Hodgsons siste kapittel

I desember spiste jeg middag med Roy Hodgson i London, sammen med Mark Schwarzer, Danny Murphy og de gamle Fulham-assistentene Mike Kelly og Ray Lewington.

Det var «ungguttene» Schwarzer, Murphy og Hangeland som tok initiativ til middagen, der formålet selvsagt var å mimre om gamle bragder og å diskutere dagens Premier League, men også finne ut om vår gamle trener nå var ferdig i gamet.

Dette var drøyt fem måneder etter Englands EM-exit mot Island, og man kunne forstått det om Roy Hodgson så seg ferdig med fotball etter den vonde avslutningen som engelsk landslagstrener.

NYESTE PREMIER LEAKS: Dette mener noen at Roy Hodgson har gjort på siden sist han var i aksjon.

Landslagsjobben er den ultimate posisjonen for enhver engelsk trener, og etter en lang og innholdsrik trenerkarriere ville det kanskje vært naturlig for 70-åringen å gi seg i en jobb som er svært krevende, selv for menn i sin beste alder.

Roy var imidlertid helt klar: «I`ve got one more job in me».

Den mangeårige assistenten Ray Lewington forklarte at Roy hadde kommet til denne konklusjonen kort tid etter EM-exiten. Det var helt enkelt ikke et alternativ å gi seg med Islands-kampen som siste minne.

Siden den gang har Hodgson og Lewington ventet på en mulighet, og omsider kom den denne uken da Crystal Palace fikk nok av Frank de Boer og sendte ham på dør med den tvilsomme æren av å ha tidenes korteste manager-jobb i Premier League på CV`en (fire kamper).

Når Roy Hodgson nå tar fatt på treningsfeltet i Copers Cope Road i Sør-London, er sirkelen sluttet for en mann som har vært på en eventyrlig reise i internasjonal fotball. Hodgson var nemlig i sin tid ungdomsspiller i Crystal Palace. Spillerkarrieren var begrenset, men inspirert av sin gamle venn Bob Houghton har Hodgson siden den gang reist verden rundt med sine velkjente idèer om soneforsvar og en hands-on-approach i treningsarbeidet.

Landslagsstrener for Sveits, Finland og til slutt England – det er likevel som klubbtrener han har brukt mesteparten av tiden sin. Klubber som Udinese og Inter Milan har nytt godt av hans tjenester, i tillegg har han bøttevis av erfaring fra Premier League med Blackburn, Fulham, Liverpool og West Bromwich Albion. Den skandinaviske linken er også sterk, med en rekke jobber i Sverige, en periode i FC København og i Viking her hjemme.

Les mer om Hodgsons karriere i presentasjonen av England forut for forrige sommers EM her!

Det var i Viking jeg første gang møtte Roy, sommeren i 2004.

Etter Roys standard var vi en gjeng svært begrensede spillere som møtte ham på treningsfeltet ved gamle Stavanger stadion, og det var ikke fritt for at han luftet frustrasjonen sin til tider. Ingen av oss kommer til å glemme den gangen han stoppet treningen, samlet spillerne i en ring og raslet med noen mynter i lommene mens han sa:

«I could be in Monaco, smoking a cigar. But here I am, pushing myself for pocket-money».

BETENKT: Her er Roy Hodgson fotografert under Lillestrøm-Viking (2-0) i 2005. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Det var generelt nok av mer eller mindre ironiske gullkorn og utbrudd fra Hodgson, men det viktigste var selvfølgelig kompetansen og arbeidsmoralen han brakte til treningsfeltet. I alle mine år som profesjonell fotballspiller har jeg aldri møtt en mann som så til de grader vet hva han gjør som fotballtrener. Filosofien er krystallklar, metodene velkjente. Hodgson driller laget ned til minste detalj.

Flere år senere, da vi var gjenforent i Fulham og Roy hadde tid nok til å fullføre et prosjekt, så jeg det endelige resultatet av dette. Vi var en samling spillere som individuelt var ganske gjennomsnittlige sammenlignet med Premier League og europeisk toppnivå, men kollektivt ble vi veldig sterke.

I video-møtene til Roy var våre 11 spillere markert i bildet som gule prikker. I takt med treningsarbeidet ble det kortere avstand mellom spillernes faktiske bevegelser og de gule prikkene, inntil samhandlingen og de samtidige bevegelsene var perfekt. En fotballsymfoni som gikk opp i en høyere enhet under dirigent Hodgson.

Selv spilte jeg midtstopper sammen med Aaron Hughes i disse årene, og mot slutten sluttet vi nesten å kommunisere på banen. Utallige timer med drilling på treningsbanen gjorde nærmest snakking under kamp overflødig. Vi kjente hverandres oppgaver og bevegelsesmønster i enhver situasjon som om det var telepati. Det var denne langsiktige forbedringen som gjorde lille Fulham i stand til å slå mektige Juventus 4-1 på Craven Cottage. Mens Cannavaro, Trezeguet og Del Piero lå på gresset og lurte på hvordan man kan slå en så stram og velorganisert 4-4-2, var vi på vei videre mot Europaliga-finale.

FINALE: Europaligafinalen mellom Atletico Madrid og Fulham i 2010. Foto: AP/Michael Sohn

Til tross for historier som dette er det delte meninger om Hodgson. Mange med et mer perifert forhold til engelskmannen husker det mislykkede oppholdet i Liverpool, samt en litt bitter og slagen mann etter katastrofen mot Island. Disse overser et undervurdert poeng i fotballen: Trenerens mulighet til å påvirke laget henger uløselig sammen med spillermaterialet som er tilgjengelig.

Store lag har player-power og forventninger utenfra om stil og formasjon, Hodgson trenger lojale spillere og tid og rom til å gjennomføre sitt prosjekt. Som i Fulham, der hver eneste spiller som jobbet under Hodgson har ham som sin beste manager noensinne. Eller som i West Bromwich, der Hodgson ledet laget til høyeste plassering i toppdivisjonen på 20 år.

LIVERPOOL-MANAGER: Roy Hodgson og Fernando Torres etter 2-1-seier mot Bolton i 2011. Foto: AFP/Paul Ellis

Det er få som vet at Hodgsons store problem i Liverpool var at Fernando Torres ikke ville gjøre den defensive jobben som Hodgson krever av sine spisser, eller merker seg at det engelske landslaget som tapte for Island hverken i formasjon eller spillestil lignet et Hodgson-lag.

Hva da med Crystal Palace? Det er unektelig mange ting som kan minne om Fulham og West Bromwich i Sør-London, og mye vil avhenge hvordan spillertroppen reagerer på Hodgsons metoder. Treningsarbeidet på Copers Cope Road vil bestå av velkjente, men akk så monotone metoder: Lagtaktiske øvelser, undertallssituasjoner, helt bestemte spillemønstre. Igjen, og igjen, og igjen.

Jeg minnes vinteren 2008 og timesvis med det samme i Fulham. Spillere som visket i korridorene om at det kanskje var på tide å spille bare litt five-a-side eller firkant på trening, men som etterhvert sluttet med det ettersom resultatene begynte å komme.

Spol fram et par år og de samme øvelsene ble gjennomført til punkt og prikke hver eneste dag med topp kvalitet, vel vitende om at den neste store skalpen i Premier League eller Europa-ligaen ble tatt på grunn av denne treningen.

Og her ligger et av to store spørsmål for Crystal Palace og Roy Hodgson:

Kommer resultatene raskt nok til at spillerne aksepterer at Hodgsons metoder virker? 

I skiftet fra Frank de Boer til Roy Hodgson gjør Crystal Palace igjen en U-sving, og alt – treningsarbeid, man-management og spillestil – endres radikalt. Spillerne av den gamle skolen, som Dann, Ward, McArthur og Delaney, vil kjenne seg igjen i metodene. Hvorvidt Hodgson kan overbevise typer som Benteke og Zaha vil avgjøre mye.

Det andre spørsmålet for Crystal Palace og Hodgson er av mer taktisk karakter:

KLAR FOR NY JOBB: Slik så det ut for sju og et halvt år siden. Nå er det Palace som er Hodgsons nye jobb. (Foto: AP(Matt Dunham

Hvordan står Hodgsons formasjon seg mot Premier Leagues foretrukne 3-4-3?

Revolusjonen som Antonio Conte har startet i Premier League, med 3/5-mannsforsvar og en trio i spydspiss på topp, har ofte vist seg taktisk overlegen mot en forsvarsfirer det siste året. Forsvarsfireren har følgende valg:

  • Bruke backene mot spillerne i Pedro/Hazard-posisjonene, og risikere at Moses/Alonso får fritt leide i flankeposisjonen.
  • Bruke egne sentrale midtbanespillere mot Pedro/Hazard, og bli altfor baktunge.

Dette er et av momentene Hodgson må finne ut av i dagens Premier League, idet jeg tviler på at han går bort fra back-fireren som han har drillet i en mannsalder.

En ting er i det minste sikkert, Hodgson og hans gamle våpendrager Ray Lewington går i disse dager metodisk til verket med Crystal Palace. Etter fire tap og null scoringer trenger Palace struktur og system, klar ansvarsfordeling og et tydelig spillemønster. Det får de.

Hvorvidt de får resultater vil tiden vise. Premier League er nådeløs og starten har vært fryktelig både på og utenfor banen. I Roy Hodgson har uansett Crystal Palace ansatt en gammel mester som har noe å bevise. Herfra ønskes mesteren alt godt!

Lørdag 13.30 ser du Crystal Palace-Southampton på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo!