Et tap av verste sort

Fotball utfordrer registeret av følelser. Etter en lang opptur med optimisme og gode resultater var tapet mot Bulgaria i Sofia fryktelig tungt. Denne kampen burde Norge vunnet. Etter en førsteomgang med tre gode målsjanser mot et tafatt bulgarsk mannskap kjentes det smått utrolig og ekstremt frustrerende at Bulgaria tok alle poengene.

Norge demonstrerte mangel på to helt nødvendige egenskaper i denne kampen. På dette nivået må man ta vare på sjansene, og særlig Bjørn Maars Johnsens mulighet før pause kan ikke misbrukes internasjonalt. Scoring der, og dette ville blitt en helt annen affære. I andre omgang scorer Bulgaria på sin eneste sjanse etter sitt eneste kvalifiserte angrep, og Norges manglende evne til skape målsjanser og legge trykk på Bulgarias boks etter dette, gjorde kvelden helsvart.

Bulgarerne spilte ut alle triks i boken. De brukte tid, rullet rundt i store smerter etter hver situasjon og evnet å stå imot nokså forutsigbare norske forsøk på å skape sjanser. Evnen til å bryte ned en motstander som bare vil forsvare en ledelse er og blir landslagets største utfordring. Her mangler vi mye på de beste nasjonene i Europa. Norge klarte sjelden å sette opp spillere som Moi og King i mellomrommet, og vi var heller ikke gode nok i bevegelsen rundt duellene på topp. Legg til at en lang rekke cornere og innkast bare resulterte i en sjanse (Sørloth-heading), og arbeidsoppgavene bør være klare inn mot neste landslagssamling. Et lyspunkt på en tung kveld var Birger Meling på Norges venstreback, som med offensiv vilje og gode valg var Norges beste spiller.

SKUFFET KAPTEIN: Stefan Johansen maktet ikke å følge opp de to scoringene mot Kypros i bortetapet for Bulgaria. FOTO: REUTERS/Stoyan Nenov

Tross en beksvart og frustrerende kveld i Sofia, man må løfte blikket:
Landslaget under Lagerbäck har tatt store steg. Laget fremstår som et solid kollektiv, hardtarbeidende og med stor tro på konseptet. Førsteomgangen i Sofia var som førsteomgangen på Ullevaal mot Kypros, med ett viktig unntak; vi scoret ikke det viktige første målet. To kamper i gruppespillet av Nations League har vist oss at Norge – tross tapet i kveld – med rette kan sikte på å vinne denne gruppen.

Alle nordmenn på Vasil Levski stadion – spillere, trenere, støtteapparat, media og supportere – fikk i kveld oppleve et tap av aller sureste sort. Jeg håper spillerne legger opplevelsen på minnet til Bulgaria kommer til Ullevaal i oktober. Revansje bør stå øverst på Lagerbäcks powerpoint da.

Et lag man blir glad i

Norges kamp mot Kypros ga oss mange gode grunner til å glede oss til fortsettelsen. Nations League blir en perfekt utfordring for dette laget, og om utviklingen fortsetter i samme spor, så går dette laget til et sluttspill.

JUBEL!
Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix

Fem strake seire i 2018 er fundert på glitrende organisering, vilje til å ofre seg for laget, og individuelle spillere som blir bedre i trygge rammer.

Førsteomgangen mot Kypros var en studie i hvordan Lars Lagerbäck ønsker at hans mannskap skal opptre. Korte avstander og hissig gjenvinningspress var utgangspunktet for gode overganger og samtidige angrepsbevegelser. Spissparet, denne gang King og Mars Johnsen, holdt seg nær hverandre og fikk støtte av løp bakfra når oppspillene kom, og bakerst var forsvaret offensive i hoder og føtter. Alt dette kneblet Kypros så fullstendig at de nærmest ikke kom i nærheten av Norges mål. Man kan gjerne innvende at Kypros ikke er noen fotballstormakt, men på internasjonalt nivå er det like fullt sjelden man ser at et lag kontrollerer kampbildet så totalt.

På forhånd var det spørsmål om noen få posisjoner, men både Omar Elabdellaoui, Håvard Nordtveit og ikke minst Stefan Johansen viste seg tilliten verdig. Johansens to scoringer gjorde ham til kveldens mann på Ullevaal, men også i banespillet var han ledende i førsteomgangen.

I andre omgang løftet Kypros seg og kom til et par muligheter, dels på grunn av norske feil men først og fremst fordi det voldsomme tempoet fra første omgang setter preg på spillerne. Her ligger en utfordring for Lagerbäck og laget, for mot bedre motstand blir det helt nødvendig å lære seg å justere presshøyden i større grad. Et norsk lag som hadde lokket Kypros inn i kampen og satt inn 3-0 på kontring hadde gjort kvelden komplett.

Men dette er ikke tiden for å kritisere, tvert imot er det tiden for å samle seg om et landslag som viser alle tegn til å gi oss en etterlengtet opptur. Med en trener i verdensklasse og lojale, hardtarbeidende spillere som bare vil bli bedre, er det god grunn til å glede seg til fortsettelsen. Dette ligner Island under Lagerbäck, og vi husker alle hvordan det gikk….

Når den norske troppen setter seg på flyet til Sofia vil det være med et klart mål om å slå Bulgaria på søndag. Så venter to hjemmekamper på Ullevaal, og da bør folk komme seg på kamp. For dette er et lag man blir glad i.

Kontrastenes aften

Sjelden har en kamp i runde tre av Premier League hatt så stor betydning som kampen mellom Manchester United og Tottenham på Old Trafford i kveld.

En hel fotballverden ventet på å få svar på om Mourinho fremdeles har tillit hos United-spillerne. For om han ikke har det, så kan heller ikke klubben ha tillit til sin manager. Svaret fra spillerne var tydelig, for United kom ut av startblokkene med en gnist, aggressivitet og løpskraft som etterhvert har blitt et sjeldent syn i dette laget.

Da lagene gikk til pause på 0-0 hadde Mourinho og spillerne god grunn til å være skuffet, og det til tross for at Lucas Moura kunne ha fått straffe for Tottenham. Det svingte på Old Trafford, publikum satt på kanten av setene og jaget spillerne frem i en førsteomgang der Tottenham ble utkonkurrert både på fysikk og strategi.

UNDER PRESS: José Mourinho.

Men fotballkamper avgjøres ved mål, og da Tottenham sjokkåpnet andreomgangen sto det plutselig 0-2, og Mourinho gikk fra smil til fortvilelse i teknisk sone. Det var lett å føle med portugiseren da. United prøvde videre, spillerne var virkelig bak Mourinho, men da den meget gode Moura løp gjennom og satte Tottenhams tredje ble det beksvart for Mourinho. Kameraene vekslet mellom Mourinho og Ed Woodward. En penny for tankene til de to på 0-3.

0-3 hjemme for Tottenham er stygt for United. Og dersom 0-3 hadde vært kombinert med en tafatt og uinspirert forestilling fra hjemmelaget kunne dette vært slutten for Mourinho.

Om han tåler dette tapet er det fordi førsteomgangen bar bud om bedre tider. Etter kampslutt sto Mourinho lenge nede ved Stretford End og applauderte fansen. Det var nok mer et takk for støtten enn et farvel, men disse spørsmålene skal besvares i korridorene på Old Trafford.

For mens United fremsto energiske og med bedre offensive relasjoner enn på lenge (i det minste før pause), så er Mourinho i ferd med å få alvorlige problemer bakover på banen.

Bailly og Lindelôf feilet i Brighton, og konsekvensen var en ny konstellasjon bakerst med Smalling, Jones og Herrera. Og Mourinhos videoanalyse vil vise at disse tre feilet på hvert sitt mål. Harry Kane headet inn 0-1 etter å ha knust Jones i duell, Herrera viste sin begrensning i forsvarsspill med posisjoneringen på 0-2, mens Smalling ble fraløpt på 0-3.

Dermed står Mourinhos prosjekt og vakler.

For der han tidligere som minimum kunne garantere defensiv trygghet, har United på sesongens tre første kamper nå sluppet inn syv mål.

Det var kontrastenes aften på drømmenes teater, og Pochettino fikk en av sine drømmer oppfyllt med seier på Old Trafford. Lloris ga svar på tiltale med matchvinnerredning på 0-1. Alderweireld var majestetisk i andreomgangen etter å ha blitt jaktet av Mourinho hele sommeren. På topp scoret Harry Kane for andre gang i august, mens Lucas Moura var en konstant pine for United-forsvaret.

Et fotballdrama av de sjeldne, der de ørsmå marginene og øyeblikkene av kvalitet versus feil skilte vinnere fra tapere. Pochettino går på nytt en god sesong i møte, tiden vil vise om Mourinho får fullføre året på Old Trafford.

Something is rotten

Manchester United har nettopp tapt fullt fortjent 3-2 for Brighton på Amex Stadium. Det kan skje at store lag taper fotballkamper mot mindre lag, men måten dette skjedde på var uakseptabel for en klubb som Manchester United.

Forsvarsspillet, som under Mourinho alltid har vært solid, var til tider skrekkelig. Og Mourinho, som desperat jaktet stoppere i overgangsvinduet, er mannen som hentet Lindelöf og Bailly. Legg til at angrepsspillet var like planløst og ineffektivt som det ofte har vært for Mourinhos United, og summen blir en prestasjon som bærer bud om at dette prosjektet kan være i ferd med å spore av.
United hadde tre skudd på mål gjennom hele kampen, og ikke ett eneste virkelig godt angrep. Når laget angriper ser det ut som om ballfører tar et valg som resten reagerer på, uten innarbeidede planer og spillmønster etter to hele sesonger med Mourinho.
Som i Mourinhos siste tid i Chelsea så vi eksempler på kroppsspråk som vitner om spillere som ikke tror på manageren. Hvis slike tendenser slår rot og resultatene går imot, er veien kort til United-exit for Josè Mourinho.

På pressekonferansen etter kampen var Mourinho uvanlig spak. Han snakket om avgjørende personlige feil, og da han ble spurt om hva han ville gjøre for å luke vekk disse, hadde han ingen svar. På spørsmål om manglende plan i angrepsspillet svarte Mourinho at han ikke ville være like åpen i tiden fremover. Dermed endte en merkverdig seanse uten at noen ble klokere.

Det er spilt to kamper denne sesongen, og det er tidlig, men jeg sliter med å se grunner til at Mourinho-prosjektet skal fungere. Mourinho har brukt 400 millioner pund på dette laget, som her på Amex Stadium var langt svakere enn Brighton. Og verst av alt; spillere som står eller jogger med 10 minutter igjen av kampen. Manchester United har vitterlig verdensklassespillere. Tolv mann var i VM og syv av disse kom minst til semifinale. Når spillere virker å bli dårligere – ikke bedre – under managerens ledelse, må klubben stille seg noen spørsmål.

Mot slutten av kampen fant kameraene United-direktør Ed Woodward. Woodward lukket pengesekken mot slutten av transfer-vinduet, kanskje et tegn på at tvilen kommer snikende:

Er Mourinho riktig mann i denne klubben? Er dette et prosjekt som beveger seg fremover?
Det må etterhvert bli fristende å konkludere med at Manchester United først og fremst trenger en ny manager.

Ledelsen i United kan leve med dårlig fotball hvis laget vinner, men det er grenser for tålmodigheten hvis dårlig fotball kombineres med tap.

Neste mandag gjester Tottenham Old Trafford, og dagene frem mot den kampen blir ekstremt viktige for Mourinho. Glem mindgames, stikk til Guardiola eller kritikk av egne spillere, nå må han samle garderoben om prosjektet. For på Amex Stadium var alle tegnene synlige:

Mourinho er i ferd med å miste det.

Welcome to England!

På Premier League-banene kunne man ofte høre en bestemt frase under spillets gang. Alltid rettet mot en utlending som debuterte, og alltid etter en susende takling: “Welcome to England!”

Introduksjonen til engelsk fotball var en påminnelse fra en spiller til en annen, både i ord og handling, om at engelsk fotball skiller seg fra annen fotball. Det går litt fortere, det er litt mer fysisk, det krever litt mer.

At Premier League er noe annet får også trenerne erfare. Ja selv mesteren Pep Guardiola snakker nå åpent om utfordringene i Premier League, der hver kamp kan tapes om innstilling og innsats ikke er bra nok.

To nye mestertrenere fant veien til Premier League før denne sesongen, og selv om Unai Emery (Arsenal) og Maurizio Sarri (Chelsea) fikk sin velkomst i Match Day 1, så er de enda ikke så godt kjent for PL-publikummet. Lørdag møtes Chelsea og Arsenal på Stamford Bridge, med Sarri og Emery i hver sin tekniske sone.

FØRSTE «ORDENTLIGE» MØTE: Unai Emery og Maurizio Sarri møttes i Champions Cup før sesongen, men lørdag gjelder det virkelig for de to nyankomne Premier League-managerne. Paul FAITH/AFP PHOTO

Hva kan vi forvente av Chelsea og Arsenal denne sesongen?

Unai Emery starter et nytt Arsenal-kapittel etter legenden Arsene Wenger. Emery er en vinner som kommer til England etter åtte titler på fem sesonger i spansk og fransk fotball. Emery trenger naturligvis tid, men ettersom første kamp endte 0-2 hjemme mot Manchester City blir kampen mot Chelsea viktig for å skaffe arbeidsro. Med nytt tap i MD2 vil det blåse kraftigere rundt Emery enn det han gjerne skulle ønske i ny jobb.

Unai Emery foretrekker 4-2-3-1, en formasjon han også brukte i ligaåpningen mot City. Han ønsker å se et lag som er solid defensivt, og som bruker ballen ikke for ballinnehavets skyld, men for å bryte gjennom motstanderen. Kontringsspillet skal derfor være av høy klasse, noe vi også så glimtvis i kampen sist lørdag. Emery har allerede lagt ned et stort arbeid i Arsenal, med taktisk coaching og mye bruk av videoklipp. Hans filosofi går på å gi spillerne konkrete alternativer i ulike taktiske situasjoner. Etter å ha sett Arsenal mot Manchester City la jeg merke til en del utfordringer som Emery må ta tak i på treningsfeltet.

Hans 4-2-3-1-formasjon var ofte veldig smal i midtbaneleddet, med den praktiske konsekvensen at backene ofte ble isolert i veldig tydelige 1v1-situasjoner. Maitland-Niles på venstrebacken (nå potensielt ute i to måneder med beinbrudd) slet spesielt med dette. I Premier League vil det uansett være et ganske voldsomt krav til backene om de skal klare seg helt alene uten skjerm foran. Videre var det tydelig at Peter Cech ikke har de ferdighetene med ballen i beina som de beste keeperne har i denne delen av spillet. Enten kommer Emery til å sette inn nysigneringen Bernd Leno, eller så må risikonivået bakfra justeres.

INGEN DRØMMESTART: Granit Xhaka, Petr Cech og Mesut Özil måtte tåle tap mot Manchester City i serieåpningen. Foto: John Sibley/Reuters

Fremover på banen er Arsenal livsfarlige. Nummer 10-rollen bak spiss er viktig for Emery som link mellom midtbane og angrep. Ramsey startet her sist, og tidvis var det farlig da han kombinerte med Aubameyang, Özil og Mkhitaryan. Arsenal har også et tydeligere topp-press enn under Wenger, selv om dette (som vanlig) ikke ga stor effekt mot Manchester City. Jeg forventer at Arsenal blir bedre og bedre under Emery, men ethvert vellykket prosjekt trenger en viss ro i utviklingsfasen, og derfor er det så viktig å få et resultat på Stamford Bridge.

Et resultat var nettopp det Maurizio Sarri fikk i sin åpningskamp, da Chelsea slo Huddersfield 3-0 borte. Huddersfield spilte som vanlig med ekstremt lav risiko, så åpningskampen var et lite gunstig studium av Sarri`s spillestil, selv om han i det minste brukte sin vante 4-3-3. Om vi derimot ser til de siste års utgaver av Napoli (hans tidligere arbeidsgiver), ser vi konturene av en virkelig god fotballtrener. Med engelsk kan Sarri-stilen beskrives som front-foot, aggressive, pass and move. Sarri minner om Guardiola, men er mer gjennombruddshissig og bruker kortere tid til å avslutte. Han vil dominere kampene, og spiller med en høy forsvarslinje. Hurtig spill og mange pasninger, når “Sarri-ball” virker er det en fryd for øyet. Dermed har Chelsea foretatt en U-sving, fra Conte som straffet motstander for feil, til Sarri som tvinger motstander i kne over tid.

Sarri-stilen lover ikke godt for spillere som Cahill, Drinkwater og Giroud. Alle disse er gode, men mangler mobiliteten som er nøkkelen for Sarri. Derfor hentet Sarri Jorginho fra Napoli, og mens Morata startet mot Huddersfield, så venter Hazard i kulissene. Jeg blir ikke overrasket om Hazard blir å finne som midtspiss i løpet av sesongen, ikke ulik omskoleringen av Dries Mertens i Napoli.

FÅR DE TILSVARENDE ROLLER?: Eden Hazard og Dries Mertens er lagkamerater for Belgia, og offensive faremomenter begge to. Under Sarri ble Mertens omskolert i Napoli. Nå spekuleres det i om det samme kan skje med Hazard i Chelsea. Foto: Giuseppe Cacace/AFP

Stamford Bridge lørdag: Chelsea-Arsenal. Et oppgjør det lukter svidd av hver eneste sesong. Denne gangen med to nye managere ved roret, begge med ambisjoner om å skape seg et navn også i verdens tøffeste liga. Lagene møttes faktisk i pre-season, i en meget underholdende 1-1-kamp i Dublin. Om premieren blir like god som generalprøven så venter en skikkelig godbit fra Premier League: Sarri eller Emery, Chelsea eller Arsenal?

 

«Jeg husker mine bange anelser. Denne mannen vet svært lite om engelsk fotball»

Sommeren 2013 var Fulham på treningsleir i Costa Rica før sesongstart. Soving, spising og trening, i nøye planlagte doser, lik rutinen dagens Premier League-spillere har levd med den siste måneden. Jeg husker godt da beskjeden kom, mellom andre og tredje økt; Fulham var kjøpt av den amerikanske forretningsmannen Shahid Khan. Mohamed Al-Fayed, klubbens mangeårige eier, hadde solgt «oss» til Khan.

Dagen etter landet Khans privatfly i Costa Rica. Sammen med sportsdirektøren og trener Martin Jol, ble jeg som klubbens kaptein bedt om å komme meg på flyet som skulle ta oss til Florida for å møte vår nye eier. Vel inne i flyet husker jeg tankene om at dette er en annen verden, et annet nivå, en virkelighet som er skjult for både spillere, fans og media. I denne virkeligheten kan Premier League-klubber kjøpes og selges mellom velstående forretningsmenn. Eierens forståelse og vilje til å bry seg, er kanskje til syvende og sist den viktigste enkeltfaktoren i klubbens suksess eller fiasko.

FULHAM-EIER: Shahid Khan.

Vi landet i Jacksonville, Florida, og ble hentet på rullebanen og kjørt rett til hjemmebanen til Jacksonville Jaguars (NFL), Shahid Khans andre eiendel i idrettsverdenen. Arenaen var et mektig skue. Alt var større, flottere – ja, ganske enkelt mer amerikansk. Under middagen om kvelden gjorde både Jol, sportsdirektøren og meg lurt i å lytte mer enn vi snakket. Shahid Khan er en intelligent mann, som i sin tid emigrerte fra Pakistan og tjente en formue i USA som eier av et selskap i markedet for bildeler. Jeg husker imidlertid mine bange anelser; denne mannen vet svært lite om engelsk fotball.

Det fikk jeg rett i, for sesongen som fulgte ble en katastrofe for Fulham. Tre ulike trenere og en rekke mislykkede signeringer, en ustoppelig spiral mot nedrykk. I januar 2014 kjøpte klubben grekeren Mitroglu for 12 millioner pund, den gang Fulhams rekordsignering. Han ble kjøpt basert på statistikk, kom med skade, og spilte totalt 60 minutter på en halv sesong. Gresk fotball er ikke engelsk fotball, og NFL er ikke Premier League.

Nedrykket i 2014 var starten på en lang periode i Championship for Fulham, men Shahid Khan begynte sakte men sikkert, å demonstrere ikke bare sitt gode hode, men også sitt sterke engasjement for Fulham. Sakte, men sikkert ble spøkelset fra 2014 begravd, og i mai 2018 kunne Stefan Johansen og lagkameratene feire den ultimate seier i opprykkskampen til Premier League. Med feiende flott fotball hadde Fulham greid å komme tilbake til «the promised land».

Sommerens overgangsvindu viste også at klubben nå har kombinert det beste fra to verdener; statistikk fra amerikansk idrett, og god, gammel engelsk scouting. Hele tolv nye spillere er blitt presentert i Fulham-drakt i dette vinduet, og det meldes om at Fulham har brukt over 100 millioner pund i overgangsvinduet (bare Liverpool har brukt mer i Premier League).

Ros skal gis der ros fortjenes, og Shahid Khan lærte seg engelsk fotball. Når Fulham tar imot Crystal Palace på Craven Cottage lørdag, er det en spennende tropp med både topp og bredde som skal forsvare de hvite fargene.

Motstanderen Crystal Palace er velkjent for Fulham-fansen. Palace-manager Roy Hodgson kommer til å få stående applaus når han entrer «The Cottage», banen der han sto for det ene mirakelet etter det andre som Fulham-manager i 2008-2010.

SUKSESS: Roy Hodgson tok Fulham til europaligafinale før han ble hentet av Liverpool.

Hodgson på sin side har hatt mindre å rutte med i overgangsvinduet, og har i hovedsak måttet låne spillere heller enn å kjøpe. Men Hodgson er åpenbart godt fornøyd med tingenes tilstand, all den tid han nettopp har signert en kontraktsforlengelse som binder ham til Palace til 2020.

Premier League er det moderne sirkus. Begivenhetene på banen dokumenteres og analyseres av en hel verden. Spillet i kulissene er mindre kjent, men når lagene endelig gjør seg klar til Match Day 1, puster direktører og medisinere lettet ut.

Overgangsvinduet er lukket, og spillet åpnes. Det er klart for verdens beste fotball-liga!

Premier League dominerer VM

VM-feberen herjer.

Tirsdag og onsdag skal det avgjøres hvem som spiller VM-finale søndag 15. juli i Moskva. Frankrike møter Belgia i første semifinale, og Kroatia møter England i kampen om den andre finaleplassen.

En evig (og uløselig) diskusjon om hvilke spillere og landslag som er best har dominert også dette fantastiske mesterskapet. Kane, Neymar, Mbappè, De Bruyne, Messi, Ronaldo, Lukaku, Modric eller Cavani? Tyskland, Spania, Brasil, England, Kroatia, Frankrike eller Belgia?

Diskusjonen om hvilken liga som er verdens beste er like gammel og har virket like uløselig, men nå i VM er det verdt å merke seg at Premie League dominerer fullstendig i forkant av semifinalene.@

PL-PROFIL: Paul Pogba er blant stjernene i VM som spiller i Premier League.

Om vi tar utgangspunkt i semifinalistenes førsteellever i kvartfinalene, er tallenes tale klinkende klar:

25 spillere spiller klubbfotball i Premier League, mens seks spillere spiller i den spanske La Liga. Italienske Serie A har fire spillere, mens tysk Bundesliga, franske Ligue 1 og andre ligaer har tre spillere hver. Til sammen 44 semifinalister, og 56% av spillerne holder til i Premier League.

Dette setter en ekstra spiss på semifinalene, som er spekket med oppgjør mellom klubbkamerater og nære venner. Paul Pogba og Romelu Lukaku er kamerater i Manchester United, men konkurrenter for Frankrike og Belgia. Tilsvarende gjelder for Chelseas stjernespillere N`Golo Kante og Eden Hazard. Liverpool-stjernene Dejan Lovren og Jordan Henderson møtes i den andre semifinalen (Kroatia-England). Lovren får en viktig jobb med å stoppe VMs toppscorer Harry Kane (Tottenham).

Uansett hvordan VM ender; Premier League har satt sitt tydelige preg på dette mesterskapet. Så når feberen gir seg neste uke, er det ingen grunn til å fortvile:

Verdens beste fotball-liga (Premier League) venter i august!

VM sett fra Russland

Vi elsker VM!

Fotball-VM gir oss vanvittige fotballopplevelser som perler på en snor. Man vet liksom aldri med et VM, kanskje blir det defensivt og kynisk fokus, med dårlig underholdning som resultat? Vi kan allerede slå fast at VM i Russland sportslig og underholdningsmessig er et strålende mesterskap. Åttedelsfinalene har gitt oss overraskelser, overtidsdrama og straffesparkkonkurranser. Kvartfinalene står for tur, og vi klarer knapt å vente. Men hva med mesterskapet sett fra Russland, hvordan løser de oppgaven med å arrangere VM?

Her følger noen tanker etter 12 dager på rundtur i Russland:

Moskva er en gigantisk by, både i utstrekning og i folketall. 17 millioner mennesker hører hjemme her, og da Team 2 (Wikestad, Hangeland og fotograf Andersson) ankom den russiske hovedstaden, var vi utstyrt med en hel del forutinntatte oppfatninger om hvordan dette ville bli.

På forhånd hadde vi blitt briefet om IT-sikkerhet, om den livsfarlige trafikken i Russland, om logistikkproblemer forbundet med reise, om russernes mentalitet i møte med utlendinger, om det sendrektige byråkratiet, om språkproblemer og om alt mulig annet. Alt dette var nyttig informasjon, og konsekvensen var at vi i forkant av mesterskapet nok brukte vel så mye tid på å forberede reise og opphold som på å forberede fotballkampene.

GODE HJELPERE: De frivillige under VM i Russland er ikke vanskelige å be når man trenger hjelp.

Trafikken i Moskva er i sannhet en prøve for de tålmodige (med mindre det er mandag morgen etter seier over Spania…), men bortsett fra det er opplevelsen av mesterskapet i Russland utelukkende en positiv erfaring. I VM har russerne rullet ut den røde løperen for besøkende, lært av smilekursene de har gått på, tatt sikkerhet på alvor uten at det blir hysterisk, og organisert stadionopplevelsen slik at publikum kan nyte fotballen. Sammenlignet med EM i Frankrike 2016 er VM i Russland en organisatorisk suksesshistorie. Flyene lander trygt på rett sted, taxier som er bestilt dukker opp og billetter ligger på avtalt sted og til rett tid. Dersom man trenger hjelp til, noe står bokstavelig talt hundrevis av rødkledde “volunteers” klare til å peke ut kursen mot løsning. Kort sagt, alt vi fryktet så vi lite til, og alt vi ønsket oss fikk vi oppleve.

Team 2 er et velfungerende lag, og vi hadde mange gode diskusjoner om VM-logistikken. Det er verdt å merke seg at ting fungerer langt bedre i Russland under VM, enn hva som er tilfelle ellers. Det er derfor grunnlag for å konkludere med at russerne her har hatt et sterkt ønske om å vise seg fra sin beste side. Likevel var det iøynefallende at det i VM er langt færre tilskuere fra de store europeiske fotballnasjonene enn det som er vanlig i internasjonale fotballmesterskap. En nasjon som England, som vanligvis dominerer både på arena og i bybildet, har svært få supportere i Russland. Derimot var det ekstremt mange tilreisende fra søramerikanske nasjoner. Fans fra Peru og Colombia var overalt. På alle våre innholdsrike dager i Russland, i Moskva, Novgorod og Rostov, traff vi nordmenn en eneste gang. Guttegjengen på broen i Moskva var like fornøyde med mesterskapet som oss.

Dermed står følgende observasjon igjen: Mange europeere fryktet problemer i Russland, mens russerne ville vise seg fra sin beste side. Resultatet er et mesterskap som har vært forberedt grundig og som gjennomføres (så langt) prikkfritt, men som er dimensjonert for langt flere tilreisende enn de som faktisk har tatt turen. Jeg skal ikke begi meg inn på utredninger om storpolitiske forklaringsmodeller, men dette er et mesterskap som langt flere kunne og burde ha opplevd på nært hold. Something got lost in translation.

GODE STEMNING PÅ KOMMENTATORPLASS: Kasper Wikestad og Brede Hangeland.

Den vanlige russer møtte oss med manglende engelskferdigheter, men med gode intensjoner. Utstyrt med positivitet og gjerne en språk-app på iPhone, var de vennlige og hjelpsomme i møte med oss utlendinger. Russerne startet mesterskapet med lave forventninger til eget lag, men da sensasjonen mot Spania var et faktum, var alle plutselig patriotiske supportere av landslaget. Scenene fra søndag kveld i Moskva vil vi nok aldri glemme, med russere hengende ut av bilvinduer og en euforisk symfoni av tuting i Moskva-trafikken. Man må anta at Vodka-konsumet var på rekordnivå denne kvelden, for mandag morgen var gatene tomme.

Også andre nasjoners tilhengere har levd opp til sitt rykte. Colombianerne har danset i gatene, mens Belgias supportere forsynte seg av hele utvalget av øl. Japanerne i Rostov gråt sine tårer, før de kollektivt gikk over i avskjedsmodus, og ryddet hele sin sving på arena fri for søppel.

Et VM samler en hel verden, og ulike kulturer møtes. Alle er utstyrt med forutinntatte oppfatninger om andre, og fullstendig overbevisning om egen fortreffelighet. Men med fotballen som fellesnevner gjøres tvil om til tro, og smilene sitter løst, selv i Russland.  12 dager i VM bekrefter troen på at folk flest ønsker å komme overens med hverandre. Det er noe å ta med seg.

VAR ødelegger øyeblikkets magi!

Vi er halvveis i VM i Russland, og mesterskapet har levert nydelig fotballunderholdning dag etter dag. En av VM-ingrediensene som har fått mest oppmerksomhet er nyvinningen VAR (Video Assistant Referee). Under VM har dommerteamet på banen assistanse av et dommerteam i VAR-rommet. Disse eksterne dommerne har TV-bilder og repetisjoner tilgjengelige, med det formål å øke antallet korrekte avgjørelser i et spill som spilles i stadig hurtigere tempo og med komplekse og krevende situasjoner på løpende bånd.

VAR kan assistere hoveddommer i fire forskjellige situasjoner der det er tvil:

  • Mål
  • Straffesparksituasjoner
  • Røde kort
  • Avgjørelse mot feil spiller (mistaken identity)

La meg legge mine kort på bordet med det samme; jeg hører til blant dem som var skeptiske til VAR i forkant av VM. Jeg skal være den første til å vedgå at VAR har fungert bedre enn fryktet, men jeg mener like fullt at det er nødvendig å ta en grundig diskusjon rundt VAR. Særlig i disse tider der flere helt ukritisk hyller VAR etter enkeltsituasjoner i VM. Det er etter min mening altfor snevert å bruke enkeltavgjørelser som argument for VAR, all den tid VAR er den største endringen vi har sett i fotballen i min levetid. I enhver diskusjon, fotball eller ikke, er den som klarer å løfte blikket og se det store bildet den som regel har best oversikt over tingenes tilstand.

VELKJENT VM-SYN: Storskjermen på stadionene viser tilskuerne når VAR tas i bruk. FOTO: AFP PHOTO / OZAN KOSE

La meg problematisere noen av de mest velbrukte argumentene for VAR:

“VAR fører til flere korrekte avgjørelser på banen.”

Det kommer nok tallmateriale på dette etter VM, men foreløpig må vi støtte oss til undersøkelser fra Tyskland og Italia, som har brukt VAR i seriespillet. Det er slått fast at med VAR er andelen korrekte avgjørelser opp mot 98%. Antallet korrekte avgjørelser uten VAR er 92-94%. VAR gir altså flere korrekte avgjørelser fra et allerede høyt nivå, men vi klarer aldri å gjøre fotballdømming til en eksakt vitenskap. Til det er spillet for komplekst. Spørsmålet er da om vi skal tillate at spillet som vi kjenner det endres, når gevinsten i antall korrekte avgjørelser er relativt liten?

“VAR gjør fotballen mer rettferdig.”

Med et snevert fokus på enkeltavgjørelser kan man med rette hevde dette, men da mister man det store bildet. Enhver spiller eller trener som har spilt på høyt nivå vet at dommerprestasjonen er en faktor som ikke kan kontrolleres. Det har alltid vært – og vil alltid være! – mulig å tape kamper på dommerfeil. Vi har etter min mening sett eksempler på det også i VM, ref for eksempel Sverige-Tyskland, der svenskene i min bok snytes for et klokkeklart straffespark.

HEFTIGE DISKUSJONER: Cristiano Ronaldo viste VAR-tegnet etter kampen mot Iran der han slapp unna med gult kort etter at dommeren hadde sett situasjonen der han albuet en motspiller i ansiktet på video. FOTO REUTERS/Lucy Nicholson

Tenk over det; når du sparker i gang en fotballkamp, er sjansen for at en eventuell dommerfeil går ut over ditt lag på 50 prosent. Du kan få en heldig straffe, eller motstander kan få en heldig straffe. Andre dommerfeil gjelder tilsvarende. Fotballens natur, med stort antall avgjørelser med potensielle matchavgjørende konsekvenser for begge lag, gjør at dommerfeilene fordeler seg mot noe som blir 50/50. Det er i min bok et rettferdig utgangspunkt for enhver fotballkamp.

Legg til følgende subjektive observasjon: Jeg snakker med spillere og trenere på toppnivå under VM i Russland, og har diskutert dette med eks-kolleger i Premier League; et overveldende flertall er skeptiske til VAR. Blant fans foran TV-en og på Twitter, i media og hos kommersielle aktører er det flere VAR-tilhengere. Det er altså i grove trekk sirkuset rundt som vil ha VAR, ikke aktørene i spillet. Spillerne skjønner at feil er en del av gamet, fordi spillere gjør feil hele tiden. Spillere vil også etter samme logikk motvillig akseptere dommerfeil, og skrive det på uflaks-kontoen. Slik er fotballen noen ganger.

“VAR forbedrer opplevelsen av fotball.”

Jeg antar at alle som får tenkt seg litt om skjønner at dette er feil, og noen kamper på arena i Russland bekrefter dette. Hver gang det scores et mål som har et fnugg av tvil i forspillet, jubles det for halv maskin på banen og tribunen. Når VAR eventuelt har godkjent målet, jubles det litt til.

Grunnen til at vi elsker dette spillet, grunnen til at det forener hele folkeslag i ekstase og/eller fortvilelse, er nettopp dette adrenalinsjokket når ballen treffer nettet. Øyeblikket der vi bryter ut i euforisk glede eller bunnløs sorg er fotballens fremste trekkplaster. VAR ødelegger øyeblikkets magi!

“VAR fører til mer fokus på spillet, og mindre fokus på dommeravgjørelser.”

Dette argumentet er til å le seg i hjel av. Aldri har vi hatt et mesterskap der dommer (og VAR) er gjenstand for så mye diskusjon. Det er VAR her og VAR der, skulle vi brukt VAR eller skulle vi ikke? Det må da være mye bedre å la dommeren dømme, så kan vi heller konstatere at dommeren gjør feil de gangene han gjør feil? Nå er vi kommet dit at dommerdiskusjonen på det nærmeste stiller de sportslige prestasjonen (som er fantastiske!) i skyggen. Vi får servert glitrende fotballunderholdning på løpende bånd, men det vi snakker om er dommeren. Undertegnede var en av dem som vokste opp med en sterk kjærlighet til spillet. Vitenskapeliggjøring og teknologifisering av verdens vakreste spill tar bort fokus fra det som er vakkert. La fotball være fotball!

“VAR vil ikke føre til vesentlige avbrekk i spillet.”

Hvorfor elsker vi fotball? Fordi det er nerve, intensitet og drama. Fordi vi sitter på kanten av stolen. Fordi vi er følelsesmessig hekta. Med VAR skal vi leve med små innlagte pauser i verdens beste teater, ufrivillig pålagt av et lukket rom. Jeg tenker med gru på live-opplevelser i amerikansk idrett, der for eksempel en kamp i NFL er til å sovne av, med all verdens avbrekk, og der spillets igangsettelse etter avbrekkene nærmest fortoner seg som en plutselig overraskelse. La oss aldri komme dit! Men vær ikke for sikker, kommersielle krefter er aldri langt unna en fotballbane, og jeg tenker med skrekk på en fremtid med stadig mer VAR:

“VAR-break: Brought to you by Coca-Cola”.

DOMMERNE I FOKUS: Pipeblåserne har fått mye oppmerksomhet i VM etter introduksjonen av VAR. Her ber de svenske spillerne om straffe i kampen mot Sør-Korea. Ropene ble hørt etter at dommeren brukte VAR. FOTO: REUTERS/Carlos Barria

“VAR er bra fordi det bare griper inn ved klare, åpenbare dommerfeil.”

Omfanget av dommerdiskusjionene under VM har taklet dette argumentet klokkeklart ut av banen. Spør ti forskjellige dommere, spør 1000 forskjellige twitrere, og du har henholdsvis ti og tusen forskjellige svar. Vurderingen av hva som er klart og åpenbart er selvsagt høyst subjektiv, og gjenstand for den samme individuelle, menneskelige vurderingen som alt annet i livet. Det er derfor ikke slik, som flere ser ut til å tro, at VAR alltid vil dømme likt i tilsvarende situasjon. Nei, VAR er underlagt de samme psykologiske mekanismene som alt annet hos mennesker. Det er en fortolkning og en oppfatning som styrer avgjørelsen.

Av samme grunn er det helt feil å applaudere VAR når de ved noen anledninger har veiledet dommere eller linjedommere som ikke har felt en dom umiddelbart i dette VM. Dommer og linjedommer justerer selvsagt sin atferd som dommere når de vet at VAR finnes. Dommerne på banen umyndiggjøres, fordi de vet at den (visst nok) ufeilbarlige øverste domstol griper inn som overdommer.

Alt dette skjer under VM, og når jeg løfter blikket helt til topps, så ser jeg dette:

Fotball er verdens mest populære idrett, og engasjerer flere enn noe annet som vi mennesker har kommet opp med av underholdningsprodukter. Derfor ligger bevisbyrden på VAR-tilhengerne når det skal argumenteres for å røre ved spillet. Det er altså ikke slik at billige poenger i enkeltsituasjoner er bevis for at VAR er bra. VAR er bra hvis og når det forbedrer opplevelsen av fotball. Det er ikke kommersielle, vitenskapelige eller teknologiske interesser som bør styre dette. Det bør først og fremst styres av ønskene til spillere, trenere og virkelige fans som sitter på tribunen.

Som mangeårig fotballspiller på høyt nivå, og fotballtilhenger til mitt siste åndedrag:

Jeg har til gode å bli overbevist.

Mestermøte i Sotsji

Finn frem fredagstacoen og ta plass i sofaen; i kveld er det klart for VMs første tungvektsoppgjør!

Regjerende europamester Portugal tar imot VM-vinnerne fra 2010, Spania, til toppkamp i gruppe B. Dette er kampen som kunne ha vært en finale eller semifinale. Kampen om den Iberiske halvøy. Kampen mellom erkerivalene, med verdensklassespillere i alle posisjoner. Kampen mellom spillere som kjenner hverandre inn og ut, og som attpåtil i mange tilfeller er klubbkamerater. Lagene kommer fra samme sydlandske, tekniske fotballkultur, og vi kan forvente oss kvalitet, nerve og intensitet i toppklasse.

Når kampen sparkes i gang kl 20.00 norsk tid på TV 2, kan en trygt slå fast at oppladningen i begge leire har vært langt fra optimal. Den portugisiske troppen er preget av kaoset som hersker i den hjemlige toppklubben Sporting Lisboa. Sesongen i Sporting har vært preget av kaos, og det har oppstått en isfront mellom flere av spillerne på den ene siden, og deler av fansen og klubbpresidenten på den andre siden. Det har ført til at en rekke av klubbens spillere, mange av dem viktige brikker i Portugals landslagstropp, har gitt varsel om at de kansellerer sine kontrakter i Sporting Lisboa. Bråket har pågått for fullt denne uken.

I den spanske leiren er kaoset om mulig enda verre. Landslagssjef Julen Lopetegui ble for få dager siden presentert som Real Madrids nye hovedtrener. Tidspunktet og prosessen fikk det spanske forbundet til å tenne på alle plugger, og Lopetegui ble sparket denne uken, mot landslagsspillernes ønske.

I TÅRER: Julen Lopetegui ble presentert som Real Madrid-trener torsdag ettermiddag bare én dag etter at han ble sparket som Spanias landslagssjef. FOTO: REUTERS/Juan Medina

Dermed blir det Fernando mot Fernando på sidelinjen i Sotsji i kveld. Fernando Santos, rutinert ringrev som ledet Portugal til EM-pokalen i 2016, står ved roret hos Portugal. For Spania blir det ilddåp for Fernando Hierro. Den gamle midtstopperkjempen har på kort varsel blitt kastet inn som landslagssjef.

Felles fornavn til tross, kontrastene mellom disse to er store. Santos for Portugal er erfaren i dette gamet etter å ha ledet Hellas til utslagsrunden i to mesterskap og sitt hjemland Portugal til EM-triumf. For Hierro er dette upløyd mark, men det er likevel et klokt valg av det spanske forbundet. Hierro fortjener den misbrukte betegnelsen “legende”, og han nyter stor respekt blant stjernene til Spania. På tampen av sin egen spillerkarriere tilbrakte Hierro et år i Premier League med Bolton. Mine gamle venner derfra forteller om en leder av rang, en mann som øste av all sin kunnskap og tok rollen som den perfekte mentor. Den auraen av ro og autoritet er akkurat det Spania trenger nå.

Fernando Hierro og Sergio Ramos på en pressekonferanse i forkant av VM-åpningen mot Portugal. FOTO: AFP PHOTO / Odd ANDERSEN

For tross bråk i begge leire, disse spillerne takler dette. Ryggmargsrefleksen til toppspillere av dette formatet er å bruke krefter på det de kan gjøre noe med. Samling i garderoben, rette fokus mot oppgaven, på med skruknotter, ut å kjør.

Og for en kamp det blir! Spanias lekne angrepskombinasjoner er en fryd for øyet. Med noen av verdens beste ballfordelere sentralt i banen, backer som flyr opp og ned langs kantene og masse bevegelse foran er de en fryktinngytende motstander. Spania plager motstanderen med ballinnehav og ligger oftest på 60-70 prosent i kampene. Mot dette vil Portugal opptre med kynisme og organisering, vel vitende om at forsvarsmuren må fungere. Gjør den det, så har Portugal enkeltspillere som kan levere ekstraordinære prestasjoner.

Kampen vil krydres av herlige dueller over hele banen. Møtet mellom Sergio Ramos og Cristiano Ronaldo er det mest iøynefallende. Lagkamerater i Real Madrid og nettopp ferdige med feiringen av nok en tittel i Champions League, her møtes en av verdens beste midtstoppere og en av verdens beste spisser. De kjenner hverandres bevegelser inn og ut etter daglig trening mot hverandre. Hvem som kommer seirende ut av denne duellen vil langt på vei kunne avgjøre kampen.

I motsatt ende kan vi få et ordentlig tungvektsmøte mellom Diego Costa på topp for Spania og et stopperpar for Portugal bestående av Pepe og Bruno Alves. Det er en duell det lukter svidd av.

VM er endelig i gang, og åpningskampen mellom Russland og Saudi-Arabia ga oss fantastiske scoringer og jubel for hjemmefansen. Men i kveld venter fotball på et helt annet nivå. Dette er spillere som til daglig kjenner på fotballens toppnivå. Nå skal de ut i kamp og forsvare nasjonens ære, mot erkefienden, på fotballens største scene. God fornøyelse!