Her kommer bloggen til Kladden

Kladden er en anonym røst internt i TV 2 Sporten. Konstant på barrikadene mot filming og annen idiotisk oppførsel. Nådeløs mot alle, inkludert seg selv.

Her får du alltid servert de nådeløse meningene som du ikke liker når de rammer dine egne, men som du elsker når den treffer alle andre.

Jubelbørsen: Her er rundens beste og verste scener

Raheem Sterling har siden 50 millioner pund-overgangen fra Liverpool til Manchester City vært England mest utskjelte fotballspiller.

Etter å fått sitt andre gule kort og blitt utvist for de elleville jubelscenene med City-fansen etter seiersmålet mot Bournemouth opplevde imidlertid 22-åringen en uvanlig bølge av sympati.

Fra goalgettere som Gary Lineker, Alan Shearer og Trevor Morley, og fans selv fra lite tilgivende klubber som Arsenal, Chelsea og Manchester United. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Jubel er avgjørende del av opplevelsen for supporterne. Deilige målfeiringer skaper uforglemmelige øyeblikk. Pinlige kan ødelegge et mål. Så hvordan leverte målscorerne i Premier League denne runden?

Her er alle rangert fra 1 (dårligst) til 20 (best):

  1. Dele Alli: Banker inn 1-0 for Spurs mot Burnley. Ingen reaksjon overhodet. Hva skjedde her? En sympatiaksjon med landslagskollega Sterling? Blir nok brukt som eksempel til etterfølgelse blant dommerne i PL, men for alle fans er det tidenes party pooper. Vis glede, energi, lidenskap. Dette dreper tribunekultur.
  2. Aleksandar Mitrovic: Setter inn 3-0-målet for Newcastle ot West Ham. Bråstopper på dødlinjen og kjører hysjetegn og en fing i været. Mystisk og mislykket.
  3. Charlie Daniels: Scorer et av Premier League-historiens vakreste mål, men det utløste åpenbart kun svartsinne. Banner, kung fu-angrep på cornerflagg, sparker i reklameskilt og skremmer klubbens maskot. La oss heller se målet 100 ganger og droppe feiringen.
  4. Marouane Fellaini: Fra offside-posisjon blir han truffet i låret av ballen, som spretter inn. Belgieren burde smilt unnskyldende og tatt imot de lattermilde gratulasjonene fra lagkameratene, men svarer med å juble som han har knallet den i krysset fra 30 meter. Kjører til og med trikset med å peke på navnet sitt bak på ryggen. Tror ingen trenger en påminnelse om akkurat det i dette tilfellet.
  5. Cesc Fabregas: 1-0 for Chelsea vs Everton. Finter raskt vekk lagkamerat Alonso for å løpe bort til supportere i hjørnet og møte dem med noe åndsforlatt vinking ledsaget av et ubegripelig grin. Lå det noe ironi her? En hilsen til Kim Jong-un? Så helt patetisk ut.
  6. Roberto Firmino: Skaffer Liverpool 1-0 mot Arsenal. Uvanlig urytmisk feiring for en brasilianer. Noen håndbevegelser etterfulgt av en hofteknekk sist sett på Krokryggen gamlehjem i Alvdal.
  7. Gabriel Jesus: Utligner til 1-1 for City mot Bournemouth. Nok en brasilianer som skuffer. Telefon-feiring er så avleggs. Legg på. Vær så snill.
  8. Joselu: Sender Newcastle i føringen mot West Ham. Får servert ballen på et sølvfat av lagkamerat Atsu, men feiringen handler kun om Joselu og Gud der spanjolen synker ned på kne og peker mot himmelen. Ta heller en tur i kirken etter kamp. Mål skal feires med medspillere og fans.
  9. Sadio Mané: Fikser 2-0 for Liverpool. Intet stormløp mot Jürgen Klopp denne gangen. Litt tamt på et Anfield som kokte rundt senegaleseren.
  10. Marcus Rashford: Setter inn det forløsende ledermålet for Manchester United mot Leicester, men ingen forløsende jubel. Et lite hopp og et «come on». Standard pakke. Intet mer.
  11. Mohamed Salah: Endelig uttelling med 3-0-scoringen for Liverpool mot Arsenal. Sikkert sliten etter å ha løpt 70 meter med ballen. Nøyer seg med å strekke tunge og en kort tur mot The Kop før han skjærer tilbake inn på banen.
  12. Tammy Abraham: Scorer sitt første mål i Premier League for Swansea borte mot Crystal Palace. Starter med rolig armpumping og korsing før gleden bobler over i møtet med lagkameratene.
  13. Chris Wood: Utligner til 1-1 i debuten for Burnley borte mot Tottenham. Rekker tunge og blir fanget av lagkameratene før han får spilt ut et videre register.
  14. Daniel Sturridge: Avslutter ballet på Anfield med 4-0 for Liverpool mot hjelpeløse Arsenal. Anerkjenner lagkameratens innsats, assistent Salahs perfekte innlegg spesielt, og unngår tidligere pinligheter når han har gått solo i selvopptatt egojubling og robotdans.
  15. Jay Rodriguez: Gir WBA ledelsen mot Stoke. Masse energi, brøler av glede. Smittende passion.
  16. Alvaro Morata: 2-0-målet for Chelsea mot Everton. Latinsk lidenskap som setter fyr på Stamford Bridge. Se og lær, Fabregas.
  17. Jordan Ayew: 2-0-målet for Swansea mot Palace. Vet akkurat hvor han skal etter å satt ballen i det tomme buret. Timing og teft. Raser rett bort til bortefansen. Her er det midlertid skuffende lite utagerende supportere som møter Ayew. Det sparer ghaneseren kanskje for et gult kort, men hadde fortjent bedre scener fra fansen. Har de virkelig reist helt fra Wales for å fremstå så tafatte? Skammelig. La oss få Leeds-fansen tilbake i Premier League.
  18. Ciaran Clark: 2-0 for Newcastle mot West Ham. For et trøkk det er på St. James’ Park når Newcastle lykkes, og Clark tar del i den totale utblåsningen. Herlige, ujålete scener.
  19. Raheem Sterling: Matchvinner for City mot Bournemouth. Alt du fra et fan-perspektiv kan ønske deg fra en spiller. Skaper legendariske, lidenskapelige scener for evigheten. Det var verdt både gult og rødt og karaktene. Dette hemningsløse møtet mellom spillere og fans skaper båndene moderne fotball trenger. De møtes som likemenn i en felles lidenskap i noen sekunders avsindig galskap. Politi og rabiate vektere gjør sitt beste for bokstavelig talt kveste og kvele situasjonen. Uten hell. Fotball vinner.
  20. Peter Crouch: Utligner for Stoke mot WBA. Hva gjør du når du står på åpent mål og får servert en gavepakke fra forsvaret selv oldemor fra Oldham ville scoret på? Du jubler med et stort smil og masse selvironi slik Crouch gjør. Ingen peking på navnet på ryggen her, kun uforfalsket glede fra en av fotballens kultfigurer.

Kladden

Hva skjedde med verdens mest suksessrike, geniale og karismatiske fotballmanager?

Så dere bildet av Pep Guardiola etter kampslutt mot Everton (1-1)? Det var en jobb for menn i hvite frakker. Pep spant rundt som en hodeløs kylling. Først til Ronald Koeman, så til fjerdedommer Oliver, så på jakt etter Wayne Rooney, så bort til dommertrioen som han gav noen handshake of war i beste Basil Fawlty-style.

Hva skjedde med verdens mest suksessrike, geniale og karismatiske fotballmanager? Premier League og Manchester City ser ut til å tatt helt knekken på han. Pep 2017 er en jaget og plaget mann.

Nå står han der på sidelinjen og kjører et fingerspråk ingen forstår, han kaster seg frådende over fjerdedommer, gir postmatch-intervjuer fra dypet av lukket avdeling og kjører så intrikate systemer at spillerne helt mister det. Jesus Navas på høyreback forrige sesong, Leroy Sane som vingback nå. Sistnevnte så forvirret at han satte ny PL-rekord med to feilkast i en og samme kamp, i tillegg til å være skyld i Evertons scoring.

Hva skjedde med kule og geniale Pep fra Barcelona og Bayern München?

Det som ser ut til å ri 46-åringen som en mare er at hans City er et prosjekt der to ultimate mål, hver for seg svært vanskelig å oppnå, i kombinasjon trolig umulig, skal smelte sammen: Han skal vinne – og han skal spille den perfekte fotballen.

Det er en luksus selv klubber som Manchester United og Liverpool ikke lenger trenger å ta hensyn til i sin desperasjon etter å ta tilbake tronen, Chelsea har med sin russiske eier aldri krevd annet enn seier, mens Arsenal har akseptert sin skjebne med et tyngdepunkt på god fotball, men nedstøvet trofé-kabinett. Spurs? Vel, de er Spurs.

Pep skal få de to målene til å møtes i en perfekt verden. Knallharde resultatkrav kombinert med ditto krav til stil. At det siste er aller viktigst for han selv, hans ego og hans renommé som verdens beste fotballtrener gjør neppe saken bedre. Bare det å vinne i seg selv er vanskelig nok. 

Ikke bare har Pep en CV og et pengeforbruk som tilsier at han må levere PL- eller CL-triumf – han ble også hentet inn for å ta City-investeringene til Sjeik Mansour til det neste nivået. Abu Dhabi sparket Roberto Mancini – til tross for at han leverte titler – fordi han ikke spilte attraktiv nok fotball, Manuel Pellegrini fordi han ikke vant nok.

Pep skal levere det beste fra begge, uten noe av det dårlige. No pressure.

Her skal det vinnes og det skal vinnes med en fotball der den offensive romantikken møter den taktiske perfeksjonismen og genialitet i Peps bilde. Du kan høre Mourinho og Conte le hele veien til en ny tittel.

Mens Pep løper rundt med et stadig mer desperat uttrykk på jakt etter sin uoppnåelig drøm. 

Kladden – en anonym fotballblogger.