Kategori arkiv - Egypt

-Det er trygt i Egypt

-Dette trenger du ikke. Her er det trygt! Den egyptiske politimannen setter opp et stort smil og løfter glasset med te opp til munnen. Han snakker om et par skuddsikre vester og hjelmer jeg har vært tåpelig nok å pakke med. Jeg tar også en slurk av den alt for søte teen, og smiler høflig tilbake. -Hvorfor tar du med slikt utstyr til Egypt, spør han. Litt mer alvorlig nå. To assistenter nikker ved siden av. Den ene kakker asken fra sigaretten ned i hånden. De har hatt meg i sin varetekt i et par timer, og vet at jeg er ivrig etter å komme meg avgårde. Gjentatte ganger har jeg forsøkt å få massen av udugelig byråkrati til å bevege seg raskere. -Men i går ble mange drept. To journalister ble skutt, forsøker jeg. -Her er det trygt, gjentar mannen de andre behandler som en farao. Han spør en gang til hvorfor jeg drar med meg slikt suspekt utstyr til Egypt. -Kanskje jeg reiser videre til Syria. Der er det ikke trygt, sier jeg. På nytt bryter han ut i et stort smil. Nei i Syria er det farlig. Det er vi enige om. Han oversetter til de stadig flere undersåttene som nysgjerrige stimler sammen på det trange kontoret og fyller det med sigarettrøyk. De smiler og ser undersøkende på meg. -Er han gal. Skal han til Syria? ser det ut som de tenker.

Jeg kapitulerer. Får stemplet noen papirer som gir meg rett til å få utstyret utlevert ved utreise. Det er ikke første gang. Jeg var forberedt. Men denne gangen var de særdeles nøye med å gjennomsøke bagasjen. Det var så vidt vi ikke ble fratatt alle kameraene. Egyptiske myndigheter ser seg ikke tjent med for mange vitner når sivilbefolkningen massakreres. Og det er jo forståelig. Slikt gir en fort et dårlig rykte. Og bidrar til å ramme det lille som fortsatt er igjen av turistnæringen.

 

Fredrik2

 

 

 

 

 

Foto: Scanpix

Det er unntakstilstand i hele Egypt nå. Skjønt mye til unntak er det ikke. Slik har det vært det meste av de siste femti årene. Det gir hvem det nå er som sitter med makta ganske utvidete fullmakter. Det er enklere å stanse sine politiske motstandere effektivt. Med kuler.

I seks uker har de fått lov til å demonstrere – Det muslimske brorskapets tilhengere. De som klager over at hæren avsatte landets folkevalgte president. Fordi Muhammed Mursi begynte å vise diktatoriske trekk. I et slikt land har generalene en annen rolle en våre. De setter soldatene inn mot sitt eget folk. For å roe gemyttene, og forhindre borgerkrig. Egyptiske myndigheter fikk nok, og ryddet demonstrantene vekk. Og de gikk hardt til verks. Mange hundre – kanskje så mange som et par tusen – er drept de siste par dagene.

I morgen er det fredagsbønn. Islamistene har varslet demonstrasjoner her i Kairo. I Alexandria. I Suez, Port Said og byene sørover langs Nilen. Det kan bli enda mer blodig.

Utlendinger evakueres ut, mens journalister flys inn. Det er slik det pleier å være når urolighetene blir for voldsomme rundt om i verden. De som ikke må være på plass, kommer seg lurt nok vekk. Noen av oss tar andre valg. UDs råd om ikke å reise til et land, oppfattes ofte av redaktørene som at det er på høy tid å sende et team. Å trosse rådet for å få rapportene. For å få vite hva som skjer.

Og det er stort sett greit. Det er dette noen av oss er trent til å gjøre. Det går nesten alltid bra. Ikke alltid. Men nesten.

Egyptisk demokrati

Egyptiske jagerfly feier lavt over Kairo. En spektakulær oppvisning av militær makt. Ingen skal være i tvil om hvem som har kontrollen her. (Foto: Fredrik)

 

(Kairo) Sola er på vei ned et sted ute i ørkenen bak Gizapyramidene. Der ute hvor sfinxen ligger ensom. Forlengst forlatt av de horder av turister som normalt ville vært der. For å ri kameler og se faraoenes eldgamle graver.

Så kommer flyene. Først luftforsvarets gamle propellfly. De flyr i formasjon og spyr ut røyk i det egyptiske flaggets farger – svart, hvitt og rødt. Lavt inn over Tahrir der den voksende menneskemengden jubler. De fortsetter mot bydelen Nasr. Der Egypts vrakede leder, Muhammed Mursi, hylles av sine tilhengere. Så kommer de moderne jagerflyene. Lavt, lavt, lavt. Mellom bygningene. Militæret lar ingen være i tvil om hvem som styrer dette landet.

For to dager siden tok de livet av hverandre. De som mener at landets demokratisk valgte president bør få sitte, og de som mener det var rett av landets militære styrker å fjerne ham fra makten før han kjørte den forlengst skakk-kjørte nasjonen til grunne.

Revolusjonen var ikke over, skrev jeg for et år siden. Den er fortsatt ikke det. Kanskje stanser den her. For det er hele tiden de samme makthaverne som kommer tilbake. Egypts generaler har i realiteten styrt dette landet siden 1952. De sivile makthaverne har enten hengt fra seg uniformen for en stund, eller sittet på nåde.

Sola forsvinner. Menneskemengdene vokser. Hæren har gitt begge sider lov til å holde sine massemønstringer. De vil gjøre alt for å hindre grupperingene i å barke sammen. Kamphelikoptrene stuper ned mot den jublende massen på Tahrir. Fra sjette etasje i en bygning rett ved Det egyptiske museet ser jeg praktisk talt ned på en vinkende skytter i baksetet på helikopteret, i det piloten retter drapsmaskinen opp noen få meter over bakken. Fyrverkerie skytes opp fra Tahrir. I Nasr vokser brølene fra de som krever at Mursis settes fri og får tilbake makten.

Alt er som det har vært de siste ti gangene jeg har besøkt dette landet. Etter hvert som de europeiske nyhetssendingene tar slutt for kvelden, velter journalistene inn på vårt faste hotell på Zemalek. Øya i Nilen som huser deler av byens overklasse. Et par brolengder fra Tahrir. Restauranten i hagen fylles opp av tørste journalister som rekker et par øl og kanskje en vannpipe før baren stenger. Det er mange kjente fjes. Fra revolusjonen i 2011. Fra valget. Og fra bråket i fjor. Vi sees nok igjen.

 

Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Demokrati er løsningen

 

 

Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider.

(Istanbul)  Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for fall, og at det bare var et tidsspørsmål før folk tok til gatene. At den eneste løsningen på Egypts miserable tilstand var demokrati. En konklusjon han avslutter hver artikkel med.

Dette er en samling kommenterende essays publisert i de to avisene Al Dustur og Al Shourouk fra 2009 og frem til Den egyptiske revolusjonen startet i januar 2011. Aswany hamrer løs på diktatoren Hosni Mubarak, hans sønner og hans løpegutter. Han beskriver de groveste og mest brutale overgrep begått mot den egyptiske sivilbefolkningen. Både av Egypts brutale sikkerhetsapparat, av myndighetspersoner og andre med makt. Det handler om hvordan vanlige folk nektes livreddende legehjelp ved offentlige sykehus, hvis de ikke er i stand til å bestikke legene. Overgrep som ender med dødelig utfall. Det handler om tortur og voldtekt, og massive brudd på menneskerettigheter.

Aswany tar et kraftig opprør med den egyptiske machokulturen som har gitt egyptiske menn den ideen at det er helt greit å angripe og trakassere kvinner uten beskyttelse.

Tekstene skulle selvfølgelig vært lest før revolusjonen, men gir i ettertid en større forståelse for hvorfor det egyptiske folk til slutt tok til gatene for å bli kvitt sin brutale diktator.

Ett kontinent. En bok.

 Martin Meredith: The State of Africa. A History of Fifty Years of Independence. London: The Free Press, 2005. Engelsk, 752 sider.

For en fantastisk bok. Her har Meredith klarte å presse inn hovedtrekkene i nyere afrikansk historie mellom to permer. Journalisten og historikeren kjenner Afrika godt, og har skrevet en rekke bøker om det herjede kontinentet tidligere.

 Denne handler om hva som skjedde etter at kolonimaktene mer eller mindre delvis takket for seg. Om hvordan den ene borgerkrigen etter den andre brøt ut. Og om hvordan de krigende nærmest konkurrerte i barbari. Afrikas nyere historie er en voldelig historie. Og i motsetning til flere kolleger, går ikke Meredith med på å plassere alt ansvaret på kolonimaktenes brutale fremferd over lang tid. Han gir egenrådige afrikanske tyranner ansvaret for å ha voldtatt sitt eget kontinent.

Men den handler også om frihet og gryende håp om bedre tider. Om at noe er i ferd med å endres. En trend som delvis har fortsatt i de seks årene etter at boka kom ut. Kanskje aller tydeligst under denne arabiske våren. Der i alle fall to afrikanske land ser ut til å gå en mer demokratisk fremtid i møte.

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Gjennom skyer av tåregass

(Kairo)  -Vi lette etter ham i to dager, før de ringte fra likhuset. De sendte oss et bilde av ham. Jeg fikk det på telefonen min. På kroppen stod det skrevet uidentifisert. Mahrous Yousef knekker sammen i gråt. Han snakker om sønnen Muhammed. Sønnen som sist onsdag dro med venner til Port Said for å se bortelaget knuse motstanderne. Slik gikk det ikke. Egypts beste lag, Kairolaget Al Alhyy, tapte, og helvete var i gang.

74 drept. Over 1000 skadet. Alle vi som har sett TV-bildene fra fotballkampen, lurer på hvorfor tilsynelatende godt utrustede politimenn ikke gjør mer for å stanse drapene. For Mahrous Yousef blir det for tøft å snakke om eldstegutten Muhammed. Tårene renner nedover den gamle mannens kinn. –Jeg orker ikke mer, sier han. Jeg klapper han på skulderen og uttrykker min medfølelse. Mahrous Yousef støttes av sin eneste gjenlevende sønn til bilen som kjører ham vekk fra minnestunden på klubbhuset til Al Alhyy.

Noen hundre meter bortenfor, på den andre siden av Nilen, mellom Den arabiske ligas hovedkvarter og Det egyptiske museet, ligger Tahrirplassen. Frigjøringsplassen som har vært åsted for en rekke harde og dødelige slag det siste året. Jeg har et stort privilegium, som har kunnet følge den brutale utviklingen på kloss hold. Fra de første prøvende demonstrasjonene og den voldsomme egyptiske revolusjonen i fjor vinter. Til høstens første demokratiske parlamentsvalg.

Folk er skuffet. Det går for treigt. Fortsatt er det militærrådet som styrer landet. Lite er endret etter diktator Hosni Mubaraks avgang. Folket vil ha demokrati, men ser for få endringer. Aggresjonen, sinnet og frustrasjonen er tydelig. Derfor eksploderer situasjonen hver gang en gnist tennes. Hver gang myndighetene svikter i sine viktigste oppgaver. Den viktigste av dem alle, er vel å sørge for folks sikkerhet. Det klarer de ikke. Og kanskje vil de heller ikke.

Vi vet at svært mange av fotballklubben Al Alhyy’s tilhengere deltok i revolusjonen mot Mubaraks regime. De føler nå at de blir straffet. At sikkerhetsstyrkene lot drapene på stadion i Port Said skje, fordi noen ønsket at de skulle skje.

Militærrådet lover å granske tragedien i Port Said. Men det er ikke nok for et folk så sultne på demokrati at de er villige til å dø for det. De vil ha endringer nå. De er lei av å vente. Derfor trekker de skjerfene opp rundt ansiktene, går fryktløse gjennom skyer av tåregass, og rett mot sikkerhetsstyrkenes pansrede vogner og maskingevær. Ingen pris er for høy.

Det er halvannet døgn siden jeg kom tilbake til Kairo. På den tiden er minst 2 drept og rundt 1400 skadet bare her i byen. Vi vet ikke hvor dette ender, men vi vet at tallene vil stige.

Døden i Kairo

Det smalt ett eller annet sted i bygningen. Hotellets brannalarm gikk. Det var et par timer siden mobilnettet var skrudd av. Jeg befant meg alene på jobbtur for TV 2 i den egyptiske hovedstaden. Datoen var 25. januar 2011. En dato som vil bli stående i Egypts historie.

Jeg var på fasttelefon med hjemmeredaksjonen, og rapporterte direkte fra de dramatiske hendelsene i Kairo. En stemme fra høytaleranlegget beordret alle hotellets gjester til å bli værende på rom av hensyn til egen sikkerhet. Jeg åpnet romdøren. I gangen utenfor lå røyken tett oppunder taket. Hva skjedde? Var det brann på hotellet? Jeg hadde allerede sett meg ut nødutgangene. Men det var mange etasjer ned til bakkeplan fra mitt rom i sekstende.

Jeg kom meg ut på balkongen, og fortsatte rapporteringen. Nabobygget – partihovedkvarteret til president Hosni Mubarak – stod i full fyr. Var det bare røyken derfra som la seg som et skremmende teppe under taket på Ramses Hilton? Eller var det på tide å komme seg ut?

Linja hjem til Norge ble brutt, og jeg tok meg til fots ned til resepsjonen. Der lå folk og brakk seg. Hoveddørene av glass var knust. Politiet hadde skutt tåregass mot demonstranter som søkte tilflukt på hotellet. Hotellgjester som i panikk hadde tatt heisen ned da brannalarmen gikk, hadde tumlet rett inn i et kaotisk tåregasshelvete.

Tidligere på dagen hadde jeg fulgt Muhammed El Baradei til fredagsbønnen i den store moskeen i bydelen Giza. Nobelprisvinneren og den tidligere lederen for det internasjonale atomenergibyrået, hadde kommet hjem til Egypt for å delta i opprøret mot Mubaraks regime. Store politistyrker stod klare. I det bønnen var over, smalt det. Kairos store gateslag var i gang. Jeg sprang det jeg var god for. For å komme meg i sikkerhet. Det bar gjennom skyer av tåregass, til lyden av skarpe skudd som ble skutt over folkemassene. Jeg rev til meg et skjerf, som jeg knyttet rundt ansiktet, og plukket opp en av mange løk som egyptiske kvinner hadde kastet ned fra terrasser og kjøkkenvinduer. Løken demper virkningen av tåregassen. Min egyptiske kameramann og jeg mistet hverandre. Jeg fant ham først igjen dagen etter.

Giza: I det bråket startet 25. januar i fjor. Foto: Fredrik

Mot kvelden forsøkte jeg å ta meg over til bygningen hvorfra jeg etter planen skulle delta i kveldens direktesendinger på TV 2. Bare fire hus ned en trang bakgate fra hotellets bakdør. Først på utsiden forstod jeg at jeg befant meg i sonen mellom noen hundre demonstranter og flere titalls politifolk i opprørsutstyr. Vi var flere journalister med samme mål, og bestemte oss for å gjøre et forsøk. En brite og en nederlender og undertegnede. Uten utstyr gikk vi midt i gaten mot politifolkene. Med armene ut til siden. Ingen tvil om vår fredelige hensikt. Ikke så vi ut som egyptere heller. Vi kom bare noen få meter mot dem før det smalt. En gang. To ganger. Kanskje flere. Jeg husker ikke. Tåregassgranatene datt ned rundt oss. Det sved. Jeg knep øynene hardt igjen, og snublet. Noen grep tak i meg, og dro meg tilbake til hotellets bakdør. Like etter var slaget i gang i gaten jeg hadde forsøkt å komme meg gjennom.

Et par timer senere forsvant politiet fra Kairos gater. Stridsvogner med soldater rullet inn og tok oppstilling flere steder i sentrum. Grupper med Mubarak-tilhengere fortsatte de neste døgnene å hindre oss journalister særlig bevegelsesfrihet. De stod klare med klubber, kniver og sverd for å ta oss. Noen ble da også alvorlig kvestet i sammenstøt med diktatorens tilhengere.

Soldatene ble først hyllet av demokratiforkjemperne. Først og fremst fordi de kom inn da politiet forlot gatene. Av en eller annen grunn trodde nok folket at de hadde soldatene på sin side. Soldatene som i høyeste grad representerte Egypts makthavere. De neste dagene ga tegn om hvor vanskelig dette kom til å bli. De militære styrkene tillott motdemonstrasjoner for Mubarak, og gjorde lite eller ingenting for å hindre disse i å angripe demokratiforkjemperne på Tahrir-plassen. Jeg så selv hvordan soldater åpnet ild med maskingevær fastmontert på pansrede kjøretøy, og skjøt i hjel demonstranter.

De siste månedene har vist at slaget om Egypt langt i fra er over. Det er fortsatt generalene som styrer landet. Islamistene har gjort det bra i parlamentsvalget, men om den demokratiske utviklingen vil fortsette, har egypterne ingen garanti for. Og hva slags demokrati Det muslimske brorskap og andre islamister virkelig ønsker, er heller ikke helt tydelig.

Farlig yrke – blodig år

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.

Revolusjonen som ikke var over

(KAIRO, EGYPT) Jeg presser meg inntil den skitne husveggen for å komme forbi folkemassen. Jeg har fått en adresse til en sliten bygård ved Tahrirplassen. Jeg sier det forløsende ordet «Television,» og en eldre beduin med et hvitt skjerf rundt hodet, åpner gitterporten som skiller ham fra hundretusener av rasende mennesker. De roper sine slagord mot regimet og generalene, mens jeg vises opp noen slitte marmortrapper. Det er lenge siden denne rundt 80 år gamle gårdens storhetstid. Bak gittervegger, midt i trappegangen kommer en heisvogn av tre skranglende nedover. Jeg velger den manuelle løsningen, til beduinens store oppgitthet. Utlendinger! En katt stryker langs rekkverket. Søppel – tomme Pepsi-bokser og sigarettpakker ligger strødd. Matrestene har jeg en mistanke om at rottene tar hånd om. Det er noen år eller årtier siden sist noen tok trappevasken her. Fra utsiden ljomer taktfaste rop.

Sfinx

Sfinxen ligger der helt rolig, og er vitne til at revolusjonene går sin gang. Foto: Fredrik

I sjuende etasje har et lokalt TV-selskap satt opp et kamera og en link til satellitt. Herfra kan jeg sende mine direkterapporter hjem til Norge. Jeg raste i full fart til Kairo etter at denne andre fasen av revolusjonen startet. For å få med meg det som ville være militærregimets siste krampetrekninger eller de revolusjonæres siste forsøk på å endre regimet.

Da president Hosni Mubarak ble tvunget fra makten i februar, tok jubelen av, litt for raskt. For hva hadde egentlig skjedd? Revolusjonen ble til et militærkupp. Generalene tok over for sin tidligere kollega. Derfor fortsatte demonstrantene. De ga seg aldri. Noen av dem forlot aldri plassen. Revolusjonen var ikke over. Kampene startet igjen forrige helg. Nesten like kraftige som i vinter. Mange titalls drept og flere tusen skadd den siste uka.

I løpet av de neste par månedene skal egypterne velge en ny lovgivende forsamling. Men generalene gir ikke fra seg makten uten kamp. De har ordnet seg med lover som hindrer landets fremtidige sivile ledere innsyn i det militære maktapparatet. De vil stå utenfor loven, slik de alltid har gjort i dette landet. De vil være der med sine våpen, og alltid utgjøre en trussel for de som sitter med makten.

Men kanskje seirer likevel folket og demokratiet. Kanskje må Militærrådet til slutt gi etter. De fortjener demokrati og frihet, egypterne. Spørsmålet er hvor sterkt et sivilt regime står opp mot det militære når den endelige maktoverføringen er klar til sommeren.

Når de fleste demonstrantene har gått hjem, er det noen som holder ut. Under en presenning i ly for regn eller sol. De har bestemt seg for å bli. Helt til noen klarer å fjerne dem med makt, eller til de har fått viljen sin.

Mandag starter valget i Egypt. Blant partiene som ikke motsetter seg at valget går som planlagt, er Det muslimske brorskaps politiske parti. Frihet og rettferdighetspartiet. De ligger an til å vinne valget, med opp mot 40 % på meningsmålingene. Islamistene kan godt bli de som styrer dette største av alle arabiske nasjoner de neste årene. Det var kanskje ikke helt det de tenkte seg, de som gikk ut i Kairos gater i slutten av januar.