Sporten

16072 dager…..og 5 minutter

Vi begynte å bli lei av historiene om dilettantene i Man City. Men, det er klart, å gi fra seg det første ligagullet på 44 år ved å tape hjemme for ligaens svakeste bortelag, er gjennomført. Vintage City, om du vil.

13.05.12

Datoen er for lengst historie, og byen Manchester må forholde seg til denne søndagen for ever more. Jeg var på Etihad stadium kl 1645, jeg tenkte det samme som de andre 48.000. Herregud, de klarte det igjen. Kreditt til QPR, men først og fremst; herregud. De Jong som playmaker, ingen Yaya å stole på, 1-2 og to mål unna idet klokka rundet 90 min. Sjanseløst, håpløst, makeløst.

Var det skjebnen som grep inn ?

Noe var det, for et slikt drama kommer ikke av seg selv. Med mindre det er snakk om Manchester City. 2-2 målet til Dzeko er et fjernt  minne, Agueros seiersgoal i ferd med å bli en klassiker. 5 minutter for evigheten, og deretter 40.000 City-fans som måtte få det ut.

Og det er her denne søndagen på Etihad skiller lag med alle andre fotballkamper. For hvordan i all verden kan man som supporter leve opp til dramaet som avluttet sesongen. Hvordan viser en City-supporter at han eller hun har ventet i 44 år på et ligagull ? Hva slags feiring må til når laget er i ferd med å rote bort alt, for deretter å score de nødvendige målene på overtid ? 

Pitch invasion, det er klart. Enklere blir det ikke. Storme banen med tusenvis av meningsfeller. Men så ? Av med trøya? Det er neste trekk, og mange tusen tyr til denne banale gesten. Så er det tid for diving a la Klinsmann. Og idet de sklir gjennom det perfekte gresset innser de: Dette er ikke nok. Dette holder ikke.  Vi har slått Man Utd på målstreken, vi har snudd kampen og vunnet ligaen, her må hardere lut til.

Så innser de første at det stopper her. Det er ikke mer å gjøre, det er ikke mulig å uttrykke denne gleden.

De ramler ned på kne og lar tårene strømme.

Og det er dette øyeblikket som har festet seg. Øyeblikket når fansen har sunget og skreket seg tomme. Det nakne øyeblikket når gullet er vunnet, øyeblikket når en ny sang oppstår, med hele den vanvittige dagens dramatikk i en enkel setning:

«We won the league, Fergie time. we won the league, Fergie time. We won the league, Fergie time….»

44 år er lang tid.

PREMIER LEAGUE 20 ÅR – SNAKK OM JUBILEUM!

Da jeg begynte å kommentere Premier League, var Blackburn regjerende mestere. Jeg har vært med på Solskjærs suksess, Cantonas krumspring, Beckhams beauty, Ketzmans katastrofe, Chelseas kalinka, Thierrys triumfer, Bergkamps (syns)bedrag og Arsene Who? Jeg var til stede da Tim Flowers kysset Jan Åge Fjørtoft på munnen, da John Arne Riise scoret sitt første på Anfield (mot Man Utd) og da Ferguson annonserte sin avgang. Jeg har diskutert Sinter-Claas feiringen 5. desember med Ruud van Nistelrooy, alkoholisme med Tony Adams, gjenferd med synske Sue Knock i Ipswich og la donna é mobile med Paolo di Canio.

Likevel står sesongen 2011/12 fram som den rareste, råeste og mest spektakulære noensinne!

Én omgang gjenstår, og ennå kan alt skje. Alle de tre nyopprykkede lagene kan overleve for første gang på 10 år. Tre lag slåss om en, kanskje to Champions League-plasser. Og pokalen, som havner i Manchester, skal enten løftes på Etihad stadium, eller dyttes inn i det smekkfulle troféskapet på Old Trafford, drøye 7 km unna.

Etter 9 måneder lever spenningen i topp og bunn. Det er som en maraton med foto-finish.

Og mens de biter negler i Manchester og Bolton, mens QPR-fansen og Spurs-tilhengerne finregner på mulighetene og Geordie nation samler seg til et siste fremstøt, tvinges blikket framover. Mot neste sesong. Hva venter oss til høsten ? Hvordan ser bildet ut om ett år ? Slik er fotballens natur. Alltid en ny kamp, en ny sesong, nye troféer, mer lidelse.

Lykkes Man City og Mancini søndag, er det lett å trekke paralleller til det som skjedde med Chelsea for 7 år siden. Abramovitsj hadde ankommet, et nytt lag var handlet inn og etter 50 år uten ligagull sank Mourinho ned i setet på Reebok stadium etter 2-0 over Bolton. Jobben var gjort, Chelsea tok tittelen og fulgte opp året etter. En gjeng strålende fotballspillere skulle dominere (i tøff konkurranse med Man Utd) de neste årene av engelsk fotball. Kanskje er det svanesangen de opplever på Allianz Arena om 10 dager.

Manchester Cityhar et lag bestående av fantastiske spillere i rett alder. Kaptein Kompany er 26, angrepsesset Aguero 23. Dette er et lag som kan vinne igjen og igjen, kun hjulpet av en nysignering her og der, en verdensstjerne til år om annet. Mer skal ikke til. City vil kjempe om gullet neste år også. Men hva med resten ? Her er spørsmålene mange og interessante:

Manchester United: Skulle det gå slik de fleste tror og City tar gullet, kommer Ferguson for alltid til å være forbundet med tidenes kollaps i PL. 8 poeng forsvant på 3 uker, selv har han omtalt 4-4 kampen mot Everton som ‘the killer’. Slikt har en tendens til å skjerpe sir Alex, som erkjenner at United ikke kan konkurrere med City og Chelsea økonomisk. Likevel må nytt blod inn. Når du spiller tidenes derby og det er snakk om en ren seriefinale, kler det United dårlig å legge om fra sin vante måte å spille på, av frykt for motstanderen. Det var det som skjedde på Etihad. Kampen viste også at midtbanen er Uniteds akilleshæl. Hvor mye orker Scholes (om han fortsetter) og Giggs neste sesong ? Sidebacker kan også være påkrevd med Evra på hell og ingen soleklar kandidat på motsatt side. Og Hernandez’ sesong har ikke vært all verden. Med Berbatov helt uten tillit, virker det litt tynt på topp til tross for at Rooney har levert fantastisk.

Arsenal: 7 år uten troféer, og en sesong preget av panikkhandel i august, etterfulgt av skader og katastroferesultater som 2-8 på Old Trafford. Wenger er i ferd med å styre laget til en ny topp 4 plassering og sannsynligvis mer Champions League. Men når ble Arsenal sist blant de to beste ? Nettopp, det er lenge siden. Wenger har tatt lærdom av det som skjedde i fjor sommer da både Fabregas og Nasri forlot klubben. Han handler! Podolski har signert, M’vila er på vei. Dette er viktig av to grunner; lagets kaptein og suverent viktigste spiller må overbevises om at Gunners kan slåss om titler neste sesong. Og skulle van Persie forlate Arsenal, så er nye store navn det eneste som kan stagge utålmodige fans. Kanskje er det et godt tegn at van Persie er avbildet i neste sesongs drakt allerede ?.

Tottenham:  Også her handler det mer om hvem som blir enn hvem som kommer. Bale og Modric er attraktive, Adebayor kun på lån. Manager Redknapp og formann Levy satte hardt mot hardt før denne sesongen og greide å beholde Modric. Det er den type ambisjon som kreves i sommer. Sårbare på stopperplass og på topp, men etterhvert med solid kontinuitet og erfaring som toppklubb. Føles litt som make or break nå – mangler ikke mye på å ta opp kampen om ligagull.

Newcastle: Underet på Tyneside. Forhatte Mike Ashley og utskjelte Alan Pardew har tatt Magpies til nye høyder, sist sett under Bobby Robson for et tiår siden. En meget sterk sentrallinje med Krul, Coloccini, Tioté, Cabaye, Cissé, Demba Ba. Utfordringen blir å holde de senegalesiske stjernene stabile, samtidig som klubben må forsterke stallen, særlig på back/kant. At laget denne sesongen er med å knive om Champions League-spill kan kanskje gi Pardew gode argumenter i forhold til spillerkjøp, Ashley måtte overtales til å hente Cissé for 9 mill £, men ser jo nå at slikt kan lønne seg. Graham Carrs scouting gir håp om flere billige klassespillere til St. James’.

Liverpool: Får Dalglish fortsette ? Det er den første av mange vanskelige avveininger for klubbens amerikanske eiere. Etter en av de verste sesongene på 50 år, hjelper det lite at det lille ligacuptroféet fant vegen til Anfield. Målet var klart; Champions League fotball. Fasit viser at det er 20 poeng opp dit, ytterligere 20 opp til gullet. Det gir tøffe valg; hvor store utskiftninger tåler Liverpool uten at klubben settes enda mer tilbake ?

Men først, runde 38.

 Det slutter på søndag. Det begynner nå. 

TRØBBEL FOR TORRES

Hva har skjedd med Fernando Torres ? Det spørsmålet henger i luften på Merseyside etter at den spanske stjernespissen mislyktes med alt på Old Trafford i går. Mange Liverpoolfans hadde håpet at Torres nok en gang skulle gjøre livet surt for Man Utds stopperkjempe Nemanja Vidic, men så viste det seg at serberen ikke var med i FA-cupkampen. Det var vel strengt tatt ikke Torres heller.

Det er vanskelig å forstå hva som skjer med Torres. Han debuterte i England med bravur, scoret 24 ligamål i sin første sesong, mer enn noen annen utlending i sin debutsesong på øya. (van Nistelrooy hadde 23). Dette til tross for at han kun startet 29 av 38 kamper! De to påfølgende sesongene ble preget av skader (20 starter i både 08/09 og forrige sesong). Likevel holdt han et imponerende snitt, kanskje særlig forrige sesong med 18 scoringer til tross for to kneoperasjoner. Drøyt halvveis i inneværende sesong har han 6, 5 av dem på Anfield, etter 18 starter.

Jeg ser to forklaringer på Torres’ fall.

1. Frustrasjon.

Han kom fra Atletico Madrid, også kalt Patetico Madrid på grunn av manglende styring og manglende trofeer (før Europaliga-triumfen i fjor). Han fyller 27 i mars, og etter 3 sesonger på Anfield er han fortsatt trofeløs. Et liv midt på tabellen stemmer dårlig med speilbildet for en europa- og verdensmester. Dessuten er mannen som hentet ham til England, Rafa Benitez, fjernet og etterfølger Roy Hodgson led nylig samme skjebne. Liverpool-stallen er syltynn og ikke i nærheten av å kunne kjempe om gjeve titler. Klubben har vært preget av uro på eiersiden, og snuoperasjonen er dømt til å ta tid. Frustrasjonen kommer tydelig til uttrykk på banen. Torres har et negativt kroppsspråk og bruker masse energi på dommere og motspillere. Typisk for en spiller i ubalanse. Dersom Torres har bestemt seg for å forlate Anfield, tross heltestatus på the Kop, er innsatsen hans lettere å skjønne. På dette nivået må alt stemme for at en spiller skal levere.

2. Slitasje.

Torres har ikke hatt fri en sommer siden 2007. Han har dratt lasset i sine to klubber gjennom mange år, til tross for sin relativt unge alder. En interessant sammenligning med Didier Drogba; Ivorianeren er nøyaktig 6 år eldre enn Torres, men har spilt bare rundt 60 kamper mer for klubb og landslag i sin karriere. Skadene de to siste sesongene i Liverpool og i VM i Sør-Afrika har satt spor, eksplosiviteten som er et av varemerkene hans mangler. Førstetouchen svikter, og dermed reduseres antall avslutningsmuligheter kraftig.

Noen lyspunkter finnes også denne sesongen; Matchvinner mot WBA og Bolton med utsøkte avslutninger. Perlene mot Chelsea tilhører en spiss i verdensklasse.

Blir det med disse minnerike øyeblikkene, eller kommer Torres tilbake i Liverpool-trøya ?

SKAMMENS DAG PÅ ANFIELD

Alan Hansen sa det ganske treffende i Match of the Day: Hadde Liverpool vært i toppen og tapt hjemme for Blackpool, ville det vært en gedigen skuffelse. Når Liverpool er et bunnlag og går på en smell mot bitte lille, nyopprykkende Tangerines, er det en skandale av dimensjoner.

94 dager etter at Roy Hodgson ble ansatt, feller the Kop dommen over Liverpools nye manager; Dalglish, Dalglish, Dalglish! Ropene fulgte Hodgson inn i garderoben i går, og de kom fra et publikum kjent for å stå bak sin manager, i tykt og tynt.

Årsaken er opplagt: I Hodgsons korte regjeringstid har Anfield vært vitne til to av historiens pinligste resultater. Først 2-2 og ligacupexit mot Northampton. Så 1-2 for Blackpool. Verre enn tapet som i sin tid felte Souness, 0-1 for Bristol City i FA cupen i 94. Styggere enn 0-1 tapet for nyopprykkede Watford i 99, med Houllier ved roret.

Liverpool har fått sin verste ligaåpning i øverste divisjon siden 1953/54. Don Welsh var manager og laget sto med 5 poeng etter sju kamper. Sesongen endte med nedrykk…

I går ble the Reds rundspilt i første omgang, og selv om andreomgangen var bedre, sier det alt om Liverpools situasjon at Kyrgiakos avsluttet kampen som spiss. Grekeren scoret ett og holdt på å utlikne på tampen, men det ville vært meget ufortjent. Når Kyrgiakos er Hodgsons farligste våpen, er Liverpool en klubb i krise.

Hodgsons forgjenger Benitez hadde også tunge dager på jobben, særlig mot slutten. Laget fremsto blodfattig og statisk, men hadde alltid defensiv struktur og var vanskelige å bryte ned. Ta en titt på Blackpools 2-0 scoring, og sjekk hvor mye boltreplass Taylor-Fletcher får rundt hjemmelagets 16 meter. Det er sjokkerende å studere danske Poulsen i ankerrollen på midten, treg, uinteressert og et bilde på to ting: Liverpools håpløse aktivitet i transfermarkedet de siste årene, og hvor lett det er å spille seg inn på Hodgsons lag i øyeblikket.

Alan Hansen konkluderer med at Liverpool ikke kommer til å sparke Hodgson. Liverpool er ikke en sånn klubb. Mon det, Liverpool er ikke seg selv lenger. Neste kamp er Merseyside derbyet mot Everton, som ligger på plassen over på tabellen. Tåler virkelig Hodgson et tap til der ? Da har han mistet the Kop for godt. Kanskje er det slik noen hevder, at Liverpool i øyeblikket er styrt av to menn som ikke forstår fotball. Christian Purslow og Martin Broughton har ingen erfaring på området. Og når eierne fremdeles er to amerikanere som helt klart ikke skjønner verken spillet eller klubben de rår over, ser det dystert ut.

Eiersituasjonen kan endre seg før møtet med Everton. Liverpool trenger en redningsmann, og det haster. Denne uka er det 30 år siden Bill Shankly døde. Klubben han gjorde til en av verdens største og beste ligger i ruiner.

Cantona – Berbatov

1. oktober 1995 var jeg på Old Trafford og så Manchester United og Liverpool spille uavgjort 2-2. Eric Cantonas første kamp etter karantenen på nesten 8 måneder som han ble ilagt etter det famøse kung-fu sparket mot en Crystal Palace supporter i januar samme år. Cantona var tilbake, og scoret 2-2 målet fra straffemerket, før han klatret opp i en stolpe bak målet for å juble med United fansen.

Nesten nøyaktig 15 år senere var jeg tilbake på Drømmenes Teater og så Dimitar Berbatov herje med nettopp Liverpool. Berbas hat-trick var det første en United spiller har scoret mot Liverpool siden Stan Pearson i 1946! Og den kampen gikk på Maine Road, så vi må enda lenger tilbake for å finne sistemann som gledet Old Trafford publikumet med tre scoringer mot erkerivalen. (1928, tror jeg).

Berbatov har nå scoret 6 mål på 5 kamper i ligaen – en imponerende start. Men grunnen til at jeg trekker fram Eric the King her, er estetikken som følger med bulgarerens mål. Han scoret sesongens første mot Newcastle. Mot West Ham avsluttet han et vakkert angrep med et saksespark i verdensklasse. Sjekk den følsomme avslutningen med utsiden av høyrefoten mot Everton. Og brassesparket foran Stretford End i går… Det er slik Manchester Uniteds helter blir født. Berbatovs tredje sesong blir hans beste i United! Han åpnet med 14 mål og 10 målgivende (alle turneringer) i sin første sesong på Old Trafford. Tallet sank til 12 mål/6 assists forrige sesong. Ifjor ble han også benket i samtlige Champions League kamper unntatt en. Fergie spilte med en spiss i Europa, og han het Wayne Rooney. I denne sesongens første Ch League match mot Rangers var han utelatt igjen, men nå skyldtes det kun at han skulle få hvile før møtet med Liverpool. Berbatov er Uniteds viktigste offensive spiller i øyeblikket!

Tåler han sammenligningen med Cantona ? Likhetene er mange; begge slepne teknikere som alltid ser ut til å ha god tid. Begge flyter rundt på banen i en mer eller mindre fri rolle, og har en fotballhjerne utenom det vanlige. Og når Berbatov nå også scorer mål i et tempo som matcher franskmannen, mener jeg det er på sin plass å dra sammenligningen. Forutsetningen er at Berbatov følger opp i avgjørende kamper gjennom sesongen.

Cantona vant titler for Manchester United – jeg tror Berbatov nå er moden for å levere trofeer til Fergusons røde djevler.