Tag Archives: premier league

Midfield Maestro de Bruyne

Vi må snakke om Kevin de Bruyne.

Manchester City fremstår for tiden som tett opp mot et komplett lag.

FANTASTISK FOT: Stoke-forsvaret fikk virkelig gjennomgå mot Kevin de Bruyne i helgen. Foto: Reuters/Jason Cairnduff

Pep Guardiola har adressert usikkerhetsmomentene fra forrige sesong: Keeperplassen er vesentlig forsterket med Ederson. Høyrebacken er inntatt av Kyle Walker, en spiller som tilfører løpskraft, fart og fysikk. På venstrebacken fikk Guardiola en dårlig nyhet da twitterkongen Benjamin Mendy ble langtidsskadet, men Fabian Delph har så langt vikariert med stort hell.

Det kollektive gjenvinningspresset og balanserollen til Fernandinho har gjort jobben enklere for stopperne Stones og Otamendi. Fremover på banen har de offensive stjerneskuddene Sterling, Sanè, Aguero og Jesus blomstret samtidig.

Etter åtte kamper i Premier League er fasiten 22 poeng og 29 scorede mål. Om City fortsetter målorgien vil de ende på tett opp mot 140 scorede mål denne sesongen, og de vil smadre PL-rekorden til Chelsea fra 09/10 på 103 mål…

City ser altså sterkere ut enn noensinne. Likevel er det Kevin de Bruyne vi må snakke om. Belgieren spiller nå fotball på et nivå som Premier League ikke har sett tidligere. I sin offensive midtbanerolle er han dirigenten i Manchester Citys spill, og arkitekten bak det  ene praktangrepet etter det andre.

Stoke-manager Mark Hughes, som hjelpeløst måtte se sin keeper plukke ballen ut av eget nett syv ganger på Etihad lørdag ettermiddag, sa det ganske godt i sin oppsummering etter kampen:

They have De Bruyne who is head and shoulders above any player in the Premier League in my view because of the way he can dictate and effect the game.

De Bruyne sto bak ikke mindre enn fire mål på Etihad lørdag, og måten han serverer lagkameratene på er verdig en grundig gjennomgang og en tilhørende hyllest.

Fra ung alder innprentes det i fotballspillere at den ultimate pasningen er en pasning som åpner et forsvar, og som samtidig gjør det enklest mulig for medspiller å ta imot ballen.

Vi kan egentlig slutte å snakke om dette teoretisk, og heller lage en Kevin de Bruyne eksempelvideo fra lørdag:

«Gabriel Jesus sender City i føringen»:
De Bruyne skaffer seg rom bredt i banen på en City-kontring. Legg merke til at han har så god kontroll over ballen at han kan se opp flere ganger for å lese lagkameratenes bevegelser. Hans glitrende fotballhode vurderer alternativer for og imot, og idet han ser Kyle Walker i full spurt har han bestemt seg. De Bruyne har så god kontroll at han kan tillate seg å kun se på Kyle Walker. Han vurderer fart og løpsretning, og slår en pasning som er perfekt på alle måter. Walker trenger ikke å ta et touch eller å justere fart eller løpsretning. De Bruyne har instruert Walker med pasningen sin.

«Sterling pirker inn 2-0 til City»:
De Bruyne mottar ballen fra Leroy Sanè, og åpner opp for skudd med høyrefoten. SAMTLIGE Stoke-spillere forventer at de Bruyne skal forsøke et skudd i lengste hjørne med høyrefoten. Men Manchester Citys spillere har fordelen av å se genialiteten til de Bruyne på trening hver dag, og vet at noe annet kan komme. Derfor fortsetter Sanè løpet sitt. Engelskmennene kaller dette «reverse pass», og denne fra de Bruyne er rett og slett på et helt eget nivå. Legg merke til at han etter mottaket ikke engang ser Sanè! Kunstneren de Bruyne ser ting andre ikke ser, og er i stand til å forutse bevegelser både hos mot- og medspillere. Dermed spilles Stoke fullstendig sjakkmatt med en pasning, og hele forsvaret er satt ut av spill.

«Gabriel Jesus med sin andre scoring for dagen»:
Manchester Citys grunnspill er designet for å slite ut og frustrere motstanderen. Likevel er det eksplosjonen som er iøynefallende, øyeblikket der en spiller åpner døren og får publikum opp av setene. Kevin de Bruyne er mannen som gjør det oftere enn noen andre. Fra tribunen eller TV-stolen ser vi pasningen han bør slå, men vær klar over at bare det å se pasningen er langt vanskeligere på banen. De Bruyne ikke bare ser pasningen, han venter også til det riktige øyeblikket, og slår pasningen med en teknisk kvalitet som er så gjennomført høy at Jesus ikke engang behøver å justere steglengden i løpet sitt. Verdensklasse.

«Sané setter inn 6-2!»:
Dette er en pasning fra en annen planet. Jeg var inne på at vi som tilskuere ofte kan se pasningen, og vi sitter bare på kanten av stolen og spør oss selv om spilleren
a) ser den
og
b) kan slå den
Og så finnes det også pasninger som man ikke engang som tilskuer kan se, pasninger som er så gjennomført fotballintelligente at kun ytterst få spillere kan hente de frem. Denne pasningen fra Kevin de Bruyne er en slik pasning. Idet han setter fart skal han altså ikke bare se Leroy Sanè, han skal også rette pasningen forbi flere hindringer. Forbi en midtbanescreen (Fletcher), mellom to stoppere og inn bak backen (Cameron). Igjen, pasningen er vektet og rettet så perfekt at Sanè ikke behøver å justere løpet sitt. Han kan bare sette venstrefoten til.

Som bare for å understreke poenget, de Bruyne vartet opp med nok en målgivende pasning i gårsdagens Champions League-seier mot Napoli. On fire.

Les mer om seieren her – og se scoringene i Sportsnyhetene inne i saken!

Manchester City er per nå «the team to catch» i Premier League. Hvis det skal være mulig, er det flere utfordringer som må løses av motstanderne. Den første og viktigste utfordringen er å stoppe Kevin de Bruyne, som med kirurgisk presisjon og kvalitet kan åpne ethvert forsvar.

Hvordan stoppe Premier Leagues beste spiller?

Det kan ikke være lenge til vi ser mannsmarkering av de Bruyne. Minst en mann har nok allerede tenkt tanken. Josè Mourinho har garantert en plan!

Hodgsons siste kapittel

I desember spiste jeg middag med Roy Hodgson i London, sammen med Mark Schwarzer, Danny Murphy og de gamle Fulham-assistentene Mike Kelly og Ray Lewington.

Det var «ungguttene» Schwarzer, Murphy og Hangeland som tok initiativ til middagen, der formålet selvsagt var å mimre om gamle bragder og å diskutere dagens Premier League, men også finne ut om vår gamle trener nå var ferdig i gamet.

Dette var drøyt fem måneder etter Englands EM-exit mot Island, og man kunne forstått det om Roy Hodgson så seg ferdig med fotball etter den vonde avslutningen som engelsk landslagstrener.

NYESTE PREMIER LEAKS: Dette mener noen at Roy Hodgson har gjort på siden sist han var i aksjon.

Landslagsjobben er den ultimate posisjonen for enhver engelsk trener, og etter en lang og innholdsrik trenerkarriere ville det kanskje vært naturlig for 70-åringen å gi seg i en jobb som er svært krevende, selv for menn i sin beste alder.

Roy var imidlertid helt klar: «I`ve got one more job in me».

Den mangeårige assistenten Ray Lewington forklarte at Roy hadde kommet til denne konklusjonen kort tid etter EM-exiten. Det var helt enkelt ikke et alternativ å gi seg med Islands-kampen som siste minne.

Siden den gang har Hodgson og Lewington ventet på en mulighet, og omsider kom den denne uken da Crystal Palace fikk nok av Frank de Boer og sendte ham på dør med den tvilsomme æren av å ha tidenes korteste manager-jobb i Premier League på CV`en (fire kamper).

Når Roy Hodgson nå tar fatt på treningsfeltet i Copers Cope Road i Sør-London, er sirkelen sluttet for en mann som har vært på en eventyrlig reise i internasjonal fotball. Hodgson var nemlig i sin tid ungdomsspiller i Crystal Palace. Spillerkarrieren var begrenset, men inspirert av sin gamle venn Bob Houghton har Hodgson siden den gang reist verden rundt med sine velkjente idèer om soneforsvar og en hands-on-approach i treningsarbeidet.

Landslagsstrener for Sveits, Finland og til slutt England – det er likevel som klubbtrener han har brukt mesteparten av tiden sin. Klubber som Udinese og Inter Milan har nytt godt av hans tjenester, i tillegg har han bøttevis av erfaring fra Premier League med Blackburn, Fulham, Liverpool og West Bromwich Albion. Den skandinaviske linken er også sterk, med en rekke jobber i Sverige, en periode i FC København og i Viking her hjemme.

Les mer om Hodgsons karriere i presentasjonen av England forut for forrige sommers EM her!

Det var i Viking jeg første gang møtte Roy, sommeren i 2004.

Etter Roys standard var vi en gjeng svært begrensede spillere som møtte ham på treningsfeltet ved gamle Stavanger stadion, og det var ikke fritt for at han luftet frustrasjonen sin til tider. Ingen av oss kommer til å glemme den gangen han stoppet treningen, samlet spillerne i en ring og raslet med noen mynter i lommene mens han sa:

«I could be in Monaco, smoking a cigar. But here I am, pushing myself for pocket-money».

BETENKT: Her er Roy Hodgson fotografert under Lillestrøm-Viking (2-0) i 2005. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Det var generelt nok av mer eller mindre ironiske gullkorn og utbrudd fra Hodgson, men det viktigste var selvfølgelig kompetansen og arbeidsmoralen han brakte til treningsfeltet. I alle mine år som profesjonell fotballspiller har jeg aldri møtt en mann som så til de grader vet hva han gjør som fotballtrener. Filosofien er krystallklar, metodene velkjente. Hodgson driller laget ned til minste detalj.

Flere år senere, da vi var gjenforent i Fulham og Roy hadde tid nok til å fullføre et prosjekt, så jeg det endelige resultatet av dette. Vi var en samling spillere som individuelt var ganske gjennomsnittlige sammenlignet med Premier League og europeisk toppnivå, men kollektivt ble vi veldig sterke.

I video-møtene til Roy var våre 11 spillere markert i bildet som gule prikker. I takt med treningsarbeidet ble det kortere avstand mellom spillernes faktiske bevegelser og de gule prikkene, inntil samhandlingen og de samtidige bevegelsene var perfekt. En fotballsymfoni som gikk opp i en høyere enhet under dirigent Hodgson.

Selv spilte jeg midtstopper sammen med Aaron Hughes i disse årene, og mot slutten sluttet vi nesten å kommunisere på banen. Utallige timer med drilling på treningsbanen gjorde nærmest snakking under kamp overflødig. Vi kjente hverandres oppgaver og bevegelsesmønster i enhver situasjon som om det var telepati. Det var denne langsiktige forbedringen som gjorde lille Fulham i stand til å slå mektige Juventus 4-1 på Craven Cottage. Mens Cannavaro, Trezeguet og Del Piero lå på gresset og lurte på hvordan man kan slå en så stram og velorganisert 4-4-2, var vi på vei videre mot Europaliga-finale.

FINALE: Europaligafinalen mellom Atletico Madrid og Fulham i 2010. Foto: AP/Michael Sohn

Til tross for historier som dette er det delte meninger om Hodgson. Mange med et mer perifert forhold til engelskmannen husker det mislykkede oppholdet i Liverpool, samt en litt bitter og slagen mann etter katastrofen mot Island. Disse overser et undervurdert poeng i fotballen: Trenerens mulighet til å påvirke laget henger uløselig sammen med spillermaterialet som er tilgjengelig.

Store lag har player-power og forventninger utenfra om stil og formasjon, Hodgson trenger lojale spillere og tid og rom til å gjennomføre sitt prosjekt. Som i Fulham, der hver eneste spiller som jobbet under Hodgson har ham som sin beste manager noensinne. Eller som i West Bromwich, der Hodgson ledet laget til høyeste plassering i toppdivisjonen på 20 år.

LIVERPOOL-MANAGER: Roy Hodgson og Fernando Torres etter 2-1-seier mot Bolton i 2011. Foto: AFP/Paul Ellis

Det er få som vet at Hodgsons store problem i Liverpool var at Fernando Torres ikke ville gjøre den defensive jobben som Hodgson krever av sine spisser, eller merker seg at det engelske landslaget som tapte for Island hverken i formasjon eller spillestil lignet et Hodgson-lag.

Hva da med Crystal Palace? Det er unektelig mange ting som kan minne om Fulham og West Bromwich i Sør-London, og mye vil avhenge hvordan spillertroppen reagerer på Hodgsons metoder. Treningsarbeidet på Copers Cope Road vil bestå av velkjente, men akk så monotone metoder: Lagtaktiske øvelser, undertallssituasjoner, helt bestemte spillemønstre. Igjen, og igjen, og igjen.

Jeg minnes vinteren 2008 og timesvis med det samme i Fulham. Spillere som visket i korridorene om at det kanskje var på tide å spille bare litt five-a-side eller firkant på trening, men som etterhvert sluttet med det ettersom resultatene begynte å komme.

Spol fram et par år og de samme øvelsene ble gjennomført til punkt og prikke hver eneste dag med topp kvalitet, vel vitende om at den neste store skalpen i Premier League eller Europa-ligaen ble tatt på grunn av denne treningen.

Og her ligger et av to store spørsmål for Crystal Palace og Roy Hodgson:

Kommer resultatene raskt nok til at spillerne aksepterer at Hodgsons metoder virker? 

I skiftet fra Frank de Boer til Roy Hodgson gjør Crystal Palace igjen en U-sving, og alt – treningsarbeid, man-management og spillestil – endres radikalt. Spillerne av den gamle skolen, som Dann, Ward, McArthur og Delaney, vil kjenne seg igjen i metodene. Hvorvidt Hodgson kan overbevise typer som Benteke og Zaha vil avgjøre mye.

Det andre spørsmålet for Crystal Palace og Hodgson er av mer taktisk karakter:

KLAR FOR NY JOBB: Slik så det ut for sju og et halvt år siden. Nå er det Palace som er Hodgsons nye jobb. (Foto: AP(Matt Dunham

Hvordan står Hodgsons formasjon seg mot Premier Leagues foretrukne 3-4-3?

Revolusjonen som Antonio Conte har startet i Premier League, med 3/5-mannsforsvar og en trio i spydspiss på topp, har ofte vist seg taktisk overlegen mot en forsvarsfirer det siste året. Forsvarsfireren har følgende valg:

  • Bruke backene mot spillerne i Pedro/Hazard-posisjonene, og risikere at Moses/Alonso får fritt leide i flankeposisjonen.
  • Bruke egne sentrale midtbanespillere mot Pedro/Hazard, og bli altfor baktunge.

Dette er et av momentene Hodgson må finne ut av i dagens Premier League, idet jeg tviler på at han går bort fra back-fireren som han har drillet i en mannsalder.

En ting er i det minste sikkert, Hodgson og hans gamle våpendrager Ray Lewington går i disse dager metodisk til verket med Crystal Palace. Etter fire tap og null scoringer trenger Palace struktur og system, klar ansvarsfordeling og et tydelig spillemønster. Det får de.

Hvorvidt de får resultater vil tiden vise. Premier League er nådeløs og starten har vært fryktelig både på og utenfor banen. I Roy Hodgson har uansett Crystal Palace ansatt en gammel mester som har noe å bevise. Herfra ønskes mesteren alt godt!

Lørdag 13.30 ser du Crystal Palace-Southampton på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo!

Bør De Boer gå?

Min gamle klubb Crystal Palace har hatt en fryktelig start på årets Premier League. 3 kamper, 0 poeng og 0 scorede mål er fasiten. Presset på manager Frank de Boer øker.

Les også: – Crystal Palace gir Frank de Boer én kamp på å redde jobben

Crystal Palace har vært gjennom en karusell av managere og ulik fotballfilosofi de siste årene. Tony Pulis var den første som klarte å unngå nedrykk etter opprykk til Premier League, og han gjorde det på sin velkjente måte: Ekstrem defensiv organisering, kontringer og dødballer. Denne stilen kledde Crystal Palace godt, og flere av spillerne som fremdeles er igjen fra Pulis-perioden mener at dette er måten å spille på for en litt mindre PL-klubb.

SUKSESSFORMEL: Tony Pulis organiserte og dirigerte Palace-troppene til sikker plass. Foto: Ben Stansall/AFP

Men da Pulis sa takk for seg rett før sesongstart i 2014 begynte karusellen. Først kom Neil Warnock inn, med en filosofi som aldri ble noe annet enn en kvasi-variant. Det gikk som det måtte gå, og Warnock måtte takke for seg etter et noen måneder i sjefsstolen. Alan Pardew var nestemann, og fra januar 2015 ledet han laget på mesterlig vis fra det ene sterke resultatet til det andre. Våren 2015 var instruksjonen enkel: Put the ball in the box.

Men Pardew hadde større ambisjoner. Han ville utvikle Crystal Palace til å bli en stabil PL-klubb, og da trengtes etter hans syn bedre spillere og en mer offensiv og underholdende tilnærming. Sakte, men sikkert fjernet Crystal Palace seg fra fundamentet lagt under Tony Pulis, og laget som hadde vært så solid i den defensive delen av spillet, begynte å lekke bakover. I løpet av 16/17 var det klart at Pardews prosjekt var mislykket. Ut med Pardew, inn med Sam Allardyce, og tilbake til direkte fotball og lav risiko. Allardyce reddet plassen til Crystal Palace i fjorårets sesong, men trakk seg overraskende fra sjefsstolen.

Dermed måtte Steve Parish, klubbens styreformann og mangeårige supporter, igjen på jakt etter ny manager.

Man kan stille seg følgende spørsmål etter å ha fulgt Crystal Palace de siste sesongene: Hvorfor dette sterke ønsket om å bevege seg i en mer offensiv og underholdende retning? Fasiten er nemlig helt tydelig: Defensivt fokus og direktespill som under Pulis, Pardews første halvår, og Allardyce, passer denne klubben best.

Da er vi inne på problemet som mange klubber i PLs midtsjikt må stri med. Alle har et ønske om å sementere sin status som PL-klubb, og forbedre tabellposisjonen år for år. Mange tror (etter mitt syn feilaktig) at man da må ha bedre individuelle spillere og større offensivt skyts. Faren er overhengende for at man med flere individualister og mindre kollektiv vanner ut både lagfølelsen og det defensive fokuset som små klubber må ha om de skal overleve. I tillegg vil små klubbe uansett aldri kunne spille ut topp 6.

TOMMEL OPP: Sam Allardyce lyktes i å redde Palace forrige sesong. Foto: Paul Ellis/AFP

 

Merk gjerne dette: Når små klubber har hatt en eller to gode sesonger, skjer det ofte store omveltninger på spiller- og trenersiden. Da er det alltid fare på ferde. Ønsket om å ta nye skritt innebærer etter mitt syn en altfor stor risiko for at det suksessen har vært bygget på blir fjernet i samme slengen.

Dette skjedde i sin tid med Fulham, og det samme kan skje med Crystal Palace.

For da styreformann Parish igjen måtte lete etter ny manager, tenkte han som følger: Borteformen til Crystal Palace var i fjor meget god, faktisk god nok til en 8. plass på bortetabellen. Hjemmeformen var derimot fryktelig, og ville gitt nedrykk etter en hjemmetabell. Parish så dette, og ønsket å bli bedre til å spille ut motstander foran eget publikum på Selhurst Park. Dermed falt valget på Frank de Boer og en nederlandsk fotballfilosofi som er så langt fra Tony Pulis man kan komme.

Per nå fremstår det som et katastrofalt valg.

Fotballfilosofi kan grovt sett deles i to, enten ønsker du å spille kompakt, ellers så spiller du ekspansivt.
Kompakt spill innebærer korte avstander mellom spillerne, og er ofte kombinert med lav risiko og direkte spill mot motstanders mål. Se på West Bromwich Albion så har du definisjonen av denne filosofien, som gjerne benyttes av lag som anser seg som underdog i utgangspunktet.

I motsatt ende av skalaen finnes et ekspansivt spill, som Frank de Boer nå desperat forsøker å implementere i Crystal Palace. I dette spillet skal spillerne spre seg så mye som mulig på banen. Ballen skal bevares i laget, og man skal spille ut motstanderen med ferdigheter og samhandling. De beste lagene spiller ofte slik, men det er altså ikke gjort over natten å få et litt svakere lag til å lykkes med et slikt spill.

Videre er fotballen som de Boer står for fryktelig vanskelig å gjennomføre i motgang. 0 poeng og 0 mål for Palace så langt, inkludert hjemmetap for Swansea og Huddersfield, selvtilliten er ikke akkurat på topp hos spillerne. Dermed vil inngangen til kamp som de Boer står for være den vanskeligste å få til i praksis, mens en filosofi som hos Pulis/Allardyce er klart enklere å praktisere.

Parish gamblet på de Boer, og det er i ferd med å gå fryktelig galt. Søndag fortsetter Palace jakten på sitt første poeng på bortebane på Turf Moor, ikke akkurat en drømmekamp når laget må ha et resultat.

HELT FERSK i PL: Det er kun 2,5 måned siden dette bildet ble tatt av Frank de Boer, og han har kun ledet Palace i tre Premier League-kamper. Foto: Chris Ratcliffe/AFP

Hvilke samtaler Parish og de Boer har hatt vites ikke, men per nå er de Boer en av de klare favorittene i «the sack race». Det ryktes, både internt og eksternt, at den gamle ringreven Roy Hodgson venter i kulissene. Eller som engelskmennene sier: «He is lined up for the job».

Om Hodgson skulle etterfølge en de Boer som går, vil Palace ha fortsatt sin vingling på manager-markedet. Hodgson vil innføre en kompakt stil der laget er vanskelig å score på. En stil som mange, meg inkludert, vil mene passer dette laget meget bra.

Mye vil avgjøres på søndag på Turf Moor, og spørsmålet er om de Boer er i stand til å komme seg ut av uføret. Oppgaven er formidabel: Han skal sende et lag på banen med en spillestil som er lite passende for et bunnlag, og – har det vist seg – lite passende for hans spillere. Fotballens mekanismer er mot ham nå, med økende misnøye blant supportere, eiere og spillere, samt et massivt press utenfra.

Søndag er det cupfinale for Frank de Boer.

Se Burnley-Crystal Palace på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo søndag 14.30!

Ikke verdig en klubb av Arsenals format

Wenger Liverpool Arsenal

Liverpool vant lekende lett 4-0 mot Arsenal i gårsdagens kamp på Anfield. Jürgen Klopp og spillerne hans fortjener stor honnør for kampplanen og gjennomføringen, men for de av oss som er over middels interessert i forsvarsspill kommer kampen til å huskes best som en stilstudie i svakt forsvarsspill fra Arsenal.

Utgangspunktet for kampen var følgende: To av de antatte topp 6-lagene møtes. Liverpool var det beste laget i den interne topp 6-ligaen i fjor, Arsenal var det svakeste. Liverpool har fantastiske offensive spillere, Arsenal har sin svakhet i den defensive delen av spillet. Da er det smått utrolig at vi blir vitne til en så lite gjennomtenkt defensiv kampplan fra Arsene Wenger og Arsenal. Lagets opptreden i den defensive delen av spillet var helt enkelt ikke verdig en klubb av Arsenals format. Det var direkte pinlig.

Arsenals gamle stopperkjempe Martin Keown oppsummerte på følgende måte sent i går kveld: «Arsenal today, they just didn`t pay any respect to the defensive side of the game. It  looked like the players are not tuned in tactically or mentally.»

Det er enkelt å si seg enig i denne observasjonen.

I disse tider må det være fryktelig frustrerende å være Arsenal-fan. På sitt beste, som i FA-cup-finalen i fjor, er laget en fryd for øyet. Arsenals høyeste nivå er tempo, ferdigheter og kombinasjonsspill som gleder enhver som er glad i fotball. På sitt verste, som under kampen i går, er det hjelpeløs defensiv opptreden. Dårlig struktur, individuelle feil og et lag uten ryggrad. Hvor er lederne som tar tak når det ser ut som i går? Andre topplag har nøkkelspillere som nekter å akseptere et kampbilde som på Anfield. Tony Adams og Patrick Viera må gremmes. Martin Keown er nådeløs. Hva tenker den gamle stopperkjempen Steve Bould, Arsene Wengers assistent, der han sitter ved managerens side?

Det gjør nesten vondt å se Arsene Wenger på Arsenals benk under kamper som i går, men han slipper ikke unna en rekke kritiske spørsmål etter en slik kamp:

Hvorfor stiller Arsenal med 3 bak mot Liverpool? I praksis må det bli 5 mann bak mot Manè, Firmino og Salah, og laget blir for baktungt som utgangspunkt. Arsenal har spilt 3 kamper i årets PL, startet alle med  3 mann bak og langt om til 4 bak i løpet av kampen. Av alle kamper i Premier League; mot Liverpool på Anfield er det innlysende at Wenger burde valgt en forsvarsfirer.

Hvordan kan Özil slippe unna med å lunte rundt uten vilje eller evne til returløp? Prinsippet om å holde riktig avstand til egen forsvarsrekke ble neglisjert igjen og igjen, og Manè/Firmino/Salah kunne boltre seg i et mellomrom som var altfor stort. Av alle taktiske elementer i en fotballkamp, avstander mellom spillere i eget lag er kanskje det enkleste av alt. Men spillerne må få beskjed om det og så må de evne og/eller gidde å gjøre det.

Hvorfor skal Bellerin spille venstreback, når han har spilt 98% av kampene på høyre side? Igjen og igjen var det tydelig at Bellerin slet fryktelig med posisjoneringen. Alle som har spilt på en back i lang tid vet hvor krevende det er å speilvende alle situasjonene, det burde Wenger også vite. Hvordan kan Rob Holding forsvare en startplass mens en midtstopper til 350 millioner kroner (Mustafi) sitter på benken?

Arsenals opptreden var også full av personlige feil. Av alle Liverpools sjanser og mål kan omtrent alt forklares med vanvittige tekniske eller posisjonelle feil. Spillerne er naturligvis ikke uten skyld i dette, men det var helt tydelig at de manglet tryggheten som en godt innarbeidet defensiv struktur gir. Organisering gir struktur, og struktur minsker sjansen for individuelle feil. I kampen på Anfield ble  mange feil veldig synlige, fordi avstandene  i laget ikke er gode nok til å være en forsikring mot et dårlig valg fra en enkeltspiller.

Og dermed fortsetter sagaen om Arsenal og Arsene Wenger. For enhver som fulgte kampen i går, er det umulig å konkludere med noe annet enn at Wenger er ute av stand til å komponere en solid defensiv grunnmur. Videre er spillerne ute av stand til å ta tak i problemene ute på banen.

Arsenal under Wenger kommer til å fortsette på denne måten:

  1. Når kampbildet blir som Arsene Wenger ønsker ser vi et lag med rytme, ferdigheter og samhandling på øverste Premier League-nivå.
  2. Når motstanderen får diktere ser vi et lag som er ute av stand til å gjennomføre et helt grunnleggende forsvarsspill.

Hvor lenge kan Arsenals eiere og supportere leve med at det er slik?

Liverpools defensive problem

Åpningshelgen i Premier League er overstått.

Vi har fått kamper vi knapt kunne drømt om på forhånd, og et antall scoringer som Øyvind Alsaker`s nydelige stemme bare såvidt kunne håndtere. Vi elsker mål, men for de av oss som også lar seg begeistre av godt forsvarsspill er det verdt å notere seg at mange lag har mye å gå på i denne delen av spillet.

Et av disse lagene er Liverpool, og Jürgen Klopp må ta tak i problemene med det samme om Liverpool skal være en reell tittelkandidat.

Virgil van Dijk har vært linket til Liverpool, og selv om van Dijk er en meget god midtstopper, så løses ikke problemene av enkeltspillere. Jeg vil våge påstanden at selv verdens to beste midtstoppere (hvem nå de er), ville bli tvunget til å forholde seg til litt for mange ubehagelige situasjoner i Liverpools forsvarsledd.

Klopp har i hovedsak to problemer, og begge handler om system heller enn enkeltspillere:

1. Midtstopperne blir for alene på overganger imot.
2. Liverpool er usedvanlig sårbare på corner imot.

La oss ta en gjennomgang av begge problemområdene:

Klopp har meget gode offensive spillere, og gir disse stor frihet i angrep. Det er vel og bra, og har gjort at Liverpool er et av de mest effektive og severdige lagene i den offensive delen av spillet. Men fotball handler som kjent om angrep og forsvar, og særlig balansen mellom de to delene er det som ofte avgjør hvor sterkt et lag er i lengden. Liverpools stoppere (oftest Lovren og Matip om begge er spilleklare), sliter med et grunnleggende problem: De er tvunget til å dekke for store rom når Liverpool angriper.

Dersom man blir stående nær midtstreken uten særlig dekning, vil selv verdens beste midtstopper slite i Premier League. I Klopps «gegenpress» skal alle spillerne bevege seg fremover, heller enn bakover, idet motstander vinner ballen. Stopperne har imidlertid en grense for hvor langt fremover de kan gå – midtstreken. Og når de nærmer seg midtstreken er det stort bakrom å utnytte. Derfor er enhver midtstopper avhengig av hjelp til å dekke rom og avskjære pasninger. Dette kan gjøres av backer og av sentrale midtbanespillere, helst begge deler.

Liverpools backer går etter mitt syn for tidlig og ukritisk med i angrep. En tommelfingerregel er at back på ballside kan bli med i angrep, men motsatt back må dekke ryggen på stopper lengst fra ballen. 2 mann kan helt enkelt ikke dekke banens bredde, og samtidig være i posisjon til å bryte foran spiss – og samtidig ha kontroll på bakrom.

Videre får Liverpools stoppere for lite dekning av sentral midtbane, der kun Henderson opptrer som skjerm (til tider). Sammenlignet med de to beste lagene defensivt i fjor, Chelsea og Tottenham, er forskjellen slående. Kante/Matic og Wanyama/Dembele beskyttet forsvarsleddet til enhver tid, slik at de bak kunne konsentrere seg om å dekke banebredden og bakrommet.

Liverpools problem på corner imot ble igjen illustrert på Watfords scoring til 1-0 i helgen. Klopp bruker de fleste spillerne i sone, og Okaka utnyttet dette med å nærmest heade uforstyrret på første stolpe. I teorien er det ingenting i veien med sonespill på corner, og teorien er følgende:

Spillerne sprer seg ut i feltet og har ansvar for ulike rom.
Når corneren svinges inn har hver mann ansvar for rommet foran seg.

Hver spiller skal angripe ballen i sitt rom.

På Watfords 1-0 skjer det mange feil. I utgangspunktet er flere spillere ikke sidestilt, og ser dermed kun på ball og registrerer ikke motstanders innløp. I tillegg er avstanden for stor (ref avstand Matip til Firmino), og Okaka kan heade fritt i rommet der enten Matip eller Firmino skal vinne ball. Om ballen går over Matips høyeste punkt skal Firmino vinne den.
Videre har Liverpool etter min syn ikke keepere som er dominerende i feltarbeidet, og dermed kunne ikke Mignolet redde situasjonen. Han ble på streken.

Dette kan man naturligvis trene på, og dermed bli bedre. Men det forundrer meg at Klopp ikke bare endrer til et mer markeringsorientert oppsett. Fordelen med markering er at man unngår situasjoner der ingen helt vet hvem som skal vinne ballen. Som det ser ut nå (og mange ganger forrige sesong), blir Liverpools spillere for passive, og blir dermed tatt på at motspillere kommer med større kraft inn i duellen.

Liverpool slapp inn 42 mål forrige sesong, det er for mange for å vinne Premier League. Ingen enkeltspiller løser Liverpools defensive problemer, men Klopp kan løse det på treningsfeltet!

Her kommer Bredes nye blogg

Her kommer Brede Hangelands nye Premier League-blogg straks første ligarunde er spilt.

Brede Hangeland har vært norsk landslagskaptein og kaptein for Fulham i en årrekke i Premier League. Spilte europaligafinale i 2010. Dessverre senket av Diego Forlan i 116. spilleminutt. Nå ekspert i TV 2.