VM 2018 – fotball, peace & love

Fotball-VM handler om strålende idrettsopplevelser. Men for meg har dette mesterskapet levert så mye mer. Det har gitt meg fornyet tro på menneskeheten.

Der er fortsatt ting å irritere seg over: Filming, overspilling, holding, drøying av tid, mobbing av dommere. Men til alle som drømmer seg tilbake til tidligere tider, der disse tingene ikke var oppfunnet, og fair play sto i sentrum: Der har ALDRI vært spilt et renere mesterskap, mer preget av fair play – både på og utenfor banen. For de som har lyst til å se hva VM kunne inneholde før, anbefaler jeg varmt klippene under:

Så er dette et ytterpunkt. Men på den tiden skulle det jo veldig mye mer til for å bli utvist. Det måtte omtrent være drapsforsøk. I VM 1970 var der ingen drapsforsøk, og derfor heller ingen røde kort. Men langsomt ble lista lagt lavere for gule og røde kort – for å få en renere og bedre sport. Dette førte til en topp i VM 2006, med 28 røde kort. 28 røde kort som dramatisk påvirket lagenes mulighet til å lykkes. Dette måtte jo selvfølgelig få konsekvenser for lagenes tilnærming, og noe av det jeg har blitt mest imponert over denne gang, er den mentale kontrollen spillerne viser. Mennesker gjør dumme, uforklarlige ting. Men denne gang har spillerne gjort langt færre dumme ting enn vanlig. Vi vet jo det har blitt gjort store fremskritt i forhold til idrettsfysiologi, treningsmetoder, samhandling. Men den mentale delen har og blitt utviklet. Lag har med psykologer, og en har skapt kultur for at spillerne skal ligge i sitt ytterpunkt for fysisk prestasjon, samtidig som de beholder den mentale kontrollen. Dette kan være ekstremt vanskelig. Trenerne har også blitt flinkere til å la de løse kanonene, spillere med høyest sannsynlighet for rullgardin, bli hjemme.

Stusselige fire røde kort har vi fått i VM så langt. Og noen av disse mener jeg til og med var hardt dømt.  En kan også argumentere med at dette er ekstra imponerende siden en denne gang bruker VAR, og dermed har flere øyne som kan få med seg flere ulovligheter. Men VAR kan jo også brukes til å frikjenne, og i tillegg har det en preventiv effekt. Spillerne vet de ikke slipper ikke unna med grove ting. Alt blir sett. (Og så har en den deilige regelendringen om at selv om du fratar en spiller en scoringsmulighet, men genuint prøver å ta ballen, blir du ikke utvist. Love it.)

Nærmere halvparten av alle mål i dette VM har kommer på dødball. Da blir det ekstremt viktig å unngå dødball mot. Der har vært 12 frispark mindre per kamp i dette mesterskapet, enn i VM -90, for eksempel. Det er mye. Det har rett og slett vært god stemning. For hver krangel på banen, finner en episoder der spillere og motspillere hjelper hverandre, trøster hverandre. Mange varme, menneskelige øyeblikk som har vært med å bygge oppunder feelgood faktoren.

Og så har jeg ikke engang kommet til det aller beste – det som har skjedd rundt kampene. Blant tilreisende fans og lokalbefolkning. For noen strålende bilder vi har fått servert. Elleville scener. De som har vært der borte kan ikke få skrytt nok av arrangementet, stemningen, vennligheten. Det er bare synd at ikke flere fikk oppleve det. For sør-amerikanerne brukte en formue på å reise over i titusener, mens de med kortest vei – europeerne – var langt færre enn i tidligere mesterskap. Dette skyldes frykt, og det fiendebildet som vi har fått servert av hva russere er.  Som treffer oss mye mer enn det gjør med mexikanerne, for eksempel. De har mer enn nok med å bekymre seg for Donald Trump. Vi lever i en konstant informasjonskrig,  der stater kjemper om hjernene, oppfatningene våre. Russerne holder på, men det gjør jo “vår side” også. Og som Englands Danny Rose sa: “Jeg angrer på at jeg ikke turde ta med familien. Her er det greie folk overalt.” Og det kan jo være russerne skjerpet seg – vi liker alle å gi et godt inntrykk og bli likt. Men så kan det også være at på tross av ulikheter i kulturene, så er vi ikke egentlig så veldig forskjellige.  At  så mange ulike folkeslag kan fungere så godt sammen som i dette VM (om enn over kort tid…), tror jeg har effekt utover en måned i Russland. Det er med å gjøre verden til et bedre sted. Og om du nå smiler og tenker at nå har han avdankede keeperen blitt gammel, naiv og sentimental, så sier jeg  ja, kanskje det. Men mer naivitet og mindre kynisme er kanskje det vi trenger? Så let fram Nick Lowe på Spotify, len deg tilbake og bli med og syng: “What’s so funny ’bout peace, love and understanding?”

P.S. Er ekstremt glad for at et samlet “ekspert”korps i TV 2 hadde Kroatia som VM-vinnere. Bra tippet, boys and girls.

 

 

 

 

Helt for resten av livet? I don’t mind

De aller fleste keepere elsker straffekonkurranser. Redder du og laget ditt går videre, får du æren. Slipper du inn, så får de som bommer på laget ditt skylda. Vinn vinn. Men selv om der er noen som er bedre på å redde straffer enn andre, og jeg elsker dramaet, blir det en hype rundt dette. På landslaget blir det du gjør, godt eller dårlig, ganget med tre i forhold til klubblaget. Og når det er VM, kan du gange med 30. Det som er godt, blir supert. Det som er dårlig, blir katastrofe.

Her er oppskriften på mytisk legendestatus: Spill uavgjort i VM. Hal en lapp med skriblerier opp av strømpen – eller studerer en iPad i 30 sekunder – gjett så riktig vei minst en gang, og redd et halvslakt straffespark. Gå videre i turneringen. Jordan Pickford redder én straffe, og får egenhendig æren for å begrave 50 years of hurt. Som en engelsk avis skrev: “Han alene har endret måten verden ser på engelsk fotball”. Det er ham vel unt. Og straffen han reddet var faktisk ikke halvslakk. Men Kasper Schmeichel redder tre straffer i en og samme kamp – av seks mulige – og må likevel reise hjem. Life ain’t fair. For Pickford må dette være herlige dager etter at det ble satt spørsmålstegn ved ham etter Belgia-kampen. Og ikke minst størrelsen hans. Thibaut Courtois, som er den eneste keeperen jeg kommer på som er villig til å slenge litt dritt om andre keepere, antydet at Jordan alltid kom til å slite på grunn av at han var stutt. Det så ikke helt sånn ut på langskuddet etter 90 spilte minutter mot Colombia, som jo har gått sin seiersgang i sosiale medier. Herlige mellomsteg før han hiver seg som en Tarzan opp i krysset og slår ballen vekk.

Her viser han voldsom rekkevidde, mens Courtois jo ble litt for kort på to japanske skudd … For Pickford handler det om å gjøre jobben sin bra, og få laget sitt videre. Men det handler også om status. Han var ingen selvskreven VM-keeper, og det å føle at lagkompisene er takknemlige og stoler på deg, og at du er elsket av folket, betyr noe for prestasjonene dine. Og da spiller den redningen en rolle, selv om jeg er usikker på om skuddet var på vei inn, og Colombia uansett scoret på påfølgende corner. Men da fikk han jo anledning til å skinne i straffekonkurransen.

Men Pickford er en mann med mye kraft, om enn ikke alltid porsjonert ut riktig. Studer bildet under, tatt akkurat da Januzajs skudd i Belgia-kampen går inn.

England goalkeeper Jordan Pickford fails to make a save as Belgium's Adnan Januzaj scores the opening goal during the group G match between England and Belgium at the World Cup 

En slik keeperteknikk har jeg aldri sett før. En skal være åpen for nye ideer, men denne tviler jeg på om så mange andre kommer til å kopiere.

I en blogg tidligere i år skrev jeg at jeg skulle svare på hvem som er verdens beste keeper etter VM. Der kunne vi sammenligne de beste ved siden av hverandre. Yeah right. Kan Messi være verdens beste spiller selv om han ikke best i VM? Selvfølgelig. Kan de Gea eller Neuer være best, selv om prestasjonene deres i VM var på grensen til pinlige? Ja, det kan de. Men de Gea er nå under press som spansk landslagskeeper, og du må i hvert fall stå på landslaget skal du være med i “Verdens beste”-diskusjonen. Madridavisen AS skrev:

“David de Gea’s World Cup has been a disaster. The penalty shootout was one more example. In the third Russian penalty with everything in favour to stop it, incomprehensibly the ball went through him.”

Så når ting går dårlig, legges alt sammen. Da gjelder ikke lenger “ingen forventer at du skal redde straffer”. Da brukes alt mot deg,  og straffesparkkonkurranser legges inn i regnestykket for din totale redningsprosent. De Gea – totalt antall avslutninger mot i VM: 11. Totalt antall redninger: 1. Det ser ikke bra ut, og han var ikke bra. Men en slik fremstilling er selvfølgelig urettferdig. Tenker det skal bli godt å komme tilbake til Manchester, og uforbeholden kjærlighet.

Bilderesultat for de gea saves ratio world cup

David De Geas eneste redning i VM

Keeperne har fått mye dritt for juks på straffesparkene, ved at de går frem fra streken, og gjør målet mindre. Sjansen for å redde øker voldsomt ved å gjøre dette, men hvem er rett mottaker for kritikken? Dommerne, klokkeklart. Som keeper vil du gjøre alt for at ditt lag skal gå videre, og når du ser at motstanderens keeper bruker denne teknikken, og slipper unna med det, gjør du det samme. En kan ikke komme etterpå og si: “Vi ble slått ut av VM, men jeg holdt meg i hvert fall på streken!” Mulig det går hjem hos din nærmeste familie, men ingen andre vil synes det er moralsk høyverdig av deg. Så en tøyer grensene når en får lov til å tøye grensene. På samme måte som slipper spillere unna med å omringe dommeren og skjelle ham ut i flere minutter, helt opp i fjeset, så fortsetter de med det. Jeg har faktisk stått litt i mål selv, men dette med keepere som får lov til å bevege seg fram på straffer, har irritert meg i årevis. Hvorfor gjør ikke dommerne noe med det? Det virker som FIFA sender ut et skriv om dette med noen års mellomrom – da er det innskjerping, før det glir ut igjen.

Croatia’s Danijel Subasic pulls off a penalty save during their shootout win over Denmark.

Forslag: Hvorfor la VAR-gjengen få slenge bena på bordet og åpne seg en pils etter ekstraomgangene? Burde de ikke jobbe litt lenger? La dem fryse bildet i det straffesparket blir tatt. Har keeperen beveget seg fram, skal sparket tas på ny. Verre er det ikke. Over til FIFA.

Mohamed Salahs røtter – og en katastrofekveld i Kairo

På ryggen av Mohamed Salahs supersesong ramlet det plutselig et herlig oppdrag i fanget mitt: Gå opp løypa til Salah i Egypt. Besøk hjemstedet hans. Gjenskap den fire timer lange bussturen han måtte ta hver dag, hver vei, for å komme seg på trening i Kairo. Og se Champions League-finalen sammen med fotballgale egyptere.

Ok, litt mer flaks enn en avdanket keeper strengt tatt fortjener. But somebody’s gotta do it. Og fast forward så står jeg plutselig på trappa til Salahs barndomshjem. Landsbyen heter Nagrig, og her er vi virkelig på bygda i Egypt. Det er fattig, men dette er jordbruksland, og ingen sulter sannsynligvis.

Mye forskning har blitt gjort på sportsspørsmålet: Hva skal til for å lykkes? Den vanlige oppfatningen er jo at “fattigdom skaper en enorm vilje til å lykkes, for å komme seg ut av fattigdommen”. Og det kan jo være riktig. Men samtidig har svært fattige mennesker ofte nok med å overleve. Og rent idrettslig – ting er ofte veldig dårlig organisert. De trinnvise utviklingsplattformene en trenger for å bli bedre, er kanskje ikke til stede. Den rette blandingen av motstand og mestring finnes sannsynligvis ikke i Nagrig, og det hele renner bokstavelig talt ut i sanden…

Et sports- og ungdomssenter i Nagrig. Mohamed Salah har bidratt med mye penger til lokalsamfunnet i hjembyen. (AP Photo/Nariman El-Mofty)

For Salah var heller ikke “den trinnvise utviklingsplattformen” til stede i nærmiljøet. Men han fant en løsning som for oss virker smått absurd. Fra han var 14 år reiste han fire timer hver vei til trening, i Kairo. Fem dager i uka. Med masse bussbytter underveis. For egyptere er ikke dette så uvanlig – de trekker bare på skuldrene og sier: Sånn er det. Men hadde en norsk gutt eller jente gjort noe tilsvarende? Eller – hadde de fått lov til å gjøre det? Selvfølgelig ikke. Men jeg tror at denne innsatsen har en selvforsterkende effekt på motivasjonen – du viser deg selv hvor langt du er villig til å gå for å lykkes. Fokuset ditt blir skarpt, og du blir også bedre i stand til å overvinne framtidige hindringer.

Og Salah er nå blitt noe mer enn en meget god fotballspiller. Han er et kulturelt fenomen, og da skapes også sannheter, kanskje-sannheter og myter. Hans ydmyke vesen, hans smil, hans generøsitet, blir ofte fremhevet av egyptere. Han er gift med en lokal kvinne fra samme landsby og donerer mye til veldedighet. Jeg har klart å kartlegge påstander om at han kjøper møbler til nygifte i landsbyen, bygger jenteskole, nytt sykehus, sportsklubb, betaler til livets opphold for 400 familier, hjelper syriske flyktninger, og når en tyv stjal fra hans far, skaffet fotballspilleren tyven jobb. En imponerende liste, men ved hans barndomshjem traff vi plutselig en forarget kvinne som sa at han gjør INGENTING. Hun hadde opparbeidet seg gjeld, og Salah hadde nektet å gjøre den opp for henne. Da er det klart en blir forbanna! Det er muligens stygt å le, men jeg må innrømme at jeg var på grensen. Sånn er den menneskelig psyke – når en i landsbyen legger gullegget, forventer også andre å høste så det holder. Så med suksess, berømmelse og penger, følger altså nye problemer. Salah har nå gitt familien totalforbud mot å snakke med pressen, og overlatt styringen av veldedig arbeid til en stiftelse ledet av landsbyens borgermester.

Egypt er et land der religion er viktig, og det muslimske aspektet ved Salah nevnes av mange. Mange arabere føler vesten bare forbinder muslimer med terrorisme, og Salah er den perfekte person for å endre oppfatninger. De er stolte av scoringene hans, men alle de andre personlige egenskapene er like viktig. Men for en person å bære den byrden, at han personlig skal endre menneskers oppfatning om hundrevis av millioner av andre mennesker, er jo heavy. Han må ha lov til å ha dårlige dager han også. Og de siste månedene har han jo blitt løftet slik opp at omtrent eneste veien er ned.

Det er godt innenfor å si at der er mange reklameplakater med Salah i Kairo. Hans popularitet tok helt av da han på overtid scoret målet som sendte Egypt til VM. For Egypt betyr det enormt mye å være med i sommerens mesterskap. I Al-Ahly har de Afrikas mestvinnende klubblag, og de er en stolt fotballnasjon. Mange er derfor fanatisk opptatt av landslaget. Ja, og så heier de på Liverpool i tillegg. Det vil si, de heier på klubblaget til Salah. Blir han solgt videre, blir de med på lasset. Så mye for den trofastheten. Men når Liverpool møter Real Madrid i Champions League-finalen, da er dette et stolt øyeblikk for egyptere. Og det er på kafeen det skjer. Vannpipene fyres opp, og en samler seg rundt en ofte overraskende skjev TV.

Vi brukte litt tid for å finne den beste kafeen med tanke på filming. Men til slutt var alt rigget, kameraer montert, lokalet fylt opp og spenningen sitret. Dommeren blåste kampen i gang – og skjermen gikk i svart. Et klarere eksempel på bruk av piratkort finner du ikke, men her ble de lurt selv. Hektisk aktivitet fulgte, blant annet med noe som jeg oppfattet som et forsøk på tyv-kobling. Gnistene sto. Gjestene tok dette overraskende rolig. Hadde det vært i Norge, ville kaféverten fått kjørt seg, men egypterne er vant med verre ting. Men etter 10 – 15 minutter begynte folk å drive ut av lokalet og videre til neste kafé.

Erik Thorstvedt så Champions League-finalen i Kairo.

Og problemene hadde jo akkurat startet. Da en gråtende og skadet Salah ble byttet ut etter en halv time, var jo nedturen egentlig komplett. Mange jeg snakket med før kamp nevnte et Salah-hat trick som en klart håp. Nå ble realiteten noe helt annet. Likevel var folk ganske rolige. De tok det fint. Jeg tror mange ikke forsto at en skulderskade faktisk kan være alvorlig og holde ham borte fra VM. Når jeg skriver dette, vet vi jo fortsatt ikke omfanget av skaden. Og i Egypt regnes Salah som halve landslaget – minst. I etterkant av skaden, med stadige repriser av hendelsen, fikk Ramos kjørt seg kraftig. Han bør ikke legge ferien til et arabisk land med det første.

Men noen skal også alltid gå mot mengden. Jeg kom i snakk med en egypter ved siden av meg under kampen. Han var Real Madrid-fan, og i tillegg hatet han Salah og mente at talentet hans var “svært begrenset”. Da jeg prøvde å ymte frampå at han hadde scoret 32 mål i Premier League denne sesongen, ble ordet “lucky” mye brukt. Potensiell gjest for oss i Premier League-studio kommende sesong?

Han var svært blid etter kamp, men med Liverpool-tap rant vår Kairo-kveld ut i skuffelse for de aller fleste. Min sjel var i tillegg vrengt innside ut to ganger. To ganger Karius. Det var bare grusomt å se på. Jeg fikk vondt i hele meg. Nå får fotball være fotball, og så får noen passe på ham som menneske. Denne sommeren blir vond.

I løpet av noen dager bør vi få vite prognosen for Salah, også. Lange innkast fra ham tror jeg vi kan se bort i fra i Russland. Men så lenge venstrefoten funker, så går det kanskje greit?

Sju ting vi lærte av Premier League-helgen

1. «Rekordjevnt» stemmer for en gangs skyld

«Det kommer til å bli rekordjevnt», sier vi ofte før sesongen. Nærmest som en refleks, som noe som må sies fordi det er en del av ritualet, men også fordi vi faktisk har studert tropper og managere inngående, og funnet ut at dette må jo bli … rekordjevnt. Og så blir det ikke det. Ikke i toppen i hvert fall.

TUNGT INVOLVERT I BUNNSTRIDEN: Oppgjøret mellom Crystal Palace og Newcastle søndag endte med uavgjort. Begge kan rykke ned. Foto: Matthew Childs/Reuters

Sannheten er at Premier League-vinneren som regel er avklart lenge før siste match. Men om vi denne sesongen tar en titt nedover på tabellen, så skiller det nå tre poeng mellom lag nummer 11 og lag nummer 19.

Tre poeng!

Dette er en nedrykksstrid som gir fansen kaldsvette. Halve Premier League kan rykke ned. Det er smått absurd, og ja, til og med rekordjevnt.

  • 11. Watford, 27
  • 12. West Ham, 27
  • 13. Brighton, 27
  • 14. Crystal Palace, 27
  • 15. Southampton, 26
  • 16. Newcastle, 24
  • 17. Swansea, 24
  • 18. Stoke, 24
  • 19. Huddersfield, 24

«Dette er en nedrykksstrid som gir fansen kaldsvette. Halve Premier League kan rykke ned»

2. Oh Mkhi you’re so fine, you’re so fine you blow my mind

Vi har mye å forholde oss til i livene våre, men enkel kategorisering kan gjøre ting lettere for oss. Ta Armenia, for eksempel. Kanskje verdens eldste land, med en kompleks og til dels grusom historie.  Dette er en gjeng som har blitt herdet av krig, okkupasjoner og folkemord. Historien har gjordt dem harde, tenker vi. Dette er tøffinger.

HERJET I HJEMMEDEBUTEN: Henrikh Mkhitaryan la opp til tre mål i sin første kamp på Emirates som Arsenal-spiller. Trykk på bildet for å lese mer om kampen. Foto: David Klein/Reuters

Men så har vi da Premier Leagues første, siste og eneste armener, Henrikh Mkhitaryan. Jeg sier ikke han er soft, men en sitter med følelsen av at Mourinhos knalltøffe prestasjonskrav ble for mye for ham. Han hadde et blaff i begynnelsen av sesongen, men greide ellers ikke å få fram sitt beste. Han spilte ikke med den selvtilliten og frie spirit’en som en kreativ sjel som han må gjøre.

Dette er ikke et angrep på Mourinho. Hans prestasjonskrav har gitt ekstremt mange pokaler i skapet, og det teller faktisk mest. Men sannsynligvis blir vår armenske venn bedre i Arsenal, der han er blant likesinnede, der spillet i seg selv har en høyere egenverdi, der han kan lage intrikate pasningsmønstre med Özil, titte opp etter kompisen fra gode, gamle dager i Dortmund, og få ros fra onkel Wenger.

Han kommer til å vinne mindre, men kose seg mer. Og for en debut han hadde lørdag. Wow.

3. Keep calm and trust Eddie Howe 

Eddie Howe er en helt. Han har gjort en mirakeljobb i Bournemouth, men med 9. plass forrige sesong var oppsiden denne gang liten. Og nedsiden desto større. Og ja, i perioder har de slitt. Som de to første sesongene i PL.

Men det vi snart må lære er at selv etter lange perioder med svært lite poeng – perioder som tapper et lag for energi og selvtillit – så får han toget på skinnene igjen. Han fikser det. Nå har de tatt 14 poeng på de siste seks kampene. Og kan se ned på bikkjeslagsmålet i bunn.

Eddie Howe er en helt.

4. Swanseas medisinske støtteapparat ligger i forkant!

Scene fra Swanseas treningsanlegg, januar 2018:

Fysioterapeut: Boss, could I have a word?

Manager: Fire away.

Fysio: I think we should think about bringing in a midfielder and an attacker in this transfer window. Leroys achilles and Wilfrieds knee don’t look right.

KRISE FOR HAM, MEN IKKE FOR LAGET: Leroy Fer skadet seg mot Leicester. Foto: Ben Stansall/AFP

Manager: OK, then.

Jeg sier ikke at det var slik det foregikk, men når du kjemper for livet for å overleve i PL, og Leroy Fer ryker akillesen og Wilfried Bony korsbåndet i samme kamp, er det katastrofe. Fullstendig krise. Akkurat når transfervinduet har stengt. Det som hjelper godt på, er at du akkurat har hentet Andy King fra Leicester og Andre Ayew fra West Ham. Da er det bare å gå ned på kne og takke gud for at de handlene gikk gjennom.

5. Sesongens kamp? Det blir stadig vanskeligere å velge.

Igjen ble en toppkamp til et ellevilt drama. Der er blitt spilt bedre kamper enn Liverpool – Tottenham denne sesongen, men ikke mer dramatiske. Tidligere har vi gjerne sett ti toppkamper som til sammen har hatt mindre dramatikk enn de siste ti minuttene i denne matchen.

Nå er det slutt på å nulle hverandre ut, her stormes det på, og en scorer spektakulære mål i prosessen. Det blir en gøyal kåring i mai, med sesongens beste kamper. Sjelden har det vært mer å velge mellom.

6. WBA og Huddersfield rykker ned. Probably.

Vi har allerede påpekt at der er et unikt rotterace i bunn. Men vi kan også slå fast at West Brom og Huddersfield sannsynligvis ryker. Om du ikke tror på hva en avdanket fotballspiller fra Madla sier, så sjekk bookmakerne. De lever av dette, og vet vet som regel hvor landet ligger.

West Bromwich spiller faktisk litt bedre nå under Pardew, mener noen. Det blir bare så veldig lite poeng av det. Når du ryker hjemme for Southampton, som står midt i krisen selv, er jeg redd det blir tungt. Klubben hadde sannsynligvis byttet cupseieren på Anfield mot tre poeng lørdag. Men det er faktisk ikke lov.

Huddersfield har møtt veggen skikkelig. Tynne prestasjoner og få poeng. Litt bedring så vi i spillet mot Manchester United i helga, men nå et Bournemouth-lag i godt driv slås på søndag. Da passer det  veldig dårlig med omkamp i FA-cupen mot Birmingham denne uka. Det ser vi sannsynligvis i laguttaket.

7. Football – bloody hell

Chelsea-fansen får ha meg unnskyldt for å bruke et Alex Ferguson-sitat om situasjonen i London-klubben. Men fotball lager stadig lager situasjoner som nesten ingen trodde var mulig. Knusende overlegne forrige sesong, nå i fritt fall.

(Du reagerer kanskje på bruken av «fritt fall»-begrepet – de ser jo ned på Tottenham og Arsenal fra sin tabellposisjon. Men når du ryker med til sammen 1-7 mot Bournemouth og Watford, så er det krise.)

IKKE LENGE SIDEN: Antonio Conte med Premier League-troféet i mai. Foto: Frank Augstein/AP

Og vi kan ane et visst mønster her. Siden Mourinho tok over i 2004, har Chelsea vunnet pokaler i:

  • 2005
  • 2006
  • 2007
  • 2009
  • 2010
  • 2012
  • 2013
  • 2015
  • 2017

Det kaller jeg en imponerende liste. Men den kan også antyde at det blir stadig vanskeligere å gjenskape suksess. Listen over lag som har vunnet Premier League viser det samme. Det blir nå i hvert fall ti sesonger siden noen har greid å forsvare trofeet.

De trofeløse årstallene som du ser mangler ovenfor, har gitt Chelsea-manageren sparken. Ja, til og med noen av årstallene med pokaler har gitt manageren sparken.

Og februar har ofte vært måneden der tålmodigheten til Abramovich har tatt slutt.

Med kommende kamper både i FA-cup og Champions League, er det jo spesielt at vi skal se på Antonio Conte som dead man walking. Men historien viser at det til og med er en sannsynlig utgang.

Guus Hiddink får muligens en telefon snart.

Nå er det slutt på synsing. OptaJoe is in da house!

Lørdag får vi en strålende fyr på besøk i Premier League-studio. Duncan Alexander, også kjent som OptaJoe, har over en million følgere på Twitter. Han har tall  på det meste som har med engelsk fotball å gjøre.

Tall som opplyser, fascinerer, og kanskje til og med irriterer.

Opta samler statistikk. Ut fra 2 x 45 samler de alle tall som er mulig å hente om lag og enkeltspillere.  Så “knar” de denne statistikken – finner styrker og svakheter, trender, kombinasjoner og utviklingstrekk.  Lønna si får de ved å selge dette videre. Til klubber, agenter, bettingindustrien og media. Som oss i TV 2. Informasjonstilfanget er enormt.

Men mener du at fotball handler om å score flest mål, og det laget som gjør det fortjener å vinne uansett, fnyser du kanskje av dette. For veldig mye av statistikken brukes til å se bak resultatet. Fotball er idretten det scores minst, og det er ofte ørsmå marginer som avgjør om det blir mål eller ei. Det sier seg selv at gjennom 90 minutter gir ikke antall mål  alltid et korrekt bilde av spill og sjanser. Noen ganger har en flaks, noen ganger uflaks. Det er til og med mulig å ha uflaks mange kamper på rad. (Crystal Palace i starten på denne sesongen, for eksempel.)

MYE UFLAKS: Starten på Crystal Palace-sesongen var preget av uflaks. Men Frank de Boer mistet jobben allikevel. AP Photo/Tim Ireland

Å ha et klarest mulig bilde av hele  prestasjonen, ikke bare om ballen gikk inn eller ei, er nyttig. For dette sier også noe om sannsynlighet for fremtidig prestasjon. De underliggende faktorene vil som regel gjenspeile seg i resultatene over tid. Derfor er disse faktorene nyttige  å vite for trenere,  gamblere, og til og med fans. (Og forresten, tallene bak kan også vise hvorfor et lag får som fortjent. Som i tilfellet Man City. Syke stats!)

Men det er fair å si at det foregår en minikrig mellom old school fotballfolk, som har sett hundrevis av kamper og stoler mest på egen magefølelse, og nerde/hipsterbrigaden som gjerne ser kamper på Excel-ark. Der har vært noen herlige krangler på britisk TV om xG, for eksempel. Expected goals er det nye hotte statsverktøyet som viser prosentvis sannsynlighet for scoring på alle avslutninger. Og som viser hva resultatet i en kamp “burde” vært, og hva scoringer for og mot over hele sesongen burde vært.

Og det utvikles nye verktøy hele tiden. “Sekvenser” er noe det jobbes hardt med. Til nå har mye av tallene som hentes fra kamper vært enkelthendelser: Pasninger, headinger, blokkeringer. Men greia nå handler om å sette sammen en lengre tidslinje: Hvilken type angrep er effektive,  hvilke pasningskombinasjoner funker. Ikke bare at Christian Eriksen er god på assists, men hva skjer både før og etter han får ballen.

En annen bra greie med stats er at det er kaldt og kynisk. Det bryr seg ikke om navn og status. Avslørende for noen. Men  bra for Özil da noen sjekket hvor mye han egentlig løp. Som var veldig mye mer enn haterne hadde fått med seg . Klubber tråler ofte  tallene for å finne de undervurderte spillerne – spillere som er bedre enn folk egentlig har fått med seg. Og supplerer det selvsagt med god gammeldags scouting. En kan ikke bare stole på tallknuserne.

En bra greie med stats er at det er kaldt og kynisk

Statistikk kan være kjedelig. Hvem bryr seg om en spiller lykkes med 1,2 driblinger per kamp, mens han forrige sesong hadde 1,4? Men det kan også være veldig opplysende.

I helga skal Duncan gi oss Optas svar på disse spørsmålene:

  • Hva skjer poengmessig med lag som sparker manageren?
  • Siden Allardyce tok over Everton, har de hatt 58 avslutninger. Motstanderne har hatt 133. Hvorfor er de da på øvre halvdel av tabellen?
  • Wayne Rooney.
    • a) Skremmende dårlig i det meste, egentlig.
      • eller
    • b) Strålende sesong med tosifret antall mål allerede.
  • Harry Kane scorer mål. Mange mål. Men hva annet gjør ham helt spesiell?
  • Hva er forskjellen på Bournemouth-Wilshere fra forrige sesong, og Arsenal-Wilshere denne sesongen? Og vet du egentlig hvor mange dager han har vært skadet?
  • Derfor er Liverpool på bortebane Manchester Citys beste mulighet for å tape denne sesongen!
  • Er van Dijk riktig mann for Liverpool?
  • Er Manchester City det beste laget i PL noen gang?
  • Derfor har ikke Liverpool vunnet ligaen på 27 år!
  • Manchester United mot Stoke gir oss PLs statistisk beste keeper, mot den dårligste. Men hvem er hvem? 😉

Statistikk kan i tillegg være veldig morsomt. Duncan Alexander legger også ting ut på Twitter under navnet oilysailor.
Her får du et knippe, mer i kategorien fun facts:

  • Rekorden for antall ligaseire med 1-0 i samme sesong, er 15! West Bromwich, 2001-02.
  • Patrick Vieira er den eneste spilleren i PL som er blitt utvist syv sesonger på rad.
  • Første spiller med assist for Manchester United i PL var Peter Schmeichel.
  • Schmeichel har også scoret i PL. Tony Hibbert spilte ute på banen i 16 sesonger uten å greie det samme. Ikke en eneste gang.
  • Bare to lag har hatt både toppscoreren i PL og det beste forsvaret, uten å vinne tittelen: Manchester United 97-98, og Tottenham 16-17.
  • Harry Kane scoret syv bortemål på fire dager sist mai. Like mange som Fernando Torres og Berbatov noengang greide på en hel sesong.
  • Wayne Rooney er den eneste i PL med denne trippelen:  Over hundre mål (208), assists (103), gule og røde kort (104).
  • Jack Rodwell er spilleren med flest kamper i PL (166) uten noen gang å få spille på Boxing Day.

Den siste der….. Hvordan finner de sånt?

Er David de Gea verdens beste keeper?

Etter kjempekampen mot Arsenal for et par uker siden, var det naturlig at diskusjonen kom opp igjen:
Finnes det noen bedre keeper enn David de Gea på planeten?

Om du ikke gidder lese alt, men hopper kjapt til slutten av bloggen for å finne mitt syn, må jeg skuffe deg. Jeg har ikke et godt svar på dette. Og min påstand er – det har heller ikke mange andre. For å kunne gi en noenlunde informert konklusjon på det spørsmålet, skal du nemlig se sykt mye fotball. Fra veldig mange ligaer. Og med veldig mange lag.

At United-fansen verdsetter egen keeper, er akkurat som det skal være. Det som i begynnelsen ble sett på som et bomkjøp, er blitt en genistrek. Men det virker som mange, både fans og andre, tenker: Han er så god at der ikke kan være noen som er bedre. Og det er i beste fall en uvitenskapelig tilnærming. Der er mange strålende keepere der ute.

STOPPER NESTEN ALT: Arsenals Alexandre Lacazette er blant dem som har måttet se umulige David de Gea stoppe seg denne sesongen. Foto: Adrian Dennis/AFP

Skal en veie best mulig for og mot, er det også bra med distanse. Å diskutere om Olaf Tufte er tidenes norske idrettsmann, fem minutter etter at han har rodd inn til nytt OL-gull (som 52-åring 😊), er ikke riktig tidspunkt. Da er en så farget av det en nettopp har sett, at en saklig vurdering er vanskelig. Å diskutere om De Gea er den aller, aller beste, rett etter superkampen mot Arsenal, er helt ok. Fotball er jo omtrent oppfunnet for å diskuteres. Men i forhold til en rettferdig diskusjon blir det skjevt.

Hvordan skal vi vurdere hvem som er verdens beste keeper?
La oss se på noen kriterier som bør oppfylles for at du skal regnes som aller best. Og bare for å kontre mitt eget snakk om rettferdighet: Noen av disse kriteriene kan regnes som urettferdige for veldig mange gode keepere. Men livet er ikke rettferdig. Accept it. Move on.

Du må spille på et topplag. Er du supergod, blir du hentet til et av de beste lagene. Sånn er det bare. Men også med tanke på kamputfordring er dette med topplag viktig. For disse lagene konkurrerer om de største trofeene, og da er presset størst. Det må du vise at du takler. Derfor er mars, april, mai månedene du skal feilfri. Da spilles de største kampene – da avgjøres det.

Ett av de viktigste målene i José Mourinhos liv kom i mars 2004, da han var Porto-manager, og måtte ha scoring i siste minutt av semifinalen i Champions League for å gå videre med laget sitt. Motstander var Manchester United på Old Trafford. Tim Howard serverte en fæl retur som ga Porto-mål, og som sendte Mourinho nedover sidelinja som en villmann. Og da er det sånn at det bortimot er likegyldig hva Howard gjorde i alle de andre kampene den sesongen. Det er den feilen som gjelder. Så: Don’t do it.

Og om du spiller på et topplag, må du helst også vinne ting med laget ditt. Du må bidra til at premieskapet fylles opp. Dette er jo litt tricky siden det gjør deg helt avhengig av de ande på laget. Men sånn er det. Spillerne på et lag er avhengige av hverandre. Keeperen er den spilleren på laget som ligger best an til å kunne spille bra når de andre er dårlige. Men med tanke på pokaler må du altså også ha en bra gjeng foran deg.

Du må i hvert fall spille på landslaget. De Gea som verdens beste keeper har det vært snakket om lenge, til og med mens Iker Casillas fortsatt var spansk landslagskeeper. Noe jeg syntes var litt spesielt. Det er selvfølgelig bare én manns mening, landslagstreneren, at en annen keeper er bedre. Han kan ta feil. Men det er en vanskelig nok å plukke Den Aller Beste om vi ikke skal begynne å studere 2. og 3. valgene på benken i tillegg.

STOD I SKYGGEN: Iker Casillas var lenge prioritert på keeperplass på det spanske landslaget. Foto: Manu Fernandez/AP

Og apropos landslag: For å gjøre det enklere for oss å vurdere spillere opp mot hverandre, er verdensmesterskapet en god ting. Der kommer kampene tett, og vi får sett kandidater omtrent side ved side. Utfordringen er jo at kampantallet uansett er lite. Få eller ingen keepere går et år uten en feil som koster baklengs, og skulle den feilen komme i VM, er det veldig lett å felle dommen: Nei, han var visst ikke best likevel. Det er jo selvfølgelig litt dumt. Dette er uansett en vanskelig øvelse. Der finnes jo offisielle kåringer, men det er ofte lett å være uenige i dem. Sitter folkene i komiteen på fasiten? Minner om at Messi ble kåret til VM’s beste spiller 2014, og ikke mange forsto noe av det. Ikke engang Lionel, så det ut til.

Personlighet regner noen som en viktig del av en superkeepers DNA.
Enkelte vil si at de Gea ikke har noen spesiell utstråling. Han er bare veldig flink til å ta ballen ofte, mens keepere som Peter Schmeichel, Oliver Kahn eller Gianluigi Buffon påvirker og psyker ut motstanderne med sin aura og «ikke-kødd-med-meg» holdning. De gjør egen boks til sitt revir – der kan det bare være en alfahann, og han har som kjent nummer 1 på ryggen.

Jeg kjøper ikke dette helt. Det går an å påvirke motstanderen bare ved å være veldig bra. Du må ikke å true angripere med juling, bare fordi de kommer borti deg. Eller skjelle ut egne forsvarere som er så udugelige at de lar spissen få komme til avslutning. Bare gjennom å stenge buret, kryper du inn i hjernen til motstanderne. Når de tenker «hvordan i huleste skal vi score på han der?», er mye gjort. De Gea virker i tillegg som å være en sympatisk fyr som har god personlig kjemi med lagkameratene – det betyr faktisk også noe. I tillegg melker han ikke redningene mer enn nødvendig. Han gjør dem uten fiksfakserier, og så går han videre til neste.

Men hva med dette som et relevant punkt: Har keeperen bidratt til å utvikle keeperspillet totalt sett, og dannet skole for andre keepere? Skal vi legge lista der, tynnes det ut i rekkene. Dette gjorde jo Peter Schmeichel med sin offensivitet i feltarbeidet, sine håndballredninger og sine utkast helt til andre siden av banen. Manuel Neuer har også gjort det gjennom den ekstremt risikofylte, men latterlig gode måten han spiller keeper/sweeper på.

TYSK GIGANT: Mange regner Bayern München-keeper Manuel Neuer for verdens beste. Foto: Günter Schiffmann/AFP

Her har De Gea kanskje ikke like mye å slå i bordet med. Eller? Hans spesialredning er jo når angriperen kommer relativt tett på, han rykker litt ut, armene langs siden, ene kneet mot bakken, og gjør seg klar til å bli truffet. Og det blir han. Oppsiktsvekkende ofte. Noe av hemmeligheten her er å ikke gjøre så mye, å være rolig, ingen unødige bevegelser som kan åpne opp mellom bena, eller ta deg på feil fot. Er du god på dette, betyr det mange færre baklengs i løpet av sesongen, fordi situasjonen oppstår så ofte. De Gea er rå her, men ja, andre er også gode på dette. Men vår mann i Manchester United er også ekstremt bra på å kunne koble inn enten hender eller føtter, avhengig av situasjonen. Det er ikke så enkelt som det høres ut. Jeg trente så mye med fokus på bruk av hender, at bena nesten aldri ble brukt, om du ikke rett og slett ble truffet. De Gea kan gjøre spektakulære benparader, men og bruke blekksprutarmene.

På pokalfronten er De Gea langt bak hovedkonkurrent (?) Manuel Neuer foreløpig. Neuer er både Champions League-mester med klubblaget, og verdensmester med landslaget. Han har i tillegg noen syke stats på hvor lenge han har holdt nullen uten baklengs. Akkurat nå er han skadet, men blir klar til VM. Jeg lover å slutte å gå rundt grøten, og komme med en «Verdens beste»-dom etter det mesterskapet.

Les også: Slik spilles VM i Russland

8 ting å se fram mot denne helgen

1. Får vi se Dejan Lovren på banen?
De fleste fotballspillere har dårlige dager, men 22.10.17 er nok en dato Dejan Lovren ønsker å glemme. Dette var dagen da Liverpool møtte Tottenham til Premier League-kamp på Wembley. Og for å gi den snille versjonen: Han spilte ikke bra, og ble byttet ut etter en halvtime. Eller, som en engelsk skribent valgte å formulere det: Han spilte den dårligste halvtimen en profesjonell spiller på dette nivået noen gang har prestert.

Det er bare tull, selvsagt. Men i et Liverpool-forsvar som har fått mye kritikk, og han har fått spesielt mye av denne kritikken, var dette kanskje dråpen. Mange av fansen (og Simen Stamsø-Møller!) har avskrevet ham allerede. Spørsmålet er om Jürgen Klopp nå gjør det samme.

2. The battle of the Caretaker manager
Leicester og Everton har allerede kvittet seg med sjefene sine. Caretaker-managere har kommet inn, men nå gjør Claude Puel et overraskende kjapt comeback som manager i PL og styrer Leicester-skuta allerede til helga. Men for David Unsworth i Everton har det oppstått et window of opportunity.

Han ønsker å overta managerstillingen permanent, men da må han ha resultater NÅ. Det er en eneste måte å overbevise eierne på. Gode resultater, kjapt. I en liga som har mye penger og liker store navn, sitter det langt inne å forfremme reservelagstreneren. Men hei, det skjedde med Pep Guardiola en gang i tiden, og se hvordan det gikk. David Unsworth har en klar plan, påstår han, og det var bra i andreomgangen mot Chelsea i ligacupen. Men dette er en must win for Unsworth om han skal bli “manager Unsworth”.

3. Hva har Wolves gjort med Manchester City?
City høvler over all motstand i Premier League. Og ute i Europa. Men da de møtte et veldig reservepreget Wolverhampton i ligacupen, fikk de problemer. Laget som vanligvis pøser inn scoringer nærmest for gøy, måtte reddes av Claudio Bravo, av alle. OK, no big deal, muligens, men de måtte løpe hardt i 120 minutter. Det må vel sitte i beina? Og har kanskje den enorme selvtilliten fått seg en sprekk? Mulig jeg klamrer meg til halmstrå her, men vi må jo håpe på litt spenning utover sesongen. Og etter å ha stanget mot Wolverhampton-laget, er kanskje ikke et Tony Pulis-lag det som du ønsker i neste match. Men det er det de får. Over to you, Tony.

4. Siste ettermiddag med gjengen for Slaven Bilic?
Når du står på kanten av stupet og alle mener du omtrent har fått sparken allerede, da er det i hvert fall en ting som hjelper: Å snu 0-2 til 3-2 og slå naborivalen din ut av ligacupen i prosessen.

For en omgang for West Ham, og for en omgang for manager Slaven Bilic.

Men det hjalp null og niks på tabellposisjonen deres, og med tap mot Palace er de sannsynligvis under nedrykksstreken. Da oppstår press på eierne om å vise «handlekraft». Så helga vil vise om Tottenham-seieren blir et fint minne å ta med seg ut døra for Bilic, eller om den enorme andreomgangen blir starten på noe bedre. Og forresten, om noen ikke skulle ha fått det med seg, Palace trenger poengene, de også.

5. Hvordan legger du laget denne gang, Mourinho?
José Mourinho fikk mye dritt for sin defensive tilnærming da United møtte Liverpool på Anfield. Men han kom for ett poeng, og fikk ett poeng. Godt fornøyd. Verre var det da med Huddersfield-matchen. Det var katastrofe. Og hva gjør den med tilnærmingen når Tottenham nå kommer på besøk? Dette er en motstander Mourinho har respekt for, men nå må United slå tilbake. Det blir bråk hos fansen om det virker som om han bare «dreper» kampen, på hjemmebane. Og med poengsankingen til City er det jo bare tre poeng som gjelder, eller?

Men Mourinho har vel sjelden eller aldri brydd seg om hva andre mener når han legger taktikken. Dette er en mann som bare er interessert i en ting – pokaler. Og han har jo en god del av dem å vise til… Men tilnærmingen hans til denne matchen blir spennende å se. Hva blir det til, storme-på United, eller forsiktig-United?

6. Pass på, Glenn Murray er i gang.
Skal du overleve som spiller i Premier League i dag, skal du være et fysisk unikum, ha sterk kjernemuskulatur, og evne til å dra av gårde på en uendelig mengde spurter i løpet av en kamp. I tillegg skal du helst se ung, frisk og veldig kul ut, med stilig sveis og tøffe tatoveringer. Men ingen regel uten unntak. For du har jo Glenn Murray. Mannen som ser ut som naboen din, som om han spiller bedriftsfotball og ofte maser om dere skal stikke en tur på puben – der han trives godt. Men gi Glenn en ball og et mål i umiddelbar nærhet, og der er en god sjanse for at det neste du hører er nettsus.

Dette er spissen som har scoret 30 mål på en sesong i Championship. Og nå er han i gang igjen i Premier League, med to scoringer mot West Ham sist.

I tillegg er han tidligere lagkompis med Brede Hangeland, så for juicy innsideinfo på denne fascinerende fyren, slå på TV’en kl 14 søndag.

7. Kan Sean Dyche og Burnley fortsette med å gjøre narr av all statistikk og analyse?

Mange analyseverktøy i fotballen er drevet fram av bettingindustrien. Det handler om å lage modeller som gjør deg bedre i stand til å forutse hva som kommer til å skje. Hva sier trendene i et lags spill om sannsynligheten for at noe bestemt skal inntreffe neste gang?

Men så er det noen lag som nekter å være med på opplegget, og skjærer ut. Burnley, for eksempel, kjører sitt eget opplegg. Og selvfølgelig, alle lag avviker fra normalen i perioder. Men Burnley har gjort det over flere sesonger – det er en del av identiteten deres. Ingen lag har større forskjell på expected Goals for og imot enn Burnley. Skaper lite, slipper til motstanderen mye. Det burde sendt dem til bunns på tabellen. Men de ligger trygt og fint på 8. plass, med 13. poeng.  De ligger faktisk foran Liverpool som har hatt 79 avslutninger mot seg denne sesongen, og sluppet inn 16 mål. Burnley har hatt 168 avslutninger mot, og sluppet inn 9.

8. Er SÖL løsningen for Arsenal?

For første gang stilte Arsenal med Sanchez, Özil og Lacazette fra start sist. Det gikk helt greit… Arsenal spilte propagandafotball, alle tre scoret og de vant 5-2. Så nå er dette den «nye» løsningen – og hvorfor har Wenger ikke gjort det før? Vi mennesker har alltid troen: Granit Xakha er akkurat det midtbanen til Arsenal trenger. I Lacazette har vi endelig toppspissen vi har manglet. Danny Welbeck er et kupp. Mustafi kommer til å tette forsvaret og Peter Cech betyr 12-15 poeng ekstra per sesong. Og så går det litt tid, det blir ikke helt som en håpet, og så kommer kritikken. Og i Arsenals tilfelle er den ofte nådeløs.

Men at de tre framme der er flinke til å spille fotball, er det ingen tvil om. Kanskje var det faktisk dette som skulle til – og nå tar The Gunners helt av?

 Kampen Liverpool ikke kan tape

Det er en laaaang sesong. Vi sier det hele tiden. Men taper Liverpool lørdag, er de ti poeng bak teten. Med det tempoet United og City har satt opp, er det kort vei til å slå fast: De blir ikke PL-mestere denne gang heller.

United kan i utgangspunktet leve med å avgi poeng. Ingen lag vinner alle kampene. Men i det som fort kan bli et «neck and neck race» mellom Manchester-lagene, blir alle kamper som ikke gir tre poeng et feilskjær. City dro til Stamford Bridge og vant sist. United VIL ha tre poeng nå.

KJEMPESTART: José Mourinho og Juan Mata har kommet godt ut av startblokkene denne sesongen. Foto: Reuters/Jason Cairnuff

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Vi satt i sommer og så fram til sesongen, og tenkte at United blir sikkert bedre, men de var altså 24 poeng (!) bak Chelsea forrige sesong. Det er mye kvalitet som skal utlignes. Kan det gå? Svaret er at det går fint. Gode kjøp på riktige plasser, god jobbing på treningsfeltet pre-season – alle vet AKKURAT hva de skal gjøre – og den lille arrogansen som følger med lag som vet de er bra.

Men, de har ikke møtt noen andre topp seks-lag. Og disse representerer nesten en egen divisjon i divisjonen. Men United vinner kamper de forrige sesong gjerne spilte uavgjort. Det blir poeng av den slags.

Men la oss gå litt dypere. Og la meg understreke – disse tallene greier de ikke å opprettholde. Det er for bra.

BEDRE ENN GJENNOMSNITTET: Romelu Lukaku scorer nesten hver gang han spiller fotballkamp. Foto: Paul Ellis/AFP

Men dette må likevel være deilig lesing for United-fansen:

  • Forrige sesongs poengsnitt per match: 1,82
  • Denne sesongen: 2,71
  • Gjennomsnitt scoringer per match forrige sesong: 1,42
  • Denne sesongen: 3
  • Gjennomsnitt baklengsmål forrige sesong: 0,76
  • Denne sesongen: 0,29

Men har de hatt litt flaks – har de fått for bra betalt? La oss se bak tallene.

Vi begynner med expected Goals, systemet som måler ikke bare antall avslutninger, men prosentvis sjanse for scoring ved hver eneste avslutning. Alt dette regnes sammen, og her finner vi at Manchester United «burde» hatt 18,7 mål ut fra sine sjanser.

Det første vi da bør gjøre er å sammenligne – hvor bra sjanseproduksjon er dette i forhold til de andre lagene?

Og ingen lag i PL har produsert flere og bedre sjanser. Heller ikke Manchester City.

Så videre, hvor bra har de utnyttet disse sjansene? United har scoret 21 mål, altså en liten overprestering i forhold til «burde hatt» 18,7. Men expected Goals tar utgangspunkt i hvor bra en gjennomsnitts Premier League-spiller historisk avslutter, med grunnlag i flere hundre tusen avslutninger i en databank. Men Lukaku er ikke en gjennomsnitts PL-spiller – han er mye bedre. Forrige sesong scoret han alene 10 mål mer enn «expected». Et lag som United, med de spillerne de har, skal score klart mer enn Expected goals. Men forrige sesong, selv med Zlatan, scoret de mindre…

Hva med forsvaret? To baklengs er jo ingenting, men tilfeldigheter spiller inn, og hvor bra har de egentlig vært?

Expected goals Against forteller oss hvor mange og hvor store sjanser motstanderne har hatt mot United. Og hvor mange mål United «burde» sluppet inn ut i fra disse.

De «burde» sluppet inn 6,4 mål, og defensivt er det bra. Bare Tottenham (5 mål) og Man City (4,5 mål), er bedre.

Men knall overprestering blir det jo når faktisk antall baklengs er 2.

Denne overpresteringen kan skyldes veldig dårlige avslutninger fra motstanderne, herlige blokkeringer av skudd fra Phil Jones og co, eller strålende keeperspill fra De Gea. Sannsynligvis er det en kombinasjon.

TØFFING: Phil Jones har fått en ny høst i Manchester United-forsvaret. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Men en ting kan jeg dessverre garantere United-fansen: En kommer ikke til å fortsette med å slippe inn 29 % av forventede scoringer mot. Sorry. Det er UMULIG.

Hva så med lørdagens motstander, Liverpool?

Syv kamper er et litt tynt materiale, og det blir jo skjevt grunnet den ene matchen mot City. Manés utvisning endte i 0-5, og det preger jo statistikken.

Men inntrykket er: Ting er som det har vært.

Liverpool har scoret ett dødballmål, og sluppet inn tre. Fasit sier til sammen minus to, og maset om hvor svake de er på defensive dødball fortsetter selvfølgelig.
(Her har Manchester United tatt tak. Scoret sju mål på dødball hele forrige sesong. Nå er tallet allerede seks denne sesongen.)

Liverpool avslutter oftest i PL, med nesten 20 avslutninger per kamp. Exciting football!
Problemet er at det går litt i hytt og pine. Bare i snitt 6,6 avslutninger treffer mål per match, og da er en allerede en hel avslutning per match bak Man City, for eksempel.

Enda verre blir det når en ser på hvor mange av avslutningene som treffer mål, som faktisk går inn. Tallet for Liverpool er 28 %. Tallet for lørdagens motstander Manchester United er 45 %.

Det er gøy å se på gjengen framme hos Liverpool – de har evnen til å skape kaos hos motstanderne med posisjonsbytter, kontringer og enorm fart. Men det blir også hektisk, og roen mangler ofte i avslutningsøyeblikket.

ENORM OFFENSIV KRAFT: Roberto Firmino og Sadio Mané er bare to av de offensive spillerne som har sprudlet for Liverpool denne sesongen. Nå må de røde klare seg uten sistnevnte. Foto: Jason Cairnduff/Reuters

Defensivt ser vi egentlig samme mønster, bare med motsatt fortegn.
Antall avslutninger per kamp mot Liverpool er i snitt 8,4. Dette er lite. Det er faktisk glimrende. Nest best i hele Premier League.

Hvordan kan en påstå at Liverpool har et forsvarsproblem, når de slipper motstanderne til så lite? Vent så skal du se. For hvor mange av motstandernes avslutninger treffer mål?

Rett tall der er i snitt 4,4 per match, og da er det plutselig 13 (tretten!) lag i PL som er like bra eller bedre enn Liverpool.

Og for å gå et steg lenger: Av disse avslutningene på mål redder keeperne til Liverpool 61 %. Redningsprosenten til De Gea er 89 %.

Men hvorfor er det sånn?
Mulige forklaringer:

  1. Liverpool er dårlige i duellspillet foran eget mål. Ballen ramler skremmende ofte ned i beina på en motstander to meter fra mål, som bare klinker den inn.
  1. Det tøffe presspillet til Liverpool stresser motstanderen, og gjør det vanskelig for dem å spille seg ut av forsvar rett etter at de har vunnet ballen. Men greier motstanderen det likevel, da er det plass! Da er det for få folk tilbake for Liverpool, og motstander spiller seg ofte til store sjanser.

STORE SJANSER: Liverpool, her representert ved Joel Matip mot Burnley, har muligens en spillestil som eksponerer dem for store sjanser imot. Foto: Phil Noble/Reuters

Burnley fortjener en egen artikkel, for der er det mye å ta tak i. De har gjort blokkeringer til en kunstform. Men når motstanderen avslutter mot Burnley, er det altså i snitt fem Burnley-spillere i sonen rett foran eget mål. Samme tall for Liverpool er tre spillere. Da er det lettere at avslutningene finner veien inn i nettet.

Så ja, mulig Liverpool ikke har gode nok forsvarere. Men det handler også om spillestil, og om hjelpen forsvaret får fra dem foran seg.

Men ut ifra dette, så er vel kampen omtrent avgjort allerede? Heldigvis er fotball så mye mer enn tall, og Liverpool har et vanvittig toppnivå. United kan få kjørt seg her. På tide, kanskje? Det har gått på skinner lenge nå.

Men de kan ikke få lov til å vinne Premier League på cruise control, de heller.

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Croeso i Gymru, Renato Sanches

Eller: Velkommen til Wales, Renato Sanches.

Med dette kan vi slå fast tre ting: Walisisk er et rart språk, Google Translate er fantastisk, og en av de mest spesielle overgangene i Premier League-historien må være Renato Sanches til Swansea.

Ingenting galt med Swansea, men Sanches vant EM med Portugal i fjor sommer, og var en 18 år gammel sensasjon. Ikke bare fordi han var så ung, eller bare fordi han var så god, men fordi kombinasjonen av disse to ga oss hakeslipp. Han var så bra at det kom beskyldninger om aldersjuks. Relativt uvanlig for spillere født i Europa. (Og de påstandene har forresten blitt motbevist.)

Han var råsterk, rask, hadde super ballkontroll og gled forbi folk som om de var kjegler på trening. Og normalt ville dette mesterskapet skapt kniving blant de største klubbene i verden om å sikre seg hans signatur. Men Bayern Munchen hadde som ofte før, vært et skritt foran. Allerede i mai hadde de fått en deal på plass. Karl-Heinz Rummenigge var ekstremt stolt over å ha lurt Manchester United, som lenge hadde vært interessert. «Hadde vi ventet til etter EM, hadde vi aldri hatt råd», sa han. Så god var han altså under mesterskapet. Men Sanches var altså Bayern-spiller fra 16/17 sesongen. Og akkurat der starter også nedturen.

Men hvor lett er det egentlig for en tenåring å få en gigantisk prislapp rundt halsen, dra til et fremmed land med uforståelig språk, og møte knallhard konkurranse fra en haug med verdensstjerner? Er en god å spille fotball, fikser en det, tenker vi kanskje. Og det er selvsagt personavhengig. Noen tar det i steget. Men de fleste vil få perioder der de sliter. For Sanches varte den perioden omtrent hele sesongen.

Det er jo heller ikke lurt å legge ut en film av seg selv på sosiale medier, der du teller – og koser med – verdens største seddelbunke. Da kommer fort spørsmål om hvor fokuset ditt er.

Og så langt hadde han bare hatt suksess. Ikke så lenge – han var jo bare 18 år og hadde kun 24 A-kamper i ligaen – men likevel, ingen store nedturer. Og han fikk starte kamper i begynnelsen i Bayern også, men plutselig stemte det ikke. Han ble stoppet når han skulle gli forbi, mistet ballen i farlige soner, kroppspråket til lagkameratene sa sitt, reaksjonene på tribunen var ikke til å ta feil av, og på TV satt folk og slaktet ham. Sånt gjør noe med deg. Spørsmålet er hva det har gjort med Renato Sanches.

Totalt startet han fire Bundesligakamper, og fikk spille 90 minutter i bare en eneste av disse. Totalt ble det 25 kamper i alle turneringer, for til sammen 903 minutter. Det forteller om mange innhopp. De kalde facts forteller også om en lite produktiv sesong: Ingen mål. Ingen assists.

Lothar Matteus kåret ham til en av tre dårligste spillere i Bundesliga. Og da sommerens U-21 startet, var han på benken for Portugal. Ett år etter å ha vunnet med de store gutta.

Så Swansea får en spiller som kan være fantastisk, men som ikke har vært det på en stund. Forresten, de får vel to i den kategorien?? Stig fram, Wilfried Bony.

Så to spillere lave på selvtillit, der teorien sier at tillit, frihet til å utfolde seg, en arm rundt skulderen, ros og mye oppbakking, skal få dem tilbake på sporet.

Dette blir et spennende prosjekt å følge. At Paul Clement med sine kontakter i Bayern Munchen, greide å dra låneavtalen for Sanches i land, er jo smått sensasjonelt. Men den største jobben gjenstår.

JOSHUA KING ER FORBANNA

Vår mann på topp på Bournemouth – og landslaget – er sint. Og det forstår jeg godt. Her scorer han 16 mål i Premier League forrige sesong, og så står en tidligere keeper (av alle ting …), og sier han har hatt flaks!

PL er et tøft miljø. Det er et daglig rotterace for å komme i form, komme på laget, og for spisser – score mål. Hele siste del av forrige sesong var en eneste stor opptur for King, men det er likevel lett å oppfatte ting som kritikk, og ta det personlig. (Been there, done that). Og når du scorer 16 mål for et ikke-topplag, fortjener du selvfølgelig mer enn noe annet skryt. Så var det heller ingen spiller i Premier League jeg skrøt mer av forrige sesong, enn Joshua King.

Så hva handler «kritikken» fra meg om? Det handler egentlig bare om bruken av ordet FLAKS. Sier en flaks, ber en om bråk. Vi liker å enkelt kunne forholde oss til ting rundt oss, å ha kontroll, og forstå hvordan ting henger sammen. Vi liker ikke tilfeldigheter. Overført til fotball: En god spiss scorer på sjansene – en dårlig spiss bommer. Men her er greia: Selv en veldig god spiss bommer ofte på det vi oppfatter som store sjanser. En av nyvinningene på statsfronten er jo Expected Goals, som angir i prosent sannsynligheten for scoring på ulike avslutninger. Og det som først og fremst slår meg er hvor lav den prosenten egentlig er. «Der MÅ han jo score», sier vi gjerne. Selv om sannsynligheten faktisk er godt under 50%. Der bommes mye.

Og nå blir det enda verre: Det er statistisk bevist at om ballen går inn eller ei, på en avslutning som treffer mål, er mest tilfeldig. Det er fortsatt snakk om 40% dyktighet, men resten er, beklager, flaks. Så noen ganger går jo det meste inn – Harry Kane hadde syv mål på de siste to kampene forrige sesong – og noen ganger (i august!) går ingenting inn.

Så var det bare flaks som gjorde at Joshua King scoret 16 mål forrige sesong? Selvfølgelig ikke. Han hadde en strålende sesong, der det endelig løsnet foran mål. Det kan ingen ta fra ham. Men var flaks – eller tilfeldigheter – også en medvirkende årsak? Det er svært sannsynlig.

Og utgangspunktet for vår TV-diskusjon om nordmannen var: Hvor stor er sjansen for at King scorer like mange mål igjen? Og bør en større klubb kjøre en trillebår med penger inn i klubblokalene til Bournemouth, og ta med spilleren?

La oss se på illustrasjonen over alle Kings avslutninger siste to sesonger, der avslutningene er rangert i forhold til prosentvis sjanse for scoring – 0,0 til venstre er det samme som 5% sannsynlighet eller mindre for scoring. 0,6 til høyre, er 60% sjanse for scoring. Selvsagt med mange graderinger imellom. Og så gjelder det å vite at blå er bom, de røde er scoring.

Illustrasjon fra statsBomb

Spisser kommer selvsagt til flere små enn store sjanser. Men det slår en at Joshua scoret på tre ørsmå sjanser forrige sesong. Bra gjort, men faktisk usannsynlig at han skal gjenta dette. Det er som basketballag som lar motstanderen skyte fra langt hold – en vet at i lengden vil treffprosenten være lav. Men så kan det jo være at King i stedet scorer mer på noen litt større sjanser, der han har liten uttelling. Dette er jo faktisk godt mulig. Men den største forskjellen mellom de to siste sesongene, er jo at han kom til mange flere store sjanser forrige sesong. Og at han scoret på nesten alle.

Å ofte komme i god posisjon for avslutning, er gjerne det som skiller de beste spissene fra de andre. Som nevnt, om ballen går inn eller ei, er ofte tilfeldig. Og dette har jo med Kings posisjon på banen å gjøre – han kom selvfølgelig til flere sjanser når han spilte spiss. Men se på de røde klossene til høyre – å score på 10 av 13 sjanser som er definert til å være 30% scoringssannsynlighet eller mer, er eksepsjonelt. I Premier League har ingen matchet dette siste fire sesonger. Og den eneste som har greid noe lignende i Europas fem største ligaer samme periode, er Gareth Bale i 2015/16, med 11 mål på 13 store sjanser.

 

Så da har vi vel god grunn til å være stolt av gutten? Definitivt. Vi har en toppspiller i Joshua King. Men dette blir vanskelig å gjenskape. Og vi ønsker jo hele tiden mer. 16 mål forrige sesong? Da går vi for 20 mål denne sesongen. Og King selv liker jo å sette seg tøffe mål, og løfter lista. Men om jeg prøver kaldt, analytisk å vurdere hvor mange mål en spiss på Bournemouth kommer til å score, så er det mer sannsynlig med 10 enn med 20.

Om dette oppfattes som kritikk, så får det så være. Og jeg kan jo og slenge på at £30 mill for King, synes høyt. Men om Tottenham la £25 mill på bordet, ville jeg klappet entusiastisk med loffene. Og som jeg sa i kampprogrammet til Tottenham da de spilte mot Bournemouth i vår: Det blir vanskelig for ham å opprettholde uttellingen han har akkurat nå. Men uansett hvordan du ser på det – Joshua King er en virkelig bra spiller.

Og spillet hans handler jo også om andre ting enn å score mål. Senest på lørdag spilte han en fantastisk kamp mot Manchester City, uten at det ble mål av det. Når han setter fart, skremmer han vettet av forsvar.

Men siden Joshua liker å bruke andres uttalelser som motivasjon, og påstår at den forrige som slengte med leppa fortsatt vasker bilen hans, kan jeg jo likevel henge opp følgende gulrot: Scorer du 16 mål i Premier League også denne sesongen, lover jeg full vask og støvsuging av bil – og leilighet! Og en ting kan jeg si med hånda på hjertet – jeg håper jeg taper.