Croeso i Gymru, Renato Sanches

Eller: Velkommen til Wales, Renato Sanches.

Med dette kan vi slå fast tre ting: Walisisk er et rart språk, Google Translate er fantastisk, og en av de mest spesielle overgangene i Premier League-historien må være Renato Sanches til Swansea.

Ingenting galt med Swansea, men Sanches vant EM med Portugal i fjor sommer, og var en 18 år gammel sensasjon. Ikke bare fordi han var så ung, eller bare fordi han var så god, men fordi kombinasjonen av disse to ga oss hakeslipp. Han var så bra at det kom beskyldninger om aldersjuks. Relativt uvanlig for spillere født i Europa. (Og de påstandene har forresten blitt motbevist.)

Han var råsterk, rask, hadde super ballkontroll og gled forbi folk som om de var kjegler på trening. Og normalt ville dette mesterskapet skapt kniving blant de største klubbene i verden om å sikre seg hans signatur. Men Bayern Munchen hadde som ofte før, vært et skritt foran. Allerede i mai hadde de fått en deal på plass. Karl-Heinz Rummenigge var ekstremt stolt over å ha lurt Manchester United, som lenge hadde vært interessert. «Hadde vi ventet til etter EM, hadde vi aldri hatt råd», sa han. Så god var han altså under mesterskapet. Men Sanches var altså Bayern-spiller fra 16/17 sesongen. Og akkurat der starter også nedturen.

Men hvor lett er det egentlig for en tenåring å få en gigantisk prislapp rundt halsen, dra til et fremmed land med uforståelig språk, og møte knallhard konkurranse fra en haug med verdensstjerner? Er en god å spille fotball, fikser en det, tenker vi kanskje. Og det er selvsagt personavhengig. Noen tar det i steget. Men de fleste vil få perioder der de sliter. For Sanches varte den perioden omtrent hele sesongen.

Det er jo heller ikke lurt å legge ut en film av seg selv på sosiale medier, der du teller – og koser med – verdens største seddelbunke. Da kommer fort spørsmål om hvor fokuset ditt er.

Og så langt hadde han bare hatt suksess. Ikke så lenge – han var jo bare 18 år og hadde kun 24 A-kamper i ligaen – men likevel, ingen store nedturer. Og han fikk starte kamper i begynnelsen i Bayern også, men plutselig stemte det ikke. Han ble stoppet når han skulle gli forbi, mistet ballen i farlige soner, kroppspråket til lagkameratene sa sitt, reaksjonene på tribunen var ikke til å ta feil av, og på TV satt folk og slaktet ham. Sånt gjør noe med deg. Spørsmålet er hva det har gjort med Renato Sanches.

Totalt startet han fire Bundesligakamper, og fikk spille 90 minutter i bare en eneste av disse. Totalt ble det 25 kamper i alle turneringer, for til sammen 903 minutter. Det forteller om mange innhopp. De kalde facts forteller også om en lite produktiv sesong: Ingen mål. Ingen assists.

Lothar Matteus kåret ham til en av tre dårligste spillere i Bundesliga. Og da sommerens U-21 startet, var han på benken for Portugal. Ett år etter å ha vunnet med de store gutta.

Så Swansea får en spiller som kan være fantastisk, men som ikke har vært det på en stund. Forresten, de får vel to i den kategorien?? Stig fram, Wilfried Bony.

Så to spillere lave på selvtillit, der teorien sier at tillit, frihet til å utfolde seg, en arm rundt skulderen, ros og mye oppbakking, skal få dem tilbake på sporet.

Dette blir et spennende prosjekt å følge. At Paul Clement med sine kontakter i Bayern Munchen, greide å dra låneavtalen for Sanches i land, er jo smått sensasjonelt. Men den største jobben gjenstår.

JOSHUA KING ER FORBANNA

Vår mann på topp på Bournemouth – og landslaget – er sint. Og det forstår jeg godt. Her scorer han 16 mål i Premier League forrige sesong, og så står en tidligere keeper (av alle ting …), og sier han har hatt flaks!

PL er et tøft miljø. Det er et daglig rotterace for å komme i form, komme på laget, og for spisser – score mål. Hele siste del av forrige sesong var en eneste stor opptur for King, men det er likevel lett å oppfatte ting som kritikk, og ta det personlig. (Been there, done that). Og når du scorer 16 mål for et ikke-topplag, fortjener du selvfølgelig mer enn noe annet skryt. Så var det heller ingen spiller i Premier League jeg skrøt mer av forrige sesong, enn Joshua King.

Så hva handler «kritikken» fra meg om? Det handler egentlig bare om bruken av ordet FLAKS. Sier en flaks, ber en om bråk. Vi liker å enkelt kunne forholde oss til ting rundt oss, å ha kontroll, og forstå hvordan ting henger sammen. Vi liker ikke tilfeldigheter. Overført til fotball: En god spiss scorer på sjansene – en dårlig spiss bommer. Men her er greia: Selv en veldig god spiss bommer ofte på det vi oppfatter som store sjanser. En av nyvinningene på statsfronten er jo Expected Goals, som angir i prosent sannsynligheten for scoring på ulike avslutninger. Og det som først og fremst slår meg er hvor lav den prosenten egentlig er. «Der MÅ han jo score», sier vi gjerne. Selv om sannsynligheten faktisk er godt under 50%. Der bommes mye.

Og nå blir det enda verre: Det er statistisk bevist at om ballen går inn eller ei, på en avslutning som treffer mål, er mest tilfeldig. Det er fortsatt snakk om 40% dyktighet, men resten er, beklager, flaks. Så noen ganger går jo det meste inn – Harry Kane hadde syv mål på de siste to kampene forrige sesong – og noen ganger (i august!) går ingenting inn.

Så var det bare flaks som gjorde at Joshua King scoret 16 mål forrige sesong? Selvfølgelig ikke. Han hadde en strålende sesong, der det endelig løsnet foran mål. Det kan ingen ta fra ham. Men var flaks – eller tilfeldigheter – også en medvirkende årsak? Det er svært sannsynlig.

Og utgangspunktet for vår TV-diskusjon om nordmannen var: Hvor stor er sjansen for at King scorer like mange mål igjen? Og bør en større klubb kjøre en trillebår med penger inn i klubblokalene til Bournemouth, og ta med spilleren?

La oss se på illustrasjonen over alle Kings avslutninger siste to sesonger, der avslutningene er rangert i forhold til prosentvis sjanse for scoring – 0,0 til venstre er det samme som 5% sannsynlighet eller mindre for scoring. 0,6 til høyre, er 60% sjanse for scoring. Selvsagt med mange graderinger imellom. Og så gjelder det å vite at blå er bom, de røde er scoring.

Illustrasjon fra statsBomb

Spisser kommer selvsagt til flere små enn store sjanser. Men det slår en at Joshua scoret på tre ørsmå sjanser forrige sesong. Bra gjort, men faktisk usannsynlig at han skal gjenta dette. Det er som basketballag som lar motstanderen skyte fra langt hold – en vet at i lengden vil treffprosenten være lav. Men så kan det jo være at King i stedet scorer mer på noen litt større sjanser, der han har liten uttelling. Dette er jo faktisk godt mulig. Men den største forskjellen mellom de to siste sesongene, er jo at han kom til mange flere store sjanser forrige sesong. Og at han scoret på nesten alle.

Å ofte komme i god posisjon for avslutning, er gjerne det som skiller de beste spissene fra de andre. Som nevnt, om ballen går inn eller ei, er ofte tilfeldig. Og dette har jo med Kings posisjon på banen å gjøre – han kom selvfølgelig til flere sjanser når han spilte spiss. Men se på de røde klossene til høyre – å score på 10 av 13 sjanser som er definert til å være 30% scoringssannsynlighet eller mer, er eksepsjonelt. I Premier League har ingen matchet dette siste fire sesonger. Og den eneste som har greid noe lignende i Europas fem største ligaer samme periode, er Gareth Bale i 2015/16, med 11 mål på 13 store sjanser.

 

Så da har vi vel god grunn til å være stolt av gutten? Definitivt. Vi har en toppspiller i Joshua King. Men dette blir vanskelig å gjenskape. Og vi ønsker jo hele tiden mer. 16 mål forrige sesong? Da går vi for 20 mål denne sesongen. Og King selv liker jo å sette seg tøffe mål, og løfter lista. Men om jeg prøver kaldt, analytisk å vurdere hvor mange mål en spiss på Bournemouth kommer til å score, så er det mer sannsynlig med 10 enn med 20.

Om dette oppfattes som kritikk, så får det så være. Og jeg kan jo og slenge på at £30 mill for King, synes høyt. Men om Tottenham la £25 mill på bordet, ville jeg klappet entusiastisk med loffene. Og som jeg sa i kampprogrammet til Tottenham da de spilte mot Bournemouth i vår: Det blir vanskelig for ham å opprettholde uttellingen han har akkurat nå. Men uansett hvordan du ser på det – Joshua King er en virkelig bra spiller.

Og spillet hans handler jo også om andre ting enn å score mål. Senest på lørdag spilte han en fantastisk kamp mot Manchester City, uten at det ble mål av det. Når han setter fart, skremmer han vettet av forsvar.

Men siden Joshua liker å bruke andres uttalelser som motivasjon, og påstår at den forrige som slengte med leppa fortsatt vasker bilen hans, kan jeg jo likevel henge opp følgende gulrot: Scorer du 16 mål i Premier League også denne sesongen, lover jeg full vask og støvsuging av bil – og leilighet! Og en ting kan jeg si med hånda på hjertet – jeg håper jeg taper.

Her kommer bloggen til Erik

Erik Thorstvedt er Norges kanskje beste PL-keeper gjennom tidene. Med storspill for Spurs banet han vei for en hel generasjon norske spillere i verdens største liga. Ekspert i TV 2 siden Premier League kom tilbake til kanalen.