Englands ungdommelige pågangsmot er nøkkelen til suksess.
Da jeg kommenterte EM i Frankrike, ble jeg stående i heisen med Englands landslagstrener Gareth Southgate. Vi vekslet noen ord. Snakket om Englands sjanser, før vi fortsatte reisen hver til vårt. Southgates reise i løpet av de to årene siden den sommeren har tatt han til den mest utsatte jobben som finnes på den fotballgale øya.
– Hvem var det?, spurte en av kollegene mine da vi var ute av heisen.
– Gareth Southgate, svarte jeg.
– Mannen som brant straffen mot Tyskland på hjemmebane, svarte han.
Gareth Southgate jubler etter seieren mot Tunisia. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Sergio Perez
Gareth Southgate har aldri vært blant de mest profilerte. Han har ikke nødvendigvis vært mannen man har kjent igjen om man har møtt han på gata. En stille og rolig figur. Som landslagstrener også ganske ung.
Akkurat som laget han har tatt med seg til Russland.
22 landskamper i snitt. Bare gårsdagens motstander Tunisia har mindre rutine. En snittalder på like over 26 år – kun to nasjoner har en yngre tropp.
Mot Tunisia syntes det.
Dette var en gjeng som spilte mesterskap og hadde det gøy – de så ikke ut som de tidligere utgavene der de har sett ut som de spilte ut av en tyngende plikt.
Men det holdt på å gå galt. Ungdommelig pågangsmot og feiende flott angrepsspill ga brente sjanser. Og på typisk England-manér ga de bort en håpløs straffe.
Det så ut som «a little bit of history repeating».
Så på overtid – i løpet av en corner og et lite sekund gikk England fra å være på kanten av stupet, og risikere å måtte reise hjem etter tre kamper, til å sette seg i førerstolen for avansement sammen med Belgia.
Det var utypisk England.
Det var nye England.
Gleden hos de engelske spillerne var umiskjennelig. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Ueslei Marcelino
Samtidig trenger engelskmennene litt kaldt blod i årene. Tunisia var ingen stor motstander. Det var en motstander enhver med ambisjoner om kvartfinale skal slå.
Da er kanskje det videre programmet helt perfekt for et ungt og urutinert mannskap. Panama er det rett og slett ikke mulig å ikke slå. Og da kan man senke skuldrene i den siste kampen – storkampen – mot Belgia.
Det hadde vært en annen historie om England hadde trengt poeng der.
Utgangspunktet nå er perfekt. Engelskmennene vil være storfornøyde om dette laget når en kvartfinale. Presset fra åpningskampen er borte. Forventningene fremdeles ikke urealistiske.
For deres del får man håpe det forblir slik.
Lenkene fra tidligere engelske utgaver bør holdes innelåst av moderlandets pressefolk.