Drømmedebutene

Premier League er 25 år, og jeg har vært med på moroa nesten hele veien. Men aldri har jeg opplevd en morsommere sesongåpning! 17 mål fikk jeg gleden av å kommentere på de tre kampene, og jeg kan bare beklage til Paul Pogba for at det var lite krutt igjen til hans flotte 4-0 scoring. Det lever han nok greit med.

I promoen Michael Allen og jeg laget stilte vi spørsmålet om hvem som vil få plass i PLs minnebok til neste store jubiluem, og sannelig gjorde de mange debutantene sitt denne helgen! Sjekk denne listen:

Alexandre Lacazette, Arsenal

Mål i hjemmedebuten før det er spilt to minutter! Det er slik et rekordkjøp skal presentere seg for sine nye fans. Franskmannen kommer til å få sjanser i et lag som Arsenal, og selv om han ikke strålte i premieren, viste han at avslutteregenskapene som har gjort ham til en av Europas mest effektive spisser, holder så høyt nivå at han trolig vil bikke 20 mål og bli den spissen Arsenal trenger. Snittet hans på ett mål pr kamp er intakt også etter første kamp i England.

Mohamed Salah, Liverpool

Skaffet straffe, og scoret deretter det som burde vært matchvinneren mot Watford. Salah spilte som han har gjort i pre-season; ikke veldig mye involvert, men involvert i de avgjørende situasjonene. Tempoet er fantastisk, men han er litt avhengig av å bruke venstrefoten. Det frarøvet ham et par scoringer til på Vicarage Road.

Alvaro Morata, Chelsea

En stasjonær Batshuayi ble foretrukket av Conte, men det skjer neppe igjen på søndag mot Spurs. Morata kom inn i en vanskelig kamp der Chelsea lå under og hadde fått Cahill utvist. Smarte bevegelser, en scoring og en målgivende er meget solid under sånne forhold. Kunne til og med berget et poeng for seriemesterne på tampen.

Ahmed Hegazi, West Brom

Når man blir hentet på lån som midtstopper til et Tony Pulis lag og scorer mål på dødball samtidig som man holder tett bak, er det bare en ting å si: En perfekt debut!

Steve Mounié, Huddersfield

22-åringen fra Benin herjet med et stakkarslig Palaceforsvar og scoret to mål. 10 timer hadde Wagners lag gått uten mål før spissen som ble hentet fra Montpellier gjorde sin PL-debut. Han er knallgod i lufta og kunne lett hatt et hat-trick her, men det må også sies at De Boers Palace forsvarte seg som et juniorlag. Spennende å se om Mounié kan fortsette å score mot bedre lag.

Romelu Lukaku, Manchester United

To scoringer av typisk Lukaku-merke, en kraftfull heading, og en suser med venstre. Presset på Uniteds nye nr 9 er kolossalt, og når du presenterer deg på en slik måte foran Old Trafford publikummet, er det umulig å se for seg noe annet enn en knallsesong med +20 mål for belgieren. Wow!

Wayne Rooney, Everton

Ingen debut, men Rooney må med likevel. Tilbake i moderklubben scoret han kampens eneste mål mot Stoke, 13 år etter forrige scoring for de blå. Han har et stort press på seg etter tunge år i United, men dette var skikkelig moro! Unner Rooney en vakker svanesang på Merseyside!

Hvem følger opp i runde to? Stay tuned!

Maktspillet viktigere enn VM-billett?

Det norske landslaget reiste til Slovenia med en gyllen mulighet og kom hjem som slakt. Hva skyldes tilfredsheten i Fotballforbundet og norske medier?

En stygg 1-0-seier i Maribor ville gitt oss en ren finale mot Island i morgen, litt sårt tiltrengt fotballfeber og alle tiders sjanse til playoff. Dessuten store inntekter, og et visst håp om tur til Brasil.  Vi tapte 0-3, noe det utskjelte norske landslaget svært sjelden gjør, i hvert fall i en viktig kamp. Prosjektet vil ta tid, er svaret vi får. Og det er her vi bør stoppe opp og tenke.

Var ikke poenget med den kontroversielle sparkingen av Drillo nettopp å snu skuta før den gikk på grunn? Skyldtes ikke hastverket med å bytte trener et inderlig ønske om å nå VM i Brasil? Var ikke dette så presserende at avgjørelsen måtte trumfes gjennom, mens toppfotballsjefen var bortreist?

Vi må jo gå ut ifra at det er slik det henger sammen. At Siem og Hallén valgte som de gjorde fordi de trodde at det ville hjelpe Norge til et sluttspill. De avsetter en legende med all den støy det skaper inn mot landslagssamlingen. De setter en ny mann med nye ideer på jobben, selv om han bare har noen få dager på seg før en avgjørende kvalifiseringskamp.

Alt dette er jo høyt spill, men det er ofte det lederskap handler om.

Så spiller Norge en kamp som er så langt unna at det nesten er flaut. Alle øvrige resultater går Norges vei, men ingen virker å bry seg. Mye positivt, 14-10 i avslutninger, flere pasninger på siste tredel enn Slovenia, er omkvedet.  Vi tapte 0-3 for et ordinært lag, i en avgjørende kamp. Og uansett hvor mye tid Høgmo trenger, så må jo hver eneste tellende landskamp handle om én ting; resultatet! Og NFFs meget omdiskuterte grep mislyktes fullstendig. Hvorfor må ikke Siem og Hallén kommentere det?

Og selv om Høgmo sikkert vil gjøre en god jobb med Norge, må det være lov å stille kritiske spørsmål etter kampen fredag. Endret han for mye på for kort tid? Bommet han med inngangen, rent taktisk? Var det for naivt på bortebane? Var det riktig laguttak?

Når ingen av disse spørsmålene blir stilt, dukker det opp nye og ubehagelige spørsmål: Var det ikke drømmen om Brasil som utløste Drillos plutselige avgang?

Ble maktspillet viktigere enn spillet om VM-billett?

Nå er Drillo fratatt muligheten til en verdig sorti. Per-Mathias Høgmo er fratatt muligheten til en verdig entré. Og president og generalsekretær har tilsynelatende overtatt toppfotballsjefens jobb. Det er et ganske håpløst utgangspunkt foran en siste, ubetydelig kvalik-kamp uten tilskuere.

TV 2: Semb vingeklippet:

 

 

 

Norsk nedtur

Drillo tok Norge til VM i 1994 som femte-seedet lag i kvalifiseringen. 20 år senere risikerer han å ende på femte-plass i en gruppe der Norge var seedet som nr 1. Det er et slående bilde på nedturen fra Egil Olsens tidlige år til hans endelige sorti som landslagssjef.

Vi kan fremdeles bli nr 2 og få play-off til Brasil-VM. I gruppe B kan toeren fort ende opp med 10 p, ett mindre enn Norge vil stå igjen med dersom Slovenia (b) og Island (h) slås i oktober. Kampen mot Sveits tok likevel bort troen på dette norske laget. For selv om vi skulle ta full pott i våre siste to kamper, er det ikke lett å se for seg at Drillos skal lykkes over to kamper mot nasjoner som Russland, Kroatia eller Frankrike.

Det er på ingen måte gitt at vi hadde vært nærmere drømmen om Brasil med en annen landslagssjef, men det er åpenbart at Drillo ikke lenger kan trylle. Han klarer ikke å løfte et relativt svakt, norsk lag. Prestasjonene er omtrent der en kunne vente med de spillerne som utgjør Norge anno 2013. Det som er overraskende, og ikke så lite trist, er at ´Drillos´nå er et landslag uten identitet. Vi kjenner det ikke igjen. Det bærer ikke lenger Drillos merke. Vi slipper inn mål på dødball og er til tider oppsiktsvekkende svake defensivt. Vi kan heller ikke kjøre en effektiv kontring lenger. Drillo treffer ikke når han gambler. (Nordtveit i Parken mot Danmark, Marcus Pedersen i går mot Sveits).

At tidenes kanskje svakeste kvalik-kamp under Drillo kommer på Ullevaal, er også med på å undergrave identiteten. For Ullevaal har vært Drillos uinntakelige fort. Her ledet han Norge fra triumf til triumf i en årrekke (34 strake kamper uten tap) til Ukraina ødela statistikken i en betydningsløs kamp for drøyt tre år siden. Så har det raknet fullstendig. England og Hellas vant her, også det i treningskamper, før lille Albania påførte Drillo det første kvalik-tapet på eget gress siden Sovjetunionen slo oss i 1991. Og nå altså Sveits, som også ble første lag som scoret to på Ullevaal i en viktig match under Drillo.

Han hadde alt å tape da han kom tilbake som landslagssjef etter Åge Hareide. Drillo løftet landslaget til ufattelige høyder i sin første periode, noe statistikken over er et klart bevis på. Likevel lå det litt i kortene at han skulle klare å ta oss til VM i Brasil. Drillo som alltid slår Brasil. Et himmelsk manus for professoren i pæler.

Så tapte vi i Reykjavik, Drillos første tap i en kvalik-åpning. Fikk skuta på rett kjøl med seier over Slovenia (så vidt), uavgjort i Sveits og tre poeng på Kypros. Norge så bra ut, men dette landslaget er så skjørt at suksessen aldri blir langvarig. Hver gang Drillo føler han har fått svar (høyresiden mot Tsjekkia med Høgli, Tettey, Huseklepp, Tarik på kant i 2012, Forren som kollega til Hangeland osv), så rakner det. Dette året har vært nitrist, med ett poeng på to kamper mot Albania og 90 trøstesløse minutter mot Sveits. At vi slår Kypros er nesten med å understreke  fiaskoen ettersom poengene mot gruppas bunnlag blir strøket når svakeste toer skal identifiseres. Og Drillo er drevet fra skanse til skanse. Forsvarsspillet sitter ikke, kontringene sitter ikke og vi må bli bedre mot etablert forsvar. Rett og slett for mange ting å rette på hver gang landslaget samles noen få dager. Og vi får en ´lapskaus´av et norsk spill. Laget fornyes med den lovende U-21 generasjonen, men det er et langt steg opp til A-nivå, og det vet jo Drillo. Han gambler, og taper. Gambler igjen og taper igjen.

Neste landslagssjef får en lettere jobb. Til Frankrike-EM i 2016 skal 24 lag inn. Norge er stort sett beste lag som ikke kvalifiserer seg, og slik sett ligger mulighetene for endelig å komme til et sluttspill åpne. Parallelt med at den lovende 1990-generasjonen blir stammen i landslaget, kan det neste tiåret bli en ny gullalder. Drillo skapte Klondyke for 20 år siden, og det hadde vært et staselig punktum for den gamle mester å ta Norge til VM i Brasil. Vi kan ennå håpe, men alt tyder på at Drillo får en trist sorti denne gangen.

Liverpools dilemma

Moralen i fotball har bestandig vært situasjonsbestemt. Klubber og fans er pragmatiske heller enn prinsipielle i møte med problemer. Derfor deler fotballverden seg i to i dag. Bør Liverpool kvitte seg med Luis Suarez eller ikke ? Ulike nettsteder ber leserne stemme, og en rask gjennomgang understreker poenget; drøyt halvparten svarer ja. Det betyr at nesten 50% mener nei. Interessant er det også å registrere at tidligere Liverpoolhelter er delt i denne saken. John Barnes mener det vil være ´latterlig´av Liverpool å sparke Suarez. Greame Souness roper et varsku og mener uruguayaneren kan ødelegge klubbens gode navn og rykte.

Burde Manchester United ha sendt Eric Cantona på dør etter overfallet hans på en supporter på Selhurst Park ?

Vel er det uakseptabelt å bite en motstander, men ingen kan mene at Cantonas karatespark er mindre alvorlig. United ventet tålmodig på at franskmannen skulle bli spillerklar etter sin karantene (8 måneder), og mye tyder på at Liverpool vil velge det samme i tilfellet Suarez. Begrunnelsen er også den samme; Manchester United hadde ikke råd å miste sin beste spiller, det har ikke Liverpool heller.

Liverpool er akterutseilt, og har i løpet av de fire siste årene sunket så dypt at veien tilbake synes lang. Suarez er en verdensklassespiller, og representerer dermed et håp om snarlig retur til det beste selskap. Samtidig representerer han åpenbart en risiko for en klubb med høye standarder, og Liverpool må prøve å finne balansepunktet. Krisehåndtering har de lært seg på Anfield, Suarez har sørget for det. Derfor kom fordømmelsen raskt og utvetydig når bildene fjernet all tvil. For mange er dette ikke nok, og det blottstiller kjernen i dilemmaet :

Hvor går grensen for hva en spiller kan tillate seg ? Er det mulig å lage en moralsk skala ? Er det forenlig med en klubbs idealer at spillerne kjører for fort ? Hva med fyllekjøring ? Rio Ferdinand glemte å møte til dopingkontroll, er det ok ? Blir ikke Manchester United da sett på som en klubb som tar lett på doping ? Kan Chelsea leve med en kaptein som er dømt for rasistiske kommentarer til en motspiller ? Roy Keanes grusomme tackling på Alf-Inge Haaland var motivert av hevn. Likevel er Keane selvskreven hos de fleste United-fans når de setter opp sitt drømmelag.

Det som skiller Luis Suarez fra en del andre, er jo selvfølgelig at han ikke ser ut til å lære av sine feil. Derfor er han nok, som Souness påpeker, i ´last chance saloon` etter Chelseakampen. Biting, lugging og spytting får de fleste supportere til å sette paien i halsen. Mange vinnere har en skyggeside, men det er ikke likegyldig hvordan denne kommer til uttrykk. For mange av Suarez sine overtramp har vært av den feige og dermed også uakseptable sorten. Rasisme, filming og nå biting. Det er en illeluktende miks som får en del Liverpool-fans til å vende ham og klubben ryggen nå. De er i mindretall, men likefullt et tydelig bilde på hva Liverpool risikerer hver gang de velger å gi Suarez en ny sjanse.

Samtidig må de som fordømmer klubben for dette tenke over følgende: Hvor kan Suarez spille når han ikke fortjener å spille for Liverpool ? Finnes der andre klubber med en moralsk kode som passer bedre ? Eller skal han nektes å spille fotball overhodet ?

Liverpool har fordømt handlingen og iverksatt straff. Samtidig avviser klubben at dette får konsekvenser for Suarez framtid på Anfield. Første test kommer i sommer dersom en av Europas giganter tilbyr 60-70 millioner pund for spissen. Da vil hans trøblete oppførsel bli en del av vurderingen for eieren Henry og hans folk. Trolig faller de ned på at Suarez er så viktig for Liverpools sjanser til å lykkes at de takker nei. I så fall må de håpe at Suarez besinner seg neste gang fristelsen til å gjøre noe utilgivelig melder seg. Anger management er tilbudet fra PFA. De har alltid stått bak sine egne. Kanskje det hjelper. Da er det ikke utenkelig at Suarez blir en legende på Anfield, snarere enn spilleren som raserte klubbens image.

Han besitter kvalitetene til å lykkes med begge deler.

 

 

Visne roser

I England dukket det for noen år siden opp et nyord i fotballen: ´Bouncebackability`, evnen til å slå/komme tilbake. Ole Gunnar Solskjær er godt kjent med begrepet, han er utdannet av den manageren som har gjort det til selve symbolet på klubben sin, sir Alex Ferguson. Manchester United tapte sesongens første kamp, men står likevel med en rekordhøy poengsum når seks runder gjenstår. Kun tre av 32 kamper er tapt, og etter hvert av tapene har det kommet en seiersrekke som har blitt stadig lengre. Alle lag kan tape, det er hvordan laget responderer på nederlaget som er viktig. I dette lyset er Moldes sesongåpning meget alvorlig.

Siden Solskjær kom tilbake til norsk fotball, har det meste gått på skinner. To strake seriegull, de første i klubbens historie og nr 1 sågar i klubbens 100. år. En fantastisk prestasjon, til tross for rike onkler og bra med ressurser. Det er fortsatt sånn at Molde opererer med et budsjett som er rundt halvparten av Rosenborgs. Noen tilbakeskritt har det likevel vært i Solskjærs tid. Mange har sikkert glemt hans aller første Tippeligakamp som manager; 0-3 for nyopprykkede Sarpsborg 08. Solskjær ble til Feilskjær i avisenes overskrifter, og mange var spente på hvordan den ferske treneren ville takle motgangen og den negative medieomtalen. Solskjær sto støtt i stormen, og Molde slo tilbake. En langt alvorligere situasjon oppsto for et snaut år siden da Solskjær flørtet med Aston Villa. Han ble ´tvunget´til en ganske spektakulær retrett, seansen under Moldes pressekonferanse da Røkke (nok en gang) fikk viljen sin var spesiell, på grensen til selsom. Nok en gang var det knyttet spenning til hvordan dette ville påvirke Solskjær og laget hans. Nok en gang slo de tilbake, og ligagullet ble forsvart på imponerende vis.

Likevel er dette den første krisen Solskjær opplever som manager i norsk fotball. For det første hadde Molde et spesielt fokus på å åpne sterkt denne sesongen, etter å ha famlet litt de to siste årene. Det har slått feil. Dessuten har laget mistet sin kanskje viktigste egenskap under Solskjær; å slå tilbake. Molde hadde aldri tapt to på rad under sin nye manager. Nå har de tapt fire strake. Begge disse momentene setter spørsmålstegn ved Solskjær evne til å nå frem til spillerne. Dessuten har denne sesongens resultater (trolig) fratatt Molde muligheten til å vinne ligagull nr tre på rad. De risikerer å overgi tronen på samme ynkelige vis som flere andre norske lag de siste 7-8 årene. Og da kommer vi til det neste punktet på listen over hva den fatale kollapsen kan føre til. Hvordan klarer Solskjær å snu motgangen i en gruppe som er nødt til å føle at sesongen langt på veg er spolert ? Hvordan blir det å motivere spillere som har lykkes så godt i to år når det fort kan snike seg inn en følelse av at dette blir en sesong i et slags ingenmannsland ? Og enda viktigere; hva får dette å si for Champions League-deltakelsen ? Solskjær er opptatt av å utvikle laget, prestasjonene er like viktige som resultatene. Og suksess i Europa hører naturlig inn under dette.

Solskjær må se bak resultatene nå, og hva vil han finne ? At laget åpnet strålende mot Viking, men falt sammen da uttellingen uteble. At Molde i alle fire kampene har vært gode i perioder, men manglet den nødvendige kvaliteten i begge ender av banen. Beste midtstopper og toppscorer ble solgt, men ikke erstattet av spillere på samme nivå, ihvertfall ikke på kort sikt. Dertil kommer at motstanderne etterhvert lærer seg Moldes styrker og demmer bedre opp. Wolff-Eikrem er god, men litt for stasjonær. Når han får spesiell oppmerksomhet og nektes rom til å briljere, faller en del av Moldes angrepsspill sammen. To tøffe bortekamper uten poeng kunne Solskjær levd godt med, det viste fjoråret. To hjemmetap for ordinære motstandere som Sogndal og Lillestrøm er derimot uakseptabelt, og spesielt Sogndal hjemme var en kamp ingen så for seg at Molde kunne tape i den situasjonen laget befant seg. Og da blir spørsmålet; vil det snu, og når ?

Baneforholdene på denne tiden av året hjelper heller ikke fintspillende Molde. Når gresset blir grønt, kommer de blå til å spille ut de fleste lag i Tippeligaen. De kommer til å plukke poeng, og de vil selvfølgelig klatre på tabellen. Likevel er det vanskelig å se at de skal hente inn 10 poeng på årets Rosenborg, eller sju på Strømsgodset. Hukommelse er mangelvare i norsk fotball, men det er nødvendig å se på styrkeforholdet mellom RBK og Molde de siste månedene. Siden i sommer har trønderne hentet inn Tarik Elyounussi, Tore Reginiussen, Mikkel Diskerud, Mike Jensen, Tobias Mikkelsen og Nicki Bille-Nielsen. Seks spillere rett inn på laget. Molde har mistet Vegard Forren, Davy Claude Angan, og Pape Paté Diouf, og ingen av erstatterne er klart bedre enn de som er i klubben fra før.

Mer skal ikke til i en jevn Tippeliga. Nå venter kunsgresset i Skien før Molde får sjansen til å stikke kjepper i hjulene for Godset hjemme. Start i Kristiansand kan sikkert passe bra, og så er det derby mot høytflyvende Aalesund på Røkkeløkka. Fire kamper som det skal bli vanvittig interessant å følge, fire kamper som vil definere Moldes år. Står laget med 12 poeng etter 8 runder og Sandnes og Haugesund i de neste kampene, vil snakket om et mulig mirakel blusse opp. Skulle Solskjær klare å bringe Molde inn i gulldiskusjonen igjen, vil det være hans største prestasjon som manager. Dersom motgangen fortsetter, kan vi fort komme til et veiskille. Solskjærs ambisjoner strekker seg lenger enn til Molde. NFF og toppfotballsjefen er nok også meget interessert i om rosene kommer til å blomstre i Romsdal denne sommeren.

 

 

Ullevaal – nøkkelen til Brasil

Det er minusgrader i hovedstaden, og byggeplassen Ullevaal er ikke et attraktivt reisemål for innbyggerne i skinasjonen Norge når påsken innledes i morgen.

Og det er selvfølgelig dumt at våre beste menn ikke trekker fulle hus i en spennende kvalifiseringskamp, der gevinsten en gang på høsten er VM i Brasil. Likevel er det ikke nødvendigvis dagens utgave av Drillos det er noe galt med. Da eventyret startet  tidlig på 90-tallet, kom det rundt 6500 tilskuere for å se San Marino bli slått 1o-0. Og Semb innledet den vellykkede kvaliken til EM 2000 med 11000 på tribunen, bare måneder etter at den samme gjengen hadde vært i VM i Frankrike.

Motstander var Latvia. Det norske publikummet fristes ikke så lett når motstanderene er anonyme fotballnasjoner. Billettprisene og selve Ullevaal stadion forklarer en del. Det er ikke en arena det er stas å besøke, som Stockholms nybygde stolthet. Sånn er det bare.

Vi pleier å gjøre jobben likevel, takk og lov. Fredagens møte med Albania er nemlig den første av fire nøkkelkamper på hjemmebane. En hjemmebane Drillo har gjort til en uinntakelig festning. Sist han tapte en kvalikmatch her var i 1991!

Vi må sannsynligvis vinne resten av kampene i VM-kvalifiseringen for å gå direkte til VM, og da er nøkkelen at vi greier å slå antatt svakere lag på eget gress. Det pleier vi å gjøre, men siden Drillos comeback har det vært med nød og neppe.

Seiersmålet mot Slovenia kom på straffe i sluttminuttene. Island ble slått på samme måte, 1-0 str i 89. minutt.Skottland ble knust 4-0, men det løsnet først etter at Gary Caldwell ble utvist. Grovt sett scorer vi ett eller to mål hjemme mot lag som Albania, og med stadige problemer i forsvar og på keeperplass, har vi slitt med å holde nullen oftere enn godt er. Åge Hareide hadde en god periode i forsøket på å nå EM i Sveits og Østerrike. Da ble Ungarn og Malta feid av banen med 4-0.

Det er liten grunn til å håpe på noe slikt mot Albania.

De fleste landslag er godt organisert og gjerrige når de spiller borte. Drillo er en mester når motstanderen er bedre og vårt fokus er stramt forsvarsspill og effektive kontringer. Langt vanskeligere har det vist seg å bryte ned lag som legger seg lavt på Ullevaal. Spill mot etablert forsvar har lenge vært Norges achilleshæl, selv om vi har noen unntak, som Tsjekkia hjemme.

Da var høyresiden vår god, med Høgli, Tettey og Huseklepp. Siden forsvant alle ut av landslaget, og vi har måttet begynne på nytt.

Likevel er det noen lyspunkter i det mannskapet Drillo nå styrer. Forrens inntreden på stopperplass har gitt oss flere gode føtter i den bakre fireren. Ungdommene på midten har en teknikk og ballbehandling som løfter den lagdelen. Og i angrep har Tarik Elyounussi vært en åpenbaring de siste 12 månedene, Søderlund har vist seg som et godt alternativ til Moa på topp, mens Joshua King har vist seg som en ´game changer´fra benken. Daniel Braatens fysikk har veid opp for Carew, men Braaten er ute til denne kampen.

Det er også posisjonen som gir Drillo mest hodebry. Søderlund er ikke kant, men har fysikken som kan hjelpe Moa til målsjanser. Valon Berisha er et alternativ med sin energi og teknikk, men da stiller vi med en trio på topp som ikke kan ventes å vinne særlig mange hodedueller.

I Moa har vi en spiss som ikke trenger mange sjanser for å score når han er i form. Han har spilt fast den siste tiden i Hannover, og er selvskreven fordi vi spiller hjemme. Den viktigste oppgaven for Drillo i de fire hjemmekampene mot Albania, Kypros, Island og Sveits blir å få Moa til å fungere i 4-5-1. Moa er spilleren som kan skyte oss til VM, men da må han spilles god.

Siden verken Tarik eller Berisha/Søderlund er typiske innleggskanter, blir det viktig å involvere backene offensivt, samt å få Henriken og Yttergård Jensen med. Moa er best når han får innlegg fra siden, ikke når det spilles opp langt på ham.

Albania er bedre enn vi tror, sier landslagsledelsen og har rett i det. Likevel er kun seier godt nok. Derfor må vi ikke bruke energi på at det er kaldt, at vi sjelden vinner landskamper i mars måned eller at det er halvfullt på Ullevaal. Dette er en unik sjanse til å gå direkte til et VM, uten play-off. Det må være målet.

Fire av Fergies fineste

Manchester United stormer mot ligagull nr 20.
 
En mann står ansvarlig for 13 av dem; lagbyggeren Alexander Chapman Ferguson. Aldri har laget hans tatt flere poeng på dette tidspunktet i sesongen, og de eneste som tåler sammenligning er Tottenham 1960/61, Liverpool 1987/88 og Chelsea 2005/06!
 
Dette er tre av de største i engelsk fotballs historie og da blir spørsmålet: Er årets Manchester United-lag en legendarisk utgave på linje med disse ? Min påstand er nei, jeg mener faktisk at Fergie selv har hatt bedre lag til disposisjon enn gjengen som nå kan gjenta bedriften fra 1999 – og vinne the Treble. Fergusons unike evne til å bygge nye lag uten å miste troféene av syne, gjør ham til tidenes største.
 
Jeg har valgt ut fire United-lag fra skottens tid i klubben og vurdert dem opp mot hverandre. Hvert lag må ses som representant for en periode på noen år, der stammen i laget er noenlunde lik fra sesong til sesong. Perioden 1999 til 2008 er i lengste laget, og profiler som Ruud van Nistelrooy forsvinner dermed ut. Likevel synes jeg ikke United i perioden 2002-2006 holder i dette selskapet. Arsenal og senere Chelsea var sterkere på den tiden, selv om United maktet å ta ligagullet i 2003, mye takket være RvN.
 
Litt tallmateriale er bra for å friske opp hukommelsen, selv for meg som har kommentert alle Fergusons epoker i United. Noen av 11´erne kan sikkert diskuteres, men hovedvekten er lagt på antall kamper/mål, slik at spillere som var mye skadet en sesong kan ha falt utenfor. I kronologisk rekkefølge ser det da slik ut (kamper/innbytter/mål i parentes):
 
93/94: Peter Schmeichel (60 / 0 / 0); Paul Parker (55 / 1 / 0), Steve Bruce (61 / 1 / 7), Gary Pallister (60 / 0 / 1), Denis Irwin (61 / 1 / 4); Andrei Kanchelskis (44 / 3 / 10), Paul Ince (55 / 0 / 9), Roy Keane (49 / 4 / 8), Ryan Giggs (50 / 8 / 17); Eric Cantona (48 / 0 / 25), Mark Hughes (54 / 0 / 22).
Subs: Lee Sharpe (33 / 8 / 11), Brian McClair (19 / 19 / 6), Bryan Robson (20 / 7 / 3), Dion Dublin (3 / 7 / 2), Darren Ferguson (2 / 3 / 0), Lee Martin (5 / 1 / 0), Mike Phelan (4 / 4 / 0).
 

 

Pos
Lag
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
Poeng
1
United
42
27
11
4
80
38
+42
92
2
Blackburn
42
25
9
8
63
36
+27
84
3
Newcastle
42
23
8
11
82
41
+41
77
 
TOTAL
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
United
63
41
16
6
126
57
+69
 
98/99: Peter Schmeichel (56 / 0 / 0); Gary Neville ( 54 / 0 / 1), Jaap Stam (50 / 1 / 1), Ronny Johnsen (30 / 7 / 3), Denis Irwin (45 / 3 / 3); David Beckham (53 / 2 / 9), Roy Keane (53 / 2 / 5), Paul Scholes (38 / 13 / 11), Ryan Giggs (36 / 5 / 10); Andy Cole (43 / 7 / 24), Dwight Yorke (48 / 3 / 29).
Subs: Henning Berg (21 / 8 / 0), Jesper Blomqvist (29 / 9 / 1), Nicky Butt (34 / 13 / 2), Phil Neville (29 / 15 / 1), Ole Gunnar Solskjær (17 / 20 / 18), Teddy Sheringham (11 / 16 / 5), Raimond van der Gouw (7 / 1 / 0).
Pos
Lag
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
Poeng
1
United
38
22
13
3
80
37
43
79
2
Arsenal
38
22
12
4
59
17
42
78
3
Chelsea
38
20
15
3
57
30
27
75
 
TOTAL
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
United
63
36
22
5
128
63
+65
  
07/08: Edwin van der Saar (44 / 0 / 0); Wes Brown (48 / 4 / 1), Nemanja Vidic (45 / 0 / 1), Rio Ferdinand (51 / 0 / 3), Patrice Evra (48 / 0 / 0); Cristiano Ronaldo (46 / 3 / 42), Michael Carrick (39 / 10 / 2), Paul Scholes (30 / 4 / 2), Ryan Giggs (33 / 10 / 4); Carlos Tevez (39 / 9 / 19), Wayne Rooney (39 / 4 / 18).
 Subs: Owen Hargreaves (23 / 11 / 2), Anderson (25 / 13 / 0), Ji-Sung Park (14 / 4 / 1), Nani (26 / 15 / 4), John O’Shea (17 / 20 / 0), Darren Fletcher (11 / 13 / 2), Tomasz Kuszczak (12 / 4 / 0).
 
Pos
Lag
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
Poeng
1
United
38
27
6
5
80
22
58
87
2
Chelsea
38
25
10
3
65
26
39
85
3
Arsenal
38
24
11
3
74
31
43
83
 
TOTAL
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
United
57
39
11
7
110
33
+77
  
12/13: David de Gea (29 / 0 / 0); Rafael (30 / 2 / 3), Rio Ferdinand (22 / 2 / 0), Jonny Evans (22 / 1 / 4), Patrice Evra (31 / 0 / 4); Antonio Valencia (20 / 7 / 0), Michael Carrick (30 / 3 / 1), Tom Cleverley (23 / 2 / 4), Danny Welbeck (19 / 10 / 2); Wayne Rooney (23 / 3 / 13), Robin van Persie (28 / 6 / 23).
Subs: Nemanja Vidic (14 / 1 / 1), Ashley Young (15 / 3 / 0), Shinji Kagawa (14 / 2 / 2), Javier Hernandez (17 / 10 / 15), Chris Smalling (13 / 5 / 0), Ryan Giggs (13 / 9 / 5), Anders Lindegaard (11 / 0 / 0).
 
Siste året havner spillere som Phil Jones (11 / 4 / 0), Anderson (11 / 7 / 2), Nani (11 / 6 / 3) og Paul Scholes (9 / 10 / 1) utenfor.
 
Pos
Lag
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
Poeng
1
United
27
22
2
3
64
31
33
68
2
City
27
16
8
3
50
24
26
56
3
Spurs
27
15
6
6
47
32
15
51
 
TOTAL
Kamper
Vunnet
Uavgjort
Tap
Mål
Baklengs
+/-
United
40
30
4
6
89
48
+41
 
1. 1998/99
Å rangere fire så fantastiske lag i et så stort tidsspenn som 20 år, er nesten umulig, men jeg velger meg 1998/99 som tidenes beste Manchester United under Alex Ferguson. Laget som vant the Treble under de mest dramatiske omstendigheter. Det ser så perfekt ut på papiret. Husker jeg intervjuet Ferguson før sesongen og han snakket om Stam og Johnsen som det nye superparet à la Bruce/Pallister. Johnsens skader og Stams overraskende exit gjorde at de ikke fikk så lang tid sammen, men for et stopperpar på sitt beste! Stallen hadde ikke bredden vi ser i dag, men Blomqvist kunne trylle på gitte dager, Henning Berg bidro jo i stor grad og på topp var United sterkere enn noen gang med Solskjær og Sheringham i bakhånd. Som vanlig var sesongen ujevn, men den våren laget leverte på alle fronter gjør at de inntar toppen av lista. Min favoritt i dette laget var Roy Keane, på den tiden kalt ´the heartbeat of Manchester United`. Hans funksjon i laget minner veldig om den Michael Carrick fyller i dag, spilleren som setter det hele i gang med ro og overblikk.
 
2. 2007/08
Knepent bak velger jeg laget med Cristiano Ronaldo og Wayne Rooney fra 2007/08 – laget som igjen vant Champions League bare 3 år etter at mange hadde avskrevet Ferguson og mente han burde pensjonere seg.  Tomrommet etter Schmeichel var endelig fylt  av Edwin van der Sar og igjen var stopperparet formidabelt. Ferdinand/Vidic på sitt beste går utenpå det meste i engelsk fotballs nyere historie. På denne tiden hadde Ferguson begynt å tilnærme seg storkampene litt mer forsiktig og gjerne med én spiss, noe som gjorde at Carlos Tevez ofte ble utelatt. Han bidro likevel på en helt avgjørende måte i jubelsesongen, og Fergie uttalte på et tidspunkt at denne troppen var den beste han hadde hatt i sin tid som manager. Uansett vil dette laget først og fremst bli husket for Ronaldo og hans 42 scoringer. Som tidlig på 90-tallet (Cantona) og denne sesongen med Robin van Persie, kan Ferguson takke én mann for mye av suksessen. I 1998/99 var det laget som helhet i større grad som vant. Cristiano Ronaldo var eneren, og like suveren som historiens beste PL-spiller i mine øyne, Thierry Henry, på sitt beste!
 
3. 1993/94
Mange har dette laget som tidenes beste, og det er forståelig. Vant the Double etter ligatriumfen året før, den første på 26 år, og representerte starten på en fantastisk reise. Roy Keane var ny i laget, og han skulle bli et av Fergusons viktigste kjøp noensinne. Savnet av Bryan Robson ble ikke så stort som mange fryktet. Denne epoken i Uniteds historie vil for alltid handle om Eric Cantona. Jeg hadde gleden av å kommentere franskmannen i en rekke kamper, blant annet da han gjorde comeback etter sitt famøse kung-fu spark høsten 1995. (Scoret på straffe mot Liverpool på Old Trafford, 2-2). Jeg glemmer aldri hvordan han kastet seg i armene på en purung Ole Gunnar Solskjær da han scoret sitt første United-mål, eller arrogansen da han lobbet ballen inn via stolpen mot Sunderland. Kragen opp, brystkassa ut – en leder og en vinner i tillegg til en gudbenådet fotballspiller. Han var katalysatoren som brakte Ferguson de viktige triumfene som sementerte hans posisjon i klubben. Litt som Ronaldo 10-15 år senere avgjorde han kamper på egenhånd, uke etter uke.
 
4. 2012/13
Vinner de mot Norwich, tangerer United Tottenhams rekord fra 60/61 med 23 seire på de første 28! De har allerede vunnet like mange kamper som i hele 98/99, og de er fremdeles med å slåss om Champions League- og FA-cuptittelen. Det er nesten ikke til å tro når vi ser på forsvarsspillet som har vært levert store deler av sesongen. Usikkerhet på keeper-plass og i midtforsvaret er veldig utypisk for de store United-årgangene, og jeg synes laget har vært mer imponerende i enkeltkamper, særlig hjemme, de siste sesongene. Å se Southampton kjøre 2. omgangen på Old Trafford var en helt ny opplevelse, men United vant den som de har vunnet en rekke jevne oppgjør denne sesongen. Det ligger en besluttsomhet og konsentrasjon bak som trolig kan tilskrives en troféløs 2011/12-sesong. Og offensivt har denne utgaven en vanvittig bredde, med en spydspiss som i sin første sesong nærmest på egenhånd bringer et nytt ligagull til Old Trafford. Robin van Persie har vært enorm, og dermed har blunderne i eget forsvar passert uten at det har kostet United særlig mange poeng.
 
Denne rangeringen var som sagt umulig, men poenget er likevel at årets United-lag mangler litt i forhold til tidligere utgaver, til tross for en imponerende poengfangst. Noe skyldes nok at nivået i toppen av Premier League har vært hvassere før. Chelsea og Arsenal hadde langt sterkere lag for 5-10 år siden. Det denne bloggen viser, er en manager som alltid kommer tilbake. Som bygger nye lag etter de samme prinsippene; en blanding av rutine og ungdommelig pågangsmot. En manager som alltid ser ut til å vite når en spiller har gjort sitt for klubben. Her ligger nok Fergies største styrke, og årsaken til at United i hans tid ikke har blitt sedate, mette og fornøyde. Frykten for hva som skjer når han en dag gir seg, er høyst reell og meget forståelig. Og hvem vet? Kanskje vil laget som nå tar form på Old Trafford stå igjen som tidenes største når skotten takker av.
 
 

Stadig bråk hos naboen, men festen er over…

12 poengs ledelse med 12 kamper igjen. Når det nå er kortere vei ned til Arsenal på 5.plass enn opp til serieleder Manchester United, har City etter all sannsynlighet mistet muligheten til å forsvare sitt etterlengtede ligagull. Selv med seier i de siste 12 og en poengsum lik forrige sesongs, vil trolig gullet havne hos United. Hvor gikk det galt for de lyseblå ? Her er en liten cocktail som har resultert i en hangover av dimensjoner; feilslåtte spillerkjøp, maktkamp, anstrengt forhold spillere/manager og bråk, vedvarende og ødeleggende støy.

Rapportene forteller at Roberto Mancini droppet å stikke innom garderoben etter det pinlige nederlaget for Southampton. Han fikk en av kollegene til å hente bagen. Det er kanskje en forståelig reaksjon på skuffelsen, men det er ikke godt lederskap. Å havne i slåsskamp med en spiller du omtaler som en sønn, er heller ikke særlig oppbyggelig. De verbale stikkene mot sentrale spillere kommer også oftere enn godt er. Og den offentlige skittentøyvasken med direktør Brian Marwood gir ikke inntrykk av en storklubb som forvalter suksessen riktig.

Jeg liker Roberto Mancini! Han er omgjengelig og grei. Laget samles på et sentrumshotell før hver hjemmekamp og der er det et yrende liv med italienere i lobbyen til alle døgnets tider. Her har jeg truffet fjerne slektninger av manageren, venner og kjente, ja til og med skredderen til den alltid ulastelig antrukkede manageren. Spillerne er stort sett skjermet og inntar sine måltider i lukkede rom, men sjefen og støtteapparatet tilbringer masse tid over kaffekoppen blant fans og andre gjester. Hvorvidt dette er forstyrrende for jobben som skal gjøres, aner jeg ikke. Men det er unikt i Premier League, på samme måte som at treningsfeltet er omgitt av turveg der paparazzier og andre friluftselskere kan forevige store og små hendelser og sikre seg løpende inntekter fra tabloidpressen. Støy.

Forrige sesongs episode med Carlos Tevez svekket Mancinis autoritet. Riktignok var Tevez svært sentral da City hentet inn Uniteds ledelse på tampen, men prisen var høy. Etter mytteriet i München uttalte Mancini at Tevez aldri skulle spille for ham igjen. Balotellis evne til å havne i avisene for alt annet enn fotball har selvfølgelig skapt mye hodebry for Mancini. Og lekkasjene fra City-garderoben overgås vel bare av Chelsea. Mer støy.

Hvor mye disse problemene påvirker prestasjonene er umulig å vite, men faktum er at en rekke av spillerne har prestert på et lavere nivå denne sesongen. Yaya Touré, David Silva, Vincent Kompany, Joe Hart og Sergeo Aguero har alle i større eller mindre grad sviktet i 12/13. Jeg sitter med en følelse av at Man City ikke har maktet balansegangen mellom å fornye seg etter gullsesongen, og holde fast på suksessformelen. Flørtingen med 3 i backlinjen fikk mye oppmerksomhet i høst. Det er prisverdig å forsøke å utvikle seg etter en god sesong, men også viktig å skrinlegge en mislykket omlegging i tide. Og det er viktig å hente inn friskt blod når en er på topp for å skjerpe konkurransen. Her har City mislykkes fullstendig i mine øyne. Nastasic er en lovende stopper, men å kaste en 19-åring inn i heksegryta Bernabeu virket overmodig. Og serberen sviktet på 2-2 scoringen. Lescott/Kompany var meget solide forrige sesong, og burde vært satset på fra sesongstart. Tapet i Madrid ødela mye av Champions League-sesongen for City, og den skuffelsen kan også ha spredt seg til ligainnsatsen. Maicon skulle vært hentet for 5 år siden og er bare en skygge av sitt gamle jeg. Rodwell og Sinclair har knapt vært parenteser, Garcia er ikke i nærheten av De Jong som ballvinner på midten. I sum kom City svekket til en ny sesong, og det er utilgivelig med de ressursene klubben rår over. Balotellis exit i januar har gjort dem enda mer sårbare. Hvem som har mest skyld i den mislykkede transferaktiviteten, skal være usagt. Men at Eden Hazard og Robin van Persie ville gjort City til et kanonlag, er rimelig sikkert.

Hva skjer nå da ? Forsvinner Mancini til sommeren, er City i ferd med å ta en Chelsea. London-klubben vant to suverene ligagull før Mourinho fikk sparken, og det mange trodde skulle være Englands dominerende lag de neste 10 årene, måtte overlate tronen til Manchester United igjen, slik City er i ferd med å gjøre nå. Det krever sterk rygg å bære gode tider, og Sir Alex Ferguson har en sterk rygg. Han gjør som han har gjort, tar tilbake tittelen etter at et nytt lag har yppet seg. Blackburn, Arsenal, Chelsea og City fikk aldri fred på tronen. Skulle City avslutte sterkt og kanskje ta et cupgull også, kan Mancini få mer tid – kanskje i mangel av alternativer. Men dersom innsatsen mot Southampton var mer enn et feilskjær, kan lagene bak hente inn de regjerende mesterne og Champions League kan være i fare. Det tåler ikke Mancini. De neste ukene vil vise hvordan det står til med lagmoralen og hva slags forhold italieneren har til spillergruppa.

 

 

 

EN HYLLEST TIL DAVID BECKHAM

Jeg begynte å jobbe med engelsk fotball omtrent samtidig som David Beckham slo igjennom i Manchester United. Det virker som en evighet siden DEN scoringen mot Wimbledon i -96 (allerede der ser du tilslaget hans, som var unikt og brakte fotballen videre), men neimen er det ikke Becks som stjeler overskriftene i overgangsvinduet 17 år senere. Og det er ingen liten prestasjon! Det er faktisk ganske sensasjonelt, og stikk i strid med spådommene da han entret scenen med gutteaktig sjarm. David Beckham har fått til alt; superstjerne, ikon, ektemann, familiefar, fotballspiller.

Fotballspilleren:

Det siste først. Som fotballspiller har han opplevd eventyrlig suksess i verdens største klubber. Han er den utespilleren med flest landskamper for England (115). Det har alltid handlet om høyrefoten hans. Innleggene som traff der de skulle, frisparkene som satt i krysset. Et tilslag verden aldri tidligere hadde sett. Ikke særlig rask, ikke særlig fintesterk, ikke god i lufta. Men best i verden på én ting, og blant de beste på en annen; ydmykhet. Da overvåkingen av spillerne ble grundigere, viste det seg at Beckham løp mer enn alle. Innsatsen hans har alltid vært top notch. Stoltheten over å spille for England, for ikke å snakke om å lede England, som kaptein. Evnen til å takle motgang. Husk at han var hatobjekt nr 1 etter VM i -98. Beckham-dukker hang fra provisoriske galger i hjemlandet etter det unødvendige røde kortet mot Argentina i Frankrike. Det krever sterk rygg fra en ung mann å komme videre fra det. Mange ville sunket ned i selvmedlidenhet og vendt landslaget ryggen.

Ikonet:

Jeg glemmer aldri Filbert Street en vinter rundt årtusenskiftet (2001?) Storkamp for Leicester med selveste Manchester United på besøk. De engelske avisene som normalt vier mye spalteplass til sportslige poenger kampdag, hadde et helt annet fokus. Det gikk rykter om at David Beckham hadde klippet seg kort. En tabloid hadde manipulert et bilde av stjernen, med det de trodde var den nye frisyren. Allerede da fulgte millioner av mennesker verden over hans eksempel når det gjaldt utseendet. Lagene kommer ut for å varme opp og Becks har lue på. Selvfølgelig har han det. Han har alltid visst å utnytte sitt potensial for oppmerksomhet. Først da lagene entret banen fem minutter før kampstart, fikk verden se hva som fra og med denne lørdagen i Leicester var gjeldende hårmote for menn. Bare å finne fram barbermaskinen. Tror United vant 2-0. Beckham var elsket av alle. Homser og heterofile, menn og kvinner. Gamle og unge. Han var så stor at en professor i Birmingham ved navn Ellis Cashmore brukte all sin tid på ham. Det måtte forskes på et fenomen som dette. Da jeg intervjuet Cashmore kort tid senere, spurte jeg hva Beckham kunne gjøre for å rive ned sin egen status. Han svarte: ´Open his mouth´. Eller for å si det på en annen måte, uttale seg om invasjonen i Irak eller andre kontroversielle emner. Et drøyt tiår senere setter Beckham fremdeles standarden for en hel verden når det gjelder klær, sveis, bart, skjegg, tatoveringer osv.

Ektemannen:

Da Beckham og Posh Spice ble et par, var han en lovende fotballspiller og hun en superstjerne. Gradvis endret maktforholdet i heimen seg, og oppmerksomheten dreide fra fru til herr Beckham. En slik forskyvning er ikke bare enkel å håndtere, det vil mange samlivsterapeuter kunne skrive under på. Hvor mye Victoria bestemmer når ny klubb skal velges er ikke godt å si, men han ender som regel opp i byer der mote og glamour står sterkt. Fra Madrid til LA. Via Milano og nå Paris. Det har heller ikke vært mange kvinnehistorier for verdens kanskje mest overvåkede sportspersonlighet . Barnepiken Rebecca Loos var en seig affære, men utover det har ekteskapet tilsynelatende fungert som for de fleste av oss.

Familiefaren:

Barna med de kreative navnene er alltid med. Etter kamp på Old Trafford da de såvidt kunne gå. På tribunen med pappa etterhvert som de har vokst til. Beckham virker genuint oppslukt av sine kjære, tatoveringene er et uttrykk for det. Dette er ifølge professor Cashmore en viktig grunn til hans popularitet. I en verden der de største fotballstjernene i stadig større grad fjerner seg fra sine fans gjennom avsindige lønninger, og i mange tilfeller avsindig oppførsel, gir Beckhams levesett en referanse alle kan forholde seg til. Han er gift og har unger, som resten av oss.

Superstjernen:

Han trives på cat-walken, ingen tvil om det. Og kanskje var de etterhvert mange oppdragene utenfor fotballen en medvirkende årsak til at sir Alex Ferguson fikk nok. Beckham valgte ihvertfall å vise verden skaden han ble påført da sjefen sparket en støvel gjennom garderoben og traff ham i pannen. Dagen etter kom Becks kjørende med luggen satt opp og plasteret godt synlig. Ellers er det ikke mye som tilsier at modelloppdrag og jet-set liv har virket negativt på karrieren som spiller. Også der virker det som om han har funnet balansen. Og han snakker aldri stygt om Manchester United eller Ferguson, selv om han i det siste har valgt klubber i London å trene med når behovet for å komme i form melder seg.

Mange mener David Beckham er enkel, ja til og med dum. En TV-dokumentar blir ofte trukket fram som bevis, men jeg er ganske sikker på at vi er flere som ville virket banale om hverdagen vår ble festet til film. Min påstand er at ingen kunne håndtert så mange suksessrike år i et nådeløst rampelys uten intelligens. Ingen hadde klart å manøvrere i et så komplisert landskap uten kløkt. Når han nå skal dele spotlightene med Zlatan, er jeg sikker på at det vil fungere fordi Beckham er ydmyk og smart. Lønnen hans skal vanskeligstilte barn i den franske hovedstaden nyte godt av. Det er klasse.

Jeg bukker dypt og ærbødig for vår tids største sportsikon, David Beckham!

GJØR KLAR FOR NR 160!

Det er ingen ny spiller som har fløyet inn gjennom januar-vinduet med rekordhøyt nummer på ryggen jeg refererer til, men det 160. ligamøtet mellom Manchester United og Liverpool. De møttes på Old Trafford første gang i februar 1910 (3-4), så en kan trygt si at rivaliseringen går et stykke tilbake i tid. De siste 25-30 årene har det utviklet seg til et mer hatefullt forhold, tronskiftet i engelsk fotball har nok mye av skylden for det. Sir Alex Ferguson hadde som mål å detronisere Liverpool den gang i 1986, og det er en fascinerende øvelse å tenke seg tilbake dit. Liverpool vant alt som var, og Manchester United hadde ikke tatt seriegull siden 68. Sææææææælig, ville vel norske tenåringer sagt til Fergies ambisjon. Yeah, right, er vel et engelsk motstykke som rommer den samme sarkasmen. Vi vet hva som skjedde.

19-18 står det i antall ligamesterskap nå, mot 7-18 i 1990 da Liverpool sist vant. Det kan fort være 20-18 i mai, men ikke 19-19. Man Utd har 21 poeng mer enn Brendan Rodgers gutter. Faktisk er Uniteds 52 bare ett poeng bak klubbrekorden fra 06/07, og det er like mange poeng som Lpool tok i hele forrge sesong!

Før søndagens kamp handler alt om Robin van Persie og Luis Suarez – toppscorere i hvert sitt lag, og i Premier League. Derfor velger jeg å skrive noen linjer om to andre spillere, begge fra Liverpool. Og før United-fansen går amok i kommentarfeltet; den ene er Wayne Rooney. Den andre er Liverpools kaptein, Steven Gerrard. Englands kanskje to beste spillere, men også spillere som er omgitt av mange spørsmålstegn. Hva er deres beste posisjon ? Er Rooney ferdig i United ? Har Gerrard avgått ved fotballdøden ? Rooney blir ikke å finne i lagoppstillingen søndag, og mange Liverpool-fans synes også at Gerrard er ´missing in action´denne sesongen.

Rooney først. Han scoret begge målene i forrige møte på Old Trafford (2-1), og han er etter min mening helt sentral i Uniteds lag. The heartbeat of the team, om du vil. Kolossalt dyktig i kontringsspillet, flink til å involvere kantene og den i laget (med Scholes ute) som kan vende spillet millimeterpresist. Han har levd i skyggen av Van Persie denne sesongen, men til tross for et beskjedent antall mål har han flest målgivende for United (7). Samarbeidet med Van Persie har ikke blomstret i tråd med forventningene, som selvfølgelig var skyhøye med de to mestscorende spissene i PL på samme lag. Men husk at han ble skadet mot Fulham da de først opptrådte sammen (Rooney riktignok som reserve), og han er skadet igjen nå. Rooney har alltid vært avhengig av god fysisk form for å prestere på topp. Dessuten har han en arbeidsmoral og radius som er nødvendig mot lag som spiller med tre sentrale midtbanespillere. Rooney kan ta ut den ene. Ferguson har vekslet mye offensivt denne sesongen, med Kagawa som også er hengende spiss og Welbeck/Hernandez som kandidater på topp. Van Persie blir jo ikke skadet lenger, og dermed er utfordringen å komponere offensiven rundt nederlenderen. Rooney har spilt på kanten og dypere i midtbanen, som indreløper. Jeg er av den oppfatning at hans beste posisjon er som nr to spiss, bak Van Persie. Vanskelig å plukke opp, flink til å frigjøre seg slik at han er spillbar og kan foredle kontringsmulighetene Ferguson er så glad i. Godt skudd, og god til å time løpene i boksen. Bra hodespiller også, fikk vi se i 09/10, da han scoret 26 i ligaen.

Steven Gerrard er også en spiller med udiskutable kvaliteter, men samtidig har mange managere på klubb- og landslag funnet det vanskelig å plassere ham i laget. Rafa Benitez dyttet ham ut på høyre kant i en lang periode. Han var god som hengende spiss bak Fernando Torres for 4-5 år siden, og nå er han én av to sentrale med ganske stor frihet ved siden av Allen eller Lucas. At han har gjort sitt på en fotballbane, slik mange Liverpool-fans jeg møter hevder, er jeg totalt uenig i. Han var Englands beste i EM i Polen og Ukraina og han har (som Rooney) levert flest målgivende for sitt lag hittil (8). I tillegg er han en kontinuitetsbærer i et lag som har opplevd et turbulent tiår, senest i dag sier Raheem Sterling at kapteinen er ufattelig viktig for de mange unge i laget. Og til slutt er han en god fotballspiller i en tropp som er for tynn pr i dag til å slå seg inn blant de fire beste. Lampards situasjon i Chelsea er annerledes fordi stallen til Londonklubben er av en annen kvalitet enn Liverpools. Jeg var lenge en tilhenger av Gerrard som hengende spiss, men heller mer og mer til at han har gjort sitt i den offensive rollen. Han mangler drivet inn i 16-meter som var et av hans varemerker og når så du sist et langskudd fra Liverpool-kapteinen blåse inn i vinkelen fra 25 meter ? Derfor tror jeg han kommer best til sin rett dypere i banen, som en av to sentrale. Der får han bedre plass og kan servere crossene han er så kjent for. Han dekker fremdeles store rom og er en formidabel tackler. Så lenge en Allen eller Lucas fungerer som stødig anker, kan Liverpool tillate at kapteinen vandrer ut av posisjon for å diktere spillet. BB mot Manchester City i august – det er ingen tvil om at Gerrard har ´presence´i de store kampene. Han har 5 mål på de siste 7 mot United og scorer han søndag vil han bli Liverpoolspilleren med flest mål på Old Trafford (4).

Så jeg tror Manchester United kommer til å savne Wayne Rooney søndag, og at Steven Gerrard kan bli en nøkkel for Liverpool som har tapt 7 av de 8 siste på OT. Vinner United, leder de med 10 poeng på City (som møter Arsenal borte senere på dagen). Da er ligagull nr 20 enda nærmere. Der ligger nok Liverpools største motivasjon, samtidig som dette blir en svært interssant test på hvor langt Brendan Rodgers prosjekt på Anfield har kommet.

14 røde kort er delt ut i dette oppgjøret i PL-sammenheng. Dommer er Howard Webb. God fornøyelse!