Norges første Super-Guidetti-fan? Det var meg, det.

Jeg var Norges aller første John Guidetti-fan. Det er dette denne bloggposten skal argumentere for. Som bevis legger jeg ved denne skjermpdumpen fra da Sveriges nye Zlatan for ett helt år siden svarte meg på Twitter:

Dette bildet stiger i verdi for hver uke

Dette bildet stiger i verdi for hver uke som går.

Svaret fikk jeg den 18. februar i 2011. Da spurte jeg ham – som svar på en av hans mange updates om kino- og Nandos-besøk (fotballproffenes favoritt kylling-fastfood-kjede) – om han var i selskap med Abdi Ibrahim, som jeg stolt kan beskrive som venn av oss begge. Siden dette har jeg dessverre ikke fått flere svar av John, men samtidig som followersene hans har skutt i været – proporsjonalt med suksessen han nå opplever på fotballbanen – har det blitt mye oppmerksomhet rundt svensken. Jeg trøster meg derfor med at han neppe har hatt tid til å forfatte 140 nye tegn i min retning.

Første gang jeg møtte Super-Guidetti var på Manchester Citys akademi i Carrington i desember 2009. Jeg var der for å lage en sak på de seks (!) nordmennene som City også satset på da (Abdisalam Ibrahim, Omar Elabdellaoui, Tobias og Eirik Johansen, Tom og Kim Skogsrud). Fotballskillsene til vår svenske venn var jeg ikke i stand til å vurdere. Økten besto for det meste av øvelser og småpasningsspill. Men hans kaxige stil var allerede da umulig å ignorere. Blant et 20-talls fotballtalenter som alle konkurrerte om Mark Hughes’ gunst (Roberto Mancini tok over like etter besøket mitt), var den tidligere IF Brommapojkarna-spilleren den største og sterkeste. Snakketøyet det samme. Han hadde ennå ikke spilt en kamp for Citys A-lag og var i realiteten fortsatt langt, langt unna verdenstoppen han garantert hadde siktet seg inn på. Men hadde noen sagt at han var klubbens nyeste investering til £25 millioner, ville jeg ikke reagert. For på självförtroende scoret han 11/10.

Senere har jeg sett @Superguidetti som gjest hos «Laul Calling» (Aftonbladets populære web-tv-fotballprogram), hvor han uten engang å være regelmessig inventar på Mancinis benk, la ned en overbevisende pitch om plass i Sveriges A-landslagstropp. «Hvorfor gir vi ham ikke sjansen?» ble det spurt i studio. Hypnotisk nikket jeg samtykkende. Spørsmålet er mer relevant for omverdenen nå som 19-åringen hamrer inn mål for Feyenoord (17 mål på de siste 15 kampene, deriblant fire hat-trick). Men for hovedpersonen selv er det trolig lite som har forandret seg. For dette var en gutt som alltid skulle opp og fram i verden, både på treningsfeltet til Citys akademi og bak det snusboksdekorerte web-tv-bordet til Robert Laul i Aftonbladet. Kör hårt, Super-John!

Med vennlig hilsen

Norges første Super-Guidetti-fan

Kan forelskelse vare?

Jeg er redd. Redd for at England skal ta fra meg, nei, vent litt… ta fra oss David Luiz. Jeg innrømmer det, så å si fri for skam: Han kom til meg, helt uventet, som sikker kjærlighet på en lørdagsnatt. Såpass lite oppdatert er jeg nemlig på cutting edge fotballpersonligheter for tiden. Hadde hørt litt, «at han var kul, god og hadde en fet sveis», sånne ting, men ikke mer. Så da han startet hjemmekampen mot Manchester United, var jeg forsvarsløs mot forelskelsen som skulle komme. Ikke siden Alan Shearer spilte i Blackburn har en mann på en fotballbane fått det til å bruse så mye innvending. For første gang var forsvarsspill vakkert. Angrepsspill? Glem det. Ingen ville vite av det. Jeg – ja, alle vi på Stamford Bridge den dagen – vi ville ha ballen tilbake til Chelseas forsvar. For der var jo David Luiz.

Jeg er klar over at det ikke er grensesprengene kreativt å skrive at David Luiz er kul. Men også her er jeg villig til å ta ei kredkule. For Luiz er for kul til å avskrives som kulthelt bare fordi han kanskje allerede har rukket å bli allemannseie. Dette ble tydelig for meg forrige uke. Da dukket denne fantastisk vakre sjelen opp i et intervju med Chelsea TV. Han var flankert av to spillere som har vært lenge nok i gamet til å tilpasse seg medialivet her i England: Fernando Torres og Frank Lampard. De kunne frontet reklamefilmen for «si minst mulig spennende, vær deg selv minst mulig, så kommer du igjennom dette uten problemer»-reklamefilmen som Barclays Premier League-familien burde produsere. David Luiz ville heldigvis ikke engang fått en statistrolle – ennå.

(For dere som ikke har sett intervjuet, her er linken):
David Luiz-intervjuet på Youtube

Luiz står i midten. Han nikker og smiler til alt Lampard og Torres sier. Selvfølgelig uten å skjønne noe som helst. Klimaks oppstår når han stryker Lampard på kinnet. Engelskmannen blir lettere brydd, men fortsetter klisjésnakket som den proffen han er. Luiz har her ikke bare skapt latterkuler verden over. Han har samtidig demonstrert hvor dustete disse in house-intervjuene til mange av klubbene er: «Can we win the league?» spør mannen med mikrofonen. «Come on Chelsea» svarer Luiz. Men kan denne forelskelsen vare? Jeg er bekymret for at svaret er nei.

Til tross for at det her i England virker som det motsatte er sant: En fotballspiller kan selvfølgelig nesten aldri si noe som er virkelig skadende. Det er tross alt ikke den røde knappen de har i Louis Vuitton-toalettmappene sine. Foreløpig er det bare morsomt med Luiz. Det synes de nok også i Chelsea. Men etter hvert som han blir bedre i engelsk og skal gjøre sine første, ordentlige intervjuer, vil kastreringen av Luiz sin free spirit starte. To diktafoner vil følge ham hvorhen han beveger seg i journalistland. Ærlighet vil være lik trøbbel for ham. Derfor er jeg redd også Luiz etter hvert vil prioritere komfort.

UK kan beskrives som et «moderne u-land». Vi nordmenn lar oss fortsatt frustrere over varmt/kaldtvannsproblemer i springen og tregt internett. Men dette er ikke det største problemet slik jeg opplever det. Det er ansvarsfraskrivelsen hos individet: «Jeg orker ikke stress. La meg være i fred»-greiene. Spørre om hjelp hos supermarkedkjeder eller ringe corporate-selskapene for hjelp for ditt eget, unike problem? Bare å glemme. Her gir ikke delivery-selskapene engang ut telefonnummer til fyren som skal levere pakken din. «Privacy concerns.» Briten George Orwell så hvor dette bar allerede på slutten av 40-tallet, da han skrev «1984». Hans dystre, treffsikre spådom kan observeres overalt på øya. Også dessverre i fotballen. Men jeg håper David Luiz går klar. For David Luiz kan forene verden. David Luiz kan skape fred på kloden. Om hans eventyrlige vesen ikke blir drept av England.

FRELSEREN: Noen av de største fotballøyeblikkene for meg sesongen 2010/11 var de to kampene jeg fikk se på Stamford Bridge hvor David Luiz spilte. Han scoret mot Manchester United og Manchester City. Og ikke minst da han feiret straffemålet til Lampard fra sidelinjen, da han fikk behandling.

Kjente/halvkjente David Luiz-fans:

Josimar-redaktør Frode Da Costa-Lia
Talentspeider Tor-Kristian Karlsen

Er du også David Luiz-fan? Eller kjenner du noen? Navn under i kommentarfeltet, please.

David Luiz-fanpage på Facebook

Jeg er på Twitter: www.twitter.com/OMStorberget

 

Vi ventet på Wenger

Vi ventet i presserommet. For å se en franskmann sprelle i garnet. Sjelden har Arsène Wenger sett så slagen ut som i sluttminuttene på Reebok i går, da titteldrømmen offisielt brast foran øynene hans. Wenger, viden kjent for (når det butter imot) å peke skyldfingeren på dommere og andre ikke Arsenal-faktorer; hvordan ville han møte pressen denne gangen? Og ville han rett og slett komme? Ville han orke å møte tabloid-ulvene som har plaget ham gjennom hele sesongen, bare for å få et gigantisk «TOLD YOU SO» slengt i fjeset? Vi – den skandinaviske journalistklikken bakerst i lokalet – var uenige. Halvslappe veddemål falt. Men: Wenger kom, sammen med sin livstrette pressefyr på slep.

– I’m to blame.

Et lydløst «bugger» kunne høres i lokalet. Dette var jo ikke det vi hadde ventet på. Hvor var tiradene mot den lille mann i sort og forbanningen av det etablerte? Nå satt han der og innrømmet feil. Fortsatt like slagen som da han flyktet inn i garderoben med sin fortvilelse. Men også fattet. Som om han hadde innsett noe. For Wenger vet selvfølgelig bedre enn noen at keeper/forsvar ikke holder tittelnivå. Og at de mangler guts på midtbanen. Men prinsipp skal aldri undervurderes. Spesielt om de tilhører en franskmann. Og dette debatteres heftig i England i dag: Om Wenger kommer til å skifte stil eller ikke; om han kommer til å kjøpe. Should he stay or should he go? De fleste Arsenal-fans som ringer inn til Radio 5 Live, støtter ham. Beundringsverdig etter seks sesonger uten sølvtøy. Men ikke alle goonerser er fornøyd.

«He is too close to his players,» hevdet en lytter. Det fikk meg til å tenke på følgende: Ville en Theo Walcott fortsatt spilt i en av de andre toppklubbene om han hadde ikke hadde levert mer enn han har gjort i Arsenal siden overgangen fra Southampton? Jeg tror svaret er nei. Og det tror jeg ikke er et pluss om man vil vinne Premier League-titler. Arsenal har hovedsaklig vært i tetstriden på grunn av at de andre topplagene ikke har prestert maks denne sesongen. Dette var sesongen Arsenal burde ha benyttet den sjansen og vunnet Premier League: Men de rotet det bl.a bort i Newcastle og hjemme mot Blackburn og Sunderland.

Skribent/forfatter Iain Macintosh kom med en påstand på Twitter. Halvt kamuflert som en spøk, men det ligger noe der: Kunne Phil Neville i Arsenal-drakt ha bikket Premier League-tittelen Arsenals vei? Litt trist for Wenger om svaret faktisk er ja.

Jeg er på Twitter: www.twitter.com/omstorberget

Kjære Big Sam

Jeg hadde aldri trodde jeg hverken skulle si eller skrive dette: Big Sam, jeg savner deg. Sant skal skrives: Dette ble forfattet i en emosjonell state etter en bytur. Men ordene er sanne, hvert eneste. Jeg har møtt deg to ganger, Big Sam. Du husker meg kanskje ikke, men den ene gangen var ved Goodison Park. Jeg satt på asfalten og førsøkte å sende over noen videofiler til Bergen. Så steg du plutselig ut av en bil og solformørket Liverpool for meg i to sekunder. Du smilte, sa hei og gikk videre. Men først ga du meg dette intervjuet om Gamst:

– How is Gamst?
– He is okay.

Den andre gangen var på Prestons hjemmebane. Dere hadde tapt tre-fire null i en treningskamp. Jeg kom tuslende bort i gummistøvler (det regnet) og ba om et intervju. Du smilte, pekte på fottøyet og humret vennlig. Vi gjorde intervjuet. Jeg har ikke sett deg siden. Jeg ser deg iblant på tv-en. Men jeg har aldri fått sjansen til å si unnskyld. For at jeg forbannet hvordan du ødela Blackburn. Jeg beklager. Jeg skulle ønske du fortsatt jobbet i Blackburn. Da hadde det aldri blitt nedrykk. Nå er jeg redd for Blackburn. Jason Wilcox, Matt Jansen, Paul Warhurst: Jeg tviholder på minnene. RIP Arte et Labore?

mvh

Ole Magnus Storberget

Big Sam-fan

Jeg er på Twitter: www.twitter.com/OMStorberget

Hvor kul er din Premier League-klubb?

Jeg har i PL-sesongen 2010/11 fraktet den velkjente TV 2-mikrofonen opp og ned Storbritannia. Det har blitt mange møter med friske sjeler utenfor Premier League-arenaene. Flere av disse har endt i ruta rett før kampene. Men bak kulissene lurer det også karakterer – kantinepersonell, eksspillere, sikkerhetsvakter osv – som alle er med på å dra dette gigantiske Premier League-lasset – og kanskje aller viktigst: Påvirke hverdagen til oss journalister i positiv eller negativ grad.Løst basert på NMEs «Cool List», hvor det britiske musikkmagasinet rangerer de kuleste folka i rock’n’rollen, har jeg foretatt min egen coolness-vurdering av 13 av Premier League-klubbene. Kategoriene/kriteriene er nokså vikende, men har minst ett felles kjennetegn: Alle vurderes utelukkende ut fra i hvilken grad de tilfredstiller meg og mine flytende behov og interesser. Veldig subjektivt, altså.

1. MANCHESTER CITY:

En gammel Boing-fan smelter når klubbprogrammet inneholder svære fotballplakater. Og når kantinepersonalet tilbyr smågodtpose på vei opp til presseområdet, ja, da er det umulig å ikke få maks utteling i denne kåringen. Internettlinjer kjappe nok til å drive NASA gir også mange bonuspoeng for oss geeks som må få over råstoff og intervjuer i halvgod tid før kampene vises i Norge. Kun Arsenal kan matche fiberlinjene til City of Manchester Stadium. Også kjempetommel opp for musikkvalg: På COMS spiller de gjerne Manchester-heltene The Smiths og Joy Division (i likhet med mine svenske fotballjournalist-idoler griper jeg hver mulighet til å promotere min semikredible musikksmak. Marcus Birro, up the game). Selv om jeg stusset litt da DJ-en, i pausen på hjemmekampen mot Tottenham forrige sesong, spilte «There Is A Light That Never Goes Out», kanskje verdens aller mest emo låt. I andreomgang puttet selvsagt Peter Crouch kampens eneste mål og ødela Citys sjanser til Champions League. Hang the DJ!

TV 2-kommentator Jørn Sundby med Edin Dzeko-plakaten. Citys medieavdeling er ligaens beste. Ledestjerner.

2. BLACKPOOL:

En av klubbene som scorer høyest i denne kåringen. Hovedgrunn: Sikkerhetsvakten Geordie, kjent fra FC Football. Det blir feil å beskrive denne mannen med ord. Han bør ses og høres (du møter ham bl.a i episode 14 av FC Football, som du finner på TV 2 Sumo):

Geordie her sammen med norske fans, i pausen på Blackpool – Arsenal.

Jeg har fått æren av å være på pressekonferanse med Ian Holloway. Mannen er den eneste manageren jeg har sett som ikke har en livstrett pressesekretær sittende ved siden av seg. En fryd å oppleve mannen på kloss hold. Også en gedigen ære å få gjøre fempågata-intervjuer utenfor Bloomfield Road. Eneste som er synd er at man ikke får tid til å snakke med alle.

3. ARSENAL:

Premier Leagues største presselokale. Kjekt når man vil sitte langt unna britiske tabloidjournalister og deres syn på verden. Internettlinjene er sammen med COMS ligaens beste. Og ikke minst: Så mye Ben & Jerry’s du orker.

Premier Leagues beste internettlinjer finner man på Emirates.

4. SUNDERLAND:

Gigantisk pluss, og ene og alene grunnen til denne gode plasseringen, er at klubben lot meg prøve maskotmasken. Ellers kult at spillerne tar seg tid til å signere autografer før kamp, uten at det er noe stress.

En videojournalist

5. ASTON VILLA:

Pluss for at pressedama sjarmerte en dansk journalist nok til at han hyllet henne i sin fotballblogg. Tipsbladets Kian Fonoudi beviser i avsnittet under at vi nordmenn – og faktisk også våre svenske brødre – har mye å gå på når det gjelder dandyness innen fotballjournalistikk. Marcus Birro, up your game x2!

Bang! Mine ben er forsvundet under mig. Jeg er forelsket i Aston Villa. Eller rettere sagt i deres betagende unge kvindelige pressemedarbejder. Hun er smilende, charmerende og med et ansigt som hvis en engel og Frederik Fetterlein havde fået en datter. Hendes mørke hår falder blidt omkring det mælkebløde ansigt og hendes store brune øjne stråler om kap med adgangskortet til spillertunnelen, som hun rækker mig. Hvem er Darren Bent? Hende her er stjernen i Aston Villa. Jeg forlader hende modvilligt.

6. MANCHESTER UNITED:

Klubben har en vakt som er i overkant opptatt av å sanke inn akkrediteringsbevisene etter kamp. Et stort minus, ettersom det er stas å ha disse hengende på kjøleskapsdøren. Dette er i enda større grad et problem for min gode journalist-buddy San (kjent fra FC Football), som gjerne vil donere pressepassene til hans MUFC-gale venner og fans i Thailand. Men San er ikke spesielt god til å lyve, så jeg hjelper ham iblant. Et sted i Bangkok går en United-fan rundt med et MUFC-pressepass rundt halsen, med navnet «Ole M Storgerbet» (slik klubben ofte staver navnet mitt).

Man City-fan på jobb på Old Trafford – Sir Alex Ferguson; kun på tv-en – Ole Magnus Storgerbet

Men MUFC får solide pluss i margen for en annen ansatt (bildet over), som under dressen er lysblå. Men det må vi holde litt tyst om. Manager Sir Alex Ferguson holder ikke pressekonferanser etter Premier League-kampene. Dermed ser det ut som på bildet ovenfor når journalistene, klemt opp mot tv-en, skal sanke inn sitatene hans.

7. FULHAM:

Premier Leagues mest koselige klubb. Sikkerhetsvaktene her er flotte mennesker og alltid behjelpelige når vi norske journalister skal hanke inn sitater fra våre fotballspillende landsmenn. I større grad aktuelt forrige sesong, da Erik Nevland, Brede Hangeland og Bjørn Helge Riise alle tidvis var i troppen. Notering i margen for PLs trangeste presserom. Usikker på om det er positivt eller negativt.

TV 2-kommentator Øyvind Alsaker skuer utover Craven Cottage.

8. CHELSEA:

Serverer altfor mye vin til franskmannen med strå/flosshatten. Lenge leve klisjeene. Matserveringen får meget godkjent. Skalldyrfamilien godt representert på menyen. Spillerne ramler også iblant inn på presserommet for å slå av prat med deres respektive favorittjournalister. Også pluss for at Sunday Times-legende Brian Glanville er fast inventar (han er sjelden å finne på andre stadioner). Mannen ringer fortsatt inn kamprefereatene via telefon! Jobber for å få ham til å stille opp i innslag for FC Football, men han har foreløpig styrt unna; skyldte på dårlig tid sist (verdens eldste unnskyldning).

Legenden Brian Glanville ringer hjem.

Denne franske hatten burde forbys på den superintime pressetribunen til Chelsea.

9. LIVERPOOL:

Presserommet på Anfield har ikke telefondekning. I utgangspunktet et kjempeproblem for journalister. Trøbbel med internettlinjene gjør også det vanskelig å få sendt stoff hjem til Bergen. Men: Takket være verdens hyggeligste mann, LFC-supporter Tage Herstad, som bor rett rundt hjørnet, har dette ikke blitt et problem. Hans internettlinjer har mang en gang skutt stemningsrapportene over til Norge og fått dem over i tid til PL-buildupen.

Viasats herlige Niklas Holmgren i aksjon på Anfield.

10. WEST HAM:

Har sammen med Blackpool ligaens kuleste fans. Og mange av dem er flinke til å synge, spesielt boblesangen. Kantinepersonalet på Upton Park/Boleyn Ground sliter med å separere arbeidsliv og privatliv. Dette gir bonuspoeng. Grunnet logistikkproblemer fikk jeg oppleve dette under førsteomgang av West Ham – Manchester United. Stor stemning da hjemmelaget gikk opp til 2-0, ikke fullt så stor da de mente en MUFC-spiller skulle vært utvist (f-ordene haglet) og trolig enda dårligere stemning da gjestene snudde og til slutt vant 4-2 i London.

Slukørete gutter på Upton Park

11. BLACKBURN: Jeg er Rovers-fan så for meg er det alltid stort å få lukte veggene som fortjent (og med god kontroll) vant Premier League i 1995. Ellers ikke spesielt mye å si om journalistlivet bak Ewood Park-murene. De har heldigvis sluttet &
aring; spille «The Final Countdown» som walk in-sang.

12. BOLTON:

Nedrykk for Bolton. Klubben har, ifølge kollega og venn San, Premier Leagues usleste mat. Ta en titt på bildet over og prøv å tolke hva den grønne guffa er. Trolig også ligaens kaldeste stadion, noe TV 2-kommentator Morten Langli har fått erfare. På bildet over tar han nødvendige grep i pausen. Langli er veldig glad i Devold-stilongs. Legg også merke til høyreiste Glenn Strömberg i bakgrunnen.

13. WEST BROMWICH ALBION:

Det er en stund siden jeg var på The Hawtorns, men jeg rakk å bli skadet for livet. Det gir en klar sisteplass her. DJ-en spilte Darudes «Sandstorm» som walk in-sang. Uansett hvor mange lag med ironi den skyldige måtte unnskylde dette med (selv om jeg mistenker det antallet er null): Slikt skal man ikke komme unna med. Jeg besøkte imidlertid klubben før Roy Hodgson tok over, så det er lov å håpe at han har satt ned foten for denne terroren.

De andre sju klubbene har jeg dessverre ennå ikke fått besøkt nok til at det ville være fair å gi dem en coolnessrate-vurdering. Birmingham, Wigan, Newcastle m.fl slipper med andre ord unna for denne gangen.

Jeg er på twitter: www.twitter.com/OMStorberget

En aften i kjelleren på Emirates

LONDON: Charles Bukowski måtte på travbanen for å skrive. Der så han best menneskeheten forfalle foran øynene sine. Mixed sonen er min travbane. «Holdt/stans, før dette ender opp på ville veier», hører jeg min indre stemme rope ut; jeg prøver på ingen måte å sammenligne meg selv med Bukowski. Han både drakk og skrev bedre enn jeg eller noen andre noensinne kan drømme om. Men jeg tror jeg skjønner litt av hva Hollywood-poeten mente om travbanen (les: mixed sonen): Man kan lære noe om menneskeheten der.

De har spilt bort huset eller mistet intervju med fotballstjernene. Mange menn har forlatt travbane og mixed sone med knekt rygg og sjel. De blir aldri de samme igjen. Du ser dem i mixed sonen med en gang; de henger over hverandre for å få lyd og bilde-sample av at øret til Michael Ballack sier «it was an important win.» Mange menn har også lyktes i mixed sonen. Du ser dem med en gang; de henger over hverandre for å få lyd og bilde-sample av at øret til Michael Ballack sier «it was an important win.»

Men. Som ellers i livet er ikke gleden langt unna sorgen. Dette er noe av det som fikk meg til å smile da jeg sto i mixed sone etter Arsenal vs AC Milan:

Gennaro Gattuso entret mixed sonen. Først kunne et unisont, men lydløst, «åååh» høres fra bak gjerdet, der vi journalistene stod. Så brøt en dødelig stillheten og hendvendte seg til den gudeaktige skikkelsen som fløt bortover betongen i Emirates-kjelleren. Gennaro bare fnyste. Vi journalistene som ikke turte spørre om intervju, fnyste også. Fordi Gennaro fnyste, selvsagt. Så kan jeg nesten sverge på at et usynlig «power-shield», skutt ut fra G.G, slengte journalisten i veggen med et brak før Gattuso selv svevde inn i bussen som ventet på ham.

BUSTED: Laurent Koscielny intervjues i mixed sonen etter Arsenal – AC Milan. Mann nr. 2 fra venstre kjenner jeg dessverre ikke.

Et pluss til den nye Arsenal-stopperen Laurent Koscielny og tolken hans, som satte av 20 minutter i Emirates-kjelleren. Uvant kost for journalister vant til «ok, two questions, but I really have to go»-frasene. Koscielny snakker neppe spesielt bra engelsk, så det kan forklare hvorfor mediatreningen her i UK ennå ikke har satt seg skikkelig. Det har den imidlertid gjort hos Nicklas Bendtner: «Jeg skjønner ikke norsk.» Dansken lot seg ellers intervjue med øretelefonene godt plassert i ørene. Usikker på om musikken sto på og hva han evt. hørte på.

Jeg tror forøvrig jeg gjorde menneskeheten en liten tjeneste i går. Ti minutter før kampslutt snek David Beckham og sønnene hans seg ut bakveien på Emirates. Og der sto jeg med kameraet mitt. Men trenger verden virkelig flere bilder av at Beckham setter seg inn i en bil? Svaret mitt ble nei. Beckham ser forøvrig overraskende vanlig ut i levende live.

Mot slutten av seansen overdøvet en utålmodig AC Milan-buss – antagelig med Gennaro bak spakene – alle intervjuene da den sint brummet på sistemann ut av dusjen, Mathieu Flamini, som på vei ut ga sin tolvhundrede klem til tidligere Arsenal-kollegaer.

Arsene Wenger bør la alle spillerne få spilletid. De som ikke er i troppen, ser i større grad ut til å velge matchday-klær selv. Ikke heldig. Man skal ha god råd for å kjøpe så stygge klær.

Men Arsenal skal ha ros for å dekke journalistenes primærbehov. Varm matpakke med Arsenal-logo, Ben & Jerry’s, egen monitor med kulthelt Andrey Arshavin på og superkjapt internett (halvt MB i sekundet, for oss geeks). Det er vanskelig å skrive noen vonde ord om en klubb når man er stappmett og videofilene er over på et blunk.

EMIRATES-PAKKA: Alt en journalist trenger.

www.twitter.com/OMStorberget

«Husker du?» De norske Liverpool-spillerne.

LIVERPOOL: John Arne Riise, Frode Kippe, Vegard Heggem, Stig Inge Bjørnebye, Øyvind Leonhardsen og Bjørn Tore Kvarme. Hvem av de norske Liverpool-profilene huskes best i Liverpool? Og hvem mener de lokale scouserne var virkelige profiler og hvem husker de ikke engang at har spilt for klubben?

Svaret finner du i den nye lavsatsningen «Husker du?», her på denne bloggen. Først ut var Vegard Heggem, som var registrert som Liverpool-spiller fra 1998 til 2003.

OBS: For å avsløre eventuelle juksepaver og overivrige LFC-entusiaster, ble en TV 2-profil lagt inn som luring blant bildene av tidligere Liverpool-spillere med norsk pass. Surely ville ingen scousere huske denne herremannen som Liverpool-spiller?

EPISODE 3 (BJØRN TORE KVARME):

1304

EPISODE 2 (FRODE KIPPE):

[sumo progid=»444669″]

EPISODE 1 (VEGARD HEGGEM):

[sumo progid=»443314″]

TEASEREN:

Det blir vel feil å si at denne teaseren gikk sin seiersgang rundt på de forskjellige nettsamfunnene. Men her er den uansett, «Husker du?»-teaseren, dessverre uten soundtrack, ettersom det viste seg vanskelig å oppdrive Talking Heads-låta «This Must Be the Place (Naive Melody)» uten å irritere store plateselskap. Jeg anbefaler allikevel å youtube den i bakgrunnen, mens teaseren snurres, for å få mest mulig autentisk opplevelse.

[sumo progid=»443313″]

Mer «Husker du?» og generelt synseri adressert fra UK:

www.twitter.com/OMStorberget

Transfer Talk

Jeg fortsetter med litt transferspalte-virksomhet fra UK, denne gangen i tekstformat:

HJELP OSS ALLE, SAM, IKKE HENT RAUL

Michel Salgado skal ha forsøkt å overtale Raul til å ta på seg den blåhvite Rovers-drakta. Heldigvis er den spanske høyrebacken ikke bedre med snakketøyet enn han er med fotballen.

Blackburn har lite penger for tiden. Salgado spekulerer i at det kan være årsaken til at Raul ikke kommer til Blackburn. Det må være tunge dager for Big Sam, som helt sikkert har lyst å hente inn en del oldinger på free transfer. Raul ville vært perfekt. Han var helt sjef på CM 2003/04; fotballmanager-spillet jeg alltid har mistenkt at står på 24/7 i stua til Big Sam. Fernando Hierro, Fredi Bobic, nevnte Salgado (og diverse andre navn); alle har fått muligheten hos Big Sam da ingen andre ville ta i dem. Jeg skal innrømme at jeg ble svært overrasket da Big Sam ikke snappet Guti før Tyrkia tok ham. «En spiller som Real Madrid ikke vil ha lenger?» Hmm. Big Sam må ha vært på en svært god ferie.

Pengeståa i Blackburn skal være så dårlig at Big Sam skal ha vurdert sin framtid i klubben. Jeg har ikke noe annet enn Twitter-kilder til å backe opp dette, men jeg innbiller meg at treffsikkerheten på Twitter kan være minst like god som hos UK-tabloidene. Jeg er Blackburn-fan og så Preston overkjøre guttene mine med 3-0 på tirsdag. Det var et trist skue. Rovers trenger sårt forsterkninger. Men ikke til enhver pris: Jeg foretrekker dette (et snes med halvgode spillere) framfor at Sam skal få viljen sin og hente inn sjelløse «has-beens». Heller nedrykk denne sesongen enn at Raul skal komme til Blackburn Rovers.

COME ON, SVENNIS

Det er lenge siden Svennis har levert noe som helst, med ansvar for et fotballag, vel å merke. Notts County, Manchester City, England og Elfenbenskysten. Ingen av disse lagene klarte svensken å gjøre noe særlig for. Så han får pepper. Og skepsisen er stor nå som han seiler opp som favoritt til å ta over Fulham. Jeg skal ikke sitte her bak macen min og mene så mye om fotballmannen Sven-Göran Eriksson. Det er det mange flere (godt og mindre godt) kvalifiserte folk som allerede har ment mye om.

Av helt andre, egoistiske grunner håper jeg Svennis kommer til Fulham. Det tror jeg blir show. Pressekonferanserommet er et knøttlite kott som kan opparbeide temperaturer finske sauna-entusiaster ville vært stolte av. Som journalist er jeg spent på hvordan den lille, sjarmerende klubben i vest-London vil takle Svennis-showet.

Som menneske er jeg også nysgjerrig:

Fulham er en av klubbene som tar best imot oss utenlandske journalister. Derfor tror/håper jeg det kan være en unik mulighet til å studere dette fenomenet fra Torsby i Sverige. Denne mystiske «Svennis». Hva er det som gjør at denne mannen ansettes gang på gang og tjener alle de pengene han gjør? Hvilken aura har han? Og kanskje aller viktigst: Hva er det som gjør at damene faller for ham? En fyr som ligner på Mr. Burns i Simpsons og snakker engelsk som om han ikke vet det er et annet språk enn svensk… Hvilket vidundermiddell er det han har fått kloa i?

Jeg skal følge nøye med og si ifra hvis jeg finner ut noe.

BYTT UT JAMES MED STEPHEN, MARTIN

Det er peak for overgangsrykter her i England. Enhver pundit med respekt for seg selv mener noe om hvem som bør selges og kjøpes. Jeg er ikke pundit og usikker på i hvilken grad jeg respekterer meg selv. Men jeg skal allikevel mene noe om en av sommerens største spalteorgier: James Milner til Manchester City.

Alt fra 24 til 30 millioner pund nevnes som aktuell sum for den engelske midtbanespilleren. Fair enough at han er hot på markedet. Han fortjente absolutt en plass på Årets Lag i fjor. Men, Martin O’Neil, hør nøye etter hvis John Carew leser dette høyt for deg:

Gå med på dealen og ta imot Stephen Ireland i byttehandel. Du får masse cash og i tillegg en spiller med (her kommer påstanden) høyere maksnivå enn godeste Milner. Ireland var arguably Premier Leagues beste midtbanespiller i 2008/09. «Nye Steven Gerrard» var et stempel i hvert fall jeg ga ham.

I tillegg, Martin: Da Ireland ikke byttet ut bilene sine – som han antagelig ikke gjorde oftere enn før hver bortekamp – slappet han av nesten hele forrige sesong. Omtrent ikke spilletid for Manchester City. Martin, han er ladd!

Når det gjelder Milner, så frykter jeg at han kan ta en «Scott Parker» hvis han går til Manchester City.

Mer Transfer Talk:

www.twitter.com/OMStorberget

Hangeland til Liverpool, eller?

LONDON: Vi er midt i silly-season i England. Det er de store overskriftene som gjelder. Skal en henge med som journalist, må en være på hugget; sixpensen i hånda er dårlig stil her. Dette har jeg tatt til meg. Nå er jeg på konstant søken etter overskriftene – om de store overgangene – selvfølgelig også når intervjuobjektene ikke sier det jeg vil at de skal si. Det er dette de britiske journalistene er så knakende dyktige til. Dette er mitt første forsøk:

1304

Mer silly-season: www.twitter.com/OMStorberget

«Linford Christie, han ligner da forferdelig på Sol Campbell, gjør han ikke det, da?»

LONDON: Livet som fotballjournalist her i England er noe forskjellig fra livet som fotballjournalist i Norge: Fotballen er bedre her på balløya, britenes største tv-journalist har bart i ansiktet – og ting tar mer tid. Mye mer tid. Derfor har jeg, etter en drøy måneds sommerferie i Norge, allerede dratt tilbake til England, for å være maks klar for den nye Premier League-sesongen.

Fredag 9. juli var en dag som stort sett besto av de vanlige rutinene; ringe klubber for å forsøke å bli adda til mailinglister, kjøpe avisene for å se om det er noen nye punditer jeg kan henge ut på Twitter, sjekke kamerabeholdningen (må skaffe ekstra batteri og ekstern kortleser til mitt nye VJ-kamera). Forutsette aktiviter, alt sammen; konstruktive var de også. Alle unntatt én: «Hvem i huleste er det Gerard Piqué ligner på?»

Spørsmålet kvernet rundt mellom ørene på meg fra jeg sto opp til jeg la meg. Og til jeg sto opp igjen. Først i går, en dag etterpå, kom jeg på svaret. Lokalt var det også: Lars Nordberg, Elverums store håndballsønn og forfatter av «horesitatet» som falt live på TV 2:

Her kaller han motstanderen «horelag» (for ordens skyld: Lars er en fin fyr).

Lars Nordberg, håndballspiller – Gerard Piqué, fotballspiller

Ikke mer enn en middels treffsikker #hanlignerpaa (sorry, #-en = twitter-nerding, for dem som ikke er med i meningheten), men like viktig som alle andre. For det går ikke an å skille dem. Har du først sett det, er du ille ute. Inntil du kommer på svaret.

«I must come clean»: Ja, jeg har nok en over gjennomsnittlig (og antagelig usunn) interesse for mennesker som ligner på andre mennesker. Den nøyaktige årsaken til dette er jeg usikker på. Men jeg tror det hele kan stamme fra Kjell Kr. Rike. Han var den første jeg husker som sto fram. Han innrømmet – for det er iblant sånn det føles; å offentliggjøre disse dypt, dypt personlige tankene som kommer fra et sted helt, helt der inne – at han syntes Stig Tøfting ligner på bulldogen på Petterøe’s-pakka. «Linford Christie, han ligner da forferdelig på Sol Campbell, gjør han ikke det, da?» sa Rike også.

Fantastisk å tenke noe sånt. Enda mer fantastisk å si det. Spesielt live på TV, mens man egentlig er på jobb for å analysere offsidefeller, innkast og skrudde lissepasninger med innsia. Jeg husker ingenting fra kampen eller friidrettsstevnet som Rike kommenterte. Bare utsagnene. Dem vil jeg ha med meg for all tid.

Hvorfor jeg synes det var fantastisk, ja, også det er jeg usikker på. Det er neppe utført spesielt mye tung forskning på dette feltet; årsaken til at noen i større grad enn andre er tilbøylige til å se fysiske likhetstrekk mellom mennesker. Spesielt konstruktivt er det jo ikke. Det tar krefter og tid; tid som kan/burde brukes på så mye mer fornuftige saker. Ikke så ulikt en PC-bøgg, i grunn. Jeg tviler for eksempel på at Jonas Gahr Støre er spesielt god i #hanlignerpaa. Savn, midlertidig mental kortslutning eller at det må være som Bob Harris synger til Charlotte i «Lost In Translation»: «More Than This»? For min egen del har jeg ikke bedre teorier.

Men: Jeg vet det er et marked for dette. Psykologer, det er mange av oss her ute. VM beviste det. Da gikk det sport i lookalikes. Alle var med: Twitter-eliten, kommentatorere, avisene, ja, til og med de ellers sykt fantasiløse engelske fotballspillerne skal ha vært med på leken og ment at Fabio Capello ligner på Postman Pat; en herlig observasjon som jeg undres hvem sto bak. En plaget, men vakker sjel (ofte samme sak) trodde jeg virkelig ikke fantes i en engelsk fotballtropp. For du skal ha tilbørighet (er det egentlig et ord?) til sårbar kunstnersjel for å tenke på sjefen din som en dukkefilmkarakter som alltid er presis. Mitt tips er David James eller Peter Crouch.

VM er over og godt er vel egentlig det. Hjernen min får en pause til Premier League-starter. Men jeg gleder meg samtidig også til den nye sesongen. For jeg har ikke veldig god oversikt over et par av de nyopprykkede lagene. Der kan det være noen. Og det er også lov å håpe at noen nye, spennende spillere som ligner på andre, hentes til Premier League. Mesut Özil, f.eks, som fra før har en lookalike som spiller i Premier Leauge.

Her er noen av lookalikesene jeg husker best fra årets VM (andre eiere av observasjoner er selvfølgelig kreditert):

Philipp Lahm = Brüno (Daily Mirror):

Mesut Özil = Bobby Zamora:

Fabio Capello = Postman Pat (ukjent engelsk landslagsspiller):

Diego Forlan = Ei heks (usikker på kilden. Fant dessverre ikke heksebilde.):

Stefan Kießling = Vidar Riseth:

Joachim Löw = Suede-vokalist Brett Anderson (Tor-Kristian Karlsen):

Hvem er dine VM-lookalike-favoritter? Noen som er glemt?

Mer #hanlignerpaa: www.twitter.com/OMStorberget

Takk til Scanpix for bildebevisene.