Kategori arkiv - Russland

Den 11 år lange krigen

(Kabul)   Gatene er ryddet og kranser legges ned. Store deler av den afghanske befolkningen hyller i disse dager folkehelten Ahmad Shah Massoud – Løven fra Panshjir. Helten fra Panshjirdalen klarte med sine menn det nesten ingen andre klarte. Han stod i mot den sovjetiske invasjonshæren. I en geografisk nærmest uinntakelig dal, og etter hvert med amerikansk våpenstøtte, påførte hans menn Sovjetunionen noen av de tapene som til slutt sendte russerne på flukt. De samme geografiske hindringene lå i veien for Taliban da islamistene satt med makten i store deler av landet for øvrig.

9. september 2001, troppet det Massoud trodde var to belgiske TV-journalister med arabisk opprinnelse opp hos den karismatiske lederen for Nord-alliansen. Kameraet skjulte en bombe. De to var aldeles ikke fra belgisk fjernsyn, men utsendte fra terrorgruppa Al Qaida. Drapet på Massoud nådde snart en hel verden. Men vi som beskjeftiger oss med utenriksnyheter, trodde det dreide seg om en form for hevndrap. Massoud hadde mange farlige fiender.

I virkeligheten var likvideringen startskuddet for noe langt større. Ved å drepe Massoud, fjernet man også mannen som ville være i stand til å organisere en farlig allianse sammen med USA i det hevnangrepet alle skjønte ville komme etter 11. september, 2001.

To dager etter drapet, fløy først ett passasjerfly, så ett til, inn i World Trade Center nederst på Manhattan. Enda et kapret fly styrtet inn i det amerikanske militære hovedkvarteret Pentagon, og et siste krasjlandet på et jorde i Pennsylvania, uten og nå sitt egentlige mål. Det var den dagen da amerikanske fly med amerikanske borgere, ble brukt som missiler mot mål på amerikansk jord. Det var den dagen menneskene falt ned fra himmelen for å unnslippe et helvete. I snart 11 år har det påfølgende krigen vart.

Bilen jeg sitter i, blir flere ganger vinket inn til siden av godt væpnede afghanske politifolk. Nye, forsterkede kontrollposter er satt opp i forbindelse med årsdagen for Massouds død. De som hatet ham, ønsker helt sikkert å ramme. Et par timer etter at jeg har passert området for de internasjonale styrkenes hovedkvarter lørdag morgen, smeller en bombe. Flere blir drept. Også barn. Enda flere skadd. Hvorfor politifolkene ved kontrollpostene sjekker en mann med vestlig utseende i stedet for de som ser lokale ut, virker lite logisk. Det er neppe slike som jeg, som sprenger bomber i Afghanistan. Kanskje er de også opptatt av å vise at de har kontroll. I alle fall litt kontroll.

Denne krigen går mot en slags slutt. I løpet av måneden vil de norske styrkene være ute av Faryab-provinsen i nord, og afghanerne tar over sikkerhetsansvaret. Etter hvert følger flere provinser, før afghanerne i løpet av 2014 skal ha tatt full kontroll over sikkerheten i eget land. Hvorvidt de klarer oppgaven gjenstår å se. Det er mange grunner til å tvile.

Grønt lys for morderen i Damaskus

(Kairo)     Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.

Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.

Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.

Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå  føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.

For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.