Mestermøte i Sotsji

Finn frem fredagstacoen og ta plass i sofaen; i kveld er det klart for VMs første tungvektsoppgjør!

Regjerende europamester Portugal tar imot VM-vinnerne fra 2010, Spania, til toppkamp i gruppe B. Dette er kampen som kunne ha vært en finale eller semifinale. Kampen om den Iberiske halvøy. Kampen mellom erkerivalene, med verdensklassespillere i alle posisjoner. Kampen mellom spillere som kjenner hverandre inn og ut, og som attpåtil i mange tilfeller er klubbkamerater. Lagene kommer fra samme sydlandske, tekniske fotballkultur, og vi kan forvente oss kvalitet, nerve og intensitet i toppklasse.

Når kampen sparkes i gang kl 20.00 norsk tid på TV 2, kan en trygt slå fast at oppladningen i begge leire har vært langt fra optimal. Den portugisiske troppen er preget av kaoset som hersker i den hjemlige toppklubben Sporting Lisboa. Sesongen i Sporting har vært preget av kaos, og det har oppstått en isfront mellom flere av spillerne på den ene siden, og deler av fansen og klubbpresidenten på den andre siden. Det har ført til at en rekke av klubbens spillere, mange av dem viktige brikker i Portugals landslagstropp, har gitt varsel om at de kansellerer sine kontrakter i Sporting Lisboa. Bråket har pågått for fullt denne uken.

I den spanske leiren er kaoset om mulig enda verre. Landslagssjef Julen Lopetegui ble for få dager siden presentert som Real Madrids nye hovedtrener. Tidspunktet og prosessen fikk det spanske forbundet til å tenne på alle plugger, og Lopetegui ble sparket denne uken, mot landslagsspillernes ønske.

I TÅRER: Julen Lopetegui ble presentert som Real Madrid-trener torsdag ettermiddag bare én dag etter at han ble sparket som Spanias landslagssjef. FOTO: REUTERS/Juan Medina

Dermed blir det Fernando mot Fernando på sidelinjen i Sotsji i kveld. Fernando Santos, rutinert ringrev som ledet Portugal til EM-pokalen i 2016, står ved roret hos Portugal. For Spania blir det ilddåp for Fernando Hierro. Den gamle midtstopperkjempen har på kort varsel blitt kastet inn som landslagssjef.

Felles fornavn til tross, kontrastene mellom disse to er store. Santos for Portugal er erfaren i dette gamet etter å ha ledet Hellas til utslagsrunden i to mesterskap og sitt hjemland Portugal til EM-triumf. For Hierro er dette upløyd mark, men det er likevel et klokt valg av det spanske forbundet. Hierro fortjener den misbrukte betegnelsen “legende”, og han nyter stor respekt blant stjernene til Spania. På tampen av sin egen spillerkarriere tilbrakte Hierro et år i Premier League med Bolton. Mine gamle venner derfra forteller om en leder av rang, en mann som øste av all sin kunnskap og tok rollen som den perfekte mentor. Den auraen av ro og autoritet er akkurat det Spania trenger nå.

Fernando Hierro og Sergio Ramos på en pressekonferanse i forkant av VM-åpningen mot Portugal. FOTO: AFP PHOTO / Odd ANDERSEN

For tross bråk i begge leire, disse spillerne takler dette. Ryggmargsrefleksen til toppspillere av dette formatet er å bruke krefter på det de kan gjøre noe med. Samling i garderoben, rette fokus mot oppgaven, på med skruknotter, ut å kjør.

Og for en kamp det blir! Spanias lekne angrepskombinasjoner er en fryd for øyet. Med noen av verdens beste ballfordelere sentralt i banen, backer som flyr opp og ned langs kantene og masse bevegelse foran er de en fryktinngytende motstander. Spania plager motstanderen med ballinnehav og ligger oftest på 60-70 prosent i kampene. Mot dette vil Portugal opptre med kynisme og organisering, vel vitende om at forsvarsmuren må fungere. Gjør den det, så har Portugal enkeltspillere som kan levere ekstraordinære prestasjoner.

Kampen vil krydres av herlige dueller over hele banen. Møtet mellom Sergio Ramos og Cristiano Ronaldo er det mest iøynefallende. Lagkamerater i Real Madrid og nettopp ferdige med feiringen av nok en tittel i Champions League, her møtes en av verdens beste midtstoppere og en av verdens beste spisser. De kjenner hverandres bevegelser inn og ut etter daglig trening mot hverandre. Hvem som kommer seirende ut av denne duellen vil langt på vei kunne avgjøre kampen.

I motsatt ende kan vi få et ordentlig tungvektsmøte mellom Diego Costa på topp for Spania og et stopperpar for Portugal bestående av Pepe og Bruno Alves. Det er en duell det lukter svidd av.

VM er endelig i gang, og åpningskampen mellom Russland og Saudi-Arabia ga oss fantastiske scoringer og jubel for hjemmefansen. Men i kveld venter fotball på et helt annet nivå. Dette er spillere som til daglig kjenner på fotballens toppnivå. Nå skal de ut i kamp og forsvare nasjonens ære, mot erkefienden, på fotballens største scene. God fornøyelse!

Var dette Zidanes «Materazzi-øyeblikk» som fotballtrener?

I dag kom nyheten om at Zinedine Zidane gir seg som trener for Champions League-vinnerne Real Madrid. Avgangen slår ned som lyn fra klar himmel i den spanske hovedstaden, mindre enn en uke etter at Zidane ledet Real Madrids Galacticos til sin tredje tittel i verdens gjeveste klubbturnering. Tre titler på like mange år, en helt unik prestasjon.

Zidane gjorde alt riktig som spiller, og har gjort det meste riktig som trener. Da han tok over sjefsjobben etter Rafa Benitez i januar 2016, arvet han et lag av superstjerner som hadde gått lei av Benitez’ taktiske tilnærming til trening og kamp. Benitez var og er en meget god trener, men spillere av dette formatet vil ikke bare vinne, de vil også leke med ballen. Real Madrids stjernegalleri trengte en løsere form i treningsarbeidet, og Zidanes genistrek var å beholde en rekke av prinsippene til Benitez, samtidig som han ga verdens beste spillere større frihet til å utfolde seg og vise sitt talent på fotballens største scene.

Etter tre titler på rad i Champions League, mottas dermed nyheten om Zidanes avgang med sjokk i en hel fotballverden. Det er fristende å konkludere med at Zidane gjør en like stor feil i sin (foreløpige) avslutning som manager, som den han gjorde i sin avslutning som spiller. Hvem kan vel glemme Zidanes exit som fransk landslagsspiller; nedskallingen av Italias Marco Materazzi i VM-finalen 2006?

Et øyeblikks hodeløs opptreden fra verdens kanskje beste spiller, spilleren som mer enn noen utstrålte ro, balanse og overblikk. Var avgangen fra Real Madrid Zidanes «Materazzi-øyeblikk» som fotballtrener?

Svaret er nei.

Zinedine Zidane er trolig det nålevende mennesket som er best skikket til å forstå både spillerens og managerens rolle i den moderne toppfotballen. Han har erfaring fra høyeste nivå i begge roller. Zidane vet at han har tatt Real Madrid til toppen, og hvor skulle veien gå videre derfra? Mange har sterke meninger om fotballens mekanismer, men få har vært i en garderobe på dette nivået. På høyeste nivå, der forskjellen på suksess og fiasko er marginal, der alle har fysikk og ferdigheter i verdensklasse, der blir fotball først og fremst et mentalt spill. Hvem kan motivere sine spillere på best mulig måte? Hvem kan dyrke frem spillernes indre raseri når det gjelder som mest?  Hvor ofte kan man gjenskape mentaliteten som gir seier i Champions League?

Når Zinedine Zidane gir seg som Real Madrids trener, er det fordi han forstår disse mekanismene bedre enn de fleste. Han skjønner at reisen sammen med stjernegalleriet må ende her. Det er best for spillerne, som trenger nye impulser for å fortsette fremgangen, og det er best for Zidane, som ikke har mer å bevise i den spanske hovedstaden.

Samtidig viser avgjørelsen, og tidspunktet, en egenrådighet hos Zidane. Dette er en mann som vil ha regien i sin egen historie. Han informerte spillerne via tekstmelding, og tok en telefon til kaptein Ramos. Pressekonferansen tyder på at også klubbledelsen ble holdt utenfor prosessen, som dermed først og fremst pågikk i hans eget hode.

Zidane forlater verdens beste klubblag i særdeles god stand. Samtidig har han etablert seg som en internasjonal topptrener på øverste hylle. Han kom inn som reservelagstrener i B-laget Castilla, og forlater posten som tredobbel vinner i Champions League.

Både hans inntreden og hans farvel har vist at Zidane har format som fotballtrener. Mannen som trollbandt en hel fotballverden kan også binde sammen et lag av superstjerner. Overstegsfinter er det dessverre slutt på, men at vi ser ham på sidelinjen i store fotballkamper også i fremtiden, det er jeg sikker på.

En hyllest til Wenger

I dag kom meldingen. Arsene Wenger gir seg som Arsenal-manager etter denne sesongen.

Franskmannen har ledet Arsenal siden 1. oktober 1996, 22 sesonger i verdens tøffeste liga. I en verden der klubbene skifter managere oftere og oftere, er det grunn til å tro at Wenger er den siste av de store.

REVOLUSJONERTE ENGELSK FOTBALL: Arsène Wenger kom til Premier League da tiden var en annen. Han er en av de største grunnene til at engelsk fotball er blitt det den er blitt. Foto: Screenshot fra PLs arkiv

Arsenal er Wengers livsverk, og når han annonserer at inneværende sesong er hans siste, er det tid for å hylle en mann som kanskje mer enn noen satte retningen for Premier League.

Da Wenger entret scenen i 1996, møtte han en verden som var milevis fra den profesjonaliteten og vitenskapelige tilnærmingen til fotball som er gjeldende i Premier League i dag. Wenger var innovatøren som introduserte sports science, overvant pub-kulturen blant spillerne og innførte en praksis der manageren var tilstede på treningsfeltet og gjennomførte det daglige treningsarbeidet. “Le Professeur” sto for intet mindre enn et paradigmeskifte i engelsk fotball, og resultatene kom.

Det er tid for å hylle en mann som kanskje mer enn noen satte retningen for Premier League

Tre Premier League titler og fire FA-cup-pokaler på sine første ni sesonger. Hvem kan vel glemme “The invincibles”, laget som gikk gjennom en hel sesong (2003/04) uten å tape en kamp? Med en stamme bestående av Sol Campbell, Patrick Vieira, Dennis Bergkamp og Thierry Henry, gikk Arsenal ubeseiret gjennom en hel Premier League-sesong. En helt vanvittig prestasjon, med professor Wenger som allmektig arkitekt.

Wenger krevde all makt, og fikk det også av Arsenal-styret. Overganger, strategi, laguttak og trenere, Wenger er og var Mr. Arsenal.

DEN STØRSTE SUKSESSEN: Thierry Henry ble hentet av Wenger i 1999, og skulle bli den største stjernen i ett av engelsk fotballhistories beste lag. Foto: Sinead Lynch/AFP

Men etterhvert våknet konkurrentene, og forspranget som Arsenal hadde på mange av rivalene ble sakte men sikkert borte. Med større økonomiske muskler og samme ærgjerrige fokus på forbedring i de små marginene, kunne andre klubber følge retningen som Wenger hadde staket ut for engelsk fotball.

Sommeren 2006 flyttet Arsenal fra ærverdige Highbury til fantastiske Emirates Stadium, også dette som en av “the first movers” i ligaen. Flyttingen førte imidlertid til at fokuset som hittil hadde vært utpreget sportslig, nå dreiet mer i retning finansiering og økonomi.

De siste årene er plakatene med “Wenger Out” blitt et stadig vanligere syn på Emirates. I takt med Arsenals relative fall målt mot konkurrentene har flere hoppet på denne historien. Og de har kanskje et poeng, for da Wengers forsprang var innhentet, var han aldri i stand til å fornye seg.

Da Wengers forsprang var innhentet, var han aldri i stand til å fornye seg

Modellen som revolusjonerte Premier League ble kopiert, foredlet og videreutviklet til nye høyder. Imens stod Wenger på sitt. Han fortsatte å insistere på et hovedfokus på angrepsfotball, en fotball som på sitt beste er en fryd for øyet, et mareritt for en motstander, en type fotball som fortjener betegnelsen kunst. Mang en gang møtte jeg Wengers lag, og sto bak i midten mens spillerne bølget fremover med bevegelser, teknikk og samhandling. Et praktfullt og skremmende skue.

HAR OVERLEVD ALLE: Arsène Wenger har sett managere komme og gå i de andre klubbene. Samtidig har han selv blitt værende i Nord-London i 22 år. Foto: Scanpix

Samtidig ga Arsenal deg alltid en sjanse. Motspillet mot Arsenal er kanskje er den mest etablerte sannheten i Premier League: Klarer du å stå imot angrepsbølgen, så kommer kontringene mot ensomme forsvarsspillere.

Dermed ble furene stadig dypere i Wengers ansikt de siste årene. For selv om laget fremdeles glimtvis leverer fotball som kan få voksne menn til å gråte av glede, så har fotballen flyttet seg videre, og toppnivået er utenfor Arsene Wengers rekkevidde.

Dermed ender han sin Arsenal-karriere utenfor topp fire for andre året på rad. Håpet om Champions League lever allikevel ennå. Atletico Madrid venter i semifinalen for Wengers menn, og turneringen må vinnes om Wenger skal krone sin karriere med å lede Arsenal til Champions League nok en gang.

FA-CUP-EKSPERT: Wenger har sikret seg sju FA-cuptitler som Arsenal-manager. Det har ingen andre klart før ham. Foto: Scanpix

Jeg husker FA-cup-finalen i fjor. Wenger under enormt press. Flere og flere krevde hans avgang. På Wembley fikk vi se Arsenal på sitt aller beste, en gruppe spillere som lot lenkene falle og spilte på små marginer, med stor risiko. En fryd for øyet, og et stolt øyeblikk for mester Wenger.

Nå har han gitt sine spillere, sin styreformann og sine millioner av fans en dato for slutten på hans virke.

Han blir stående som en av dem som i størst grad påvirket Premier League til å bli tidenes mest severdige fotballturnering. En triumf i Europaligaen vil være et verdig punktum for Arsene Wenger.

Smerten ingen snakker om

Tidligere denne måneden ga Per Mertesacker et uvanlig ærlig intervju til den tyske avisen Der Spiegel. Midtstopper Mertesacker, som har vært bærebjelke og toppspiller i en årrekke for Arsenal og det tyske landslaget, forteller åpent og sårbart om de mentale og fysiske utfordringene ved å være fotballspiller på øverste nivå. Intervjuet anbefales på det sterkeste, og kan leses via lenken helt nederst i dette innlegget.

HAR OPPLEVD DET STØRSTE: Per Mertesacker vant VM-gull med Tyskland for fire år siden. Foto: Matthias Schrader/AP

Mertesacker, min gamle motstander gjennom mange år, slet med toppfotballens umenneskelige krav, men la lokk på problemene, i likhet med så mange andre som er på innsiden av det moderne sirkus.

Mertesacker var et stort talent, og ble skutt ut på stjernehimmelen i ung alder. Hans egne ord beskriver denne tilværelsen best:

“Because, of course, at some point you realize that it’s all a burden, physically and mentally, that you’re supposed to handle and deal with. That it is no longer in any way about having fun and that you have to deliver, with no ifs, ands or buts, even if you’re injured.”

Mertesacker slet med søvnproblemer, kvalme og prestasjonsangst. Sterk på utsiden, kaos på innsiden. En situasjon mange i toppfotballen vil kjenne seg igjen i, men som få snakker om. Per Mertesacker gir seg som profesjonell spiller etter årets Premier League-sesong, og vil helst slippe å spille flere kamper. Han er sliten i hodet, ødelagt i kroppen.

Mine mange møter med Per Mertesacker illustrerer en av toppfotballens store utfordringer. Vi har spilt mot hverandre utallige ganger, og markert hverandre på cornere og dødballer. Mertesacker utstrålte alltid ro og styrke, men det var altså på utsiden. Hans egen personlige kamp forble i hans hode, og verken trenere, med- eller motspillere fikk ta del i den. Hvorfor sa han aldri noe?

REAL HARDHAUS: Per Mertesacker har kastet seg inn i mangt et 16-meterfelt. Her blir han matchvinner mot Fulham på Craven Cottage i april 2013. Foto: Lefteris Pitarakis/AP

Jeg kjenner meg igjen i Mertesackers intervju, for slik er fotballen på øverste nivå. I en virkelighet der man er programforpliktet til å vise styrke i enhver situasjon, finnes det ikke rom for svakhet. Og i et regime som konstant forsøker å optimalisere prestasjonen, utnytte din kapasitet til siste kraft er klemt ut, tjener ærlighet omkring egne problemer ingen sak. Det finnes ikke tid og rom til å snakke om hvordan du egentlig har det.

Jeg har sett disse mekanismene hos mange spillere, i alle lag. Du sitter i garderoben før en viktig kamp, og presset tærer på alle. Noen kaster opp på toalettet, noen sitter med hodet i hendene og kjemper mot egne tanker. Men når øyner møtes, skal du utstråle styrke.

Vi snakket gjerne om at vi gikk i krigen sammen. Man kan selvsagt hevde at “det er bare fotball”, men under oppmerksomhetens lupe snevrer virkeligheten seg sammen. Intet eksisterer i denne verdenen, annet enn kampen, spillerne og ballen. Seier eller tap. En magisk prestasjon eller en skjebnesvanger feil. Helt eller syndebukk.

STRÅLTE I FA-CUPFINALEN: Forrige sesong spilte Per Mertesacker kun én fotballkamp fra start for Arsenal (pluss en som innbytter). Det var i FA-cupfinalen, der han tok luven av den overlegne ligamester Chelsea og var svær sentral i Arsenals 1-0-seier på Wembley. Foto: Ian Kington/AFP

For egen del fant jeg noen strategier som lot meg leve i denne verdenen: Ditt beste er alltid godt nok, ingen kan forlange mer. Oppmerksomhetens lupe er bare støy, og kan ikke endres eller påvirkes. Til tross for umenneskelige krav til kropp og sinn, toppfotballen er et privilegium som er få forunt.

Og viktigst av alt, du har valgt det selv.

Slik skaper hver spiller sin fortelling, sin egen historie. En god fortelling er til å leve med, en dårlig fortelling gir smerte.

I den store fortellingen om toppspillernes kamp mot de store kreftene som river og sliter, er det helt nødvendig å endre manuskriptet. Altfor mange sliter med problemer som aldri får en løsning, og som kan stake ut kursen for en vanskelig tid også etter at karrieren tar slutt. Grunnleggende tror jeg det handler om hvorvidt man klarer å se seg selv som en som spiller fotball, eller om fotballspilleren og din egen person blir ett og samme vesen. Den store fortellingen er på samme tid et kollektivt og et individuelt ansvar. Det må være rom for å åpne opp, men samtidig må den det gjelder tørre å gjøre nettopp det.

Når Per Mertesacker tar fatt på sitt nye kapittel i Arsenals ungdomsakademi, kommer dette til å være hans viktigste anliggende. Han klarte det aldri selv, men nye generasjoner må forstå at det handler ikke bare om å prestere for enhver pris. Det handler kanskje først og fremst om å kunne leve med det.

Her kan du lese intervjuet med Mertesacker:
http://www.spiegel.de/international/business/interview-with-mertesacker-about-exit-from-arsenal-football-a-1198260.html?utm_source=dlvr.it&utm_medium=twitter#ref=rss

Kan Mark Hughes redde Southampton?

Generell konsensus i Premier League er at Southampton er et mønsterbruk. Klubben på Sør-kysten av England har de siste årene vært et eksempel til etterfølgelse for PL-klubber utenfor “the big six”.

Med begrensede ressurser er Southampton blitt nummer seks, syv og åtte de siste tre sesongene. Samtidig har klubbledelsen solgt unna spillere for enorme summer, blant annet til Liverpool, der Virgil van Dijk er den siste i rekken av Southampton-spillere som tar turen til større klubber.

STARTET ENGLANDSEVENTYRET I SØR: Både Virgil van Dijk og Sadio Mané imponerte i Southampton før de ble hentet til Liverpool. Foto: Peter Powell/Reuters

Denne langvarige salgsprosessen burde normalt svekket Southampton betydelig, men klubben har på imponerende vis klart å fylle hullene etter alle overgangene ved å lene seg på Englands kanskje mest vellykkede akademi for utvikling av unge spillere.

Les også: TV 2s sak fra 2014 om hemmeligheten bak Southamptons suksess

Fra nettsidene til Saints Academy kan vi lese:

«We have built our club on sound business principle, and the Academy and development of young players is part of that business plan. We have a philosophy that drives the development of young players because we want a team with young, home-grown players. Southampton Football Club is proven in its success at turning young potential into excellence. Over the last four years, this pathway has produced the likes of James Ward-Prowse, Luke Shaw, Harrison Reed and Calum Chambers. »

Men denne sesongen har det blåst opp til storm på den normalt rolige og behagelige Sør-kysten. Southampton-fansen frykter at klubben skal lide samme skjebne som Titanic da hun i sin tid la ut fra nettopp Southampton på vei mot New York. Manager Mauricio Pellegrino har denne sesongen ledet et lag som er fintspillende, men som svikter foran begge mål. Et lag med gode spillere, som spiller fin fotball, men som på godt engelsk per nå fremstår som “soft”.

MISTET JOBBEN: Mauricio Pellegrino ble den niende Premier League-manageren som forlot sin post denne sesongen. Foto: Glyn KIRK/AFP

Etter helgens katastrofale 0-3-tap for en annen nedrykkskandidat (Newcastle), fikk klubbledelsen nok og gikk til det desperate skritt å sparke Pellegrino. Når skuta tar inn vann, stilles kapteinen til ansvar.

Da jeg var på St. Mary`s og kommenterte 0-2-tapet for Liverpool for noen uker siden, slo det meg hvor sårbare dette laget er i en nedrykkskamp. Laget har kvalitet og er egentlig for bra til å rykke ned, men fremstår fullstendig uten fighteregenskaper som er helt avgjørende når de nødvendige poengene skal skvises ut av gjenstående kamper.

Pellegrino insisterte på å fortsette på samme måte, med et endeløst antall pasninger i det oppbyggende spillet, lite eller ingen gjennombruddskraft, og totalt uten trøkk foran motstanderens mål. Det ble hans bane.

Southamptons langvarige og imponerende lagbygging står dermed i fare for å synke til Championship, og det er tid for å røske opp i garderoben, og få spillerne til å innse alvoret i situasjonen. Viktigst av alt, laget må legge bort sitt DNA og spille mer effektivt og resultatorientert resten av kampene.

I dette bildet fremstår Mark Hughes som et fornuftig valg for Southampton. Hughes fikk som kjent sparken i Stoke tidligere i sesongen, og kjenner Premier League ut og inn etter mange år i gamet. Hughes er ikke en utpreget taktiker, og har vesentlige mangler i forståelsen av den defensive delen av spillet og detaljrikdommen som kreves for å perfeksjonere en backfirer.

FRA DET MOTSATTE OPPGJØRET: Her er Mark Hughes fotografert på hjemmebanken til Stoke fra oppgjøret mot Southampton i høst. Stoke vant 2-1, en av kun fem hjemmeseire de har tatt i Premier League denne sesongen. Til slutt fikk Mark Hughes sparken … Foto: Geoff Caddick/AFP

Når han likevel kan være et godt valg for Southampton, så skyldes det følgende:

  • Mark Hughes har en umiddelbar og særdeles positiv innvirkning på en spillergruppe. Sammen med hans sersjanter (Mark Bowen og Eddie Niedzwiecki) hever han kvaliteten på trening med det samme. Disse gutta har en positiv og enkel tilnærming til trening. Det skal spilles, løpes og konkurreres, og opplegget fra trening tas med inn i kamp.
  • Hughes sine primære offensive virkemidler er spill i lengeretning, løp inn foran mål, avslutninger og trykk.
  • Hughes sitt primære defensive virkemiddel er “three second fury”, altså et tre sekunders raseri for å vinne igjen ballen så tidlig som mulig.
  • Hughes har enorm erfaring fra PL og vet hva som kreves i bunnstrid.
  • Det er få andre kandidater som kan gjøre en jobb fra dag én i denne klubben.

Disse faktorene gjør at Mark Hughes burde være godt skikket til å redde plassen for Southampton. Bunnstrid krever enkle retningslinjer, at alle drar i samme retning, positivitet og tro på at prosjektet vil lykkes.

Presset øker i Southampton. Et lag med gode spillere, som nå har sjansen til å vise hva de er laget av. Mark Hughes har sjansen til å bygge opp sitt rykte etter fadesen i Stoke. Det burde være en god match.

TILBAKE TIL GAMLEKLUBBEN: Mark Hughes vender tilbake til en av sine tidligere klubber. Waliseren spilte for Manchester United, Barcelona, Bayern München, Chelsea, Southampton, Everton og Blackburn gjennom en strålende spillerkarriere. Som manager har han vært ansvarlig for Wales, Blackburn, Manchester City, Fulham, QPR og Stoke før han nå altså for andre gang i trenerkarrieren tar over en klubb han tidligere også har spilt for. Sist gang, i Blackburn, gikk det veldig bra. Foto: PLs arkiv

Oppgjørets time

Lørdag møtes erkerivalene Manchester United og Liverpool i en kamp som langt på vei kan avgjøre hvem som tar andreplassen i årets Premier League – bak suverene Manchester City.

Oppgjørene mellom de røde lagene fra Manchester og Liverpool er kamper med et enormt historisk bakteppe. Dette er Englands to mestvinnende fotballklubber, fra Nord-Englands to største byer.

Det er en fotballkamp i 90 minutter som alle andre, men samtidig er det så mye mer. Det er tradisjon, historie, høytid, og et brennende ønske – både fra managere, spillere og fans – om å beseire den argeste rivalen. Lørdag står slaget for to hundrede gang!

Alt dette har det vært snakket og skrevet om i lang tid allerede, men når fløyta går 13.30 norsk tid, er det tid for fotballkamp. Alt det andre skaper en fantastisk ramme, men spillere og managere må fokusere innenfor krittstrekene på Old Trafford, og glemme hele innpakningen.

MØTES IGJEN: Jürgen Klopp gir José Mourinho en god klem forut for det motsatte oppgjøret i oktoner. (AP Photo/Rui Vieira)

Når Manchester United møter Liverpool, møtes også to fundamentalt forskjellige fotballfilosofier.

  • Jürgen Klopp tror på tempo, gjenvinning og angrepsfotball. Han vil kvele motstanderen med bevegelse, ferdigheter og intensitet. Samtidig er Klopp en mann med et langsiktig prosjekt, han bygger laget og troppen spiller for spiller, i en helhetlig plan som samsvarer med hans syn på fotball.
  • Josè Mourinho tror på kontroll, risikovurdering og et forsvar i balanse. Motstanderen vil før eller siden gjøre feil, og den som er best organisert og mest disiplinert, vil vinne i hans fotballunivers. Mourinho tenker ikke langsiktig. Han vil vinne den neste kampen og den neste tittelen. Derfor fremstår hans signeringer mer som enkelthendelser enn som brikker i en overordnet plan.

Det er viktig å understreke at det ikke er noe som er riktig eller feil med Klopp eller Mourinhos tankegang.

Hvordan fotball skal spilles er et spørsmål som kan besvares på ulike måter. Til syvende og sist er det den som vinner som får rett. Fansen kan ha meninger om hva som er severdig og attraktivt, men i managernes verden er stilen underordnet – det handler om å vinne!

Med to så ulike tilnærminger til spillet, og med et smalt fokus på det som skal skje på banen, er det interessant å se på det taktiske spillet mellom Klopp og Mourinho.

Følgende fakta ligger til grunn:

  • De siste fire oppgjørene mellom lagene har endt uavgjort
  • Liverpool har en fantastisk angrepsrekke, og har scoret hele 67 ganger i Premier League til nå
  • Manchester United er ligaens beste hjemmelag i forsvar, med kun seks innslupne mål på Old Trafford
  • Manchester United starter kampen på andreplass på tabellen, to poeng foran Liverpool

Hvilken kamp kan vi forvente på Old Trafford?

Det er mange gode grunner for at Mourinho velger en forsiktig tilnærming. United har to poengs forsprang og lever greit med uavgjort. Videre har Liverpools trio i front et vanvittig toppnivå, og det vil være nødvendig for Mourinho å beholde backfireren samlet for å nekte Manè, Firmino og Salah boltreplass. Eric Bailly er muligens tilbake fra start og får en viktig rolle her, samtidig som backene må ligge smalt i banen. Det er sannsynlig at Uniteds smale backfirer og kompakte midtbane vil gjøre arbeidsforholdene vanskelige for Liverpool-angrepet. Dette fikk Chelsea og Eden Hazard merke for et par uker siden da de gjestet Old Trafford.

KAN IKKE FÅ ROM: Mohamed Salah, Roberto Firmino og de andre Liverpool-stjernene vet å utnytte seg av muligheter når rommene er store. Foto: Oli Scarff/AFP

Generelt vil en åpen og hurtig kamp være til fordel for Liverpool. Dersom spillet bølger frem og tilbake, og vi får kontring på kontring og store rom, vil Liverpool få utnyttet sine ferdigheter. United vil på sin side forsøke å dra ned tempoet, stykke opp spillet og frustrere Liverpool, i et forsøk på å fremprovosere overmot og enkle feil.

Når disse stilartene møtes, er det verdt å nevne at Uniteds tilnærming oftest legger premissene for kampen i større grad enn Liverpools. Det er enklere å være destruktiv enn å være konstruktiv. Dermed vil kampbildet, så lenge det står 0-0, mest sannsynlig ligne en stillingskrig. Liverpool forsøker å dra opp tempoet og finne åpninger i forsvarsrekkene, United blir i sine posisjoner og parerer angrepene.

Dersom Klopps frontrekke blir nøytralisert, har han imidlertid en annen angrepsvinkel. Liverpools backer er et underkommunisert og undervurdert angrepsvåpen, og utviklingen til Trent Alexander-Arnold og Andy Robertson har styrket Liverpool den siste tiden. Klopps nåværende førstevalg på backplassene slår flere innlegg i åpent spill enn noen andre backer i topp 6, og de kan fort vise seg å være nøkkelen for Klopp.

FORRIGE OLD TRAFFORD-OPPGJØR MELLOM LAGENE: Klopp og Mourinho dirigerte troppene på samme arena i januar 2017. Da endte det 1-1. Foto: Dave Thompson/AP

I tillegg til gode individuelle ferdigheter, imponerende fart og stor løpskapasitet hos de unge backene, virker Klopp også å ha gjort et taktisk grep i bruken av banebredden. Der de tidligere i sesongen ofte gikk høyt og bredt ekstremt tidlig i det oppbyggende spillet, kommer de nå bakfra med langt bedre timing og fart. Dette styrker Liverpool offensivt, og gjør laget mindre sårbart defensivt idet stopperne i mindre grad overlates til seg selv.

Dersom Liverpools backer blir lagets nødvendige angrepsvåpen, vil Mourinho tvinges til å bruke sine kanter til en stor defensiv jobb. Alternativet til dette er å skyve over med egen backfirer, men da oppstår akkurat de rommene som angriperne til Liverpool jakter på. Det vil Mourinho for all del unngå, og det vil derfor ikke være overraskende om United i perioder ligger med en smal backfirer og to lave kanter, i praksis seks mann i forsvarsrekken.

Dermed kommer vi til et annet viktig punkt. Et lavt United-lag har en naturlig «out-ball» i Romelu Lukaku, som vil stå mot Liverpools stoppere i kontringsfasen. Dette er en nøkkelduell. Vil stopperne bryte foran og kvele kontringen med det samme, eller er Lukaku i stand til å ta inn ballen og legge igjen til Sanchez og andre på løp?

Lukaku har fått mye kritikk denne sesongen for manglende levering i toppkampene, men ga et glitrende svar på tiltale i hjemmekampen mot Chelsea. En Lukaku på krigsstien vil tvinge Liverpool til å tilpasse seg den store kontringstrusselen United da vil ha.

HAR SCORET I TO PÅ RAD: Romelu Lukaku har bidratt på viktig vis i de to siste Manchester United-seierne. Her utligner han til 2-2 mot Crystal Palace mandag. Foto: Glyn Kirk/AFP

Videre vil Uniteds presshøyde være avgjørende for Mourinho. Den berømte bussen – et samlet lag i lav blokk – vil nok være på plass i store deler av kampen, men det er gode argumenter for å løfte laget i bestemte faser av spillet. United kan mønstre en fysisk meget sterk midtbane, og ettersom Liverpool tar stor risiko på egen halvdel, vil et samlet United-press kunne gi gunstige brudd nær Liverpools mål. Her kan kampen avgjøres: Når United forlater skyttergravene, klarer Liverpool å trenge gjennom presset eller blir det brudd og hurtige United-kontringer?

Videre, og som alltid i kampene mellom de beste lagene, øyeblikket der ballen skifter eier – turnover – er særdeles viktig. Det er da motstander er i ubalanse, men tidsrommet for å utnytte ubalanse blir stadig mindre på dette nivået. Hvem kan komme opp med den geniale pasningen? Hvem har lest situasjonen og startet en bevegelse i forkant?

I teknisk sone kommer fotballhodene til Klopp og Mourinho til å arbeide på høygir. De analyserer kampbildet og vurderer muligheter og trusler. Stillingskrigen er sannsynlig fra start, men fotball er et dynamisk spill med uforutsette hendelser. Et rødt kort, en personlig feil eller en strålende prestasjon kan endre bildet på et øyeblikk, og når det skjer tar det fyr på Old Trafford.

Dette er kampen om andreplassen og kampen mellom to storheter. Det er kampen mellom Klopp og Mourinho, med to vidt forskjellige syn på hvordan fotball skal spilles. Det er Manchester United mot Liverpool på Drømmenes Teater.

Det blir ikke bedre enn dette!

The case against Mourinho

La meg begynne dette innlegget med en innrømmelse.

Jeg vokste opp som supporter av Manchester United. Som barn av 80-tallet ble jeg glad i denne klubben, dens spillere og ikke minst tidenes engelske fotballmanager, Sir Alex Ferguson. Det faktum at tre nordmenn – Henning Berg, Ronny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær – hadde sentrale roller i dette laget mot slutten av 90-tallet gjorde ikke akkurat kjærlighetsforholdet svakere. Hvem kan glemme det legendariske laget som tok The Treble i 1999?

LEGENDER: Ronny Johnsen, Ole Gunnar Solskjær og Henning Berg var sentrale i både det norske landslaget og Manchester United. Foto: Knut Fjeldstad/Scanpix

Senere skulle det umulige bli virkelighet, jeg fikk selv sjansen til å møte dette laget i kamp. Først i Champions League med FC København, der vi først ble totalslaktet 3-0 på Old Trafford, og så fikk en historisk seier 1-0 hjemme i Parken en kald novemberkveld i København. Det var uvirkelig å spille mot barndomsheltene, enda mer surrealistisk å vinne.

Enda senere, da jeg hadde signert for Fulham og jevnlig møtte Manchester United, ble det nødvendig å avklare mitt personlige forhold til denne klubben. Man kan helt enkelt ikke holde med Manchester United når man spiller mot dem jevnlig! Etter hvert kom jeg frem til et lovlig unntak fra en av tilværelsens viktigste leveregler, nemlig den om lojalitet til fotballag. Som kjent kan man skifte ut så mangt her i livet; venner, jobber, koner – men man skifter ikke fotballag! Men ingen regel uten unntak, og unntaket fra dette fotballens postulat er som følger: Man kan skifte fotballag om man signerer for et fotballag som spiller mot dette laget. Slik resonnerte jeg meg frem til et lovlig lojalitetsskifte fra Manchester United til Fulham.

Etter hvert kom jeg frem til et lovlig unntak fra en av tilværelsens viktigste leveregler, nemlig den om lojalitet til fotballag

I årene som kom møtte jeg verdens mest kjente fotballag i kamp minst to ganger hver sesong. Vidic, Ferdinand, Neville, Scholes, Giggs, Ronaldo, Rooney. Det var på samme tid et eventyr og en vanvittig utfordring å møte disse spillerne i kamp, mens mesteren Ferguson styrte begivenhetenes gang fra sidelinjen. Med klassespillere i hver posisjon, og med et offensivt spillemønster som var like innarbeidet som det var effektivt, tok oppgaven ofte form mer som et forsøk på å begrense nederlaget enn på å vinne.

I KAMP MOT ROONEY: Et par ganger i året ble det møter med Manchester United og Wayne Rooney. Foto: Matt Dunham/AP Photo

Selv om Fulhams ve og vel selvsagt var min første prioritet, fulgte jeg alltid United tett, og gledet meg over at laget tok flere PL-titler i min tid som spiller i Premier League. De var ofte i en klasse for seg selv, både teknisk og fysisk, men ikke minst mentalt. Disse spillerne hadde en utrolig evne til å vippe kamper i sin favør: Det var helt enkelt ikke et aktuelt alternativ å tape kamper.

Da mester Ferguson omsider takket for seg, var det på mange måter forutsigbart at denne klubben ville slite med å nå de samme høyder, nå når kontinuiteten og genialiteten til Sir Alex ikke lenger voktet over laget. David Moyes ble veid inn og fikk sjansen, men ble etterhvert for lett. Heller ikke Louis van Gaal, som i det minste tilfredsstilte kravet om klar spillestil og kunne vise til resultater på høyeste nivå, kunne løfte laget til toppen igjen. Årene etter Ferguson ble derfor preget av vinglete kurs og jakt på en ny identitet for Manchester United.

ARVEN ETTER FERGUSON: Louis van Gaal og José Mourinho er to av de tre som har prøvd seg permanent i managerstolen etter Sir Alex Ferguson. Foto: Jon Super/AP

Da en av verdens mest meritterte og rutinerte managere, Josè Mourinho, ble ansatt før forrige sesong, skulle United løftes tilbake til posisjonen som Englands beste fotballag. Som et av verdens ledende brands innenfor idrett, skulle det ikke stå på økonomiske muskler for å hente PL-trofeèt tilbake til Old Trafford. Summen av TV-inntekter, billettsalg, sponsorinntekter og merchandise gjør at United topper listen over klubber med høyest inntekter, ikke bare i Premier League men i hele verden.

Ed Woodward styrer denne delen av Manchester United, og Mourinho kunne dermed lene seg på en stor pengebinge i transfermarkedet. Paul Pogba kom som verdens dyreste spiller, Zlatan Ibrahimovic som et av fotballens ikoner. Og stjernene har fortsatt å strømme til Old Trafford. Matic, Lukaku, Sanchez fant veien denne sesongen, og troppen har etterhvert enorm bredde, i tillegg til individuelt sett meget gode spillere.

Likevel må man konstatere at Manchester United til tider er et dørgende kjedelig fotballag. Det gjør meg noen ganger vondt å se en samling av så mange gode fotballspillere fremstå så til de grader planløst, så lenket av risikovurdering, og så totalt uten offensiv samhandling.

Man skal på ingen måte være ensidig, og faktum er at Manchester United ligger på andre plass i PL, og henger med i Champions League og FA-cup. Men når så vi sist at det virkelig svingte av Uniteds angrepsspill, særlig i toppkampene? For der både City, Chelsea, Liverpool, Tottenham og Arsenal på sitt beste serverer fantastisk, relasjonell angrepsfotball, blir United altfor ofte redusert til statister i de store kampene.

Det er på tide å stille spørsmål ved Josè Mourinho.

SJEF FOR STJENEGALLERI: José Mourinho har flere stjerner enn mange av sine kolleger. Foto: Martin Rickett/PA

Mourinho har en track-record som taler for seg selv. Trofè-skapet er fullt av titler fra flere ulike ligaer og turneringer. Men fotballen utvikler seg videre år for år, og jeg stiller meg følgende spørsmål:

Er Josè Mourinho i stand til å skape den offensive samhandlingen som kreves av de beste lagene i dagens moderne fotball?

Mange har pekt på det åpenbare faktum at fotball ikke trenger å være underholdende, så lenge man vinner. En kynisk tilnærming er ofte gunstig, det har jeg selv kjent på kroppen etter å ha spilt i en rekke lag der man tok hensyn til dette og spilte som kynisk underdog. Nå kan det imidlertid se ut som om tiden for å forsvare seg til titler er forbi. Man må helt enkelt være i stand til å spille ut motstanderen – også gode motstandere – for å stå igjen som vinner av de store turneringene.

Jeg ser ikke at Mourinho er i stand til å være arkitekten bak et slikt lag.

En gjennomgang av Manchester Uniteds lagdeler illustrerer poenget:

Manchester United har kanskje verdens beste keeper i David de Gea. Senest i midtukekampen mot Sevilla i Champions League vartet han opp med redninger fra en annen planet. De Gea har sluppet inn 19 mål i PL denne sesongen, men hans Expected Goals innsluppet er 33. De Gea har altså reddet United denne sesongen. Men er det en styrke for et topplag når keeperen – gang på gang – må hente frem magiske evner og være lagets beste spiller?

Forsvaret til United har vært en akilleshæl helt siden Vidic og Ferdinand tok stopperspill til et nytt nivå under Ferguson. Dagens United-forsvar klarer seg stort sett bra defensivt, men har en total mangel på evne og/eller instruks i oppspillsfasen. Stopperne slår enten meningsløse langpasninger eller risikofrie pasninger på fem meter opp til møtende midtbanespillere. I dagens fotball må stopperne i gode lag være playmakere. De har tid og rom som andre posisjoner på banen ikke har. De må skape ubalanse og overtall, bryte gjennom ledd, sette fart fremover. Jeg ser det aldri hos United, og den praktiske konsekvensen er at man får for få spillere i farlige posisjoner, og det blir enklere for motstanderen å demme opp.

«DER SKAL DU SPILLE»: Hva er egentlig den beste rollen til Paul Pogba? Foto: Miguel Morenatti/AP

Midtbanen til United har et grunnleggende og vanskelig problem. Mourinho hentet Pogba, verdens dyreste midtbanespiller, men hvor skal han spille? Mourinho foretrekker 4-2-3-1, men Pogba passer ikke inn i denne formasjonen, og bør være indreløper i 4-3-3. I defensiv toer med Matic er han for udisiplinert og mangler defensivt fokus. I fremskutt, sentral midtbanerolle får han ikke brukt overblikket og evnen til å komme bakfra og bryte gjennom ledd. Hva tenkte Mourinho da han signerte Pogba?

Angrepet til United har blitt forsterket med Lukaku og Alexis Sanchez denne sesongen, men denne lagdelen er til tider så frustrerende å se på at det gjør vondt. Der de beste lagene har motsatte bevegelser og avtalte oppspillsvarianter, fremstår Uniteds frontrekke som om de bare spiller på eget instinkt uten å være del av en større plan. Spesielt i toppkampene, der marginene er små og det kreves helt ekstraordinære, kollektive ferdigheter for å score, faller United-angrepet ofte igjennom.

Ingen av oss vet hva han tenker, men for meg er det nærliggende å konkludere med følgende case against Mourinho:

Fotballens har utviklet seg videre, mens Mourinho står fast i en tankegang som ga titler for noen år tilbake, men som sannsynligvis ikke holder til titler i årene fremover.

Fotball er ikke svart eller hvitt. VAR er en blindvei for fotballen

Søndagens kamp mellom Liverpool og Tottenham på Anfield var enda et eksempel på den enorme underholdningsverdien som toppkampene i Premier League gir oss.

Dette er stor idrett! Denne sesongen har topplagene igjen og igjen levert kamper fulle av kvalitet og dramatikk.

I kampens hektiske sluttminutter ble  teamet til dommer Jonathan Moss satt på vanskelige prøver, idet Tottenham ble tildelt to straffespark etter situasjoner som diskuteres heftig i sosiale medier og i en hel verden av fotballinteresserte mennesker.

Det er to vanskelige situasjoner i forkant av begge de tildelte straffesparkene:

1. Harry Kane blir spilt igjennom, og er i klar offside-posisjon. Men Dejan Lovren forsøker å klarere, misser men er borti ballen, og Kane er alene med keeper. Så går Kane i bakken etter at Karius er kommet ut fra målet. Offside eller ikke offside? Felling eller ikke felling?

2. Ballen kastes inn i feltet, og etter flikken ser det ut som offside. I etterspillet forsøker Van Dijk å klarere, men Lamela kommer imellom og går i bakken. Offside eller ikke offside? Felling eller ikke felling?

Etter to nervepirrende diskusjoner mellom Moss og linjedommer, konkluderer dommer Moss med straffespark i begge situasjonene.

Kjør debatt!

Det er verdt å notere seg at det er komplett umulig å komme frem til en sikker konklusjon i denne debatten, til det er situasjonene for komplekse og man gir seg hen til tolkninger og meninger. Fotball er ikke svart eller hvitt, og nettopp dette er ett av elementene som gjør at vi elsker dette spillet.

Fotball er ikke svart eller hvitt, og nettopp dette er ett av elementene som gjør at vi elsker dette spillet

Videre er det interessant å notere seg følgende: Skysports hadde ex-dommer Dermot Gallagher i sitt studio, og han var helt tydelig i sin konklusjon. Dommer Moss gjorde riktig i den første situasjonen. Det var ikke offside og det var straffe.

Vår egen dommerekspert, Mark Clattenburg, var også tydelig i sin konklusjon. Det skulle vært dømt offside i forkant av straffesituasjonen. Her har vi altså to av verdens mest rutinerte og respekterte dommere, som i tillegg har hatt muligheten til å se repetisjoner av situasjonen. De forholder seg til det samme regelverket, og ser de samme bildene.

TO STAFFESPARK: Jonathan Moss har her nettopp bestemt seg for å dømme straffespark til Tottenham for andre gang på ti minutter på Anfield. Foto: Rui Vieira/AP

Likevel konkluderer de forskjellig.

Dermed er vi etter min mening ved kjernen av problemet ved videodømming, som nå prøves i flere og flere ligaer, også Premier League. VAR (Video Assistant Referee) blir av mange ansett som virkemidlet som fremover skal fjerne all tvil rundt situasjoner som de vi fikk på Anfield. Men selv med allverdens repetisjoner og vinkler, fotball blir aldri en eksakt vitenskap.

Dette problemet kjenner vi som jobber i Premier League-redaksjonen godt. Vi har over middels fotballinteresse og forhåpentlig en viss kompetanse, og har i tillegg sett tusenvis av fotballkamper. I tillegg har vi muligheten til å se repetisjoner fra alle mulige vinkler, og om nødvendig kan vi kjøre bildene i slow-motion. Og allikevel:

Noen ganger kan vi ikke konkludere.

Derfor frykter jeg at VAR kan ødelegge noe av dramaet i fotballen. For når dommeren på banen er usikker, skal situasjonene avgjøres i VAR-bussen der andre dommere ser på video.

Men som diskusjonen over viser, noen ganger vil heller ikke disse kunne gi et eksakt svar som vi vet er det riktige svaret!

VAR er i praksis ikke noe annet enn at diskusjonen mellom Moss og linjedommer flyttes til en buss utenfor stadion. Vil vi ikke heller se diskusjonen på banen? Foretrekker vi ikke at det blir avgjort der og da?

Konsekvensene av VAR kan nemlig bli følgende:

  • Avgjørelsene flyttes ut til bussen, men heller ikke der kan de konkludere sikkert.
  • Det blir stopp i spillet som reduserer underholdningsverdien.
  • Det blir evig debatt om hvor langt tilbake i tid man skal trekke bildene og se etter regelbrudd.
  • Managerne vil uavbrutt mase om VAR, og fokuset flyttes enda mer bort fra spillet og over i et felt der man kan krangle til det blir mørkt.

Mållinjeteknologien er et gode for fotballen. Enten er ballen over linja eller så er den ikke det. Men offside, hands og taklinger er ofte umulige situasjoner. I disse situasjonene er det etter min oppfatning bedre å la dommerne på banen gjøre sitt beste. Noen ganger tar de feil, hvilket selvsagt er synd, men feil jevner seg ut over tid, og spres noenlunde rettferdig på forskjellige lag. Det burde kunne være noe å leve med for alle.

HEFTIG DISKUSJON: Søndag fikk vi som TV-seere se dommerne diskutere på kloss hold. Foto: Rui Vieira/AP

Diskusjonene rundt dommeravgjørelser tar nemlig ikke slutt med VAR, de fortsetter i evigheten.

Diskusjonene rundt dommeravgjørelser tar nemlig ikke slutt med VAR, de fortsetter i evigheten.

Og i stedet for dette evige maset om dommeren og hans avgjørelser, burde vi kanskje rette mer av vårt fokus mot de fantastiske prestasjonene som spillerne leverte. Når Victor Wanyama sender en rakett i krysset foran The Kop, er det ren nytelse. Og når Mohamed Salah rundlurer hele Tottenham-forsvaret, er det fotballkunst.

Det er dette vi bør diskutere, hylle og beundre.

VAR er en blindvei for fotballen.

Det er nå det starter, Sørloth!

Da Alexander Sørloth på overtid av Deadline Day endelig satte navnet sitt på kontrakten med Crystal Palace, markerte det et viktig øyeblikk i livet hans.

Nåløyet inn til Premier League blir stadig vanskeligere å komme gjennom, i global konkurranse med fantastiske spillere over hele verden.

Det snakkes om en overgangssum på 100 millioner kroner i en engangsbetaling, samt flere titalls millioner i tilleggsbetalinger som utløses hvis og når Sørloth oppnår visse milepæler i Palace-drakten.

Først og fremst er det verdt å bemerke hvilken prestasjon det er å bli funnet god nok til å få en slik sjanse. I fotballkarrieren til en norsk spiller som kommer seg opp på et høyt internasjonalt nivå, har Sørloth ved å sette navnetrekket på Premier League-kontrakten forsert det i særklasse vanskeligste hinderet på veien mot en fotballkarriere helt utenom det vanlige.

Tidene har nemlig forandret seg voldsomt i internasjonal fotball. Mens det på 90-tallet nærmest gikk egne fly med norske spillere til engelsk fotball, er det i dag særdeles langt mellom overganger som denne. Det skyldes delvis at norsk fotball relativt sett står mye svakere internasjonalt enn vi gjorde på 90-tallet, men først og fremst at scoutingen til Premier League-klubbene nå er global, der den tidligere rettet seg først og fremst mot de britiske øyer, Vest-Europa og Skandinavia. Derfor er det naturlig å konkludere med at den viktigste faktoren i Alexander Sørloth`s overgang til Premier League er Crystal Palace-manager Roy Hodgson.

Det er vanskelig å se for seg at noen andre Premier League-klubber ville gått for Sørloth nå.

KJENNER NORSK MENTALITET: Roy Hodgson – her fra Viking-dagene mot Lillestrøm i 2005 – har stiftet bekjentskap med mange skandinaver gjennom karrieren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Når Hodgson så noe i Sørloth som alle andre PL-managere enten vurderte som uinteressant eller ikke var informert om, så skyldes det Hodgsons langvarige relasjon til skandinavisk fotball, og hans historie med vellykkede signeringer fra skandinavisk fotball.

Hodgson har arbeidet både i norsk, svensk og dansk klubbfotball, og har i tillegg vært finsk landslagssjef. I disse periodene lærte han skandinavisk fotball å kjenne, og han ble kjent med mentaliteten til skandinaviske spillere. Spillere fra vår del av verden er lagspillere som fremstår profesjonelle, lærevillige og ordentlige. Der spillere fra andre deler av verden ofte har et fysisk og teknisk ferdighetsregister som går langt uten på oss nordboere, kompenserer vi med en innstilling til fotball som Hodgson verdsetter i sine lagbyggingsprosjekter.

Hodgson har i sin tid i Premier League hentet mange mer eller mindre ukjente spillere fra Skandinavia. Noen – inkludert meg selv – fikk et stort løft i møte med et høyere nivå, mens andre måtte ta til takke med en mer perifer rolle i laget. I Hodgsons regnskap har alle disse spillerne imidlertid gitt et positivt bidrag til hans prosjekter, på trening, i garderoben, i byggingen av klubben.

Det er i dette perspektivet vi må prøve å forstå overgangen til Sørloth, og den vanvittige overgangssummen for en spiller som må klassifiseres som “not proven” på dette nivået.

Den tresifrede millionovergangen til Sørloth er et resultat av Hodgsons forhold til skandinaviske spillere, og omstendighetene er fotballens oppblåste overgangsmarked, og det faktum at dette skjedde på overtid av Deadline Day.

Det er nemlig verdt å merke seg at Crystal Palace her har havnet i en presset situasjon, som selgende klubb FC Midtjylland og gjerne også Sørloth selv (?) kunne dra nytte av i forhandlinger om overgangssum og personlig kontrakt.

PÅ VEI FRAM: Alexander Sørloth fotografert forut for landskamp mot Makedonia i høst. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Kontakten mellom klubbene ble tatt opp allerede to uker før overgangsvinduet stengte, men Midtjylland var lite villig til å slippe Sørloth, av mange i dansk fotball regnet som Superligaens beste spiller. Da Bakary Sako ble skadet for Palace få dager før Deadline Day, sto klubben plutselig med Christian Benteke som eneste reelle spissvalg, og situasjonen var desperat. Og ettersom Hodgson var klar på at Sørloth var hans foretrukne valg som nyervervelse, hadde Midtjylland og Sørloth gode kort på hånden i forhandlingene.

Dermed kunne Midtjylland-formann Rasmus Ankersen og Sørloths agenter Morten Wivestad og Mike Kjølø presse Crystal Palace-formann Steve Parish mens klokken tikket mot en forlenget tidsfrist på Deadline Day. Fra sitt fasjonable kontor midt i Soho var Parish nødt til å levere spissen til Hodgson, som på sin side hadde fortjent backing i transfermarkedet etter egenhendig å ha løftet Palace fra sisteplass på PL-tabellen etter en fryktelig start med Frank de Boer.

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvordan Sørloth selv må ha opplevd dette dramaet. I to uker visste han at Palace var interessert, og det må ha vært neglebitende dager og timer opp mot signeringen. Fotballen kan ikke konstruere en mer presset situasjon enn den Sørloth her har opplevd.

Da han satte seg på flyet fra Midtjyllands treningsleir i Dubai, var det tidlig morgen onsdag  (Deadline Day). Ingenting var klart. Treningsøktene i dagene før vil ha vært preget av frykten for å få en skade som  kunne velte overgangen. Oppfyllelse av guttedrømmen og økonomisk sikkerhet for resten av livet, eller ville dette renne ut i sanden? Som spiller hadde han gjort sitt, og hvorvidt dette skulle gå i boks var nå langt utenfor hans kontroll. De første intervjuene med Sørloth etter signeringen viser en mann som naturlig nok er sliten, men svært lettet, og forhåpentlig kan Sørloth falle til ro med de riktige perspektivene på karusellen han har vært med på.

PALACES NYE NUMMER NI: Alexander Sørloths Premier League-karriere kan straks starte. Og det i et draktnummer som stiller krav. Foto: Crystal Palace Football Club

Overgangssum, personlig kontrakt og mediaoppmerksomhet er nemlig bare forstyrrende elementer i det som nå starter for Alexander Sørloth. Det vanskeligste hinderet er passert, og nå handler det om å møte utfordringen med profesjonalitet, positivitet og et inderlig ønske om å bli bedre.

Og da er vi tilbake til Hodgsons tanke bak denne overgangen. I Alexander Sørloth har han fått en spiller med riktig innstilling, fysiske forutsetninger og ung alder. En spiller som kan ta store skritt på kort tid med Hodgson som læremester. Hodgson og hans mangeårige assistent Ray Lewington kommer til å veilede Sørloth i alle elementene som inngår i det å bli en effektiv “number nine”. Oppspillsfasen med mann i rygg, gjenlegget til midtbanspiller eller kant, bevegelsen inn i boksen, duellspillet foran motstanders mål, avslutningsteknikk.

Sørloth er her i de beste hender, og det lover godt. Ikke bare for ham, men på sikt også for norsk fotball og det norske landslaget.

Når Crystal Palace i dag møter Newcastle på Selhurst Park, er Alexander Sørloth i troppen fordi han er god nok. Neste uke er han enda bedre, og i framtiden kan han være så god som han vil.

Grip sjansen, Alexander!

En overgangshistorie fra virkeligheten

Det er Deadline Day.

Det er dagen for desperate overganger. Dagen der verdens mest hektiske liga ikke bare er hektisk, men elektrisk. Action på banen, action i klubbkorridorene. Managere, spillere, styreformenn og agenter – alle på jakt etter overgangen som kan gagne deres klubb, eller deres karriere. Eller deres lommebok.

Her følger en overgangshistorie fra en overgang det aldri ble noe av.

Vi skal tilbake til januar 2013. I Vest-London ligger Fulham, en etablert Premier League-klubb med ting på stell, både på og utenfor banen. Her tjente jeg til mitt daglige brød, og litt til, og var vel i all beskjedenhet regnet som en av de bedre midtstopperne utenfor topp 6 i PL. God i duellspillet, aldri skadet, jevn i prestasjonene. «A solid Premier League performer», ble det sagt.

TØFE TAK: Dueller som denne mot QPRs Jay Bothroyd ble det mange av i Premier League. Foto: Glyn Kirk/AFP

Noen få miles lenger nord i Vest-London ligger Queens Park Rangers. På den tiden var også QPR i Premier League, men der stopper også likheten med Fulham. QPR slet voldsomt, til tross for enorme investeringer i spillerstallen. Selv om den styrtrike eieren Tony Fernandes hadde pumpet pund inn i klubben, var det lite resultater av dette på banen. QPR tapte og tapte, og kampen mot nedrykk var desperat nå i overgangsvinduet. Bakover på banen lakk det som en sil, og klubben var på jakt etter forsterkninger på midstopperplass.

Det hører med til denne historien at rivaliseringen mellom Fulham og QPR er voldsom. Tross kort avstand mellom klubbene, er det nærmest for to forskjellige verdener å regne. Rolige Craven Cottage ved Themsen, kontra fiendtlige Loftus Road litt nord for Shepherd`s Bush. Det smalt alltid skikkelig i dette oppgjøret, både på banen og ikke minst på tribunen.

Mot slutten av overgangsvinduet kom jeg som vanlig inn fra Fulham-trening rundt lunsjtid, og sjekket som alltid telefonen for å sjekke hva som foregikk i verden. Der fant jeg en sms fra en QPR-spiller og en fra en agent, begge med samme budskap: QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

Med det samme hadde jeg flere ting ganske klart for meg. Sportslig og sosialt ville jeg utvilsomt ha det bedre i Fulham, mens lønnen var det beste argumentet for QPR. Videre visste jeg at en overgang den veien ville være helt uakseptabelt for Fulham-fansen, som jeg alltid hadde hatt et nært og ekte forhold til. Det var også sannsynlig at Fulham som klubb ville sette seg fullstendig på bakbena her, og det var lite trolig at en overgang ville kunne komme i stand med mindre jeg spilte med alle skitne triks fra den mest kyniske boka om player power. Her ville det vært nødvendig å ofre etablerte vennskap og brenne solide broer. Kort sagt, kun en drittsekk ville kunne få en slik overgang i stand. Det var – som alltid – nødvendig å tenke grundig gjennom dette, men tiden var knapp. Derfor ryddet jeg kalenderen, inviterte fruen på middag samme kveld, og ringte noen få personer jeg stolte helt og fullt på i bilen hjem fra trening.

Det er verdt å tenke over at det er slik disse overgangshistoriene er for spillerne det gjelder. I en verden der man spiller fotball og lever med en stor grad av offentlighet, er man likevel så til de grader seg selv nærmest når det kommer til potensielle overganger. Det er svært få man kan stole på og sparre med. Og medspillere og kolleger i egen klubb, som er mennesker man deler nære ting med daglig, er plutselig helt ute av bildet i en diskusjon om noe så nærliggende som egen fotballkarriere.

KUNNE BLITT MEDSPILLERE: QPR hadde spillere som Andros Townsend i sitt lag på denne tiden. Foto: Alastair Grant/AP

Kvelden kom, og vi satte oss i bilen på vei mot sentrum av London. Jeg husker jeg tok med min kone på en restaurant i Park Lane, ene og alene av den grunn at jeg regnet det som usannsynlig at det var særlig mange andre gjester der en kveld utenom helgen. Vi satte oss ned i et nærmest tomt lokale, jeg tok frem penn og papir for å sette opp argumenter for og imot, og vi hadde en god diskusjon til omtrent midt inn i hovedretten.

Det som så skjedde er nok den mest vanvittige tilfeldigheten jeg har opplevd så langt i livet. I et lokale som fremdeles er halvfullt, blir to mannlige gjester geleidet inn av personalet. Jeg ser en del hoder snu i lokalet, men legger først ikke merke til hvem det er. Først når gjestene er fremme ved bordet like ved siden av vårt, går det opp for meg. Dette er eks-spiller og Skysports-ekspert Jamie Redknapp med pappa Harry Redknapp, og sistnevnte er altså manager for QPR. De blir like godt plassert på et bord som er mindre enn en halvmeter fra vårt.

QPR-MANAGER: Ringreven Harry Redknapp har vært innom både West Ham, Portsmouth, Southampton og Tottenham, men hadde sin siste Premier League-jobb i Queens Park Rangers. Foto: Glyn Kirk/AFP Photo

Det som så følger er noe av det mest pinlige og merkverdige i all min tid. Først noen høflighetsfraser, så et mer eller mindre mislykket forsøk på å forklare min kone hvem dette er uten å bruke engelske ord. På dette tidspunkt var det fristende å tro at det neppe var tilfeldig at Redknapp dukket opp akkurat her og akkurat nå, for hva var egentlig sjansen for å møtes tilfeldig i en by med over ti millioner innbyggere, samme dag som beskjeden om QPRs interesse kom?

Imidlertid skjønte jeg tidlig at Redknapp senior ikke var på jobb, snarere tvert imot. Han hadde tydeligvis startet kvelden ganske tidlig, og hadde nok med å avvikle en vanlig samtale med junior, for ikke å snakke om et innsalg av egen klubb mot en potensiell spiller. Likevel var dette en krisesetting, tenk bare hva et bilde med mobilkamera ville bety. Tidenes forklaringsproblem.

Sjelden har vel en halv hovedrett blitt spist raskere fra unge Hangeland, og aldri har fru Hangeland måttet stå over desserten. Skjult kamera var det heller ikke (jeg sjekket på vei ut…)

HARDE KÅR FOR POENG: Dette bildet er fra 3-2-kampen på Craven Cottage i april 2013, der Adel Taarabt og QPR ble slått. Foto: Ben Stansall/AFP

Vel hjemme og tross forstyrrelsen i diskusjonen var det enkelt å komme til en konklusjon. Jeg hadde ikke noe ønske om å forlate Fulham og hoppe ut i det lønnsomme, men akk så ukjente.

QPR signerte i stedet Christopher Samba fra russisk fotball, men det ble lite seiersdans på Loftus Road den sesongen. En av spikrene i QPR-kisten var et 2-3-tap på Craven Cottage i april. Fulham ble nummer tolv, QPR havnet sist og rykket ned. Og det er nettopp den typen katastrofale konsekvenser man søker å unngå på overgangsvinduets siste dag. Ofte til en veldig høy pris, og ofte med stor grad av usikkerhet.

Noen historier fra Deadline Day vil vi bli kjent med i løpet av dagen i dag, noen kommer gjerne i blogg-form om noen år, mens andre forblir godt skjulte hemmeligheter for all framtid. Uansett, vi kan forvente store nyheter på overgangsvinduets siste dag i Premier League.

Deadline Day er noe helt eget i det moderne sirkus.