Akkurat nå sitter Harry Kane i karantene på hotellet på Tottenhams treningsfelt. Sannsynligvis snakker han i telefonen. Det har han gjort mye siden EM-finalen, for han prøver hardt å få overgangen til Manchester City gjennom. Men det demrer nok mer og mer – det er sannsynligvis han som sitter igjen med svarteper.

OK, det er min gamle klubb, men jeg klandrer ikke Kane for å ønske en overgang. Han har gitt mange år til Tottenham, uten annet enn individuelle priser å vise til. Laget har vært så nære, men det har glidd bort hver gang. De har ikke tatt det siste steget. Til slutt har han mistet troa på de som sier «Bare vent til neste sesong…».

Kane er ekstremt ambisiøs. I Amazon-dokumentaren om Spurs ble vi vitne til den første spillersamtalen mellom Mourinho og Kane. «Jeg vil være som Ronaldo og Messi», sier Kane. «Jeg kan hjelpe deg», sier Mourinho. Det kunne han ikke, og nå er det enda en ny manager, og nye forsøk.

Kane risikerer å ende opp som tidenes mestscorende både i Premier League og på landslaget, uten å ha vunnet en dritt. Nada. Det vil svi. «Du fortjener ikke å spille på et bedre lag enn du greier å være med og skape sjøl», var det (muligens?) Nils Arne Eggen som sa engang. Godt sagt, for så vidt, men Kane ser det nok annerledes. Forrige sesongs toppscorer og assistkonge vet at han i hvert fall ikke ender troféløs under Pep Guardiola. Og Pep vet selvfølgelig at han kan vinne enda mer med Harry på laget.

Men Kane har gjort en feil. Han skrev en seksårskontrakt, som det fortsatt er tre år igjen av. Hadde han skrevet en fireårskontrakt i stedet, hadde han han startet Premier League-sesongen for City, MOT Tottenham på søndag. Vi gjør alle feil, og vi vet at noen ganger angrer vi, men det er lite vi får gjort med saken.

Kane angrer bittert, men må innse at også han må leve med sine handlinger. En av grunnene til at han har tjent veldig mye penger de siste årene, er jo nettopp at han skrev en seksårs kontrakt. For da blir dynamikken: Spilleren får høyere lønn. Klubben får bedre kontroll på spilleren.

Personlig hater jeg disse «spiller prøver å presse seg bort»-scenariene. Fordi det er et skuespill vi har sett så mange før, som følger den samme formelen, og som i grunnen bare er kjedelig og uverdig.

● Det starter mange måneder før vi hører om det, gjennom kontakt mellom agent og ny klubb. Yes. De vil ha ham. De vil betale.

● Spilleren gir et intervju der han vagt antyder at nye jaktmarker hadde vært OK.

● Hans nåværende klubb forsikrer alle om at han ikke skal noe sted.

● Potensiell ny klubb legger inn bud.

● Budet blir blankt avvist.

● Spilleren kommer med ny uttalelse, der han hevder han har blitt lovet en overgang. En Gentlemans Agreement. Dessverre finnes det ikke noe skriftlig på dette…

● Spilleren må skru til: Han møter ikke på trening, eller er ikke der når flyet til treningsleiren letter. Eller bare dilter rundt på treningsfeltet. Eller saboterer øvelser. Eller slenger dritt om klubben i media.

● Klubben responderer med å bøtelegge ham, og fortelle at det ikke koster dem en kalori å la ham råtne på reservelaget en sesong eller to.

Nå går det nesten aldri slik, at han råtner på reservelaget. For klubber orker ikke å ha en som ikke gir alt for klubben, når de kan få penger i stedet og kvitte seg med problemet. Så det deprimerende faktum er at spillere gjør alt dette fordi det fungerer. Det betaler seg å være vanskelig.

Men spilleren må definitivt være villige til å ta ubehag underveis. Tenk på Harry Kane, vant med å bli idolisert, dyrket. Engelsk landslagskaptein, forbilde, good guy. Omtrent for første gang i sitt liv opplever han at mennesker legger ham for hat. Legger ut slangebilder, og kaller ham de fæleste ting.

Der er rom for en identitetskrise der. Han tenker kanskje: Er det verdt det? Da Steven Gerrard ville til Chelsea i 2005, ble han så rystet av fans som brant Gerrard-trøyer, og sprayet Judas og sviker på treningsfeltet, at han i løpet av en natt ombestemte seg.

Og listen over spillere som har vært gjennom lignende opplegg som skissert over, er lang. Et lite utvalg: Courtois, Suarez, Torres, Diego Costa, Mahrez, Payet, Sterling, Rojo, William Gallas (truet med å score en haug med selvmål om Chelsea sendte ham ut på banen), George Best (selvfølgelig,) og Tottenhams egne Bale, Modric og Berbatov. Løsningen blir av og til at de blir en sesong til, og får overgangen sin ett år fram i tid. Problemet til Kane er at da vil han være 29 år, og nærmere alderen der spisser erfaringsmessig bremser ned på målscoringen. Og Man City trenger en spiss NÅ.

Og så må klubbene også se seg i speilet. Se på hvordan de behandler spillere. Det er lett å si at spillerne må respektere sine kontrakter, men det fungerer ikke alltid slik andre veien. Utallige spillere har blitt forsøkt fryst ut av klubbene sine. Spillere klubbene ikke lenger har bruk for, som de synes er for dårlige, som belaster lønnsbudsjettet unødig. Bomkjøp.

Jeg lover, alle spillere har sett eksempler på dette, på nært hold. Og fansen er ofte rasende på disse spillerne, som ikke har vett nok til å pelle seg vekk. Jack Rodwell i Sunderland er et velkjent eksempel. Tjente en formue uten å spille. Men det er vel klubbens feil som har gitt ham den kontrakten? Og som må fortsette å betale ham det samme etter nedrykk? Så vidt jeg vet nektet han aldri å spille.

De valgte bare ikke å bruke ham. Så da kan jo formannen oppfordre ham til å «Be a man, and leave», så mye han vil. Jeg tviler på om Kane får mye gjennomslag hos sjefen Daniel Levy, om han ber ham om å være en mann, og la ham dra…

Men balansegangen i Kanes overgangsdrama handler også om skadebegrensning. Han må gjøre seg vanskelig for å sette press på Tottenham, men ikke så vanskelig at han brenner alle broer, i tilfelle han må bli. Han har allerede vært ute og meldt at han «… aldri har nektet å trene med klubben», som noen rapporter har sagt. Så vil han ikke gå mer inn på det, men faktum er at han skulle vært på plass mandag i forrige uke, og i tillegg har han vært på ferie i land som utløser karanteneplikt.

Så mens de aller fleste lagkompiser fra EM-finalen løper ut på banen for sine lag i helga, er han ikke klar. Men om formannen Levy har bestemt seg for ikke å selge, er det faktisk i klubbens interesse å glatte over. Kanskje skylde på en misforståelse.

Så han kjapt kan integreres i laget igjen. For Kanes personlighet jobber også imot ham. Han er bad guy bare opp til et punkt. Ingen tror han bare kommer til å loffe rundt på treningsfeltet. Han har for mye personlig stolthet til det. Han kommer til å jakte mål som før, og fansen tilgir fort.

Han kommer til å få kjempejubel når, eller om, han løper utpå for klubben neste gang. Så kommer det selvfølgelig til å rulle og gå med spekulasjoner helt til overgangsvinduet smeller igjen. Hvert ord fra alle leire skal veies og tolkes. Og tenk over det: Egentlig er jo alle spillere til salgs, bare prisen er høy nok. City har allerede betalt det mange vil si er en latterlig høy pris en gang denne sommeren allerede. Så spørsmålet er bare: Er de villige til å legge på enda mer, og gjøre det en gang til?

P.S. Selv Kane havner i skyggen av Messi. Wow, den saken var et sjokk. Har lest litt kommentarfelt, og der har utspilt seg en ganske interessant diskusjon som splitter folk: Om det er så grusomt å forlate Barcelona, kunne han ikke da ikke heller spilt gratis for klubben? Mange påpeker helt korrekt at nesten ingen jobber gratis. Det er utopisk å tro at noen skal det.

Men som andre sier: Om du er god for mange milliarder allerede, så har jo lønna som kommer inn ingen egentlig praktisk betydning. Og de kommersielle inntektene hans vil bety at han vil være den klart best betalte spilleren i klubben, uansett. Han kommer også til å tjene mye livet ut, både fra inngåtte avtaler og kapitalinntekter.

Og er det vås å antyde at hans kommersielle inntekter livet ut ville blitt høyere om han spilte gratis? Altså, at han hadde blitt enda mer verdt på lang sikt? En slik gest ville løftet ham fra Messi til Messias – han hadde blitt hyllet som ingen før. Så min konklusjon blir: Kan man forvente at han skal spille gratis? Nei. Kunne han gjort det? Ja. Og blitt tidenes helt.

Da østerrikeren Dietrich Mateschitz på 1980-tallet var på forretningsreise i Asia, kom han i Thailand over en lokal drikke som het Krating Daeng. Drikken var populær hos lastebilsjåfører som trengte å holde seg våkne.

Østerrikeren slo seg sammen med skaperen av drikken, tilsatte kullsyre og endret oppskriften litt, og Red Bull var født. Nå gjensto bare å erobre verden.

35 år senere kan vi slå fast at det har gått rimelig greit.

Det selges 7,5 milliarder bokser med Red Bull årlig, og Dietrich Mateschitz, som kun eier 49%, er likevel god for 230 milliarder kroner. Det gir ham en 40. plass på listen over verdens rikeste.

Men enda mer interessant, Red Bull har blitt en gigant i idrettsverdenen. Ambisjonen og skalaen de opererer på, har vi aldri sett før.

De valgte tidlig å bruke idrettsutøvere i sin markedsføring, og den aller første var den østerrikske Formel 1-føreren Gerhard Berger. Utover 90-tallet rettet de seg mer inn mot ekstremsport – det de gjorde skulle være grensesprengende. Og de gikk fra å bare sponse utøvere, til å finne opp nye øvelser, og arrangere sine helt egne konkurranser. Utfor på skøyter hadde ingen prøvd før….

Det å være en Red Bull-utøver ble prestisjefylt, men flere dødsfall brakte også beskyldninger om at de presset utøverne for langt. Se Die dunkle Seite von Red Bull (Red Bulls mørke side), på Youtube, om du vil vite mer.

Flere norske utøvere har etter hvert blitt innlemmet i stallen. Noe som selvsagt gir dem penger, men også ofte god sportslig oppfølging. Og de har heldigvis overlevd …

Eieren er veldig interessert i motorsport, og satsingen der har vært enorm. De eier for eksempel TO lag i Formel 1. Det er ikke billig!

De har til og med sin egen flåte med fly som driver med flyakrobatikk.

I 2012 fikk de enorm oppmerksomhet da Felix Baumgartner hoppet ut i stratosfæren fra en heliumballong. Det kostet sikkert noen euro å arrangere, men markedsføringseffekten var ekstrem. Folk over hele verden fulgte med.

Red Bull vegret seg lenge for å gå inn i rene lagidretter, men i 2000 overtok de ishockeylaget i Salzburg, der jo konsernets hovedkvarter ligger. Og i 2005 jafset de og i seg byens fotballag, som umiddelbart vant ligaen, og har fullstendig dominert østerriksk fotball siden. Blant annet ved hjelp av Fredrik Guldbrandsen og Braut’en.

Og siden har det ballet på seg:

• 2005. Tok over klubben i nabolaget, Salzburg.
• 2006. Tok over New York Metrostars, som ble New York Red Bulls.
• 2008. Startet Red Bull Ghana. Mislyktes, og klubben ble oppløst etter nedrykk til 3. divisjon i 2014.
• 2009. Overtok SSV Markranstädt, en 5. divisjonsklubb utenfor Leipzig. Var i semifinalen i Champions League forrige sesong.
• 2009. Overtok et 4. divisjonslag i Brasil, men har ikke greid å komme seg opp på øverste nivå med Red Bull Brasil. Fokuset nå snudd mot Bragantino (se under).
• 2012. Red Bull Liefering oppstår som en farmerklubb i østerisk 2. divisjon.
• 2020. Tar over Bragantino i brasilians 2. divisjon, med umiddelbart opprykk som resultat.

Det sies også at de var interessert i den norske klubben Lyn, da de fortsatt var i Tippeligaen, men slet økonomisk.

I Tyskland lette de lenge etter en passende klubb å overta, men ble stadig «jaget unna» av fiendtlige fans.  De endte til slutt med å overta den 5. divisjonsklubben SSV Markranstäd på kontroversielt vis, og døpte den om til RasenBallsport Leipzig – Gressballspill Leipzig. I Tyskland fikk de ikke lov til å ha Red Bull i navnet. Så begynte en meteorisk reise mot toppen. De brukte bare syv sesonger på å rykke opp til øverste divisjon, og bli nummer to i Bundesliga. Ikke alle fotballfans syntes det var stas, og de fikk kjapt stempelet «Tysklands mest forhatte lag».

Men selv om utgangspunktet er hyperkommersielt, er der faktisk også mye å beundre med Red Bulls fotballsatsing. Dette er jo en industri der en endeløs rekke av eiere har skylt milliarder rett i dass med dårlig klubbdrift. Og som ofte har forsøkt snarveier ved å kjøpe seg suksess – ved å sjanse på store spillernavn, uten skikkelig research i bunn.

Red Bull har også brukt mye penger, men gjort det ved å bygge gode systemer, og lage gode synergier mellom klubbene deres. Spillerne skifter ofte klubb internt, i forhold til hva som passer deres ferdighetsnivå. Klubbene har felles spillestil og filosofi «som skal reflektere essensen i merket Red Bull» – raskt, aggressivt, spennende. Er du ikke ung og rask, så kjøper de deg ikke. Punktum. De satser på ungdommen, og bruker mye penger speiding, analyse, spillerutvikling og prestasjonsforbedring. De har til og med bygget sitt eget toppidrettssenter.

Å ansette de rette folkene, er kritisk når det gjelder å lykkes med en satsing. Ralf Rangnick, gudfaren blant tyske trenere, har vært særlig viktig hos Red Bull. Han har spikret spillestilen, og sørget for at alle klubbene samarbeider, opererer smidig og effektivt, og får mye ut av hver euro. På hans vakt steg klubbenes samlede verdi fra 120 millioner til 1,2 milliarder euro. Gerard Houllier, Julian Nagelsmann, Ralph Hasenhuttl og Jesse Marsch, er også verdt å nevne her.

Og spillerkjøp: Om vi sammeligner kjøp til Liverpool og til Red Bull-klubbene, er der stor forskjell på pengebruk. Adam Lallana var ikke spesielt dyr fra Southampton til Liverpool (30 mill euro), men likevel dyrere enn den dyreste Red Bull-spilleren gjennom tidene. Som førøvrig er Naby Keita, i en «intern overgang» fra Salzburg til Leipzig. Sadio Mane er jo også en tidligere Red Bull spiller.

Måten de omgikk den tyske eierskapsregelen for fotballklubber, 50+1, da de overtok 5. divisjonslaget utenfor Leipzig, var tvilsom. Men om en hever seg over det moralske aspektet her, og spør: Har de lykkes med sin fotballsatsing?, må svaret bli et klokkeklart ja. Suksessen har vært så formidabel, at de nå, helt uavhengig av energidrikken, ser at fotball, det kan vi faktisk tjene penger på.

Så må jeg legge til at det utenfra ser ut som de må bli litt tøffere i forhold til sine spilleres utkjøpsklausuler. Der må det ha forsvunnet hundrevis av millioner, ved at spillerne deres for billig kan løses ut av andre klubber.

Der er bare fem personlig sponsede Red Bull-spillere i verden. To er balltriksere, og så er det den indiske keeperen Gurpreet Singh Sandhu, som satt på benken for Stabæk i flere sesonger (kjempepopulær i India). Og så til slutt Neymar jr og Trent Alexander- Arnold. Denne Champions League-kampen blir som å spille mot moderskipet for Liverpools høyreback.

Se  UEFA Champions League: Leipzig – Liverpool tirsdag fra kl. 20.00 på TV 2 Sport 1!

Manchester United møter Sheffield United i kveld, og akkurat nå er det full fyr i diskusjonen om hvem som egentlig er Manchester Uniteds beste keeper: David De Gea eller Dean Henderson?

Henderson er Manchester Uniteds eiendom, og reglene tillater ikke at han spiller mot laget som har lånt ham ut. Duellen ute på banen blir vi derfor snytt for klokken 19 i kveld, så la meg felle en dom i spørsmålet her, i stedet.

Etter 18 måneder med forhandlinger signerte de Gea en ny langtidskontrakt i september 2019. Med den på plass burde Ole Gunnar kunne glemme keeperposisjonen de neste sesongene, og konsentrere seg om andre ting. Men de Gea har tatt hele turen fra «Verden beste» til «Problemkeeper», og det er trøblete på flere plan. For det første forteller det at du ikke har spilt bra. Og de Geas standard har falt. Solskjær var i går ute og forsvarte ham, og kaller han fortsatt verdens beste. Det er helt riktig av manageren å gjøre – keeperplassen er så utsatt at de mer enn noen andre trenger oppbacking og kjærlighet fra omgivelsene. Så pedagogisk er det riktig, men rent objektivt er det feil. Du må være manageren hans, eller i nær familie av spilleren, for å påstå at de Gea de par siste årene har vært best på kloden.

Et annet problem med det frynsete rykte han har fått, er at folks oppfatning av hva han gjør ute på banen, endres. Gode redninger registreres, men legges ikke lenger i banken, merket «Han der er jo helt sinnssykt god». Vi ser det bare, og så går vi videre. Mens det som oppfattes som feil, plusses på sammen med noe rør han gjorde for åtte måneder siden, ganges opp med syndefloden, og NÅ ER DET F… MEG NOK!! Men som Ole Gunnar riktig sier, han har sluppet inn to mål på syv kamper – hvor ille kan det være? Holder de det snittet, går dette garantert bra til slutt. Men problemet er at ved det første av disse to baklengsmålene, med all verdens tid, dundret de Gea ballen i Calvert-Lewin og i mål. Kjempemiss, uansett hvordan du vender på det. Og det neste var altså Bergwejns skudd på fredag. Og her vil jeg faktisk forsvare de Gea. Det skuddet der var vanskeligere enn dere tror. Knallhardt, og kinkig i forhold til håndposisjon. De Gea hadde en enorm enhåndsredning (tv-redning) ikke lenge etter scoringen, men den var helt klart lettere enn den som gikk inn.

Men er det fair å si: De Gea var bedre før? Ja. De siste sesongene har han hatt fæle perioder med både klubb- og landslag. Men det mest interessante spørsmålet for Manchester United er jo: Hva får vi av prestasjoner av ham fremover? Kan han finne tilbake til sitt beste, eller har han de de gylne årene bak seg? Kommer han tilbake på sitt tidligere nivå, kan han jo stå i det målet i ti år til. Om ikke Dean Henderson uansett kommer og stjeler plassen hans.

Jeg er overbevist om at mange fotballtalent har forsvunnet, kun fordi de ikke har vært på rett plass til rett tid. Dean Henderson derimot, har fått de riktige mulighetene, og hatt perfekt progresjon. Plukket opp av Manchester United som 14-åring, har han senere vært på mindre utlån til 6. nivå med Stockport, 4. nivå med Grimsby, så en hel sesong på 3. nivå med Shrewsbury, en hel sesong med Sheffield United i Championship, og nå altså en hel sesong i Premier League med samme lag.

Felles for alt dette, er at han har spilt bra. Denne sesongen har jeg vært voldsomt imponert. Han tar veldig mye. Han har ikke overdrevent mye muskler, men er likevel sterk. Grunnteknikken er stabil – han gjør som regel de samme tingene, og det funker. Og teknikken er meget bra – måten han kaster seg litt fram og kutter ballbanen, er fascinerende. Laget hans har sluppet inn oppsiktsvekkende få mål, og han er en viktig grunn.

La oss ta en titt på de Gea / Henderson-stats’en fra denne sesongen. I fotball lønner det seg å se kampene selv. Statistikk er et bra supplement, for konkrete tall og kunnskap er ofte bedre enn ren synsing. Vår leverandør OPTA gir oss verdifull innsikt. Men det er foreløpig vanskelig å lage gode keeperstats. Kanskje enda vanskeligere enn for spillerne ute på banen. Om ti år har det garantert blitt bedre – dette er i stadig utvikling. Men fortsatt er mye det jeg vil kalle støy – ting vi rett og slett bør overse. Men la oss kaste oss over tallene til De Gea og Henderson – hva er relevant, og hva bør vi ikke bry oss med. Og hvem kommer best fra det av de to?

Vi ser at de har spilt ganske likt antall kamper og minutter, men på Goals Conceded (antall innslupne mål) er forskjellen 6. Siden antall kamper spilt er ulikt, er det da bedre å se på Min/Goal Conceded (minutter spilt per innsluppet mål). At Henderson er klart bedre enn De Gea her (104 mot 87 minutter), er egentlig sensasjonelt. Det hadde gitt gode odds før sesongen. Men æren for det tilfaller kanskje like mye laget Sheffield United, og måten de forsvarer seg på. Det trenger isolert sett ikke si så mye om keeperspillet. Beveger vi oss videre nedover kommer vi til Shots on Target Faced (antall avslutninger mot på mål). Tallene her bekrefter at Sheffield United har forsvart seg godt, for De Gea har fått flere avslutninger på målet sitt. (Men har altså spilt 90 minutter mer.)

Der det virkelig begynner å bli interessant er på xGoT Conceded. Dette står for (hold deg fast) Expected Goals on Target conceded, eller på godt norsk Forventet antall baklengs på avslutninger på mål. Mange av dere kjenner etter hvert til Expected goals, der en fryser avslutningsøyeblikket og vurderer sannsynligheten for scoring akkurat der. Dette gjøres på grunnlag av mange parameter, og hundretusenvis av avslutninger. Big data.

Forskjellen med xGoT Conceded er at en kun tar med de avslutningene som er relevante for å vurdere keeperspillet – de som faktisk treffer mål. De fleste avslutninger går tross alt utenfor eller blir blokkert. I tillegg legger en inn fakta om hvor i målet avslutningen går. Det er jo vanskeligere å redde avslutninger i krysset enn midt på. Så regner en ut hvor mange mål det er «normalt» at en slipper inn, ut fra avslutningene motstanderne har på mål. Som vi ser får De Gea tildelt tallet 29, og Henderson 34.

Flytter vi oss så et hakk ned står det Goals Prevented – Forhindrede mål. Her har en bare trukket antall baklengsmål fra det en har regnet ut hadde vært normalt å slippe inn på disse avslutningene. De Gea kommer opp med tallet minus 1, noe som betyr at han har sluppet inn et mål mer enn hva som kunne forventes av en keeper i PL. (29 minus 31 er jo minus to, men her er det Lindeløfs selvmål mot Everton som roter det litt til. Selvmål regnes ikke som avslutning i disse statistikkene.) Uansett er jo dette ikke noe tall å juble for. Og verre blir det jo når en ser at Henderson kommer opp med tallet 9. Han har reddet ni mål mer enn en kan forvente. Og forskjellen mellom de to keeperne blir ti mål. Det endelige beviset på hvem som er best?

Denne statistikken er relevant, men har fortsatt har mangler. Den tar ikke hensyn til hvor hard avslutningen er, om keeperen er dekket, og ballen toucher rompa til midtstopperen på veien. Men den forteller oss at Henderson har vært bedre enn de Gea denne sesongen, og ut fra det vi har sett, stemmer det jo. Om ikke alt kollapser siste ukene kan Henderson bli valgt på Årets lag. Der er de Gea sjanseløs.

Save Percentage, redningsprosent, er en mye brukt keeperkategori, men passer bedre i ishockey enn fotball. Den styres i fotball for mye av spillestil. For hvor store sjanser motstanderne skaper, betyr mye her. Kontres et lag ofte på, betyr det gjerne færre folk i forsvar, og store sjanser mot. Som det var med Liverpool før Klopp fikk balanse i laget. Mignolet kom veldig dårlig fra det med redningsprosent en stund. Eller står du i mål på et lag som ligger dypt med masse folk, og tvinger fram mange langskudd? Det er lettere å redde dem. Henderson ligger uansett litt over i denne kategorien.

Straffekategorier er ikke mye å bry seg med, men hva med Passing Accuracy? Keeper som pasningsspiller har jo blitt en ekstremt viktig del av fotballen, og her er det fullstendig knusing: De Gea treffer på 72 prosent av pasningene, Henderson 37 prosent. Men igjen har dette med spillestil å gjøre – Sheffield driver ikke med småspill bak i laget. Henderson klinker veldig ofte langt, og da går treffprosenten selvfølgelig ned.

Errors leading to goals (feil som fører til mål)er en kategori som også kan omfatte utespillere, og akkurat denne har jeg sutret om før. Den er svært tabloid, og blir jo nå ofte dratt fram i forbindelse med de Gea, for å vise hvor dårlig han har vært. Men dette er en veldig subjektiv kategori – jeg stoler ikke på den. Der skjer feil ved alle mål som scores, og hvor setter du grensen for hva som er så ille at det skal tas med her? Skal der sitte en fyr å bestemme at den keeperreturen var grei, mens den der var litt verre, den tar vi med? Don’t think so.

Min konklusjon blir uansett: Dean Henderson har spilt bedre enn De Gea denne sesongen. Men han bør fortsatt spille for Sheffield United neste sesong. Ting har ironisk nok gått for mye på skinner, med et lag som har fungert, og et et forsvar foran ham som omtrent ikke har endret seg. Det kommer tøffere tider, og det er bra for Henderson. Han må røynes mer. Han har jo ikke spilt en hel sesong i Premier League enda. I tillegg utvikler han seg best med garantert spilletid hver uke. Og vi må aldri være i tvil om at det å stå i mål for Manchester United er noe helt annet enn å spille for Sheffield United. Du er så ekstremt under lupen for Man Utd, at det blir mentalt noe helt annet. Hadde han spilt for dem, og sluppet inn målene han gjorde mot Newcastle i helga, hadde han blitt slaktet. Så tøft er det. I tillegg: Om en allerede har en fyr som en gang ble regnet som verdens beste, går det an å tenke: Kanskje han kan bli det igjen?

Frankrike og Nederland valgte å sette sluttstrek for fotballsesongen 19/20. Men å spille Premier League ferdig, mener jeg er det rette valget. Det hadde definitivt hatt sin underholdningsverdi å se Liverpool-supportere, som nå har ventet i 30 år (!!) på et nytt ligatrofe, bli frarøvet det på grunn av noe så spesielt som en pandemi.

Men rettferdig hadde det ikke vært.

Og la meg legge til nok et argument for å fullføre, nå rett før det braker løs: Dette kan bli noen strålende uker med fotball.

Jeg har levd lenger enn de fleste, men disse månedene er det rareste jeg har vært med på. Forhåpentligvis opplever vi ikke noe sånt igjen på 50 år. Pandemien har også avslørt at fundamentet en del av fotballen er bygget på, er skjørt. Inntektsstrømmen i PL er enorm, men noen klubber fortsetter å betale over 80% av inntektene rett ut igjen i lønninger, og gå med voldsomme underskudd. Her må det komme tøffere krav i forhold til økonomi – klubbene må tvinges til bedre styring.

Jeg er ingen tilhenger av Financial Fair Play, fordi det bare beholder og sementerer gamle maktstrukturer. Men Spania har nå gode krav i forhold til penger inn/penger ut, og til og med i kapitalismens tempel, USA, har en lønnstak. Korona bør være en vekker for hele fotballindustrien.

Fotballspillere er jo ikke så veldig forskjellige fra andre folk. Og har vel hatt det som andre i en del uker: Noen har greid seg fint – kanskje til og med blomstret. Andre har hatt det tungt, vært ensomme, og slitt med psyken.

Og jeg begynte ærlig talt å bli drittlei opphisselsen og fordømmelsen som oppsto hver gang en fotballspiller ble tatt bilde av uten å ha den nødvendige «social distancing». Som kanskje fikk håret sitt klippet uten å bruke munnbind. Mange folk gjorde ting som dette, men de slapp å bli slaktet for det. Det er ikke synd på fotballspillere, men de er lette å ta mange ganger. Heldigvis kom det bedre fram etter hvert hvor mye de faktisk også bidro med, i form av innsamlinger, pengegaver, eller frivillig arbeid. Selv om til og med det kan utvikle seg til en konkurranse: Hvem er den mest hjertevarme klubben eller spilleren i landet her?

Jeg vet enkelte gjør mye uten å bli tatt bilde av – uten å legge det hele ut på Twitter. Respect.

Det har de ikke vondt av å bidra i samfunnet, men det er fotballspillere de er. Og det er aldri så gøy å spille fotball som når du ikke får spille fotball. De fleste elsker jo sporten sin. Så en del av de bildene vi har sett fra treningsfelt nå, har vært fylt av ekstremt mye GLEDE. Glede over å få lov å spille fotball igjen. Og glede over å treffe kameratene. Flere forskningsprosjekt rundt idrettsutøvere som legger opp, og sliter med psyken etterpå, fremhever fellesskapet som det største savnet deres. Garderoben kan være like viktig som banen for mange.

Det blir stas å se hvilke lag som kommer best ut av den absurde greien vi har vært gjennom. Hvem har fått spillerne i best fysisk form? Hva med de skadde spillerne, som har vært ute lenger enn koronapausen: Kane, Pogba, Rashford, Brooks på Bournemouth og Sakho på Palace. Så flott å få dem tilbake, tenker fansen.

Men er de i form, da? Kane pleier å være ussel de første matchene etter skade. Pogba har ikke spilt siden 2. juledag 2019. Tør de kjøre ham rett inn?

Og hva med Jeremy Ngakia, 19 årig høyreback som startet de tre siste PL-kampene for West Ham? Hans kontrakt går ut 30. juni, altså midt i ligainnspurten. Flere spillere er i samme situasjon, men det spesielle er at Ngakia nekter å forlenge. Selv ikke med fire uker, for å bli ferdig med sesongen. Da er du tøff, når du kjører det løpet. Han har nok en ny klubb klar allerede, på free transfer. Men kjenner ganske sikkert blikkene fra West Hams trenerapparatet når han drar inn til trening hver morgen.

Momentum er et nøkkelord. Noen lag var skikkelig i siget før pausen. Ole Gunnar hadde virkelig fått orden på Man United. Burnley var ubeseiret siste syv kamper, Arsenal var ubeseiret hele 2020. Mens Villa hadde tapt fire siste, Brighton var uten seier i 2020, og Tottenham var på et nivå som må betegnes som skrekkelig. Fortsetter denne trenden, eller er alt glemt? Kampen mellom Tottenham og Manchester United blir jo ekstremt gøy med tanke på dette. Form før korona, verdensklassespillere tilbake på lagene, Solskjær mot Mourinho, kampen for Champions League. Wow!

Det vi ikke trenger å lure på, er hvem som vinner tittelen. Gratulerer Liverpool, med en eksepsjonell sesong. 27 seire, 1 uavgjort, 1 tap. Det skulle ikke være mulig. Stan Collymore påstår de ikke kan nevnes blant historiens beste engelske mesterlag, fordi motstanden har vært for dårlig (!). Det er smått absurd å si. Du kan bare ikke argumentere mot den resultatrekken de har. Så får vi se om de går for å knuse Man Citys poengrekord på 100, eller velger å spille med flere unge (veldig gode!) spillere på slutten. Uten Champions League i august, blir det jo en behagelig sommer for Liverpool.

Manchester City kan også velge å gå for den behagelige PL-varianten. De kommer på andre plass uansett, og Pep kan disponere alt med tanke på Champions League. Ligacupen har de allerede, og det kan fortsatt bli et par pokaler til. Det vil bety en ny enorm sesong for den lyseblå gjengen. Og noen synes kanskje det er pinlig for noen av de andre storlagene, som må se oppover på tabellen på Wolves og Sheffield United. Men det er egentlig en styrke for PL. Der må være rom for overraskelser og underdogs som tar rotta på de store, av og til. Og Wolverhampton er nok oppi der for å bli. Sheffield United og Sander Berge får nyte det mens det varer. Så flaks med skader kan de ikke ha to sesonger på rad.

Bunnstriden er noe som får frem smilet mitt, hver sesong. Høres ut som ren ondskap, men når en vet hvor mye nedrykk betyr, er det dramaet enormt fascinerende. Denne sesongen er det igjen perfekt vektet, og når Trevor Morley mener det kan være en fordel for West Ham å spille uten tilskuere på hjemmebane, sier det alt om høye skuldre og skjelvende knær. Det står mellom seks lag – tre skal ned. Det dramaet varer til det 90. minutt i siste runde. Det er jeg ganske sikker på.

Jeg gleder meg voldsomt til å se hvordan dette går. Å ikke fullføre, hadde vært som om en halvspist smultring alltid lå igjen på bordet.

Hvordan ender egentlig sesongen? er jo et deilig spørsmål å se fram til. Vi skal kjøre ut våre TV 2 tabelltips torsdag, og gjør som alltid vårt beste. Men det eneste som er sikkert, er at vi kommer til å bomme. Selv med så få kamper igjen. Noen av bunnlagene kommer til å hente fram ting de ikke har vist så langt. Arsenal har kvaliteten til å raske med seg 3-poengere to ganger i uka framover. Wolverhampton slipper foreløpig sine torsdagsreiser i Europaligaen. De blir farlige. Mens andre lags fans kanskje i flere år kommer til å snakke om denne sesongen som den «der pandemien kom og ødela alt».

Men akkurat nå er der bare den vanlige mixen for fans: Forventning og bekymring hånd i hånd.

Det er mye jeg har savnet under pausen, men la meg dra fram noe åpenlyst. Jeg burde jo kanskje hauset redninger, men jeg velger altså mål. Jeg har overraskende nok savnet selve opplevelsen av å se ballen gå i mål.

Det er noe jeg har gjort ekstremt mange ganger, men visste ikke at øyeblikket i seg selv kan skape abstinenser. At uten et jevnt påfyll blir livet litt tommere. Et mål kan jo være estetisk vakkert i seg selv, eller vektet med enorm betydning. Det kan til og med være begge deler. Noen ganger er der forvarsel – en ser flere sekunder tidligere at dette sannsynligvis ender i nota. Andre ganger er det bare, bang, ut av ingenting, så sitter den.

Men hver gang fryses øyeblikket et halvt sekund, før hjernen tar over og begynner å kalkulere: Hva betyr dette?

Personlig er jeg rimelig klar for litt kalkulering nå.

Odion Ighalo er tilbake i Premier League, etter en overgang som for noen fremstår fornuftig, for andre uforståelig. Jeg er i siste gjengen.

Men det er altså aldri fred å få. Som manager for Manchester United er Ole Gunnar Solskjær under stadig angrep fra folk som vet så mye bedre. På transfersiden har han imidlertid stort sett fått skryt. De har hatt en bevisst plan og strategi, og de har truffet med kjøpene.

Eller?? Vi er selvsagt altfor kjappe med å skrike HIT eller SHIT. Aaron Wan-Bissaka og Daniel James ble hyllet voldsomt i starten av sesongen, men nå har spørsmålstegnene vokst seg store. Høyrebackens bidrag offensivt er nesten ikke-eksisterende, og James hadde en klassisk «hot streak» i begynnelsen av sesongen, men har nå ikke scoret i PL siden august.

Fred derimot, som omtrent var avskrevet, har vokst fram som en å stole på. Derfor kaster vi oss over nyankomne Bruno Fernandes, hver touch blir analysert, og ja, det virker som de her har brukt mye penger på noe de virkelig trenger. Igjen et vel gjennomtenkt kjøp, og greier han å levere halvparten av det han gjorde i Portugal, så blir han en suksess. Men vi vet egentlig ikke så mye om dette før etter sesongen 20/21. Ting endrer seg underveis.

Så lenge må vi ikke vente for å vende tommelen opp eller ned for Odion Ighalo. Den nigerianske spissen skal bare være der i tre måneder. Og mens de andre overgangene virker godt analyserte, fremstår den overgangen som et panisk skudd fra midtbanen siste minutt av tilleggstiden. OK, det er en grunn til at tidsfrister fungerer, da blir ting gjort. Men at Manchester United skal havne i den situasjonen, at mens timene renner ut før overgangsvinduet stenger, jobber de frenetisk for å hente en spiss fra Kina… Det inngir ikke tillit.

Klubben vil selvsagt si: Perfekt overgang for oss. Rashford er skadet, vi trenger en spiss, men bare ut sesongen. Kanskje legger vi til og med masse penger på bordet og kjøper, ikke leier, en god en til sommeren. Med den kinesiske ligastarten utsatt grunnet koronaviruset, var Ighalo en enkel spiller å hente. Ikke kostet det mye, heller. Vi har fått en spiss med masse Premier League-erfaring, som i tillegg var toppscorer i Afrika-mesterskapet så sent som i juli. Og på toppen av alt er han Manchester United-fan!

Bare for å ta det siste først. Solskjær: «I know he’s such a Manchester United fan, he will give absolutely everything.» Populært hos fansen, kanskje, men at du holder med United bør ALDRI være et kriterium for at du skal få spille for United. Det er helt uvesentlig. Jeg synes å huske at Ole Gunnar egentlig holdt med et annet lag. Betyr det at han hadde vært bedre hadde han spilt for dem?

Det har selvfølgelig ikke en minusverdi å ha Ighalo i troppen. Men spørsmålet er: Hva kunne de fått i stedet? Jeg tror der er bedre løsninger der ute, men januarvinduet er notorisk vanskelig, og utvalget er lite. Men de hadde to uker på seg fra Rashford ble skadet, og med alle de menneskene som jobber med scouting og analyse i United, bør de ikke starte på null. De bør ha god oversikt i utgangspunktet. Men de ender altså opp med en overgang som jeg nekter å tro at så mange av disse menneskene faktisk har hatt noe med å gjøre.

Så er det lett å skrike på Cavani, men om han har tatt en prat med lagkompis Di Maria, og absolutt ikke vil til Manchester, kan en jo bare glemme det. De prøvde seg, som alle andre, på Braut Haaland, men at United nekter å gå med på utkjøpsklausul, er et standpunkt det går an å ha respekt for.

Så var det videre til Joshua King, en gammel kjenning av Ole Gunnar fra da han var reservelagstrener i United. Han kunne vært en bra spiller for United, men hvor? King er helt rå 1 vs 1, har stor aksjonsradius, kan regelrett terrorisere motstandere, er rask, skaffer masse frispark, og er en glitrende kontringsspiller. Men som spiss i et 4-3-3 eller 4-2-3-1 system, for et lag som har som mål å styre de fleste kamper? Jeg kan ikke se det. Som kant i det samme systemet, eller som en av to spisser, som ofte er blitt valgt i vanskelige bortekamper, absolutt. Var det det de skulle ha? Nå sa Bournemouth uansett nei, og Kings intervju til TV 2 etterpå var gullstandarden på hvordan en spiller skal takle en slik skuffelse. Og denne overgangen kan nok komme opp igjen til sommeren. (Gentlemans agreement gjort allerede?)

Når United så går videre til Ighalo, skurrer det. (Er det tilfeldig at han også har en fortid i Norge?) Men King og Ighalo er ikke det samme. Den nigerianske spissen er klassisk midtspiss, målgjører. Hovedproblemet her er at han sannsynligvis ikke er god nok. Er det den gylne første del av sesongen for Watford i 2015/16 en husker, og som sikrer overgangen? Målene rant inn. Ighalo «on fire». Og på sitt beste er det aldeles nydelig å se ham spille fotball – intelligent, elegant, et godt oppspillspunkt, beveger seg naturlig inn i gode rom, en god avslutter. Og det må være for det siste han er hentet til Manchester United. For å score mål.

Så da dypdykker vi litt i Ighalo og mål:

I Watford ble det bråstopp. De fleste spisser vil gå gjennom tøffe perioder, men to PL-mål på de 32 siste kampene var krise. Så han dro videre til Kina, der jeg har sett spekulasjoner om fantasilønn. Han tjente nok mer en nok, men Ighalo var ikke blant de best betalte utenlandske spillerne i Kina. Men så er der også mange store internasjonale navn der. Når det påstås at han går ned i lønn hos United, tipper jeg det er et klassisk agenttriks for å få fansen til å like ham enda bedre.

I Kina satte han i gang med å putte ballen i mål, og i 2018 var det kun en spiller som scoret mer enn ham. 21 mål i ligaen, for et lag som rykket ned, er bra. Men syv av disse målene var straffer, og for en spiss kan du bare ikke regne straffemål som likeverdige til mål fra åpent spill. Men 14 spillemål, altså. Toppscoreren var en kineser som heter Lei Wu. Han scoret 27 mål, ingen straffer.

Han vekslet så til et annet lag, men skader og Afrikamesterskapet begrenset ham til bare 17 ligakamper. Det ble ti scoringer, men igjen fire straffer. Hans siste ti kamper ga ett mål fra åpent spill. Laget hans, Shanghai Shenhua, er cupspesialister, og kom til finalen. Denne spilles i Kina over to kamper, og disse gikk i november og desember 2019. De møtte laget til Marouane Fellaini, og Mark Clattenburg dømte siste kamp. Ighalo var på benken begge kampene. Spillerne som startet på topp for hans lag var Kim Shin-wook, en 31 år gammel spiss fra Sør-Korea, og Giovanni Moreno, en 33-åring fra Colombia. Ja, Moreno har scoret tre mål for landslaget, men det siste kom for ti år siden.

Vi skal ikke glemme at han gjorde det bra i Afrikamesterskapet. Men dette var også et mesterskap der han startet på benken. På topp for Nigeria startet Onuachu, som da spilte for Midtjylland i Danmark. Og mesterskap er ofte upålitelige barometer for en spillers kvalitet. Newcastles Christian Atsu ble valgt til Afrikamesterskapets beste spiller i 2015. Siden har det vært tyngre.

Jeg høres vedlig negativ ut, I know. Det kan jo gå bra. Kampene blir uansett ikke så mange – Ighalo kommer ikke til å starte ofte – og det handler også om flaks/uflaks. Treffer han som Daniel James gjorde i august, og scorer tre mål før sesongslutt, er det jo suksess. Og skulle han ikke treffe, har han heller ikke noe å skjemmes av. Halvparten av spissene som hentes til Premier League i januar, scorer ingen mål den sesongen.

Mange skryter også veldig av personen Ighalo – jeg unner ham å lykkes. Men uavhengig av hvordan det går, skiller denne overgangen seg fra de andre Manchester United har gjennomført i det siste. Prosessen virker vinglete og agentdrevet, ikke som et resultat av hva dyktige analytikere og trenere har kommet opp med i fellesskap, som beste løsning. For Ighalo skal altså kun være der i tre måneder, så du trenger et bidrag fra dag én. Men han har ikke spilt kamp på over to måneder, da han kom fra benken og fikk 29 minutter. I Kina. Det betyr at han har mye å ta igjen og må heve seg kjapt, fordi Premier League er mye tøffere.

Og når han grunnet karantenebestemmelser ikke fikk være med på Uniteds treningsleir, er nektet adgang til Uniteds treningsfelt Carrington, og kun kan jobbe med en personlig trener på et taekwondosenter i Manchester, er mine forventninger til at han skal skyte klubben inn i topp fire, på frysepunktet.

Fotball – bloody hell. Tenk tilbake, var det ikke smått surrealistisk hvordan det kunne snu så totalt for United da Ole Gunnar Solskjær tok over? «The Special One» hadde kjørt laget i grøfta, men vår mann fra Kristiansund fikset det. Omtrent bare med å stille opp. De pøste inn mål, rasket med seg poeng og vant, vant, vant. Ubeseiret første 12 i Premier League, målforskjell 20-9 og det lyste spilleglede av gjengen. Men det er òg smått surrealistisk hvordan pendelen nå har svingt helt tilbake igjen. Hva er det som skjer?

OK, United spilte mye bedre med Ole Gunnar enn med Mourinho, men de fikk også overbetalt på sjansene. Plutselig gikk det meste inn for dem, mens motstandernes sjanser havnet andre steder enn i nettet. Men de beste spissen er ofte effektive, og ligger litt over det antall scoringer du skulle forvente ut fra sjansene (Expected Goals). Og i en klubb som United er vel spissene i kategorien «de beste?» Og med De Gea i mål var det vel som det burde være, at det var litt vanskeligere for motstanderen å score på sine sjanser? Dette hørtes ut som en naturlig forløsning – «The Evil One» var borte, endelig kunne spillerne slippe seg løs og vise hva som egentlig bodde i dem.

Men over tid er det likevel veldig vanskelig, for ikke å si umulig, å overprestere foran mål som de gjorde. Det drifter tilbake mot normalen. Hvor mange mål du scorer henger sammen med hvor mange gode sjanser du skaper. Hos United har det imidlertid ikke driftet tilbake til normalen. Det har blitt verre enn vi skulle forvente.

En vanlig feil jeg mener vi gjør med Expected Goals (xG), er utelukkende å bruke det som en måte til å måle effektivitet. Hvor mange mål scorer vi i forhold til hva vi «burde» ut fra sjansene? Det er to tall som er lette å sammenligne. Men vi må begynne med det viktigste: Hvor gode er vi til å skape sjanser? Effektivitet vil som nevnt alltid variere. Men om vi ikke skaper nok gode sjanser, altså en høy nok xG i utgangspunktet, får vi i lengden kjempeproblemer.

La oss sammenligne United med andre lag. De ligger akkurat nå på tolvteplass, og har scoret ni mål på åtte kamper. Ut fra Expected Goals burde sjansene deres gitt 11,23 mål, så ja, de har vært ineffektive. En xG på 11, 23 er imidlertid ikke så verst, og syvende best i Premier League. Leicester får jo mye skryt denne sesongen, men deres xG er 7,95, nest dårligst i Premier League. Dette kamufleres ved at de har dunket inn 14 mål på disse sjansene, men om de ikke blir bedre til å skape sjanser, går de tøffere tider i møte.

Graver vi dypere i Uniteds xG på 11,23, finner vi noen problemer. De har hatt fire straffer denne sesongen. Og Ole Gunnar mener at de burde hatt flere. En straffe i Premier League regnes som 79% sjanse for scoring, og disse fire alene utgjør derfor 3,16 (0,79 x 4) av Uniteds xG. Ingenting galt med straffer i utgangspunktet, men å lene angrepsspillet sitt på straffer, er lite bærekraftig. Når du i tillegg bommer på to av fire, er det absolutt ikke bra for blodtrykket til Ole Gunnar.

Om vi ser på Marcus Rashford alene, gjør de samme faktorene et kjempeutslag. Hans personlige xG er 4,09, og han har med det bare syv spillere i PL foran seg på lista. Det er bra . Men han har altså tatt tre straffer. Og straffer er på mange måter statistisk støy, i hvert fall for enkeltspillere. Du blir tildelt straffen, du spiller deg ikke løs for en 79% scoringsmulighet. På listen uten straffer er han plutselig nede på xG 1,73, og er nummer 31. Det er svært tynt for en angrepsspiller på Manchester United, på åtte kamper. Han er på plassen bak midtbanespilleren John McGinn fra Aston Villa … mange hevder Rashford ikke er god nok foran mål – han bommer på for mange sjanser. Og det stemmer. Med en xG på 1,73 hadde det vært fint om han hadde puttet to spillemål, i stedet for det ene han har. Men det er ikke hovedproblemet her. Hovedproblemet er at 1,73 er alt for lavt.

Og skrekk og gru, la oss gå videre på lista. De neste United-spillerne er på 55. plass, Daniel James, xG 1,21. På 63. plass Martial, xG 1,07. Og på 88. plass McTominay, xG 0,79.

Liverpools beste har til sammenligning 4,00 (Salah), 3,31 (Mane) og 2,80 (Firmino). Det er kontrast.

Ser vi på dødballer totalt, blir det klart at United ikke bare har bommet på to straffer, men også andre store sjanser. Da Harry Maguires ekstreme prislapp ble diskutert, sa mange: Men han scorer også en del mål hver sesong. Og det kommer han helt sikkert til å gjøre. Men foreløpig har han bare bommet. Blant annet på to store sjanser etter corner i lagets to siste tap. United har veldig dårlig uttelling på dødball, og det føles unødvendig. De har ikke scoret på corner siden februar. Med et ganske stotrende angrepsspill, er dødballer en mulighet til å kompensere. Deres xG på dødball er omtrent den samme som fra åpent spill denne sesongen. Men to straffemål er alt de sitter igjen med. Men dette kommer de til å fikse. Det bør de greie. Du kan til og med leie dødballkonsulenter som kun driver med dette, og garanterer bedre uttelling. Om de får jobbe med en klubb som United, tar de helt sikkert på «no cure, no pay.» (Dette kommer nok ikke til å skje, men disse folkene finnes.)

Vi har over trukket straffene fra Uniteds xG, og sett at den da fremstår betraktelig tynnere. Trekker vi også fra sjanser etter andre dødballer, blir det rett og slett lite igjen. Og stats er fint om det avslører noe, og bringer fram nye elementer. Men her bekrefter det bare det alle kan se. At i åpent spill sliter United i angrep. De vet ikke helt hva de skal gjøre. Det ser i hvert fall ikke sånn ut. Så er spørsmålet – kan det fikses? Og får Ole Gunnar tid til å gjøre det? Jeg tror det er mulig. Skader har skapt problemer. Får en folk tilbake på banen, kanskje henter inn en spiss til i januar, jobber med angrepsmønstre på treningsfeltet, kanskje til og med får litt flaks når de behøver det? Ting kan snu, og jeg elsker når det gjør det. Når gribbene sirkler, men gjengen samles og slår tilbake. Og la meg hente fram de store positive tingene for United denne sesongen: De traff på kjøpene i sommer. Og forsvaret er (på en måte!) best i Premier League. De har den laveste Expected Goals Against i ligaen. Det er et veldig godt grunnlag å bygge på. Så selv om de har sluppet inn åtte mål, og Liverpool bare seks, har den totale kvaliteten på sjansene motstanderne har fått, vært lavere hos Manchester United. Nå på søndag blir det ett godt angrep og to gode forsvar. God kamp.

Hold deg fast, for her kommer litt betraktninger om fotball og livet og sånn:

Hvorfor er fotball så populært? Blant annet fordi det inneholder så mange elementer fra livet ellers. Den komprimerer verden til 2 x 45. Og hva er likt med livet og fotball? Jo, ingenting er konstant. Selv når det ikke skjer noe, skjer det noe. Der er alltid underliggende dynamikk og utvikling, i en eller annen retning. Ikke nødvendigvis i den retningen du vil.

Ta Tottenham, for eksempel. De burde vært bedre enn noen gang. I stedet peker alle piler feil vei.

Tottenhams fire siste sesongene har vært en gylden epoke – selv om de ikke har vunnet en dritt. Men de har etablert seg helt i toppen, spilt flott fotball, og blitt et lag mange har elsket å se på. Fansen har kunnet titte nedover på tabellen på Arsenal, og de har vært i Champions League-finalen. Dette har skjedd med et (forholdsvis) lavt budsjett, og mange unge, engelske spillere. Pluss på at de har spilt på bortebane selv på hjemmebane deler av denne perioden, og på grunn av en ny stadion til 13 milliarder lenge ikke kunne kjøpe noen nye spillere. Da var bare å applaudere prestasjonen.

Nå nærmer disse disse unge spillerne seg nå sine beste år, og troppen har endelig blir tilført nye spillere. Så hvorfor har Tottenham plutselig blitt så dårligere?

Først må jeg presisere – dette har ikke skjedd plutselig. Siden siste året på White Hart Lane, der de for litt over to sesonger siden tok 86 poeng, har det gått tyngre. Men Tottenham er et lag som jevnt over scorer mer enn de burde ut ifra sjansene, og slipper inn mindre enn de burde ut ifra motstanderens sjanser. Så det har blitt litt kamuflert. Ingen underliggende tall støttet at de lenge hadde heng på Liverpool og Man City forrige sesong, og på våren tapte de seg jo inn i topp fire. Og Champions League-finale? Et herlig mirakel!

Her er tre mulige grunner til at Tottenham var bedre før:

• «Things happened behind the scenes»

Dette er hva Kieran Trippier sa etter å ha dratt til Atletico Madrid. Bak fasaden var harmonien ikke lenger den samme. Arsene Wenger advarte for flere år siden og sa at «de greier ikke å beholde den lønnsstrukturen». Noen vil ha mer. Eller noe helt annet.

Tottenham har kjørt et opplegg med hyppige kontraktsforlengelser med litt mer lønn hver gang. Plutselig sa noen nei. Igjen og igjen. Og det skal du vite – det er en stor belastning for spilleren når klubben presser deg med alt de har. Pochettino driver jo og, som Klopp og Guardiola, en slags emosjonscoaching, der han bygger ekstremt sterke samhold basert på nærhet, tillit og til og med kjærlighet. Når noen da melder seg ut, og sier at her vil de egentlig ikke være, blir det problematisk.

Pochettino sier han har «different agendas in the squad» og ber om tid til igjen å bygge samholdet som du trenger for å konkurrere på dette nivået. Det innebærer å gjøre det de har prøvd på lenge, å få ut Alderweireld, Vertonghen og Eriksen. Sistnevnte opplevde å bli buet av Spurs-fans etter tapet mot Colchester.

«January is going to be a good opportunity to fix this situation. The next transfer window again», sier Pochettino. Det skjer neppe. Har trekløveret holdt ut så lenge, står de nok løpet ut og går gratis neste sommer. Paradokset er at dette er strålende spillere, som det kommer til å bli ekstremt vanskelig å erstatte. Men så lenge de ikke forplikter seg 100% som en del av stammen, mener manageren det er bedre uten.

Og hadde dette vært business as usual, et lag som var vant med internt bråk og slitasje, hadde det ikke blitt en så stor greie. Men kontrasten fra harmonien som har vært blir nå ekstrem.

Så til alle som pustet lettet ut da Eriksen ikke forlot klubben i sommer: Det var ikke fordi Tottenham strittet imot. Tvert imot, de prøvde alt de kunne. Ingen klubber i verden sitter rolig og ser på at verdensklassespillere lar kontrakten løpe ut. Tottenham har bygget en stadion til 13 milliarder – de har regninger å betale. Og selv om øverste sjef Daniel Levy er kjent som en knallhard forhandler, må han snart innse at han har tapt disse pokerrundene.

• Tottenham har mistet noe av sin identitet. De jager ikke i flokk lenger.

Det var et mareritt å spille mot Tottenham. Om du vant ballen, var det umiddelbart fire snerrende ulver som kastet seg over deg. Pochettino dyrker sin gamle trener Marcelo Bielsas prinsipper, og det betyr knalltøft press som starter høyt i banen. Effektivt, men ekstremt hardt for spillerne å gjennomføre. Og langsomt har de sluttet med det. En kan se det med det blotte øyet, men der er også mange stats som underbygger dette. Og det kan noen ganger være et bevisst taktisk grep. Liverpool tok jo ned intensiteten i presset sitt, for å ha et litt mer kompakt lag med bedre balanse bakover.

Men Pochettino sier nei. Han har ikke endret noe. Det går kun på hva spillerne orker. Og utviklingen har heller ikke gjort dem mer kompakte bakover. Med et lavere press fortsetter de å gi motstanderne for mange sjanser.

Et relevant spørsmål er også: Kan de igjen kan skru på det knalltøffe presset med Harry Kane som spiss? Lagets største stjerne er en super fotballspiller. Han kan score på så mange ulike måter, og er ekstremt fotballsmart. Men han har spilt alt både helg og midtuke i mange sesonger nå. Når han ikke har vært ankelskadd …  Noe han har vært mye. Totalen betyr at han er en litt annerledes spisstype nå. En som oftere går dypere i banen, som ikke er rask nok til å utfordre bakrom som før, og som ikke greier å være like intens i gjenvinningen. Det går mer i ett tempo. Og skal de jage i flokk, må det være i flokk. Om en spiller ikke greier det, smuldrer det hen.

• Så mye innsats, så lite belønning

En teit ting å si. Å spille for Tottenham, i Premier League, i Champions League, og få grisegodt betalt, er selvfølgelig stort. Men Pochettino forlanger at du går all in, fysisk og mentalt, ikke bare på kamp, men også hver eneste dag på trening. Det koster. Enormt mye. Da hjelper det å gå til topps. Det hjelper å få hendene sine på en eller annen pokal som viser at det funker. «Gjør vi dette, vinner vi ting». Pochettino avfeier dette, og mener topp fire er den nye pokalen. Det er det som viser hvilket nivå klubben er på. Men det er nå argentinerens sjette sesong, de har ikke vunnet noe ennå, og har selvfølgelig ingen garanti for at det kommer til å skje de neste fem sesongene, heller. Da begynner kanskje noen å tvile.

Og seks sesonger er jo uvanlig lenge i fotball. Mange av spillerne har vært med så og si hele veien. Pochettino sa jo i fullt alvor at han hadde sluttet hadde laget vunnet Champions League 1. juni. Kanskje merker han at det går litt tyngre nå. Spillerne også. Med det samme støtteapparatet, de samme stemmene, de samme beskjedene. Slitasje. Dette vil faktisk være helt naturlig. Jürgen Klopps syvende sesong i Dortmund var en ren katastrofe. Sir Alex Ferguson holdt i over 20 år, men var veldig bevisst på å endre spillere, måter å spille på, til og med assistent, med jevne mellomrom. Noe nytt, for å hindre at ting stivner i formen, går litt på autopilot.

Her har Pochettino en utfordring. Han fikk lenge ikke penger til å hente inn nye fjes i garderoben. Det taklet han beundringsverdig godt. Og når tre veldig gode spillere endelig hentes i sommer, har vi jo omtrent ikke sett to av dem. Men Lo Celso, Sessegnon og Ndombele kommer til å være strålende spillere for Tottenham på sikt.

Og om klubben i morgen hadde annonsert ny 20 årskontrakt for Pochettino, hadde jeg tenkt «Yes!». Den mannen har så mye, han er et fotballgeni, han kan fikse problemene. Det blir en gedigen oppgave, også med tanke på alle kvalitetsspillerne de er i ferd med å miste.

Men den beste oppskriften er sannsynligvis: Keep calm, and trust Poch.

Etter en ellevill fotballuke, må det vel være slutt på dramaet? Orker vi mer nå? Men det kan faktisk være slik at football, bloody hell, har nok en twist klar for oss på søndag. Når vi tror vi har sett alt, stenger kanskje Brighton butikken, og lyseblå spillere ligger sønderknuste på gressmatta. Eller, vent nå litt – på overtid av overtiden stiger Jiménez til værs på bakre stolpe, Alisson strekker seg forgjeves, og så går pokalen til Manchester likevel. Maybe.

Bortskjemte med drama, kan det ennå gjenstå en del. Manchester City og Liverpool har begge levert en Premier League-sesong av utenomjordiske proporsjoner. De er et hav foran tre lag som beviselig er kjempebra. Lag som akkurat har spilt seg til Champions League og Europa League-finaler. Dette er altså lag som i Europa har fjernet all motstand i sin vei. Men City og Liverpool er de ikke i nærheten av.

Ett fattig poeng skiller de to lagene på toppen. Det er praktisk talt ingenting. Det er en tilfeldighet, det er en lucky bounce, det er en sommerfugl som slår med vingene i Thailand og skuddet går stang inn i stedet for stang ut. Det er Goal Line Technology med to prosent feilmargin. Var den kanskje inne likevel?

Det er lett å slå fast at ett poeng er absolutt alt. Alt som skal til for å avgjøre tittelkampen. Men samtidig er det ingenting, fordi gjennom 3.500 minutter med ligafotball, med to lag som heroisk har presset hverandre til seier etter seier etter seier, er ett poeng så marginalt lite. En kan stille spørsmål om hva det egentlig forteller oss om styrkeforholdet dem imellom.

Så la oss gi blaffen i tabellen og det ene poenget, og heller se på prestasjonene bak. Og «prestasjonene bak» kan være så mye – der finnes ekstreme mengder data å boltre seg i. En må velge. Hva er relevant når vi skal bestemme: Hvem har egentlig vært best av Liverpool og Manchester City?

Ballbesittelse, er det relevant? Treffprosent på pasninger? Antall innlegg? Jeg har valgt å konsentrere meg om det som skjer der kampene til syvende og sist avgjøres – foran målene.

Her er det jeg har funnet:
AVSLUTNINGER PER KAMP:

• Man City 17,92
• Chelsea 16,03
• Liverpool 15,19

City kommer til nesten tre avslutninger mer per kamp enn Liverpool. Kanskje litt overraskende sniker Chelsea seg mellom dem.

AVSLUTNINGER PÅ MÅL PER KAMP:

• Man City 6,78
• Liverpool 5,97
• Man Utd 5,81

Her krymper forskjellen mellom de topplagene til mindre enn en avslutning per kamp. Mens United kryper ganske tett opp i ryggen på Liverpool.

AVSLUTNINGER MOT PER KAMP:

• Man City 6,27
• Liverpool 8,11
• Chelsea 9,19

De to topplagene har sluppet inn like mange mål, men som vi ser, det er vanskeligere å komme til avslutning mot de lyseblå enn mot de røde. Og Chelsea er topp tre også her, gitt.

AVSLUTNINGER PÅ MÅL MOT PER KAMP:

• Man City 2,19
• Liverpool 2,56
• Chelsea 3,35

Ederson og Alisson sliter ikke akkurat ut hanskene når de spiller kamp….

EXPECTED GOALS (xG) PER KAMP

• Man City 2,26
• Liverpool 1,96
• Man Utd 1,63

Dette er altså en Big Data-utregning: Hvor mange mål burde de scoret i snitt per kamp, ut fra avslutningene de spiller seg fram til? Der er forskjell på å avslutte fra 30 meter og 5 meter. Den forskjellen, og mange andre, fanges opp her. Kanskje overraskende for mange at Man United er på tredjeplass?

EXPECTED GOALS MOT (xGA) PER KAMP

• Man City 0,67
• Liverpool 0,75
• Chelsea 0,98

To lag som altså er klart bedre enn nummer tre, Chelsea. Men City marginalt foran.

ULIKHET EXPECTED GOALS FOR OG MOT

                        XG for              XG mot            Forskjell

Man City          83,58               24,75              58,83

Liverpool         72,63               27,70              44,93

Chelsea            57,77               36,43              21,34

Liverpool har altså overprestert kraftig foran begge målene. Det er en god egenskap. De har sluppet inn 22 mål, men «egentlig» burde det vært nesten seks mål mer. Og de har scoret 87 mål, mens sjansene de har spilt seg til tilsier 72,63. Noe av dette skyldes dyktighet, noe kan skyldes at for eksempel Mane har vært enormt i flytsonen. Noe som erfaringsmessig kan bli vanskelig å gjenta neste sesong.

Med statistikk kan en gjøre det meste. Expected goals er for eksempel ingen eksakt vitenskap. Ulike leverandører kommer med litt ulike tall, avhengig av hvordan deres modell regner scoringssannsynlighet. Vi bruker OPTA. Og i stats-jungelen der ute, hvilke tall skal en velge?

Jeg har tatt de kategoriene jeg mener er de mest relevante, om en først skal se bak resultat. Og ja, City kommer ut på topp. Men Liverpool-fansen kan helt sikkert også komme opp med kategorier som peker mot sitt lag som det beste.

Jeg mener begge lag har vært «bøy-deg-i-støvet»-gode. Men skulle City vinne, skal du være rimelig tøff i trynet for å påstå at det er ufortjent.

Liverpool har et strålende lag. I tillegg til å være gode å spille fotball, ser de ut til å ha mentale superkrefter som «kicker» inn for fullt når klokka nærmer seg 90 minutter.

Dette gir motstanderne den store skjelven, de roter det til, og Liverpool tar tre poeng. Eller kan det være at de andre lagene VIL at den røde gjengen skal vinne Premier League?

Det er smått utrolig – Manchester City burde vært langt foran Liverpool nå. Men det er de ikke, for Liverpool nekter å gi seg. Igjen og igjen nekter de å gi opp, og henter ut trepoengere når de står på kanten av stupet. Det tror jeg gjør Guardiola smått nervøs og frustrert, og gir meg troen på at dette faktisk kan bli Liverpools pokal.

For de andre lagene ser jo også ut til å hjelpe godt til: Tottenhams keeper Vorm på Wembley, Palace-keeper Speroni, Pickford var jo en absolutt klassiker, Lloris og Alderweireld på søndag betydde en ny trepoenger. Det stopper jo aldri.

Der City forrige sesong scoret mye på slutten av kampene, har de denne gangen ikke hatt disse syke jubelscenene etter at klokka var passert 90. De har liksom ikke behøvd det. OK, de hadde den fæle firekampers perioden i desember, men ellers har de cruiset. Liverpool, derimot, har vært nødt til å spille til fløyta går.

La oss ta en titt på disse to lagene, de siste fem minuttene av denne sesongens Premier League-kamper:

	Scoret	Sluppet inn	Poeng vunnet	Poeng tapt
MAN CITY	6	0	0	0
LIVERPOOL	10	3	5	0

Som vi ser har City scoret seks mål mot slutten, og det eneste de har oppnådd er en litt bedre målforskjell. I tillegg er det vi ser her egentlig bare halve historien. For 7. oktober 2018 bommer Citys Riyad Mahrez på straffespark, mot Liverpool. Fem minutter før slutt.

Dette sparket utgjør en forskjell på tre poeng – to tapte for City, ett vunnet for Liverpool.

Legger vi til dette på en «kreativ» måte, blir regnestykket slik de siste fem+:

LIVERPOOL	+ 8 poeng
MAN CITY	0 poeng

Uten disse poengene hadde tabellen sett slik ut:

MANCHESTER CITY	82 p
LIVERPOOL	73 p

Så her er det mange som skal ha ros:

• Spillere som greier å finne en løsning når de bare MÅ gjøre det.
• Klopp som tør, og som får klaff.
• Og spillere på andre lag, som tydelig verdsetter spenning i kampen om PL-trofeet.

Maya Yoshida, can you hear me? På stillingen 1-1, to minutter før slutt fredag. Du vet hva du har å gjøre.

 

Nå kan du også få bli med på G-15 landslaget. En strålende ny TV 2-serie tar deg med helt på innsiden hos den gjengen, og du treffer spillere som kan dominere norsk fotball de neste 20 årene. Muligens.

For som det blir påpekt, der er 29.000 norske gutter født i 2003. Litt over halvparten spiller fotball. Av disse 15.000 blir i snitt en til to etablerte A-landslagsspillere. Ofte ser utøvere fra andre idretter litt ned på fotball – det er ikke toppidrett. Men de har gjerne ikke tatt helt inn over seg kompleksiteten i sporten, og hvor trangt nåløyet faktisk er. Mulig tallet har justert seg, men det ble også sagt at bare 7-8 spillere fra hvert alderskull ble Eliteserie-spillere. Så for å si det litt brutalt – med tanke på mengden som prøver – selv om du er et stort talent, trener hardt, og har litt flaks, så greier du det sannsynligvis ikke likevel. Og det er jo noe av utfordringen til de voksne rundt spillerne – en skal ikke drepe drømmene til ungdommen, men de bør kanskje forstå at ikke alle kan spille på Manchester United. Et paradoks er jo og at om en knytter sin egen identitet tett opp til sporten sin – jeg er fotballspiller, og det er det jeg – så øker det sjansen for å lykkes. Men som nevnt, rent statistisk greier en det ikke likevel. Og med det bildet av seg selv, er sjansen større for at en gir seg helt. Slutter med alt som heter fotball. Og det er synd, for det er en idrett det går an å ha glede av på mange ulike nivåer. En må ikke være proff.

Se første episode av «Våre neste menn» her!

Se andre episode av «Våre neste menn» her!

Så noen av spillerne vi treffer i serien har sine 15 minutes of fame, og du hører aldri om dem igjen. Men det er helt ok. Bare å komme så langt, bare å være på uttaksleir, eller kanskje få en, bare en, landskamp, er også noe å være stolt over. De færreste greier det. Men så er der kanskje en spiller her som blir eksepsjonelt god, og som du senere kan tenke tilbake på: Jeg så ham første gang da han bare var 15 år. Og sjansen for at de gode, unge skal gå hele veien, tror jeg har økt. Rett og slett på grunn av økt bevissthet rundt dem. En har blitt flinkere til å gi dem riktig oppfølging.

Jeg husker en reportasje i et engelsk fotballblad da jeg vokste opp, fra en kamp med det engelske skolelandslaget. Ja, de kalte det skolelandslaget, og spillerne var ca 15 år. Kampen var mot Vest-Tyskland på Wembley, og der var helt fullt. Tror jeg. Men da jeg kom til England hørte jeg et uttrykk: «The lower leagues are littered with England schoolboy captains.» De lavere divisjoner er fulle av kapteiner på det engelske skolelandslaget. Det ble jo nesten aldri noe stort av dem. Men en har jo heldigvis lært noe underveis. En har lært å ikke drive rovdrift på de beste, og la dem spille altfor mange kamper med altfor mange lag. En har lært å se at spillere utvikler seg i ulikt tempo – og at de som er født sent på året, har en ulempe som en må ta hensyn til. En har blitt flinkere til å individualisere treningen, og en har til og med blitt flinkere til å forberede spillere på motgang. For motgangen kommer, og er til og med helt nødvendig for å herde spillere. Det er vondt for foreldre å se at barna deres ikke lykkes, og det er vondt for spillerne som vrakes og ikke kommer med på G-15. Det er til og med litt vondt å se på. Men noen trøkker øker bare motivasjonen hos dem med riktig psyke, og de slår tilbake. Uten humper i veien, blir det faktisk vanskeligere.

Nå skal ikke jeg lyve på meg G-15 landskamper– det fantes ikke landslag for så unge da jeg vokste opp. Til og med G-16 greide jeg å rote vekk med en klassisk miss i siste uttakskamp. Men kampen for å bli tatt ut, følelsen av å være på leir, fellesskapet, kjenner jeg igjen i denne serien. Og ja, jeg kom med på G-17. Men fotballgeniet Michael Laudrup, nesten to år yngre, kjørte rundt med oss i avgjørende EM-kvalik, og det stoppet der. Men jeg fikk i hvert fall med meg en T-skjorte der det sto «Norway International Youth Team». Og den tror jeg var det kjæreste jeg eide. Den følelsen av å være utvalgt, er intens. Serien «Våre neste menn» er herved anbefalt.