og Liverpool (Coutinho) sitt tilfelle var snakk om at du kan miste en av dine viktigste spillere.

Hva som kan komme til å skje med de interne spillerne er mer energitappende enn jobben med eventuelle eksterne spillere som man ønsker inn. Som manager er man nødt til å forholde seg til temaet så lenge vinduet er åpent om man vil det eller ikke, det være seg gjennom pressekonferanser eller i samtaler med styret, eiere og agenter. Det å kunne bruke 100% av tiden på den endelige spillergruppen man har til disposisjon er ofte en befrielse etter måneder med spekulasjoner for en manager.

På skolen likte jeg matte godt, vel og merke på barne- og ungdomskolen, fordi det alltid forelå en fasit. Jeg fikk umiddelbare svar på om det jeg hadde gjort var riktig eller galt. Jeg kunne fokusere på arbeidsoppgavene, hadde ingen andre å skylde på og jeg fikk som fortjent uansett om det gikk bra eller dårlig.
På samme måte føler jeg det hver gang et overgangsvindu stenger, endelig har jeg fakta å forholde meg til når det kommer til spillerstallene. Dette er hva lagene har å komme med, det er ingen overraskende kjøp eller salg som kludrer til de faglige vurderingene vi legger til grunn, nå er det dette vi, managerne og supporterne har å forholde oss til.

Nå kan vi diskutere selve fotballspillet hvor det ikke foreligger en fasit med unntak av resultater og tabeller, selv om dessverre enkelte managere når de har suksess liker å tro det. Spillestil, formasjoner og hva som er fin eller ræva fotball er opp til den enkelte å mene noe om. Det finnes ikke mye som er så interessant og ufarlig å diskutere som fotball, og jeg tror dette mangfoldet er en av hovedgrunnene til at fotball er så populært verden over.

Les også:  Tabelltipset: – Verken Pep eller Mourinho har unnskyldninger 

Fasit finnes det heller ikke når vi skal vurdere hvem som på papiret er overgangsvinnere eller tapere før sesongen er over. Vi kan jo alle mene noe ut fra hvilke spillere som har kommet til eller forlatt klubbene, men vi har alle sett utallige spillere som har vært gode i en klubb for så å floppe i en annen. Kjøp og salg av spillere er noe av det vanskeligste i fotballen, og det å vurdere om de aktuelle nysigneringene vil lykkes eller ei er nesten en like vanskelig øvelse, spesielt når spillerne kommer til en ny liga, nytt språk, ny kultur osv.

Hvem kan med hånden på hjertet si at de trodde N’Golo Kanté og Riyad Mahrez ville ende opp blant ligaens beste spillere etter sine overganger til Leicester i henholdsvis 2015 og 2014? Eller hva med Roberto Soldado, som etter 3 sesonger og 59 mål på 101 La Liga kamper, endte opp med 7 mål og 52 PL-kamper på 3 sesonger i Spurs. Eller at Di Maria skulle ønske seg vekk fra Manchester United etter kun 27 PL-kamper og 3 mål?

UMULIG Å FORUTSI: Ingen kunne vite at Ángel Di Maria ville få den Manchester United-karrieren han fikk.

Dette er kun fire nokså ferske eksempler på overraskende utfall ved overganger, og det finnes så mange flere av de.
Misforstå meg rett, rykter og meninger om spilleroverganger er en del av fotballen og er med på å skape interesse, men jeg personlig er glad for at vi nå kan konsentrere oss om det som er aller morsomst, nemlig det som skjer utpå og rundt de 68 x 105 meterne med strøkent naturgress. La endelig diskusjonene, kranglingen og hyllestene dreie seg om fotballkampene i fire måneder før januarkulda blåser opp overgangsvinduet 1. januar 2018.

PS! Manchester City og Manchester United satt rolig i båten når overgangsvinduet gikk mot slutten. De brukte mye penger på det som så langt ser ut som gode signeringer tidig i vinduet. Vi tippet de som de to største favorittene før sesongen startet, og ingenting som skjedde i dette vinduet eller prestasjonene så langt i sesongen gir grunn til å endre på det tipset. Så er det opp til Chelsea, Spurs, Liverpool og Arsenal å gjøre tipset til skamme for tredje sesong på rad.

Her kommer bloggen til Petter

Petter Myhre er ekspertkommentator på engelsk fotball. Fortid som hovedtrener blant annet i Vålerenga. Opptatt av å finne den vakre veien til fotballens hjerte, gjerne via den gode analysen.