Når verden står stille

Selv i verdens deiligste fotballeventyr er det noen kamper som blinker seg ut som de helt store. Da kampoppsettet for årets sesong ble presentert 14. juni, kunne man lese seg frem til dato og tidspunkt for alle de 380 kampene. Lørdag 13.30 er ventetiden over for milioner av TV-seere og innbyggerne i to fotballgale byer. Liverpool – Manchester United er det største av alle oppgjør i Premier League.

Det har lenge stått klart for meg at forskjellen på Premier League sett fra innsiden og utsiden er stor. For mens omgivelsene kan lade opp til en kamp som denne i uker, skal spillerne gjøre det på dager. Når Match Day 8 sparkes i gang på Anfield, er en langvarig nedtelling ferdig for omgivelsene, men for spillerne på innsiden har det vært en kort og intensiv kamp mot klokken.

KAMP MOT KLOKKEN: José Mourinho vet hva som må til for å lykkes. Foto: Oli Scarff/AFP

Hvem kan samle troppene, restituere og mobilisere best mulig?

Klopp og Mourinho så det allerede 14. juni. En av årets viktigste kamper kommer rett etter international break, og apparatet rundt spillerne må være i høygir opp mot kampen. En kikk på spillernes oppladning tydeliggjør problemstillingen:

Manchester United har hatt 13 spillere på landslagsoppdrag, Liverpool har hatt 18. Philippe Coutinho og Roberto Firmino, Liverpools brasilianske angrepsduo, har vært på rundreise i Sør-Amerika med stopp i La Paz (Bolivia) og Sao Paulo (Brasil). Siste kamp ble spilt tidlig onsdag morgen.

United-kaptein Antonio Valencia har reist lengst av samtlige spillere. Legg til at storoppgjøret er lagt til lunchtime kick-off, og det er klart at klubbenes medisinske apparater har hatt en nøkkelrolle før poengene skal deles ut på Anfield.

Representanter for Liverpool og Manchester United har fulgt spillerne over hele verden i uken som gikk. De kan etter regelverket ikke blande seg under det som offisielt er tidspunkter for landskampene, men så fort siste kamp er over og landslagene løses opp etter middag på spillerhotellet, har klubbens utsendte tatt tak i sine stjerner.

HAR REIST LANGT: Philippe Coutinho har vært hjemom i Sør-Amerika og nektet Chile VM-deltakelse siden sist Premier League-runde. Foto: Leonardo Benassatto/Reuters

Klokken tikker mot lørdag 13.30.

I denne delen av spillet – spillet før kampen – spares det i disse tider ikke på noe i Premier League-sirkuset. De ansvarlige medisinerne har en komplisert oppgave, som likevel koker ned til å levere spillere til Mourinho og Klopp i best mulig fysisk og mental stand.
Reiseopplegg, kosthold, behandling og søvn. Privatfly, karbohydrater, massasje og sovepiller. Dette er ressursbruk og vitenskap i skjønn forening.

Som Premier League-spiller kan man ofte få følelsen av å være en forbruksvare, og for de 22 som starter på Anfield er denne følelsen aldri sterkere enn i uken som gikk. I spillernes perspektiv handler det om å gjøre alt best mulig, i det som har vært hektiske dager før storkampen på Anfield. Kropp og hode skal nullstilles og lades til kamp.

Fredag kveld er restitusjonstiden over, i det minste mentalt, og man må bygge seg opp til en fullstendig utladning, med verdens øyne rettet mot seg. Mens fans, media og sosiale medier er i full fyr i lang tid før kampen, skrur spillerne først på hodene fredag kveld eller lørdag morgen. Men når de først er på: Anfield lørdag 13.30 er hele deres fokus.

ALLES ØYNE MOT ETT STED: Lørdag formiddag er det her det smeller. Foto: Jason Cairnduff/Reuters.

Tilstedeværelse på gresset, rollen i laget, den individuelle kampen i kampen.

Tilstedeværelsen – det å ha hodet på plass – er en utfordring i disse kampene. Trykket er så massivt, rammen så enorm, energien må spares til bruk når fløyta går. Derfor, i timene før kampstart vil spillerne gradvis gå inn i modus, inntil verden utenfor nærmest slutter å eksistere, og kampen er alt som betyr noe.

Rolle og kampplan er studert og vurdert, og danner bakteppet for den individuelle prestasjonen.
Klopp med intensitet og fart, Mourinho med kalkulert risiko. Som brikker på et brett, spillerne har tydelige oppgaver.

Når alt er gjort på beste vis, står 22 mann på Anfields gressmatte, klare til kamp. Sekundene før avspark er de mest ensomme i tilværelsen som Premier League-spiller. Tilretteleggerne er borte, ingen kan hjelpe deg nå.

Glimtvis kommer inntrykkene; lyden av stadion, en vegg av mennesker, lukten av gresset. Så løfter dommeren fløyten til munnen, sansene skjerpes og det går et brus gjennom kroppen ulikt noe annet. I en ramme av støy, i et oppgjør med historiske dimensjoner, og med alles øyne rettet mot gresset, blir det likevel klart: Mann mot mann – oss mot dem.

Så går fløyta, og det eksploderer i intensitet.

Lovren mot Lukaku.
Henderson mot Matic.
Firmino mot Bailly.

Liverpool mot Manchester United.

Det er lenge siden vi har hatt en klarere favoritt i en PL-kamp

Når Manchester United tar imot Crystal Palace til tippekamp lørdag klokken fire, møtes to lag med totalt forskjellige opplevelser i sesongstarten.

Manchester United har fremstått meget solid. Forsterket av nøkkelsigneringene Matic og Lukaku, der sistnevnte scorer mål på bestilling, ser det ut til at puslespillet har falt på plass for Josè Mourinho. United er et av to suverene topplag så langt i PL, kun Manchester Citys litt bedre målforskjell skiller Manchesters røde og lyseblå i toppen av tabellen.

MASKINERI: Romelu Lukaku og Nemanja Matic har gått rett inn i sentrale roller i laget. Foto: AP/Dave Thompson

I motsatt ende av tabellen ligger Crystal Palace med brukket rygg og en grusom start på sesongen. Null poeng og null scorede mål etter seks kamper er ikke bare svakt, det er historisk svakt idet ingen lag noensinne har startet en Premier League-sesong dårligere. Legg til den rekordtidlige sparkingen av Frank de Boer og stilskiftet i ansettelsen av Roy Hodgson, og du har et skrekkeksempel på vinglete klubbdrift som viser seg i (manglende) prestasjoner og resultater på banen.

Mye taler altså for hjemmeseier, og en kikk på historiske oppgjør mellom lagene gjør at United-supportere kan smile enda bredere.
Manchester United har aldri tapt en Premier League-kamp mot Crystal Palace på 16 oppgjør (W13 D3 L0). Siste Palace-seier i ligaen kom i mai 1991 på Selhurst Park, da de gamle heltene Ian Wright og John Salako scoret i en 3-0-seier til Palace.

Roy Hodgson har heller ingen god historie på Old Trafford. Det vet jeg av egen erfaring, idet jeg ikke kan huske annet enn slaktkamper med Fulham borte mot United.

Det er lenge siden vi har hatt en klarere favoritt i en Premier League-kamp, gitt form, stemning i klubben og historiske faktorer.

Likevel, sjarmen med fotball generelt og Premier League spesielt er at det er kort mellom overraskelsene. Det som fremstår som grei skuring på papiret blir ofte en annen historie på gresset.

Hva kan Crystal Palace gjøre i denne tunge perioden?

TØFF START: Roy Hodgsons Palace har allerede lagt et tøft Manchester-lag bak seg. Foto: AFP/Paul Ellis

Internt i Palace-leiren meldes det ikke overraskende om strukturerte treninger der spillerne drilles i defensiv ramme og fastlagte spillemønstre offensivt. Som ventet, de etablerte spillerne med ´engelsk mentalitet` skjønner tegningen med det samme, og liker det de ser av Hodgson som trener og menneske.

Flere av de unge individualistene trenger tid til å la seg overbevise, og mest av alt trenger de et resultat. Roy Hodgson vet at det tar tid å snu trenden og spillestilen, men etter noen uker i sjefsstolen kan man forvente å se et lag som begynner å ligne på det han ønsker: Korte avstander, hardt arbeid, en lagmaskin.

Videre, hvis man dykker i statistikken, forteller Crystal Palace sine seks første kamper en interessant historie. Målt mot det nye og gode måltallet xG (Expected Goals) fremgår det at Palace poengmessig har fått dårlig betalt sammenlignet med en normal uttelling på sjanser for og imot.

Crystal Palace står dermed først og fremst overfor en massiv mental utfordring: Fokusere på prestasjonen når omgivelsene kun fokuserer på resultater og uro i klubben. Den ultimate motivasjonen som fotballspiller er desperasjonen man kjenner på når man virkelig står med ryggen mot veggen som Palace gjør nå. Denne desperasjonen, brukt på riktig måte, gir mer løpskraft og duellkraft enn noe annet.

Her ligger Crystal Palace sin mulighet på Old Trafford. Ingen forventer noe, kampen er i omverdenen allerede avskrevet som tre poeng for United.

Manchester United på sin side er i flyt, og som storfavoritt er den største fellen en mulig undervurdering av Palace. Det skjer neppe, for dette United-laget har bygget selvtillit, spillestil og killer-instinkt (Lukaku) i sesonginnledningen.

Les også: Lukaku er løs 

Midtuketuren til Moskva kunne vært en negativ faktor, men når man setter seg på flyet etter å ha knust CSKA 4-1 på bortebane er gevinsten ved å fortsette den gode trenden større enn tapet ved å ha reist langt og brukt krefter i 90 minutter.

SOLID: Manchester United vant 4-1 i Russland i midtuken. Foto: AFP/ Yuri Kadobnov

Mourinho vil vurdere kampen, lagenes form og opplevelser i det siste, og fortelle spillerne sine følgende:
Det kommer til å lyse desperasjon av Palace. Ryggen mot veggen, alt å vinne. Hodgsons strukturerte treningsarbeid denne uken, og spillernes kollektive desperasjon etter mål og resultater er et godt utgangspunkt for Palace i denne kampen, men når/hvis United scorer første mål, snur dette til en tanke i hodene fra Sør-London: Here we go again…

Dermed er utgangspunktet klart før kampen på Old Trafford. Fotball er et taktisk, fysisk og teknisk spill, men den mentale delen undervurderes alltid. Dette er en mental kamp, spillere som rir på en bølge mot spillere som ligger nede. Skal United fortsette marsjen mot trofeet, eller får Palace en etterlengtet opptur?

Lørdag klokken 16 får vi svaret.

Forkort ventetiden til PL-runden starter med siste episode av Premier Leaks her:

Lukaku er løs

Da Romelu Lukaku i sommer gikk fra Everton til Manchester United for 75 millioner pund (stiger til 90 millioner), falt en viktig brikke på plass for Josè Mourinho. De fleste var enige om at denne signeringen ville forsterke Manchester United, men at Lukaku skulle starte sin karriere på Old Trafford som han har gjort, kunne United-supporterne håpe, men ikke forvente.

Les også: Unikumet Lukaku: – Han setter frykten i alle stoppere

DRØMMESTART: Her feirer Romelu Lukaku scoring i Premier League-debuten for Manchester United. Siden har drømmestarten fortsatt. Foto: Scanpix

Det er et velkjent faktum at det å kle seg i Uniteds legendariske røde drakt ikke bare er en stor sportslig utfordring, men også en mental prøve selv for verdens mest meritterte fotballspillere. Kulturen og historien i Manchester United forplikter, og mang en spiller har de siste sesongene fått merke at drakten og dens forventninger kan tynge.

Dermed er det desto mer imponerende at Lukaku har innledet sin United-karriere med åtte scoringer på åtte kamper. Seks mål i Premier League, ett i supercupen og ett i Champions League. I tillegg har han rukket å score fire for Belgia, og står da altså med tolv mål før september er ferdigspilt.

Beistet fra Belgia er i fulle omdreininger, og i Mourinhos United-maskineri er han den perfekte nummer 9.

Lukaku har spilt hvert minutt i Premier League, og når vi legger til at spilleren som allerede har levert på høyt nivå i mange år faktisk bare er 24 år, så er det tydelig at denne mannen fort kan utgjøre forskjellen som gir United PL-tittelen. Ikke bare denne sesongen, men i årene fremover også.

Les også: Drømmestarten fortsetter: Lukaku matchvinner

Jeg har fått gleden (?) av å sloss med Lukaku mange ganger gjennom min tid i Premier League, og det er mange gode grunner til at denne spilleren er perfekt for Manchester United. Hvilken type spiss trenger Mourinho i sitt mannskap?

  1. En United-spiss skal være en målscorer.
  2. En United-spiss skal skape rom for andre og gjøre laget bedre.
  3. En United-spiss skal innstille frykt i motstanderen.

Check. Check. Check.

Der Zlatan Ibrahimovich leverte til toppkarakter på 2 av 3 punkter, gir Lukaku i tillegg en ekstra dimensjon. Hans bevegelighet (tross fysikk og tyngde), og vilje til å strekke i bakrommet så snart motstander våger å flytte forsvaret litt opp i banen, gir en ekstra dimensjon og bedre arbeidsforhold til spillere som Rashford, Martial og Mkhitaryan.
Det er sånn sett neppe tilfeldig at disse har levert strålende i sesonginnledningen. Puslespillet går helt enkelt opp med Lukaku.

Når belgieren lukter blod og ser frykten i midtstoppernes øyne, er han nær sagt ustoppelig, noe flere har fått merke så langt i sesongen.
Det beste eksempelet kom i helgens kamp mot Southampton, der Lukaku utgjorde forskjellen på lagene i mål og poeng.

Verktøykassen er nokså tom for midtstoppere som skal ut mot Lukaku, men man må prøve med tilgjengelige midler. På Lukakus scoring mot Southampton gjør Saints` midtstopper Wesley Hoedt alt feil:

Når Lukaku aner at det kan komme innlegg eller oppspill til ham, søker han alltid kroppskontakt med midtstopperen. Så også i dette tilfellet når Ashley Young mottar ballen i venstre kantposisjon. Det verste en midtstopper kan gjøre, er å ta den fysiske kampen i forkant av innlegg/pasning. Dette er nemlig en kamp du er dømt til å tape. I alle mine kamper i internasjonal fotball er Lukaku i en egen klasse hva gjelder kroppsstyrke og fysikk.

TØFFE TAK: Her er Romelu Lukaku i aksjon mot Fulham i sine Everton-dager i 2013. Foto: Sang Tan/AP Photo

Det er faktisk kun Didier Drogba og vår egen John Carew som tåler en sammenligning. Derfor må Hoedt for all del unngå brytekamp, for da går det som det må gå. Lukaku begår nok et frispark i forkant her, men dommerens øyne er rettet mot ballen, og når Hoedt kastes vekk som en tøydukke, er kampen tapt. Hoedt mister kontrollen, og setter seg hjelpeløst ned på kne mens Lukaku på to forsøk får ballen i nettet.

Vi kan bruke scoringen og min erfaring med Lukaku til en slags håndbok til dem som får jobben med å markere ham, det er nemlig noe du må gjøre, og noe du for enhver pris må unngå.

Unngå:

  • Kroppskontakt, annet enn et lite øyeblikk
  • At Lukaku blir rettvendt og får sette fart
  • Fri oppspillskanal til Lukaku (her trengs et par sentrale midtbanespillere til prosjektet)

Virkemidler:

  • Flytt forsvaret så høyt som mulig, og tjuvstart i bakrommet. Lukaku er rask i fart med tar tid på å snu seg.
  • Innlegg/oppspill. Ikke bli stående i brytekamp! Gi heller Lukaku en kraftig dytt et halvsekund før pasningen kommer.  Da kan man få Lukaku ut av balanse og har en mulighet til å håndtere innlegget.
  • Hold armlengdes avstand på oppspill, prøv å lese touchet og vent på hjelp!

Alt dette er lettere i teorien enn i praksis, og det er mye som tyder på at flere midtstoppere, selv om de har studert Lukaku nøye, blir overlatt for mye i 1 mot 1-dueller som man kommer til å tape. For United, Mourinho og Romelu Lukaku er dette godt nytt. Han har startet forrykende, og alt tyder på at det kommer mer – mye mer – fra den belgiske oksen.

Det er mye man savner som pensjonert Premier League-spiller. Markeringsansvar på Lukaku er ikke blant disse tingene!

Wembley-spøkelset er ikke begravd

I sommer verserte denne i Twitter-universet.

Bokstavene over avslører Tottenhams største utfordring denne sesongen. Forskjellen på resultatene på henholdsvis White Hart Lane og Wembley er slående.

Mens Tottenham venter på at White Hart Lane 2.0 skal ferdigstilles, spilles hjemmekampene som kjent på Wembley, og flere har hevdet at Tottenham ville vært favoritter til å vinne Premier League, om det ikke var for denne sesongens gjesteopphold som hjemmelag på nasjonalarenaen Wembley.

FANTASTISK LAG: Harry Kane, Dele Alli, Christian Eriksen og co feirer scoring borte mot Everton i forrige PL-runde. Foto: Reuters/Jason Cairnduf

Riktignok vant Tottenham på Wembley onsdag kveld, da Borussia Dortmund ble slått 3-1 takket være scoringer av Heung-Min Son (ett) og en Harry Kane (to) i september-form.

Seieren mot Dortmund er likevel ikke nok til å legge bort historien om Wembley-spøkelset, for når Swansea møter Tottenham på Wembley lørdag kveld, kan de ble det tredje bortelaget som tar med seg poeng i PL denne sesongen. Dette ville ha vært nærmest utenkelig på White Hart Lane.

Les også: Alonso ble Chelseas store helt på Wembley
L
es også:  Debutant sørget for ny Wembley-blemme for Tottenham

La oss første se på de kalde fakta, WHL vs Wembley for Tottenham siden starten av fjorårets sesong:

Since start 16/17

WHL

Wembley

Games

23

7

Won

21

2

Drawn

2

2

Lost

0

3

Win %

91

28.6

Goals/Game

2.8

1.5

Conceded/Game

0.5

1.4

 

Forskjellen er dramatisk.

Hvorfor har Tottenham så svake resultater på Wembley sammenlignet med White Hart Lane?

Jeg mener det er to forhold som taler mot Tottenham når de løper ut på Wembley denne sesongen, det ene er av psykologisk karakter, det andre kan forklares med tall og kvadratmeter:

  1. Tottenhams spillere og trenere vil aldri føle seg hjemme på Wembley, som på White Hart Lane.
  2. Wembley er vesentlig større enn gamle White Hart Lane, og Tottenhams spillestil påvirkes negativt.

Fotballspykologi
Psykologi er undervurdert i fotball. I disse dager reduseres usikkerheten mest mulig på alle felter. Spillerne måles og veies, mates og trenes. Manageren legger kampplaner og strategier for ulike faser og situasjoner som kan oppstå. Lite overlates til tilfeldighetene.

POENGTAP I SLUTTMINUTTENE: Harry Kane depper etter Burnleys utligning i forrige PL-kamp på Wembley. (AP Photo/Tim Ireland)

Men til tross for alle ressursene og forsøkene på å få kontroll over alle faktorer: Spillernes hode lever (heldigvis) sitt eget liv!

Det er åpenbart at White Hart Lane ble et fort for Tottenham de siste sesongene. For hver gode prestasjon og hvert gode resultat, forsterkes inntrykkene i spillernes hoder. Bussturen til WHL, garderoben, følelsen av å entre matta for oppvarming, lyden på stadion, publikums nærvær til banen – alt bygger opp under spillernes inntrykk av en hjemmebanefordel som gjorde dem nærmest uslåelige på WHL i fjor. I sum ga disse faktorene Tottenham en klar fordel på White Hart Lane.

Legg til omgivelsenes (media, supportere, managere) forsterkning av hjemmebanefordelen, og fotballpsykologien tilsier at Spurs gikk på banen med et perfekt utgangspunkt i Nord-London. Flyttingen til Wembley gir det motsatte utgangspunktet, i det de ikke bare flytter bort fra White Hart Lane, de flytter også til en bane der de beviselig har vært dårligere. Legg til at omgivelsene snakker om dette herfra til evigheten, og psykologien går sin gang, denne gangen med negativt fortegn for Tottenham.

Kvadratmeter og spillestil
White Hart Lane var den minste banen i Premier League siste sesong: 100m x 67 m. Til sammenligning var Wembley 105m x 69m. Det ser kanskje ikke ut som mye, men utgjorde i fjor en forskjell på 545kvm.

Tottenham diskuterte muligheten for å redusere størrelsen på gressmatta på Wembley til WHL-størrelse, men fikk beskjed fra Premier League om at det ikke var aktuelt. Wembley er derfor i år standard PL-størrelse, 105m x 68m. Unntak fra regelen gis bare der det er «impossible to comply with rule K21 due to the ground`s construction.»Bilderesultat for pitch size wembley vs white hart lane

Hvorfor skulle Tottenham være mindre effektive på en større bane? Intuitivt skulle man tro det er motsatt, i det Pochettino har et ungt og veltrent mannskap som i fjor løp fjerde mest i PL  med et snitt på 114,1km per kamp. Statistikken fra i fjor taler imidlertid et klart språk:

Tottenham på White Hart Lane (PL) vs Wembley (CL) 16/17:

Fordeling

av

sjanser

Snitt pasningslengde

Høyre

Midten

Venstre

White Hart Lane (PL)

20 meter

19,4 %

62,7 %

17,9 %

Wembley (Champions League)

18 meter

46,5 %

44,2 %

9,3 %

Fra ovenstående er følgende klart: Tottenham var mer direkte og varierte i angrepsspillet på WHL enn på Wembley. Tottenham, med fysikk og ferdigheter i toppklasse, profiterer på tempo, variasjon og forflytning. Det er slående at 46,5% av angrepene på Wembley kom på høyre side. Spillet blir forutsigbart og motstanderen kan omgruppere og forsvare seg.

Videre har den store banen konsekvenser for Tottenhams press-spill. Jeg har selv opplevd hvordan det er å vinne ballen på gamle White Hart Lane, og merke hvordan en sverm av Tottenham-spillere går i gjenvinningspress umiddelbart. Det er enklere å spille seg gjennom dette presset på større areal.

SISTE PÅ WHITE HART LANE: Manchester United ble det siste laget som tapte en kamp på White Hart Lane. AFP PHOTO/Ian KINGTON

Mauricio Pochettino har tatt konsekvensen av dette. På treningsfeltet i Enfield er det merket en bane med eksakt samme størrelse som Wembley. Der forsøker Tottenhams spillere å gjenskape sitt beste spill på en banestørrelse som er et av de viktigste hinderne mellom Pochettino og Premier League-tittelen. Samtidig forsøker Pochettino å endre psykologien i Spurs-hodene.

Enn så lenge kjører spillerne i bortelagets buss opp Wembley-way med en helt annen tro på poeng en tilfellet var på Park Lane i Nord-London. Swansea gjester Wembley i morgen vel vitende om at både Chelsea og Burnley reiste derfra med poeng.

Wembley-spøkelset er enda ikke begravd.

Hodgsons siste kapittel

I desember spiste jeg middag med Roy Hodgson i London, sammen med Mark Schwarzer, Danny Murphy og de gamle Fulham-assistentene Mike Kelly og Ray Lewington.

Det var «ungguttene» Schwarzer, Murphy og Hangeland som tok initiativ til middagen, der formålet selvsagt var å mimre om gamle bragder og å diskutere dagens Premier League, men også finne ut om vår gamle trener nå var ferdig i gamet.

Dette var drøyt fem måneder etter Englands EM-exit mot Island, og man kunne forstått det om Roy Hodgson så seg ferdig med fotball etter den vonde avslutningen som engelsk landslagstrener.

NYESTE PREMIER LEAKS: Dette mener noen at Roy Hodgson har gjort på siden sist han var i aksjon.

Landslagsjobben er den ultimate posisjonen for enhver engelsk trener, og etter en lang og innholdsrik trenerkarriere ville det kanskje vært naturlig for 70-åringen å gi seg i en jobb som er svært krevende, selv for menn i sin beste alder.

Roy var imidlertid helt klar: «I`ve got one more job in me».

Den mangeårige assistenten Ray Lewington forklarte at Roy hadde kommet til denne konklusjonen kort tid etter EM-exiten. Det var helt enkelt ikke et alternativ å gi seg med Islands-kampen som siste minne.

Siden den gang har Hodgson og Lewington ventet på en mulighet, og omsider kom den denne uken da Crystal Palace fikk nok av Frank de Boer og sendte ham på dør med den tvilsomme æren av å ha tidenes korteste manager-jobb i Premier League på CV`en (fire kamper).

Når Roy Hodgson nå tar fatt på treningsfeltet i Copers Cope Road i Sør-London, er sirkelen sluttet for en mann som har vært på en eventyrlig reise i internasjonal fotball. Hodgson var nemlig i sin tid ungdomsspiller i Crystal Palace. Spillerkarrieren var begrenset, men inspirert av sin gamle venn Bob Houghton har Hodgson siden den gang reist verden rundt med sine velkjente idèer om soneforsvar og en hands-on-approach i treningsarbeidet.

Landslagsstrener for Sveits, Finland og til slutt England – det er likevel som klubbtrener han har brukt mesteparten av tiden sin. Klubber som Udinese og Inter Milan har nytt godt av hans tjenester, i tillegg har han bøttevis av erfaring fra Premier League med Blackburn, Fulham, Liverpool og West Bromwich Albion. Den skandinaviske linken er også sterk, med en rekke jobber i Sverige, en periode i FC København og i Viking her hjemme.

Les mer om Hodgsons karriere i presentasjonen av England forut for forrige sommers EM her!

Det var i Viking jeg første gang møtte Roy, sommeren i 2004.

Etter Roys standard var vi en gjeng svært begrensede spillere som møtte ham på treningsfeltet ved gamle Stavanger stadion, og det var ikke fritt for at han luftet frustrasjonen sin til tider. Ingen av oss kommer til å glemme den gangen han stoppet treningen, samlet spillerne i en ring og raslet med noen mynter i lommene mens han sa:

«I could be in Monaco, smoking a cigar. But here I am, pushing myself for pocket-money».

BETENKT: Her er Roy Hodgson fotografert under Lillestrøm-Viking (2-0) i 2005. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Det var generelt nok av mer eller mindre ironiske gullkorn og utbrudd fra Hodgson, men det viktigste var selvfølgelig kompetansen og arbeidsmoralen han brakte til treningsfeltet. I alle mine år som profesjonell fotballspiller har jeg aldri møtt en mann som så til de grader vet hva han gjør som fotballtrener. Filosofien er krystallklar, metodene velkjente. Hodgson driller laget ned til minste detalj.

Flere år senere, da vi var gjenforent i Fulham og Roy hadde tid nok til å fullføre et prosjekt, så jeg det endelige resultatet av dette. Vi var en samling spillere som individuelt var ganske gjennomsnittlige sammenlignet med Premier League og europeisk toppnivå, men kollektivt ble vi veldig sterke.

I video-møtene til Roy var våre 11 spillere markert i bildet som gule prikker. I takt med treningsarbeidet ble det kortere avstand mellom spillernes faktiske bevegelser og de gule prikkene, inntil samhandlingen og de samtidige bevegelsene var perfekt. En fotballsymfoni som gikk opp i en høyere enhet under dirigent Hodgson.

Selv spilte jeg midtstopper sammen med Aaron Hughes i disse årene, og mot slutten sluttet vi nesten å kommunisere på banen. Utallige timer med drilling på treningsbanen gjorde nærmest snakking under kamp overflødig. Vi kjente hverandres oppgaver og bevegelsesmønster i enhver situasjon som om det var telepati. Det var denne langsiktige forbedringen som gjorde lille Fulham i stand til å slå mektige Juventus 4-1 på Craven Cottage. Mens Cannavaro, Trezeguet og Del Piero lå på gresset og lurte på hvordan man kan slå en så stram og velorganisert 4-4-2, var vi på vei videre mot Europaliga-finale.

FINALE: Europaligafinalen mellom Atletico Madrid og Fulham i 2010. Foto: AP/Michael Sohn

Til tross for historier som dette er det delte meninger om Hodgson. Mange med et mer perifert forhold til engelskmannen husker det mislykkede oppholdet i Liverpool, samt en litt bitter og slagen mann etter katastrofen mot Island. Disse overser et undervurdert poeng i fotballen: Trenerens mulighet til å påvirke laget henger uløselig sammen med spillermaterialet som er tilgjengelig.

Store lag har player-power og forventninger utenfra om stil og formasjon, Hodgson trenger lojale spillere og tid og rom til å gjennomføre sitt prosjekt. Som i Fulham, der hver eneste spiller som jobbet under Hodgson har ham som sin beste manager noensinne. Eller som i West Bromwich, der Hodgson ledet laget til høyeste plassering i toppdivisjonen på 20 år.

LIVERPOOL-MANAGER: Roy Hodgson og Fernando Torres etter 2-1-seier mot Bolton i 2011. Foto: AFP/Paul Ellis

Det er få som vet at Hodgsons store problem i Liverpool var at Fernando Torres ikke ville gjøre den defensive jobben som Hodgson krever av sine spisser, eller merker seg at det engelske landslaget som tapte for Island hverken i formasjon eller spillestil lignet et Hodgson-lag.

Hva da med Crystal Palace? Det er unektelig mange ting som kan minne om Fulham og West Bromwich i Sør-London, og mye vil avhenge hvordan spillertroppen reagerer på Hodgsons metoder. Treningsarbeidet på Copers Cope Road vil bestå av velkjente, men akk så monotone metoder: Lagtaktiske øvelser, undertallssituasjoner, helt bestemte spillemønstre. Igjen, og igjen, og igjen.

Jeg minnes vinteren 2008 og timesvis med det samme i Fulham. Spillere som visket i korridorene om at det kanskje var på tide å spille bare litt five-a-side eller firkant på trening, men som etterhvert sluttet med det ettersom resultatene begynte å komme.

Spol fram et par år og de samme øvelsene ble gjennomført til punkt og prikke hver eneste dag med topp kvalitet, vel vitende om at den neste store skalpen i Premier League eller Europa-ligaen ble tatt på grunn av denne treningen.

Og her ligger et av to store spørsmål for Crystal Palace og Roy Hodgson:

Kommer resultatene raskt nok til at spillerne aksepterer at Hodgsons metoder virker? 

I skiftet fra Frank de Boer til Roy Hodgson gjør Crystal Palace igjen en U-sving, og alt – treningsarbeid, man-management og spillestil – endres radikalt. Spillerne av den gamle skolen, som Dann, Ward, McArthur og Delaney, vil kjenne seg igjen i metodene. Hvorvidt Hodgson kan overbevise typer som Benteke og Zaha vil avgjøre mye.

Det andre spørsmålet for Crystal Palace og Hodgson er av mer taktisk karakter:

KLAR FOR NY JOBB: Slik så det ut for sju og et halvt år siden. Nå er det Palace som er Hodgsons nye jobb. (Foto: AP(Matt Dunham

Hvordan står Hodgsons formasjon seg mot Premier Leagues foretrukne 3-4-3?

Revolusjonen som Antonio Conte har startet i Premier League, med 3/5-mannsforsvar og en trio i spydspiss på topp, har ofte vist seg taktisk overlegen mot en forsvarsfirer det siste året. Forsvarsfireren har følgende valg:

  • Bruke backene mot spillerne i Pedro/Hazard-posisjonene, og risikere at Moses/Alonso får fritt leide i flankeposisjonen.
  • Bruke egne sentrale midtbanespillere mot Pedro/Hazard, og bli altfor baktunge.

Dette er et av momentene Hodgson må finne ut av i dagens Premier League, idet jeg tviler på at han går bort fra back-fireren som han har drillet i en mannsalder.

En ting er i det minste sikkert, Hodgson og hans gamle våpendrager Ray Lewington går i disse dager metodisk til verket med Crystal Palace. Etter fire tap og null scoringer trenger Palace struktur og system, klar ansvarsfordeling og et tydelig spillemønster. Det får de.

Hvorvidt de får resultater vil tiden vise. Premier League er nådeløs og starten har vært fryktelig både på og utenfor banen. I Roy Hodgson har uansett Crystal Palace ansatt en gammel mester som har noe å bevise. Herfra ønskes mesteren alt godt!

Lørdag 13.30 ser du Crystal Palace-Southampton på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo!

Bør De Boer gå?

Min gamle klubb Crystal Palace har hatt en fryktelig start på årets Premier League. 3 kamper, 0 poeng og 0 scorede mål er fasiten. Presset på manager Frank de Boer øker.

Les også: – Crystal Palace gir Frank de Boer én kamp på å redde jobben

Crystal Palace har vært gjennom en karusell av managere og ulik fotballfilosofi de siste årene. Tony Pulis var den første som klarte å unngå nedrykk etter opprykk til Premier League, og han gjorde det på sin velkjente måte: Ekstrem defensiv organisering, kontringer og dødballer. Denne stilen kledde Crystal Palace godt, og flere av spillerne som fremdeles er igjen fra Pulis-perioden mener at dette er måten å spille på for en litt mindre PL-klubb.

SUKSESSFORMEL: Tony Pulis organiserte og dirigerte Palace-troppene til sikker plass. Foto: Ben Stansall/AFP

Men da Pulis sa takk for seg rett før sesongstart i 2014 begynte karusellen. Først kom Neil Warnock inn, med en filosofi som aldri ble noe annet enn en kvasi-variant. Det gikk som det måtte gå, og Warnock måtte takke for seg etter et noen måneder i sjefsstolen. Alan Pardew var nestemann, og fra januar 2015 ledet han laget på mesterlig vis fra det ene sterke resultatet til det andre. Våren 2015 var instruksjonen enkel: Put the ball in the box.

Men Pardew hadde større ambisjoner. Han ville utvikle Crystal Palace til å bli en stabil PL-klubb, og da trengtes etter hans syn bedre spillere og en mer offensiv og underholdende tilnærming. Sakte, men sikkert fjernet Crystal Palace seg fra fundamentet lagt under Tony Pulis, og laget som hadde vært så solid i den defensive delen av spillet, begynte å lekke bakover. I løpet av 16/17 var det klart at Pardews prosjekt var mislykket. Ut med Pardew, inn med Sam Allardyce, og tilbake til direkte fotball og lav risiko. Allardyce reddet plassen til Crystal Palace i fjorårets sesong, men trakk seg overraskende fra sjefsstolen.

Dermed måtte Steve Parish, klubbens styreformann og mangeårige supporter, igjen på jakt etter ny manager.

Man kan stille seg følgende spørsmål etter å ha fulgt Crystal Palace de siste sesongene: Hvorfor dette sterke ønsket om å bevege seg i en mer offensiv og underholdende retning? Fasiten er nemlig helt tydelig: Defensivt fokus og direktespill som under Pulis, Pardews første halvår, og Allardyce, passer denne klubben best.

Da er vi inne på problemet som mange klubber i PLs midtsjikt må stri med. Alle har et ønske om å sementere sin status som PL-klubb, og forbedre tabellposisjonen år for år. Mange tror (etter mitt syn feilaktig) at man da må ha bedre individuelle spillere og større offensivt skyts. Faren er overhengende for at man med flere individualister og mindre kollektiv vanner ut både lagfølelsen og det defensive fokuset som små klubber må ha om de skal overleve. I tillegg vil små klubbe uansett aldri kunne spille ut topp 6.

TOMMEL OPP: Sam Allardyce lyktes i å redde Palace forrige sesong. Foto: Paul Ellis/AFP

 

Merk gjerne dette: Når små klubber har hatt en eller to gode sesonger, skjer det ofte store omveltninger på spiller- og trenersiden. Da er det alltid fare på ferde. Ønsket om å ta nye skritt innebærer etter mitt syn en altfor stor risiko for at det suksessen har vært bygget på blir fjernet i samme slengen.

Dette skjedde i sin tid med Fulham, og det samme kan skje med Crystal Palace.

For da styreformann Parish igjen måtte lete etter ny manager, tenkte han som følger: Borteformen til Crystal Palace var i fjor meget god, faktisk god nok til en 8. plass på bortetabellen. Hjemmeformen var derimot fryktelig, og ville gitt nedrykk etter en hjemmetabell. Parish så dette, og ønsket å bli bedre til å spille ut motstander foran eget publikum på Selhurst Park. Dermed falt valget på Frank de Boer og en nederlandsk fotballfilosofi som er så langt fra Tony Pulis man kan komme.

Per nå fremstår det som et katastrofalt valg.

Fotballfilosofi kan grovt sett deles i to, enten ønsker du å spille kompakt, ellers så spiller du ekspansivt.
Kompakt spill innebærer korte avstander mellom spillerne, og er ofte kombinert med lav risiko og direkte spill mot motstanders mål. Se på West Bromwich Albion så har du definisjonen av denne filosofien, som gjerne benyttes av lag som anser seg som underdog i utgangspunktet.

I motsatt ende av skalaen finnes et ekspansivt spill, som Frank de Boer nå desperat forsøker å implementere i Crystal Palace. I dette spillet skal spillerne spre seg så mye som mulig på banen. Ballen skal bevares i laget, og man skal spille ut motstanderen med ferdigheter og samhandling. De beste lagene spiller ofte slik, men det er altså ikke gjort over natten å få et litt svakere lag til å lykkes med et slikt spill.

Videre er fotballen som de Boer står for fryktelig vanskelig å gjennomføre i motgang. 0 poeng og 0 mål for Palace så langt, inkludert hjemmetap for Swansea og Huddersfield, selvtilliten er ikke akkurat på topp hos spillerne. Dermed vil inngangen til kamp som de Boer står for være den vanskeligste å få til i praksis, mens en filosofi som hos Pulis/Allardyce er klart enklere å praktisere.

Parish gamblet på de Boer, og det er i ferd med å gå fryktelig galt. Søndag fortsetter Palace jakten på sitt første poeng på bortebane på Turf Moor, ikke akkurat en drømmekamp når laget må ha et resultat.

HELT FERSK i PL: Det er kun 2,5 måned siden dette bildet ble tatt av Frank de Boer, og han har kun ledet Palace i tre Premier League-kamper. Foto: Chris Ratcliffe/AFP

Hvilke samtaler Parish og de Boer har hatt vites ikke, men per nå er de Boer en av de klare favorittene i «the sack race». Det ryktes, både internt og eksternt, at den gamle ringreven Roy Hodgson venter i kulissene. Eller som engelskmennene sier: «He is lined up for the job».

Om Hodgson skulle etterfølge en de Boer som går, vil Palace ha fortsatt sin vingling på manager-markedet. Hodgson vil innføre en kompakt stil der laget er vanskelig å score på. En stil som mange, meg inkludert, vil mene passer dette laget meget bra.

Mye vil avgjøres på søndag på Turf Moor, og spørsmålet er om de Boer er i stand til å komme seg ut av uføret. Oppgaven er formidabel: Han skal sende et lag på banen med en spillestil som er lite passende for et bunnlag, og – har det vist seg – lite passende for hans spillere. Fotballens mekanismer er mot ham nå, med økende misnøye blant supportere, eiere og spillere, samt et massivt press utenfra.

Søndag er det cupfinale for Frank de Boer.

Se Burnley-Crystal Palace på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo søndag 14.30!

Ikke verdig en klubb av Arsenals format

Wenger Liverpool Arsenal

Liverpool vant lekende lett 4-0 mot Arsenal i gårsdagens kamp på Anfield. Jürgen Klopp og spillerne hans fortjener stor honnør for kampplanen og gjennomføringen, men for de av oss som er over middels interessert i forsvarsspill kommer kampen til å huskes best som en stilstudie i svakt forsvarsspill fra Arsenal.

Utgangspunktet for kampen var følgende: To av de antatte topp 6-lagene møtes. Liverpool var det beste laget i den interne topp 6-ligaen i fjor, Arsenal var det svakeste. Liverpool har fantastiske offensive spillere, Arsenal har sin svakhet i den defensive delen av spillet. Da er det smått utrolig at vi blir vitne til en så lite gjennomtenkt defensiv kampplan fra Arsene Wenger og Arsenal. Lagets opptreden i den defensive delen av spillet var helt enkelt ikke verdig en klubb av Arsenals format. Det var direkte pinlig.

Arsenals gamle stopperkjempe Martin Keown oppsummerte på følgende måte sent i går kveld: «Arsenal today, they just didn`t pay any respect to the defensive side of the game. It  looked like the players are not tuned in tactically or mentally.»

Det er enkelt å si seg enig i denne observasjonen.

I disse tider må det være fryktelig frustrerende å være Arsenal-fan. På sitt beste, som i FA-cup-finalen i fjor, er laget en fryd for øyet. Arsenals høyeste nivå er tempo, ferdigheter og kombinasjonsspill som gleder enhver som er glad i fotball. På sitt verste, som under kampen i går, er det hjelpeløs defensiv opptreden. Dårlig struktur, individuelle feil og et lag uten ryggrad. Hvor er lederne som tar tak når det ser ut som i går? Andre topplag har nøkkelspillere som nekter å akseptere et kampbilde som på Anfield. Tony Adams og Patrick Viera må gremmes. Martin Keown er nådeløs. Hva tenker den gamle stopperkjempen Steve Bould, Arsene Wengers assistent, der han sitter ved managerens side?

Det gjør nesten vondt å se Arsene Wenger på Arsenals benk under kamper som i går, men han slipper ikke unna en rekke kritiske spørsmål etter en slik kamp:

Hvorfor stiller Arsenal med 3 bak mot Liverpool? I praksis må det bli 5 mann bak mot Manè, Firmino og Salah, og laget blir for baktungt som utgangspunkt. Arsenal har spilt 3 kamper i årets PL, startet alle med  3 mann bak og langt om til 4 bak i løpet av kampen. Av alle kamper i Premier League; mot Liverpool på Anfield er det innlysende at Wenger burde valgt en forsvarsfirer.

Hvordan kan Özil slippe unna med å lunte rundt uten vilje eller evne til returløp? Prinsippet om å holde riktig avstand til egen forsvarsrekke ble neglisjert igjen og igjen, og Manè/Firmino/Salah kunne boltre seg i et mellomrom som var altfor stort. Av alle taktiske elementer i en fotballkamp, avstander mellom spillere i eget lag er kanskje det enkleste av alt. Men spillerne må få beskjed om det og så må de evne og/eller gidde å gjøre det.

Hvorfor skal Bellerin spille venstreback, når han har spilt 98% av kampene på høyre side? Igjen og igjen var det tydelig at Bellerin slet fryktelig med posisjoneringen. Alle som har spilt på en back i lang tid vet hvor krevende det er å speilvende alle situasjonene, det burde Wenger også vite. Hvordan kan Rob Holding forsvare en startplass mens en midtstopper til 350 millioner kroner (Mustafi) sitter på benken?

Arsenals opptreden var også full av personlige feil. Av alle Liverpools sjanser og mål kan omtrent alt forklares med vanvittige tekniske eller posisjonelle feil. Spillerne er naturligvis ikke uten skyld i dette, men det var helt tydelig at de manglet tryggheten som en godt innarbeidet defensiv struktur gir. Organisering gir struktur, og struktur minsker sjansen for individuelle feil. I kampen på Anfield ble  mange feil veldig synlige, fordi avstandene  i laget ikke er gode nok til å være en forsikring mot et dårlig valg fra en enkeltspiller.

Og dermed fortsetter sagaen om Arsenal og Arsene Wenger. For enhver som fulgte kampen i går, er det umulig å konkludere med noe annet enn at Wenger er ute av stand til å komponere en solid defensiv grunnmur. Videre er spillerne ute av stand til å ta tak i problemene ute på banen.

Arsenal under Wenger kommer til å fortsette på denne måten:

  1. Når kampbildet blir som Arsene Wenger ønsker ser vi et lag med rytme, ferdigheter og samhandling på øverste Premier League-nivå.
  2. Når motstanderen får diktere ser vi et lag som er ute av stand til å gjennomføre et helt grunnleggende forsvarsspill.

Hvor lenge kan Arsenals eiere og supportere leve med at det er slik?

Joshua King. Blir han king igjen?

Joshua King gjennomførte en strålende sesong for Bournemouth i fjor. Oslo-gutten noterte seg for 16 scoringer, en meget sterk prestasjon på et Bournemouth-lag som lenge så ut til å kunne blande seg i nedrykksstriden. Mye takket være Joshua Kings bidrag endte Bournemouth på en sterk 9. plass, klubbens beste plassering i ligasystemet noensinne.

Bournemouth og Joshua King har en ting felles: Det blir svært vanskelig å følge opp fjorårets fantastiske prestasjon.

Joshua King har gode forutsetninger som fotballspiller. Han har sterk fysikk kombinert med stor fart, og det er sånn sett ikke overraskende at han med mer modenhet har blitt en suksess i Premier League. Men årets sesong er den vanskelige «andresesongen», etter at han overrasket alle i fjor.

TV Sumo: Se dokumentaren om Kings drømmehalvår

Det er i hovedsak to forhold som taler for at det blir vanskelig å følge opp med like sterke prestasjoner i år:

  1. King har skapt seg et navn og vil få tøffere arbeidsforhold denne sesongen.
  2. King hadde ekstremt god uttelling på sine sjanser i fjor. Måltallet Expected Goals (xG) viser at han i fjor lå helt i toppen hva gjelder uttelling på sine avslutninger. Statistisk sett vil han trolig ikke ha samme flyten i år.

Det første først. Premier League-klubbene har enorme ressurser til disposisjon, og et av feltene som stadig utvikles er analyse av konkurrerende klubber og deres spillere. Det er svært vanlig at hver spiller får en egen ipad der klubbens analyse-avdeling laster opp klipp, info og strategier til bruk mot andre lag og spillere. For Bournemouths motstandere denne sesongen vil det være et sentralt poeng å analysere Joshua King ned til minste detalj. Hva er han god på og når er han farlig? Hvordan beveger han seg i feltet? Hvilke typer avslutninger kommer han til?

Midtstoppere på andre lag vil studere dette i detalj, og blant annet konkludere med følgende: Det er viktig å unngå at King kommer rettvendt i fart mot målet. Han bør holdes feilvendt og tvinges bakover på banen. Han bør tas ut i kontringsfasen, og rommet rundt ham bør stenges både bakfra av midtstoppere, og forfra av sentrale midtbanespillere. King har blitt betydelig bedre på små flater i boksen, og han avslutter raskt. Forsvarsspillerne må tettere.

I tillegg vet alle nå hvem Joshua King er. Han var Bournemouths toppscorer i fjor og respekten og den mentale inngangen hos motspillere vil endre seg. Joshua King er the main man for Bournemouth (inntil Defoe eventuelt beviser noe annet).

Alt dette vil gjøre det vanskeligere for Joshua King denne sesongen.

For det andre, og vel så viktig:

Joshua King hadde ekstremt god uttelling på sine avslutninger i fjor. Det nye begrepet Expected Goals er mye brukt hos Opta og andre som driver med statistikk. Expected Goals baserer seg på en database med tusenvis av avslutningsforsøk fra ulike vinkler og med ulike kroppsdeler, og dette danner grunnlaget for å si noe om hvor ofte – i gjennomsnitt – det scores på en gitt avslutning. Tallknuserne i Opta kan dermed over en sesong slå fast hvor mange mål det statistisk skal scores på avslutningene til en gitt spiller.

Her er listen over Premier Leagues mestscorende spillere i fjor (straffespark er utelatt):

Spiller

Klubb

Mål (uten straffer)

Expected goals

1

Romelu Lukaku

Everton

24

14,53

2

Harry Kane

Tottenham

24

13,86

3

Alexis Sánchez

Arsenal

22

15,20

4

Diego Costa

Chelsea

20

13,40

5

Dele Alli

Tottenham

17

12,48

6

Sergio Agüero

Manchester City

16

16,58

7

Zlatan Ibrahimovic

Manchester United

15

12,03

8

Fernando Llorente

Swansea

15

7,09

9

Eden Hazard

Chelsea

14

8,71

10

Joshua King

Bournemouth

14

7,19

11

Son Heung-Min

Tottenham

14

6,73

 

Altså: Joshua King var på topp 10 over mestscorende i Premier League (minus straffespark), men hans xG var 7,19 selv om han endte med 14 scoringer. Det vil si at gjennomsnittsspilleren i databasen ville ha scoret 7 mål på Kings sjanser, mens han endte opp med det dobbelte.

Det er verdt å merke seg at det selvsagt er lov å være bedre enn gjennomsnittsspilleren, noe listen også bekrefter. Samtlige (bortsett fra Aguero) scorer flere mål enn sin xG. Det forteller noe om at toppspillerne avslutter bedre enn andre. Likevel er Kings «overprestering» bemerkelsesverdig. Det er faktisk bare Fernando Llorente og Son Heung-Min som såvidt slår sin xG med større margin enn King. Når vi da legger til grunn at de fleste på listen er mer meritterte avsluttere enn King, står vi igjen med et inntrykk som følger:

Joshua King hadde mye flyt i fjor.

Se scoringen til Joshua King mot ligamester Chelsea her:

På listen over xG total – altså hvor mange mål spillerne statistisk sett skulle ha scoret forrige sesong, er King nede på en 24. plass. Det er altså mye som taler for at han ikke kan treffe på like mange av sine avslutninger i årets sesong.

Eller som Optas mann skriver i forarbeidet til dette innlegget:

«The fact that King scored double his non-penalty xG total probably suggests that it was just a bit of a freak season where he got lucky and all his shots found the net when it seemed unlikely.»

Oppsummert:

  • Joshua King får tøffere arbeidsforhold i årets sesong.
  • Joshua King kan ikke regne med like god uttelling på sine avslutninger i årets sesong.
  • Det blir vanskelig å gjenta prestasjonen fra i fjor.

Betraktningene over dreier seg om rammebetingelsene for å gjenskape prestasjonen, men utelater også mange viktige faktorer: Det kan tenkes at Joshua King utvikler seg videre. Kan hende får Bournemouth en ny sterk sesong. Samarbeidet med Jermain Defoe på topp kan bli en åpenbaring. Med norske øyne er det uansett lett å konkludere:

Vi håper Joshua blir King igjen!

Liverpools defensive problem

Åpningshelgen i Premier League er overstått.

Vi har fått kamper vi knapt kunne drømt om på forhånd, og et antall scoringer som Øyvind Alsaker`s nydelige stemme bare såvidt kunne håndtere. Vi elsker mål, men for de av oss som også lar seg begeistre av godt forsvarsspill er det verdt å notere seg at mange lag har mye å gå på i denne delen av spillet.

Et av disse lagene er Liverpool, og Jürgen Klopp må ta tak i problemene med det samme om Liverpool skal være en reell tittelkandidat.

Virgil van Dijk har vært linket til Liverpool, og selv om van Dijk er en meget god midtstopper, så løses ikke problemene av enkeltspillere. Jeg vil våge påstanden at selv verdens to beste midtstoppere (hvem nå de er), ville bli tvunget til å forholde seg til litt for mange ubehagelige situasjoner i Liverpools forsvarsledd.

Klopp har i hovedsak to problemer, og begge handler om system heller enn enkeltspillere:

1. Midtstopperne blir for alene på overganger imot.
2. Liverpool er usedvanlig sårbare på corner imot.

La oss ta en gjennomgang av begge problemområdene:

Klopp har meget gode offensive spillere, og gir disse stor frihet i angrep. Det er vel og bra, og har gjort at Liverpool er et av de mest effektive og severdige lagene i den offensive delen av spillet. Men fotball handler som kjent om angrep og forsvar, og særlig balansen mellom de to delene er det som ofte avgjør hvor sterkt et lag er i lengden. Liverpools stoppere (oftest Lovren og Matip om begge er spilleklare), sliter med et grunnleggende problem: De er tvunget til å dekke for store rom når Liverpool angriper.

Dersom man blir stående nær midtstreken uten særlig dekning, vil selv verdens beste midtstopper slite i Premier League. I Klopps «gegenpress» skal alle spillerne bevege seg fremover, heller enn bakover, idet motstander vinner ballen. Stopperne har imidlertid en grense for hvor langt fremover de kan gå – midtstreken. Og når de nærmer seg midtstreken er det stort bakrom å utnytte. Derfor er enhver midtstopper avhengig av hjelp til å dekke rom og avskjære pasninger. Dette kan gjøres av backer og av sentrale midtbanespillere, helst begge deler.

Liverpools backer går etter mitt syn for tidlig og ukritisk med i angrep. En tommelfingerregel er at back på ballside kan bli med i angrep, men motsatt back må dekke ryggen på stopper lengst fra ballen. 2 mann kan helt enkelt ikke dekke banens bredde, og samtidig være i posisjon til å bryte foran spiss – og samtidig ha kontroll på bakrom.

Videre får Liverpools stoppere for lite dekning av sentral midtbane, der kun Henderson opptrer som skjerm (til tider). Sammenlignet med de to beste lagene defensivt i fjor, Chelsea og Tottenham, er forskjellen slående. Kante/Matic og Wanyama/Dembele beskyttet forsvarsleddet til enhver tid, slik at de bak kunne konsentrere seg om å dekke banebredden og bakrommet.

Liverpools problem på corner imot ble igjen illustrert på Watfords scoring til 1-0 i helgen. Klopp bruker de fleste spillerne i sone, og Okaka utnyttet dette med å nærmest heade uforstyrret på første stolpe. I teorien er det ingenting i veien med sonespill på corner, og teorien er følgende:

Spillerne sprer seg ut i feltet og har ansvar for ulike rom.
Når corneren svinges inn har hver mann ansvar for rommet foran seg.

Hver spiller skal angripe ballen i sitt rom.

På Watfords 1-0 skjer det mange feil. I utgangspunktet er flere spillere ikke sidestilt, og ser dermed kun på ball og registrerer ikke motstanders innløp. I tillegg er avstanden for stor (ref avstand Matip til Firmino), og Okaka kan heade fritt i rommet der enten Matip eller Firmino skal vinne ball. Om ballen går over Matips høyeste punkt skal Firmino vinne den.
Videre har Liverpool etter min syn ikke keepere som er dominerende i feltarbeidet, og dermed kunne ikke Mignolet redde situasjonen. Han ble på streken.

Dette kan man naturligvis trene på, og dermed bli bedre. Men det forundrer meg at Klopp ikke bare endrer til et mer markeringsorientert oppsett. Fordelen med markering er at man unngår situasjoner der ingen helt vet hvem som skal vinne ballen. Som det ser ut nå (og mange ganger forrige sesong), blir Liverpools spillere for passive, og blir dermed tatt på at motspillere kommer med større kraft inn i duellen.

Liverpool slapp inn 42 mål forrige sesong, det er for mange for å vinne Premier League. Ingen enkeltspiller løser Liverpools defensive problemer, men Klopp kan løse det på treningsfeltet!

Her kommer Bredes nye blogg

Her kommer Brede Hangelands nye Premier League-blogg straks første ligarunde er spilt.

Brede Hangeland har vært norsk landslagskaptein og kaptein for Fulham i en årrekke i Premier League. Spilte europaligafinale i 2010. Dessverre senket av Diego Forlan i 116. spilleminutt. Nå ekspert i TV 2.