Her skaffer du deg tilgang før lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United
På lørdag spilles en av Premier League-sesongens største kamper. Det er hevet over enhver tvil.
Liverpool tar imot Manchester United på Anfield. Det er de to største og mestvinnende klubbene historisk sett. De to største klubbene i norsk målestokk. To av Premier Leagues største attraksjoner.
Les også: Petter Myhre: – Mer enn en fotballkamp
Les også: Kasper Wikestad: – Sjelden har en hyllest vært mer fortjent
Stjerner står i kø for å sprudle på Anfield-gresset lørdag, og uansett utfall vil oppgjøret skrive seg inn i en allerede rikholdig og mektig historie.
Det er blitt skrevet spaltemeter på spaltemeter om de største oppgjørene mellom klubbene, og både i tv2.nos store arkiv og hos uendelig av våre konkurrenter finnes det kåringer og artikler om de beste kampene, de sterkeste minnene og de tydeligste sporene på hvorfor rivaliseringen er så sterk.
0-0 I FJOR: José Mourinho og Jürgen Klopp fra forrige Anfield-møte mellom lagene. Foto: Dave Thompson/AP
Det skapte ramaskrik da Erik Thorstvedt forut for et oppgjør for 2,5 år siden skulle ta ut tidenes drømmelag bestående av Liverpool- og Manchester United-spillere, og vraket både Eric Cantona og Ryan Giggs.
Men hva med å skape ramaskrik andre veien, og heller se på de dårligste spillerne som har akslet de to lags drakter? Og, for å gjøre det enda mer aktuelt inn mot storkampen på lørdag, hva med å lansere den dårligste elleveren bestående av spillere som har spilt det sagnomsuste oppgjøret mellom Liverpool og Manchester United i Premier League?
For min del, høres det ut som en oppgave som står nærere mitt sære, fotballnerdete hjerte enn å forsøke å hive meg på våre eksperters mer kvalifiserte meninger rundt kvalitet og gode prestasjoner. Jeg velger meg tidsepoken fra 1992 mest fordi den er mest fornuftig fra min egen tid som fotballsupporter, men også litt for å irritere Kasper Wikestad, som i vår PL-podcast har gitt uttrykk for misnøyen med at statistikk skal beregnes fra 1992 – året da Premier League brøt med resten av Football League og dannet sin egen liga.
Uansett, her følger mitt forslag til «Premier League-historiens verste Liverpool United»:
Keeper:
For å klargjøre premisset, så er dette utelukkende en individuell vurdering basert på magefølelse, og ikke noe annet. Spillerne som kommer med velges utifra hva det menes de står for i fotballhistorisk sammenheng og hva de har prestert i Liverpool- og Manchester United-drakten totalt sett, og ikke nødvendigvis hva de har prestert i et Liverpool-Manchester United-derby.
I så fall kunne nemlig Jerzy Dudeks foræring av Diego Forlans plass i Manchester United-historiebøkene i 2002 eller David «Nintendo» James’ grusomme opptreden fra 96/97-sesongen vært nok til å kapre en plass mellom stengene. Valget her er nemlig en keeper som er mer kjent for betydelige større tabber enn den han gjorde da han forærte Sami Hyypiä finnens første mål i Liverpool-drakten 11. september 1999.
Det var en tid før 11. september var noe mer enn en vanlig dato for de fleste (utenom meg, som har en far som har bursdag denne dagen og som derfor alltid har sett på det som en spesiell dato). Det var en tid før noen i England egentlig visste hvem denne keeperen var.
FOR MYE AV DETTE: Massimo Taibi – her fotografert i 0-5-tapet mot Chelsea i oktober 1999 – spilte kun fire kamper for Manchester United. En av dem var mot Liverpool. Foto: Adrian Dennis/AFP
Det var nemlig debuten til Massimo Taibi, den italienske burvokteren som hadde ankommet Manchester som et resultat av at Mark Bosnich var skadet og med et solid rykte fra Serie A. På Anfield fikk han sin debut, og selv om han tabbet seg ut i anledning Hyypiäs reduseringsmål til 1-2 i 1. omgang er det få om noen som egentlig husker det den dag i dag.
Både fordi Manchester United vant kampen 3-2, som resultat av blant annet to selvmål av Jamie Carragher, men også fordi Taibi to kamper senere i sin United-karriere glapp et skudd fra Matthew Le Tissier mellom bena i det som er husket som ett av Premier League-historiens største tabbe-øyeblikk. En kamp senere spilte han sin siste Manchester United-kamp noensinne i 0-5-tapet mot Chelsea, og med totalt elleve baklengsmål på fire kamper er han av mange regnet for å være helt i toppen av listene hva gjelder Sir Alex Fergusons verste signeringer.
Utfordrere: Brad Jones, Anders Lindegaard
Forsvar:
Også i forsvarsrekken må vi ha med en spiller fra Taibi-debuten, 2-3-oppgjøret på Anfield i 1999. De sju siste minuttene av oppgjøret er nemlig de sju minuttene nå 40 år gamle Michael Clegg trolig skryter mest av i fotballsamtaler den dag i dag. Den da lovende Manchester United-backen klarte aldri å tilrive seg en plass i et rød djevel-lag der brødrene Neville var satsingsområdene, og fikk totalt kun ni Premier League-kamper, hvorav denne på Anfield var den siste.
BLE ALDRI EN AV STJERNENE: Denis Irwin og Nicky Butt skrev seg inn med gullskrift i Manchester United-karrieren. Det gjorde aldri Michael Clegg (midten). Her er trioen avfotografert etter Champions League-exiten mot Monaco i 1998. Foto: Owen Humphreys/AP
Ved siden av seg i en fireren får han med seg Torben Piechnik, dansken som av mange Liverpool-supportere regnes som et av kroneksemplene på Graeme Souness’ katastrofale tid som manager i klubben. Det stod til slutt mellom ham og Nicky Tanner, som jeg også er blitt fortalt at aldri så mange ganger burde blitt forært den æren det skal være å få spille disse oppgjørene. Totalt spilte Piechnik 17 Premier League-kamper, hvorav en på Old Trafford i oktober 1992. Resultatet ble 2-2, og kampen er best husket for at to sene scoringer fra Mark Hughes reddet poeng for hjemmelaget etter 0-2 ved pause. Den er ikke like godt husket for at Piechnik spilte 90 minutter i gjestenes bakre rekker. (Tanner spilte for øvrig de siste åtte…)
En annen Liverpool-forsvarer, av mer moderne æra, skal også ha plass. Én av sine 14 Premier League-kamper spilte nemlig Jan Kromkamp på Old Trafford i 2006. Nederlenderen ble hentet til Merseyside i januarvinduet, i en byttehandel med en annen som kunne vært aktuell for dette laget nemlig spanske Josemi, og debuterte med overtidsminutter mot Tottenham 14. januar. Åtte dager senere fikk han igjen spille et sluttminutt, da han kom inn like før Rio Ferdinand avgjorde rivaloppgjøret den sesongen. Oppgjøret huskes best for at Gary Neville løp hele banen på langs for å feire foran de tilreisende tilskuerne, mens Kromkamp neppe huskes av noen andre enn de særeste av de sære innen fotballnerding og ble solgt til PSV påfølgende sommer.
STØRSTE LIVERPOOL-HØYDEPUNKT: Jan Kromkamp husker nok dagen han signerte for Rafa Benitez’ Liverpool bedre enn mange andre dager av sin Liverpool-karriere. Foto: AP
Den siste plassen i forsvarsleddet er i mine øyne mer åpen, og mange Liverpool-fans vil nok argumentere for spillere som Paul Konchesky, Rigobert Song og Sotiris Kyrgiakos, mens dem med hjertet i Manchester kanskje vil nevne David May? Dette er dog spillere som har levert store ting både nasjonalt (Konchesky har for eksempel nesten 350 PL-kamper) og internasjonalt, så nok en gang går plassen til en unggutt fra Manchester Uniteds egne rekker. For sannsynligheten for at Cameron Borthwick-Jackson ikke er noe mer enn «2010-årenes Michael Clegg» når nerdete fotballsamtaler florerer på pubene i England om 20 år er neppe liten. Som et resultat av en uendelig rekke skader, fikk han ti Premier League-kamper under Louis van Gaals vinger i 2015/16-sesongen, men har siden den gang vært utlånt til Wolves og Leeds på nivået under. I Wolves ble han sendt hjem igjen til Manchester halvveis ute i oppholdet og fikk kun seks kamper, mens hans karriere i Leeds pr. dags dato teller én kamp sålangt denne sesongen.
KAMP NUMMER FIRE: Cameron Borthwick-Jackson kom inn da Ashley Young ble skadet i 1. omgang på Anfield i 1-0-seieren til Manchester United i januar i fjor. Det var hans fjerde kamp for Manchester United, og i ettertid har han spilt seks til. Det blir muligens med de to. Foto: AFP/Paul Ellis
Utfordrere: Emiliano Insua, Paddy McNair
Midtbane:
Kampen om midtbaneplassene er også tøff, og den første som får plass er en som måtte se nesten alle sine klassekamerater bli verdensstjerner. Dessverre for Ben Thornley ødela dog skader det som kunne blitt en like lovende karriere for hans del, Mens David Beckham og co. gjorde seg til superstjerner måtte den kanskje mest elegante av dem alle, Thornley, i stedet nøye seg med tre u-landskamper, søksmål mot Blackburn-spiller Nicky Marker som taklet på ham alvorlig kneskade i en reservelagskamp midt i perioden da alle de andre fra «class of 92» var i ferd med å få sine gjennombrudd, samt opphold i klubber langt nedover i divisjonssystemet. Han fikk med seg ni Premier League-kamper for United, hvorav den siste av dem – 1-1-kampen mot LIverpool på Old Trafford i april 1998 – også var hans siste kamp noensinne for de røde djevlene.
Resten av midtbanen tilhører Liverpool, og vi begynner med den franskfødte Marokko-vingen Nabil El Zhar. Totalt spilte han 21 kamper for de røde, men kun to av dem kom fra start, og i kun to av de ytterligere 19 spilte han mer enn en halv omgang. Overtidsminuttene mot Manchester United i den utrolige 4-1-seieren til Liverpool på Old Trafford i 2009 er dog med ham på CVen for resten av karrieren, og kanskje var det akkurat de som gjorde at han i ettertid har fått La Liga-kamper for både Levante, Las Palmas og Leganés.
Kampen om den siste plassen på midtbanen er langt ifra enkel, og fra Liverpool-leiren har spillere som Christian Poulsen, Alberto Aquilani, Bruno Cheyrou og Luis Alberto alle skuffet i den røde drakten og også spilt dette sagnomsuste derbyet. Manchester United har hatt menn som Darron Gibson, Memphis og Jonathan Greening på banen i tilsvarende oppgjør, men felles for dem alle er at de i hvert fall andre steder i karrieren har levert varer fra noe i nærheten av høy kvalitet.
DEL AV EVENTYRET: Antonio Nunez spilte hele kampen da Liverpool gjorde sitt første mirakel i Champions League-sesongen 2004/05 med 3-1-seier over Olympiakos i desember 2004. Dessverre for ham, men dessverre også berettiget, er det Steven Gerrard som huskes. Foto: PA/Phil Noble.
Det kan hende også gjelder for mannen som velges på laget, Antonio Nunez, men i så fall får Celta-fansen bare sin rettmessige unnskyldning her og nå. For det spanjolen leverte etter å ha vært del av avtalen som tok Michael Owen til Real Madrid sommeren 2004, vil aldri huskes som hovedgrunnen til at den påfølgende sesongen er en av Liverpools største i moderne tid. Vingen ble skadet på sin første trening, og var ute av spill helt frem slutten av november. Da han endelig kom til hektene, så det ikke ut til at han egentlig var kommet til hektene, selv om fire innbytteropptredener i Champions League gjorde at han fikk vinnermedalje fra sin posisjon på benken i Istanbul-finalen halvåret senere. I Liverpool-drakten fikk han det nemlig aldri til å stemme, og 18 Premier League-kamper er det han for evig tid vil bli stående med, hvorav én var mot Manchester United. Spanjolen fikk et kvarter i 0-1-nederlaget i januar 2005, og rakk kun å pådra seg et gult kort.
Utfordrere: Michael Stewart, Luke Chadwick, Adnan Januzaj, Jay Spearing, Mark Gonzalez
Angrep:
Den første mannen i spissrekken fikk faktisk hele 52 Premier League-kamper, men kun 24 av dem for Manchester United. Og hvordan David Bellion i ettertid har spilt for store klubber som Nice og Bordeaux får noen andre svare for, men trolig har faktoren «he was once regarded as a hot prospect in Manchester United» spilt inn. Jeg husker ham som noe lovende i Sunderland, men ble sjokkert da han plutselig ble signert av Manchester United som 20-åring sommeren 2003. Av de totalt 24 kampene under Sir Alex Ferguson var to av dem mot Liverpool, men verken de åtte minuttene i 0-1-tapet på Old Trafford i 2004 eller overtidsminuttene i 1-0-seieren på Anfield i 2005 er nok til at han slipper unna plassen her.
I AKSJON FOR FLERE UNITED-LAG: Her er David Bellion for sen i presset når Xabi Alonso scorer for Liverpool mot West Ham United i oktober 2005. Foto: AFP/Paul Barker
Slipper unna gjør heller ikke Erik Meijer. Tyskeren kom til Anfield fra Bayer Leverkusen sommeren 1999, og hadde som mål å bevise at de røde kunne lykkes på det tyske markedet etter at Sean Dundee hadde feilet sesongen i forveien. Meijer ble dog aldri noen stor suksess, av flere grunner. 1: Han konkurrerte med Robbie Fowler, Michael Owen, Titi Camara og etter hvert også Emile Heskey om plassen. 2: Han var trolig aldri helt god nok, og hadde i hvert fall ikke farten som krevdes. På 38 Premier League-kamper ble det totalt null mål, og da får det våge seg at hans totale karrierestats viser drøyt 100 klubbmål på drøyt 450 kamper. Heller ikke på utlån i Preston North End ble det mål i det engelske ligasystemet, men Meijers 90 minutter borte mot Manchester United i 1-1-oppgjøret i mars 2000 er i det minste nok til å gi ham plass i denne elleveren. I følge The Guardians kamprapport fra den gangen, leverte tyskeren en svært anonym kamp, men hadde en avslutning som havnet på Stretford End.
INGEN SUKSESS: Erik Meijer, her i duell med Arsenals Gilles Grimandi, klarte aldri å score et Premier League-mål for Liverpool. Foto: Dave Thompson/AP
Sistemann i angrepsrekken tilhører også Liverpool, og bærer navnet Milan Jovanovic. Serberen signerte en pre-kontrakt da Rafa Benitez var manager, men overgangen ble ikke sluttført før Roy Hodgson hadde overtatt styringen på Merseyside. Og Jovanovic virket aldri å være Hodgsons mann. Totalt fikk mannen som (visstnok) hadde en slepen venstrefot kun ti Premier League-kamper, og er regnet for å være en av de største floppene i moderne tid. Verken Hodgson eller Kenny Dalglish, som ble manager da Hodgson måtte gi seg i januar samme sesong, hadde noen som helst tro på ham, men han fikk i den minste med seg en tur til Manchester. Dessverre for ham og Liverpool var det kun de siste 20 minuttene av 3-2-oppgjøret som i all hovedsak nå huskes på grunn av Dimitar Berbatovs hat trick.
Utfordrere: James Wilson, Anthony Le Tallec, Florent Sinama Pongolle
Noen er sikkert glemt mens andre er urettferdig inkludert i denne elleveren. Enkelte var svært nære, og hadde vært på laget dersom de bare ikke hadde blitt sittende på benken hele kampen (les: Salif Diao), mens enkelte flopper i Liverpool- og Manchester United-historien aldri kvalifiserte for laget fordi de aldri kom på banen i nettopp disse oppgjørene.
INGEN ANFIELD-LEGENDER: Verken Joe Cole, Milan Jovanovic eller Danny Wilson ble Liverpool-legender under Roy Hodgsons ledelse. Foto: Tim Hales/AP
Lørdag er det uansett nye spillere som kommer til å få sine første minutter i et Liverpool-Manchester United-oppgjør, og kanskje er det noen av dem som fortjener det mindre enn andre. For noen er det bare en helt vanlig dag på jobben, mens for andre blir det det største de noensinne vil oppleve i karrieren.
I mellomtiden går det an å forkorte ventetiden noe ved å ta dypdykk i historien, og så må jeg bare beklage til alle dem som føler at sin mann er glemt på denne listen og som mener at enkelte ikke har noe i det hele tatt på dette laget å gjøre.
Fotball er en individuell greie. Heldigvis.
Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United