Pakistan etter 9/11

Da det andre flyet traff, hadde jeg kommet meg fram til en TV i Pakistan, der jeg var for å studere. Men selv ikke et gammelt og lite apparat med skurrete signaler, klarte å tåkelegge det dødelige epokeskiftet vi skulle være vitne til.

Det tok ikke mange dager før den pakistanske hovedstaden, Islamabad, ble base for de internasjonale journalistene som strømmet til fra alle verdens hjørner. Den unge nasjonen var havnet midt i det politiske etterspillet, og pakistanere var sikre på at landet var i ferd med å bli bombet. Usikkerheten som hersket, var ikke bunnet i urealistisk frykt. Den pakistanske diktatoren, Pervez Musharraf, hadde blitt stilt et ubehagelig ultimatum.  President George W. Bush var klinkende klar: Pakistan var med på krigen mot terror, hvis ikke ville landet bombes tilbake til steinalderen, slik Musharraf selv beskriver ”valget” han fikk i sine memoarer. Fra å være en forhatt general i et av verdens mest korrupte land, ble Musharraf over natten tatt inn i den vestlige varmen. Utad var han USAs muslimske alibi for å utkjempe en nødvendig krig mot islamistiske krefter. Sannheten var at Pakistan igjen skulle kjempe en krig som de egentlig ikke oppfattet som sin egen.

Pakistan er blitt en samlebetegnelse på verdens mest giftige og farlige ingredienser. På randen av kollaps sliter landet med borgerkrig, økende terrorisme, svak økonomi, store føderale konflikter og ustabile regimer. I tillegg er landet i besittelse av atomvåpen, midt i et svært spent geopolitisk landskap . Hæren, som har utkjempet flere betydelige kriger mot naboland og erkerival India, har blitt symbolet på det eneste stabile som eksisterer i landet. Demokratiske institusjoner er ikke-eksisterende, der hæren har all makt, også i de få perioder som har vært med sivil styringsform.

Pakistan ble foreldreløs ved fødsel. Den ideologiske grunnleggeren og landsfaderen Mohammed Ali Jhinnah, gikk inn i historiebøkene som den beste lederen landet aldri fikk. Han døde året etter at hans kamp for selvstendighet fra India fant sted i form av Pakistan i 1947. Mange peker på hans tidlige bortfall kan forklare fraværet av en nasjonal identitet og struktur fra starten av. En mann alene kan likevel langt fra være den eneste forklaringen på nasjonale tragedier som skulle følge.

Det gjensidige mistillitsforholdet mellom USA og Pakistan har dype røtter, og mye kan spores tilbake til Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979. I etterkant ble Pakistan brukt for å trene samt klargjøre en hær av mujahidin, i bytte mot etterlengtet og avgjørende finansiell støtte. Men da Sovjet forlot regionen, gjorde USA det samme og Pakistan sto alene i et uoversiktlig, farlig og komplekst landskap med trusler på alle kanter. Også den gang følte pakistanere at de ble brukt som fotsoldater av amerikanerne for å kjempe en krig de selv ikke hadde noe å tjene på. Og når amerikanerne hadde oppnådd sitt, forlot de Pakistan for å rydde opp.

Pakistan på sin side har ikke tatt oppgjør med interne krefter som fortsatte å støtte islamistiske elementer. Dette ble tydelig da Osama bin Laden ble drept i Abbottabad i Pakistan tidligere i år, og søkelyset ble satt på dobbeltspillet til den pakistanske hæren, og fraksjonene som sympatiserte med radikale stemmer. Det har tidvis vært for enkelt for den pakistanske intellektuelle elite å skylde på eksterne faktorer for problemene de har i dag.

Tilbake til september 2001. En sen kveld denne høsten for ti år siden satt jeg med en venninne under den nakne, svarte himmelen over Lahore i Pakistan, og snakket om det som hadde skjedd. Det var stille, men hun kunne allerede høre lyden av de utallige droneangrepene på Pakistansk jord som skulle komme. Hun gråt. ”Du kan reise tilbake når du vil, men det er vi som blir igjen og kommer til å bli denne krigens ofre”. Dessverre hadde hun rett, men hun tok også feil. Det siste tiåret har Pakistan riktignok betalt en pris de ikke har råd til. Samtidig vet vi at ringvirkningene av 11. september 2001 kjennes av oss alle.

Ungdom

”Såret av nasjonen,” stod det på Aftenpostens forside denne morgenen på midten av 90-tallet. På bildet var en norsk jente som smilte skjevt fra skolegården på Ris ungdomsskole, på Oslos vestkant. Fra en gammel datamaskin på pikerommet hadde sinnet og frustrasjonen over å føle seg norsk, men ikke bli akseptert som det av storsamfunnet, funnet veien til en av landets største aviser. Dette var bare en av mange innlegg jeg skrev som ung, men et av de første som kom på trykk, og det eneste som noen gang skulle havne på en avisforside.

Jeg skrev om vond kjærlighet. Om min sterke tilknytning til Norge, landet jeg var født og oppvokst i, og hvor smertefullt det var å lese om undersøkelser som viste at mange var kritiske til innvandrere. Jeg-innvandrer? Det var slik det var. Jeg ble oppfattet som innvandrer, selv om det ikke var jeg, men mine foreldre som hadde vandret inn til landet, og det også mange år før jeg kom til verden.

Det tok ikke mange dagene før reaksjonene strømmet på. Folk som synes jeg var tøff, som synes det var modig å skrive i avisen, og jeg var selvsagt stolt. Men det var også de andre brevene. Der det stod at jeg burde tie, hvis ikke ville de sørge for det.

En helg våknet jeg til nytt hat. Klart og brutalt, ikke til å misforstå. På familiens hus var det tagget hakekors. Stort, tydelig hakekors. Og på postkassen. Og det sto ”Hold Norge rent. Send svartingene hjem. Hvit makt. Go home pakkis.” Jeg var 12 år gammel. Anders Behring Breivik var 15 år. Inntil 22/7 var det et helt ukjent navn for meg, selv om vi gikk på samme skole. Jeg fant aldri ut hvem som hadde tagget på husveggen, men jeg skrev mye mer etter det i årene som fulgte.

For en måned siden bodde vi i et annet Norge. I dag verken kan eller vil vi se tilbake igjen. Avisene vi leser til morgenkaffen er historiske. TV-debattene og nyhetssendingene på kvelden likeså. Hver dag er de med på å forme det Norge som kommer. Spørsmålene vi stiller, baner vei for svarene som blir en del av vår virkelighet. Vi lever i prosessen. Sårene vil ta lang tid å lege. Mange av overlevende etter Utøya-terroren er fremdeles innlagt på sykehus. Andre har returnert til en form for hverdag, men vil i altfor lang tid være sterkt preget og for alltid merket. Norge mistet en del av sin fremtid 22/7. I dag kan det være lett å si at vi ikke skal endre adferd, at vi skal være et åpent samfunn, at landets unge skal være like engasjerte, uavhengig av partitilhørighet og synspunkt, og at fremtidens stemmer skal prege det offentlige rom. De skal ikke bringes til taushet. Det er vår oppgave å sørge for at det aldri skjer.