Jeg var bare 14 år da Rolf B. Wegner tiltrådte som politimester i Bergen. Men jeg husker ennå hans replikk til journalisten som laget saken til nyhetene: «jeg er ikke kommet hit for å være snill med bergenserne. Jeg har kommet for å sette dem i fengsel!». Han sa det med glimt øyet, den karismatiske mannen med tversoversløyfen.

Men når det gjelder å ta juksemakere innenfor idretten ser det ut til å være det eneste som funker ordentlig.

Spillet er over for Lance Armstrong. Etter årevis med spekulasjoner og beskyldninger, som har blitt besvart med hardnakkete benektelser og søksmål, står Big Tex helt alene igjen.

George Hincapie. Hans beste venn, trofaste medhjelper og lagkamerat gjennom alle de sju årene Lance gikk til topps i Tour de France. Tenk at det skulle bli ham. Idrettshistoriens svar på Cæsar og Brutus. Armstrong må føle det som et ubeskrivelig svik at Hincapie, av alle, har lagt kortene på bordet for Jeff Novitzky og de andre etterforskerne i FBI.

At dette nå omsider blir avslørt er spektakulært. Dopingjegerne har prøvd i årevis, og noen blir tatt. Men æreskoden som rår blant syklistene har de aldri tatt knekken på. Ryttere som jukser, eller vet om juks, har holdt munn. Rett og slett fordi de ikke har turt noe annet. Og i og med at dopingjegerne ikke har hatt noe å true med, og de kun har makt til å utestenge utøvere først etter at de har gått i garnet, har man aldri fått has på problemet.

Så bestemte Jeff Novitzky i FBI seg for å gå etter Lance. Mannen bak BALCO-avsløringene (som jeg har skrevet om tidligere ), har makt. Marion Jones løy under ed og ble dømt for mened. Det endte med full innrømmelse av doping, tårer, ydmykelse og 6 måneder i kasjotten.

Nå tør ingen lyve for Novitzky lenger.

Tyler Hamilton blånektet for alt. Til tross for at han ble avslørt som doper to ganger stod han på sitt. Underlige unnskyldninger blir på mystisk vis mer troverdig bare de blir gjentatt ofte nok. Så lenge NOEN trodde Tyler Hamilton var uskyldig dømt var det mer levelig for ham.

Men da han måtte forklare seg med hånda på bibelen fikk pipen en annen lyd. Tyler Hamilton ville ikke i fengsel, og skjønte at det ville bli resultatet dersom Armstrong skulle bli dømt.

Rytternes æreskodeks, feltets uskrevne regler, ble kastet ut vinduet. The truth, the whole truth and nothing but the truth. Tyler Hamilton og George Hincapie ville heller innrømme sine ugjerninger enn å havne i fengsel for å beskytte Lance Armstrong.

Jeff Novitzky har altså i løpet av et lite år greid noe dopingjegere aldri har vært i nærheten av å få til. Få utøverene til å snakke. Så da spør jeg: burde man heller overlate dopingjakten til påtalemyndighetene rundt omkring? Gi blaffen i to års utestengelse, og heller gjøre som Rolf B Wegner – sette dem i fengsel?

Dopingjegerne har klappet seg selv på skulderen de siste årene, for «nå blir de som jukser tatt». Yeah right.

Nei, gi oppgaven til folk som Novitzky og FBI. Som nå er i ferd med å ta den største svindleren av dem alle. The truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help you God, Lance Armstrong.

Han la seg ikke akkurat langflat, Alex Rodriguez, da han i går kveld satt på pressekonferansen for å fortelle sin historie om dopingbruk. Den umåtelig populære A-Rod – den største stjernen i baseballens univers – skulle legge alle kortene på bordet. I stedet serverte han en patetisk bortforklaring der han skyldte på ungdommelig naivitet og dumskap. Han presterte å si at han ikke visste at det han gjorde var ulovlig for så senere i uttalelsen å motsi seg selv fullstendig ved å innrømme at han skjønte han måtte slutte med steroider når Major League innførte dopingtester.

«Jeg var ung og dum», prøvde A-Rod seg. Ung og dum??? Dersom det stemmer at han kun dopet seg i årene fra 2001 til 2003, var han 25-28 år. Han hadde allerede vært proffspiller i seks år og tjent hundrevis av millioner med kroner. «Jeg var naiv». Var? Du er naiv nå, min gode mann. Du er grenseløst naiv dersom du tror at du kan lure verden ved å si «jeg visste ikke at jeg gjorde noe feil» og «jeg vet ikke om det hadde noen effekt». Han hadde muligheten til å innrømme alt, si at «jeg jukset for å bli en bedre spiller». I stedet fortsatte han bare å lyve. Det er skamløst, og amerikanske journalister har heldigvis ikke kjøpt den ynkelige unnskyldningen/bortforklaringen.

Testresultatene – som skulle hemmeligholdes og aldri komme ut – viste spor av Primobolan og testosteron. Rodriguez hevder han ikke visste hva han tok, kun at det ble kalt for «Boli», og avslører at det var en ukjent fetter som skaffet ham det i Den Dominikanske republikk, og som injiserte dosene.

Fortell ikke meg at han brukte dette i tre år uten å vite hva det var, at han fortsatte å bruke det selv om «det antagelig ikke hadde noen effekt». Og spar meg også for hele historien om denne fetteren som ingen vet hvem er. (A-Rod høres ut som meg da jeg var seks år og kom med skrønete forklaringer til foreldrene mine om hvor det hadde blitt av all sjokoladen som lå i skapet…)

Alex Rodriguez er ferdig. Selv om han aldri kommer til å bli straffet eller utestengt. Navnet hans er svertet så til de grader, alle prestasjonene hans, både tidligere og kommende, vil ha et stort spørsmålstegn ved siden av seg. En av historiens beste baseballspillere har jukset. Ferdig med det.

Skjønt helt sikker kan man aldri være. For han driver idretten sin i et land der man mer enn noe ønsker å tro det beste om sine helter. Der man tenker at «har man sonet sin straff, skal du få en ny sjanse». En fin tanke, men bare dersom straffen står i forhold til forbrytelsen. I NFL blir man utestengt i fire kamper dersom en blir tatt for bruk av steroider. Doper du deg hele sesongoppkjøringen med veksthormoner og anabole steroider og blir tatt, får du fire kamper på sidelinjen og så er alt glemt. Akkurat som om effekten av månedsvis med dopingbruk blir borte på noen uker…

Men som jeg tidligere har skrevet, problemstillingen er litt annerledes i de «amerikanske» idrettene, der man kun konkurrerer internt i landet, i sine egne ligaer. San Francisco 49ers spiller aldri internasjonale kamper mot europeiske lag, så det er på en måte ikke like prekært om de skulle bruke doping. Det er på en måte likt for alle. Det blir verre når man konkurrerer internasjonalt. Som i feks sykkel.

Vi trenger jo ikke se lengre enn til det pågående Tour of California for å skjønne mentaliteten. Min gode kollega Christian Paasche lagde denne reportasjen fra vestkysten tidligere denne uken:

Når Paasche prater med mannen i gata der borte opplever han hvor ivrige de er til å tilgi juksemakerne. Når Floyd Landis og Tyler Hamilton sier at testene som felte dem var uriktige, tror folket heller på utøverne enn på dopingjegerne som har avslørt dem. Man går sågar så langt som å kritisere dopingtestene for å være upålitelige…

Jeg er selv født i USA, er umåtelig glad i landet og folket. Men akkurat på dette punktet er det nesten så jeg blir litt sjokkert. Mange virker nesten desperate etter å feie ubehagelige problemer under teppet slik at de kan glede seg over imponerende idrettsprestasjoner, show, rekorder og resultater. «Floyd Landis? Han har sonet sin dom, han er ren, han heier jeg på!»
På en annen side har han sonet to år, ikke bare noen uker. Eller som i A-Rods tilfelle: ingen dom i det hele tatt.

Se for deg følgende scenario:

I løpet av fire, fem år rundt tusenårsskiftet blir Norges beste fotballspillere mistenkt for å ha dopet seg. Bevis etter bevis lekker ut, det finnes rapporter som tyder på at våre beste menn har jukset seg til suksess. Noen år senere kommer avsløringene. Henning Berg, Roar Strand, Bent Skammelsrud, Kjetil Rekdal. Det viser seg at alle var dopet – norsk fotballs popularitet stuper. Sponsorer trekker seg, tilskuerne forsvinner, seertallene går rett ad undas. Når du tror det ikke kan bli verre kommer bomben. Ole Gunnar Solskjær var dopet hele sin karriere. Alle hans prestasjoner strykes. Alle de store stundene – VM-seieren over Brasil, RBKs mirakel på San Siro, Solskjærs avgjørende mesterligascoring mot Bayern Munchen – var bare juks, løgn og bedrag.

Noen år senere ( vi sier 2009): norsk fotball er endelig på vei opp igjen. Massive og strengere doptester er innført, alle er nå rene. John Carew er på toppen av sin karriere – og beviset på at det går an å lykkes uten doping. Han blir kåret til verdens beste fotballspiller og hylles over hele Europa. Så smeller bomben igjen. Han er dopet han også.

Absurd? For oss virker dette helt vanvittig og usannsynlig. Men det er akkurat dette som skjer i USA i disse dager. Bytt ut fotballspillere med baseball-spillere og multiplisér alle konsekvenser – både økonomiske og sportslige – med mange tusen. Og så har du den gigantiske skandalen som er iferd med å utspille seg over there.

Da det i helgen ble avslørt at Alex Rodriguez har brukt steroider gikk en hel idrett og på mange måter en hel nasjon i tusen knas. Og det verste er at det godt kan tenkes at dette kun er begynnelsen.

USA har et gigantisk dopingproblem. Alle har fått med seg BALCO-saken, Marion Jones og andre friidrettsutøveres fall. Men saken mot feks Marion Jones er bare en liten bit av et digert bilde der vanvittige summer, uendelig med prestisje og all troverdighet står på spill. For i USA er friidrett en nisjesport sammenlignet med de tre store: Amerikansk fotball, basketball og baseball. Det er her pengene ligger. For å si det slik: er du 18 år og løper hundremeter på ti blank satser du ikke på sprint. Du satser på å bli wide receiver i NFL. Det er her pengene ligger, det er disse idrettene som er populære blant folket.

Basketball, amerikansk fotball og baseball er erkeamerikanske idretter. Når NBA-mesteren er kåret kaller de seg for World Champions (selv om det var Spania som vant forrige basket-VM). Det samme i NFL og Major League. USA er verden. Og i USAs verden bryr man seg mer om show, spektakulære prestasjoner og rekorder enn hvilke midler som blir brukt for å oppnå dem. Her ligger kjernen til hele problemet. Et problem som kan føre amerikansk idrett ut i et uføre vi aldri har sett maken til.

Fram til 2003 ble det ikke foretatt dopingtester i baseball. Hvorfor? Fordi det ikke eksisterte doping i idretten og derfor var «unødvendig». Men rekordene falt som fluer, Mark McGwire, Sammy Sosa og Barry Bonds slo ballen hardere og lengre enn noen andre noen sinne hadde gjort. Ryktene begynte å gå, noen av spillerne begynte å se mistenkelig svære ut. I 2002 ble ledelsen i Major League enige med den vanvittig mektige spiller-organisasjonen om at utøverne skulle la seg teste. All testing skulle være hemmelig, resultatene skulle aldri komme ut, og dersom noen testet positivt skulle dette aldri få konsekvenser for noen. Dette var kun for researchens skyld – for å finne ut om man skulle begynne med tilfeldige dopingtester også i baseball.

Resultatene av disse testene har forblitt hemmelige. Helt til nå like før helgen.

104 spillere testet positivt i 2003. Det er avsindige fem prosent av alle spillerne i ligaen. Kun A-Rod sitt navn har lekket ut, men de øvrige blir nok offentligjort med tiden de også.

Etter at det ble klart at så mange spillere benyttet seg av ulovlige midler ble det innført dopingtester også i Major League. Men de har ikke akkurat gått nådeløst til verks for å komme problemet til livs. Fram til for noen år siden var straffen for en førstegangsforseelse terapi. Helt sant. Ble du tatt i doping skulle du få tilbud om terapi. Nå er strafferammene som følger: første gang du tester positivt får du ti kampers karantene. Ved andregangsforseelse 30 kamper. Tredje gang: 60 kamper. Fjerde gang: en hel sesong. Spillerne blir testet én gang pr sesong. Tar man i betraktning at grunnsesongen i Major League spilles over 162 kamper, er jo ikke dette rare straffene. De høye herrer i Major League – og resten av amerikansk idrett for den saks skyld – dro ned rullegardinen og latet som om problemet ikke eksisterte. Og de har gjort det siden. Nå har sannheten innhentet dem. Barry Bonds – innehaveren av den mest prestisjetunge rekorden i amerikansk idrett, rekorden for flest home runs – ble tatt. Han er nå tiltalt for mened (for å ha løyet til myndighetene under etterforskningen av dopingsaken mot ham og mot BALCO – det samme som Marion Jones havnet i fengsel for). Roger Clemens – tidenes beste pitcher – og et amerikansk ikon – lider samme skjebne. En etter en blir de tatt. De store heltene. Amerikanernes svar på Solskjær, Flo, Dæhlie og Koss.

Men problemet er mye mer utstrakt enn at det kun gjelder baseball. NFL – den amerikanske fotball-ligaen – driver ikke akkurat til 20 i stil de heller. For to sesonger siden ble to av de største forsvarsstjernene i ligaen – Rodney Harrison i New England Patriots og Shawne Merriman i San Diego Chargers – tatt for bruk av veksthormonet HGH. Dommen? Fire kampers utestengelse. Et hån mot idretten, uten at de skjønner det selv. Fire kamper senere er begge tilbake for sine respektive klubber og dominerer kampene. «De har jo sonet sin straff» unnskyldes det. I stedet for å bli utestengt i to år, evt på livstid, blir de hyllet som helter og store spillere av fans, trenere og journalister (akkurat dette med journalistene er et kapittel for seg selv – det står for meg som helt ubegripelig at amerikanske sportssjournalister ikke evner å grave mer og lager flere saker om den forpestede situasjonen idrettene deres nå befinner seg i. )

Jeg intervjuet Anders Myrvold for noen år siden i forbindelse med en sak om doping i NHL. Han kunne fortelle at lagdoktoren til Detroit Red Wings noen uker før OL i Torino i 2006 kom inn i garderoben og sa til spillerne: «gutter – i OL er det dopingtester, er det noen av dere som putter i dere noe som kan slå ut på de testene så må dere kutte ut det nå».

I NBA har jeg foreløpig ikke hørt om noen som er tatt for anabole steroider. Men det er neppe fordi dopingen ikke eksisterer. Testingen er antagelig ikke topp her heller…

Så hvor kommer dette til å ende? Kommer man endelig til å ta et oppgjør med doping og juks i amerikansk idrett? Når baseballens korthus nå ramler sammen, vil man gå de andre «amerikanske» idrettene nærmere etter i sømmene? Eller vil man fortsette som i dag, og ta noen friidrettsutøvere i ny og ne og late som man gjør en god jobb i antidoping-arbeidet?

Neste kapittel i sagaen om Alex Rodriguez og baseball-skandalen er antagelig at spiller-foreningen og ligaen kommer til å gå til angrep på kilden som har gitt listen over dopere til en journalist. At det er han som må straffes, at det var en avtale om at informasjonen aldri skulle
komme offentligheten for øyet, at spillerne som lot seg teste skulle være fritatt for straff og sanksjoner. Men de kommer ikke til å komme langt med den strategien. Informasjonen som er lekket ut er sann – og for spektakulær til at den kan overskygges av formaliteter. Tidenes kanskje mest kjente informant – W. Mark Felt – alias Deep Throat – mannen som avslørte Richard Nixon – slapp unna fordi opplysningene han kom med var relevante.

Baseball er på mange måter idretten som har speilet amerikansk kultur og historie. Til og med i lille Norge har vi hørt om Joe DiMaggio, Babe Ruth og Micky Mantle; folkets idrettshelter. Akkurat som Barry Bonds, Roger Clemens og Alex Rodriguez har vært det i nyere tid. Men så var alt bare juks og fanteri. Så gjenstår det å se om baseball tar med seg de andre idrettene ned i avgrunnen. Katastrofen er ikke langt unna. Det spørs bare om amerikanerne vil redde idretten ved å rydde opp eller ved å dekke over.

Jeg håper ikke de trekker ned rullegardinen en gang til.