Kan noen slå Schlierenzauer?

Det begynner å bli lenge siden sist vi fikk en norsk verdensmester i hopp. 18 år, for å være helt nøyaktig. Ikke siden 17 år unge Tommy Ingebrigtsen hoppet bakken ned i Thunder Bay i 1995, har vi hatt en nordmann på toppen av pallen med gullmedalje rundt halsen. Da var Gregor Schlierenzauer fem år.

Det kan bli et gledelig mesterskap sett med norske hoppbriller. Norge er favoritter i lagkonkurransen (sammen med Slovenia), og nyvinningen mixed lagkonkurranse bør også gi norske medaljer – Maren Lundby, Anette Sagen, Tom Hilde og Anders Bardal sørget for norsk seier da øvelsen hadde premiere på Lillehammer i november. Anette Sagen har tatt sin første verdenscupseier denne sesongen, og kan fort kjempe om metall hun også.

Jeg har ikke noen krystallkule på pulten min. Det burde jeg kanskje skaffet meg. Men inntil jeg får tak i en, får jeg gå etter magefølelsen. Og magefølelsen sier at det kan bli vrient å slå Gregor Schlierenzauer (no shit, Sherlock!) – her er noen tanker om de jeg tror kommer til å gjøre det best i bakkene i Predazzo.

 

Gregor Schlierenzauer

Tidenes beste skihopper. I en alder av 23 år har han allerede passert Matti Nykänen i antall verdenscupseirer. Han har vunnet åtte verdenscuprenn denne sesongen, med unntak av bingo-rennet i Sotsji hvor han ble nummer 25, har han ikke vært dårligere enn nummer åtte. Han har deltatt i 19 individuelle renn, og vært topp 3 utrolige 14 ganger. To ganger har han blitt nummer åtte (i Zakopane hoppet var han sengeliggende hele uka og hoppet med feber). Han driver sin idrett på et så høyt nivå at det blir tøvete ikke å kalle Schlieri den soleklare favoritten i VM. Men han har bare ett individuelt mesterskapsgull så langt i karrieren, i storbakken i Oslo for to år siden, og noen hevder han ikke er like god når det virkelig gjelder. Sludder og pølsevev, sier jeg. Jeg tror Gregor tar minst ett gull i Val di Fiemme.

 

Anders Jacobsen

Om Schlierenzauer er i en egen klasse helg etter helg, har Anders Jacobsen et maksnivå som er vrient å matche selv for Gregor. Det så vi i hoppuka. Og dette vet Jacobsen selv også. Jeg snakket litt med ham om det da vi var i Vikersund. «Jeg vet jeg har en egen touch når det kommer til skihopping, og at når jeg treffer er det ingen som følger meg. Men jeg er litt sånn at det får bære eller briste. Når jeg gutser alt jeg har, og treffer, er det ingen som tar meg».  Etter en liten down-periode etter hoppuka (dvs, Polen – han vant jo i Zakopane, foran Anders Bardal), ser det ut til at Jacobsen har funnet tilbake til godfølelsen. Jeg tror Jacobsen tar medalje – treffer han maks kan det bli gull.

 

Jaka Hvala

Tar Jaka Hvala en Tommy Ingebrigtsen, og blir verdensmester for junior og senior i samme sesong? Hvala dro med seg to gull – både individuelt og lag – i junior-VM i Liberec. Etter det har han blitt nummer 6, 11, 6, 5, 1 og 14. Han tok sin første verdenscupseier i Klingenthal, og er i form. Det dukker alltid opp en dark horse i mesterskap. Jeg tror Hvala kan være den mørke hesten i Val di Fiemme.

 

Richard Freitag

Også en som har funnet formen på riktig tidspunkt, og er nå tyskernes bestemann så lenge Severin Freund ikke innfrir forventningene. For det gjør han virkelig ikke. Etter hoppuka har Freitag en andreplass i Wisla, en fjerdeplass i Zakopane. Rufsete hopping i Vikersund, før han klinket til nå i Oberstdorf der han vant det siste individuelle rennet før VM. Jeg kommer ikke til å sette alle pengene mine på Freitag, for å si det sånn. Men han er en luring som har hoppet bedre og bedre utover i denne sesongen.

 

Kamil Stoch

Polakken er en god medaljekandidat, men jeg tror ikke han har det som skal til for å klatre helt til topps. Stoch har vært utrolig stabil denne sesongen, to andreplasser (Engelberg og Innsbruck), og han har vært innenfor topp ti i 12 av de 17 rennene han har stilt til start i. Og så skal man ikke glemme at han vant i Val di Fiemme forrige sesong. Gode minner og gode følelser for en bakke skal ikke undervurderes. Nettopp derfor kan Stoch overraske.

 

Tom Hilde

Og mens vi er inne på godfølelse: Tom Hilde liker seg i Predazzo. To av hans tre verdenscupseirer har kommet her (en av dem i rennet der Bjørn Einar Romøren mistet en ski midt i svevet). En annen ting som taler til Hildes fordel er at han er veldig god i tunge forhold. Og tunge forhold er det rett som det er i VM-bakkene i nord-Italia. Jeg snakket med Hilde for litt siden, og han smilte lurt med en gang vi begynte å prate om bakkene i Val di Fiemme. Og han la ikke skjul på at han gjerne ser at det blir tunge forhold og baktrekk.  Men det var ikke bare Tom selv som var optimist før VM, Stöckl nevnte også Hilde som en av våre fremste medaljekandidater – uoppfordret.  «Jeg tror Tom blir god i VM, bakkene passer hoppingen hans», sa sjefen for de gode tider. Tar vi med i beregningen at Hilde hoppet fantastisk i Oberstdorf i siste konkurranse før VM…  Jeg tror en medalje er innen rekkevidde.

 

Taku Takeuchi

Japaneren har vært totalt ute av form store deler av sesongen. Har vært. For han er ikke ute av form nå lenger. Han har vist glimt underveis, på trening og i kvalik. Jo nærmere vi har kommet VM, jo bedre har konkurransehoppingen hans vært også. Andreplass i Klingenthal, femteplass i Oberstdorf,  i tillegg har han hoppet godt i lagkonkurransene for Japan. Stigende formkurve, det er de nok glade for i soloppgangens rike.

 

Anders Bardal

Er nummer to i verdenscupen sammenlagt – hele 538 poeng bak umulige Schlierenzauer – men hans laveste nivå er ikke like høyt som det var forrige sesong da han vant verdenscupen. Men Bardal er også flink i tunge forhold, han har rutine og vet hva som skal til for å lykkes. Det er bare litt over en måned siden han vant i Wisla, og selv om han har vært litt ute av det i mellomtiden, viste han tegn til formstigning i Oberstdorf. Ingen tenker på Bardal, det er jeg ganske sikker på at Bardal selv synes er helt greit.

 

Andreas Stjernen

Avslutter med noen ord om Andreas Stjernen. Som inntil nylig var mest kjent for å være sønnen til faren sin. Beviset på det kom i Vikersund, da han hoppet bakken ned og NTB meldte at Hroar Stjernen hadde hoppet 232,5 meter. Selvsagt til stor forlystelse for de andre gutta på laget.

For en drøy måned siden var Stjernen uaktuell til lagkonkurransen i Zakopane. De tre sikre var Bardal, Jacobsen og Hilde. Fannemel og Velta kjempet om den siste plassen. «Stjernen har nok et stykke igjen», medga Alexander Stöckl.  Uken etter kom vendepunktet for trønderen. Mens de nordmennene som var best plassert i verdenscupen dro til Sapporo, ble Stjernen igjen hjemme i Norge. Treningssamlingen på Rena gjorde underverker, og neste gang jeg så ham – i Vikersund – var det som å se en helt annen hopper.  I treningsomgangen stod jeg i overgangen på ca 250 meter sammen med Bjørn Einar Romøren. Stjernens navn ble ropt opp av speaker, vi snudde oss og tittet opp mot kulen. Og ventet vel egentlig å se en som fløy trygt og småpent til et sted litt før overgangen. Godt nok til å kvalifisere seg, men ikke langt nok til å heve noen øyebryn. Der tok vi feil. I det Stjernen kom flyvende over kulen, utbrøt Bjørn Einar «se på han a!!!». Han så det med en gang. Stjernen stupte etter skiene på en måte ikke jeg kunne huske å ha sett. Og han ble bare bedre og bedre i løpet av helgen. Det var som om koden var løst. Han ble nummer fire – bare 1,5 poeng unna seieren. I Oberstdorf fikk han endelig sin første pallplassering i det individuelle rennet. I lagkonkurransen – en drøy måned etter at han ikke var i nærheten av laget i Zakopane – var han ankermann for gjengen som knuste all motstand.  Intet annet enn en solskinnshistorie.

 

Jeg er litt mer usikker på Stjernen i VM. Akkurat nå virker han som en skiflyger, en veldig god en ( de samme tankene har jeg om Jurij Tepes). Greier han å følge opp det i de mindre bakkene? Jeg vet ikke. Men ingenting hadde gledet meg mer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er han tilbake nå?

Vi har stilt oss spørsmålet et par ganger nå. Er Tiger Woods tilbake? Definitivt?

Jeg har nettopp lest ferdig Hank Haneys bok – The Big Miss – der Tigers tidligere trener forteller om livet i golfessets innerste sirkel, der han avslører saker og ting som garantert ikke var ment for offentligheten. Mens jeg har lest boka har jeg hatt en litt kjip følelse. “Burde jeg lese dette?” har dukket opp flere ganger. For det er ingen tvil om at Haney gjør dette for pengenes skyld. Det er heller ingen tvil om at han bryter en æreskodeks, en slags uskreven regel som sier at det som blir sagt mellom trener og spiller skal forbli mellom dem.

Sånn er det nesten nødt til å være. En må kunne stole på treneren sin, det er tross alt en av de personene en omgås mest med. Tiger har sagt ting til Hank Haney i den tro at det ikke kom til å bli fortalt videre. Der tok han feil. For å gjøre meg ferdig med boka: som golfinteressert synes jeg de mest spennende partiene i boka er de som handler om selve golfspillet. Om teknikk, treningsmetoder, osv. Det tegnes et bilde av en ekstremt ambisiøs, sulten og ærgjerrig idrettsmann som er besatt av å forbedre seg hele tiden – til tross for at han allerede er verdens beste. Jeg skulle bare ønske boka kunne handle mer om dette, og ikke komme med gjentatte slag under beltestedet.

Et av de spørsmålene Haney stiller i boka, er det samme resten av golfverdenen har stilt seg helt siden Tiger kræsjet i et tre på Thanksgiving i 2009. Kan han noen gang komme tilbake til det utrolige nivået han var på? Og kan han ta igjen Jack Nicklaus 18 majortitler?

Det har gått opp og ned, for å si det mildt, siden Woods’ comeback. Han har tatt lange pauser, han har slitt med skader, han har spilt relativt få turneringer sammenlignet med hva han gjorde tidligere. Han har lagt om svingen – igjen. Og triumfene har latt vente på seg.

Da han endelig vant en PGA-turnering igjen – prestisjetunge Arnold Palmer Invitational på Bay Hill i våres, så han ut til å være tilbake slik vi kjenner ham. Han spilte enormt bra under vanskelige forhold, og viste omsider det som har vært hans varemerke i en eksepsjonell karriere: best når det gjelder. Best på søndag. Når turneringen skal avgjøres. Når han MÅ sette det neste innspillet, når han MÅ sette den neste putten. Når presset er på sitt mest intense. Det er her Tiger har vært i en egen klasse. En slags golfens Michael Jordan, om du vil.

Han hevdet seg i flere turneringer etter comebacket. Men ved gjentatte anledninger feilet han da det begynte å dra seg til.

Da han vant på Bay Hill var Tiger tilbake. Han ble løftet fram som den store favoritten to uker før US Masters. Men på Augusta National gikk det rett åt skogen.  Bokstavelig talt. Et av hans viktigste våpen – lave scores på par 5-hullene – var ikke å se. Woods ble til slutt nummer 40, og var for lengst gått i klubbhuset da Bubba Watson sikret seg seieren på spektakulært vis.

Nå nærmer det seg en ny majorturnering. US Open på Olympic utenfor San Francisco går fra 14-17 juni. Akkurat som før Masters viser Tiger at han fremdeles har det – to uker i forveien.

Det han gjorde i Memorial Tournament denne helgen var helt rått. Jack Nicklaus’ egen turnering, som Tiger hadde vunnet fire ganger tidligere. Men det var ikke bare at han vant, det var måten det skjedde på.

På det 16. hullet slår han over greenen og blir liggende i verst tenkelige posisjon. For greenen er lynrask og heller ned mot et vann. Ballen ligger dekket av gress, som gjør det vanskelig å få til et rent treff. Slår han ballen litt for hardt, fyker den ut i vannhinderet, og alle håp om seier forsvinner. Slår han for løst kan han risikere at ballen ikke når greenen, eller at den ruller langt ned til venstre. Greenen er så rask at man nesten kan sammenligne den med et parkettgulv. Prøv å beregne hastigheten til en golfball på et parkettgulv – og så kan du plusse på en nedoverbakke med et lite vann i bakkant. Der har du problemstillingen før Tigers utrolige slag. Han slår nesten full sving, løfter ballen rett til værs, gir den maksimal backspin som gjør at når den lander etter bare noen få meter har minimalt med fart. Så tar tyngdekraften tak i ballen, trekker den ned i retning flagget – plopp. Birdie. Fistpump. Vill jubel.

Tiger avsluttet denne turneringen akkurat slik han pleide å gjøre det i glansdagene. Jack Nicklaus – tidenes beste golfspiller og den med flest majortitler – kalte slaget det beste han hadde sett. Og han har sett en del gode golfslag i sitt liv.

Tiger står med 14 majortitler, men han har ikke vunnet en siden US Open i 2008 – der han spilte med brukket bein.

Det er fire år siden. En evighet for Tiger Woods. I følge Hank Haney er Tiger besatt av å slå major-rekorden til Nicklaus. Men han begynner å få dårlig tid. Han er blitt 36 år gammel, sliter ofte med skader – og han er nødt til å vinne fire til for å tangere The Golden Bear – fem for å ta rekorden alene.

Jeg begynte å tro at toget var gått, at han aldri kommer til å klare det. Men etter helgens oppvisning – der han poetisk nok tangerte Nicklaus’ antall triumfer på PGA-touren, i Nicklaus’ egen turnering, begynner troen på Tiger å komme tilbake.

Og kommer major nummer 15 i San Francisco om to uker, tror jeg kjapt det kan komme et par til.

– Verden er et lite land

Så var altså tiden moden for en ny kampfiksingskandale i Italia. Det vil si, moden og moden; slike tilfeller kan vel aldri ha noen god timing. For de burde jo ikke oppstå i det hele tatt. Men det viser seg altså at med jevne mellomrom dukker det opp grums i det fotballgale landet.

Det er bare seks år siden forrige store skandale, som endte med fengselsstraffer til mektige klubb-ledere, Milan ble trukket 30 poeng den påfølgende sesongen, Fiorentina og Lazio ble fratatt plassene i Champions League og Uefa-cupen, mens Juventus ble fratatt to seriemesterskap og bryskt sendt ned i Serie B. 

Det var tid for den endelige opprydningen. Regjeringsmedlemmer og politikere gikk knallhardt ut, nå var det på tide  å komme ukulturen og skurkestrekene til livs.  Et par måneder senere vant Italia VM-gull. Da gikk justisminister Clemente Mastella ut og sa at spillerne fortjente amnesti.

«Som supporter, la meg si dette: er det rettferdig at Cannavaro, Del Piero og så mange andre skal spille nede i divisjonene etter alt de har gjort?»

 

Hvis vi går tilbake i tid enda 24 år – til VM i 1982, hadde vi nok en absurd og håpløs situasjon. For i 1980 ble Paolo Rossi ble dømt for kampfiksing og utestengt i tre år. Helt til de azurblå fant ut at det jammen hadde vært greit å ha med stjernespissen i mesterskapet i Spania likevel. Straffen ble redusert til to år, Rossi ble straks innkalt til landslagstjeneste, og resten er historie. Måltyven fra Prato scoret i tre kamper på rad – hat-trick mot Brasil i mellomrunden ble fulgt opp med to scoringer i semifinaletriumfen over Polen, før han selvsagt også tegnet seg på scoringslisten i finalen der Vest-Tyskland ble slått 3-1. Italia ble verdensmestere, og Rossi ble toppscorer. Den store skurken ble den store helten. Og da var det ikke så mye mer å mase om egentlig.

 

 Før EM i 2008 var jeg i Italia for å lage noen portrettintervjuer med diverse italienske spillere. Både tidligere og nåværende stjerner. En av de jeg møtte var Gianluigi Buffon.  Jeg hadde en klar plan for hva slags sak jeg ville lage før jeg satte meg ned med keeperkjempen i pressesenteret til Juventus. 

Fire år tidligere, i EM i Portugal 2004, var Italia i gruppe med Sverige og Danmark. Situasjonen i puljen før den siste kampen var at Sverige og Danmark ville gå videre til kvartfinale dersom de spilte 2-2, samtidig som de ville sende Italia ut av mesterskapet. Og alle husker jo hvordan det gikk. Det ble 2-2, det. Ingen som så oppgjøret mellom Danmark og Sverige kan si at dette var et planlagt attentat for å få ut Italia. For både Sverige og Danmark ville også gå videre om de selv vant kampen. Det bølget fram og tilbake, kanonskudd, straffer, keepertabber og haugevis med sjanser. Men det endte altså 2-2. Det fikk Gianluigi Buffon til å rase etter kampen. For selvsagt var dette avtalt spill! Det visste jo alle! Det er synd at barna våre skal måtte se noe slikt, sa stjernemålvakten.

Det var dette jeg helst ville spørre Buffon om. Ca 20 minutter etter avtalt tid kom han strenende mot oss. Med hårbøyle, Gucci-veske, gull-sko og solbriller. Innendørs. Litt av en fyr, det skal sies. Og en meget trivelig type.

En starter selvsagt ikke et intervju med å buse ut med påstander om avtalt spill og andre ømfintlige temaer. Så jeg begynte pent. Litt om Italias sjanser i det kommende mesterskapet, hvem er favoritter, osv osv.

Da vi var blitt varme i trøyene, og tonen var tilstrekkelig løssluppen tenkte jeg at nå er tiden inne. Jeg tenkte at nå blir han sikkert muggen og avslutter dette ganske raskt. Men neida. Buffon lyste opp, han! For dette var noe han gjerne ville snakke om.   

Han hadde på sett og vis endret litt syn på Danmark – Sverige 2-2 i løpet av de snaut fire årene. På sett og vis. For nå var han ikke lenger irritert på at det skjedde. Om det var avtalt spill? Selvsagt, det hadde det aldri vært noen tvil om. Men Italia kunne ikke bebreide Sverige og Danmark for å spille 2-2 når det ville sørge for å sende Italia ut av turneringen. Det var Italias egen skyld at de hadde havnet i den situasjonen, og da ståa ble slik den ble, var det bare naturlig at det endte som det endte. «Verden er et lite land», sa Buffon. Min italienske kompis og tolk fortalte meg hva han mente med dette. «Det som skjer i Italia skjer også andre steder. Vi er alle av samme ulla.»

 Underforstått: man gjør slikt i Italia. Da alt kom til alt var det i grunnen greit at man fikk dette tilfellet – for da kunne hele verden se at det er ikke bare Italia som trikser og fikser.

Og det har han jo for så vidt rett i. Det er ikke bare Italia som trikser og fikser. Ikke bare. Men de er jammen ikke tapt bak en vogn, sånn kampfiksingteknisk sett. De er noen luringer. Sånn har det alltid vært, og slik kommer det alltid til å være.

Nå skal Buffon, blant andre, avhøres om den pågående saken. Men ikke før etter EM. For noe slikt vil jo kunne være ødeleggende for sluttspillet. Slik det ville vært å holde Paolo Rossi hjemme fra mesterskapet i 1982.

1286

Følg meg på Twitter: @tv2magnus

Maskefall

Jeg var bare 14 år da Rolf B. Wegner tiltrådte som politimester i Bergen. Men jeg husker ennå hans replikk til journalisten som laget saken til nyhetene: “jeg er ikke kommet hit for å være snill med bergenserne. Jeg har kommet for å sette dem i fengsel!”. Han sa det med glimt øyet, den karismatiske mannen med tversoversløyfen.

Men når det gjelder å ta juksemakere innenfor idretten ser det ut til å være det eneste som funker ordentlig.

Spillet er over for Lance Armstrong. Etter årevis med spekulasjoner og beskyldninger, som har blitt besvart med hardnakkete benektelser og søksmål, står Big Tex helt alene igjen.

George Hincapie. Hans beste venn, trofaste medhjelper og lagkamerat gjennom alle de sju årene Lance gikk til topps i Tour de France. Tenk at det skulle bli ham. Idrettshistoriens svar på Cæsar og Brutus. Armstrong må føle det som et ubeskrivelig svik at Hincapie, av alle, har lagt kortene på bordet for Jeff Novitzky og de andre etterforskerne i FBI.

At dette nå omsider blir avslørt er spektakulært. Dopingjegerne har prøvd i årevis, og noen blir tatt. Men æreskoden som rår blant syklistene har de aldri tatt knekken på. Ryttere som jukser, eller vet om juks, har holdt munn. Rett og slett fordi de ikke har turt noe annet. Og i og med at dopingjegerne ikke har hatt noe å true med, og de kun har makt til å utestenge utøvere først etter at de har gått i garnet, har man aldri fått has på problemet.

Så bestemte Jeff Novitzky i FBI seg for å gå etter Lance. Mannen bak BALCO-avsløringene (som jeg har skrevet om tidligere ), har makt. Marion Jones løy under ed og ble dømt for mened. Det endte med full innrømmelse av doping, tårer, ydmykelse og 6 måneder i kasjotten.

Nå tør ingen lyve for Novitzky lenger.

Tyler Hamilton blånektet for alt. Til tross for at han ble avslørt som doper to ganger stod han på sitt. Underlige unnskyldninger blir på mystisk vis mer troverdig bare de blir gjentatt ofte nok. Så lenge NOEN trodde Tyler Hamilton var uskyldig dømt var det mer levelig for ham.

Men da han måtte forklare seg med hånda på bibelen fikk pipen en annen lyd. Tyler Hamilton ville ikke i fengsel, og skjønte at det ville bli resultatet dersom Armstrong skulle bli dømt.

Rytternes æreskodeks, feltets uskrevne regler, ble kastet ut vinduet. The truth, the whole truth and nothing but the truth. Tyler Hamilton og George Hincapie ville heller innrømme sine ugjerninger enn å havne i fengsel for å beskytte Lance Armstrong.

Jeff Novitzky har altså i løpet av et lite år greid noe dopingjegere aldri har vært i nærheten av å få til. Få utøverene til å snakke. Så da spør jeg: burde man heller overlate dopingjakten til påtalemyndighetene rundt omkring? Gi blaffen i to års utestengelse, og heller gjøre som Rolf B Wegner – sette dem i fengsel?

Dopingjegerne har klappet seg selv på skulderen de siste årene, for “nå blir de som jukser tatt”. Yeah right.

Nei, gi oppgaven til folk som Novitzky og FBI. Som nå er i ferd med å ta den største svindleren av dem alle. The truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help you God, Lance Armstrong.

På kulen

Jeg er flasket opp med skihopp. Bokstavelig talt. Faren min var hopper, og jeg vokste på sett og vis opp i hoppbakker rundt omkring på østlandet. Var med farsan på treninger og renn. Midtstua, Marikollen, Lønneberget, Skui. Da jeg var veldig liten fikk jeg aldri med meg svevene til fatter’n. Jeg så ham kun da han gikk opp trappene med skiene på skulderen. Så da jeg fikk min første ski var det ikke snakk om å ha dem på beina. De skulle bæres. Det var jo det pappa gjorde.

I fire-femårsalderen begynte jeg å hoppe selv. Jeg trente på nedslag hjemme i stua og i bakken utenfor huset vårt. Jeg øvde på å sitte som Matti Nykänen, litt skjevt med den ene armen litt høyere enn den andre.

Jeg hadde hakebeskytteren litt på skakke akkurat som Vegard Opaas. Da jeg var med faren min på renn hang jeg rundt på sletta og slo veslevoksent av en prat eller to med Roger Ruud, Olav Hansson og Dag Holmen Jensen. En vinter tidlig på 80-tallet var Horst Bulau på fest i kjelleren vår. Det var saker.

Selv sluttet jeg å hoppe da jeg var 16. Jeg var spektakulært middelmådig (for å si det pent), og burde sikkert sluttet mye tidligere. Men det var så gøy å holde på, og miljøet rundt var så herlig å være i. Alle gutta, trenerne, turene, treningsøktene på mørke vinterkvelder. Den herlige lyden av ski som smeller i det en hopper lander i overgangen. Den særegne lukten av sigarettrøyk i kuldegrader. Den intense følelsen man hadde i magen før man skulle sette utfor i dårlige spor og kastevind.

Men jeg var bedre til å spille fotball, og da jeg i en alder av 15 fremdeles ikke greide å slå faren min på trening tenkte jeg at det var like greit å gi seg.

Men kjærligheten til hoppsporten har aldri forsvunnet. Når det er et VM eller OL er det datoen for hopprennene som merkes av i kalenderen. Hoppuka er hellig, og jeg går aldri glipp av et skiflygingsrenn.

Men nå begynner til og med en hardbarket hoppentusiast som meg å miste interessen.

Vektregler, BMI, for store dresser, for lange ski. Scheie snakker mer om vinden i bakken enn prestasjonene. Et poengsystem der tanken bak er god, men resultatet av det er drepende.

På første nyttårsdag begynte rennet i Garmish samtidig som Premier League-oppgjøret mellom West Bromwich og Manchester United.

Da sluttsignalet gikk etter andre omgang på the Hawthorns holdt man fremdeles på med første omgang i Tyskland.

Og det er jo her hele problemet ligger. En syk ambisjon om å gjøre alt likt for alle, der det verste som kan skje er én får bedre forhold enn en annen. Renn stoppes. Farten settes ned. Eller opp. Og så ned igjen. Plutselig er oppdriften for god, og en hopper holdes igjen på toppen. Sekunder senere er oppdriften for dårlig. Rødt lys igjen.

På sletta og i tv-stuene ser folk at han som hoppet sjette lengst får mest poeng fordi forholdene var dårlige, mens han som hoppet desidert lengst kanskje blir nummer tre fordi oppdriften var så bra.

Skihopp er i ferd med å bli et vitenskapelig prosjekt der målet er å kontrollere omstendigheter det i bunn og grunn ikke er mulig å kontrollere. De som styrer forsøker å regulere idretten på en måte man ikke ser noe annet sted.

Bør de som kjører sist i alpint få trukket fra noen ekstra hundredeler hvis løypa er oppkjørt? En golfspiller går ut i strålende sol og vindstille forhold tidlig på morgenkvisten. En annen får ikke slå ut før på ettermiddagen og må spille i regn og stiv kuling. Men det er ingen klaging der i gården.

For ikke å nevne en idrett der vindforhold er mye viktigere enn i hopp, nemlig seiling. Noen som synes det er på tide å få på plass et system som justerer for ulike vindforhold i Volvo Ocean Race?

Oppdrift og forhold har påvirket resultatene i hoppsporten bestandig. Wojciech Fortuna hadde ikke vunnet en eneste konkurranse da han plutselig fikk frisk bris under skiene i førstehoppet sitt i OL i Sapporo i 1972. Den totalt ukjente polakken satte bakkerekord, og vant konkurransen til tross for at han bare hadde det 22. beste hoppet i finaleomgangen. 19-årige Fortuna tok gullet 0,1 poeng foran Walter Steiner.

Bredesen mistet gullet i storbakken i 1994 da Weissflogs oppdrift ble til bakvind for nordmannen. Eksemplene er utallige. Men hovedregelen er at den beste hopperen vinner. Uansett forhold.

Matti Nykänen vant feks stort sett uansett om det blåste bakfra eller forfra. Og apropos Nykänen – hoppsportens høye herrer har satt håpøse regler ut i livet før. Da Nykänen hoppet 191 meter i Planica i 1986 bestemte FIS seg for at nå fikk det holde – hit men ikke lenger. Ingen hopp over 191 meter ble målt, du fikk samme poengsum om du hoppet 191, 199 eller 209 meter. 191 var grensen. Dermed basta. Uforståelig for alle andre enn pampene in charge.

Slutten på den epoken kom i 1994, da Espen Bredesen ble tildelt sølvmedaljen i VM i skiflyging til tross for at Roberto Cecon hadde hoppet lengre og bedre. Metrene over 191 meter ble ikke tellende, det gikk hardt utover italieneren som offisielt ble tildelt bronsen. Bredesen synes det ble for dumt og gav sølvmedaljen sin til Cecon. Han stakk fingeren rett i øyet på FIS, og 191 metersgrensen forsvant.

Derfor har jeg ennå et lite håp om at dagens avsindige system avvikles en gang i fremtiden. Får bare håpe det gjøres før hoppsporten har mistet alle tilhengerne. Vi blir færre og færre.

Årets høydepunkter – 100% subjektivt

2010 er snart “in the books” som det heter i landet jeg ble født. Om under en måned tar vi hele 2010 og stapper det inn i historiebøkene. Godt nyttår, takk for det gamle.

Som sportsjournalist får man med seg mer eller mindre alt. På en måte både en velsignelse og en forbannelse. For det blir så mye, og referansene kan fort bli litt forstyrret. Så jeg satte meg ned og spurte meg selv: hva er det jeg husker best? Og hvorfor?

Svaret: litt av hvert. For å si det mildt.

3 . januar: Leeds slår ut Manchester United av FA-cupen

Leedsbeckfordgoal20100103_275x155

En nydelig vinterdag i Bergen. Og tredje runde i FA-cupen. Mitt kjære Leeds borte mot Manchester United på Old Trafford. Jeg vurderte å stikke på pub for å se matchen, men orket rett og slett ikke tanken på å sitte der med masse hovne Man Utd-fans og se guttene mine få grisedeng. Orket ikke. Så jeg tok med meg kone og datter og dro på aketur i Kanada-skogen i stedet. Grillet pølser, drakk solbærtoddy. Og så begynte tekstmeldingene å tikke inn. Først noen få. Så flere og flere. “Gutta dine rundspiller United”, fikk jeg fra en kompis som er Liverpool-fan. “Ufortjent at Leeds ikke leder”, fra en annen. Og så plutselig ti tekstmeldinger på en gang: “KONGE!”. Og så hadde jammen meg Jermaine Beckford putta. Leeds ledet 1-0.

Jeg vurderte å raske sammen familie, pølser, saft og akebrett og sette kursen for nærmeste fotballpub. Men snakket meg selv til fornuft. “Før jeg har kjøpt den første halvliteren har United sikkert snudd det”, tenkte jeg. Deretter så jeg for meg alle de hovne United-supporterne igjen. Kanada-skogen var nok det mest fornuftige stedet å være.

Meldingene fortsatte å komme sigende. Jeg begynte å se på klokka. “Leeds er nærmere 2-0 enn United er utligning!”. Jeg nektet å ta av, men da det bare var fem minutter igjen av ordinær tid sa jeg til kona: “hvis vi pakker sammen nå og kommer oss i bilen, kan det hende jeg rekker ekstraomgangene.”

Men det ble ingen ekstraomganger. Og selv om jeg på en måte skulle ønske jeg hadde tatt turen til en pub full av hovne United-fans, var det egentlig like greit at jeg dro til skogs. For hadde jeg dratt på pub er jeg ganske overbevist om at Leeds hadde tapt…

7. februar – New Orleans Saints onside kick i Super Bowl

New Orleans – trykket til brystet av hele USA etter orkanen Kathrina – mot “uovervinnelige” Peyton Manning og Indianapolis Colts i spektakulære Super Bowl. Det ble sagt at alle amerikanere som ikke var fra Indiana eller som kjente noen som spilte på Indianapolis, holdt med Saints. Og Saints vant. Men de lå under til pause, Colts så ut til å ha full kontroll. Helt til Saints tok både motstandere og hundrevis av millioner av tv-seere på senga ved å gjøre noe som nesten er “uhørt”. For da de skulle sparke i gang andre halvdel av kampen tok de en gigantsjanse, og sparket ballen til seg selv i stedet for til motstanderen. En mildt sagt vågal manøver, for dersom de ikke hadde fått tak i ballen selv ville Colts vært i scoringsposisjon umiddelbart og sannsynligvis økt ledelsen. Men manøveren var altså så vågal at ingen, verken Saints-fans, eksperter, kommentatorer , eller motstanderen, i sine villeste fantasier kunne tenke seg at noen kunne prøve noe så risikabelt og håpløst idiotisk i en så viktig kamp. Men Saints fikk tak i ballen, snudde kampen, og vant den første Super Bowl-tittelen i klubbens historie:

28 .februar: OL -finale i ishockey, USA-Canada

Vi nordmenn kan tjase og mase så mye vi orker om langrenn og skiskyting. I et vinter-0L er det ingenting som kan måle seg med ishockey-finalen. Og spesielt ikke når det er USA og Canada som gjør opp om gullet. Og selv om jeg holdt med USA, må jeg innrømme at jeg fikk gåsehud da nasjonalhelten Sidney Crosby, Canadas mest populære idrettsmann siden Wayne Gretzky, avgjorde det hele i sudden death:

11. april – Phil Mickelson

I begynnelsen av april dro jeg til California for å dekke årets første major i golf for kvinner, Suzann Pettersen og Marianne Skarpnord i Kraft Nabisco Championship. Uken etter reiste jeg litt rundt, til San Francisco og Los Angeles for å lage forhåndsreportasjer til fotball-VM.

Kraft Nabisco var en strålende opplevelse, Tutta spilte gnistrende, og var smertelig nær ved å vinne hele turneringen. Og før jeg går videre til det som er “øyblikket” må jeg bare si følgende. Suzann Pettersen er enorm idrettsutøver og en megastjerne i USA. Mye større enn vi i Norge fatter og begriper. En av verdens aller beste i en idrett det er avsindig vanskelig å bli god i, og enda vanskeligere å dominere over lang tid. Det Tutta leverer uke etter uke, år etter år, er vanvittig imponerende. Så får det være at vi ikke helt skjønner akkurat det her hjemme på bjerget. For de skjønner det i resten av verden.

Men det er altså ikke Tutta dette skal handle om. Det skal handle om om Phil Mickelson.

Uken etter turneringen i Palm Springs begynte US Masters på motsatt kant av landet. Verdens mest prestisjetunge golfturnering, og denne gangen med mer oppmerksomhet rettet mot seg enn noen gang før. Tiger Woods’ første turnering etter… alt. Og Tiger spilte bra han. Men det var Woods rake motsetning som stjal showet. Phil Mickelson. Familiemannen som tok pause fra golfen for å støtte kona i hennes kamp mot kreft. Den kjeivhendte magikeren med rosa sløyfe på lua, et sjenert smil om munnen og antydninger til whisky-pupper under piqué-skjorta, grisebanket den atletiske, muskuløse rundbrenneren Woods foran millioner av tv-seere verden over. Og høydepunktet – og kanskje den prestasjonen jeg setter høyest i hele 2010 – kom på det 13 hullet på den siste, avgjørende dagen. Etter utslaget på par 5-hullet ligger Lefty i skauen. Bak et tre. Inn til greenen er det 175 meter . Rett foran greenen en ond bekk som er kjent for å sluke golfballer. Det smarte spillet fra den posisjonen Mickelson er i, er å spille et kort safe-slag ut på fairway, satse på at han kommer nærme nok på innspillet til å ha mulighet til en birdie og i verste fall redde par. Men det gikk en faen i Lefty. Som om Tin Cup satt på skulderen hans og sa “go for it!”. Mickelson svarte med å levere et av tidenes råeste golfslag.

Jeg satt i senga på hotellet i LA og så det på tv. Etterpå gikk jeg rett i minibaren og hentet meg en øl. Det sømmet seg slik.

Juni

Så var det VM! Mange øyeblikk som kunne vært skrevet mye om. Som da jeg så England-USA på pub i Geiranger og holdt på å få meg en på trynet av en engelsk-supporter fordi jeg jublet da USA putta.

Eller D
avy som takket nei til øl i Soweto og sa “No thanks, I’m a coke-man!”

Og nordkoreaneren som gråt som et barn før møtet med Brasil.

Men mest av alt husker jeg Diego Maradona. Med en klokke på hver arm. Og hans oppriktige og ekte glede ved fotballen. Hans engasjement, kjærlighet til spillerne. Og ballfølelsen som fremdeles sitter utenpå kroppen. Selv om han har på seg dress.

Jeg husker Suarez hands på streken i kvartfinalen mot Ghana. Gyan som bommet på straffen. Og @eddabrem som twitret “slapp av Ghana, flaks/uflaks – det jevner seg ut over en hel sesong” noen sekunder senere.

Juli

Juli tilbragte jeg i Belgia og Frankrike, på jobb i makeløse Tour de France. Det ble noen øyeblikk der også.

Sirkuset startet i Rotterdam med prolog lørdag 3 . juli . Etter tre dager med nærmere 40 varmegrader kom plutselig regnværet. Men det var meldt lettere vær utover ettermiddagen og kvelden, og dermed bedre forhold for de rytterne som startet sent. Det visste prolog-outsider Tony Martin. Allikevel ba han om å få starte så tidlig som mulig. Det viktigste der og da var nemlig å sørge for å være i mål før VM-kvartfinalen mellom Tyskland og Argentina startet kl 16…

Det mest minneverdige øyeblikket i TDF for min del – og det mest provoserende – kom på den andre etappen, fra Brussel til Spa. Vått og glatt, og en relativt hard etappe. Rytterne gikk i bakken, en etter en. Og da det nærmet seg mål var det bare noen få igjen helt foran. Blant dem Thor Hushovd, som etter å ha slitt seg opp tunge kneiker og manøvrert seg ned såpeglatte og krevende utforbakker, var den soleklare favoritten til å vinne spurten i hovedfeltet (Sylvain Chavanel hadde gått i brudd for lengst og hadde seieren i sin hule hånd).

Så tar Hans Kongelige Selvutnevnte Høyhet Fabian Cancellara kontroll. Han TAR den. Han sitter I gruppa sammen med Thor, men har bestemt at her skal alle vente på de bak som har kælva. Ingen får lov til å trekke opp tempoet. Ingen får lov til å stikke fra de andre. Her skal det ventes. Det har onkel Cancellara bestemt.

I Spa jubler tusenvis av mennesker for Chavanel, der han kommer ensom til mål. Nå venter de på spurten i hovedfeltet. Den spurten var det bare å skyte en hvit pil etter. I stedet får de se en gjeng mannfolk i trange klær komme rullende i tante-fart. Side om side. Og fremst av alle , som en gallionsfigur, den selvutnevnte formannen Cancellara . .

Rytterne er forbanna, kommentatorne er forbanna. Tilskuerne er ihvertfall forbanna. Jeg snakket med et eldre par som hadde reist fra sør-Afrika for å se to etapper. Ordnet seg billetter ti meter fra målstreken. Og dette var det de fikk servert.

Skuffelsen hadde så smått begynt å legge seg da vi ryddet sammen utstyret utenfor bussen etter endt sending når Johan Kaggestad sier til meg:

“I morgen vinner Thor. På pur faen. Jeg bare kjenner det på meg. “

Sånn kan det gå.

1284

13. september: Tony Pulis

Jeg er en sucker for drama, sentimentale poenger og emotional moments. I USA serveres det over en lav sko. Mest på film, noen ganger i virkeligheten. Og om det skjer i virkeligheten er det som regel med god hjelp av tv-produsenter og en kraftig regissert build-up til kampen/konkurransen.

Men det råeste Hollywood-øyeblikket ble vi servert i Premier League. En tilsynelatende grå og ordinær mandagskamp mellom Stoke og Aston Villa. Stoke uten seier… På toppen av det hele hadde Stoke-trener Tony Pulis nettopp mistet moren sin. Før kampen fikk de fremmøtte på Brittannia Stadium beskjed på storskjerm – “Tony cannot be with us tonight…” Matchen måtte gå uten Pulis ved spakene. Det var ikke noen som ikke hadde forståelse for akkurat det.

Villa kjører kampen. Stoke ser fortapt ut uten sjefen på sidelinja. Det spillerne ikke vet er at Pulis har satt seg i bilen, og er på vei til Brittania Stadium. Lagene går til pause på stillingen 1-0 til Villa.

Så, når andre omgang sparkes igang, skjer det. Tony Pulis, iført sin karakteristiske cap, med brillene stolt plassert på neseryggen, kommer joggende inn på Brittannia. Til en avsindig jubel. Publikum reiser seg. Og ikke vet jeg hva Pulis sa til spillerne i pausen, eller om hans offer og tilstedeværelse ene og alene var det som inspirerte dem. Men Stoke løftet seg grassalt. Snudde kampen. Scoret det avgjørende målet 3 minutter på overtid. Og da fløyta gikk løp Pulis rett i garderoben, rett ut i bilen og kjørte tilbake de 225 kilometrene til Wales, for å være sammen med sin sørgende familie. Igjen i Stoke satt spillerne i garderoben med tre poeng, og resten av oss med gåsehud og visshet om at “dette vil jeg huske så lenge jeg lever”.

[sumo progid=”481197″]

3.oktober – Thor Hushovd

En av tidenes norske idrettsprestasjoner, utført av den jeg mener bør være den soleklare vinneren av “Årets idrettsmann”.

Og jeg våknet ti minutter for sent til å oppleve at Thor Hushovd ble verdensmester.

Planen var klar. I og med at VM gikk i Australia skulle jeg legge meg tidlig, sette på klokka ca 0400, se an om noen av de norske greide å henge med, legge meg hvis de ikke gjorde det og selvsagt se hele driten dersom en av våre hadde medaljesjanse.

Så hadde det seg slik at en (dårlig) kompis spurte om jeg var keen på et par belgiske øl på favoritt-ølstuen i byen. Og så sa jeg ja. Men jeg gikk tidlig hjem, var hjemme halv ett. Og tenkte at dette går nok greit, datteren min våkner ca 0600 uansett, og da må jeg jo opp.

For sikkerhetsskyld la jeg meg på sofaen. Jeg sover dårligere der. TVen lar jeg stå på. Vekkerklokka stilt til klokka 0400. Sommerfugler i magen.

Men sofaen var plutselig veldig behagelig å ligge på. Vekkerklokka skrudde jeg av i søvne.
Og for første gang i historien sov datteren min lenger enn til klokka 07. Hun våknet nærmere ni. I det jeg hører hun rope “pappa” fra barnerommet, våkner jeg med et brak. Og det første jeg ser er Thor Hushovd som jubler. Jeg burde reagert med spontan glede og jubel. Men det første jeg tenkte var “f…..!”. Kunne ikke noe for det. For jeg visste at jeg hadde gått glipp av et av de største norske idrettsøyeblikkene gjennom alle tider.

Sånn kan det gå.

13. november – Manny Pacquiao

Jeg er ingen bokse-ekspert. La det være sagt. Men jeg er veldig interessert i the noble art of self defence. Men i mangel av fete tungvektsoppgjør de siste årene (og det er jo de det blir mest oppmerksomhet rundt), har interessen dalt litt. På en måte. Greit at Klitsjko er en god bokser, men herregemini så kjedelig og sjarmløst da. Valujev? Tja, kanskje litt artig på en kuriøs måte. Men det er ikke akkurat noe Frazier/Ali/Tyson over de tyngste gutta akkurat nå.

Og det gjør heller ingenting. For vi har Manny Pacquiao. Som sagt, jeg er ingen ekspert. Men jeg er ganske sikker på at Pac-man er den beste bokseren jeg noensinne har sett. Den lille filippineren har tatt vm-tittelen i åtte forskjellige vektklasser. &Arin
g;TTE! Og før hver gang han går opp en vektklasse sier folk det samme: “nå blir det for vanskelig for ham. Nå blir vektforskjellen for stor.” Og alle kampene ender stort sett på samme måte. At Manny har banket opp enda en fyr som er mye større enn ham selv.

Foreløpig siste gang Pacquiao var i ringen var altså i november i år. Mot mexicanske Antonio Margarito. Det stod om tittelbeltet i lett mellomvekt. Pacquiao på 67 kg, mot Margarito på 75 kg. En dramatisk vektforskjell. Og en dramatisk klasseforskjell på de to i ringen. For Margarito hadde ikke mye å stille opp med gitt. Manny opened a can of whoop-ass nok en gang. Etter 11 runder så Margarito slik ut:

Bildet tatt på mobilen, før 12. runde. Kjøttkake.

Dette bildet tok jeg med mobilen, rett før 12. runde tar til. Kjøttkake.

Pacquiao kunne lett å knocket ut Margarito i løpet av de siste rundene. Men han lot være, av høflighets skyld. Han håpet dommeren ville stoppe kampen. Hver gang han landet en kombinasjon med slag fra alle bauer, vinkler og kanter, tittet Pacman bort på dommeren som om han sa “synes du ikke han har fått nok nå???” Men i stedet for å sende ham i canvasen, lot Pacquiao Margarito få fullføre kampen oppreist. Etterpå måtte mexicaneren rett på sykehus.

Oppgjøret hele bokseuniverset nå venter på heter Pacquiao vs Mayweather jr. Foreløpig ser det ikke ut til å bli noe av, men det er jo lov å håpe at det skjer i 2011. Da kommer alle til å si at “nei, denne matchen blir for vanskelig for Pacquiao, her blir nok Mayweather for stor og sterk.” Og så kommer Pacquiao til å denge Mayweather i filler. Akkurat som han har gjort med alle de andre som har prøvd seg de siste årene. Jeg tør ihvertfall ikke vedde i mot.

Godt nyttår. Takk for det gamle.

Er du på twitter kan du følge meg på twitter.com/tv2magnus

Som Jesus på palmesøndag

Jeg vil gjerne skrive noen ord om Runar Berg. Jeg kjenner ikke Runar Berg personlig, jeg har kun møtt ham en håndfull ganger. Men etter at han nå ut av det blå bestemte seg for å legge opp, har jeg tenkt en del på ham. Jo mer jeg har tenkt på ham, jo mer har jeg tenkt på hvorfor jeg tenker så mye på ham. Hvis du skjønner. Kommer du fra Bodø eller der omkring har du ikke noe problem med å skjønne det i det hele tatt. For dere som kommer fra alle andre steder, og kun kjenner til den Runar Berg som har strødd om seg med millimeterpresise 40-meterspasninger over tre årtier på fotballbaner rundt om i vårt kronglete land, kan jeg om ikke annet dele mine tanker om denne, etter mitt syn, helt unike fotballspilleren og personen.

Første gang jeg traff Runar Berg var i 1997. Det husker neppe Runar. Men jeg husker det veldig godt. Jeg var 19 år, spilte fotball i Fossum – en klubb som hadde mer enn nok med å holde seg i andredivisjon. På samme lag som meg spilte Erli Daneshmand (nå journalist i Aftenposten), to år yngre enn meg, og et kjempetalent. Han minnet litt om Marc Overmars både i fysikk og spillestil. Han var halvt iransk og halvt “bergsk”. Erlis mor var søsteren til Harald, og Erli var dermed fetteren til Ørjan, Runar og Arild. Ikke et vondt ord om faren til Erli, men det er vel liten tvil om hvilken del av familien fotball-talentet stammet fra… Vi spilte bortekamp mot Kolstad på Rosenborg-banen i Trondheim. Erli og jeg satt på benken. Da vi begynte å varme opp i begynnelsen av andre omgang fikk vi selskap. Fetter’n til Erli kom tuslende bort. Jeg ble litt star-struck. Selveste Runar Berg, liksom. Men det var ikke mye å være redd for. Han hilste, spurte interessert om hvem jeg var, hvor jeg spilte, om jeg var klar for å komme inn, og mye annet. Jeg kom innpå i løpet av kampen. Som jeg tror vi tapte. Husker ikke helt. Men jeg har aldri glemt møtet med fetter’n til Erli. Det var et eller annet spesielt med fyren, ikke først og fremst at han antagelig var Tippeligaens beste midtbanespiller på den tiden. Det var bare noe veldig behagelig og likandes over hele vesenet Runar Berg som gjorde inntrykk.

Noen år senere begynte jeg å jobbe i TV 2. Siden den gang har jeg truffet ham et par ganger, intervjuer etter kamp, den slags. Man blir mer vant til å omgås fotballspillere og andre idrettsprofiler etter hvert. Star-struck-følelsen man fikk en gang i tiden blir naturlig nok litt borte etter hvert. Idrettsfolk er stort sett som alle andre, noen er hyggelige og trivelige, andre er sure og mutte. Noen er positive og imøtekommende, andre er innesluttede og sky. Idrettsfolk er som vanlige folk. Runar Berg er noe helt for seg selv.

I fjor høst, for ganske nøyaktig ett år siden, kommenterte jeg oppgjøret mellom Bodø/Glimt og Vålerenga på Aspmyra. Glimt var nødt til å vinne for å holde liv i et tynt håp om å overleve i Tippeligaen. Men VIF vant, beseglet i praksis Glimts skjebne og sendte dem ned til Adeccoligaen.

Etter kampen tok jeg en tur ut sammen med en gammel journalist-kollega som har flyttet til Bodø. Vi endte opp på bar med et par Glimt-spillere, Enga-spillere og supportere fra begge lag. Vi snakker om løst og fast over en pils eller tre. Så plutselig blir stemningen helt elektrisk i hele lokalet.

Runar Berg has entered the building.

Det er vrient å beskrive atmosfæren i rommet, men det er akkurat som om alle er helt over seg av lykke over at Runar har tatt turen. Han hilser på alle, tar seg god tid. Smiler med hele ansiktet til tross for at Glimt akkurat har tapt en kamp de ikke kunne tape. Alle står og venter på at Runar skal komme en tur innom akkurat dem for å slå av en prat. Runar hilser og nikker, før han setter kursen mot VIF-supporterne som sitter i en krok. Tar med seg ølen sin, slår seg ned og slår av en lang prat med de tilreisende fra hovedstaden. Historiene om Runar Berg svirrer i lokalet. Om gamle scoringer, hvor gode brødreflokken Berg var da de var guttunger, hvorfor han ikke fikk flere landskamper, at han er den mest undervurderte spilleren i Norge i sin generasjon. Man snakker med andakt i stemmen om lagets eldste spiller, beste spiller, som spiller gratis, som sa fra seg lønna for å hjelpe Glimt i en vanskelig økonomisk tid. Jeg får høre om hvordan han nærmest på egenhånd og på eget initiativ har reddet klubben fra ruin ved å overtale næringslivet i byen til å trå til litt ekstra i nedgangstider. Jeg kommer i snakk med en av VIF-supporterne som nettopp fikk besøk av Runar. “Utrolig bra mann, han Runar Berg, ass”. Og jeg tenker at det antagelig stemmer.

Runar Berg tar seg tid til alle. Alle blir like glade og stolte over å ha fått noen ord med den store helten. Han svinger bortom meg også, spør hvordan det var å kommentere kampen, hvilket hotell jeg bor på og om jeg liker meg i Bodø. Jeg sa vi hadde møtt hverandre før, i Trondheim, at jeg var lagkamerat med fetteren hans. Vi snakket litt om Erli, om at han kunne blitt en kjempegod spiller men at han trivdes bra som journalist. Så gled han videre til neste bord. I det han forlater oss sier min gamle kollega til meg : “den mannen der er bare helt utrolig. Har aldri opplevd maken til godt likt person. Du vil ikke tro hva slags standing han har i byen her. Og det er ikke først og fremst fotballspilleren folk elsker, det er personen. Bare se deg rundt! Vi snakker Jesus på palmesøndag hver gang han viser seg i gata”.

Tilbake i Bergen dagen etter nevnte jeg den spesielle stemningen kvelden før for et par av de jeg jobber med i redaksjonen. Det måtte liksom fortelles. Burde vi ikke lage en sak på fenomenet Runar Berg i Bodø? Mandag ble til tirsdag, tirsdag til onsdag, og snart var vi i gang med å planlegge neste serierunde. Og så ble det ingen Runar Berg-sak i denne omgang.

Og sånn fortsetter det jo. Det kommer alltid en ny serierunde, en ny kamp. Glimt forsvant ned i Adecco-ligaen, og får ikke samme oppmerksomhet i en redaksjon som har mest fokus på Tippeligaen. Men helt siden den søndagskvelden i fjor høst har jeg tenkt noen sekunder ekstra på Runar Berg hver gang jeg har sett navnet hans i lagoppstillingen, i målprotokollen og på spillerbørsen. Og så har jeg tenkt på alle menneskene som setter så utrolig pris på ham. “Skulle lagd den saken”, har jeg tenkt.

Forrige helg la han opp. Midt i sesongen. Han syntes det var for gæli at en 40 år gammel mann skal ta spilletid fra et 17 år ungt talent. Han fikk heller bruke tiden på noe nyttig, nemlig å skaffe Bodø/Glimt nok penger til at de unngår konkurs, slik at de fremdeles kan eksistere som topplag.

Og selv om alle i Bodø synes det er forferdelig trist at han brått pakket vekk fotballskoene på den måten, blir han nok ikke noe mindre populær av den grunn. Tvert i mot. Og dersom det hele ender med at Glimt reddes fra fortapelse, blir min kamerats sammenligning bare enda mer treffende. Jesus på palmesøndag. Det finnes ikke mange av dem i norsk fotball. Sannsynligvis bare én. Og nå har han lagt opp.

Jeg fikk aldri laget den saken. Men jeg fikk i hvert fall skrevet at jeg skulle ønske jeg hadde laget den. Neste gang en ny Runar Berg dukker opp skal jeg være kjappere på avtrekkeren. Men jeg tviler på at det kommer til å skje. Det finnes bare en Runar Berg.

Lykke til
videre, Runar. Og lykke til, Bodø/Glimt.

Devalueringen av tidenes beste

Tidens tann tærer, heter det i ordtaket. Det er like sant for gamle helter som for alle andre.

Nå er debatten i gang. Er Messi tidenes beste fotballspiller? Er han bedre enn Maradona? Enn Pelé?

Når man opplever storhet, det være seg Eric Heiden, Jack Nicklaus eller Bjørn Dæhlie – tenker man gjerne at man aldri vil få se noe lignende igjen. “Det vil aldri komme noen bedre”, slår vi fast. ” Disse kommer til å regnes som de beste også om tretti år”. Men fortidens helter hører fortiden til, og når en ny dukker opp, en som dominerer i nuet, blir de gamle glemt.

“Den beste gjennom alle tider”. Vi er veldig opptatt av akkurat det. Og det er kanskje ikke så rart. Men er vi for raske med å avskrive de vi hyllet som tidenes største bare for noen år siden? Hvorfor glemmer vi så fort?

Jeg er for ung til å kunne bedømme hvem som er best gjennom alle tider. Både i fotball og i andre idretter.

Jeg har aldri opplevd Kniksen, Tom Lund, Pele eller Johan Cruyff. Jeg vokste opp med Diego Maradona akkurat som unger i dag vokser opp med Lionel Messi. Og jeg er naturlig nok en av dem som synes Diego er den beste som har spilt fotball.

Messi har ennå et stykke igjen. Han er en gudebenådet fotballspiller. Mange mener han ligner på Maradona, både i spillestil og i fysikk. Og på noen områder er de like. Retningsforandringene, soloraidene, evnen til å skape noe ut av ingenting. Men på mange måter er de også vidt forskjellige.

Messi er 168 på strømpelesten, akkurat som Maradona. Men Messi er lett og vever, han veier 67 kg.

Maradonatrikser

Maradona var en kraftplugg, med 75 kg og kanskje mer, fordelt på like mange centimetere

Han spilte i en tid der dommerne tillot langt mer av holding og nedsparking. Da Argentina spilte mot Italia i 1982, ble han nesten drept av italienernes defensive monster, Claudio Gentile. Hadde den kampen vært spilt i dag, ville Gentile fått ti gule kort. Han slapp unna med ett.

I tillegg til dribleseriene, målene, de blendende tekniske detaljene og de fantastiske frisparkene, hadde Maradona en evne Messi foreløpig ikke har tilegnet seg.

Nemlig et uovertruffent overblikk og en spektakulær pasningsfot.

Messi viste at han har det i seg i oppgjøret mot Stuttgart nå sist – med en genial pasning som førte til scoring.

Men han gjør det for sjelden. Maradona gjorde det i nesten hver eneste kamp.

Men sannsynligheten for at Messi vil være den største når karrieren er over, er stor. I motsetning til Maradona har han hatt en god, trygg oppvekst. Han er en jordnær gutt med fornuftige verdier og er aldri er innblandet i skandaler. Maradona ble hyllet som en gud i hjemlandet fra han var 14 år og fikk et selvbilde som ikke lignet grisen. Han oppførte seg akkurat som han ville, var innblandet i skandale etter skandale, både på og utenfor banen, og fikk mange sesonger ødelagt av utenomsportslig tull. Men han tok lille, fattige Napoli til toppen av Serie A – som den gang var verdens beste liga – knuste store rike klubber i nord som Juventus, Inter og AC Milan. Og han vant VM på egenhånd, på en måte vi ikke har sett før eller siden.

Men var Maradona bedre enn Pele? De som har sett Pele, mener han er den største. Kanskje ble Pelé vippet av tronen fordi man syntes det var på tide med en ny “best gjennom alle tider”.

I 1994, da Rune Bratseth la opp, ble han hyllet som tidenes beste norske spiller. Men var han bedre enn Hallvar Thoresen? Odd Iversen? Tom Lund? Harald Dutte Berg? Kniksen?

I dag hyller vi Solskjær som den beste. Men var han egentlig bedre enn noen av de jeg nettopp nevnte?

Det tok ikke mer enn ett OL før vi begynte å sammenligne Petter Northug med Bjørn Dæhlie og Gunde Svan.

Simon Ammann er plutselig bedre enn Matti Nykänen. Sven Kramer er bedre enn både Johann Olav Koss og Eric Heiden. Tiger Woods er bedre enn Jack Nicklaus, Manny Pacquiao er bedre enn Sugar Ray Robinson, Lebron James er bedre enn Michael Jordan.

Og sånn fortsetter det. Ettersom tiden går, devalueres de beste gjennom alle tider. Selv om de antagelig fortjener bedre.

The Greatest Show on Earth

Amerikanerne ynder å kalle det “The Greatest Show on Earth”. Super Bowl Sunday er på mange måter USAs andre nasjonaldag. Uken før Super Bowl er den uken i året der det selges flest nye tv’er. Det er uken der amerikanerne handler inn mest mat. I pausen under kampen går 90 millioner mennesker på do samtidig, og når de trekker ned etter seg, flusher 800 millioner liter vann gjennom kloakkrørene over det ganske land. Dagen etter Super Bowl vil mellom 1.5 og 2 millioner amerikanere ringe inn syke, ytterligere 4 millioner mennesker kommer for sent på jobb.

Med unntak av kampen i 2000, har jeg sett hver eneste Super Bowl siden 1990. Foreldrene mine bodde mange år i USA, og skjønner hva det går i – og lot meg være oppe hele natta selv om det var skole dagen etter. Når jeg rigger meg til på søndag, blir det med andre ord 20. gang jeg ser Super Bowl. Og aldri har jeg hatt like store forventninger.

Årets finale blir noe helt spesielt. Indianapolis Colts og New Orleans Saints har vært de beste lagene i NFL hele sesongen,og for første gang siden 1993 har de to lagene med best records fra grunnspillet kommet seg hele veien til finalen.

Men det er ikke bare derfor forventingene mine er store. Omstendighetene rundt kampen, duellene, spillerne, historien, følelsene… er spektakulære:

* New Orleans Saints er i Super Bowl for første gang i klubbens 43-årige historie. Lenge regnet som et av de dårligste lagene i NFL, og et lag veldig få brydde seg om. Helt til orkanen Katrina traff byen med full styrke og ødela alt som kom i dens vei.

Sp8d821eSp8c1df3

Louisiana Superdome – Saints sin hjemmebane – ble hardt skadet. I stedet for football-kamper, cheerleaders og supporterfester, ble arenaen brukt til å huse tusenvis av hjemløse og til å hjelpe syke og skadde. Saints flyttet ut av byen og spilte hjemmekampene sine i Baton Rouge, Louisina og San Antonio, Texas.

Året etter var Superdome gjenreist, Saints vendte hjem i 2006, og siden den gang har hele Amerika trykket laget til sitt bryst. Når lagene entrer Sunlife Stadium i Miami på søndag, vil hele USA, med unntak av de som kommer fra Indiana eller er i slekt med noen av Colts-spillerne, holde med New Orleans.

*For første gang på 20 år møtes to av de absolutt beste quarterbackene i Super Bowl. Mange store QBs har spilt Super Bowl siden 1990. Men en har ikke hatt to superstjerner – på toppen av sine karrierer – ansikt til ansikt i en Super Bowl siden Joe Montana og John Elway barket sammen. Drew Brees vs Peyton Manning har noe episk over seg – som en klassisk tungvektskamp i boksing. Frasier vs Ali. Let’s get ready to rumble!!!!

*Colts’ quarterback Peyton Manning er MVP de to siste sesongene, og den eneste noen sinne som har blitt tildelt utmerkelsen fire ganger. Han dominerer spillet på en måte ingen har gjort før ham. Når en quarterback samler de offensive spillerne for å fortelle hva som er neste play, er det vanlig at en offensive coordinator – treneren som har ansvaret for angrepsspillet – bestemmer hva som skal gjøres, og at qb’en videreformidler ordrene til spillerne i klynga. Men ikke Manning. Han bestemmer alt selv. Han får mellom fire og seks spill å velge mellom av den offensive koordinatoren, gir spillerne beskjed om at “det blir ett av disse, gutter, følg med”. Så stiller de seg opp – og Peyton Manning tar kontrollen. Han titter på motstanderne, leser og analyserer av lagoppstilling, formasjon og bevegelser hva forsvaret kommer til å gjøre, og så forandrer han spillet til det han mener passer best til å overvinne motstanderen. Det er virkelig et fascinerende skue, der nummer 18 står og roper, peker, teller og gestikulerer. Mannen er et geni, i tillegg er han ekstremt begavet rent fysisk.

Sxdf4575

*Men så har det seg også slik at Peyton Manning er New Orleans Saints-supporter. Faren hans, Archie Manning, spilte nemlig quarterback for Saints på 70-tallet, og Peyton er vokst opp i New Orleans. Archie Manning var i mange år blant ligaens aller beste quarterbacks, men til tross for at han kunne gått til andre, bedre klubber og kjempet om Super Bowl-titler, valgte han å bruke sine beste år i New Orleans til tross for at de var et av ligaens aller dårligste lag. Sånt blir ikke glemt, spesielt ikke i The Big Easy. (Archie har blitt oppringt av hundrevis av journalister de siste ukene, men har nektet å si hvem han holder med i finalen – sønnen sin eller klubben han selv er legende i.)

*New Orleans Saints kan score hver eneste gang de har ballen. De er ekstremt eksplosive, og kan lage poeng fra over alt på banen. Om de er 90 yards eller 2 yards unna en touchdown har ingenting å si. De har et arsenal av offensive spillere som ingen andre lag i NFL kan matche akkurat nå. Og de har Drew Brees som på overlegent vis styrer hele showet. I tillegg har Saints Reggie Bush – som etter mitt syn er en av klodens råeste atleter.

Sxd96500

Bush løper 100 meter ned mot ti blank, har stillestående vertikal spenst på godt over 1 meter, løfter 25×100 kg i benkpress og har kroppsfinter som Pelé. Siden han entret NFL i 2006 har han allikevel ikke slått helt til. Han har vært ujevn og hatt en tendens til å “forsvinne” i kamper. Men innimellom har han vært spektakulær og dominerende. Jeg har en følelse av at Reggie Bush kan bli den store forskjellen i søndagens kamp…

I 1990 så jeg San Francisco 49ers knuse Denver Broncos 55-10 i min første Super Bowl. Jeg var 12 år, helte innpå med Dr Pepper og Cherry Coke, og satt oppe til klokken fem om morgenen selv om kampen var avgjort halvveis. Dagen etter var jeg et vrak på skolen og døgnrytmen ødelagt i flere dager. Og sånn har jeg altså holdt på siden. Jeg gleder meg som en unge til Saints vs Colts på søndag. At jeg kommer til å gå rundt som en zombie til torsdag får bare være. Det er bestandig verdt det. I am ready to rumble!

Følg meg (og Super Bowl) på twitter: www.twitter.com/tv2magnus

Gjør deg klar for Tigers grusomme revansje

Her er noen ord til alle de som mener at Tiger Woods er ferdig. Til alle de som tror at et damehistorier, et havarert ekteskap, sponsorflukt, tapte millioner og tapt ansikt har tatt knekken på tidenes beste golfspiller.

Dere tar skammelig feil.

Tigers fall from grace er spektakulært. Den perfekte idrettsmannen, merkevaren, sponsorobjektet. Helt siden han slo igjennom i 1996 har alt vært strømlinjeformet. Oppførselen uklanderlig. Alle svar han har gitt til journalister uangripelige, gjennomtenkte og sympatiske. Fenomenet med det blendende smilet og den smittende sjarmen revolusjonerte golfsporten. Det eneste man kunne sette fingeren på var at det over hodet ikke var noen ting å sette fingeren på.

Så når glansbildet så til de grader rakner, når vi skjønner at vi er blitt holdt for narr alle disse årene, når vi forstår at det hele bare var en illusjon – er det intet mindre enn en sensasjon.

Men det er produktet Tiger Woods, hans image som perfekt familiemann med alle de riktige verdiene, hans posisjon som ener i sponsormarkedet, som er forkvaklet.

Golfspilleren Tiger Woods er den samme. 300 meters-drivene, de spektakulære innspillene, de avgjørende puttene og den iskalde psyken er akkurat som før. De makeløse ferdighetene har ikke forsvunnet.

Den største grunnen til at jeg føler meg så til de grader sikker på at Tiger vil slå grusomt tilbake er fordi golfsporten ønsker at han gjør det. Siden Woods entret PGA-touren har størrelsen på pengepremiene firedoblet seg. Konkurrentene skjelver i buksene ved tanken på at han de aldri greier å slå skal forsvinne fra sporten. Både han som blir nummer to, han som blir nummer ti og han som blir nummer 30. Tiger Woods er gullkalven men også melkekua. Hans tilstedeværelse i golfsirkuset har gjort motstanderne betraktelig rikere og mer velstående enn de ville vært i en Tiger-løs tilværelse.

Da Woods var ute i åtte måneder med skade i 2008-sesongen, falt tv-ratingene med 50 prosent. Halvparten av seerne forsvant! Annonseinntektene stupte, interessen for PGA-touren forduftet. Da han vendte tilbake i 2009-sesongen, føk seertallene i været, reklamepengene flommet inn igjen – til tross for at verden var på full fart inn i finanskrisen.

Hvordan tror du interessen kommer til å være for den første turneringen Woods stiller opp i etter “pausen”?

Når tidenes beste golfspiller omsider entrer tee’en og kliner sin første drive nedover fairwayen, kommer han til å være bedre og mer fryktinngytende enn noensinne. Han kommer til å ha en “f**k you”-innstilling vi ikke har sett maken til i idrettshistorien. Han kommer til å spille med hevnlyst, med en intens og rasende motivasjon til å knuse alt og alle. Han kommer til å vinne mer enn han noen gang har gjort.

Og konkurrentene på PGA-touren kommer til å ønske ham hjertelig velkommen.

Følg meg på twitter: www.twitter.com/tv2magnus