Fotball er ikke svart eller hvitt. VAR er en blindvei for fotballen

Søndagens kamp mellom Liverpool og Tottenham på Anfield var enda et eksempel på den enorme underholdningsverdien som toppkampene i Premier League gir oss.

Dette er stor idrett! Denne sesongen har topplagene igjen og igjen levert kamper fulle av kvalitet og dramatikk.

I kampens hektiske sluttminutter ble  teamet til dommer Jonathan Moss satt på vanskelige prøver, idet Tottenham ble tildelt to straffespark etter situasjoner som diskuteres heftig i sosiale medier og i en hel verden av fotballinteresserte mennesker.

Det er to vanskelige situasjoner i forkant av begge de tildelte straffesparkene:

1. Harry Kane blir spilt igjennom, og er i klar offside-posisjon. Men Dejan Lovren forsøker å klarere, misser men er borti ballen, og Kane er alene med keeper. Så går Kane i bakken etter at Karius er kommet ut fra målet. Offside eller ikke offside? Felling eller ikke felling?

2. Ballen kastes inn i feltet, og etter flikken ser det ut som offside. I etterspillet forsøker Van Dijk å klarere, men Lamela kommer imellom og går i bakken. Offside eller ikke offside? Felling eller ikke felling?

Etter to nervepirrende diskusjoner mellom Moss og linjedommer, konkluderer dommer Moss med straffespark i begge situasjonene.

Kjør debatt!

Det er verdt å notere seg at det er komplett umulig å komme frem til en sikker konklusjon i denne debatten, til det er situasjonene for komplekse og man gir seg hen til tolkninger og meninger. Fotball er ikke svart eller hvitt, og nettopp dette er ett av elementene som gjør at vi elsker dette spillet.

Fotball er ikke svart eller hvitt, og nettopp dette er ett av elementene som gjør at vi elsker dette spillet

Videre er det interessant å notere seg følgende: Skysports hadde ex-dommer Dermot Gallagher i sitt studio, og han var helt tydelig i sin konklusjon. Dommer Moss gjorde riktig i den første situasjonen. Det var ikke offside og det var straffe.

Vår egen dommerekspert, Mark Clattenburg, var også tydelig i sin konklusjon. Det skulle vært dømt offside i forkant av straffesituasjonen. Her har vi altså to av verdens mest rutinerte og respekterte dommere, som i tillegg har hatt muligheten til å se repetisjoner av situasjonen. De forholder seg til det samme regelverket, og ser de samme bildene.

TO STAFFESPARK: Jonathan Moss har her nettopp bestemt seg for å dømme straffespark til Tottenham for andre gang på ti minutter på Anfield. Foto: Rui Vieira/AP

Likevel konkluderer de forskjellig.

Dermed er vi etter min mening ved kjernen av problemet ved videodømming, som nå prøves i flere og flere ligaer, også Premier League. VAR (Video Assistant Referee) blir av mange ansett som virkemidlet som fremover skal fjerne all tvil rundt situasjoner som de vi fikk på Anfield. Men selv med allverdens repetisjoner og vinkler, fotball blir aldri en eksakt vitenskap.

Dette problemet kjenner vi som jobber i Premier League-redaksjonen godt. Vi har over middels fotballinteresse og forhåpentlig en viss kompetanse, og har i tillegg sett tusenvis av fotballkamper. I tillegg har vi muligheten til å se repetisjoner fra alle mulige vinkler, og om nødvendig kan vi kjøre bildene i slow-motion. Og allikevel:

Noen ganger kan vi ikke konkludere.

Derfor frykter jeg at VAR kan ødelegge noe av dramaet i fotballen. For når dommeren på banen er usikker, skal situasjonene avgjøres i VAR-bussen der andre dommere ser på video.

Men som diskusjonen over viser, noen ganger vil heller ikke disse kunne gi et eksakt svar som vi vet er det riktige svaret!

VAR er i praksis ikke noe annet enn at diskusjonen mellom Moss og linjedommer flyttes til en buss utenfor stadion. Vil vi ikke heller se diskusjonen på banen? Foretrekker vi ikke at det blir avgjort der og da?

Konsekvensene av VAR kan nemlig bli følgende:

  • Avgjørelsene flyttes ut til bussen, men heller ikke der kan de konkludere sikkert.
  • Det blir stopp i spillet som reduserer underholdningsverdien.
  • Det blir evig debatt om hvor langt tilbake i tid man skal trekke bildene og se etter regelbrudd.
  • Managerne vil uavbrutt mase om VAR, og fokuset flyttes enda mer bort fra spillet og over i et felt der man kan krangle til det blir mørkt.

Mållinjeteknologien er et gode for fotballen. Enten er ballen over linja eller så er den ikke det. Men offside, hands og taklinger er ofte umulige situasjoner. I disse situasjonene er det etter min oppfatning bedre å la dommerne på banen gjøre sitt beste. Noen ganger tar de feil, hvilket selvsagt er synd, men feil jevner seg ut over tid, og spres noenlunde rettferdig på forskjellige lag. Det burde kunne være noe å leve med for alle.

HEFTIG DISKUSJON: Søndag fikk vi som TV-seere se dommerne diskutere på kloss hold. Foto: Rui Vieira/AP

Diskusjonene rundt dommeravgjørelser tar nemlig ikke slutt med VAR, de fortsetter i evigheten.

Diskusjonene rundt dommeravgjørelser tar nemlig ikke slutt med VAR, de fortsetter i evigheten.

Og i stedet for dette evige maset om dommeren og hans avgjørelser, burde vi kanskje rette mer av vårt fokus mot de fantastiske prestasjonene som spillerne leverte. Når Victor Wanyama sender en rakett i krysset foran The Kop, er det ren nytelse. Og når Mohamed Salah rundlurer hele Tottenham-forsvaret, er det fotballkunst.

Det er dette vi bør diskutere, hylle og beundre.

VAR er en blindvei for fotballen.

Det er nå det starter, Sørloth!

Da Alexander Sørloth på overtid av Deadline Day endelig satte navnet sitt på kontrakten med Crystal Palace, markerte det et viktig øyeblikk i livet hans.

Nåløyet inn til Premier League blir stadig vanskeligere å komme gjennom, i global konkurranse med fantastiske spillere over hele verden.

Det snakkes om en overgangssum på 100 millioner kroner i en engangsbetaling, samt flere titalls millioner i tilleggsbetalinger som utløses hvis og når Sørloth oppnår visse milepæler i Palace-drakten.

Først og fremst er det verdt å bemerke hvilken prestasjon det er å bli funnet god nok til å få en slik sjanse. I fotballkarrieren til en norsk spiller som kommer seg opp på et høyt internasjonalt nivå, har Sørloth ved å sette navnetrekket på Premier League-kontrakten forsert det i særklasse vanskeligste hinderet på veien mot en fotballkarriere helt utenom det vanlige.

Tidene har nemlig forandret seg voldsomt i internasjonal fotball. Mens det på 90-tallet nærmest gikk egne fly med norske spillere til engelsk fotball, er det i dag særdeles langt mellom overganger som denne. Det skyldes delvis at norsk fotball relativt sett står mye svakere internasjonalt enn vi gjorde på 90-tallet, men først og fremst at scoutingen til Premier League-klubbene nå er global, der den tidligere rettet seg først og fremst mot de britiske øyer, Vest-Europa og Skandinavia. Derfor er det naturlig å konkludere med at den viktigste faktoren i Alexander Sørloth`s overgang til Premier League er Crystal Palace-manager Roy Hodgson.

Det er vanskelig å se for seg at noen andre Premier League-klubber ville gått for Sørloth nå.

KJENNER NORSK MENTALITET: Roy Hodgson – her fra Viking-dagene mot Lillestrøm i 2005 – har stiftet bekjentskap med mange skandinaver gjennom karrieren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Når Hodgson så noe i Sørloth som alle andre PL-managere enten vurderte som uinteressant eller ikke var informert om, så skyldes det Hodgsons langvarige relasjon til skandinavisk fotball, og hans historie med vellykkede signeringer fra skandinavisk fotball.

Hodgson har arbeidet både i norsk, svensk og dansk klubbfotball, og har i tillegg vært finsk landslagssjef. I disse periodene lærte han skandinavisk fotball å kjenne, og han ble kjent med mentaliteten til skandinaviske spillere. Spillere fra vår del av verden er lagspillere som fremstår profesjonelle, lærevillige og ordentlige. Der spillere fra andre deler av verden ofte har et fysisk og teknisk ferdighetsregister som går langt uten på oss nordboere, kompenserer vi med en innstilling til fotball som Hodgson verdsetter i sine lagbyggingsprosjekter.

Hodgson har i sin tid i Premier League hentet mange mer eller mindre ukjente spillere fra Skandinavia. Noen – inkludert meg selv – fikk et stort løft i møte med et høyere nivå, mens andre måtte ta til takke med en mer perifer rolle i laget. I Hodgsons regnskap har alle disse spillerne imidlertid gitt et positivt bidrag til hans prosjekter, på trening, i garderoben, i byggingen av klubben.

Det er i dette perspektivet vi må prøve å forstå overgangen til Sørloth, og den vanvittige overgangssummen for en spiller som må klassifiseres som “not proven” på dette nivået.

Den tresifrede millionovergangen til Sørloth er et resultat av Hodgsons forhold til skandinaviske spillere, og omstendighetene er fotballens oppblåste overgangsmarked, og det faktum at dette skjedde på overtid av Deadline Day.

Det er nemlig verdt å merke seg at Crystal Palace her har havnet i en presset situasjon, som selgende klubb FC Midtjylland og gjerne også Sørloth selv (?) kunne dra nytte av i forhandlinger om overgangssum og personlig kontrakt.

PÅ VEI FRAM: Alexander Sørloth fotografert forut for landskamp mot Makedonia i høst. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Kontakten mellom klubbene ble tatt opp allerede to uker før overgangsvinduet stengte, men Midtjylland var lite villig til å slippe Sørloth, av mange i dansk fotball regnet som Superligaens beste spiller. Da Bakary Sako ble skadet for Palace få dager før Deadline Day, sto klubben plutselig med Christian Benteke som eneste reelle spissvalg, og situasjonen var desperat. Og ettersom Hodgson var klar på at Sørloth var hans foretrukne valg som nyervervelse, hadde Midtjylland og Sørloth gode kort på hånden i forhandlingene.

Dermed kunne Midtjylland-formann Rasmus Ankersen og Sørloths agenter Morten Wivestad og Mike Kjølø presse Crystal Palace-formann Steve Parish mens klokken tikket mot en forlenget tidsfrist på Deadline Day. Fra sitt fasjonable kontor midt i Soho var Parish nødt til å levere spissen til Hodgson, som på sin side hadde fortjent backing i transfermarkedet etter egenhendig å ha løftet Palace fra sisteplass på PL-tabellen etter en fryktelig start med Frank de Boer.

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvordan Sørloth selv må ha opplevd dette dramaet. I to uker visste han at Palace var interessert, og det må ha vært neglebitende dager og timer opp mot signeringen. Fotballen kan ikke konstruere en mer presset situasjon enn den Sørloth her har opplevd.

Da han satte seg på flyet fra Midtjyllands treningsleir i Dubai, var det tidlig morgen onsdag  (Deadline Day). Ingenting var klart. Treningsøktene i dagene før vil ha vært preget av frykten for å få en skade som  kunne velte overgangen. Oppfyllelse av guttedrømmen og økonomisk sikkerhet for resten av livet, eller ville dette renne ut i sanden? Som spiller hadde han gjort sitt, og hvorvidt dette skulle gå i boks var nå langt utenfor hans kontroll. De første intervjuene med Sørloth etter signeringen viser en mann som naturlig nok er sliten, men svært lettet, og forhåpentlig kan Sørloth falle til ro med de riktige perspektivene på karusellen han har vært med på.

PALACES NYE NUMMER NI: Alexander Sørloths Premier League-karriere kan straks starte. Og det i et draktnummer som stiller krav. Foto: Crystal Palace Football Club

Overgangssum, personlig kontrakt og mediaoppmerksomhet er nemlig bare forstyrrende elementer i det som nå starter for Alexander Sørloth. Det vanskeligste hinderet er passert, og nå handler det om å møte utfordringen med profesjonalitet, positivitet og et inderlig ønske om å bli bedre.

Og da er vi tilbake til Hodgsons tanke bak denne overgangen. I Alexander Sørloth har han fått en spiller med riktig innstilling, fysiske forutsetninger og ung alder. En spiller som kan ta store skritt på kort tid med Hodgson som læremester. Hodgson og hans mangeårige assistent Ray Lewington kommer til å veilede Sørloth i alle elementene som inngår i det å bli en effektiv “number nine”. Oppspillsfasen med mann i rygg, gjenlegget til midtbanspiller eller kant, bevegelsen inn i boksen, duellspillet foran motstanders mål, avslutningsteknikk.

Sørloth er her i de beste hender, og det lover godt. Ikke bare for ham, men på sikt også for norsk fotball og det norske landslaget.

Når Crystal Palace i dag møter Newcastle på Selhurst Park, er Alexander Sørloth i troppen fordi han er god nok. Neste uke er han enda bedre, og i framtiden kan han være så god som han vil.

Grip sjansen, Alexander!

En overgangshistorie fra virkeligheten

Det er Deadline Day.

Det er dagen for desperate overganger. Dagen der verdens mest hektiske liga ikke bare er hektisk, men elektrisk. Action på banen, action i klubbkorridorene. Managere, spillere, styreformenn og agenter – alle på jakt etter overgangen som kan gagne deres klubb, eller deres karriere. Eller deres lommebok.

Her følger en overgangshistorie fra en overgang det aldri ble noe av.

Vi skal tilbake til januar 2013. I Vest-London ligger Fulham, en etablert Premier League-klubb med ting på stell, både på og utenfor banen. Her tjente jeg til mitt daglige brød, og litt til, og var vel i all beskjedenhet regnet som en av de bedre midtstopperne utenfor topp 6 i PL. God i duellspillet, aldri skadet, jevn i prestasjonene. «A solid Premier League performer», ble det sagt.

TØFE TAK: Dueller som denne mot QPRs Jay Bothroyd ble det mange av i Premier League. Foto: Glyn Kirk/AFP

Noen få miles lenger nord i Vest-London ligger Queens Park Rangers. På den tiden var også QPR i Premier League, men der stopper også likheten med Fulham. QPR slet voldsomt, til tross for enorme investeringer i spillerstallen. Selv om den styrtrike eieren Tony Fernandes hadde pumpet pund inn i klubben, var det lite resultater av dette på banen. QPR tapte og tapte, og kampen mot nedrykk var desperat nå i overgangsvinduet. Bakover på banen lakk det som en sil, og klubben var på jakt etter forsterkninger på midstopperplass.

Det hører med til denne historien at rivaliseringen mellom Fulham og QPR er voldsom. Tross kort avstand mellom klubbene, er det nærmest for to forskjellige verdener å regne. Rolige Craven Cottage ved Themsen, kontra fiendtlige Loftus Road litt nord for Shepherd`s Bush. Det smalt alltid skikkelig i dette oppgjøret, både på banen og ikke minst på tribunen.

Mot slutten av overgangsvinduet kom jeg som vanlig inn fra Fulham-trening rundt lunsjtid, og sjekket som alltid telefonen for å sjekke hva som foregikk i verden. Der fant jeg en sms fra en QPR-spiller og en fra en agent, begge med samme budskap: QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

Med det samme hadde jeg flere ting ganske klart for meg. Sportslig og sosialt ville jeg utvilsomt ha det bedre i Fulham, mens lønnen var det beste argumentet for QPR. Videre visste jeg at en overgang den veien ville være helt uakseptabelt for Fulham-fansen, som jeg alltid hadde hatt et nært og ekte forhold til. Det var også sannsynlig at Fulham som klubb ville sette seg fullstendig på bakbena her, og det var lite trolig at en overgang ville kunne komme i stand med mindre jeg spilte med alle skitne triks fra den mest kyniske boka om player power. Her ville det vært nødvendig å ofre etablerte vennskap og brenne solide broer. Kort sagt, kun en drittsekk ville kunne få en slik overgang i stand. Det var – som alltid – nødvendig å tenke grundig gjennom dette, men tiden var knapp. Derfor ryddet jeg kalenderen, inviterte fruen på middag samme kveld, og ringte noen få personer jeg stolte helt og fullt på i bilen hjem fra trening.

Det er verdt å tenke over at det er slik disse overgangshistoriene er for spillerne det gjelder. I en verden der man spiller fotball og lever med en stor grad av offentlighet, er man likevel så til de grader seg selv nærmest når det kommer til potensielle overganger. Det er svært få man kan stole på og sparre med. Og medspillere og kolleger i egen klubb, som er mennesker man deler nære ting med daglig, er plutselig helt ute av bildet i en diskusjon om noe så nærliggende som egen fotballkarriere.

KUNNE BLITT MEDSPILLERE: QPR hadde spillere som Andros Townsend i sitt lag på denne tiden. Foto: Alastair Grant/AP

Kvelden kom, og vi satte oss i bilen på vei mot sentrum av London. Jeg husker jeg tok med min kone på en restaurant i Park Lane, ene og alene av den grunn at jeg regnet det som usannsynlig at det var særlig mange andre gjester der en kveld utenom helgen. Vi satte oss ned i et nærmest tomt lokale, jeg tok frem penn og papir for å sette opp argumenter for og imot, og vi hadde en god diskusjon til omtrent midt inn i hovedretten.

Det som så skjedde er nok den mest vanvittige tilfeldigheten jeg har opplevd så langt i livet. I et lokale som fremdeles er halvfullt, blir to mannlige gjester geleidet inn av personalet. Jeg ser en del hoder snu i lokalet, men legger først ikke merke til hvem det er. Først når gjestene er fremme ved bordet like ved siden av vårt, går det opp for meg. Dette er eks-spiller og Skysports-ekspert Jamie Redknapp med pappa Harry Redknapp, og sistnevnte er altså manager for QPR. De blir like godt plassert på et bord som er mindre enn en halvmeter fra vårt.

QPR-MANAGER: Ringreven Harry Redknapp har vært innom både West Ham, Portsmouth, Southampton og Tottenham, men hadde sin siste Premier League-jobb i Queens Park Rangers. Foto: Glyn Kirk/AFP Photo

Det som så følger er noe av det mest pinlige og merkverdige i all min tid. Først noen høflighetsfraser, så et mer eller mindre mislykket forsøk på å forklare min kone hvem dette er uten å bruke engelske ord. På dette tidspunkt var det fristende å tro at det neppe var tilfeldig at Redknapp dukket opp akkurat her og akkurat nå, for hva var egentlig sjansen for å møtes tilfeldig i en by med over ti millioner innbyggere, samme dag som beskjeden om QPRs interesse kom?

Imidlertid skjønte jeg tidlig at Redknapp senior ikke var på jobb, snarere tvert imot. Han hadde tydeligvis startet kvelden ganske tidlig, og hadde nok med å avvikle en vanlig samtale med junior, for ikke å snakke om et innsalg av egen klubb mot en potensiell spiller. Likevel var dette en krisesetting, tenk bare hva et bilde med mobilkamera ville bety. Tidenes forklaringsproblem.

Sjelden har vel en halv hovedrett blitt spist raskere fra unge Hangeland, og aldri har fru Hangeland måttet stå over desserten. Skjult kamera var det heller ikke (jeg sjekket på vei ut…)

HARDE KÅR FOR POENG: Dette bildet er fra 3-2-kampen på Craven Cottage i april 2013, der Adel Taarabt og QPR ble slått. Foto: Ben Stansall/AFP

Vel hjemme og tross forstyrrelsen i diskusjonen var det enkelt å komme til en konklusjon. Jeg hadde ikke noe ønske om å forlate Fulham og hoppe ut i det lønnsomme, men akk så ukjente.

QPR signerte i stedet Christopher Samba fra russisk fotball, men det ble lite seiersdans på Loftus Road den sesongen. En av spikrene i QPR-kisten var et 2-3-tap på Craven Cottage i april. Fulham ble nummer tolv, QPR havnet sist og rykket ned. Og det er nettopp den typen katastrofale konsekvenser man søker å unngå på overgangsvinduets siste dag. Ofte til en veldig høy pris, og ofte med stor grad av usikkerhet.

Noen historier fra Deadline Day vil vi bli kjent med i løpet av dagen i dag, noen kommer gjerne i blogg-form om noen år, mens andre forblir godt skjulte hemmeligheter for all framtid. Uansett, vi kan forvente store nyheter på overgangsvinduets siste dag i Premier League.

Deadline Day er noe helt eget i det moderne sirkus.

Dette er Citys vanskeligste hinder på veien mot udødelighet

Søndag serverer Premier League en skikkelig godbit, når Liverpool møter serieleder Manchester City på Anfield. Her følger en særdeles subjektiv påstand; dette er sesongens to beste lag i den offensive delen av spillet!

Litt statistikk kan imidlertid være med på å forsterke påstanden:

  • Dette er Premier Leagues mestscorende lag (City 64, Liverpool 50)
  • Ingen andre lag har to spillere inne på topp 10 på toppscorer-lista (Salah, Firmino, Sterling, Aguero)

STOPPET LIVERPOOL SIST: Ederson – og etter hvert Claudio Bravo – stoppet det som var av liverpoolske forsøk i det motsatte oppgjøret på Etihad tidligere i sesongen. Foto: Oli Scarff/AFP Photo

Dermed kan vi trygt forvente et fyrverkeri av en fotballkamp, med offensive ferdigheter, fysikk og fart som få (eller ingen) andre kamper i Premier League kan by på.

Som kjent er Manchester City ubeseiret så langt i årets PL, og nærmest seier mot City var faktisk Crystal Palace som brente straffespark på overtid på stillingen 0-0. Det blir interessant å følge med på om resten av ligaen noterte seg Palace-manager Roy Hodgsons taktiske inngang til kampen mot City. Mange har prøvd, og de aller fleste har feilet voldsomt i forsøkene på å outsmarte Pep Guardiola på den taktiske biten. Ikke bare har Manchester City det beste laget, de har også (så langt) den taktisk beste manageren.

Men Hodgsons oppskrift kan kopieres av de fleste, så lenge man har disiplinerte spillere og fart+ferdigheter på topp. Hodgson satte nemlig opp en forsvarsmur og lot City ha ballen på Selhurst Park, et velkjent grep som de fleste lag slår seg til ro med mot overmakten, men det finnes ulike varianter av en såkalt “low block” i forsvar. Nøkkelen er ikke å bli spilt altfor lave, slik at kampen får preg av et evig håndballangrep, der City spiller og spiller rundt motstanders 16-meter. Da vil City med sine stjernespillere før eller senere finne en åpning til å score.

I tillegg til riktig presshøyde i “low block”, er det kritisk avgjørende å ha en angrepsplan mot Manchester City. Hodgson og Palace løste dette veldig enkelt ved å bruke Zaha og Townsend som kontringsspillere, og ved å slå opp diagonale pasninger i kontringsfasen. Disse er vanskeligere å forsvare seg mot enn den rette langpasningen, og legger ofte opp til en ren 1mot1 mot en av Citys backer. Dette passet Townsend og særlig Zaha godt, og det er ingenting i veien for at Klopp kan bruke Mohamed Salah og Sadio Manè til lignende oppgaver.

Dersom Klopp forsøker å gå head to head med Guardiola, så tror jeg han taper, men med en lignende plan som Crystal Palace vil han ha en god sjanse.

Statistikk over- og misbrukes ofte i fotball, og særlig internt i en spillergruppe er det begrenset hvor mye historiske fakta betyr all den tid hver kamp spilles under egne omstendigheter og lever sitt eget liv. Men akkurat til denne kampen vil Klopp kunne ha nytte av å presentere litt statistikk til sine spillere.

Liverpool har nemlig ikke tapt i Premier League mot Manchester City på Anfield siden 2003.

14 kamper uten tap blir det (W10D4), herunder fire strake seire de siste sesongene. Det burde gi selvtillit og tro inn i en spillergruppe som bør fokusere mer på dette enn på  0-5-tapet fra Etihad tidligere i sesongen. Sadio Manè ble som kjent utvist i denne kampen, og det preget resten av oppgjøret.

I skrivende stund linkes flere spillere til både City og Liverpool i dette overgangsvinduet, men så langt er det kun Liverpool som har kjøpt og solgt. Virgil van Dijk er hentet som verdens dyreste forsvarsspiller, og Philippe Couthino er solgt til Barcelona som en av verdens dyreste spillere noensinne. Netto pluss i banken, men hva vil denne rokeringen gjøre med laget?

Van Dijk kommer til å bli Liverpools nye forsvarssjef, på samme måte som har var det i Southampton. Et blikk på Southamptons statistikk i tiden til van Dijk levner liten tvil om hans kvaliteter:

Med van Dijk

Southampton PL siden august 2015

Uten van Dijk

67

Kamper

31

27

Seire

7

1,3

Scorede mål/kamp

1,0

1,1

Innslupne mål/kamp

1,4

40,3 %

Seiersprosent

22,6 %

 

At Philippe Coutinho er en fantastisk fotballspiller er det liten tvil om, og kritikken mot Klopp og Liverpool har vært ganske krass etter salget til Barcelona. Det kan være verdt å ta med seg følgende informasjon i vurderingen av overgangen:

Med Coutinho fra start

PL 17/18 Liverpool

Uten Coutinho fra start

13

Kamper

9

6

Seire

6

29

Scorede mål

21

2.2.

Scorede mål/kamp

2.3.

46,2 %

Seiersprosent

66,7 %

 

At salget av Coutinho isolert sett svekker Liverpool er det ingen tvil om, men dette er et regnestykke som må ses i sammenheng med signeringen av van Dijk, en netto pengesum i banken, og Coutinhos sterke ønske om et skifte til Barcelona. Tiden vil vise hva som er fasit her.

Og det begynner altså med et besøk fra Manchester City, et lag som stadig flere ser på som kvalitetsmessig tidenes sterkeste Premier League-lag. Spørsmålet mange stiller seg er om City kan gå hele sesongen ubeseiret, en prestasjon kun Arsenal 03/04 har vært i stand til å gjennomføre.

Dersom City skal unngå tap resten av sesongen, må de gjennom 16 kamper uten tap herfra og inn. Per nå, med historie, tilbakelagte kamper så langt og lagenes styrker og svakheter, føles det riktig å si at kampen mot Liverpool på søndag blir Citys vanskeligste hinder på veien mot udødelighet.

Derfor må du se Liverpool-Manchester City.

SENTRALE AKTØRER: Kevin de Bruyne og Jordan Henderson i duell i det motsatte oppgjøret i høst. Foto: Paul Ellis/AFP

Desember: Bak fasaden i Premier League

Desember er sesongens viktigste måned. Dette er måneden som virkelig tester klubber, spillere og managere, og som i tillegg legger grunnlaget for mer eller mindre desperate avgjørelser i overgangsvinduet som åpner etter at nyttårsrakettene har lagt seg. Hver PL-klubb skal spille sju kamper i desember, det gir totalt 70 oppgjør denne måneden, en andel på 18,4 prosent av sesongen.

Spillerne:
Det er vitenskapelig bevist at en fotballspiller trenger 72 timer for å restituere seg etter en kamp i Premier League. Det finnes naturlig nok individuelle forskjeller, og noen restituerer bedre enn andre, men klubbene bruker dette timetallet som tommelfingerregel. For desember måned er det dermed klart at man skal ligge på denne grensen ikke bare en gang, men gjentatte ganger over en periode. Noen kamper kommer også så tett at det er mindre enn 72 timer mellom slagene. Dette setter store krav til spillerne, selvfølgelig fysisk, men også hva angår profesjonalitet og mentalitet.

Mine beste (og mest krevende) år som profesjonell fotballspiller var perioden i FC København til og med de tre første årene i Fulham (2008-2013). I disse årene var kampantallet mitt over 60 i snitt hvert år, grunnet seriespill, europacup, hjemlig cup og landslag. Jeg vet derfor en ting og to om hvordan man skal og håndtere perioder med tett kampprogram. Den første og viktigste erkjennelsen er det faktum at man må akseptere å føle seg elendig mellom kampene. Du kommer til å være sliten, det kommer til å gjøre vondt, og det eneste du kan gjøre er å stå i restitusjonsopplegg og skadebehandling så godt som mulig.

Den første og viktigste erkjennelsen er det faktum at man må akseptere å føle seg elendig mellom kampene

Premier League-spillerne står i en slik periode nå, og klubbene stiller allverdens ressurser til rådighet for at spillerne skal komme så nær 100 prosent som mulig til hver gang fløyta går for kamp. I realiteten vil spillerne aldri føle seg på topp i en slik periode, men jakten på de siste prosentene er viktig, og kvaliteten og innlevelsen i denne jakten er gjerne forskjellen på seier og tap i desember måned.

Spillernes beste tilnærming til dette er “å skru av hodene” mellom kampene, og dedikere seg helt og holdent til restitusjonen. Mer om den praktiske gjennomføringen av dette under. Spillerne skal bare gjennomføre opplegget, og med en kjent fotballfloskel – ta en kamp av gangen. Det er fullstendig meningsløst å se på terminlisten i desember: En titt på kalenderen er kun egnet til å ta motet fra deg som spiller.

Managerne:
Desember måned stiller også enorme krav til managerne, som i motsetning til spillerne må se hele bildet sett under ett, og til enhver tid vurdere hva som er tilgjengelig og hva som kreves til hver kamp, gitt ønsket om et godt resultat i kampene. For noen av de mindre og svakere klubbene (sportslig, og i form av mangel på bredde i stallen), kan det være nødvendig å nærmest avskrive noen av kampene mot vanskelige motstandere, og heller satse alt på noen av kampene som defineres som mulige å vinne.

Spillerne må aldri få vite om disse disponeringene, de kamufleres både internt og eksternt som rotering på laget. Analytiske iakttagere kan imidlertid noen ganger merke seg når en manager har avskrevet en kamp på forhånd, for så å sette alt inn på å vinne den neste.

TØFFE TAK: Nathan Ake og Romelu Lukaku hadde ikke bare hverandre, men også forholdene, å ta hensyn til i midtuken. Foto: Oli Scarff/AFP

Tirsdag kveld var det tre oppgjør i ligaen, og vi fikk se seks lag i aksjon som alle gikk all-in for seieren med laguttak. Crystal Palace-Watford gjorde det, Burnley-Stoke gjorde det, og Huddersfield-Chelsea gjorde det. Den som kanskje hadde grunn til å hoppe bukk over kampen var Huddersfield-manager David Wagner. Men han var styrket i troen på seier over mesterne av to grunner; Chelsea viste svakhet i bortemøtet med West Ham og var uten Morata, mens Huddersfield har vist tendenser til å være giant-killers på hjemmebane. Wagner tok ut tilnærmet samme lag som kampen før, men spillerne kom aldri i nærheten av Chelsea. Det kan koste frem mot helgen. Noen spillere kunne ha hvilt, men gjorde det ikke. Slik skal og må managerne tenke i desember.

Onsdag kveld så vi nye utslag av ganske omfattende rotasjon på lagene. Manchester United lot Rashford og Young hvile fra start, men greide å hale i land 1-0 mot Bournemouth. Tottenham uten Dele Alli vant greit 2-0 over Brighton som var tannløse uten Pascal Gross og Glenn Murray. Jürgen Klopp stilte med en knallsterk startellever, men Liverpool fikk likevel bare ett poeng mot WBA. Wenger lot Lacazette starte på benken, og var nære ved å tape for West Ham. Det finnes altså ingen fasit i desember, men managernes virke er mer krevende nå enn ellers i sesongen.

I praksis medfører ovenstående bilde at managerne i desember må ha et særlig nært og godt samarbeid med flere avdelinger i klubben. Den viktigste linken er selvsagt samarbeidet med det medisinske apparatet. Leger og fysioterapeuter må til enhver tid gi en faglig vurdering av spillernes mentale og fysiske tilstand, og foreskrive den rette miksen av oppfølging til spillerne. Denne prosessen rapporteres uten filter til manageren, som vurderer informasjonen og plukker ut et lag og en tropp.

Videre er managerens samarbeid med analyseavdelingen avgjørende. Når det skal spilles syv PL-kamper på en måned, og gjerne liga- og europacup i tillegg, gir man ulike medarbeidere ansvar for ulike kamper/motstandere. Informasjonsflyten er avgjørende i dette bildet. Man må ligge i forkant på planleggingen, men samtidig ha all relevant informasjon tilgjengelig til neste kamp.

I desember blir også logistikken knyttet til reiser en viktig faktor, og det må avgjøres når man skal reise, med hvilket transportmiddel og på hvilke tidspunkter. Det foretas en egen planlegging for julen, der ønsket om perfekte forberedelser må balanseres mot spillernes forståelige ønsker om noe tid til julesamvær med familien. Avviklingen av det tradisjonsrike “Christmas-party” er viktig for spillerne, men hatet av managerne. Derfor har mange klubber unnagjort dette i november eller venter til januar.

Sam Allardyce kunngjorde at Evertons julefest er avlyst i det tette kampprogrammet. Dette er smart eksternt, men tvilsomt i garderoben. Derfor har Allardyce helt sikkert gitt et løfte til spillerne om at det blir fest, men at det må vinnes noen kamper først. Dermed har Allardyce gitt spillerne en ekstra motivasjonsfaktor i desember. Kanskje ga det Wayne Rooney den siste prosenten av fighting-spirit da han stupte inn i feltet og ga Everton tre nye poeng mot Newcastle i midtuken? Smart trekk av Big Sam.

Medisinsk apparat:
PL-klubbenes medisinske apparater er i nå til dags superprofesjonelle avdelinger med nærmest ubegrensede ressurser, og de har sin klart viktigste periode nå i desember, gitt terminlisten og tettheten av kamper. De fleste organiserer seg på samme måte, med en overordnet medisinsk ansvarlig som rapporterer direkte til manageren. Under ham følger klubblegen, og nede på gulvet finnes fysioterapeuter, kiropraktor, osteopat, fysiske trenere, massører og kostholdsekspert.
Disse har som felles jobb å levere spillerne til manageren i best mulig forfatning på match-day. En jobb i et støtteapparat er en utfordrende og attraktiv stilling, og dermed fylles disse rollene av meget kompetente personer, med personlige egenskaper og kvalifikasjoner fra øverste hylle.

Se opp for muskelskader i desember. En muskelskade er veldig ofte et tegn på at noe er galt i det medisinske apparatet. Torsdag kveld manglet Arsenal både Mustafi og Ramsey, begge ute med muskelskader. Internt i ligaen vil mange nikke gjenkjennende, idet Arsenal er kjent som en klubb som har mye å forbedre på dette feltet, og har for mange spillere utilgjengelig til viktige kamper.

MEDISINSK BEHANDLING: Aaron Ramsey ligger nede for telling mot Burnley i november. Foto: Reuters/Jason Cairnduff

Restitusjonsprosessen
Det første som møter spillerne på vei inn i garderoben etter kamp er en flaske med protein-drikk. Dette har sin fysiske forklaring, idet kroppen er mottakelig for påfyll av protein etter en utmattelse, men det er også et signal fra det medisinske apparatet om at nå er kampen over og restitusjonen starter umiddelbart. Klokken teller ned mot neste kamp (72 timer), og spillerne skal skru av hodene og pleie kroppene. Etter managerens oppsummering i garderoben følger en kort individuell “assessment” på behandlingsbenken, for å vurdere slitasje og eventuelle skader. Deretter bærer det rett i et badekar som er fullt opp med is. Varm dusj, kaldt bad, varm dusj – ofte står fysioen med klokke og forteller når spillerne skal skifte fra kaldt til varmt. Blodomløpet skal stimuleres for å maksimere transporten av avfallsstoffer og melkesyre. Etter dusj kles spillerne i egne strømper opp til knærne, eller trange stillongs, såkalte “compression socks”. Deretter bærer det rett til spillerbussen der pasta og sportsdrikk står på menyen.

Dagene mellom kamp innebærer samme fokus, men med andre virkemidler. Sykkel, svømmebasseng og massasje er velkjent. Av nye virkemidler kan nevnes dykkerkammer og kuldekammer, noe flere klubber bruker i disse dager.

Dykkerkammeret (Hyperbaric chamber) er et lite rom der trykket kan endres og spillerne ligger med masker og puster ren oksygen. Denne prosessen akselererer restitusjonen. Kuldekammeret (Cryo-therapy) har en temperatur på under minus 100c, og spillerne må inn og ut av kammeret flere ganger, iført shorts, sokker, hansker og lue.

Under dette regimet må spillerne dedikere seg helt og holdent til restitusjonsprosessen, og tillit til det medisinske apparatet er avgjørende, idet man i praksis legger kroppen i deres hender mellom kampene.

Kommunikasjon
Som nevnt over, noen ting er udiskutable faktum i desember. Man føler seg aldri helt klar til kamp, og det kommer til å gjøre vondt. I dette klimaet spiller kommunikasjonen, både internt og eksternt, en avgjørende rolle. I garderoben går det et klart skille mellom spillere som beskriver glasset som halvfullt eller halvtomt i disse periodene. Skal du spre positivitet eller pisse i brønnen? Skal du demonstrere profesjonalitet eller sutring? Den interne kommunikasjonen skaper en kultur som enten gjør det lettere å ha det litt vondt, eller skaper aksept for å trekke seg når det brenner på dass.

Den eksterne kommunikasjonen, eller omgangen med media, spiller også en rolle. Her mener jeg Antonio Conte gjør en feil i sitt første møte med en PL-sesong der Chelsea konkurrerer på alle fronter. Conte snakker konstant om det krevende kampprogrammet, som om man kan gjøre noe med det? Kampprogrammet er som det er og kan ikke endres, og en smartere strategi vil være å snakke om spillernes dedikasjon i en krevende periode, hvor hardt de jobber sammen med det medisinske apparatet, hvordan de går til verket med profesjonalitet og pågangsmot. Ved å konstant snakke om en tøft kampprogram, etableres en sannhet også i spillernes hoder, og kanskje har Morata litt mer vondt i ryggen enn han kunne ha hatt dersom fokuset var et annet.

Desember er alle mann til pumpene i Premier League. Det er trening og kamp, behandling, søvn, spising og reising. Det er perioden da spillerne mer enn noen gang føler seg som en forbruksvare eller en sirkusartist.

Og sist men ikke minst, det er perioden i sesongen der skjebner kan besegles, både i toppen og i bunnen av tabellen.

MANGE VIKTIGE ROLLER: Manchester City-manager Pep Guardiola er nok ikke den som stiller seg i bakgrunnen når desember skal planlegges. Foto: Oli Scarff/AFP

Slik slår man Manchester City

Før kampen mellom Manchester United og Manchester City sitter man med en følelse av at det er nå eller aldri. Dersom Manchester City skulle vinne på Old Trafford, vil luken ned til United være på elleve poeng, og det er vanskelig å se for seg at det skal være mulig å ta igjen Citys forsprang da.

TAKTISK KAMP: En av disse kan trolig glise bredere enn den andre søndag. Foto: Oli Scarff/AFP

Se Man.-Utd.-Man City 17.30 på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium!

 

Josè Mourinho har for vane å vinne ligaen i sin andre sesong som manager i en ny klubb, og med det som bakteppe er det vanskelig å undervurdere betydningen av kampen. United må helst vinne, kan nok leve med en uavgjort, men tåler ikke å tape.

Oppgaven er voksen for Mourinhos menn. Manchester City har – foruten en uavgjort tidlig i sesongen mot Everton – vunnet samtlige kamper i Premier League, og har vist et nivå (taktisk, teknisk, fysisk) som vi aldri tidligere har sett i engelsk fotball.

Likevel har de siste tre kampene i ligaen krevd sene mål av City for å dra i land en 2-1-seier (West Ham, Southampton, Huddersfield), og disse kampene har taktiske fellestrekk som Mourinho og hans scouting-avdeling garantert har studert nøye.

Dette blir en taktisk batalje mellom Mourinho og Guardiola, der United må gjøre alt riktig for å ha en sjanse til å vinne.

Hvordan slår United City?

Litt tallmateriale legger premissene for kampen. Manchester City har klar overvekt av ballinnehav i alle sine kamper, og har en treffprosent på pasningene på 88,8%. Kampbildet her er altså mer eller mindre gitt. City vil ha ballen mest, og United må forsvare seg godt. Meget godt.

En suksessfaktor for lagene som har vært nærmest å slå City har vært å ligge relativt lavt i banen, og samtidig ta ut noen av Citys viktigste angrepsvåpen. Flere lag har i deler av kampene lyktes godt med å nærmest mannsmarkere Kevin de Bruyne og David Silva. Tankegangen bak dette er at det er disse to som i stor grad står for den kreative pasningen som endrer tempoet i Citys bølger av angrep. De sirkulerer ballen tålmodig fra side til side, mens de venter på at åpningen skal oppstå. Oftest er det Silva og de Bruyne som ser åpningen. For United vil det derfor være avgjørende å være tett på disse spillerne, og så langt som mulig hindre dem i å rettvende uforstyrret i mellomrommet.

Videre må trusselen fra Sterling og Sanè nøytraliseres. En backrekke som ligger kompakt (på vanlig måte) vil slite med å sideforskyve raskt nok når spillvendingen kommer. Uniteds backer må derfor opptre mer mann mot mann enn det man vanligvis gjør i et soneforsvar. Huddersfield hadde suksess med dette, men det fordrer samtidig at Uniteds sentrale midtbanespillere følger Silva og de Bruyne når de løper inn i rommet mellom back og midtstopper.

Å ta ut disse fire spillerne er lettere på papiret enn på gresset, men Uniteds evne til å gjøre dette vil være avgjørende. Videre er det et sentralt poeng at man må tørre å holde forsvarsrekken utenfor eget felt så ofte som mulig. Dersom Sterling/Sanè holdes i sjakk, er Citys bakromstrussel begrenset. Aguero/Jesus løper sjelden i bakrom på langpasning, og United-forsvaret må være modige nok her. Ellers løper man risikoen ved å bli spilt helt inn i egen boks, og da vil det før eller siden oppstå sjanser mot så gode spillere. Det erfarte United senest på Emirates forrige helg.

Hvilken formasjon skal Mourinho velge?

I utgangspunktet er en tradisjonell forsvarsfirer det beste mot City, med backer som spiller mann/mann mot Sterling/Sanè og to stoppere som håndterer Citys spiss og samtidig gir cover til Uniteds midtbane. Valg av fire mann bak vil være et tydelig signal om at Mourinho går for seieren. Hvorvidt han tør er en annen sak… Trolig velger han 3/5 bak for ekstra trygghet, og dømmer samtidig sine offensive spillere til en lang 90-minutter løpende imellom Citys ballkunstnere.

Uansett, Mourinho vil sette opp en variant av en forsvarsblokk, og det vil være elementer av mannsmarkering av flere spillere. I dette bildet er fraværet av Pogba interessant å diskutere. Som kjent er Pogba suspendert etter en håpløs takling og direkte rødt kort sist helg mot Arsenal. Etter mitt syn er det – i det minste defensivt – ikke nødvendigvis et tap å miste Pogba til denne kampen. United vil være avhengige av at deres sentrale midtbanespillere gjør en samvittighetsfull jobb på Silva/de Bruyne hver eneste gang. Det gjør ikke Pogba, som jukser for mye sammenlignet med hva som kreves i en slik kamp.

Et annet sentralt poeng taler også mot Pogba her. Øyeblikket der United vinner ballen (turnover) er helt avgjørende i denne kampen. Som nevnt over, United må søke å vinne ballen så langt borte fra eget mål som mulig, i stor grad styrt av motet til forsvarsrekken. Når ballen vinnes, er det store muligheter, men også svært stor risiko. Citys gjenvinningspress svermer ballfører, og den første pasningen må være ut av ballområdet. Også her tar Pogba seg ofte store friheter, og tråkker for mye på ballen. Med for stor selvtillit her vil man oppleve det samme som en quarterback i NFL som oversvømmes av taklinger (sacked). United må være sylskarpe i disse situasjonene, spille med ro, få touch og overblikk. Kommer man forbi første press, åpner mulighetene seg. Og pasningen opp på Lukaku som legger igjen på første berøring til løp bakfra vil være dødelig effektiv. City satser alt på tidlig gjenvinning, og kan straffes, ref Uniteds 3-1 scoring mot Arsenal sist:

Dette fører oss over på et sentralt poeng høyere i banen (for United). Når City vil starte fra Ederson, vil det (med noe variasjon) være gunstig å låse av og tvinge frem et langt utspill. I hodespillet skal United være sterkere enn City. Generelt bør alle midler brukes for å bryte rytmen i Citys spill (tvinge frem langpasninger, ta tid på dødballer, professional fouls når nødvendig).

Ofte vil City nødvendigvis etablere sitt grunnspill bakfra, og dersom motstander ligger godt organisert brukes ofte Otamendi som en ekstra midtbanespiller i oppspillsfasen.  Otamendi har flest touch på motstanders banehalvdel av samtlige midtstoppere i PL denne sesongen. Det vil være gunstig for United å ta ut Otamendi i denne fasen, og la den andre City-stopperen stå for oppspillene. Dette av to grunner:

  • Otamendi er rolig med ballen og finner gode pasningsalternativer.
  • Dersom man kan isolere Otamendi som bakerste mann, er kontringsmuligheten stor.

Tabellen (toppfart km/h) under illustrerer poenget:

PL 17/18

Lag

Toppfart km/t

Romelu Lukaku Manchester United 34.75
Marcus Rashford Manchester United 34.49
Henrikh Mkhitaryan Manchester United 33.68
Anthony Martial Manchester United 33.45
Nicolas Otamendi Manchester City 31.15

Hodestyrke blir også en nøkkel for United. I oppspillsfasen kan de gå en del direkte på Lukaku med bevegelse rundt fra Rashford og andre. Og dødballer vil være åpenbare muligheter for sjanser og mål.

Avslutningsvis må United håndtere Kyle Walker på Citys høyreback. Walker er som høyreback utrolig nok nummer 5(!) på listen over spillere med flest antall touch på motstanders banehalvdel, og det forteller noe om hvilket angrepsvåpen han er. Det vil ikke overraske om Mourinho setter eksempelvis Lingard til å nøytralisere Walker, mens Rashford angriper på motsatt kant der City er svakere.

Oppsummert, ti punkter som blir helt avgjørende om United skal slå Manchester City:

  • Ta ut de Bruyne/Silva, unngå dem rettvendt mot eget forsvar
  • Ta ut Sterling/Sanè med backer som ligger bredt
  • Unngå lange perioder power play rundt egen boks
  • Tvinge City til å slå langt bakfra
  • Bryte rytmen i kampen så ofte som mulig
  • Isolere Otamendi som bakerste mann
  • Ha kontroll på Kyle Walkers løp bakfra
  • Unngå balltap i sekundene etter ballvinning
  • Gjenkjenne tidspunkt for kontringer
  • Dødballer

Game on!

 

 

Pogback!

Så var han endelig tilbake, Paul Pogba!

Med midtbaneeleganten tilbake på laget vant Manchester United 4-1 over Newcastle sist helg, og fremsto med ett som en reell tittelkandidat igjen.

Feilskjærene mot Chelsea og spesielt Huddersfield svekket troen på Manchester United denne sesongen, men med Pogba og super-Zlatan tilbake ser det plutselig bedre ut.

Det er vanskelig å se for seg at United kunne ha tapt mot for eksempel Huddersfield om disse to hadde vært skadefrie og kampklare.

TILBAKE: Paul Pogba imponerte i comebacket mot Newcastle forrige helg.

Jeg har spilt mot Paul Pogba en gang i min karriere. Det var min siste landskamp for Norge, et ydmykende 4-0-tap mot Frankrike i Paris. Pogba var en kommende stjerne på den internasjonale scenen, og jeg husker en spiller som selvsagt var god, men som også hadde denne spesielle auraen som kjennetegner de aller beste spillerne.

Gang på gang kom han dundrende som et godstog gjennom den norske midtbanen og inn i vårt straffefelt, en miks av ferdigheter, fysikk og personlighet som omtrent gjorde som han ville.

Da Manchester United bladde opp den nette sum av en milliard kroner for Pogba før sesongen i fjor, startet en endeløs og meningsløs diskusjon om hvorvidt han er verdt pengene eller ikke?

Faktum er at Pogba er Manchester United-spiller, pengene er betalt og avbetalingen har startet. Det er derfor langt mer interessant å se på hva Pogba tilfører Manchester United.

Tallenes tale er nemlig klinkende klar:

I forårets sesong tok Manchester United med Pogba fra start  0,8 poeng mer per kamp enn de gjorde uten Pogba. I år, i en sesong der United er bedre og tar mer poeng enn i fjor, ser vi nøyaktig samme trend; United med og uten Pogba er to forskjellige lag, og forskjellen er fremdeles 0,8 poeng per kamp.

Nå har jeg ikke sett på statistikken for alle spillere i Premier League, men jeg tror vi skal lete svært lenge etter en enkeltspiller som har en så massiv positiv innvirkning i sitt lag som Paul Pogba.

Hvorfor er Manchester United bedre med Paul Pogba?

United under Mourinho har som utgangspunkt et defensivt fokus. Som alltid med Mourinhos lag, første prioritet er å holde tett bakover, og de fleste spillerne har primært defensive oppgaver som legger begrensninger på det offensive. I dette bildet og i dette laget passer Paul Pogba perfekt som en motvekt. Pogba tar seg visse friheter defensivt, og vi som ser fotball med analytiske øyne ser ofte at han jukser defensivt, blant annet ved å la sin mann gå og sluntre unna noen av de defensive løpene som man strengt tatt skal ta i Mourino`s lag. Derfor var signeringen av Matic en nøkkel for Mourinho. Med Matic som partner sentralt på midten kan Mourinho tillate seg at Pogba bruker mer krefter offensivt. Newcastle-kampen illustrerer dette med enkel matematikk; Pogba kunne avverget 0-1 med større defensiv innsats, men skaper 2 mål fremover med aksjoner som ingen andre United spillere tar. Den målgivende pasningen til Martial og forspillet er verdensklasse, og Pogbas scoring kommer etter et sugende offensivt løp.

Pogba mot Newcastle; ett baklengs og to fremover – summen er pluss. United vinner.

I tillegg til de rent kvalitetsmessige sidene ved Pogbas spill, er det et annet og undervurdert element ved en spiller av hans kaliber. Personligheten og auraen er smittsom, og sprer selvtillit og tro hos lagkameratene. Som nevnt, de aller beste spillerne spiller med en autoritet og ro, det er som om de alltid signaliserer med kroppsspråk og væremåte: Gi meg ballen!

Tenk Cristiano Ronaldo, tenk Zlatan Ibrahimovic. Uansett kampbilde, forrige situasjon, kritiske røster eller ei, de vil alltid skape noe, alltid ha ballen. En slik spiller er også Paul Pogba.

Da Manchester United hadde tapt for Chelsea på Stamford Bridge satt jeg i presserommet med Øyvind Alsaker og ventet på Josè Mourinho. Vi var begge spente på hvordan han ville forklare en tannløs og underlegen prestasjon. Mourinho`s analyse var nøktern, og konklusjonen framtidsrettet; vi trenger våre beste spillere tilbake på banen. Mourinho visste det – for å ta opp tittelkampen med suverene Manchester City trenger han Pogbas x-faktor. Han trenger en spiller som kan låse opp et forsvar og skape noe. Vi så det mot Newcastle, og vi vil se det mot Brighton i dagens kamp:

Paul Pogba løfter Manchester United.

Moyes må levere

Mitt første møte med innsiden av engelsk fotball var et treningsopphold hos Everton i november 2004. Jeg var ung og ganske urutinert etter noen få sesonger med Viking i Tippeligaen. Everton var høytflyvende, og under manager David Moyes ledelse lå laget på en meget sterk 3. plass i Premier League.

Linken mellom David Moyes og daværende Viking-trener Roy Hodgson var god, og Everton hadde visstnok sett meg spille flere ganger på Viking stadion den høsten. Likevel, på vei over Nordsjøen var det surrealistisk å tenke på at en overgang kunne bli en realitet.

Vel framme i Liverpool bar det rett til Evertons gamle treningsfelt, Bellefield. Dette var i tiden før PL-klubbenes massive oppgradering av treningsanleggene, og Bellefield var et typisk engelsk treningsanlegg med åpne porter, et gammelt murhus sum huset administrasjonen, og noen få, men perfekte gressbaner til trening for A-laget.

Bilderesultat for bellefield everton training ground

Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg hos Everton, utover at jeg naturligvis var klar for trening med A-laget når det ble tid for det. Men nå var det tidlig om morgenen, spillerne var enda ikke kommet på jobb, men noen få kontorer hadde lys i vinduene. Et av disse lå i andre etasje, og det var opp hit jeg ble geleidet av en hyggelig sikkerhetsvakt ved ankomst Bellefield.

På kontoret, tidlig om morgenen, ble jeg møtt av David Moyes og hans mangeårige assistent Alan Irvine. Det er vanskelig å tenke seg en tryggere og bedre introduksjon til engelsk fotball enn den disse to ga meg i løpet av en halvtimes tid på managerkontoret. Det var noe folkelig, solid og ekte ved både Moyes og Irvine. Et par kopper english breakfast tea, en prat om norsk og engelsk fotball, og så var jeg klar til å gå ned trappene og inn i min første engelske garderobe. Moyes fulgte meg ned, og introduserte meg for spillerne en etter en. Der satt de alle sammen. Stopperkjempene Weir og Stubbs, midtbaneelegantene Arteta og Gravesen, spissene Tim Cahill og Duncan Ferguson. Jeg fant plassen min, og treningen(e) gikk veldig fint. Siden har jeg ofte tenkt på David Moyes og måten han tok seg tid til en ung førstereisgutt fra Norge. Det ble aldri noen overgang til Everton (jeg vet ikke hvorfor), men jeg vet at David Moyes er en fotballens gentleman, en mann med verdighet og integritet, og en mann som personifiserer alt jeg senere lærte var karaktertrekkene til en ekte engelsk manager.

Irvine doesn't hold a grudge after David Moyes didn't offer him a role on moving to Manchester United

Flere år senere, da jeg hadde gått til Fulham og spilte mot Everton i kamp, ville Moyes alltid slå av en prat og konkludere med at det var synd at det aldri ble noe av overgangen den gang i 2004. Nå hører det med til historien at vi sjelden eller aldri fikk poeng mot Moyes og hans Everton-lag, ihvertfall ikke på Goodison Park. Han skapte noe helt spesielt der oppe. Et lag tuftet på organisering, kameratskap og engelsk mentalitet, med masse løps- og duellkraft, og innlegg i boksene som et av sine fremste angrepsvåpen.

Etter mine møter og erfaringer med Moyes har jeg alltid fulgt ham tett, og pratet senest med ham før kampstart da han var Sunderland-manager før møtet med Manchester City i fjor. Moyes’ reise, til Manchester United, via spansk fotball og Real Sociedad, og videre til et fryktelig opphold som endte med nedrykk hos Sunderland, har nå gått videre til West Ham. Han har aldri klart å gjenskape magien fra Everton, og man stiller seg flere spørsmål:

Har utviklingen i engelsk fotball løpt fra David Moyes? Er det mulig å skape samholdet, den engelske mentaliteten og den engelske spillestilen i dagens Premier League?

West Hams supportere er langt fra sikre, og man kan forstå deres tvil da Moyes ble ansatt. Fotballsupportere har kort minne, og Moyes huskes nå som mannen som sto hjelpeløs på sidelinjen på Sunderland`s Stadium of Light, og så mørket senke seg over klubben som til slutt måtte rykke ned etter mange års kaos og nedgang. De som kjenner forholdene i Sunderland, vet at betingelsene for å klare jobben var nær sagt umulige. Moyes levde med frustrasjonen, bortforklarte ikke, og gikk ned med skuta. Han kom aldri i gang med prosjektet sitt, lagbyggingen sin, og måtte i stedet drive den form for kortsiktig brannslukking som altfor mange Premier League-klubber bruker mesteparten av tiden og ressursene på.

Så også med West Ham, som hadde visjoner om å erobre en posisjon som globalt fotball-brand med flyttingen til London Stadium. Slik har det foreløpig ikke gått. Fasiten så langt er en hjemmearena som ikke føles som hjemme, og et lag der spillerne opptrer mest for seg selv. Slaven Bilic måtte betale prisen.

Det er altså en formidabel oppgave David Moyes har tatt på seg, og han er nok glad for å ha fått med seg sin gamle kompanjong Alan Irvine på sidelinjen. Irvine kan mer enn å koke tevann, og sammen går de i gang med å samle West Ham-troppene. Moyes vil ta fatt i organisering og vilje til å løpe for laget. West Hams mange individualister må fungere i et kollektiv. Stjernenes individuelle ønsker må forenes i et felles prosjekt.

Når Moyes leder sine nye gutter ut i første kamp mot Watford på søndag, vet han at mye taler mot ham. Opinionen er usikker på om han fremdeles duger på dette nivået. Fansen hadde ønsket seg et navn med mer schwung. Spillerne ønsker seg bare et resultat de kan leve med.

Og det samme gjør Moyes. For slik er Premier Leagues nådeløse virkelighet: Manageren kan være et godt menneske. Han kan ha kunnskaper og personlige egenskaper som gjør ham i stand til å gjøre jobben. Han kan ha langsiktige planer om utvikling av spillestil, lag og klubb. Og likevel, han kan feile omtrent før han har begynt, på marginer, lite flyt, tilfeldighetenes spill. Kanskje får vi se et West Ham som opptrer kollektivt, klokt og hardtarbeidende, men i siste minutt fyrer Watford fra langt hold og ballen limer seg opp i krysset.

Tap eller seier. Den første kampen er den viktigste. Den første kampen er også kampen der manageren har minst mulighet til å påvirke. Han er prisgitt tilfeldigheter mer enn noen gang.

For David Moyes begynner det igjen søndag 17.00.

 

Mourinhos blindgate

Toppoppgjøret på Stamford Bridge mellom Chelsea og Manchester United hadde alle ingredienser vi ønsker i en fotballkamp. Dramaturgien var perfekt: José Mourinho, Chelseas mestvinnende manager noensinne, returnerte til scenen der han opplevde sitt verste tap da tilsvarende kamp i fjor endte 4-0 til Chelsea og Antonio Conte.

Conte var også under press. 0-3-tapet for Roma i Champions League var uakseptabelt, og Conte hadde samlet sine spillere til oppvaskmøte på treningsfeltet i Cobham to dager etter besøket i den italienske hovedstaden. En av konsekvensene var at David Luiz, en av få som konfronterte Conte i møtet, ble henvist til tribunen.

Luiz ble bedt om å holde seg hjemme fredag, trente på egenhånd lørdag, og med Chelseas ungdomsspillere søndag. Hans fremtid i klubben er uviss etter konfrontasjonen med Conte.

Conte satte i stedet sin lit til Andreas Christensen i hjertet av forsvaret, og kunne endelig sende N’Golo Kanté ut i kamp igjen. Dermed valgte Conte en 3-5-1-1 formasjon, med Hazard i en fri rolle bak Morata. Mourinho, som riktignok lider under savnet av Pogba, innrettet seg, og matchet opp Conte på kantene med en 3-4-3 formasjon. Henrik Mkhitaryan, et potensielt bindeledd mellom midtbanen og Lukaku/Rashford på

USYNLIG: Danske Andreas Christensen hadde god kontroll på Romelu Lukaku under søndagens oppgjør.

topp, ble ofret til defensiv jobb mot Kanté. Da Mkhitaryan ble byttet ut etter en times spill hadde han vært banens minst synlige spiller, med Lukaku som en annen sterk kandidat til den betegnelsen.

 

Manchester United startet kampen i tråd med David Unsworths favorittuttrykk (front foot), og det var tegn til at Mourinho implementerte samme taktikk som da United slo Chelsea 2-0 på Old Trafford i fjor. Da ble Pedro og  Hazard tatt ut av kampen gjennom aggressivt mann mot mann-spill, en taktikk som også fungerte bra i cup-kampen på Stamford Bridge noen uker senere, helt til utvisningen av Herrera

Dermed fikk vi et kampbilde med intense, kompakte situasjoner med mange spillere i ballområdet. En type kamp som setter enorme krav til spillernes nærteknikk, overblikk og ro i stressende situasjoner.

Noen avgjørende elementer i et slikt kampbilde mellom to jevne motstandere:

  1. For spillerne sentralt i banen – i hvilken grad er de i stand til å beholde ballen og frigjøre spillere med mer rom? (Særlig vingbacker og stoppere)
  2. For bakre treer i begge lag – i hvilken grad er de i stand til å slå pasninger som er fremoverrettede og bryter gjennom linjene i motstanderen?
  3. For spissene – i hvilken grad er de i stand til å beholde ballen under tett markering/press fra aggressive forsvarsspillere?

Disse tre elementene i kampen var avgjørende, og Chelsea var bedre enn Manchester United.

Kanté, Bakayoko og spesielt Fabregas/Hazard behersket de små rommene bedre enn Matic/Herrera/Mkhitaryan. Merk også at Hazard kunne droppe ned og gjøre dette til en sentral 4 mot 3 kamp i kampen. Bailly måtte tidvis støte langt ut av egen forsvarsrekke for å jakte Hazard, og Morata var kvikk til å oppfatte dette og true rommet Bailly forlot.

Chelseas bakre treer spilte tidvis med høy risiko, men slapp unna med det, og dette var en ny nøkkel i kampen. Christensen, Azpilicueta og Cahill spilte med ro og fin risikovurdering, mens i motsatt ende viste Bailly, Smalling og Jones sine klare begrensninger offensivt, trolig også hemmet av en mer restriktiv instruks fra Mourinho enn den Conte gir sine bakerste spillere.

Alvaro Morata trådte i karakter i denne kampen, og ga et tydelig svar på tiltale til den utfordringen Conte må ha gitt ham. Mer fysikk, mer råskap, større aksjonsradius. Morata var et konstant uromoment, i motsatt ende av banen falt Romelu Lukaku fullstendig igjennom i en kamp som denne. Når belgieren blir svermet av motspillere og matchet på fysikk, blant andre av en imponerende Azpilicueta, fremstår han som for tung og lite mobil. Lukaku hjemsøker de svakere lagene i Premier League, men har til gode å overbevise i toppkampene.

På 0-0 kunne begge managerne si seg noenlunde fornøyd med status quo. Dette endret seg i det øyeblikket Morata helt fortjent sendte Chelsea foran med 1-0. Azpilicueta tok et glitrende initiativ som man ikke kunne se for seg fra en av Uniteds tre bakerste spillere. Bakayokos decoy-run dro Smalling ut av posisjon og Bailly så faren for sent. Dermed kunne Morata på majestetisk vis stige til værs og heade utagbart bak De Gea.

Hva gjorde Mourinho? Han kastet inn Fellaini, en spiller som hadde trent for første gang fredag og meldt seg til tjeneste for laget. Fellaini betyr route-one og andreballsspill, likevel gjorde han seg mest bemerket med et par fryktelige balltap på egen halvdel som Chelsea nær utnyttet til å doble ledelsen.

En farlighet ble det, da den ellers meget gode Christensen feilberegnet og Fellaini kunne bryste ned til seg selv før han avsluttet over. Dermed ebbet det ut i 1-0 til Chelsea, og Mourinhos fryktelige statistikk borte mot the big six fortsetter. Elleve kamper, seks tap og fem uavgjorte som alle har vært 0-0.

Ja da, vi kjenner alle Mourinhos kyniske og pragmatiske tilnærming i toppkampene. Lav risiko, vente på motstanders feil, spille på resultat. Etter denne rekken av kamper er det likevel betimelig å stille spørsmålet om denne tankegangen holder i den nye Premier League-æraen? Disse lagene gjør sjelden feil. Faktisk så sjelden av Wayne Rooneys mål borte mot Tottenham i fjor er Uniteds eneste scoring borte mot «the big six.»

Holder det?

Chelsea, Manchester City, Tottenham, Liverpool og Arsenal har ett fellestrekk som United mangler, et offensivt spillemønster som går ut på å frigjøre de beste spillerne i posisjoner der de kan plage motstanderen. Manchester United viser ingen tegn til å ha et slikt mønster. Det er ikke mulig å se et bindeledd mellom forsvarsblokken og spissene. Mata spilte ikke, og Mkhitaryan ble redusert til en statist i skyggen til Kantè.

På pressekonferansen etter kampen snakket Mourinho i kjent stil om savnet av Pogba, og det er vitterlig et faktum at Pogba kunne gjort en forskjell her. Men med et transferbudsjett som andre kan drømme om kan det ikke være slik at savnet av en spiller etterlater laget ute av stand til et kollektivt angrepsmønster.

Mourinho er en defensiv trener, og disse toppkampene på bortebane taler sitt tydelige språk:

Han er ikke i stand til å etablere et offensivt spill som truer motstanderen nok.

Ta Chelsea som eksempel. Conte har en offensiv trussel i forsvarsspillere som tar løpet fremover og utnytter ubalanse, eksemplifisert ved Azpilicueta på scoringen. Conte har kreativitet fra midtbaneposisjonen, spesielt ved blikket til Fabregas. Videre har Conte relasjoner og bevegelsesmønstre når spillet vris til motsatt vingback. Og viktigst av alt, Conte har motsatte bevegelser og spillmønstre helt fremme, tydeligst demonstrert ved flikk i blinde mot en feilvendt Morata.

Mourinhos offensive plan er vanskelig å få øye på, og når Fellaini kommer inn sitter man igjen med en følelse av at den offensive utviklingen i Premier League har løpt fra Mourinho.

Dette er Mourinhos blindgate, og hans evne og vilje til å gjøre noe med det vil være avgjørende for om Manchester United kan vinne ligaen under hans ledelse.

Man kan selvsagt påpeke at United ligger som nummer to, og poengmessig har kommet godt fra de første elleve rundene. Videre er United sterke mot antatt svakere lag. Men – mangelen på offensivt mønster i toppkampene som avgjør ligaen er slående.

I desember møtes United og City til en kamp som langt på vei kan bestemme utfallet av årets Premier League. Forhåpentlig har Mourinho alle sine beste spillere tilgjengelig til den kampen.

Til den tid bør Mourinho ha kommet frem til en ny strategi. Om han evner å finne en slik strategi vites ikke.

Fem ting vi lærte i den 10. Premier League-runden

Manchester City er det beste laget i Premier Leagues historie

10 kamper. 28 poeng. 35 scorede mål. Det er nøkkeltallene, og bak disse ser vi et komplett fotballag og en Pep Guardiola som smiler stadig bredere. Manchester City virker utilnærmelige, og en vanskelig bortekamp mot defensive West Bromwich Albion ga nye 3 poeng. Resultatet (3-2) gir et uriktig bilde av kampen, for her kunne og burde City vunnet med klarere sifre. Dette var også dagen da Manchester City slo rekorden i antall vellykkede pasninger. Opta har ført statistikk med dette i over et tiår, og 844 vellykkede pasninger er Citys nye rekord. Kampen varer i 90 minutter, og ballen er ute av spill en stor andel av disse. Gjør litt enkel matematikk og du skjønner at Manchester City var relativt dominerende på The Hawthorns. Kan  noen hindre Pep Guardiolas menn i å ta tittelen?

Josè Mourinho lignet seg selv igjen

Kampen mellom Manchester United og Tottenham var kampen om å være Manchester Citys sterkeste utfordrer denne sesongen. Med Uniteds besøk på Anfield friskt i minne var det oppløftende å se at Mourinho sendte sine menn ut for å vinne. Med spillere som var aggressive og fremoverrettede klarte United tidvis å få Tottenham ut av rytmen, og sto til slutt igjen som fortjente vinnere. Fysikk, mann mot mann og direkte spill kan være oppskriften også neste helg mot Chelsea, og ikke minst når City og United møtes senere i sesongen. Mourinho hysjet på hele verden i sekundene etter kampen, og har plottet en plan for ligatittel.

David Unsworth løser ikke Evertons problemer

Det finnes flere gode argumenter for å sparke en manager når klubben underpresterer. Det gir ofte en umiddelbar resultateffekt, spillertroppen samler seg om prosjektet og man kan stake ut en ny retning. Etter en ligacup-kamp og en seriekamp mot Leicester har ikke Everton-legenden Unsworth lykkes med noe. Fasiten er to tap, en rekke misfornøyde stjerner som er skjøvet ut i kulden, og et like stort savn etter en målscorer. 25 innlegg og cornere mot Leicester, ingen kvalifiserte avslutninger. Everton må snarest finne en solid, permanent manager, og bør starte jakten på en nummer 9 som kan signeres tidlig i januarvinduet.

Troy Deeney er Premier Leagues urokråke

Elsket og hatet, Troy Deeney er politisk ukorrekt i stilen. Etter Arsenal-kampen snakket han rett fra levra om Arsenals pysete forsvarsspillere, i helgens kamp fulgte han opp med scener som lignet andre idretter enn fotball. Tommelgrepet på Joe Allen og Ryan Shawcross flyvende gjennom luften som en sekk poteter deler opinionen rundt Troy Deeney. FA kan godt komme til å ha et ord med i debatten når de får sett på videoen.

Slaven Bilic kjenner presset

SLAGEN MANN: Slaven Bilic var langt nede da Palace utlignet til 2-2 på lørdag. Foto: Reuters/Matthew Childs

Etter 95 minutter av bunnkampen mot Crystal Palace hadde West Ham tre poeng i lomma, og ballen nede ved hjørneflagget til Crystal Palace. Michael Antonio trengte bare å stå der i noen sekunder, og Bilic ville fått tre sårt tiltrengte poeng. Antonio slo et uforståelig innlegg, Palace gikk i angrep og Zaha utlignet. Bildene av Slaven Bilic langs sidelinjen etter kampen talte sitt tydelige språk; denne mannen merker presset. Neste lørdag kommer Liverpool til London Stadium.