17. juni 2023, en ny dato å merke seg for fotball-Norge, et nytt møte med skjebnen som har gitt oss så mange trøkker de siste 23 årene. Tyrkia, Ungarn og Serbia  er blant nasjonene som har slukket Norges mesterskapshåp i denne perioden, i kveld er det Skottland på motsatt banehalvdel.

Med tap kan vi se langt etter EM i Tyskland neste sommer. Uavgjort er heller ikke godt nok, selv om drømmen vil leve videre, i hvert fall i teorien. Vi trenger seier for å sette fyr på et kokende varmt Ullevaal, og den brede ryggen som skal bære de tunge forventningene tilhører selvfølgelig Erling Braut Haaland.

Han kom sent til samlingen fordi han, naturlig nok, var opptatt med å feire en debutsesong i Manchester City som savner sidestykke i historien. Han kommer også som en helt annen Erling enn sist han spilte med flagget på brystet. På de ni månedene som er gått siden tapene for Slovenia og Serbia i Nations League, har Haaland vunnet en historisk trippel, blitt toppscorer i Premier League og Champions League og scoret mer enn noen annen spiller i engelsk fotball i moderne tid. Hans status er forandret for evig og alltid, men som katalysator for norsk deltakelse i mesterskap er hans rolle den samme. Vi trenger Braut-magi som aldri før.

Det eneste han har gått glipp av denne sesongen, er våre to første kvalifiseringskamper mot Spania og Georgia. Trolig kostet det Norge en flott start på veien mot EM, skjønt det er umulig å slå fast. Prestasjonene til det norske laget i mars var gode, og det er ikke gitt at de ville vært de samme med Haaland på laget. Til det kommer at han spilte de avgjørende kampene i Nations League i september, da vi tapte for både Slovenia og Serbia og surret bort en opplagt gruppeseier. Det er altså ikke slik at Norge vinner mot overkommelig motstand bare Haaland er på banen.

Skottland er overkommelig motstand, men det er et seigt og hardt arbeidende lag. De kommer til Ullevaal for å sikre uavgjort etter seier i begge sine første oppgjør, mot Spania (2-0!) og Kypros (3-0). Deres start på kvaliken er like fenomenal som vår er dårlig (0-3 Spania, 1-1 Georgia). Alt presset er på det norske laget. Det utgangspunktet er det lenge siden Norge håndterte. Skottland, på sin side, senket våre overmenn Serbia i play-off til forrige EM-sluttspill, og har fersk mesterskapserfaring. Vi er fremdeles i den lite flatterende gruppen av land som ikke har opplevd et VM eller EM siden 2000. Sammen med nasjoner som San Marino, Luxembourg, Moldova, Andorra, Færøyene og Gibraltar.

Haaland vil selvfølgelig gjerne oppleve sluttspill med Norge – det er ingen grunn til å tvile på hans motivasjon. Mange var spente på de fire Nations League kampene i juni i fjor etter en lang sesong. Da storspilte vår største stjerne og senket både Serbia og Sverige. Det gir håp før møtene med Skottland og Kypros, men samtidig er det ikke mulig å sammenligne juni 2022 med årets første sommermåned. Ett år er, som kjent, lang tid i fotball, og Haalands år har snudd opp ned på tilværelsen hans. Det har vært et knalltøft kampprogram, feiringer av først Premier League-trofeet, deretter FA-cuptriumfen, før klimaks med Citys første Champions League-tittel i Istanbul. Utladning, mobilisering, utladning, mobilisering, «The Treble» og noen døgn med ellevill feiring.

Hvor skarpskodd klarer Haaland å bli til vinn- eller forsvinn oppgjøret med skottene? Hvis vi skal lese noe inn i sesongavslutningen, er det at et av fotballens største navn hadde en nedadgående kurve på tampen. Siste scoring kom for over en måned siden, han har ikke satt sjansene på samme selvfølgelige vis som tidligere i vår.

Grunn til engstelse? Ja og nei. For en spiss vil det alltid gå litt opp og ned, og måltørke har ikke akkurat kjennetegnet Haalands sesong. Samtidig er det en kjensgjerning at landslaget trenger altfor mange sjanser på å score, mens våre motstandere treffer blink langt hyppigere. Det er bakover på banen vi har våre svakheter, og det må kompenseres av det offensive arsenalet Solbakken har til rådighet. Ingen spiss i verden er mer effektiv enn Erling Braut Haaland, og derfor er det avgjørende at han er skarp og sulten i to kamper til før en velfortjent ferie.

Vi savnet Haaland i halvparten av kvalifiseringskampene til VM 2022, og det kan ha kostet oss billett til Qatar. Denne EM-kvaliken har vi bare åtte kamper på oss, og 25 prosent av Norges matcher er spilt, uten vårt angreps-ess på plass. Nå er han her, med sine 21 mål på 23 landskamper. Uansett om han spiller for Norge, Salzburg, Dortmund eller Manchester City scorer Erling Braut Haaland et mål i snitt pr kamp. Det er det som gjør ham unik, og uunnværlig for et norsk herrelandslag som igjen skal forsøke å nå det forjettede lang – et sluttspill i fotball. Sikkerhetsnettet er borte, ingen rom for feil – det er nå eller auf wiedersehen til EM i Tyskland 2026.

Én kamp, tre mulige utfall som i enhver fotballmatch, men med så vidtrekkende konsekvenser at det nesten gjør vondt. Slik avsluttes Ståle Solbakkens første kvalifisering, og tabellen i gruppe G etter at fløyta går for full tid på De Kuip, vil ta plass i norsk fotballhistorie. Spørsmålet er hvilken plass.

Er Norge nummer 1, har vi sikret oss VM-deltakelse neste år – det er braksuksess. Er vi nummer 2, venter play-off til våren – det er godkjent. Havner vi som nummer 3, er det fiasko.

En brutal beskrivelse av det norske lagets innsats i disse 10 kvalifiseringskampene, men like fullt presist. En VM-kvalifisering handler om å kvalifisere seg til mesterskap, noe ingen norsk landslagssjef har maktet siden Nils Johan Semb i EM-2000. Alle som har forsøkt har vært nære.

Den dypere evalueringen vil nyansere bildet, og legge vekt på ulempen ved å starte kvaliken med hjemmekamp mot Tyrkia for tomme tribuner i et fremmed land. De mange skadene på nøkkelspillere som Erling Braut Haaland, Sander Berge, Kristoffer Ajer, Mathias Normann, Alexander Sørloth, Rune Almenning Jarstein og så videre, er selvfølgelig en formildende omstendighet som hører hjemme i analysen. Lagets utvikling fra de første nølende kampene i mars måned, til sterke prestasjoner mot Nederland og Latvia i september, taler også for at dette uansett er et landslag på riktig vei. Men det er en gang sånn at mesterskap kommer med to års mellomrom, og for hver anledning som passerer uten at vi greier å gripe den, blir det færre sjanser igjen for et ungt og spennende norsk lag.

La oss dvele litt ved alternativ én. Norge slår Nederland og ender opp som gruppevinner. Jeg er overbevist om at det er starten på en gyllen æra på linje med den vi opplevde på 90-tallet. Et ungt og meget talentfullt norsk lag vil lykkes på første forsøk under ny sjef. Det gir selvtillit, tro og samhold. Og enda viktigere; det gir laget muligheten til å spille VM. Den erfaringen er det kun deltakelse som kan skaffe til veie, og det vil gjøre denne gjengen mye bedre rustet til å kvalifisere seg inn til neste mesterskap – EM 2024. Da vil noen i det norske laget være på høyden av sin karriere, mens de fleste stjernene våre vil være på vei dit.

Det er sannsynlig at Norge i så fall vil kunne nå langt i Tyskland.

Dessuten vil en gruppeseier innebære at Solbakkens menn bryter en barriere, nemlig å beseire gruppefavoritten på bortebane, noe som vil gi gjengen et ytterligere løft mot toppsjiktet i Europa. Oppgaven er formidabel, men Nederland anno 2021 er ikke uovervinnelige. Studér de to baklengsmålene mot Montenegro, og du ser et hollandsk lag oppvise sjokkerende forsvarsspill når VM-billetten er så godt som sikret. Om det skyldes arroganse eller angst, spiller ikke så stor rolle. Nederland under van Gaal er ikke solide. Nederland under de Boer i sommerens EM var heller ikke solide. Det er strukturelle mangler i dette laget som en trener av Solbakkens format kan straffe, og da hjelper det bare til en viss grad at de har spillere som Virgil van Dijk, Gini Wijnaldum og Memphis Depay. Gode enkeltspillere blir mindre gode når laget ikke henger ordentlig sammen.

Vi skapte masse trøbbel mot Nederland på Ullevaal, men det var med en formsterk Erling Braut Haaland som spydspiss – fraværet hans er det beste argumentet mot en drømmekveld i Rotterdam.

Tomme tribuner er sørgelige omgivelser til en så avgjørende fotballkamp, men det kan umulig være annet enn gunstig sett med norske øyne. Nederland vil kjenne på presset etter fadesen mot Montenegro, men kan også bli skjerpet når de nå innser at VM-drømmen kan ryke, som den gjorde i kvaliken til Russland i 2018. Vi skal ikke undervurdere hvor nedverdigende det er for en så stolt fotballnasjon som Nederland å havne utenfor et sluttspill. Det norske laget fikk også en vekker mot Latvia, men det løftet et uavgjort resultat i Podgorica ga, må gi fornyet energi. Våre beste menn spilte en god andreomgang på Ullevaal, og må ta med seg det til De Kuip.

Martin Ødegaard sto fram etter pause mot Latvia, på en måte han ikke har gjort siden Solbakken valgte ham som kaptein. Han hisset opp hjemmefansen, tok tak i matchen og demonstrerte både lederegenskaper og en enorm vilje til å vinne. Vår kaptein vil til VM! Det var kanskje det mest gledelige på en skuffende kveld for Norge, og det er den Martin vi sårt trenger mot Nederland for at drømmen skal bli oppfylt.

Jeg har liten tro på mer hjelp fra Montenegro, selv om Tyrkia lekker som en sil i denne kvalifiseringen. Nå vet tyrkerne at de har gode sjanser til å sikre en VM-plass med seier – det scenariet var ikke særlig troverdig før lørdagens kamper.

Ståle Solbakken vet hvilken sjanse dette er for hans prosjekt. Han har uvurderlig kompetanse som «underdog», og er taktisk meget sterk. Dette er anledningen en trener med ambisjoner drømmer om; finne riktig inngang, ta ut riktig lag, bruke sin åpenbare styrke som motivator, planlegge for ulike kamputviklinger. Vise verden hva han er god for som trener. Det tror jeg gir ham et enormt kick! Skal vi tippe 4-3-3/4-5-1 – formasjonen vi brukte i 2. omg mot samme motstander på Ullevaal med stort hell? Ødegaard som indreløper sammen med Thorsby eller Aursnes? Finner Solbakken plass til Kristian Thorstvedt som leverer avgjørende bidrag i nesten hver kamp? Er det duket for Ola Solbakken på høyre kant mot Nederlands usikre venstreback Daley Blind?

Tross optimismen han har klart å skape i sitt første år som landslagssjef – ingen vet bedre enn Ståle Solbakken at vi har vært her før. Og mislykkes. Lagerbäck har sitt Serbia. Høgmo har sitt Ungarn. Hareide har sitt Tyrkia. En avgjørende fotballkamp som gikk galt. Taper Norge mot Nederland, tar Solbakken plass ved siden av dem som nesten klarte det. Det var ikke det han ble ansatt for – det er bare to plasser på den tabellen som gir godkjent, de to øverste.

Han vil uansett beholde jobben, og EM 2024 er en mye enklere oppgave med 24 deltakernasjoner (kun 13 fra Europa får plass i VM 2022). Men verdien av suksess allerede nå, kan ikke overvurderes. Selv en andreplass og play-off vil bety mye. Kanskje kan vi endelig stille med fullt lag i mars, og da kan både Sverige, Russland eller an annen toer slås.

Fornuften tilsier at det er de to lagene med det beste utgangspunktet som ender øverst. To uavgjorte matcher er et sannsynlig scenario. Samtidig har denne kvaliken vært full av sent drama, overtidsscoringer og merkelige resultater. Det ligger i luften at det blir en nervepirrende aften for de tre topplagene i gruppe G. En eller annen gang må da hellet snu?

Kanskje går november 2021 inn i historien som tidspunktet da «nesten-Norge» ble VM-klare Norge. Tenk på det da!

Dette var Solskjærs store sesong, men laget hans har snublet i forsøket på å ta steget opp til de beste. Engelske eksperter er samstemte; Solskjær har ikke de kvalitetene som skal til for å løfte United tilbake til toppen. Hans forsøk på å fin-tune et lag som kan utfordre om de store trofeene er i ferd med å kollapse.

Den defensive tryggheten som har tjent Solskjær godt de siste sesongene er borte, og nå har nordmannen, ifølge engelske medier, tre kamper på seg til å berge jobben. Ikke mange managere har overlevd med det Damokles-sverdet hengende over seg. Oppgaven er formidabel, og det kanskje største problemet er Cristiano Ronaldos retur til Manchester.

Se Solskjærs pressekonferanse og spesialsending om Manchester United fra kl. 14.25 på tv2.no.

Hvordan kan verdens beste målscorer være et problem? Portugiseren har scoret 6 mål på 9 kamper og avgjort de viktige Champions League-matchene mot Villareal og Atalanta. Likevel; United har ikke spilt en eneste god fotballkamp siden lagets berømte nummer 7 vendte hjem. Han rokker ved balansen i Solskjærs lag, og trenerteamet har ikke maktet å kompensere for de manglende defensive bidragene fra klubbens største stjerne.

Ronaldo vil spille alt, og da Solskjær forsøkte å benke ham mot Everton, ble han satt på plass av selveste sir Alex Ferguson i ettertid. «You always start your best player» meldte Fergie for åpent mobilkamera, og undergravde dermed autoriteten til sin protesjé. Når United-laget annonseres på Old Trafford før kamp, er det én spiller som i særklasse trekker den største applausen. CR7 må spille, og dermed blir Solskjærs eneste mulighet å fikse laget rundt 36-åringen.

Hittil har han ikke vært i nærheten av å klare det. Snuoperasjoner og en habil poengfangst har lenge kamuflert at dette United-laget er langt unna de beste. Men når de nå møter de beste, kommer sannheten tydelig fram, Leicester scoret 4 og Liverpool 5 på David de Gea, som til alt overmål har vært klubbens beste spiller denne høsten.

Den taktiske inngangen til kampen mot Liverpool var Solskjærs svakeste stund i sjefsstolen. Teamet rundt ham virker ikke skarpt nok, og Solskjær selv er ikke en hands-on manager av typen Klopp, Guardiola eller Tuchel. Det å skape et solid kollektiv krever enormt mye hardt arbeid og detalj-kunnskap. Slik United har fremstått i høst, er det opplagt at det ikke gjøres en god nok jobb på feltet. Avstandene i laget var sjokkerende store mot Liverpool, det høye presset var sporadisk og involverte som regel bare én spiller. Utfallet var uunngåelig.

Noe av forklaringen ligger nok i at Solskjær i iveren etter å ta det siste steget, har flyttet fokus. For mange kamper endte uavgjort forrige sesong, og da er det naturlig å tenke at nye stjerner som Ronaldo og Jadon Sancho skal vippe jevne kamper i Uniteds favør. Men dette er to spillere uten defensive fibre, og de er nye i laget. Resultatet er et ubalansert mannskap med plenty av individuelle matchvinnere, men lite som minner om kollektiv struktur.

Ronaldo gjør ingenting defensivt. Sancho løser heller ikke den delen av jobben særlig bra. Bruno Fernandes har viljen, men er ikke dyktig i pressrollen. Greenwood er også tvilsom i den fasen av spillet, og dermed faller mye av topp-presset bort. Det gir de sentrale midtbanespillerne kolossale utfordringer, og «McFred», som Solskjærs foretrukne duo kalles, var overalt og ingen steder søndag. Slik faller United som et korthus, der det bakerste leddet til slutt raser sammen på nesten komisk vis.

Det minner litt om Chelsea under Frank Lampard. Klubben hadde ikke lov å hente spillere til hans første sesong som manager, men da pengesekken ble åpnet sommeren etter, og en drøss nye stjerner ankom Stamford Bridge, maktet ikke Lampard å snekre sammen et godt kollektiv. Han manglet fingerspitz-gefül når det gjaldt forsvarsspill, og det kostet ham jobben. Thomas Tuchel kom inn og forvandlet den samme gjengen fra et lag midt på PL-tabellen, til Champions League mestere i løpet av noen måneder. Tuchel er, som Klopp og Guardiola, ekstremt krevende på treningsfeltet, med et øye for detaljer som kjennetegner de beste managerne.

Så hvordan skal Solskjær bøte på dette i tre tøffe kamper mot Spurs, Atalanta og Manchester City? Det er naturlig å se for seg et lavtliggende og kompakt United, med kontringer som våpen. Det spillet behersker laget, og har gitt noen flotte resultater i Solskjærs tid – mot de aller beste som Liverpool og City. Kanskje må han også ty til en femmer på midten for å kunne spille med Ronaldo på topp. I så fall må Bruno omskoleres til en indreløper-rolle, eller evt ta plass på en kant. Han er – fremdeles – Uniteds mest kreative spiller, så det sitter nok langt inne å tukle med rollen hans i laget. Men tøffe avgjørelser må nok til om dette skal snu.

Et annet aspekt ved Ronaldos retur til Old Trafford, er hva det har gjort med samholdet i spillergruppa. Bruno er ikke lenger den største stjernen. Cavani er degradert og har i tillegg mistet trøye nummer 7. Kapteinen Maguires autoritet virker svekket, og får en ny knekk hver gang Ronaldo åpenlyst demonstrerer sin misnøye når United slipper inn mål. Laget har holdt nullen én gang på de siste 21 kampene, og det var en ganske heldig «clean sheet» mot Wolverhampton. Det er her fotballskoen trykker. Offensivt har det vært bra i perioder, men det må scores ufattelig mange mål for å vinne kamper med det forsvarsspillet Solskjærs lag leverer om dagen.

«Reboot the culture» – har vært målet for Ole Gunnar Solskjær gjennom disse snart tre årene. Han har kvittet seg med spillere som ikke bidro i arbeidet med å skape en team-spirit, og hentet inn sine egne. Den prosessen har sett ut til å gå bra, United har gang på gang levert når kniven har nærmet seg strupen. Da er det urovekkende å observere hvor lite positiv energi det er ute på banen, og det i møte med selveste Liverpool. Paul Pogba har vært et problem for Solskjær hele veien, der han svinger fra det briljante (4 målgivende mot Leeds) til det begredelige. 15 minutter fikk han på Old Trafford søndag. Et balltap som førte til 0-5, blått hår og rødt kort oppsummerer hans innsats – en mangel på disiplin som er alarmerende, og som må tolkes som et angrep på manageren som har benket ham. Ronaldos overfall på innbytter Curtis Jones var et annet eksempel på det samme. Slik oppførsel er illevarslende for Solskjær i den situasjonen han er i – dette er spillere som kan mistenkes for å sette seg selv foran laget. Større enn klubben, noe som ikke er forenlig med å trekke i samme retning, ut av uføret.

Nå flommer avisene over av lekkasjer fra Old Traffords indre gemakker. Misnøye fra spillere uten tillit, manglende tro på Solskjærs prosjekt, kritikk av trener-teamet, sir Alex´ hoderysting fanges på kamera – alt dette som kjennetegner en gigantisk klubb når prestasjoner og resultater blir uholdbare. «The blame-game» i all sin prakt.

Finnes det en vei tilbake for Ole Gunnar Solskjær? Det kan se mørkt ut, men nå er vi i hvert fall der at det kun er umiddelbare resultater som kan redde ham fra sparken. Det avgjørende poenget er om spillerne fortsatt tror på sin manager. Stallen er meget solid (noe Solskjær skal ha mye av æren for), og Raphael Varane er rapportert klar til innsats. Uniteds borteform gjennom de siste 18 månedene tilsier at det er fullt mulig å hente tre poeng både mot Tottenham lørdag og i Bergamo til uken. Da har vi entret det som ofte omtales som «black November» – den farligste måneden for en Premier League manager. Ole is still at the wheel, men Manchester United skjener faretruende mot grøfta.

Tyrkia og fotball gir meg en uggen følelse. Det startet med Besiktas mot Rosenborg i Champions League kvalifisering tilbake i 1995, og den foreløpig siste smellen kom i mars dette året.

Jeg begynner med begynnelsen. Drillos tapte riktignok bortekampen mot Tyrkia i VM-kvalifiseringen til USA 1994, men da var vi allerede sikret en plass i sluttspillet.

Starten på mitt tyrkiske traume skriver seg tilbake til Nils Arne Eggens og Rosenborgs glansdager. RBK hadde vunnet hjemmekampen mot Besiktas komfortabelt 3-0, men alle visste at det ville bli tøft i Istanbul i returmøtet. Og ganske riktig; da fløyta gikk for full tid, hadde Rosenborg tapt 1-3, men Harald Martin Brattbakks scoring var akkurat nok til å sende trønderne til CL gruppespill.

Etter kampen gikk sidekommentator Arne Larsen Økland og jeg ut i augustnatten, og ettersom jeg hadde latt meg intervjue av tyrkisk TV før kampen, ble jeg gjenkjent av Besiktas-fans utenfor stadion. Stemningen virket god, vi fikk supporterskjerf rundt halsen og ble invitert til å spasere mot sentrum med hjemmelagets trofaste. Etter noen minutter snudde stemningen i gruppa, skjerfene ble revet av oss, og vi ble omringet av svarte blikk. De sinteste dro en flat hånd over strupen i en malende gest det ikke var mulig å ta feil av.

Panikken slo inn, og selv om eneste fluktmulighet var en firefelts motorvei, virket alternativet mindre fristende. Vi løp! Og omtrent halvparten av de 50 Besiktas-supporterne løp etter. Det hvinte i bremser og bilhornene gikk varme, men vi kom oss helskinnet over og inn i en taxi. Fire dører ble låst med fire velrettede slag, og vi var i sikkerhet. En annen norsk journalist var ikke like heldig, og fikk alvorlige skader etter sammenstøt med illsinte og desillusjonerte Besiktas-fans.

«Welcome to hell!» er gjerne frasen som brukes av tilhengerne til Galatasaray og Besiktas når motstandere ankommer Istanbul. Temperaturen under kamper ved Bosporos-stredet er høy, engasjementet på kokepunktet. Det er flere måter å håndtere en slik ublid velkomst på. Liverpools supportere taklet det vel mest elegant med et banner på stadion der det sto: «If you think this is hell, you haven´t been to Grafton on a Friday night!» (Grafton var en nattklubb på Merseyside). Engelsk humor på sitt beste, og velegnet til å ta luven av den truende stemningen som kan vippe gjestende lag fullstendig av pinnen.

Før det Ståle Solbakken har omtalt som «den lille finale», er et av spenningsmomentene hvor stor hjemmefordel Tyrkia har av at kampen spilles i Istanbul. Bare halvfull stadion, riktignok, men likevel en fryktinngytende atmosfære som kan være vanskelig å håndtere for det norske landslaget, spesielt fordi vi mangler noen av våre største stjerner. Braut Haaland og spilleren som i Trabzonspor ble omtalt som «King of the North», Aleksander Sørloth hadde vært gode å ha. Mathias Normann er også en type som ikke lar seg skremme så lett. 

Vi fikk aldri noen hjemmefordel da vi møtte Tyrkia i vår. Kampen ble spilt i Spania på grunn av de særnorske reglene i corona-tiden. Vi tapte 0-3 og fikk et vanskelig utgangspunkt i den videre VM-kvalifiseringen. Enkle feil bak, marginer i mot framme, og det endte med stortap i Solbakkens andre landskamp. Tyrkia har etter hvert vist sine svakheter og gitt bort poeng hjemme mot både Latvia og Montenegro etter å ha ledet komfortabelt, så det er all mulig grunn til å håpe på et godt resultat denne gangen.

Men Tyrkia og fotball gir meg en uggen følelse. Vi møtte dem i Frankfurt i EM-kvalifiseringen i 2007. Nøytral bane uten supportere (UEFA-straff), og Åge Hareides mannskap så ut til å utnytte det til fulle. Ledet 2-0 og spilte en kjempekamp før Thomas Myhre mistet motet og ballen – to ganger. Det endte uavgjort, men alt var ikke tapt.

For vi tok i mot tyrkerne på Ullevaal høsten 2007 og hadde full kontroll på vår egen skjebne. Tabellen i gruppe C var lystig lesning; Hellas suverene vinnere, men også toeren gikk til EM-08. Norge sto med 20 poeng, Tyrkia hadde 18. Vi hadde hjemmekamp, og tok i tillegg ledelsen. Erik «Panzer» Hagen scoret med noe som minnet om et brassespark. Mye har vært sagt om Norges forbannelse i play off, men her hadde vi et mesterskap i lommen i selve gruppespillet. På stø kurs mot sluttspill åtte år etter EM-2000. Mye kunne vært annerledes om ikke Håkon Opdal hadde kapitulert på et ynkelig langskudd fra Emre i 2. omgang.

Vi tapte kampen på Ullevaal 1-2, og Tyrkia gikk til EM på vår bekostning. De gjorde ikke skam på muligheten; den kanskje morsomste kampen jeg kommenterte i EM-08 var semifinalen mellom Tyskland og et B-preget Tyrkia. Det sto 2-2 til sluttminuttene, før Philipp Lahm sendte Tyskland videre til finalen.

Drillo poengterer på flyturen til Istanbul at tapet i 1993 skyldtes et feilaktig annullert norsk mål. En trener vil ha positiv score mot alle. Han er forsiktig optimist før dette skjebnemøtet med vår gamle nemesis Tyrkia. For vår nye landslagssjef kan denne kvelden i den historiske byen ved Bosporos bli et vendepunkt. For er det én ting som kan fremskynde norsk fotball-suksess, så er det opplevelsen av å lykkes. For denne unge, spennende generasjonen vil et VM i Qatar bringe uvurderlig erfaring til EM to år senere i Tyskland. Kveldens kamp på Fenerbaches stadion kan slette alle vonde minner om tapte muligheter, flere av dem i møte med nettopp Tyrkia.

Sommeren 1995 satt jeg på flyet hjem fra ferie og leste i avisen at TV 2 hadde sikret seg Premier League. Jeg husker ennå den brusende gleden over muligheten til å jobbe med engelsk fotball. 26 år senere pakker jeg igjen kofferten og begir meg mot London og PL-åpning. Og det er med takknemlighet jeg registrerer at den magiske tiltrekningskraften fremdeles sitter i.

I gamle dager gikk turen gjerne til Highfield Road, Upton Park eller The Dell – stadioner som ikke lenger eksisterer, men som Coventry-, West Ham- og Southampton-fans valfartet til i mer enn 100 år. Her fikk jeg oppleve Dion Dublin, Paolo di Canio og Matt le Tissier score mål og begeistre publikum. Nostalgien flyter som en livsåre gjennom engelske fotballag, og det var vemodig å ta farvel med Boleyn Ground da West Ham flyttet til det sjelløse London stadium.

Litt mindre trist da Tottenham bygget sitt praktanlegg på restene av gamle White Hart Lane. Mye er nytt, men Old Trafford ligger der det lå tilbake i 1910, Anfield er fremdeles Anfield, og Everton spiller hjemmekampene på Goodison Park, selv om anlegget knaker i sammenføyningene.

Til tross for at mange ærverdige stadioner er jevnet med jorden, og stadig flere fotballhjem er døpt på kapitalismens alter, er det spillerne som bringer liv til arenaen, gjerne i symbiose med fansen. Jeg har sett Thierry Henry debutere og legge opp, han satte fyr på Highbury i en gyllen epoke for the Gunners. Jeg husker Steven Gerrard som hengslete unggutt i 1999, og desperasjonen hans 15 år senere da karrieren gikk mot slutten og PL-tittelen glapp. Det var han som brakte håp til the Kop sesong etter sesong.

Jeg glemmer ikke Cristiano Ronaldos Manchester United debut mot Bolton høsten 2003. En omgang var nok til å få blaserte fans opp av setene, og United hadde en ny nummer 7 etter David Beckhams exit samme år. Wayne Rooney, Ole Gunnar Solskjær, Frank Lampard, Dennis Bergkamp, Sergio Aguero, Didier Drogba – alle har kommet og gått i disse årene, og etterlatt seg uforglemmelige øyeblikk og store stunder – knyttet bånd med sine lags supportere og lyst opp slitne stadion-anlegg.

Disse spillerne har satt standarden for nye generasjoner håpefulle talenter. Unggutter som denne helgen skal starte en ny sesong og forsøke å leve opp til arven de etterlot seg.

Før avspark er alt mulig. Fansens drømmer er ubesudlet av pinlige hjemmetap, VAR-avgjørelser, skadde nøkkelspillere og stolpetreff. Det er ikke gitt at Norwich havner i nedrykksstrid. Manchester United kan vinne ligaen igjen. Leicester kan endelig kapre en plass blant de fire beste. Arsenal kan kvalifisere seg til Champions League. Før det starter ligger sesongen der som en vakker mulighet, så venter ni måneder med lengsel og lidelse etter som resultatene og realitetene tikker inn. Drømmer justeres, forventninger kalibreres, håp slukkes i vintermørket og spirer igjen under vårsola.

Hver sesong har sine historier som spenner forventningene. Dette er den magiske tiltrekningskraften; hva kommer til å skje herfra og til mai neste år?

Er Jack Grealish verdt 100 millioner pund? Scorer Romelu Lukaku målene som skal til for at Chelsea blir seriemester? Kan sulten bringe Liverpool til topps etter et krevende år? Har Solskjær fått på plass alle brikkene i sitt byggverk? Vil Everton-fansen ta godt imot Rafa Benitez? Hva skjer med Harry Kane?

Det finnes knapt Brentford-supportere som husker sist laget var oppe i den øverste divisjonen. Året var 1947, og den aller siste kampen i toppdivisjonen endte med 0-1 mot Arsenal. I dag åpnes PL med det nyopprykkede lagets hjemmekamp mot samme motstander. Jeg skal til et stadion jeg aldri har vært før: Brentford Community Stadium.

Nybygget til sesongstart for ett år siden, dette er første anledning til å fylle de 17.250 setene. Brentfords reise fra de lavere divisjonene til å bli lag nummer 50 i Premier League æraen, viser noe av sjarmen som fremdeles finnes i engelsk fotball. Kontrastene mellom hjemme- og bortelag kunne knapt vært større, men forskjellene kan utliknes over 90 minutter med et fullsatt stadion i ryggen. Det kommer til å bli en historisk aften vest i hovedstaden, og jeg tror det er dette som gjør at Premier League aldri slutter å fascinere.

Ingen kan lukke øynene for det absurde kostnadsnivået, kynismen, fraværet av atmosfære, men Brentford-supporterne vet at drømmer fremdeles kan bli virkelighet i dette landskapet. Slik supportere fra Huddersfield, Bournemouth, Blackpool og mange andre steder har fått oppleve sitt lag i kamp mot de største og sterkeste. For Brentfords trofaste spiller det ingen rolle at naboen Chelsea bruker en milliard på å hente hjem en spiller de en gang ga avkall på. De skal drikke øl på The Griffin og gjøre livet surt for selveste Arsenal etter 74 år utenfor det gode selskap. Kall meg fotball-romantiker, men Premier League rommer fremdeles slike vakre historier.

Dagen etter er det duket for «War of the Roses» når Manchester United tar i mot Leeds. Lancashire vs Yorkshire på ordentlig med fans tilbake på Old Trafford. Det var her jeg opplevde min forrige PL-kamp i mars 2020. Halvannet år har gått – spillere og fans har mye å ta igjen – det er pirrende.

Åpningshelgen avsluttes på Tottenham Hotspur stadium, der mektige South Stand endelig skal fylles igjen når de regjerende mesterne fra Manchester City er motstander.

Mye har forandret seg siden jeg tok fatt på jobben som PL-kommentator. Den gang var Blackburn regjerende mester, Middlesbrough var et lag å regne med, Derby og Wimbledon likeså. Gikk turen til Sheffield, var det for å se Wednesday. Men én ting varer ved; gleden og spenningen sånn rundt midten av august. De blanke arkene og vissheten om at ingen kan forutsi hva som skal fylle dem. God sesong!

EURO 2020 startet med danske drenge i ring rundt sin falne lagkamerat, Christian Eriksen. Mesterskapet avsluttes med en finale mellom to andre lag som har slått ring om verdien av samhold. Suksess i dette EM har vært tuftet på kjærlighet, lagfølelse og lojalitet. Spillere som har stått skulder ved skulder har triumfert på bekostning av de største egoene. De varme hjertene seiret i Roma, København og London.

Fansen returnerte til dette EM, og etterlot en følelse av at det for alltid vil være et før og etter Euro 2020. Fans i farger, flagg og forkledninger gjorde fotballfesten uforglemmelig. Supportere fra 24 nasjoner brakte med seg små fliker av sine lands historier og ga uttrykk for patriotismen ved hjelp av de sedvanlige klisjéene og stereotypene. Her var røde djevler, korsfarere og vikinger. Gladiatorer og gallere, sauer og budeier. Skotske fans drapert i St. Andrews flagg, søkkvåte av regn, øl, tårer og gud vet hva.

Sangen var tilbake. Så snart U2s kjedelige offisielle EM-låt tonet ut før kampstart, begynte spetakkelet. «Sweet Caroline», «Football´s coming home», «Football´s coming Rome», I-TALIA, CHRISTIAN…..ERIKSEN. Wembley-brølet – med en kraft bare 55 år med oppdemmet frustrasjon og lengsel kan frembringe.

Energien fra tribunene fløt ut over spillerne, og ga uunnværlig drivstoff til Kleinheisler, Schlager, Rice og Højbjerg i jakten på ballen. Over hele banen, uavbrutt i 90 eller 120 minutter. Intensiteten i dette mesterskapet har tatt pusten fra meg, og kunne aldri blitt den samme uten denne kraften. En fotballfest er er symbiose mellom tilskuere og spillere. Det hadde vi nesten glemt, men de siste 15 månedene før EM ga oss en smertelig påminnelse.

Midt i kakofonien, disse øyeblikkene som veves sammen til historien om det 16. Europamesterskapet i fotball.

Andreas Christensens rakett, som føk inn i det russiske nettet og fikk Parken til å eksplodere i pur glede. Pierre-Emile Højbjergs tårer da semifinaleplassen var sikret. Joakim Mæhles tårer da finaledrømmen brast. Mikkel Damsgaards største stund på en fotballbane; et frispark i glass og ramme på selveste Wembley – som sprakk Englands null. 21 år gamle Damsgaard er en personlig favoritt – unggutten fra lille Jyllinge fikk sjansen da Eriksens EM tok slutt på dramatisk vis.

18 år gamle Pedri – en ny spansk midtbanestjerne, støpt i samme form som legendene Xavi og Iniesta. Hans ro unik for en så fersk spiller, og pasningene hans fikk det spanske spillet til å flyte i en grad som nesten var nok til å sende et imponerende Italia ut av mesterskapet.

Jeremy Doku, enda en tenåring, strålte for Belgia og fikk oss til å skjønne at den gylne generasjonen kanskje kan pensjonere seg uten at nasjonens drøm om et trofé blir knust.

Pasningen fra Manuel Locatelli, som startet en kontring han selv avsluttet på vakkert vis mot Sveits. Øyeblikket da ren fotball-estetikk utmanøvrerte taktisk kløkt og defensiv organisering.

Patrick Schicks utsøkte treff fra midtbanen, da den skotske keeperen David Marshall løp fortvilet mot eget mål – EMs mest ensomme mann – og til slutt havnet i garnet sammen med ballen.

De mange selvmålene, og særlig de ubegripelige; Unai Simon og Martin Dubravka, som mistet kontrollen og hodet fullstendig.

Danske Mæhles målgivende pasning til Kasper Dolberg. Mesterskapets vakreste assist fra en av EMs beste spillere.

Gareth Southgate med pumpende knyttnever mot Wembley-publikummet da England endelig beseiret tyskerne i en knock-out match. Sympatiske og systematiske Southgate, som har gitt sulteforede engelskmenn anledning til å drømme stort igjen.

Federico Chiesas eventyrlige scoring i ekstraomgangene mot tapre Østerrike. Sønn av Enrico som var lagkamerat med Italias trener, Roberto Mancini i Sampdoria, og som også scoret i EM i England for 25 år siden. Gianluca Viallis ekstase i samme kamp – den gamle stjernespissen som har kjempet mot kreften og nå er en del av Italias støtteapparat – side om side med Mancini. Mancini, ulastelig antrukket med dressjakka over skulderen i intervjuet etter at Italia var videre fra gruppespillet. Matteo Pessinas feiring da han scoret som innbytter – et nikk til Fabio Grosso i VM 2006 og Marco Tardelli på 80-tallet.

Lorenzo Insignes radarstyrte prosjektil i nøkkelkampen mot Belgia. Like vakkert som det asurblå havet i hjemlandet. Utrøstelige Leonardo Spinazzola da det smalt i akillessenen og EM var over for spilleren som kanskje hadde imponert oss aller mest.

Mason Mount, som kastet trøya til en ungjente etter semifinaletriumfen. Gledeshylet da hun skjønte at drakt nummer 19 var hennes. Raheem Sterlings revansje mot kritikerne. Englands viktigste angrepsspiller i jakten på endelig å lykkes, oppvokst like ved Wembley der han som liten så den magiske buen bli til mens han sto og trikset i nabolaget.

Romelu Lukakus hilsen til Christian Eriksen etter scoringen mot Russland samme kveld som dansken hadde falt om. En rørende gest fra St. Petersburg til Parken, som bandt sammen dette merkelige EM – spredt over hele kontinentet – på en nydelig måte.

Giorgio Chiellinis uimotståelige glis under myntkastet før straffespark-konkurransen mot Spania. 36 år gammel og i sitt siste mesterskap, fast bestemt på å nyte hvert sekund uansett press og prestisje.

Det er disse magiske øyeblikkene under sommerhimmelen som gjør EM og VM til noe helt spesielt. Små biter som satt sammen blir et vakkert puslespill av fotball, fans og farger.

Det sterkeste minnet er likevel gleden. Spillere som klemmer hverandre lenge og intenst før avspark, som kaster seg oppå hverandre i jubelen over scoring, som holder om hverandre før ekstraomgangene, eller under straffespark-konkurransene. Gleden over å representere landet sitt, gleden over å prestere sammen for nasjonen. Klubbhverdagens rivalisering lagt bort og satt til side. Gleden over å dele seiersstunden med sine fans. Dette er mesterskapets essens, og aldri har vi sett denne gleden komme sterkere til uttrykk enn i Euro 2020.

Kasper Hjulmand, Gareth Southgate og Roberto Mancini er de store trenerne denne sommeren, uansett utfall i finalen. De har basert sitt lederskap på samhold og kjærlighet.

Hjulmand fikk en nesten umulig oppgave da hans største stjerne falt om i EMs første kamp, og det er ikke lett å skjønne hvordan han klarte å manøvrere i et fullstendig ukjent landskap, og få det aller beste ut av de røde og hvite.

Southgate valgte å hylle Conor Coady etter at semifinalen var et faktum. Coady uten ett minutt på banen for England i EM. Det er umulig å ikke la seg bevege av en slik leder. Med alt han hadde i bagasjen av historisk slagg og skepsis, er denne suksessen så vel unt.

Mancini sørget for at 25 av 26 spillere i troppen hadde fått prøve seg i EM da gruppespillet var over. Selv en evig benkesliter for Italia i VM på hjemmebane i 1990, innså han viktigheten av at alle i troppen følte seg delaktig. Det laget han har skapt siden Azzurri lå i ruiner etter play-off tapet for Sverige til VM 2018, er mektig imponerende.

Nå gjenstår selve finalen, og det er gjerne i kamp nummer 51 de mest minneverdige øyeblikkene inntreffer. England har aldri vunnet EM, Italia har én seier – fra 1968 da de arrangerte mesterskapet. Nå har Three Lions hjemmefordelen. Det blir en episk batalje, der mental styrke, lagmoral, lojalitet og samhold vil triumfere. Det er historien om Euro 2020.

The great final. La grande finale.

Karusellen i «Dødens Gruppe» snurret i en svimlende hastighet onsdag, før den slengte Ungarn av og sendte Tyskland til Wembley og åttedelsfinale mot England. Gareth Southgates England, og vi kan starte med ham.

Alan Shearer ga hjemmelaget en tidlig ledelse, men Stefan Kuntz utliknet kort tid etter og 1-1 var resultatet også etter ekstraomgangene. Dermed straffespark-konkurranse. Begge lag scoret på sine første fem, og så var det Gareth Southgates tur til å gå fram. «Walk of death» kaller engelskmennene den ensomme turen fra midtsirkelen. Dagens landslagssjef klarte ikke å holde hodet kaldt og misset. Tyskland gikk videre og vant EM for tredje gang, Southgate kom seg også – etter hvert – videre i livet, men arret fra EM-96 bærer han med seg. Dette er muligheten til å hele et 25 gammelt sår.

Men England-Tyskland ble fiender lenge før, og selv om krigsmetaforene heldigvis har vært veldig tonet ned før dette møtet, finnes det nok å ta av rent sportslig. Det er mange, gode grunner til at dette oppgjøret beskrives som et av klodens største.

VM 1966 – også det i England, og fotballnasjonens eneste triumf i et mesterskap. Finalen ble spilt på Wembley og motstander var Vest-Tyskland. Den avgjørende scoringen i 4-2 seieren ble scoret av hat trick-helten Sir Geoff Hurst. Men var ballen egentlig inne? Moderne teknologi er tatt i bruk for å avgjøre det spørsmålet, og ekspertene heller mot nei. Dommerens assistent den gang, Bahramov, ble siden kjent som «the russian linesman» i den engelske fotball-folkloren, og de mest berømte ordene i den nesten 150 år lange historien til Three Lions kom da kampens siste mål ble scoret etter at fans hadde begynt å storme banen. De tilhører BBC-kommentator Kenneth Wolstenholme: «They think it is all over – it is now!»

Men det er mer – uendelig mye mer!

I VM i 1970 ledet England 2-0 over (Vest) Tyskland i kvartfinalen, men kampen snudde og Gerd Müller ble matchvinner på overtid i en thriller som endte 3-2. Verdens kanskje beste keeper på den tiden, Gordon Banks, var blitt syk før kampen – og engelskmennene hadde en forklaring på det bitre nederlaget som var til å leve med.

To år senere senket tyskerne England igjen – i semifinale på vei til sin første EM-tittel. Den gang var formatet et annet, og matchen ble avgjort over to kamper, hjemme og borte. 3-1 og 0-0 holdt i massevis for (Vest) Tyskland.

Vi flytter oss til VM i Italia i 1990. Rivalene låser horn igjen i semifinalen. Det står 1-1 ved full tid etter mål av Andreas Brehme og Gary Lineker. England hadde tatt seg videre fra åttedelsfinale og kvartfinale med avgjørende scoringer i ekstraomgangene, men mot Tyskland lyktes ikke det. Som vanlig satte de tyske spillerne straffene i mål, mens England misset på nummer fire og fem. Tyskland til finale (som de vant), England slått ut igjen. Gazzas tårer ble bildet som symboliserte nederlaget for all ettertid.

Gamle Wembley ble revet ved årtusenskiftet, og det siste de berømte tvilling-tårnene bevitnet før de ble jevnet med jorden var at Tyskland, takket være en scoring av Dietmar Hamann, vant og den engelske landslagssjefen Kevin Keegan sa opp jobben. Som om ikke det var nok; da praktfulle, nye Wembley sto ferdig, var det nettopp Tyskland som påførte England det første tapet i det nye hjemmet. Året var 2007 og tysk trener, den gang som nå, Joachim Löw.

VM i 2010 var sist gang disse lagene møttes i et mesterskap. Löw stilte med den yngste VM-troppen Tyskland noen gang har mønstret, blant spillerne var 20 år gamle Thomas Müller, fremdeles en nøkkelspiller i det tyske laget. Han scoret to mål i en match der et aldrende engelsk lag virket sjanseløse. Den nesten 40 år gamle keeperen, David James, slapp inn fire – det endte med 1-4, en ydmykelse. Fabio Capellos England orket nesten ingenting under den sørafrikanske sommerhimmelen, og det store håpet, Wayne Rooney, var skadd før mesterskapet og fullstendig hjelpeløs. Jeg kommenterte denne kampen i Bloemfontein og så selvfølgelig at Frank Lampards kanonskudd i tverrliggeren spratt ned godt innenfor målstreken. Det så imidlertid ikke den uruguayanske dommeren Jorge Larrionda – «das Wembley Tor» fra 1966 hadde fått sin tvillingbror, men denne gangen gikk avgjørelsen i tyskernes favør. Det kunne endret utfallet av matchen, men det er tvilsomt gitt tyskernes dominans. To minner fra Bloemfontein: Mick Jagger i hotellresepsjonen og en slukøret dommer-kvartett ved frokosten dagen etter den skandaløse avgjørelsen.

Som du skjønner har Tyskland påført flere generasjoner engelske fans såre minner, som har akkumulert til et slags nasjonalt traume. «Die Mannschaft» er fryktet og hatet i en grad som gjør dagens åttedelsfinale til en både seismisk og symbolsk begivenhet.

Det hjelper liksom ikke at England vant 5-1 på tysk jord med Svenn-Gøran Eriksson som fersk sjef, eller at det ble 1-0 til løvene i EM 2000. Begge lagene røk ut i gruppespillet – det er et resultat som ikke bærer verken tyngde eller trøst.

Tyskland har spilt tolv finaler i EM (3 seire) og VM (4 seire) – England har VM-tittelen fra Wembley i -66, og en 55 år gammel smerte med seg til dette møtet med sin erkefiende. Forventningene er spent like høyt som den 133 meter høye buen som troner majestetisk over arenaen. Et historisk oppgjør på en historisk bane, taperen må forlate EM i skam, vinneren kan fortsette å drømme om det gjeve troféet. Er det endelig Englands tur?

Da var gruppespillet unnagjort, og det ble skikkelig kok i den siste runden til tross for at bare åtte lag forsvinner ut når vi har gjort unna drøyt 70 prosent av kampene. 18 mål ble det på den siste dagen med innledende kamper – aldri har én EM-dag gitt flere fulltreffere.

Cristiano Ronaldo noterte seg for to til, og står med 20 mål i EM/VM . Det er rekord, og det liker han. Karim Benzema putta for Frankrike, nesten seks år etter hans forrige landslagsmål. Ferran Torres brukte 44 sekunder på å tegne seg på scoringslisten etter sitt innhopp. 21 år gamle Dejan Kulusevski fikk to målgivende for Sverige da han kom inn. Vi har sett sju selvmål hittil i EM – like mange som i de fem foregående EM-sluttspillene. En av EM-historiens verste keeper-tabber, signert Martin Dubravka, og Robert Lewandowskis trippel-miss vil for alltid bli husket. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!

Flere av de store nasjonene endret mye på laget til denne omgangen, og nye profiler fikk vist seg fram med flagget på brystet. Nok en gang består rundens lag av elleve ferske fjes – ingen av de utvalgte har hatt æren tidligere i mesterskapet. Som i runde to er det de offensive spillerne som dominerer laguttaket.

Rui Patricio (Portugal): Lenge lå det an til at Robin Olsen skulle forsvare plassen fra åpningsrunden, men Rui Patricios redning på skuddet fra Paul Pogba sender portugiseren inn mellom stengene. Uvirkelig at han holdt den ute!

Joakim Mæhle (Danmark): Kroner en strålende aften for de danske drenge med en scoring. Strålende på venstresiden da Christian Eriksens lagkamerater tok seg videre etter en forferdelig start på mesterskapet.

Harry Maguire (England): Tilbake etter skade, og bidro sterkt til at England holdt nullen for tredje gang i mesterskapet. Sist Three Lions gikk gjennom gruppespillet uten baklengs var i VM på hjemmebane i 1966 … Fikk vist sine offensive kvaliteter også da han spilte Harry Kane igjennom i første omgang.

Marco Verratti (Italia): Roberto Mancini byttet åtte spillere til den siste kampen, men Italia fremsto like imponerende som tidligere i mesterskapet, mye takket være Verratti som kombinerte silke med stål og fullstendig dominerte mot Wales. Tøffe avgjørelser for den Italias landslagssjef når han skal velge lag til åttedelsfinalen.

Pierre-Emile Højbjerg (Danmark): Hærfører da Danmark smadret Russland. Vartet opp med et par målgivende i tillegg til å vinne midtbanekrigen i denne nøkkelkampen. Danmark kan nå langt i EM!

Gini Wijnaldum (Nederland): Har nå scoret 25 landslagsmål for Oranje, det er flere enn selveste Marco van Basten! Kapteinen har en annen rolle på landslaget enn i Liverpool og herjer i motstandernes 16-meter. Hatt et meget godt EM så langt.

Bukayo Saka (England): 19-åringen ga et litt seigt England sting i angrepsspillet. Sentral på den avgjørende scoringen, og meget pliktoppfyllende i sin første EM-kamp. Vært kolossalt stabil for Arsenal gjennom en vanskelig sesong, og kan bli en nøkkelspiller for Gareth Southgate når han skal prøve å finne den riktige miksen rundt Englands målløse kaptein, Harry Kane.

Luca Modric (Kroatia): Evigunge Modric er rett mann når Kroatia trenger en seier mot Skottland i Glasgow. 2-1 scoringen med utsiden av høyrefoten er vintage. Målgivende til kampens siste mål. Alt annet gjorde denne magikeren som vanlig helt utmerket.

Emil Forsberg (Sverige): Scoret EM-historiens nest raskeste mål da han sendte Sverige i føringen mot Polen. Fulgte opp med nok et mål og sikret gruppeseier for søta bror. Endelig kom han til et mesterskap i knallform – da er han en matchvinner for svenskene.

Pablo Sarabia (Spania): Da det endelig løsnet for Spania i dette EM, løsnet det skikkelig. Selv om Slovakia var uhyggelig svake, er 5-0 et meget sjelden resultat i sluttspill. Sarabia vartet opp med mål og målgivende og var en av mange gode på det spanske laget da de tok seg videre etter en stusselig start på mesterskapet.

Memphis Depay (Nederland): Scoring og to assist i massakren av lille Nord-Makedonia. Bærer et tungt ansvar for denne fotballstorheten, som mangler sitt sedvanlige arsenal av offensiv kraft. Så langt har Depay levert glimrende og det lover godt for Nederland. 

De beste minnene jeg har etter å ha jobbet med fotballkommentering i nesten 30 år er mesterskapene. Utrolig hektiske sommeruker som har gitt meg uforglemmelige opplevelser på ulike kontinent.

For spillerne er det selvfølgelig også et spørsmål om tid; mange av dem kommer til EM som superstjerner, noen av dem i knallform og fulle av selvtillit. Så begynner mesterskapet, og de har i beste fall seks kamper på å markere seg før en eventuell finale. Harry Kane kjenner på det. Karim Benzema har ikke mye tid på seg. Robert Lewandowski var i ferd med å gå under på grunn av det, men ett øyeblikk kan endre et EM. Den polske stjernen fikk målet han så inderlig ønsket mot Spania.

Runde to i dette Europamesterskapet leverte virkelig, og Rundens Lag er helt nytt – alle 11 byttet ut med nye, friske spillere. Pogba falt igjennom, Embolo var svak, Phillips gjorde ingenting, og så videre. Det var likevel, som alltid, stjerner som skinte på kampdag to, men jeg vil introdusere Rundens Lag med en hyllest til «the unsung heroes» – spillerne ingen tenkte på før EM, men som har klort seg til vel fortjent oppmerksomhet.

Skottland, Ungarn og Polen er vinnere i denne runden – de har stått imot regjerende Europamester, de selvutnevnte «rulers of the world» og – for ti år siden – verdens beste landslag. Spillerne som har sørget for suksessen er ikke stjerner i en fancy liga, men ærlige slitere som demonstrerer hva et stort hjerte betyr når en representerer landslaget.

Det er denne ånden Ståle Solbakken må skape hvis Norge endelig skal få være med på moroa. Vi kan matche Ungarn, Sverige og Skottland, men vi trenger en Sallai, Olsson eller Gilmour to make it happen. Laget jeg har tatt ut er utpreget offensivt – i forsvar er det mye å ta tak i, EM så langt har allerede rekorden i antall selvmål; 5.

De 11 utvalgte:

Peter Gulacsi (Ungarn) I en sånn kamp (mot verdensmesterne) behøves en keeper som henter fram det ekstraordinære. Gulacsi var feilfri og vartet opp med redningeer av en annen verden. Szczesny gjorde ham rangen stridig, close call!

Joshua Kimmich (Tyskland). Som sin forgjenger i det tyske landslaget (Phillip Lahm) veldig anvendelig, spiller kant i Löws 2021-utgave og fikk vist sin unike presisjon i den taktiske triumfen dette var for den tyske treneren. Outstanding!

Robin Gosens (Tyskland). Banens gigant! Terroriserte Portugals smale bakre firer så det nesten var vondt å se på. Husker dere legenden Podolski? Minnene strømmet på etter å ha sett Atalanta-spilleren herje med Portugal.

 Grant Hanley  (Skottland). En spiller jeg husker bli rundspilt i Premier League med Blackburn, men som får en ny sjanse nå når klubben hans Norwich har tatt steget opp igjen. Det handler veldig mye om holdning – Hanley sørget for at bejublede Harry Kane knapt var borti ballen i klassikeren på Wembley.

John McGinn (Skottland). Kombinasjonen ballvinner ballspiller/målscorer er unik og ettertraktet. Ingen mål på den lille skotten denne gang, men for en match han leverte på Wembley! Skulle gjerne hatt med 20 år gamle Billy Gilmour ved hans side, men de får dele på æren.

Manuel Locatelli (Italia). Det som er så deilig med mesterskap, er at du ikke aner hvor det kommer til å smelle, hvilke spillere som kommer til å levere. Locatelli var god i kamp én, og frelste italienerne i kamp 2. Sloss med Gosens om Rundens Spiller.

Laszlo Kleinheisler  (Ungarn). Min største helt fra runde to. Spiller i Osijek i Kroatia etter å ha flyttet rundt overalt i obskure ligaer, og i en alder av 27 spiller han sin livs kamp mot regjerende verdensmester Frankrike. La merke til ham også mot Portugal, men da sprakk ballongen like før slutt. En kriger som aldri ga arrogante franskmenn en pause.

Kevin de Bruyne (Belgia). WOW! Snakk om impact player! Skadd i en skuffende Champions League-finale for Manchester City – brudd i ansiktet, men klar for litt action mot solide dansker. Avgjør kampen, enkelt og greit – viser verdensklasse når han kommer inn.

Gareth Bale (Wales). Herlighet for et comeback av veteranen og talismanen fra den ferske EM-suksessen for fem år siden. Åpenbart at Bale trives på landslaget, og den kampen mot Tyrkia var enorm. Slår landsmann Ramsey ut av Rundens Lag.

Kai Havertz (Tyskland). En mulig ny verdensstjerne – Havertz er annerledes! Slepen, men også hurtig. Åpenbart klok, tross sin unge alder. Fikk Årets Spiller i Premier League, Ruben Dias, til å se ut som Årets Spiller i Sunday League! Enorm da Tyskland hadde kniven på strupen. Tok et gult kort da Cristiano Ronaldo forsøkte en kontring – det vitner om modenhet hos 21-åringen.

Alexander Isak (Sverige). 21 år gammel og her entret han scenen! Teknisk vidunderlig, en uovertruffen ro med ball, hardt presset av Kylian Mbappé om den siste plassen i laget. Isak får, i mot setning til franskmannen, veldig få anledninger til å skinne, men forvalter dem med en klasse som bærer bud om en stor framtd. To enorme talenter, én plass. Den tar Isak, mye fordi han er en lysende stjerne i et ordinært svensk lag.

Da har alle de 24 nasjonene vært i aksjon i dette forunderlige Europamesterskapet. Bildene som har festet seg hittil er Patrick Schicks drømmescoring fra midtbanen, Cristiano Ronaldo som flyr høyt etter sitt historiske 10. EM-mål, 60.000 fans på Puskas Arena i Budapest og Christian Eriksen i sykesengen med tommel opp. Dette siste bildet er det som redder EM-festen, og som gjør at vi kan glede oss over spillet, scoringene og stemningen. Favorittene har innfridd, debutantene har bitt godt fra seg, dømmingen har vært eksemplarisk og energien fra tribunene fantastisk. Det er tid for rundens lag, og som vanlig er kandidatene mange og nåløyet trangt. Her er mine elleve utvalgte fra åpningsrunden:

Keeper: Robin Olsen (Sverige). Storspiller i EM-åpningen og varter opp med redninger som bringer fram minner om selveste Gordon Banks! Utfordres av tsjekkiske Vaclik, men svensken følger opp en stolt tradisjon – en Ravelli eller Isaksson er avgjørende for svensk EM-suksess.

Høyreback: Denzel Dumfries (Nederland). Matchvinner i en thriller, og får plass først og fremst for de offensive bidragene. En konstant trussel og til slutt lyktes han.

Midtstopper: Victor Lindelöf (Sverige). Bunnsolid med fersk og rufsete makker Danielson. Avgjørende når Sverige står i mot og holder 0-0 mot selveste Spania.

Midtstopper: Tyrone Mings (England). VM-finalist Kroatia uten en målsjanse. Stor jobb med å fylle tomrommet etter skadde Harry Maguire

Venstreback: Leonardo Spinazzola (Italia). Herjet i åpningen mot Tyrkia, og spilte ren ving store deler av kampen. Avgjørende involvering da Immobile scoret – enorm kamp av Romas skadeforfulgte back.

Sentral midtbane: Kalvin Phillips (England). Vinner midtbanekrigen mot en troika bestående av Brozovic, Modric og Kovacic! Hans initiativ vinner kampen for England. Skapte en dynamisk duo med Declan Rice – godt grep av Southgate.

Sentral midtbane: Paul Pogba (Frankrike). Utsøkt pasning før Frankrike tar føringen i gigant-duellen med Tyskland. Komboen Kanté/Pogba som brakte VM-gull til Frankrike virker å være en genistrek av Deschamps. Stor i premieren!

Høyre kant: Domenico Berardi (Sassuolo). Alle de tre frontspillerne til Italia fikk godfølelsen i åpningskampen. Immobile og Insigne scoret – og Berardis innlegg påførte Tyrkia selvmålet som åpnet opp matchen i Roma. Italia imponerte mest av de tunge lagene i runde 1.

Venstre kant: Raheem Sterling (England). Matchvinner noen hundre meter fra sitt barndomshjem. Satte opp Foden tidlig da ballen smalt i stolpen. Viste igjen at han er sentral for England selv om statusen i klubblaget Manchester City har falmet.

Spiss: Patrick Schick (Tsjekkia). Selvskreven! 2-0 målet mot Skottland er EM-historie – fra 50 meter sendte han ballen i nettet. Første goalen var også klasse – en heading fra øverste hylle.

Spiss: Breel Embolo (Sveits). For en kamp av dette enorme talentet, som aldri har slått ut i full blomst. En vakker scoring og flere bidrag som burde sørget for favorittseier mot Wales i premieren. Store navn som Lukaku og Ronaldo scoret to i åpningskampen, men overall var Embolo best!

Ungarns Willi Orban var kaptein på rundens lag helt til det 85. minutt – så mistet han plassen da Portugal scoret tre ganger på tampen. Til tross for to mål ble det ikke plass til  Romelu Lukaku og Cristiano Ronaldo, mens Harry Kane og Robert Lewandowski var de som skuffet mest i første kamp. Nye muligheter når runde to starter i dag.