VM-laget Runde 1

Alle lagene i VM 2018 har vært i aksjon og da må vi lage rundens lag! Jeg har brukt en 3-4-3 formasjon og lagt litt vekt på motstander når innsatsen til de enkelte spillerne skal vurderes opp mot hverandre. For meg er Mexicos seier over Tyskland en prestasjon som krever spesiell oppmerksomhet. Det samme med Senegals triumf over høyt rangerte Polen. Norden har også gjort det skarpt og fortjener et par plasser. Her er VM-rundens lag:

Keeper:

Hannes Haldorsson, Island – 8p
En tett, nordisk duell med danskenes Kasper Schmeichel, men Hannes Haldorsson redder straffe fra selveste Messi – og det vipper duellen i hans favør. Strålende da Island åpnet EM for to år siden mot Cristiano Ronaldo og co. Big game Player!

TEMMET MESSI: Hannes Haldorsson i Island-målet var en sterk bidragsyter til at Island klarte 1-1 mot Argentinas stjernegalleri. REUTERS/Christian Hartmann

Forsvar:

Andreas Granqvist, Sverige – 7p
Mistet sin faste makker Lindelöf til skade, men holdt likevel Sveriges forsvar sammen med sine lederegenskaper og duellkraft. Blir matchvinner i tillegg – uerstattelig for søta bror i VM.

Salif Sané, Senegal – 8p
Stopperkollega Koulibaly gjorde mye rart, men Sané viste hvorfor han har vært en av Bundesliga beste stoppere denne sesongen. Motstander Robert Lewandowski er blant verdens beste spisser, men kom ikke til én klar mulighet i løpet av kampen. Enorm fysikk!

Hector Moreno, Mexico – 8p
Når det tyske laget angriper, er det så mange rom å dekke, så mange bevegelser å følge og så store krav til konsentrasjon at nesten ingen makter oppgaven. Moreno og Co. bak hos Mexico klarte brasene og holdt nullen mot de regjerende mesterne som attpåtil satte rekord med 18 mål på veien mot VM-gull i 2014.

Midtbane:

Kieran Trippier. England – 8p
Glimrende offensivt våpen mot defensivt orientert motstander som Tunisia. Seks sjanser skapte han fra høyrekanten med sine presise innlegg. Strålende VM-åpning for et uvanlig energisk, engelsk lag!

Hirving Lozano, Mexico – 8p
En VM-debutant som skaper så mye trøbbel for en av Europas beste sidebacker (Joshua Kimmich) fortjener en plass. Blir matchvinner også i en historisk triumf for El Tri.

RÅSTERK SEIER: Mexico og Hirving Lozano slo regjerende verdensmester Tyskland etter en vanvittig kamp i Moskva. REUTERS/Christian Hartmann

Denis Tsjerysjev, Russland – 9p
For et innhopp! Ikke en gang i vertslandets startoppstilling når VM sparkes i gang, men kommer inn og scorer to fantastisk fine mål som gir Russland håp om suksess på hjemmebane.

Hector Herrera, Mexico – 9p
Mexicos aggressive press satte de tyske verdensmesterne ut av spill og nummer én i den jobben var Portos kaptein. En massiv forestilling, han var overalt og satte store profiler som Kroos og Özil helt i skyggen.

Angrep:

M´Baye Niang, Senegal – 9p
Terroriserte Polens trege mannskap fra første stund! Selve symbolet på Senegals fysikk og fart. Scoret et frekt mål etter å ha vært ute og fått behandling. 23-åringen kan bli en av VMs store!

Cristiano Ronaldo, Portugal – 10p

KAMP FOR HISTORIEBØKENE: Cristiano Ronaldo scoret hat trick i åpningskampen mot Spania. REUTERS/Murad Sezer

Hat trick i VM er stort. Hat trick mot ett av favorittlagene, Spania, er enormt. Han skaffer både straffen som gir 1-0 og frisparket som aldri blir glemt (3-3). Spurtet som i glansdagene, og registrerte årets raskeste akselerasjon – 33 år gammel!

Diego Costa, Spania – 9p
Kampen om spissplassen den hardeste. Kane og Lukaku også med to mål, men Costa, som ikke hadde et skudd på mål i forrige VM, får tilslaget fordi det er mot Portugal – et lag som kun slapp inn 4 mål i kvaliken.

Trener: Juan Carlos Osorio, Mexico  10p

Kamp-planen satt perfekt. Tyskland fikk sjokk av et topptrimmet Mexico-lag som hadde nødvendig energi, kombinert med struktur til å begrense Löws kolossale offensive kollektiv til noen få sjanser.

TRO, KLOPP OG KJÆRLIGHET

Dette er en hyllest av Jürgen Klopp. Det er han som har brakt troen tilbake til Liverpool. Og det er troen som har vekket kjærligheten blant klubbens supportere til live. Det gir håp før finalen i Kiev – Liverpools åttende i Champions League/Serievinnercupen.

For å sette prestasjonen i perspektiv: Liverpool var ikke en gang direkte kvalifisert til sesongens CL. De har en venstreback som kom på billigsalg fra nedrykkslaget Hull. En 19-årig høyreback fra eget akademi. En tilårskommen “potet” i James Milner på midtbanen. Og en kaptein ingen trodde kunne gå i fotsporene til klubb-ikon Steven Gerrard. Så har de selvfølgelig Europas giftigste angrep – Mané, Salah og Firmino har nå scoret 29 mål i Champions League på en sesong, mer enn noen annen trio. Men dette er jo også i stor grad Klopps fortjeneste.

Sensasjonen Salah ble hentet for en moderat sum og forventningene til ham var også moderate. At han nå er blant verdens mest målfarlige angripere, handler mye om en manager som ser potensialet, og dyrker det. Fra ren ving til allround spiss som tilbringer mye mer tid nær motstandermålet – på ni måneder har det gitt forbløffende resultater. Han var svak i går, men det var hans innsats i den første kampen som førte Liverpool til finalen i Kiev. Mané har også økt sin markedsverdi betraktelig etter at Klopp signerte ham. Atletisk og lynrask, eksemplifisert gjennom den ufattelig viktige 1-0 scoringen i går – uvurderlig for Liverpool. Så er det Firmino, som stadig flere får opp øynene for. Brasilianeren ble hentet før Klopp kom til Anfield, men er hans mest betrodde spiller; ingen har spilt mer for tyskeren etter at han tok over. Det er Firmino som er katalysatoren i Liverpools spillestil – dette har Klopp identifisert og utviklet – idag er det ikke mange som behersker  alle spissrollens oppgaver bedre. Målscorer, tilrettelegger, førsteforsvarer, oppspillspunkt.

LIVERPOOLS DRØMMETRIO: Ingen har scoret flere mål i Europa denne sesongen enn trioen Sadio Mané, Mohamed Salah og Roberto Firmino.

Klopp har en formidabel evne til å løfte spillere, slik at laget Liverpool blir noe langt mer enn summen av de elleve. Han solgte en av stjernene (Coutinho) i januar, uten at resten av gruppen falt sammen. Han mistet Can, Lallana og Oxlade-Chamberlain til skade, men er likevel i finalen med en stall som er så tynnslitt at det strider mot all fornuft. Real Madrids to første bytter i semifinalen mot Bayern München var Bale og Casemiro. Nr 12 og 13 for Liverpool i går var en 32 år gammel estlender med fortid i Vålerenga og en 20 årig spiss uten mål for Liverpool!

Men Klopp står der, urokkelig i motgangen. Selv den underlige exiten til assistent Zejlko Buvac bare dager før semifinale-returen, fikk ikke Liverpools manager ut av fatning. Han vet at klubbens muligheter for suksess hviler på hans skuldre, hans fokus, hans sjarm og karisma. Og hans kunnskap. At noen kaller ham klovn og velger å hylle en Guardiola eller Mourinho for taktisk klokskap, vitner om en total mangel på innsikt. Klopp er en sylskarp fagmann. At det er enormt underholdende i tillegg, gjør det enda mer imponerende.

La oss bare se på Liverpools vei til finalen – den har så til de grader Klopp-stempel: Ingen lag har scoret mer på ferden (40), ingen lag har tidligere scoret 5+ i fire kamper på en CL-sesong. Alle knock-out oppgjørene var i praksis avgjort etter første kamp med 5-0, 3-0 og  5-2!

I ukene fram mot finalen 26. mai vil det handle mye om Real Madrids overlegne rutine og unike vinnerkultur. Spillerne i stallen har 37 finaler til sammen, Liverpools gutter har 0. Det er 16 finaler mot 8 i favør Real, 12 titler mot 5, Zidane med to strake triumfer, Klopp med 5 tapte finaler på rad (alle turneringer). Real med seier i sine 6 siste CL-finaler, Liverpool med tap i sine 3 siste finaler (Europaliga 2016 under Klopp, Ligacup 2016 under Klopp og FA-cup 2012).

I moderne fotball blir avstanden mellom de rikeste og resten bare større. Troféene er ikke mange, og de ender ofte opp hos de samme. Siden 1998 har Real Madrid og Barcelona vært i 10  Champions League finaler og vunnet alle. Dette gjør Liverpools finaleplass til en bragd i seg selv. Klubben, hvis identitet er uløselig knyttet til suksess i Europa, får en gigantisk opplevelse sammen med sine supportere. De har vært ute på slike reiser før, og kommet seirende hjem fra Roma, London, Paris og – sist, men ikke minst – Istanbul.

Om tre uker kan Kiev skrives inn i denne historiske listen. I så fall er det takket være én mann, og navnet hans skal graveres i gull ved siden av Bob Paisley, Joe Fagan og Rafa Benitez. Den mannen er  Jürgen Klopp.

ARSÈNE WHO ?

Tittelen er hentet fra London-avisen Evening Standard en høstdag i 1996. Arsenal hadde akkurat hentet en ukjent franskmann fra japansk fotball for å overta etter Bruce Rioch. Svaret på det retoriske spørsmålet kjenner vi: Navnet Arsène Wenger er udødelig, og uløselig knyttet til klubben han har skaffet mer suksess enn noen andre managere.

Nyheten om at han nå gir seg traff med nesten samme kraft som da Sir Alex Ferguson trakk seg for 5 år siden. Sånn er det når sterke profiler som alltid har vært der takker av. Arsène ER Arsenal. Arsenal ER Arsène. Det er vemodig, både fordi jeg akkurat hadde begynt å jobbe med engelsk fotball da han kom, og fordi han er den siste i sitt slag – en lojal og prinsippfast fotballelsker som har viet det meste av sitt liv til én klubb og ett lag.

Timingen for hans avskjed kan diskuteres, mange hadde gjerne sett at han gikk tidligere. Men timingen for hans entré var perfekt! Engelsk fotball satt fast i gamle mønstre, og sakket akterut. Hans idéer om alt fra kosthold og holdninger til leken og avansert angrepsfotball traff som et langskudd fra den beste spilleren han noen gang signerte for Arsenal; Thierry Henry. I sin første hele sesong vant han the Double – rivaliseringen med Ferguson var erklært for åpnet og i en åtte-årsperiode rundt årtusenskiftet handlet alt om disse to.

Noen øyeblikk står ut for meg på en dag som denne. Arsenal som vant ligaen på Old Trafford i 2002, med 1-0 scoringen til Sylvain Wiltord – den fullkomne ydmykelsen av erkerivalen. 0-2 tapet på samme bane drøye to år senere fungerer som kontrast. Arsenal var ubeseieret i 49 ligakamper på rad og kom til Manchester som “Invincibles” – klar for å krysse den magiske 50-grensen. Ferguson hadde gitt spillerne grei beskjed om hva som sto på spill, og i en grisekamp av de sjeldne måtte Wenger kapitulere. Spol fram sju år, og bare skygger var igjen av den uslåelige gjengen som gikk ubeseiret gjennom en hel sesong. Old Trafford igjen – Arsenal tapte 2-8. Kamp nummer 1000 som Arsenal-sjef – denne gang på Stamford Bridge – endte med 0-6. Disse resultatene forteller en større historie. Wengers første 10 år var preget av suksess og den krevende blandingen av stål og stil. Leken angrepsfotball i kombinasjon med knalltøft og ærgjerrig forsvarsspill. I siste halvdel av Wenger-æraen ble laget hans for puslete, for naivt, for dårlig til å forsvare seg. Skillet kan settes ved den tapte Champions League-finalen mot Barcelona i 2006. Trofé-tørken som fulgte kulminerte med tap i ligacupfinalen mot lille Birmingham i 2011. De siste årene var ikke Arsenal lenger en reell utfordrer til ligatittelen, og da alt lå til rette i 2015/16, sviktet laget igjen da det gjaldt som mest. Arsenal slo Leicester på overtid i mars, og alle trodde det var sesongens vendepunkt. Istedet kollapset Gunners fullstendig, og lot revene stikke i fra.

Dermed forlater Wenger sitt kjære Arsenal uten å få oppfylt drømmen om å paradere PL-troféet rundt på Emirates, som sto ferdig i 2006 og som symboliserte en ny storhetstid for klubben. I det siste har den vakre arenaen blitt et symbol på Wengers fall, med protester og krav om hans avgang, etterfulgt av øredøvende likegyldighet og tomme tribuner. Det har vært uutholdelig å oppleve Arsenals mest suksessrike manager bli utsatt for ren sjikane av sine egne. Fotballen er nådeløs slik. Hans verdier – lojalitet og langsiktighet – er på vikende front. Men med dagens annonsering kan Wenger likevel få oppleve en verdig sorti. Nå samler han klubben for å skape den energien som er nødvendig for å få det til. Et siste trofé er ennå innen rekkevidde, og med Europaliga-seier den perfekte avskjedsgave til klubben han har tjent så trofast; plass i neste sesongs Champions League.

Arsenal under Arsène Wenger har gitt meg, og utallige andre fotballelskere verden over uforglemmelige øyeblikk. Det er kanskje det viktigste ettermælet for en fotballromantiker som Wenger.

Merci, monsieur.

Au revoir!

D-dagen

Lørdag er en historisk dag i PL – den starter med Merseyside derby nr 231 og avsluttes med det 176. møtet mellom Manchester City og Manchester United. Det er rødt mot blått fra morgen til kveld, José mot Pep, “bragging rights”, ære og prestisje – alt det disse derbyene byr på av herlig dramatikk. Men til forskjell fra tidligere, er oppgjørene denne gangen også spekket med underliggende poenger, såkalte “sub-plots”. Det setter to av managerne på prøve, dilemmaene er mange for Guardiola og Klopp.

La oss starte med det mest spilte ligaderbyet i engelsk fotball; Everton mot Liverpool. Bare en drøy kilometer unna Anfield, der Jürgen Klopp opplevde en av sine største stunder som Liverpool-manager onsdag, venter byrival Everton på Goodison Park. For Sam Allardyce er oppgaven enkel: Mønstre sitt beste lag, og slå Liverpool for første gang siden oktober 2010. Everton har ikke vunnet sesongens andre Merseyside-derby på 30 år, de har kun slått Liverpool én gang på 22 forsøk. Big Sam har hjemmebane og en gyllen mulighet til å innynde seg hos skeptiske fans. Klopp derimot, står overfor en nesten umulig oppgave; komponere et lag som er slagkraftig nok til å vinne denne krigen, uten å slite ut spillerne som leverte en historisk forestilling i Champions League kvartfinalen mot City onsdag. De spillerne har nemlig en jobb som gjenstår, å sørge for at 3-0 triumfen ikke ender opp med å bli betydningsløs. Allerede tirsdag spilles returoppgjøret, og Liverpool er en klubb hvis identitet er uløselig knyttet til suksess i Europa. Så den logiske slutningen er å stille med B-laget mot Everton. Problemet er selvfølgelig at suksess i  Europa også avhenger av en plass blant de fire beste, som gir mulighet for flere historiske kvelder på Anfield neste sesong. Og avstanden til Chelsea på 5. plass er ikke større enn at Contes menn kan klatre forbi dersom de slår Liverpool på Stamford Bridge i nest siste omgang. 10 p nå (Chelsea med én hengekamp) kan fort bli til 4 hvis Liverpool taper for Everton. Det som gjør valget enda tøffere for Klopp er alle skadene. Gomez, Klavan, Matip, Can og Lallana er ute, Coutinho er solgt, og dermed kan ikke Liverpool stille med en slagkraftig ellever uten å be noen av heltene fra onsdag om å ikle seg drakta. Henderson er suspendert i CL returen og kan spille mot Everton, men hvem får han med seg på midten? Hva med midtstopperne? Risikoen for skader er også større enn vanlig – dette er Goodison Park og det rødeste oppgjøret i PL. 21 utvisninger på 51 matcher!

Tre timer etter at fløyta går for full tid i Liverpool, forflytter Jan-Henrik Børslid, Petter Myhre og undertegnede oss til Etihad for å se om Manchester City kan bli historiske og vinne PL med 6 kamper igjen. Hjemme mot byrival United, nærmest et banesår for José Mourinho i tvekampen mot Pep Guardiola. Anledningen er så stor, muligheten så unik at City er nødt til å forsøke å gripe den. Den blå delen av Manchester drømmer om en fest som kan matche ligatittelen fra 6 år tilbake da AGUEEEEERO avgjorde på overtid og nettopp United ble slått på målforskjell. Men Guardiola vet at laget hans vil vinne ligaen, uansett utfall lørdag. Han vet også at han trenger alle sine beste, uthvilte og i sitt ess, om fadesen på Anfield skal kunne vendes til feiring. 0-3 er ingen spøk å hente inn mot et så målfarlig mannskap som Liverpool. Pep har flere valg enn Klopp, stallen er større, skadene færre. Likevel er det nesten umulig å tro at De Bruyne og David Silva risikeres mot United. Sané? Er Aguero tilbake? Og i så fall, gitt Jesus´ svake kamp onsdag, bør ikke argentineren spares til oppgjøret mot Liverpool?

Det er en skjebnens ironi at både Merseyside- og Manchester derbyet spilles akkurat denne lørdagen, og disse kampene har en så stor symbolverdi at verken Klopp eller Guardiola kan ignorere det. Vil Liverpool-fansen være fornøyd med tap lørdag hvis det også koster laget en plass blant de fire beste? Selv om det blir semifinale i CL? City-supporterne slår seg garantert til ro med at gullfesten blir utsatt så lenge laget avanserer på bekostning av Liverpool. Men et like sannsynlig scenario er jo at United vinner på Etihad mot et kraftig redusert City, OG at City likevel ikke klarer å slå ut Liverpool. Dertil kommer også det evige temaet momentum. Et nytt tap for Manchester City etter ydmykelsen mot Liverpool vil være uvant å takle for et så seiersvant lag. Klopp trenger ikke et nederlag mot Everton som oppladning til sesongens største kamp tirsdag.

Dilemmaene står i kø for de to mest angrepsvillige managerne i England. Hvordan angriper de dette? Utad er begge fulle av respekt for neste kamp og betydningen den har for tilhengerne. Men begge står foran tøffe valg som kan definere sesongen. Altfor mange hensyn å balansere. Og bak lurer Big Sam og José.

To derbyer. Tusen dilemmaer. D-dag.

 

ET FALMET STOROPPGJØR

Lørdag møtes Manchester United og Liverpool for 200. gang.

De to mestvinnende lagene i engelsk fotball vil igjen samle flere hundre millioner tilskuere foran TV-skjermen, men blir det god underholdning på Old Trafford?

Det er ni år siden Manchester United og Liverpool møttes i mars og samtidig sloss om det gjeve Premier League-troféet.  Da vant Liverpool 4-1 på Old Trafford, og blåste liv i drømmen om et nytt ligagull til Anfield. Men United hadde en luke som var stor nok til å sikre en tredje strake PL-tittel.

FORRIGE TITTELKAMP: Fernando Torres og Liverpool knuste Nemanja Vidic og Manchester United i mars 2009. Foto: Andrew Yates/AFP

Det var disse to lagene som innviet Drømmenes Teater i 1910, med 4-3-seier til Liverpool. Over 100 år senere, kan vi slå fast at begge disse lagene har oppfylt flere drømmer enn noen andre, med Liverpools totale dominans på 70- og 80-tallet og Manchester Uniteds suverene posisjon i tiårene etter.

Men de har nesten aldri vært nr 1 og 2. 2008-09 sesongen var et unntak i så måte. De andre sesongene er 1946-47, 1963-64, 1979-80 og 1987-88.

Sist sesong endte begge oppgjørene uavgjort (0-0 og 1-1), for første gang siden 1987-88. I høst ble det målløst igjen. Tre mål på de fire siste ligakampene er ikke mye å skryte av. Temperaturen ute på banen har også vært laber, med et par gule kort pr match.

IKKE SAMME TEMPERATUREN: Dommer Martin Atkinson gir kult kort til Chris Smalling i det motsatte oppgjøret på Anfield i høst. Foto: Rui Vieira/AFP

Dette er oppgjøret som setter de sterkeste følelsene i sving før avspark. Etter kamp har det vært lite å diskutere på puben de siste sesongene. Tre år er gått siden en desillusjonert Steven Gerrard fikk rødt kort sekunder etter at han entret Anfield ved pause. Typisk nok var det en Liverpool-legende som tippet over i møte med erkerivalen – en som la mer i disse møtene enn de fleste andre.

Gerrard er borte, Carragher like så. Ingen Gary Neville eller Paul Scholes heller. Det merkes!

Uten en ligatittel på spill, og med ytterst få lokale helter i aksjon, mangler dette gigant-oppgjøret viktige ingredienser for å yte «hypen» rettferdighet. Men lagene er jevnbyrdige, og denne kampen vil ha stor innvirkning på hvem av dem som havner øverst på tabellen «The best of the rest». Derfor håper jeg at det kommer til å smelle på OT denne gangen, at intensiteten er høy og adrenalinet flyter fritt.

Jose Mourinho har kritisert stemningen på Uniteds hjemmebane ved et par anledninger denne sesongen. Sikkert for å skape en reaksjon. Men Mourinho kan ikke forlange at fansen går amok når fotballen han serverer ikke fortjener det. Mourinho er på gjennomreise i Manchester – han bor sågar på hotell fremdeles. Mange av supporterne vier hele livet sitt til klubben. Og den sikreste veien til god atmosfære går via positiv og offensiv fotball – i tråd med Manchester Uniteds tradisjon.

Mourinho kan ikke forlange at fansen går amok når fotballen han serverer ikke fortjener det.

Den negative tilnærmingen portugiseren har til toppkampene nådde et slags bunnpunkt på Anfield i høst. United var i kalasform, Liverpool shaky i forsvar. Én avslutning på mål var alt de røde djevlene fikk til. Kanskje må Mourinho skru et knepp mot mer risiko for å pynte på en ganske dårlig statistikk i innbyrdes oppgjør mot Klopp.

MØTES IGJEN: José Mourinho håper på å bedre sin Jürgen Klopp-statistikk lørdag. Portugiseren har kun vunnet ett av åtte innbyrdes oppgjør mot tyskeren. 12,5 prosents seiersmargin er det laveste han har mot alle managere han har møtt minst fem ganger. Foto: Oli Scarff/AFP

Liverpool rundet 200 PL-scoringer under Jürgen Klopp sist helg. (Man City flest  i denne perioden med 215). Men kun ett av dem har kommet mot Manchester United! Der ligger utfordringen til Klopp: Å finne en vei gjennom United på fjerde forsøk i ligaen.

For han vet hva som venter ham. Mourinho leder det topplaget som har scoret desidert færrest i det aktuelle tidsrommet; 144. (LvG får ta noe av skylden). Statistikken i de store kampene viser samme tendens; Man Utd skaper lite og scorer få mål. Så Klopp får ikke en åpen kamp som mot City på Anfield, United gir ikke ved dørene, og er nesten umulige å slå på Old Trafford. City klarte det ved å stole på egen styrke, presse høyt og etterlate stort bakrom til Uniteds raske front-trio. Hvor mye vil Klopp våge etter tolv baklengs på tre bortekamper mot de andre topp-seks lagene?

  • Kamp nr 200 mellom Englands to mest meritterte lag.
  • Mourinho mot Klopp.
  • Mancs vs scousers.
  • Det skal være trøkk!

Gi oss to lag som våger, la lysten til å vinne seire over frykten for et tap, la dommer Craig Pawson løpe mer enn noen gang, servér en klassiker – det er altfor lenge siden!

SAY NO TO DIVING!

“Engelske spillere er blitt eksperter på filming!”

Arsene Wenger leverte denne påstanden med et lurt smil før det 174. derbyet mellom Tottenham og Arsenal lørdag.

Et subtilt stikk til Dele Alli og Harry Kane etter det som skjedde på Anfield søndag.

Samtidig imøtegår Wenger Spurs-manager Mauricio Pochettino, som i et slags forsvar for egne spillere fremholdt at fokuset på “diving” er blitt altfor stort. Det handler om å lure motstanderne, mener han. Blir man oppdaget, som Dele Alli mot Liverpool, blir man straffet – end of story.

SENDTE STIKK: Se Arsène Wengers stikk til Dele Alli og Mauricio Pochettino i sportsnyhetene ved å klikke på dette bildet. Tar deg direkte til den delen av sportsnyhetene. Foto: Scanpix/montasje

Så enkelt er det nok ikke i England. “Diving” er en type juks som setter de store følelsene i sving på balløya. Dette vet Wenger, han har vært over 20 år i London og har en intuitiv forståelse av hvordan engelskmennene ser på fotball – et spill de føler er deres. Pochettino treffer ikke denne nerven særlig godt med sin bagatellisering av problemet.

Det er på dagen tolv år siden avisen The Times på lederplass tok til orde for å kaste juksemakerne ut av fotballen. “Say no to diving”-kampanjen som fulgte fikk stor oppslutning. Tolv av Premier League klubbene stilte seg bak, både spillernes- og managernes interesseorganisasjoner var også ombord.

Symbolet med en sprellende spiller inne i et forbudt-skilt dukket opp overalt. Det spredte seg til UEFA og optimismen var stor; nå skulle denne styggedommen som griset til “the honest game” utryddes.

Det var i 2006. Ti år senere, i sesongen 2016/17, ble det delt ut 25 gule kort for filming. Så langt denne sesongen er tallet 19.

Utlendingene fikk skylden for å ha brakt med seg denne pesten til England. Ironisk nok var det Wengers tidligere elev, Robert Pires, som satte fart på diskusjonen da han falt lett i hjemmekampen mot Portsmouth i 2003/04 – straffesparket berget ett poeng for Arsenal som gikk ubeseiret gjennom sesongen.

VANSKELIG Å FÅ TAK PÅ: Robert Pires har driblet mange opp gjennom årene. Her i duell med Jan Gunnar Solli og Rosenborg på Lerkendal i 2004. Foto: Lise Åserud / SCANPIX

Måten Pires jukset på har blitt den klart mest utbredte formen for filming. Han la igjen et bein, oppsøkte kontakten med motspiller og konstruerte dermed en forseelse. Fotball spilles i et stadig høyere tempo, og dermed er dette en type situasjon som er ekstremt vanskelig for dommerne å lese. I dag beherskes denne svartekunsten like godt av engelske spillere – der har Wenger et poeng. Ifølge Times straffes engelskmenn oftere for filming enn utlendinger, i forhold til antall kamper de spiller. Det støttes av denne oversikten over spillere med flest gule kort for filming siden starten av 2015/16:

  • Dele Alli (Tottenham Hotspur) – 3
  • Wilfried Zaha (Crystal Palace) – 3
  • Raheem Sterling (Manchester City) – 2
  • Leroy Sane (Manchester City) – 2
  • Adam Smith (Bournemouth) – 2
  • Pedro (Chelsea) – 2

Filming setter sinnene i kok hos supportere generelt, og hardføre engelske fans spesielt. Det er juks, men samtidig en demonstrasjon – ja nesten en feiring – av å være en pingle. Alle ser syndene begått av andre lags spillere, det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne.

Det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne

Denne listen som gjelder fra sesongen 2013/14 og fram til i dag viser at Chelsea er det laget med klart flest gule kort for filming. Wengers Arsenal er eneste topplag som mangler blant de elleve verste…

UTVIST FOR FILMING: Chelseas Pedro måtte forlate banen mot Norwich i FA-cupen. Foto: David Klein/Reuters

  • Stoke: 11
  • Man City : 11
  • Swansea: 11
  • Liverpool: 12
  • West Brom: 12    
  • C Palace: 12
  • Man United: 13
  • Tottenham: 14
  • Southampton: 14
  • Sunderland: 19
  • Chelsea: 21

The Times klinket til og ville kaste juksemakerne ut av fotballen. Dit kommer vi neppe, men kanskje vi kan kaste dem ut av gutterommet

Hvis vi er enige om at filming ødelegger fotballen, bør vi ta avstand fra dem som bedriver det. Rive ned plakatene av stjerner som er tatt i juks, uansett klubb. Jeg syntes Rivaldo var et geni helt til han kastet seg i bakken og holdt seg til ansiktet etter å ha fått en ball i låret (!) under en VM-kamp mot Tyrkia i 2002…

Det handler om holdninger, og det er derfor jeg misliker Pochettinos lettvinte omgang med Dele Allis gjentatte forsøk på juks. Manageren har et soleklart ansvar for å sette en moralsk standard i spillergruppa.

Så er utfordringen at alle jukser, ihvertfall litt, og at grensene viskes ut. Spillere stjeler noen meter ved dødball, appellerer for et innkast de ikke har rett på, trøyeholding på corner, taktiske fellinger for å stoppe kontring – listen er lang og syndene mange.

Forskjellen er at disse forseelsene i større grad aksepteres av oss som elsker fotball. Filming er noe annet.

Det er på tide å børste støv av slagordet fra 2006:

“Say no to diving!” 

Mourinhos metode

Etter en oppsiktsvekkende svak forestilling på Wembley, er det tid for å gå José Mourinho på klingen! Hvorfor framstår Manchester United så tannløse og til tider hjelpeløse på bortebane mot de andre topplagene i Premier League?

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2016/17:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-4

Chelsea 0-1 (FA-cup)

Manchester City 0-0

Arsenal 0-2

Tottenham 1-2

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2017/18:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-1

Arsenal 3-1

Tottenham 0-2

Det er 10 kamper og bare én seier! Den kom mot Arsenal som forærte sin motstander to mål de første 12 minuttene. Og selv da fikk Mourinhos menn kjørt seg; De Gea vartet opp med 14 redninger, noe som bringer ham inn i det gode selskapet til Vito Mannone (Sunderland) og Tim Krul (Newcastle) på toppen av den listen i én og samme kamp.

I åtte av kampene står United uten scoring, og det er heller ikke slik at laget har skapt flust av sjanser. Jeg har vært til stede på samtlige kamper, og fellesnevneren er et forsiktig, tafatt og – i noen tilfeller – hjelpeløst Manchester United. Hvorfor er det slik? Toppkampene denne sesongen har gitt oss noen uforglemmelige stunder. Angrepsvillige lag, med og uten suspekt forsvarsspill, har produsert rene klassikere, her er noen eksempler:

Arsenal-Liverpool 3-3

Arsenal-Chelsea 2-2

Liverpool-Man City 4-3

I tillegg har City sprudlet og scoret 9 mål i to hjemmekamper mot Liverpool og Spurs. Tottenham har feid Liverpool av banen med 4-1. Laget som glimrer med sitt fravær på listen er Manchester United.

Det bunner selvfølgelig i Mourinhos tilnærming til fotball, hans filosofi. Det handler om å gjøre færrest feil. Kampen på Anfield i høst er et godt eksempel. Et meget shaky Liverpool tok i mot et United-lag proppfullt av selvtillit. En seig affære endte målløst, og etterpå forklarte Mourinho at han ventet på at Liverpools tre midtbanespillere skulle ta større sjanser etter hvert som kampen skred fram, slik at United skulle få de rommene som kunne gi den avgjørende kontringen. Det er slike marginer Mourinho alltid jakter. De er små, men har tjent ham utrolig godt. Han er en vinner. To troféer brakte han til Old Trafford i sin første sesong. Alle argumenter kveles av pokaler. Men med City 15 poeng foran, og ligagullet utenfor rekkevidde, skinner et nådeløst søkelys på denne tilnærmingen. Er han i ferd med å bli akterutseilt? Får han nok impulser fra sine assistenter som har vært med ham i alle disse årene? Er United-fansen fornøyde uansett, så lenge han henter ett eller to troféer hver sesong?

De fleste supportere jeg snakker med er glade for at Mourinho har signert ny kontrakt. De føler seg trygge med ham ved roret. Det er lett å skjønne etter noen fæle år med Moyes og Van Gaal.  At Mourinho vil fortsette, er logisk. Han vil hente den første ligatittelen til Old Trafford siden Fergie-æraen tok slutt. Klubben har landet på den trygge konklusjonen at portugiseren er rett mann til å gjenreise United.

Tilbake til Wembley onsdag. Viasats svenske ekspert, Glenn Strømberg, oppsummerte 2. omgang slik: En treningsøkt for Spurs. Vår egen Petter Myhre stilte spørsmålet; har Manchester United noe kollektivt angrepsspill? Hvor ofte ser vi at en pasning utløser flere samtidige bevegelser? Både Tottenham og Man City har i møte med Uniteds lynraske angrepsrekke blottlagt en hel banehalvdel, og knapt sluppet til sjanser.

Så kan en selvfølgelig slå seg til ro med at United tross alt er nummer to på tabellen, og godt foran feks Spurs. Mourinho leverer resultater. Huddersfield hjemme på lørdag er grei skuring. Tapet for Spurs var kun andre gang på de siste 87 kampene at United tapte med mer enn ett mål. Og det var ingenting forsiktig eller feigt ved laguttaket, tvert imot. Med Sanchez´ entre valgte Mourinho å bruke Pogba som én av to sentrale på midten, men det er en jobb franskmannen ikke synes disiplinert nok til å beherske. Og da er vi over på den store diskusjonen om riktig bruk av spillere. Hva er Pogbas beste posisjon? Hvordan skal Mourinho få utnyttet hans åpenbare kvaliteter? Hvilke stoppere bør spille? Er Ashley Young bedre enn Luke Shaw? Hvor er Rashford, Mata og Blind som startet sesongen for United? Mkihtaryan hadde 5 målgivende på de 5 første kampene i høst, nå er han Arsenalspiller.

Manchester United er verdens største klubb. Mourinhos meritter er makeløse. Men enn så lenge er de ingen magisk match. Siste toppkamp borte denne sesongen er på Etihad like etter påske. Det er et godt sted å snu en urovekkende trend.

 

Coutinho etterlater kreativt vakuum

Fotball er ferskvare, og enkeltresultater setter i altfor stor grad dagsorden. Derfor stilnet kritikken av Liverpools salg av Philippe Coutinho etter den imponerende seieren over Manchester City – Englands suverent beste lag. Skjebnen og terminlisten ville det slik at Klopps neste utfordring ble Englands dårligste lag; Swansea. Og det kostbare tapet for bunnlaget i PL understreker risikoen ved å selge en av Europas beste play-makere midt i sesongen. Dette er IKKE etterpåklokskap, jeg har hele tiden ment at beslutningen om å la Coutinho gå til Barcelona nå var uforståelig.

Og den viktigste årsaken er denne: Klopp har ingen midtbanespillere i stallen som besitter kvalitetene til den brasilianske magikeren:

  1. Den tidlige og presise bakromspasningen til de tre frontspillerne, en pasning som gir forsvarende lag en ekstra utfordring ved balltap.
  2. “Drop the shoulder” – dra av en mann og skape ubalanse. Igjen blir motstander satt på prøve, og nok en gang nyter de tre på topp godt av Coutinhos kreativitet.
  3. Nærteknikk og dribleferdigheter på siste tredel. For å bryte ned lag som legger 10 mann på egen 16-meter, kreves det ofte kombinasjonsspill fra øverste hylle. Step up, Coutinho!
  4. Distanseskudd. Lag som ligger lavt må ta hensyn til Coutinhos skuddben, og dermed blir det vanskeligere å forsvare seg.

Wijnaldum, Can, Oxlade-Chamberlain, Lallana, Henderson. Det er alternativene Klopp rår over sentralt på midten. De tre første spilte, og dominerte, mot Manchester City. De samme tre kom til kort mot Swansea. En perfekt illustrasjon på mitt poeng! Mot City scoret Liverpool 4 flotte mål. Laget hadde ballen til sammen 29 sekunder forut for scoringene! Det ble slått 4 pasninger til sammen mellom de røde før målene! (The Times)

1-0 : 6 sekunder og én pasning fra ballen vinnes til scoring.

2-1 : 11 sekunder og to pasninger før Firminos lekre chip.

3-1 : 7 sekunder og en pasning forut for Manés kanon i krysset.

4-1 : 5 sekunder fra Edersons dårlige klarering til Salahs 18. PL-mål.

Mot City kunne Liverpools midtbanetrio spille på styrkene sine. Hjemmelaget hadde ballen 35 prosent av kampen. Det handlet om løpskraft, fysikk og power. Stresse et åpent og spillende City-lag, vinne ballen gunstig og utnytte store rom. Mot Swansea er bildet totalt annerledes. Det stilles mye større krav til teknikk, pasningskvalitet og tempo med ball. Kreativitet. Her skorter det hos de nevnte tre. Henderson mangler også dette, den som er nærmest er Lallana, som ganske sikkert får sjansen når de to neste motstanderne er West Bromwich og Huddersfield.

I tillegg til at Klopp ikke har spillere som kan fylle det kreative tomrommet Coutinho etterlater, er salget en kraftig svekkelse av stallen. På benken mot Swansea satt Solanke, som har fått mange sjanser, men ennå ikke scoret for sin nye klubb. Derfor ble Danny Ings foretrukket i Wales da Liverpool desperat jaktet på scoring mot slutten. Dette er spillere som ikke holder det nivået Liverpool behøver når sluttspillet i Champions League nærmer seg, og det skal fightes om topp 4 og et usedvanlig viktig første trofé for Klopp (FA-cupen). Solanke er uferdig og per dags dato ingen oppgradering fra Origi som gikk på lån til Tyskland. Ings har vært ute så lenge at det er åpenbart at det vil ta tid å bli den målfarlige spissen Liverpool sårt trenger når de avgjørende kampene kommer tett utover vinteren og våren.

Slik situasjonen er, tåler heller ikke Klopp skader eller formsvikt hos spillerne som nå har ansvaret for at Liverpools sesong ikke sporer av. Kan han forvente 30 ligamål fra sensasjonen Salah? Vil Mané finne tilbake til storformen? Orker Firmino kampprogrammet som venter?

Tre ganger ja er ikke sannsynlig. Så er spørsmålet om det er mulig å finne en erstatter for Coutinho med en uke igjen av overgangsvinduet. Liverpool har brent seg på forhastede løsninger tidligere, forsøket på å hente Keita allerede nå mislyktes, og Klopp har vært tydelig på at han heller venter enn å handle overilt.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Hvorfor valgte Liverpool å holde på Coutinho i sommer, for så å la ham gå midt i sesongen? Klopps usvikelige tro på egne spillere er beundringsverdig, men dersom sesongen ender med en 5. plass i ligaen, og exit i cupene, er rekordsummen Coutinho innbrakte et altfor lite plaster på et gapende sår.

Tid for hjelp!

I kveld skrives det historie, videodømming tas i bruk i England for første gang i en tellende match, FA cup-møtet mellom  Brighton og Crystal Palace. Også i onsdagens ligacup-semi på Wembley mellom Arsenal og Chelsea skal VAR (video assistant referee) testes. Ved sesongslutt skal PL bestemme om systemet skal innføres også i ligaen. I en sport såpass konservativ som fotball er dette spennende tider! Men er VAR det endelige svar?

Dommerne i England er under et kolossalt press, og de gjør feil. Ikke mange (96% treff, mener dommersjef Mike Riley), men noen grove og avgjørende. Det er uholdbart i dagens profesjonelle og pengedrevne fotball. WBA fikk et håpløst straffespark mot Arsenal, Llorrente var offside da han scoret mot Swansea, Mike Dean overså et frispark til West Ham like før Tottenham utliknet til 1-1, og minst to straffespark til Spurs i samme kamp.

KLAR OFFSIDE: Fernando Llorentes ledermål for Tottenham mot Swansea i forrige uke var av det kontroversielle slaget. Foto: Skjermdump fra TV 2 Sport Premium. Klikk på bildet for å se situasjonen.

Var det bedre før?

Feil har vi alltid levd med, jeg var selv til stede på Stamford Bridge i 2014 da Andre Marriner tok feil av Kieran Gibbs og Alex Oxlade-Chamberlain og viste ut gal spiller. Det har vært en aksept for at dommeren er menneskelig, og at mennesker gjør feil. Den aksepten er i ferd med å forsvinne.

Personlig har jeg vært skeptisk til VAR av flere grunner. Den viktigste er at med unntak av offside, vil alle avgjørelser ha et element av skjønn. Dermed vil en avgjørelse som tas etter stopp i spillet og en 30 sekunders pause ikke nødvendigvis være “riktig” i alles øyne. Tidligere dommere som Graham Poll, Mark Halsey og Mark Clattenburg er flittig brukt i diverse medier, og de har ofte veldig sprikende vurderinger av straffe-situasjoner, gule/røde kort osv, selv om de har sett situasjonene gjentatte ganger fra utallige vinkler.

Et annet dilemma er selvfølgelig hvor mye som skal revurderes. La oss si at VAR godkjenner en scoring som i utgangspunktet blir annulert for offside. Utmerket bruk av systemet. Så viser det seg at forsvarende lag skulle hatt et soleklart frispark i sekundene før scoringen. Skal den situasjonen også revurderes? Hvor skal grensen trekkes? Og så er det jo faren for en oppstykket fotballkamp, med lange avbrekk som dreper tempoet og ødelegger underholdningen. Dessuten elsker jeg den opphetede diskusjonen som oppstår i kjølvannet av kontroversielle dommeravgjørelser!

Den versjonen av VAR som nå ser dagens lys, tar hensyn til disse innvendingene. Fordi det kun skal anvendes i spørsmål rundt mål, straffespark, direkte røde kort eller identifisering av spillere. Det er kun dommeren som bestemmer når situasjoner skal revurderes, gjerne etter råd fra assistentene foran videoskjermene. Og avgjørelsen må tas før spillet settes i gang igjen, det blir altså ikke aktuelt å plutselig ta for seg en scoring fra 1. omgang når kampen går mot slutten. Dessuten ville Wilfried Zahas omstridte straffe i kampen mot Manchester City ikke blitt revurdert av VAR, fordi situasjonen ikke var “opplagt”.

Disse begrensningene har fotballen brukt de siste 18 månedene på å avklare. Og det er vel anvendt tid i mine øyne. Mange vil at hvert lag skal ha et gitt antall muligheter pr match til å utfordre en dommeravgjørelse. Da tror jeg vi beveger oss ut i farlig landskap, og risikerer for store inngrep i dette spillet som fascinerer og engasjerer oss så sterkt.

STRAFFESITUASJON: Crystal Palaces Wilfried Zaha gikk i bakken og fikk straffespark mot Manchester City. Foto: David Klein/Reuters. Klikk på bildet for å lese om kampen.

Dommerne trenger hjelp. Både fordi managere undergraver deres autoritet ved å stille spørsmål ved deres integritet, og fordi spillere altfor ofte forsøker å lure dem. Derfor er tiden inne til å ta i bruk VAR. Mållinje-teknologien var en kjærkommen nyvinning som faktisk også skapte god underholdning ved den grafiske fremstillingen av en uomtvistelig fasit. Ballen var/var ikke inne.

Nå vil dommerens umulige jobb bli litt enklere, samtidig som en rekke kontroversielle situasjoner fremdeles vil skape debatt på pubene etter kampslutt. Målet er å gå fra 96% til 98% korrekte avgjørelser, og fjerne de store skandalene, som offside-mål. Vi kommer fint til å tåle at kampen stoppes en eller to ganger for å gi svar på vanskelige situasjoner som er helt avgjørende for kamputfallet. Dommeren gjør et firkant-tegn for å markere at han vil sjekke noe på skjermen ved sidelinja etter tips fra kolleger i studio. Han har fremdeles siste ord, og kan overprøve sine assistenter. Det går et halvt minutt, og så fortsetter kampen i et annet klima ettersom publikum vil akseptere avgjørelsen som er tatt. Matchen flyter, feilene blir færre, men diskusjonen lever likevel videre . Jeg tror fotballen her har funnet et godt svar på et veldig krevende spørsmål!

Noe av hemmeligheten bak fotballens suksess er at endringene i regelverk har vært ytterst få og forsiktige. Store grep, som tilbakespillsregelen, ble tatt for å øke underholdningsverdien – gi publikum mer fotball – og det har vært en ubetinget suksess. VAR er en revolusjon, men en fredelig sådan. Det håper og tror jeg vil styrke verdens kuleste spill.

Noen land har innført det allerede, og senere denne måneden møtes International FA board (Ifab) for å diskutere videre fremdrift.
Skal det tas i bruk i VM til sommeren?
Skal alle kamper i en runde ha VAR?
Kan det gjennomføres i land uten de store ressursene som f.eks. England besitter?

Mange spørsmål og en lang innkjøring ligger foran oss, men jeg mener tiden er inne for en forsiktig lansering av teknologi som hjelpemiddel for den ensomme mannen med fløyta.

Les også: Fransk spiss etter testkampen i fjor:– Det dreper spillet

MONEY, MONEY, MANÉ . . .

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Rivaliseringen mellom Liverpool og Manchester United er unik. De to mestvinnende klubbene i engelsk fotball har en rik, men også lik historie.

Formet av sterke personligheter som Shankly og Busby. Formet av triumf og tragedie – Istanbul og Barcelona lysende sportslige høydepunkter, Hillsborough og München bekmørke kapitler i de samme historiebøkene. Og de røde draktene, som du finner i hvert eneste hjørne av denne kloden. På strendene i Thailand, i den brasilianske regnskogen, blant skurene i en sør-afrikansk township – og på hver eneste løkke her til lands.

STØRSTE I NYERE TID: Liverpools Champions League-triumf i Istanbul i 2005 blir aldri glemt. Foto: Filippo Monteforte/AFP

De har vunnet omtrent like mye (avhengig av hvordan du regner). 18 mot 20 ligatitler, 5 mot 3 serievinner/Champions League troféer, FA-cup 7 vs 12, Ligacup 8 vs 5 osv.

Dette gir fansen en følelse av jevnbyrdighet. En falsk følelse, i mine øyne. Liverpools tilhengere kan ikke forvente det samme av laget sitt som Uniteds. For det er pengene som rår, Leicester og andre sjarmører unntatt; det er de med størst ressurser som forsyner seg grovest av trofébordet.

Manchester United omsetter for over dobbelt så mye som Liverpool. Bruker tre ganger så mye på spillerkjøp som Liverpool (i perioden FSG har eid L’pool). Betaler langt høyere lønninger enn sine rivaler, og har vunnet 13 ligatitler siden Liverpool sist gikk til topps i 1990!

Cue lørdagens storkamp på Anfield!

Nyheten om at Sadio Mané er ute i seks uker har skapt krisestemning i Liverpool-leiren. Drømmeforhold for dommedagsprofetene! Forklaringen er innlysende, Klopp har ingen som kan erstatte senegaleseren.

Men hvorfor blir ikke nyheten om Paul Pogbas skade servert med samme fatalistiske undertone? Hvorfor tenker ingen at sesongen kan ende i ruiner når verdens dyreste (2016) spiller blir langtidsskadd? Og når erstatteren hans, Marouane Fellaini, også forsvinner ut? Ganske enkelt fordi Manchester United har en spillerstall som er sterk nok til å bære sånne perioder. Matic og Herrera sentralt på lørdag? Kanskje til og med et foretrukket valg for Mourinho gitt Herreras nøkkelrolle i denne type kamp. Han var meget sentral i forrige sesongs 0-0 match.

LEGENDARISK: Manchester Uniteds seier over Bayern München i Champions League-finalen i Barcelona vil aldri bli glemt. Foto: Jan Nienheysen/AFP

Så mens avisene graver fram statistikk som forteller at Liverpool med og uten Mané er to forskjellige lag, tydelig demonstrert under Afrikamesterskapet i januar, er det business as usual i Manchester. Alle lag vil savne spillere som Pogba og Mané, men der Mourinho kan tilpasse og justere, får Klopp det mye verre. Hans mulighet er å perfeksjonere en stil som krever at 11 av de 12-13 beste er tilgjengelige til enhver tid. Bare slik kan gapet i ressurser tettes.

Dette vet Klopp, det er dette som er oppdraget hans. Å vinne uten å være verken størst eller mektigst. Han gjorde det med Dortmund, og han kan selvfølgelig gjøre det med Liverpool, som Pochettino kan med Spurs. Det krever bare litt mer flyt, litt mer flaks, litt hardere arbeid eller litt mer smartness.

Men brorparten av PL-titlene de neste årene vil bli hentet hjem av United, City og Chelsea. Det er den eneste logiske slutningen når vi måler kapasiteten til Englands beste lag.

Det betyr ikke at lørdagens kamp på Anfield ender i en sikker B! «Form goes out the window», sier de i England før oppgjør som dette. Liverpool har én seier på sju kamper, Manchester United en nesten perfekt sesong så langt. Likevel, disse matchene kan endre sesongen, bli vendepunktet både for et hjemmelag i motgang, og for gjester uten tap så langt.

Taper Liverpool, ligger de ti poeng bak United og sesongen kan bli lang og blytung. Vinner hjemmelaget, påfører de Mourinhos lag sesongens første tap og er med i tittelracet. Det er de nesten uvirkelige proporsjonene som får plass innenfor 90 minutter med fotball mellom Englands to mestvinnende lag.

VANT UTEN TORRES: Liverpool slo Manchester United i 2008. Ryan Babel ble matchvinner, og fikk feire med Robbie Keane. Foto: Paul Ellis/AFP

Les også: Thorstvedts blogg: – Kampen Liverpool ikke kan tape

Kanskje kan Liverpool-fansen finne trøst i tilsvarende møte for nøyaktig ni år siden. Verken Gerrard eller Torres var friskmeldte til kampstart, og United tok ledelsen etter tre minutter på Anfield. Men så snudde det, og Babel ble matchvinner da Liverpool vant 2-1.

Hvem som vant ligaen den sesongen?

Manchester United….

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United