Det er vel ikke så rart at Everton velger mannen som garantert får dem ut av trøbbel?

26. september 2015 la min venn og kollega Sander Smørdal ut dette bildet på sin Instagram-konto.

En da arbeidsledig Sam Allardyce var hovedpersonen i et lagbilde som vi begge var stolte av å være del av. Bildeteksten lød som følger:

«Sam Allardyce som manager og @helgeprat som trenar. Ikkje rart det blei fire strake sigrar i gruppespelet»

Selv skal jeg ta lite av æren, men det er klart at godeste Smørdal hadde et poeng:

Ringreven hadde på dette tidspunktet nettopp gitt seg som manager i West Ham, og var gjest i vårt Premier League-studio. I den anledning tok han turen innom Nordnes kunstgress for å bivåne TV 2 Sports lag i gruppespillet i den årlige medieturneringen som arrangeres i Bergen, der det overnevnte bildet også ble tatt.

Senere på dagen fortalte «Big Sam» om at han elsker presset, om at gjennomsnittstiden en manager sitter i Premier League for tiden er 18 måneder til to år og at han trodde fem managere ville få sparken før jul. «Alle får panikk på grunn av pengene», uttalte han.

Og Allardyce visste hva han snakket om. På det tidspunktet hadde han i Premier League selv ledet Bolton (1999-2007 ), Newcastle (2007-2008), Blackburn (2008-2010) og West Ham (2011-2015), og var midlertidig «ute av gamet».

Skjønt, det kunne ikke vare. Premier League trengte ham. Han trengte Premier League. Og siden den gang har det virkelig stormet. 

9. oktober, altså to uker etter han var «lagleder» for «stjerner» som Mini Jakobsen, Sigve Kvamme og Frederik Gnatt på Nordnes kunstgress, overtok han et Sunderland-lag som så ut til å være på strak vei ut av Premier League.

Under Big Sams ledelse holdt de skuten flytende (kunstig, vil noen kanskje si), før hovedpersonen selv forsvant videre til England-jobben. Nok er skrevet og sagt om den (korte )tiden, men faktum er uansett at da Crystal Palace trengte tilsvarende redningsmann forrige sesong, var det selvsagt Allardyce de strakte seg etter.

Nok en gang med suksess, og da Big Sam ledet sitt Palace-lag til 4-0-seier over Marco Silvas Hull i nest siste serierunde i fjor satt jeg selv på tribunen og bivånet et Selhurst Park i fyr og flamme. Triumfen betød nemlig fornyet kontrakt for The Eagles og nedrykk for portugiserens lag. Nok en gang hadde redningsmannen lyktes med nettopp det han var ansatt for: Å redde et lag.

Når han så onsdag får jobben i Everton, burde ikke det komme som noen enorm overraskelse. Han var allerede den i ligaens historie som hadde ledet flest ulike klubber med seks, og når han for første gang tar på seg trenerfrakken for Merseyside-klubben i helgen har han altså sju Premier League-klubber på samvittigheten.

Og felles for dem alle? De har gjort det dårligere etter Allardyce forsvant.

Bolton ble omgjort til et stabilt Premier League-lag og ble nummer åtte, seks, åtte og sju i hans fire siste sesonger, mens de ble nummer 16, 13, 14, 14 og 18 i de fem neste. Etter nedrykket i 2011/12 har de aldri vært i nærheten av å returnere til Premier League, og var sågar nede på nivå tre forrige sesong.

Newcastle, som sparket Allardyce allerede før hans første sesong var unnagjort, fulgte opp med å bli ledet av fire ulike menn og rykke ned i den neste, mens Blackburn også rykket ned i sin første sesong uten Allardyce ved roret. Som Bolton har de aldri klart å komme tilbake, og rykket i sommer ned til nivå tre for første gang siden 1979.

I West Ham var Allardyce ferdig da kontrakten hans gikk ut sommeren 2015, og det kan selvsagt argumenteres for at de umiddelbart fikk en opptur under Slaven Bilics ledelse med 7. plass i første sesong post-Allardyce.

Men glem ikke at da Big Sam overtok var de et Championship-lag, og at han i løpet av fire sesonger ledet dem til opprykk og 10., 13. og 12. plasser i Premier League. I fjor ble de nummer 11, og per nå er The Hammers som kjent i nedrykksstriden etter at nevnte Bilic måtte gå tidligere i høst.

I de to redningsaksjonene Allardyce har foretatt med Sunderland og Palace de to siste sesongene, har de vært liten tvil om at hans tilstedeværelse har vært monumental for å få ut det beste av dem som allerede har vært der – kombinert med teft på overgangsmarkedet. At Sunderland rykket ned i forrige sesong uten Big Sam, og at Palace i øyeblikket befinner seg sist på tabellen i sin første variant etter vår manns exit, understreker vel bare poenget?

Enkelte vil kanskje hevde at Allardyces pengebruk og manglende evne til å se bak selve resultatene er det som får klubbene til å havne i uføret med en gang han forlater sin post, men det blir eventuelt en annen side av problemstillingen. For at Allardyce (som oftest) gjør jobben han er satt til, kan vel ikke være noe annet enn hevet over enhver tvil?

Forskjellen fra denne jobben er kanskje at forventningene til klubben han nå overtar i utgangspunktet var større. At Sunderland og Palace ville slite i bunnen var kanskje ingen overraskelse, og Allardyce kunne komme inn som et friskt pust overfor en spiller- og supportergruppe som anså ham for det han var: En redningsmann.

I Everton, der forventningene var enorme før sesongstart, har det vært snakket om Thomas Tuchel, Carlo Ancelotti, André Villas-Boas og sågar Diego Simeone som Ronald Koeman-erstatter, og dermed har kanskje Big Sam – for første gang på lenge i en ny jobb – en del motstandere allerede fra første sekund.

Men først og fremst handler fotball om resultater. Og i resultatbransjen er det få som kan måle seg med Big Sam når det gjelder akkurat den jobben han nå er ansatt for å gjøre: Få en Premier League-klubb opp av gjørmen.

So, start digging, Big Sam. Og takk for sist.

 

Premier League-historiens verste Liverpool United

Her skaffer du deg tilgang før lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

På lørdag spilles en av Premier League-sesongens største kamper. Det er hevet over enhver tvil.

Liverpool tar imot Manchester United på Anfield. Det er de to største og mestvinnende klubbene historisk sett. De to største klubbene i norsk målestokk. To av Premier Leagues største attraksjoner.

Les også: Petter Myhre: – Mer enn en fotballkamp
Les også: Kasper Wikestad: – Sjelden har en hyllest vært mer fortjent

Stjerner står i kø for å sprudle på Anfield-gresset lørdag, og uansett utfall vil oppgjøret skrive seg inn i en allerede rikholdig og mektig historie.

Det er blitt skrevet spaltemeter på spaltemeter om de største oppgjørene mellom klubbene, og både i tv2.nos store arkiv og hos uendelig av våre konkurrenter finnes det kåringer og artikler om de beste kampene, de sterkeste minnene og de tydeligste sporene på hvorfor rivaliseringen er så sterk.

0-0 I FJOR: José Mourinho og Jürgen Klopp fra forrige Anfield-møte mellom lagene. Foto: Dave Thompson/AP

Det skapte ramaskrik da Erik Thorstvedt forut for et oppgjør for 2,5 år siden skulle ta ut tidenes drømmelag bestående av Liverpool- og Manchester United-spillere, og vraket både Eric Cantona og Ryan Giggs.

Men hva med å skape ramaskrik andre veien, og heller se på de dårligste spillerne som har akslet de to lags drakter? Og, for å gjøre det enda mer aktuelt inn mot storkampen på lørdag, hva med å lansere den dårligste elleveren bestående av spillere som har spilt det sagnomsuste oppgjøret mellom Liverpool og Manchester United i Premier League?

For min del, høres det ut som en oppgave som står nærere mitt sære, fotballnerdete hjerte enn å forsøke å hive meg på våre eksperters mer kvalifiserte meninger rundt kvalitet og gode prestasjoner. Jeg velger meg tidsepoken fra 1992 mest fordi den er mest fornuftig fra min egen tid som fotballsupporter, men også litt for å irritere Kasper Wikestad, som i vår PL-podcast har gitt uttrykk for misnøyen med at statistikk skal beregnes fra 1992 – året da Premier League brøt med resten av Football League og dannet sin egen liga.

Uansett, her følger mitt forslag til «Premier League-historiens verste Liverpool United»:

Keeper:
For å klargjøre premisset, så er dette utelukkende en individuell vurdering basert på magefølelse, og ikke noe annet. Spillerne som kommer med velges utifra hva det menes de står for i fotballhistorisk sammenheng og hva de har prestert i Liverpool- og Manchester United-drakten totalt sett, og ikke nødvendigvis hva de har prestert i et Liverpool-Manchester United-derby.

I så fall kunne nemlig Jerzy Dudeks foræring av Diego Forlans plass i Manchester United-historiebøkene i 2002 eller David «Nintendo» James’ grusomme opptreden fra 96/97-sesongen vært nok til å kapre en plass mellom stengene.  Valget her er nemlig en keeper som er mer kjent for betydelige større tabber enn den han gjorde da han forærte Sami Hyypiä finnens første mål i Liverpool-drakten 11. september 1999.

Det var en tid før 11. september var noe mer enn en vanlig dato for de fleste (utenom meg, som har en far som har bursdag denne dagen og som derfor alltid har sett på det som en spesiell dato). Det var en tid før noen i England egentlig visste hvem denne keeperen var.

FOR MYE AV DETTE: Massimo Taibi – her fotografert i 0-5-tapet mot Chelsea i oktober 1999 – spilte kun fire kamper for Manchester United. En av dem var mot Liverpool. Foto: Adrian Dennis/AFP

Det var nemlig debuten til Massimo Taibi, den italienske burvokteren som hadde ankommet Manchester som et resultat av at Mark Bosnich var skadet og med et solid rykte fra Serie A. På Anfield fikk han sin debut, og selv om han tabbet seg ut i anledning Hyypiäs reduseringsmål til 1-2 i 1. omgang er det få om noen som egentlig husker det den dag i dag.

Både fordi Manchester United vant kampen 3-2, som resultat av blant annet to selvmål av Jamie Carragher, men også fordi Taibi to kamper senere i sin United-karriere glapp et skudd fra Matthew Le Tissier mellom bena i det som er husket som ett av Premier League-historiens største tabbe-øyeblikk. En kamp senere spilte han sin siste Manchester United-kamp noensinne i 0-5-tapet mot Chelsea, og med totalt elleve baklengsmål på fire kamper er han av mange regnet for å være helt i toppen av listene hva gjelder Sir Alex Fergusons verste signeringer.

Utfordrere: Brad Jones, Anders Lindegaard

Forsvar:
Også i forsvarsrekken må vi ha med en spiller fra Taibi-debuten, 2-3-oppgjøret på Anfield i 1999.  De sju siste minuttene av oppgjøret er nemlig de sju minuttene nå 40 år gamle Michael Clegg trolig skryter mest av i fotballsamtaler den dag i dag. Den da lovende Manchester United-backen klarte aldri å tilrive seg en plass i et rød djevel-lag der brødrene Neville var satsingsområdene, og fikk totalt kun ni Premier League-kamper, hvorav denne på Anfield var den siste.

BLE ALDRI EN AV STJERNENE: Denis Irwin og Nicky Butt skrev seg inn med gullskrift i Manchester United-karrieren. Det gjorde aldri Michael Clegg (midten). Her er trioen avfotografert etter Champions League-exiten mot Monaco i 1998. Foto: Owen Humphreys/AP

Ved siden av seg i en fireren får han med seg Torben Piechnik, dansken som av mange Liverpool-supportere regnes som et av kroneksemplene på Graeme Souness’ katastrofale tid som manager i klubben.  Det stod til slutt mellom ham og Nicky Tanner, som jeg også er blitt fortalt at aldri så mange ganger burde blitt forært den æren det skal være å få spille disse oppgjørene. Totalt spilte Piechnik 17 Premier League-kamper, hvorav en på Old Trafford i oktober 1992. Resultatet ble 2-2, og kampen er best husket for at to sene scoringer fra Mark Hughes reddet poeng for hjemmelaget etter 0-2 ved pause. Den er ikke like godt husket for at Piechnik spilte 90 minutter i gjestenes bakre rekker. (Tanner spilte for øvrig de siste åtte…)

En annen Liverpool-forsvarer, av mer moderne æra, skal også ha plass. Én av sine 14 Premier League-kamper spilte nemlig Jan Kromkamp på Old Trafford i 2006. Nederlenderen ble hentet til Merseyside i januarvinduet, i en byttehandel med en annen som kunne vært aktuell for dette laget nemlig spanske Josemi, og debuterte med overtidsminutter mot Tottenham 14. januar. Åtte dager senere fikk han igjen spille et sluttminutt, da han kom inn like før Rio Ferdinand avgjorde rivaloppgjøret den sesongen. Oppgjøret huskes best for at Gary Neville løp hele banen på langs for å feire foran de tilreisende tilskuerne, mens Kromkamp neppe huskes av noen andre enn de særeste av de sære innen fotballnerding og ble solgt til PSV påfølgende sommer.

STØRSTE LIVERPOOL-HØYDEPUNKT: Jan Kromkamp husker nok dagen han signerte for Rafa Benitez’ Liverpool bedre enn mange andre dager av sin Liverpool-karriere. Foto: AP

Den siste plassen i forsvarsleddet er i mine øyne mer åpen, og mange Liverpool-fans vil nok argumentere for spillere som Paul Konchesky, Rigobert Song og Sotiris Kyrgiakos, mens dem med hjertet i Manchester kanskje vil nevne David May? Dette er dog spillere som har levert store ting både nasjonalt (Konchesky har for eksempel nesten 350 PL-kamper) og internasjonalt, så nok en gang går plassen til en unggutt fra Manchester Uniteds egne rekker. For sannsynligheten for at Cameron Borthwick-Jackson ikke er noe mer enn «2010-årenes Michael Clegg» når nerdete fotballsamtaler florerer på pubene i England om 20 år er neppe liten. Som et resultat av en uendelig rekke skader, fikk han ti Premier League-kamper under Louis van Gaals vinger i 2015/16-sesongen, men har siden den gang vært utlånt til Wolves og Leeds på nivået under. I Wolves ble han sendt hjem igjen til Manchester halvveis ute i oppholdet og fikk kun seks kamper, mens hans karriere i Leeds pr. dags dato teller én kamp sålangt denne sesongen.

KAMP NUMMER FIRE: Cameron Borthwick-Jackson kom inn da Ashley Young ble skadet i 1. omgang på Anfield i 1-0-seieren til Manchester United i januar i fjor. Det var hans fjerde kamp for Manchester United, og i ettertid har han spilt seks til. Det blir muligens med de to. Foto: AFP/Paul Ellis

Utfordrere: Emiliano Insua, Paddy McNair

Midtbane:
Kampen om midtbaneplassene er også tøff, og den første som får plass er en som måtte se nesten alle sine klassekamerater bli verdensstjerner. Dessverre for Ben Thornley ødela dog skader det som kunne blitt en like lovende karriere for hans del, Mens David Beckham og co. gjorde seg til superstjerner måtte den kanskje mest elegante av dem alle, Thornley, i stedet nøye seg med tre u-landskamper, søksmål mot Blackburn-spiller Nicky Marker som taklet på ham alvorlig kneskade i en reservelagskamp midt i perioden da alle de andre fra «class of 92» var i ferd med å få sine gjennombrudd, samt opphold i klubber langt nedover i divisjonssystemet. Han fikk med seg ni Premier League-kamper for United, hvorav den siste av dem – 1-1-kampen mot LIverpool på Old Trafford i april 1998 – også var hans siste kamp noensinne for de røde djevlene.

Resten av midtbanen tilhører Liverpool, og vi begynner med den franskfødte Marokko-vingen Nabil El Zhar.  Totalt spilte han 21 kamper for de røde, men kun to av dem kom fra start, og i kun to av de ytterligere 19 spilte han mer enn en halv omgang. Overtidsminuttene mot Manchester United i den utrolige 4-1-seieren til Liverpool på Old Trafford i 2009 er dog med ham på CVen for resten av karrieren, og kanskje var det akkurat de som gjorde at han i ettertid har fått La Liga-kamper for både Levante, Las Palmas og Leganés.

Kampen om den siste plassen på midtbanen er langt ifra enkel, og fra Liverpool-leiren har spillere som Christian Poulsen, Alberto Aquilani, Bruno Cheyrou og Luis Alberto alle skuffet i den røde drakten og også spilt dette sagnomsuste derbyet. Manchester United har hatt menn som Darron Gibson, Memphis og Jonathan Greening på banen i tilsvarende oppgjør, men felles for dem alle er at de i hvert fall andre steder i karrieren har levert varer fra noe i nærheten av høy kvalitet.

DEL AV EVENTYRET: Antonio Nunez spilte hele kampen da Liverpool gjorde sitt første mirakel i Champions League-sesongen 2004/05 med 3-1-seier over Olympiakos i desember 2004. Dessverre for ham, men dessverre også berettiget, er det Steven Gerrard som huskes. Foto: PA/Phil Noble.

Det kan hende også gjelder for mannen som velges på laget, Antonio Nunez, men i så fall får Celta-fansen bare sin rettmessige unnskyldning her og nå. For det spanjolen leverte etter å ha vært del av avtalen som tok Michael Owen til Real Madrid sommeren 2004, vil aldri huskes som hovedgrunnen til at den påfølgende sesongen er en av Liverpools største i moderne tid. Vingen ble skadet på sin første trening, og var ute av spill helt frem slutten av november. Da han endelig kom til hektene, så det ikke ut til at han egentlig var kommet til hektene, selv om fire innbytteropptredener i Champions League gjorde at han fikk vinnermedalje fra sin posisjon på benken i Istanbul-finalen halvåret senere. I Liverpool-drakten fikk han det nemlig aldri til å stemme, og 18 Premier League-kamper er det han for evig tid vil bli stående med, hvorav én var mot Manchester United.  Spanjolen fikk et kvarter i 0-1-nederlaget i januar 2005, og rakk kun å pådra seg et gult kort.

Utfordrere: Michael Stewart, Luke Chadwick, Adnan Januzaj, Jay Spearing, Mark Gonzalez

Angrep:
Den første mannen i spissrekken fikk faktisk hele 52 Premier League-kamper, men kun 24 av dem for Manchester United. Og hvordan David Bellion i ettertid har spilt for store klubber som Nice og Bordeaux får noen andre svare for, men trolig har faktoren «he was once regarded as a hot prospect in Manchester United» spilt inn. Jeg husker ham som noe lovende i Sunderland, men ble sjokkert da han plutselig ble signert av Manchester United som 20-åring sommeren 2003.  Av de totalt 24 kampene under Sir Alex Ferguson var to av dem mot Liverpool, men verken de åtte minuttene i 0-1-tapet på Old Trafford i 2004 eller overtidsminuttene i 1-0-seieren på Anfield i 2005 er nok til at han slipper unna plassen her.

I AKSJON FOR FLERE UNITED-LAG: Her er David Bellion for sen i presset når Xabi Alonso scorer for Liverpool mot West Ham United i oktober 2005. Foto: AFP/Paul Barker

Slipper unna gjør heller ikke Erik Meijer. Tyskeren kom til Anfield fra Bayer Leverkusen sommeren 1999, og hadde som mål å bevise at de røde kunne lykkes på det tyske markedet etter at Sean Dundee hadde feilet sesongen i forveien. Meijer ble dog aldri noen stor suksess, av flere grunner. 1: Han konkurrerte med Robbie Fowler, Michael Owen, Titi Camara og etter hvert også Emile Heskey om plassen. 2: Han var trolig aldri helt god nok, og hadde i hvert fall ikke farten som krevdes. På 38 Premier League-kamper ble det totalt null mål, og da får det våge seg at hans totale karrierestats viser drøyt 100 klubbmål på drøyt 450 kamper. Heller ikke på utlån i Preston North End ble det mål i det engelske ligasystemet, men Meijers 90 minutter borte mot Manchester United i 1-1-oppgjøret i mars 2000 er i det minste nok til å gi ham plass i denne elleveren. I følge The Guardians kamprapport fra den gangen, leverte tyskeren en svært anonym kamp, men hadde en avslutning som havnet på Stretford End.

INGEN SUKSESS: Erik Meijer, her i duell med Arsenals Gilles Grimandi, klarte aldri å score et Premier League-mål for Liverpool. Foto: Dave Thompson/AP

Sistemann i angrepsrekken tilhører også Liverpool, og bærer navnet Milan Jovanovic. Serberen signerte en pre-kontrakt da Rafa Benitez var manager, men overgangen ble ikke sluttført før Roy Hodgson hadde overtatt styringen på Merseyside. Og Jovanovic virket aldri å være Hodgsons mann. Totalt fikk mannen som (visstnok) hadde en slepen venstrefot kun ti Premier League-kamper, og er regnet for å være en av de største floppene i moderne tid. Verken Hodgson eller Kenny Dalglish, som ble manager da Hodgson måtte gi seg i januar samme sesong, hadde noen som helst tro på ham, men han fikk i den minste med seg en tur til Manchester. Dessverre for ham og Liverpool var det kun de siste 20 minuttene av 3-2-oppgjøret som i all hovedsak nå huskes på grunn av Dimitar Berbatovs hat trick.

Utfordrere: James Wilson, Anthony Le Tallec, Florent Sinama Pongolle

Noen er sikkert glemt mens andre er urettferdig inkludert i denne elleveren. Enkelte var svært nære, og hadde vært på laget dersom de bare ikke hadde blitt sittende på benken hele kampen (les: Salif Diao), mens enkelte flopper i Liverpool- og Manchester United-historien aldri kvalifiserte for laget fordi de aldri kom på banen i nettopp disse oppgjørene.

INGEN ANFIELD-LEGENDER: Verken Joe Cole, Milan Jovanovic eller Danny Wilson ble Liverpool-legender under Roy Hodgsons ledelse. Foto: Tim Hales/AP

Lørdag er det uansett nye spillere som kommer til å få sine første minutter i et Liverpool-Manchester United-oppgjør, og kanskje er det noen av dem som fortjener det mindre enn andre. For noen er det bare en helt vanlig dag på jobben, mens for andre blir det det største de noensinne vil oppleve i karrieren.

I mellomtiden går det an å forkorte ventetiden noe ved å ta dypdykk i historien, og så må jeg bare beklage til alle dem som føler at sin mann er glemt på denne listen og som mener at enkelte ikke har noe i det hele tatt på dette laget å gjøre.

Fotball er en individuell greie. Heldigvis.

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Det er en første gang for alt – her er rundens ti rareste statistikker

Det heter seg slik at det «er en første gang for alt».

Så også innen fotballen, der det åpenbart skjer ting for første gang hele tiden.

Scoringen til Vegar Eggen Hedenstad for Rosenborg i Europaligaen på torsdag var for eksempel første gang han scoret på Lerkendal etter et nydelig hælspark fra Nicklas Bendtner, mens Manchester Citys kamp mot Chelsea er første gang de spiller mot regjerende mester kun dager etter at deres argentinske stjernespiss er blitt skadet i en bilulykke i Amsterdam.

Allikevel er det enkelte «første gang»-tilfeller i fotballen som er noe mer konkrete enn andre, og noe statistikk-nerder elsker å bite merke i forut for blant annet Premier League-runder.

FØRSTE GANG MED TRE STRAKE: Swansea har tapt sine tre første hjemmekamper i en sesong for første gang noensinne. Dermed ble historie skapt forrige Premier League-runde. Denne runden skjer garantert også noe for første gang. Foto: Reuters/Rebecca Naden

«Det kan bli første gangen det og det skjer», «de kan vinne for første gang siden», osv, osv.

Forut for hver eneste Premier League-runde mottar vi som jobber med produktet statistikk for det meste, og mye av denne er selvsagt fullstendig unyttig. Men noe av det kan også være sært og rart, og forsåvidt inneholde noen artige poenger.

Her følger en liten liste over noen ting som kan skje eller kommer til å skje for første gang denne helgen. En del av det overrasket i hvert fall meg da jeg leste det:

  1. Oppgjøret mellom Manchester United og Crystal Palace på Old Trafford blir det første noensinne der José Mourinho og Roy Hodgson står overfor hverandre i hver sin managerposisjon i offisiell kamp.
    Det høres rart ut, men faktum er at Hodgson var ute av engelsk fotball da Mourinho hadde sin første periode i Chelsea (2004 til september 2007), for så å trene Fulham, Liverpool og WBA fra desember 2007 til sommeren 2012. Da Mourinho returnerte til Premier League i 2013, var Hodgson allerede ett år inne i sin jobb som engelsk landslagssjef. Nå møtes de dog altså, og så får vi se hvem som jubler høyest.
  2. I det samme oppgjøret kan også Romelu Lukaku få sin første seier på hjemmebane mot Crystal Palace i sin Premier League-karriere.
    Den storvokste belgieren har møtt dem fire ganger som Everton-spiller, og kampene har enten endt 2-3 (to ganger i 2014) eller 1-1 (2015 og 2016). Lukaku selv har dog vært solid i oppgjørene, og scoret i alle utenom 2-3-kampen i april 2014.
    Belgieren, som har scoret seks mål på sine seks første Premier League-kamper i United-drakten, kan også bli den første Manchester United-spilleren siden Andrew Cole i 1995 til å score sju mål på sine sju første Premier League-kamper for klubben. Cole scoret fem av de sju i kamp nummer sju, 9-0-seieren mot Ipswich.
  3. Manchester City-manager Pep Guardiola kan for første gang tape tre ligakamper mot samme motstanderlag .
    Hans City-lag tapte begge kampene mot Chelsea forrige sesong, og kan altså tape mot de blå for tredje gang. Pep har også måttet tåle to nederlag i seriekamper mot Atlético Madrid, Osasuna (begge i Barcelona), Augsburg og Borussia Mönchengladbach (begge i Bayern München), men de er også de eneste.
  4. Chelsea kan gå målløse av banen i to hjemmekamper i Premier League på rad for første gang siden november 2012. Antonio Conte kan gjøre det for første gang.
    Antonio Contes lag spilte 0-0 mot Arsenal i forrige hjemmekamp i ligaen, og tittelrival Manchester City venter lørdag. Sist de blå spilte to PL-kamper hjemme uten scoring, var Manchester City og Fulham (uten en suspendert Brede Hangeland i midtforsvaret) motstander i to 0-0-kamper for snart fem år siden. Disse to kampene var Rafa Benitez’ to første som midlertidig Chelsea-sjef etter sparkingen av Roberto Di Matteo.
    Antonio Conte har aldri ledet sitt lag til to målløse hjemmekamper på rad i ligaen. Totalt har han hatt ansvaret for 86 hjemmekamper i Serie A og Premier League.
  5. Rafa Benitez er nå Newcastle-sjef, og kan for første gang tape et oppgjør mot Liverpool denne helgen, mens Jürgen Klopp kan slå Newcastle for første gang.
    Spanjolen ledet Valencia mot de røde og slo dem to ganger i gruppespillet i Champions League i 2002/03, og som Premier League-manager for Chelsea (2013) og Newcastle (2016) har hans lag dratt til Anfield og klart 2-2-resultater. Søndagens kamp er hans første i Premier League som hjemmelagsmanager mot Liverpool, og også hans første Newcastle-Liverpool-kamp på St. James’ Park siden 5-1-seieren til hans daværende røde lag i nord-øst i desember 2008.
    Jürgen Klopp har ledet Liverpool til Premier League-triumfer mot alle lag han har møtt utenom tre. Southampton (tre uavgjorte og ett tap), Manchester United (to uavgjorte og ett tap) og Newcastle (en uavgjort og ett tap).
  6. Tottenham blir det første laget som har spilt Premier League-kamp på 57 forskjellige stadionanlegg når de møter Huddersfield på The John Smith’s Stadium i tidligkampen lørdag.
    Spurs har scoret mål på 55 av 56 (Middlesbroughs tidligere stadion Ayresome Park det eneste unntaket), og kan bli den første klubben til å score mål på 56 forskjellige stadioanlegg i Premier League-historien. Manchester United, Liverpool og Tottenham topper denne statistikken pr nå med 55 hver.
    Det er forresten ikke første gang Harry Kane spiller borte mot Huddersfield. Han hadde en begivenhetsrik dag der som Leyton Orient-spiller 26. februar 2011. Da 17 år gamle Kane kom da inn, scoret og ble utvist i en 2-2-kamp i League One.
  7. Everton kan for første gang spille 16 hjemmekamper på rad i Premier League uten et eneste uavgjort-resultat. Det skjer om de slår eller taper for Burnley.
    Forrige gang de blå spilte uavgjort på Goodison Park i en Premier League-kamp var 1-1-oppgjøret mot Manchester United i desember i fjor. I æraen før Premier League-startet i 1992, må en tilbake til perioden mellom april 1961 og januar 1962 for å finne sist Everton spilte 16 hjemmekamper uten et uavgjortresultat. Den rekken tok slutt etter en 2-2-kamp mot nettopp Burnley.
  8. Dersom Leicester taper for Bournemouth, vil de for første gang i sin Premier League-historie ha færre enn fem poeng etter sine sju første kamper.
    Leicester, mesteren fra to år tilbake, har vært et jojo-lag i ligaens historie, men selv ikke i sine nedrykkssesonger har starten vært verre enn den de nå kan komme til å stå overfor. Både i 1994/95, 2001/02 og 2003/04 rykket de ned, men hadde fem poeng etter sju kamper. Denne sesongen står de med fire. Da er det kanskje mer gledelig dersom Jamie Vardy scorer igjen. I så fall blir det scoring i fire kamper på rad, noe som vil være første gang han har klart det siden han satte Premier League-rekord med scoring i elleve kamper på rad i 2015.
  9. Watford har for første gang i klubbhistorien vunnet tre sine tre første bortekamper i en sesong på øverste nivå, og kan forbedre statistikken i sitt møte med WBA.
    Dersom Marco Silvas lag vinner, vil de også tangere sin beste bortebanestart uavhengig av nivå. Kun to ganger tidligere, i 1978/79 og 1996/97, har de vunnet fire strake bortekamper fra sesongstart. Begge de sesongene var klubben på nivå tre i engelsk fotball.
    Southampton har også gjort det bra borte. De har for første gang holdt nullen i begge sine to første bortekamper i en Premier League-sesong, og kan forbedre rekorden lørdag. Stoke er motstander for dem på på bet365 Stadium
  10. Arsène Wenger blir den første manageren i Premier League-historien til å lede sitt lag mot 45 forskjellige motstandere.
    Når Arsenal tar imot Brighton søndag, gjør Wenger tronen til sin egen hva gjelder antallet forskjellige lag han har ledet laget sitt mot i Premier League. I dag deler franskmannen tronen med Sir Alex Ferguson. I løpet av sesongen vil også etter all sannsynlighet Wenger legge til Huddersfield til denne listen, og med det dra ytterligere ifra skotten på listen.
    Oppgjøret er for øvrig også første gang siden 1983 at de to lagene møtes på øverste nivå. Den gang vant London-klubben 2-1 på Highbury, etter scoringer av Graham Rix og Raphael Meade (to).
    (Alle tall fra Gracenote)

Okey. Det var det. Det finnes garantert andre sære fakta som kommer til å bli opplest, vedtatt, uttalt og overhørt gjennom helgen.

Det er en første gang for alt, men en del av dette er vel egentlig bare litt rart.

Her er ting som er enda rarere. Se denne ukens episode av Premier Leaks her:

Evighetsmaskinen man nå får tårer i øynene av å se spille

Noen spillere unner man mer enn andre. Enkelte fortjener rett og slett suksess. I mine øyne er Darren Fletcher en av dem.

33-åringen er nemlig et eksempel på at det går an å slå tilbake. Et eksempel på hvordan man kan kjempe seg tilbake mot alle odds. Et eksempel på at det går an å drive toppidrett også om man har en karrieretruende sykdom. Et eksempel som mange kan se til. Et eksempel til etterfølgelse.

Historien om Darren Fletcher var lenge den om en en ung skotsk gutt som levde drømmen. Som 11-åring ble han oppdaget av og innlemmet i Manchester Uniteds sagnomsuste akademi, og siden gikk han gradene i gigantklubben. Ligatitlene kom på løpende bånd, og han var sentral i Sir Alex Ferguson-laget som sikret seg både Premier League- og Champions League-suksess i 2008.

Selvsagt opplevde han nedturer. Han fikk blant annet ikke spille noen Champions League-finaler. Både i 2008 og i 2011 ble han sittende ubenyttet på benken, under henholdsvis seieren mot Chelsea i Moskva og i tapet mot Barcelona i London.

Og i 2009 sonet han karantene under finalen mot Barcelona i Roma, etter et tåpelig rødt kort i semien mot Arsenal. Manchester United ledet 4-0 sammenlagt og hadde full kontroll. Cesc Fàbregas gikk lett i bakken – og Fletcher fikk et fullstendig unødvendig rødt kort.

NEDTUR: Darren Fletcher blir utvist mot Arsenal i Champions League-semifinalen i 2009. Dermed ble det ingen finale.

Allikevel var han utvilsomt en sportslig suksess, men for å være helt ærlig: Jeg var aldri overbegeistret. Han var ikke den som stjal overskriftene, men han gjorde en real jobb. En perfekt Sir Alex Ferguson-spiller. En spiller som løp og løp. Jobbet og slet. Fikk mye ut av hva han stod for som fotballspiller. Beundringsverdig i seg selv, men aldri en som de som ikke er Manchester United-supportere anerkjente. Kanskje feilaktig, men det får være en annen sak.

2009/10-sesongen var dog noe annerledes. Det var høydepunktet, og også da han for første gang ved enkelte anledninger var Manchester Uniteds kaptein. Like før sesongslutt ble han tatt ut på årets lag i Premier League den sesongen. Fletcher hadde vunnet seg den respekten han tydeligvis fortjente. En respekt som burde vært så mye større enn det den var.

For vi som så Premier League fra utsiden ante ikke hvordan midtbanespilleren egentlig hadde det. At han slet med alvorlig sykdom, og at karrieren allerede da var i jeopardy. Kun et fåtall visste nemlig at han allerede to år før hadde fått diagnosen ulcerøs kolitt.

Studerer man felleskatalogen, finner man følgende beskrivelse:

“Ulcerøs kolitt (blødende tykktarmsbetennelse, colitis ulcerosa) er en kronisk sykdom i tykktarmens slimhinne. Sykdommen kjennetegnes ved blodig diaré.”

Ingen av lagkameratene var informert. Den da 24 år gamle Manchester United-spilleren holdt det for seg selv. Innad i klubben var det kun Sir Alex Ferguson og klubblegen som visste om det. I tillegg hadde Fletcher informert sin nærmeste familie, fortalte han til Daily Mail i 2014.

I starten spilte han videre, og vi som seere kunne ikke ane. Men etter hvert kom også motgangen på banen. Fraværene. Sykdommen ble verre.  I starten av 2011/12-sesongen var han med, men i november sa det stopp. Det som hadde vært en stødig og stabil Premier League-spiller forsvant. Da begynte også sannheten å komme til overflaten. Fletcher fortalte om sine problemer til lagkameratene, og etter hvert ble det også offentlig.

19. november 2011 spilte Fletcher et kvarter borte mot Swansea i Premier League. Det ble også den siste kampen hans i engelsk fotballs øverste divisjon på over ett år.  Da sykdommen var på sitt verste, hadde Fletcher gått ned 20 kilo. I nevnte  Daily Mail-intervju uttalte han at han i ettertid blir emosjonell bare av å snakke om den tyngste tiden.

– Du kunne løpe på do 10-20-30 ganger i løpet av dagen og miste mye blod. Jeg endte flere ganger opp på sykehuset. Operasjon har reddet meg. Jeg er veldig heldig , sa han.

I september året etter gjorde skotten comeback i Champions League, og jeg husker fremdeles hvor tårevått det var da han i sitt Premier League-comeback i november 2012 scoret mål på Old Trafford mot QPR.

DRØMMECOMEBACK: Darren Fletcher mottar hyllesten fra Old Trafford-publikummet etter å ha scoret mot QPR.

Hadde han endelig vunnet? Nei. Dessverre. Det var et emosjonelt comeback, men også et kortvarig. Det ble to Premier League-kamper i desember, men så et nytt årelangt fravær. Smertene var så store at han i perioder knapt kunne forlate sitt eget hus. Rapportene kom om at han trolig måtte legge opp. De fleste avskrev ham for godt. Jeg var nok blant dem. For dette kunne han vel umulig komme tilbake fra?

Manchester United vant ligaen. Sir Alex Ferguson gikk av. David Moyes kom inn. Den påfølgende sesongen ble langt ifra hva de røde djevlenes supportere hadde håpet på. Men 15. desember 2013 opplevde man en opptur. Darren Fletcher var tilbake, som innbytter i en 3-0-seier borte mot Aston Villa. Vår manns fjerde Premier League-kamp på drøyt to år.

Siden har det omtrent gått i ett. Med positivt fotballfortegn. For selv om tiden i Manchester United tok slutt, til tross for delvis kapteinsverv under Louis van Gaal den påfølgende sesongen, har Fletcher for alvor bitt seg fast i Premier League igjen etter overgangen til WBA i januar januarvinduet 2015. Siden den gang, har han bare spilt og spilt og spilt og spilt.

Og nå er han en spiller også jeg er blitt glad i. Hver gang hans navn står i lagoppstillingen, smiler jeg litt ekstra. Intervjuet han gjorde med The Mirror i mai, der han fortalte om sin rolle som ambassadør for «Crohn’s and Colitis UK» la ikke en demper på akkurat det. Veteranen har daglig kontakt med opp til 30 andre personer som sliter med tilsvarende sykdom, og snakket varmt om hvor fint det var å få være i jevnlig kontakt med dem gjennom tekstmeldinger og telefonsamtaler. Rørende.

I sommer forlot godgutten WBA til fordel for Stoke, der han selvsagt også er en sentral del av laget. Og denne sesongen har han også spilt seg inn på listen over de 100 spillerne i Premier League-historien med flest kamper. 317 er hans totale tall, hvilket er 99. flest i ligaens historie.

Men ikke nok med det. Evighetsmaskinen man får tårer i øynene av å spille er akkurat nå den spilleren med flest kamper på rad i Premier League. Det ville gitt enorme odds for fem-seks år siden. Mannen som spilte fire Premier League-kamper på to kalenderår har nemlig nå en fantastisk rekke av 94 (!) strake Premier League-runder på rad uten å ha stått over en eneste kamp. Siden overgangen til WBA i januar 2015, har ikke en eneste Premier League-kamp blir spilt av Fletchers klubber uten at skotten har vært på banen.

Tidligere denne uken måtte han stå over Skottlands VM-kvalifiseringskamper på grunn av en kneskade, og jeg er blant dem som krysser alt jeg har for at den fantastiske rekken med strake Premier League-runder får fortsette i hjemmemøtet med nettopp Fletchers gamleklubb Manchester United på lørdag.

For hvor deilig hadde det ikke vært om Darren Fletchers navn (kanskje) for evig tid vil stå på listen over de ti utespillerne i Premier League-historien som har flest strake kamper uten å stå over en runde? I dagens rotasjonspolitiske Premier League-landskap, er det nemlig mer og mer en mangelvare. Fletcher mangler kun fem kamper på å spille seg inn på den listen.

Flest Premier League-kamper på rad (utespillere) – kilde Opta:

  1. Frank Lampard, Chelsea, 164 kamper, 13. oktober 2001 til 26. desember 2005
  2. Matt Holland, Ipswich/Charlton, 115 kamper, 19. august 2000 til 14. august 2004*
    (*Holland spilte alle Premier League-kampene han kunne i kraft av divisjonen hans klubb spilte i, men ikke 115 PL-runder på rad. Han spilte hele 00/01- og 01/02-sesongene i PL og så en sesong i Championship for Ipswich, og så hele 03/04-sesongen, samt åpningskampen sesongen etter, i Premier League for Charlton.)
  3. Wayne Bridge, Southampton, 113 kamper, 4. mars 2000 til 18. januar 2003
  4. Jonathan Walters, Stoke, 104 kamper, 2. februar 2011 til 30. november 2013
  5. Joleon Lescott, Everton, 102 kamper, 19. august 2006 til 22. februar 2009
  6. Peter Crouch, Portsmouth/Tottenham, 101 kamper, 17. august 2008 til 5. februar 2011
  7. Roger Johnson, Birmingham/Wolves, 101 kamper, 16. august 2009 til 12. februar 2012
  8. Gary Kelly, Leeds, 99 kamper, 14. august 1993 til 2. desember 1995
  9. Stewart Downing, Middlesbrough, 99 kamper, 2. desember 2006 til 16. mai 2009
  10. Leighton Baines, Everton, 99 kamper, 31. oktober 2009 til 7. april 2012

Tar vi med keepere, er det kun Lampard som er på topp ti-listen, men så er det jo også betydelig oftere at keepere spiller alle kamper en sesong. Rekorden tilhører Brad Friedel, som for Blackburn og Tottenham spilte alle Premier League-kampene 310 runder på rad, mens Evertons Tim Howard (210) og Liverpools Pepe Reina (183) følger på de neste plassene.

For ordens skyld kan vi også ta med en liste til.

De ti (elleve) utespillerne med flest Premier League-runder på rad uten å ha stått over, pr nå:

  1. Darren Fletcher, Stoke, 94 kamper
  2. Steve Cook, Bournemouth, 67 kamper
  3. César Azpilicueta, Chelsea, 64 kamper
  4. Salómon Rondón, WBA, 59 kamper
  5. Joel Ward, Crystal Palace, 44 kamper
  6. Christian Benteke, Crystal Palace, 39 kamper
  7. Chris Brunt, WBA, 34 kamper
  8. James Milner, Liverpool, 31 kamper
  9. Stephen Ward, Burnley, 30 kamper
  10. Leighton Baines, Everton og Willian, Chelsea, 29 kamper

Lørdag klokken 17.30  når lagoppstillingene kommer i senkampen mellom Stoke og Manchester United vet vi om Fletchers rekke fortsetter. I så fall faller det muligens en tåre i fotballgledens navn.

For selv om enkelte når fansens hjerter fordi de jobber hardt, takler røft, trikser flott eller får en til å sitte ytterst på stolen av andre årsaker, finnes det altså andre grunner til slikt. Råskap. Revansjelyst. Ærgjerrighet. Darren Fletcher har alt. Darren Fletcher er en tøffing. Et forbilde. Et ikon. Og jeg håper han får fortsette å være det på lørdag.

Se Stoke-Manchester United lørdag 18.30. Sendestart for Premier League-sendingene lørdag er 12.45!

Kan Etiopia, Irak eller Jemen redde Sánchez og Costa?

Torsdag stengte overgangsvinduet i mange av de største ligaene i Europa, inkludert England, Frankrike, Tyskland, Italia og Nederland.

Men fremdeles er det store nasjoner som har åpne vinduer, og flere storklubber som kan komme til å hente spillere før deres lands respektive overgangvinduer stenger.

Les også: Neymar: – Coutinho går gjennom en sorgperiode

Det mest åpenbare er selvsagt Spania, og det spanske vinduet stenger ikke før klokken ett i natt. Fotballfans verden over håper nok fremdeles på gigantsigneringer for Barcelona og Real Madrid, selv om lite tyder på at for eksempel Philippe Coutinho blir en «spansk deadline day»-signering i kveld.

Men datoen 1. september gjelder også for blant annet den ukrainske ligaen, der flere blant andre brasilianske stjerner har spilt de siste årene. Kan det tenkes at en klubb som Sjakhtar drar frem noen ess fra ermet og henter spillere nettopp din Premier League-klubb hadde ønsket seg?

IMPONERTE: Willian herjet i Sjakthar-drakten i ukrainsk liga. Her fra Mesterliga-møtet mot Chelsea i 2012.

Utover i september stenger også vinduene i nasjoner som Tyrkia (8. september) og Portugal (22. september), så selv om ikke stjerner som har vært linket bort fra din favorittklubb finner seg spanske arbeidsgivere i kveld, er det altså ingen garantier for at de blir værende til januarvinduet åpner.

Og hvem vet: Kanskje frister det for Alexis Sánchez å benytte seg av vinduet som holder åpent for overganger i Chile mellom 24. august og 21. september for et kjapt lite utlån til hjemlandet? Nettstedet Goal (veeeeldig lite troverdig, men dog) er i hvert fall blant dem som skriver at han ikke vil spille for Arsenal igjen, og at han skal ønske seg til City i januar.

Eller kanskje kan Diego Costa lokkes til et utlån i enten Qatar, De forente arabiske emirater, Saudi Arabia eller andre nasjoner som holder overgangsåpent helt til datoer i september og oktober? Bare sånn for å holde formen ved like frem til Atlético Madrid igjen får signere spillere i januar?

Poenget er uansett at selv om alt tilsynelatende virker avgjort, så er det langt ifra det. For hvem har vel ikke tidligere irritert seg over tyrkiske klubber som henter de spillerne man skulle ønske man så i Premier League? Eller at ukrainerne stikker av med de feteste brasilianerne akkurat når man hadde håpet at man skulle få se dem på mer TV-vennlige kanaler fra de mer kjente europeiske ligaene?

VAR RYKTET BORT FRA PREMIER LEAGUE: Både Philippe Coutinho og Diego Costa har sett ut til å forlate Premier League, men foreløpig er de begge blitt værende. Foto: Jon Super/AP

Og årets overgangssommer, med spillere som prøver å sutre seg bort fra klubbene sine, er jo også ekstra spesiell. Kan vi se andre nasjoner hive seg på i kampen om de store stjernene?

Hvis alt annet går dunken for spillere som Costa, så kan han jo strekke ut en hånd til klubber i Etiopia (overgangsvindu åpnet 1. august og stenger 20. oktober), Irak (åpnet 23. august og stenger 5. november) eller Jemen (åpner i morgen og stenger 23. november).

Fotballfamilie: Foren eder!

Her er oversikt over noen utvalgte ligaer som fremdeles har åpne vinduer. Kilde: FIFA

Nasjon Vindu åpner Vindu stenger
Albania 14.06.2017 01.09.2017
Armenia 10.06.2017 01.09.2017
Aserbajdsjan 10.06.2017 01.09.2017
Spania 01.07.2017 01.09.2017
Ukraina 01.07.2017 01.09.2017
Togo 18.06.2017 03.09.2017
Romania 13.06.2017 04.09.2017
Israel 14.06.2017 05.09.2017
Mexico 14.06.2017 05.09.2017
Bulgaria 15.06.2017 06.09.2017
Iran 15.06.2017 06.09.2017
Jordan 02.07.2017 06.09.2017
Slovakia 15.06.2017 06.09.2017
Tanzania 15.06.2017 06.09.2017
Tsjekkia 21.06.2017 08.09.2017
Namibia 19.06.2017 08.09.2017
Panama 19.06.2017 08.09.2017
Tyrkia 17.06.2017 08.09.2017
Libanon 10.07.2017 12.09.2017
Saudi Arabia 02.07.2017 12.09.2017
Egypt 09.08.2017 14.09.2017
Andorra 01.07.2017 15.09.2017
Tunisia 01.07.2017 15.09.2017
Argentina 26.06.2017 17.09.2017
Rwanda 26.06.2017 17.09.2017
Costa Rica 29.06.2017 18.09.2017
Surinam 04.09.2017 18.09.2017
Marokko 01.07.2017 19.09.2017
El Salvador 29.06.2017 20.09.2017
Chile 24.08.2017 21.09.2017
San Marino 01.07.2017 21.09.2017
Portugal 03.07.2017 22.09.2017
Swaziland 11.07.2017 22.09.2017
Uganda 01.07.2017 22.09.2017
Burundi 03.07.2017 24.09.2017
Hong Kong 04.07.2017 25.09.2017
Syria 04.07.2017 25.09.2017
Aruba 15.07.2017 30.09.2017
Fiji 01.09.2017 30.09.2017
Qatar 09.07.2017 30.09.2017
Turks- og Caicosøyene 09.09.2017 30.09.2017
Bahrain 10.07.2017 01.10.2017
Guatemala 11.07.2017 02.10.2017
Liberia 01.08.2017 02.10.2017
De forente arabiske emirater 11.07.2017 02.10.2017
Oman 16.07.2017 07.10.2017
Caymanøyene 01.08.2017 09.10.2017
Australia 25.07.2017 16.10.2017
New Zealand 25.07.2017 16.10.2017
Den demokratiske republikken Kongo 01.08.2017 19.10.2017
Etiopia 01.08.2017 20.10.2017
Burkina Faso 06.08.2017 27.10.2017
Anguilla 01.09.2017 31.10.2017
Guinea 10.08.2017 31.10.2017
Djibouti 20.08.2017 02.11.2017
Irak 23.08.2017 05.11.2017
Nigeria 14.09.2017 14.11.2017
Gabon 15.09.2017 15.11.2017
Elfenbenskysten 28.08.2017 17.11.2017
Senegal 25.09.2017 23.11.2017
Jemen 01.09.2017 23.11.2017
Ghana 01.10.2017 23.12.2017

 

PS! Før noen blir kjempesinte: Dette er selvsagt ikke ment som et seriøst forslag. Mer en kuriositet, og et bilde på at det finnes muligheter også utover de mest åpenbare. Som Jim Carrey sier i «Dum og dummere»: «So you’re telling me there’s a chance!»

GLISTE GODT: Se bildene av Alexis Sanchez på Arsenal-benken i 0-4-tapet mot Liverpool, fra Premier Leaks, her.

 

Harry Kanes utrolige august-statistikk i et historisk perspektiv

Her får du tilgang til Premier League på TV 2 Sumo!

Harry Kane har to muligheter igjen denne sesongen. To muligheter igjen til endelig å score et Premier League-mål i august. Hjemme mot Chelsea søndag. Hjemme mot Burnley neste helg.

Den utrolige statistikken er noe alle har fått med seg. Mannen som har vært ligaens toppscorer de siste tre sesongene, og scoret 78 mål på 117 kamper i Englands øverste divisjon, har altså ikke scoret ett eneste av disse målene i kalendermåneden august.

«Han har ikke spilt så mange kamper i august», «de første årene var han ikke engang med på laget» og «han har vært skadet» er ting man gjerne hører når folk skal ta målgarantisten i forsvar.

Fakta er:

  • Harry Kane har spilt elleve Premier League-kamper i august.
  • De åtte siste (siden 2015) har alle vært fra start.
  • I disse åtte har han vært på banen i 90 minutter i seks av dem, og kun vært byttet ut i totalt 29 minutter.
  • Ikke i noen av dem har han vært skadet.
  • 691 målløse august-minutter de siste tre årene der, altså.
  • I tillegg har han to august-innbytteropptredener i 2014 og én i 2012, med totalt 32 minutter spilletid, å se tilbake på.
  • Totalt altså over 720 målløse august-minutter.
  • Og på de 106 kampene han har spilt i Premier League i andre måneder har han altså scoret 78 ganger.  På 8350 minutter. Det er ett mål hvert 107. minutt.

Se Kanes overtidsbom i åpningskampen mot Newcastle her:

Dersom Kane leverer en totalsesong lik sine foregående, vil han i løpet av denne sesongen etter alle solemerker skyte seg inn i selskapet blant dem som har scoret 100 Premier League-mål eller mer i løpet av karrieren. For å klare det trenger han 22 ligamål. Det er snakk om en åpenbart eksklusiv klubb, som pr. dags dato består av 26 mann.

Her er oversikten over hvordan de 26 har gjort det i august
(alle tall fra Opta):

  1. Andrew Cole, 25 mål på 44 kamper
  2. Les Ferdinand, 22 mål på 47 kamper
  3. Frank Lampard, 19 mål på 54 kamper
  4. Wayne Rooney, 18 mål på 39 kamper
  5. Alan Shearer, 18 mål på 45 kamper
  6. Emile Heskey, 17 mål på 46 kamper
  7. Thierry Henry, 17 mål på 28 kamper
  8. Nicolas Anelka, 16 mål på 34 kamper
  9. Teddy Sheringham, 16 mål på 51 kamper
  10. Darren Bent, 15 mål på 28 kamper
  11. Jermain Defoe, 15 mål på 43 kamper
  12. Michael Owen, 15 mål på 29 kamper
  13. Ian Wright, 14 mål på 27 kamper
  14. Didier Drogba, 13 mål på 28 kamper
  15. Dwight Yorke, 12 mål på 43 kamper
  16. Ryan Giggs, 12 mål på 66 kamper
  17. Sergio Agüero, 11 mål på 18 kamper
  18. Robbie Fowler, 11 mål på 24 kamper
  19. Matt Le Tissier, 10 mål på 27 kamper
  20. Dion Dublin, 10 mål på 39 kamper
  21. Robin van Persie, 9 mål på 25 kamper
  22. Jimmy Floyd Hasselbaink, 9 mål på 28 kamper
  23. Paul Scholes, 7 mål på 47 kamper
  24. Steven Gerrard, 6 mål på 38 kamper
  25. Robbie Keane, 5 mål på 28 kamper
  26. Peter Crouch, 4 mål på 29 kamper

Alle sammen har (selvsagt) scoret i august. Her er det åpenbart spillere som har veldig mange flere kamper enn Kane totalt, og dette er de største målscorerne i Premier League-historien. Så kanskje er det en urettferdig sammenligning.

Men hva med å sammenligne med de angriperne som har omtrent tilsvarende totalt antall kamper i ligaens historie, og se hvordan han plasserer seg der?

Kane har som nevnt 117 kamper i øverste divisjon, så da kan det være relevant å sammenligne med august-statsene til de angrepsspillerne som har mellom 100 og 125 Premier League-kamper totalt.

Her er oversikten over angripere med omtrent samme totalantall kamper i Premier League som Kane, og deres august-leveranse:

  1. Francis Jeffers, 6 mål på 14 kamper
  2. David White, 6 mål på 15 kamper
  3. Uwe Rösler, 5 mål på 13 kamper
  4. Hamilton Ricard, 4 mål på 13 kamper
  5. Mame Biram Diouf, 4 mål på 14 kamper
  6. Chris Kiwomya, 4 mål på 15 kamper
  7. Paul Rideout, 4 mål på 20 kamper
  8. Steven Naismith, 3 mål på 11 kamper
  9. Szilard Nemeth, 3 mål på 11 kamper
  10. Mike Newell, 3 mål på 13 kamper
  11. Gavin Peacock, 3 mål på 14 kamper
  12. Rickie Lambert, 2 mål på 12 kamper
  13. John Spencer, 2 mål på 12 kamper
  14. Deon Burton, 2 mål på 12 kamper
  15. Kevin Lisbie, 2 mål på 13 kamper
  16. Danny Graham, 1 mål på 11 kamper
  17. Benni McCarthy, 1 mål på 11 kamper
  18. Jay Rodriguez, 1 mål på 12 kamper
  19. Dean Windass, 1 mål på 12 kamper
  20. Andy Clarke, 1 mål på 20 kamper
  21. Harry Kane, 0 mål på 11 kamper
  22. Connor Wickham, 0 mål på 14 kamper

Kane er altså nest dårligst i august-klassen blant dem han er jevnbyrdig med når det gjelder det totale antallet kamper. Kane har med andre ord en utrolig august-statistikk, men det finnes faktisk noen som er verre.

Og om Spurs’ største stjerne skulle levere to målløse kamper til i august i år, vil han kun være en kamp bak en nå skadet Connor Wickham når neste sesong starter. Trolig vil Kane også ha spilt flere minutter. Crystal Palace-spiss Wickham har spilt 835 minutter på sine 14 kamper.

Og faktisk er det kun én angrepsspiller i Premier League-historien som har spilt flere august-kamper enn Kane og Wickham uten scoring. Burnley-spiss Jon Walters, som denne sommeren ble hentet til Turf Moor fra Stoke, har heller aldri scoret i denne kalendermåneden. Iren har totalt 43 mål på 231 kamper på øverste nivå i England, men på sine 18 kamper (1185 minutter) i august står han uten noen nettkjenninger. Angriperen gikk for foreløpig siste gang målløs av banen som innbytter mot WBA lørdag.

BOM: Jon Walters har aldri vært nærmere enn dette når det kommer til å score i august. Her redder Simon Mignolet den daværende Stoke-spissens straffespark i seriepremieren i 2013.

Walters topper altså foran Wickham, mens Kane og Neil Shipperley (eks Chelsea, Southampton, Crystal Palace og Nottingham) deler 3. plassen med sine null mål på elleve kamper. Shipperley spilte for øvrig totalt 149 Premier League-kamper og scoret 27 mål.

Så gjenstår det å se da, om Kane klarer å motbevise skeptikerne en gang for alle. Søndag heter scenen Wembley, der Kane scoret sist han møtte Chelsea i FA-cupsemifinalen i april. Kane scoret også i Wembley-generalprøven mot Juventus tidligere denne måneden, og er nok mer bevisst enn noen på at august-forbannelsen bør avlives så snart som mulig.

Vel, scenen er din, Harry! Lykke til.

9erne er tilbake. Kan de gjenerobre toppscorertronen?

I år er det 25 år siden Premier League var et faktum, og 24 år siden spillerne begynte å spille med faste draktnummer.

De seks første sesongene med faste draktnummer i Premier League, ble en spiller med nummeret 9 på ryggen ligaens toppscorer. Siden har det kun skjedd to ganger.

Nå tyder mye på at «målsnikdrakten» igjen kan hevde seg helt øverst på listene.

Jeg er barn av 90-tallet. Oppvokst med Premier League, og med klistremerkebøker av de store stjernene som noen av de første minnene fra den nydelige engelske fotballen. 1994/95-sesongens utgave av Merlin’s klistremerkebok er ett av bildene som sitter sterkest på netthinnen, og albumet hadde fire mann på forsiden: Manchester Uniteds Eric Cantona, Arsenals Alan Smith, Newcastles Andrew Cole og Blackburns Alan Shearer. De tre sistnevnte hadde alle nummer ni på ryggen.

Rush, Fowler, Ferdinand, Cole og Shearer
Jeg fattet interesse, og lærte meg raskt at 9’eren var spesiell. I Liverpool tilhørte den først den gamle legenden Ian Rush, før Robbie Fowler overtok. Les Ferdinand hadde den i QPR, og deretter i Newcastle, mens Andrew Cole etter hvert tok den med seg over til Manchester United. Navnene var mange, og en ung fotballfan var frelst.

Jeg lærte raskt at han i den blå og hvite Blackburn-drakten på forsiden av boken var den mest målhungrige av dem alle. Alan Shearer var min første ordentlige 9’er. Og selv om det var Cole som ble toppscorer i Premier League den første sesongen man hadde faste draktnummer, var det som da var Newcastles nummer ni med sine 34 scoringer kun tre foran Shearer også i 93/94-sesongen.

De tre neste årene var Shearer best både i draktnummer ni og i ligaen totalt, først med to år til i Blackburn og deretter ett i Newcastle. Og selv da Shearer tilbrakte 97/98-sesongen store deler på skadestuen, steg 9’erne fra andre klubber fram og gjorde det stort.

Delte troner – men alltid en nier
Hans tidligere spisspartner Chris Sutton hadde overtatt draktnummer i Blackburn, og sammen med Coventrys Dion Dublin sørget han for at 9’er-drakten tronet på toppen av scoringslisten i Premier League selv i Shearers fravær. Kun en jypling av en Michael Owen, med draktnummer 18 (9×2) i Liverpool ødela statistikken som gikk på at 9’erne tronet alene påtopp. De tre delte nemlig toppscorertittelen den sesongen, med 18 scoringer hver.

Året etter hadde Owen overtatt 10’eren i Liverpool, og delte denne gang toppscorertittelen med Manchester Uniteds nyervervelse Dwight Yorke (med nummer 19 på ryggen) og Leeds’ Jimmy Floyd Hasselbaink. Og hvilket nummer hadde Hasselbaink? Selvfølgelig nummer ni. Det skulle jo ikke skje at en 9’er ikke var på toppen.

Phillips-sjokket som ødela mønsteret
I hvert fall ikke oppe i mitt hode skulle det skje, så da overraskelsesmannen Kevin Phillips scoret 30 ligamål for Sunderland med draktnummer 10 og snøt en skadefri Shearer (23 mål) for tronen i 99/00, var det ikke bare overraskende for Premier League-fans verden over. Det var også overraskende for en 13 år gammel gutt i Norge som hadde blitt vant til at en av toppscorerne i Premier League skulle ha nummer ni.

Den påfølgende sesongen gjenfant man roen i rekkene da Hasselbaink igjen, denne gang som Chelsea-spiller, ble toppscorer i ligaen iført nier-drakten. Nederlenderen scoret 23 ganger i det som var comeback-sesongen i engelsk fotball etter et år i Atlético Madrid der hans 24 scoringer ikke var nok til å hindre et ekstremt overraskende nedrykk fra La Liga.

Kun én på 16 år
Lite visste jeg da at det i løpet av de neste 16 årene ikke skulle være mer enn én (1!) 9’er som skulle klatre til topps på Premier Leagues scoringsstatistikker ved sesongslutt.

Thierry Henry (14), Ruud van Nistelrooy (10), Didier Drogba (11), Cristiano Ronaldo (7) og Nicolas Anelka (39) var alle fantastiske angripere som stakk av med både individuelle troféer som mestscorende i ligaen og troféer i form av klubbene deres sine prestasjoner, men ingen av dem hadde nummer ni. Og det irriterte meg.

Hvor var det blitt av 9’erne som skulle snike i boksen og sette 20+ hver sesong? Nieren var ikke det den engang var, og ett av de beste lagene var det som irriterte meg mest. Nemlig Chelsea. Chelsea vant to ligatitler på rad, med Mateja Kezman og Hernán Crespo med draktnummeret på ryggen, og selv om ingen av de to var i nærheten av å nærme seg toppen av statistikkene så var det i hvert fall angripere.

«Useriøse» Chelsea-niere
Men da Khalid Boulahrouz, det hardeste man får av en midtstopper, fikk drakten etter Crespo forut for 06/07-sesongen, kjente jeg at jeg ble forbannet. Hvor var respekten for trøyen som Jimmy Floyd Hasselbaink hadde blitt toppscorer i ligaen med kun fem år før. Trøyen som verdensstjernen Gianluca Vialli hadde båret med ære tiåret i forveien? Chelsea hadde gitt opp.

Og det ble ikke bedre da Steve Sidwell, selve prototypen på en sentral midtbanespiller som aldri kan nærme seg toppscorermateriell, fikk overta den sesongen etter. Kunne ikke bare Drogba hatt nummer ni da? Det virket nesten som om de gjorde det for å irritere.

Nå skal det sies at Chelsea siden den gang har returnert drakten til angripere, men det kan jo kanskje se ut til at trøyen har bestemt seg for å skape en liten voodoo-aktig aura rundt seg, all den tid verken Fernando Torres (3,5 sesong) eller Radamel Falcao (1 sesong) kan sies å være enorme suksesser i Premier League for den regjerende ligamesteren. Denne sesongen er det Álvaro Morata sin tur, og foreløpig kan det se ut til at ting kan være i ferd med å snu. (Mer om det litt senere her.)

Men selv om Chelsea skuffet mest, med tanke på hvem de delte ut drakten til, var det også andre giganter som skuffet meg på denne fronten utover på 2000-tallet. I Newcastle klarte aldri verken Obafemi Martins, Andy Carroll eller Papiss Cissé å ta opp arven etter Shearer, mens El-Hadji Diouf og Djibril Cissé aldri klarte å ta opp arven etter Fowler på Anfield.

Tottenhams niere taler vel også for seg. I tur og orden har Roman Pavljutsjenko, Roberto Soldado og Vincent Janssen blitt hentet for store summer for å score mål i draktnummer ni siden 2008. Totalt har de tre scoret 29 mål, fordelt på sju sesonger. Det er like mange mål som Spurs’ nummer ti, Harry Kane, ble toppscorer med forrige sesong.

Berbatov – det hederlige unntaket
Selv Manchester United og Arsenal, som alltid var i toppen, hadde ikke lenger førstevalg i nierdrakten som scoret mål på bestilling. Louis Saha kunne sikkert vært toppscorerkandidat om han hadde hatt en mer sentral rolle i United-laget, og noe mer medgjørlig kropp, mens verken Davor Suker, Francis Jeffers, José Antonio Reyes, Júlio Baptista eller Eduardo var i nærheten av å bli noen Arsenal-toppscorer i Premier League forrige tiår.

Nå vil sikkert mange skrike etter Dimitar Berbatov, og joda, ganske riktig. Den elegante bulgarer overtok 9’eren i Manchester United etter Saha i 2008/09-sesongen, og svarte med å bli toppscorer i ligaen i sin tredje sesong. (Delt med byrival Manchester Citys Carlos Tévez, i draktnummer 32.) Men så er også Berbatov unntaket som bekrefter regelen. Den eneste nieren som er blitt toppscorer i Premier League siden Hasselbaink i 2001.

Nå er det håp igjen
Siden den gang har Robin van Persie (10 og 20), Luis Suárez (7) , Sergio Agüero (16) og Harry Kane (10) alle hatt mer eller mindre «nierroller» og toppscorerstatus i Premier League uten å ha nummer ni på ryggen.

Selvsagt har noen vært i nærheten. Zlatan Ibrahimovic var på vei mot noe forrige sesong, Jamie Vardy og Charlie Austin har begge vært outsiderkandidater, uten helt å nå opp, i de senere sesonger. Og Michu imponerte i Swansea i sin debutsesong. Men aldri klarte noen å skrive seg inn helt øverst når toppscorertittelen skulle deles ut. Aldri noen i nummer ni.

Men nå er det håp igjen. I åpningsrunden i Premier League smilte 9’er-hjertet mitt på ny. Seks av tolv niere i aksjon scoret mål. Flere av dem er åpenbare toppscorerkandidater denne sesongen. Manchester Uniteds Romelu Lukaku, som de siste sesongene har spilt med nummer 10 mens Arouna Koné har hatt 9’eren i Everton, scoret to ganger i sin Premier League-debut for klubben og er kanskje den største toppscorerkandidaten av dem alle.

Alexandre Lacazette i Arsenal scoret også, og har startet nedbetalingen av over 500 millioner kroner i draktnummer ni, mens Leicesters Jamie Vardy viste 2015/16-form med to scoringer for Leicester i samme kamp. Chelseas Morata er nevnt, og spanjolen er også en het kandidat til å melde seg på helt i toppen.

I den samme kampen scoret også Burnley-nier Sam Vokes, som er inne i sin beste tid i karrieren, to ganger. Waliseren har nå scoret sju ganger på sine siste seks kamper i Premier League. Han scoret kun fem på de 58 første. I tillegg scoret også Liverpools Roberto Firmino, som med status som straffetaker fort kan bikke 20 Premier League-mål denne sesongen.

Nye nierscoringer venter i kulissene
De seks som var på banen og ikke scoret i nierdrakten denne runden var for øvrig Bournemouths Benik Afobe, WBAs José Salomón Rondón, Evertons Sandro Ramirez, Stokes Saido Berahino, Huddersfields Elias Kachunga og Newcastles Dwight Gayle.

Tottenhams Vincent Janssen var ubenyttet reserve, mens Watfords Troy Deeney, Swanseas Fernando Llorente, West Hams Andy Carroll og Brightons Sam Baldock ikke var involvert i sine lags første kamper. Også her ligger det garantert flere scoringer og lusker i det fjerne. Kanskje allerede førstkommende runde?

Ledig nier i Manchester City – har Pep en plan klar?
Den observante leser vil også legge merke til at tre klubber ikke er nevnt. Og verken Crystal Palace, Southampton eller Manchester City har per dags dato noen nier i sine tropper. Det er med andre ord fremdeles ledige plasser til toppscorerkandidater også her. Og særlig Pep Guardiola og Manchester City har jo vært satt i forbindelse med både det ene og det andre navnet på angrepsplass denne sommeren…

Så hvem vet? Kanskje får tierne Agüero og Kane selskap ikke bare av Lukaku, Lacazette og Morata, men også nyinnkjøpte 9’ere hos noen av de andre klubbene på toppen av toppscorerlisten når Premier League-sesongen nærmer seg slutten?

Lite annet ville glede et draktnummerfiksert fotballhjerte mer.

Premier League-vennlig hilsen Helge
(i overkant opptatt av draktnummer, sære fakta og artige skråblikk på verdens beste liga)

Her kommer Helges nye blogg

Dette er Helge Kalleklevs nye blogg.
Helge er primus motor bak Premier Leaks, TV 2 Sportens eget nettprogram om alt som rører seg i, rundt, over og under Premier League-gresset. Har en overdreven fascinasjon for draktnummer og sære fakta.
Spiller fotball på altfor lavt nivå, talentet tatt i betraktning.