Sporten

0

Maskefall

Jeg var bare 14 år da Rolf B. Wegner tiltrådte som politimester i Bergen. Men jeg husker ennå hans replikk til journalisten som laget saken til nyhetene: «jeg er ikke kommet hit for å være snill med bergenserne. Jeg har kommet for å sette dem i fengsel!». Han sa det med glimt øyet, den karismatiske mannen med tversoversløyfen.

Men når det gjelder å ta juksemakere innenfor idretten ser det ut til å være det eneste som funker ordentlig.

Spillet er over for Lance Armstrong. Etter årevis med spekulasjoner og beskyldninger, som har blitt besvart med hardnakkete benektelser og søksmål, står Big Tex helt alene igjen.

George Hincapie. Hans beste venn, trofaste medhjelper og lagkamerat gjennom alle de sju årene Lance gikk til topps i Tour de France. Tenk at det skulle bli ham. Idrettshistoriens svar på Cæsar og Brutus. Armstrong må føle det som et ubeskrivelig svik at Hincapie, av alle, har lagt kortene på bordet for Jeff Novitzky og de andre etterforskerne i FBI.

At dette nå omsider blir avslørt er spektakulært. Dopingjegerne har prøvd i årevis, og noen blir tatt. Men æreskoden som rår blant syklistene har de aldri tatt knekken på. Ryttere som jukser, eller vet om juks, har holdt munn. Rett og slett fordi de ikke har turt noe annet. Og i og med at dopingjegerne ikke har hatt noe å true med, og de kun har makt til å utestenge utøvere først etter at de har gått i garnet, har man aldri fått has på problemet.

Så bestemte Jeff Novitzky i FBI seg for å gå etter Lance. Mannen bak BALCO-avsløringene (som jeg har skrevet om tidligere ), har makt. Marion Jones løy under ed og ble dømt for mened. Det endte med full innrømmelse av doping, tårer, ydmykelse og 6 måneder i kasjotten.

Nå tør ingen lyve for Novitzky lenger.

Tyler Hamilton blånektet for alt. Til tross for at han ble avslørt som doper to ganger stod han på sitt. Underlige unnskyldninger blir på mystisk vis mer troverdig bare de blir gjentatt ofte nok. Så lenge NOEN trodde Tyler Hamilton var uskyldig dømt var det mer levelig for ham.

Men da han måtte forklare seg med hånda på bibelen fikk pipen en annen lyd. Tyler Hamilton ville ikke i fengsel, og skjønte at det ville bli resultatet dersom Armstrong skulle bli dømt.

Rytternes æreskodeks, feltets uskrevne regler, ble kastet ut vinduet. The truth, the whole truth and nothing but the truth. Tyler Hamilton og George Hincapie ville heller innrømme sine ugjerninger enn å havne i fengsel for å beskytte Lance Armstrong.

Jeff Novitzky har altså i løpet av et lite år greid noe dopingjegere aldri har vært i nærheten av å få til. Få utøverene til å snakke. Så da spør jeg: burde man heller overlate dopingjakten til påtalemyndighetene rundt omkring? Gi blaffen i to års utestengelse, og heller gjøre som Rolf B Wegner – sette dem i fengsel?

Dopingjegerne har klappet seg selv på skulderen de siste årene, for «nå blir de som jukser tatt». Yeah right.

Nei, gi oppgaven til folk som Novitzky og FBI. Som nå er i ferd med å ta den største svindleren av dem alle. The truth, the whole truth, and nothing but the truth. So help you God, Lance Armstrong.

1

På kulen

Jeg er flasket opp med skihopp. Bokstavelig talt. Faren min var hopper, og jeg vokste på sett og vis opp i hoppbakker rundt omkring på østlandet. Var med farsan på treninger og renn. Midtstua, Marikollen, Lønneberget, Skui. Da jeg var veldig liten fikk jeg aldri med meg svevene til fatter’n. Jeg så ham kun da han gikk opp trappene med skiene på skulderen. Så da jeg fikk min første ski var det ikke snakk om å ha dem på beina. De skulle bæres. Det var jo det pappa gjorde.

I fire-femårsalderen begynte jeg å hoppe selv. Jeg trente på nedslag hjemme i stua og i bakken utenfor huset vårt. Jeg øvde på å sitte som Matti Nykänen, litt skjevt med den ene armen litt høyere enn den andre.

Jeg hadde hakebeskytteren litt på skakke akkurat som Vegard Opaas. Da jeg var med faren min på renn hang jeg rundt på sletta og slo veslevoksent av en prat eller to med Roger Ruud, Olav Hansson og Dag Holmen Jensen. En vinter tidlig på 80-tallet var Horst Bulau på fest i kjelleren vår. Det var saker.

Selv sluttet jeg å hoppe da jeg var 16. Jeg var spektakulært middelmådig (for å si det pent), og burde sikkert sluttet mye tidligere. Men det var så gøy å holde på, og miljøet rundt var så herlig å være i. Alle gutta, trenerne, turene, treningsøktene på mørke vinterkvelder. Den herlige lyden av ski som smeller i det en hopper lander i overgangen. Den særegne lukten av sigarettrøyk i kuldegrader. Den intense følelsen man hadde i magen før man skulle sette utfor i dårlige spor og kastevind.

Men jeg var bedre til å spille fotball, og da jeg i en alder av 15 fremdeles ikke greide å slå faren min på trening tenkte jeg at det var like greit å gi seg.

Men kjærligheten til hoppsporten har aldri forsvunnet. Når det er et VM eller OL er det datoen for hopprennene som merkes av i kalenderen. Hoppuka er hellig, og jeg går aldri glipp av et skiflygingsrenn.

Men nå begynner til og med en hardbarket hoppentusiast som meg å miste interessen.

Vektregler, BMI, for store dresser, for lange ski. Scheie snakker mer om vinden i bakken enn prestasjonene. Et poengsystem der tanken bak er god, men resultatet av det er drepende.

På første nyttårsdag begynte rennet i Garmish samtidig som Premier League-oppgjøret mellom West Bromwich og Manchester United.

Da sluttsignalet gikk etter andre omgang på the Hawthorns holdt man fremdeles på med første omgang i Tyskland.

Og det er jo her hele problemet ligger. En syk ambisjon om å gjøre alt likt for alle, der det verste som kan skje er én får bedre forhold enn en annen. Renn stoppes. Farten settes ned. Eller opp. Og så ned igjen. Plutselig er oppdriften for god, og en hopper holdes igjen på toppen. Sekunder senere er oppdriften for dårlig. Rødt lys igjen.

På sletta og i tv-stuene ser folk at han som hoppet sjette lengst får mest poeng fordi forholdene var dårlige, mens han som hoppet desidert lengst kanskje blir nummer tre fordi oppdriften var så bra.

Skihopp er i ferd med å bli et vitenskapelig prosjekt der målet er å kontrollere omstendigheter det i bunn og grunn ikke er mulig å kontrollere. De som styrer forsøker å regulere idretten på en måte man ikke ser noe annet sted.

Bør de som kjører sist i alpint få trukket fra noen ekstra hundredeler hvis løypa er oppkjørt? En golfspiller går ut i strålende sol og vindstille forhold tidlig på morgenkvisten. En annen får ikke slå ut før på ettermiddagen og må spille i regn og stiv kuling. Men det er ingen klaging der i gården.

For ikke å nevne en idrett der vindforhold er mye viktigere enn i hopp, nemlig seiling. Noen som synes det er på tide å få på plass et system som justerer for ulike vindforhold i Volvo Ocean Race?

Oppdrift og forhold har påvirket resultatene i hoppsporten bestandig. Wojciech Fortuna hadde ikke vunnet en eneste konkurranse da han plutselig fikk frisk bris under skiene i førstehoppet sitt i OL i Sapporo i 1972. Den totalt ukjente polakken satte bakkerekord, og vant konkurransen til tross for at han bare hadde det 22. beste hoppet i finaleomgangen. 19-årige Fortuna tok gullet 0,1 poeng foran Walter Steiner.

Bredesen mistet gullet i storbakken i 1994 da Weissflogs oppdrift ble til bakvind for nordmannen. Eksemplene er utallige. Men hovedregelen er at den beste hopperen vinner. Uansett forhold.

Matti Nykänen vant feks stort sett uansett om det blåste bakfra eller forfra. Og apropos Nykänen – hoppsportens høye herrer har satt håpøse regler ut i livet før. Da Nykänen hoppet 191 meter i Planica i 1986 bestemte FIS seg for at nå fikk det holde – hit men ikke lenger. Ingen hopp over 191 meter ble målt, du fikk samme poengsum om du hoppet 191, 199 eller 209 meter. 191 var grensen. Dermed basta. Uforståelig for alle andre enn pampene in charge.

Slutten på den epoken kom i 1994, da Espen Bredesen ble tildelt sølvmedaljen i VM i skiflyging til tross for at Roberto Cecon hadde hoppet lengre og bedre. Metrene over 191 meter ble ikke tellende, det gikk hardt utover italieneren som offisielt ble tildelt bronsen. Bredesen synes det ble for dumt og gav sølvmedaljen sin til Cecon. Han stakk fingeren rett i øyet på FIS, og 191 metersgrensen forsvant.

Derfor har jeg ennå et lite håp om at dagens avsindige system avvikles en gang i fremtiden. Får bare håpe det gjøres før hoppsporten har mistet alle tilhengerne. Vi blir færre og færre.

0

Årets høydepunkter – 100% subjektivt

2010 er snart «in the books» som det heter i landet jeg ble født. Om under en måned tar vi hele 2010 og stapper det inn i historiebøkene. Godt nyttår, takk for det gamle.

Som sportsjournalist får man med seg mer eller mindre alt. På en måte både en velsignelse og en forbannelse. For det blir så mye, og referansene kan fort bli litt forstyrret. Så jeg satte meg ned og spurte meg selv: hva er det jeg husker best? Og hvorfor?

Svaret: litt av hvert. For å si det mildt.

3 . januar: Leeds slår ut Manchester United av FA-cupen

Leedsbeckfordgoal20100103_275x155

En nydelig vinterdag i Bergen. Og tredje runde i FA-cupen. Mitt kjære Leeds borte mot Manchester United på Old Trafford. Jeg vurderte å stikke på pub for å se matchen, men orket rett og slett ikke tanken på å sitte der med masse hovne Man Utd-fans og se guttene mine få grisedeng. Orket ikke. Så jeg tok med meg kone og datter og dro på aketur i Kanada-skogen i stedet. Grillet pølser, drakk solbærtoddy. Og så begynte tekstmeldingene å tikke inn. Først noen få. Så flere og flere. «Gutta dine rundspiller United», fikk jeg fra en kompis som er Liverpool-fan. «Ufortjent at Leeds ikke leder», fra en annen. Og så plutselig ti tekstmeldinger på en gang: «KONGE!». Og så hadde jammen meg Jermaine Beckford putta. Leeds ledet 1-0.

Jeg vurderte å raske sammen familie, pølser, saft og akebrett og sette kursen for nærmeste fotballpub. Men snakket meg selv til fornuft. «Før jeg har kjøpt den første halvliteren har United sikkert snudd det», tenkte jeg. Deretter så jeg for meg alle de hovne United-supporterne igjen. Kanada-skogen var nok det mest fornuftige stedet å være.

Meldingene fortsatte å komme sigende. Jeg begynte å se på klokka. «Leeds er nærmere 2-0 enn United er utligning!». Jeg nektet å ta av, men da det bare var fem minutter igjen av ordinær tid sa jeg til kona: «hvis vi pakker sammen nå og kommer oss i bilen, kan det hende jeg rekker ekstraomgangene.»

Men det ble ingen ekstraomganger. Og selv om jeg på en måte skulle ønske jeg hadde tatt turen til en pub full av hovne United-fans, var det egentlig like greit at jeg dro til skogs. For hadde jeg dratt på pub er jeg ganske overbevist om at Leeds hadde tapt…

7. februar – New Orleans Saints onside kick i Super Bowl

New Orleans – trykket til brystet av hele USA etter orkanen Kathrina – mot «uovervinnelige» Peyton Manning og Indianapolis Colts i spektakulære Super Bowl. Det ble sagt at alle amerikanere som ikke var fra Indiana eller som kjente noen som spilte på Indianapolis, holdt med Saints. Og Saints vant. Men de lå under til pause, Colts så ut til å ha full kontroll. Helt til Saints tok både motstandere og hundrevis av millioner av tv-seere på senga ved å gjøre noe som nesten er «uhørt». For da de skulle sparke i gang andre halvdel av kampen tok de en gigantsjanse, og sparket ballen til seg selv i stedet for til motstanderen. En mildt sagt vågal manøver, for dersom de ikke hadde fått tak i ballen selv ville Colts vært i scoringsposisjon umiddelbart og sannsynligvis økt ledelsen. Men manøveren var altså så vågal at ingen, verken Saints-fans, eksperter, kommentatorer , eller motstanderen, i sine villeste fantasier kunne tenke seg at noen kunne prøve noe så risikabelt og håpløst idiotisk i en så viktig kamp. Men Saints fikk tak i ballen, snudde kampen, og vant den første Super Bowl-tittelen i klubbens historie:

28 .februar: OL -finale i ishockey, USA-Canada

Vi nordmenn kan tjase og mase så mye vi orker om langrenn og skiskyting. I et vinter-0L er det ingenting som kan måle seg med ishockey-finalen. Og spesielt ikke når det er USA og Canada som gjør opp om gullet. Og selv om jeg holdt med USA, må jeg innrømme at jeg fikk gåsehud da nasjonalhelten Sidney Crosby, Canadas mest populære idrettsmann siden Wayne Gretzky, avgjorde det hele i sudden death:

11. april – Phil Mickelson

I begynnelsen av april dro jeg til California for å dekke årets første major i golf for kvinner, Suzann Pettersen og Marianne Skarpnord i Kraft Nabisco Championship. Uken etter reiste jeg litt rundt, til San Francisco og Los Angeles for å lage forhåndsreportasjer til fotball-VM.

Kraft Nabisco var en strålende opplevelse, Tutta spilte gnistrende, og var smertelig nær ved å vinne hele turneringen. Og før jeg går videre til det som er «øyblikket» må jeg bare si følgende. Suzann Pettersen er enorm idrettsutøver og en megastjerne i USA. Mye større enn vi i Norge fatter og begriper. En av verdens aller beste i en idrett det er avsindig vanskelig å bli god i, og enda vanskeligere å dominere over lang tid. Det Tutta leverer uke etter uke, år etter år, er vanvittig imponerende. Så får det være at vi ikke helt skjønner akkurat det her hjemme på bjerget. For de skjønner det i resten av verden.

Men det er altså ikke Tutta dette skal handle om. Det skal handle om om Phil Mickelson.

Uken etter turneringen i Palm Springs begynte US Masters på motsatt kant av landet. Verdens mest prestisjetunge golfturnering, og denne gangen med mer oppmerksomhet rettet mot seg enn noen gang før. Tiger Woods’ første turnering etter… alt. Og Tiger spilte bra han. Men det var Woods rake motsetning som stjal showet. Phil Mickelson. Familiemannen som tok pause fra golfen for å støtte kona i hennes kamp mot kreft. Den kjeivhendte magikeren med rosa sløyfe på lua, et sjenert smil om munnen og antydninger til whisky-pupper under piqué-skjorta, grisebanket den atletiske, muskuløse rundbrenneren Woods foran millioner av tv-seere verden over. Og høydepunktet – og kanskje den prestasjonen jeg setter høyest i hele 2010 – kom på det 13 hullet på den siste, avgjørende dagen. Etter utslaget på par 5-hullet ligger Lefty i skauen. Bak et tre. Inn til greenen er det 175 meter . Rett foran greenen en ond bekk som er kjent for å sluke golfballer. Det smarte spillet fra den posisjonen Mickelson er i, er å spille et kort safe-slag ut på fairway, satse på at han kommer nærme nok på innspillet til å ha mulighet til en birdie og i verste fall redde par. Men det gikk en faen i Lefty. Som om Tin Cup satt på skulderen hans og sa «go for it!». Mickelson svarte med å levere et av tidenes råeste golfslag.

Jeg satt i senga på hotellet i LA og så det på tv. Etterpå gikk jeg rett i minibaren og hentet meg en øl. Det sømmet seg slik.

Juni

Så var det VM! Mange øyeblikk som kunne vært skrevet mye om. Som da jeg så England-USA på pub i Geiranger og holdt på å få meg en på trynet av en engelsk-supporter fordi jeg jublet da USA putta.

Eller D
avy som takket nei til øl i Soweto og sa «No thanks, I’m a coke-man!»

Og nordkoreaneren som gråt som et barn før møtet med Brasil.

Men mest av alt husker jeg Diego Maradona. Med en klokke på hver arm. Og hans oppriktige og ekte glede ved fotballen. Hans engasjement, kjærlighet til spillerne. Og ballfølelsen som fremdeles sitter utenpå kroppen. Selv om han har på seg dress.

Jeg husker Suarez hands på streken i kvartfinalen mot Ghana. Gyan som bommet på straffen. Og @eddabrem som twitret «slapp av Ghana, flaks/uflaks – det jevner seg ut over en hel sesong» noen sekunder senere.

Juli

Juli tilbragte jeg i Belgia og Frankrike, på jobb i makeløse Tour de France. Det ble noen øyeblikk der også.

Sirkuset startet i Rotterdam med prolog lørdag 3 . juli . Etter tre dager med nærmere 40 varmegrader kom plutselig regnværet. Men det var meldt lettere vær utover ettermiddagen og kvelden, og dermed bedre forhold for de rytterne som startet sent. Det visste prolog-outsider Tony Martin. Allikevel ba han om å få starte så tidlig som mulig. Det viktigste der og da var nemlig å sørge for å være i mål før VM-kvartfinalen mellom Tyskland og Argentina startet kl 16…

Det mest minneverdige øyeblikket i TDF for min del – og det mest provoserende – kom på den andre etappen, fra Brussel til Spa. Vått og glatt, og en relativt hard etappe. Rytterne gikk i bakken, en etter en. Og da det nærmet seg mål var det bare noen få igjen helt foran. Blant dem Thor Hushovd, som etter å ha slitt seg opp tunge kneiker og manøvrert seg ned såpeglatte og krevende utforbakker, var den soleklare favoritten til å vinne spurten i hovedfeltet (Sylvain Chavanel hadde gått i brudd for lengst og hadde seieren i sin hule hånd).

Så tar Hans Kongelige Selvutnevnte Høyhet Fabian Cancellara kontroll. Han TAR den. Han sitter I gruppa sammen med Thor, men har bestemt at her skal alle vente på de bak som har kælva. Ingen får lov til å trekke opp tempoet. Ingen får lov til å stikke fra de andre. Her skal det ventes. Det har onkel Cancellara bestemt.

I Spa jubler tusenvis av mennesker for Chavanel, der han kommer ensom til mål. Nå venter de på spurten i hovedfeltet. Den spurten var det bare å skyte en hvit pil etter. I stedet får de se en gjeng mannfolk i trange klær komme rullende i tante-fart. Side om side. Og fremst av alle , som en gallionsfigur, den selvutnevnte formannen Cancellara . .

Rytterne er forbanna, kommentatorne er forbanna. Tilskuerne er ihvertfall forbanna. Jeg snakket med et eldre par som hadde reist fra sør-Afrika for å se to etapper. Ordnet seg billetter ti meter fra målstreken. Og dette var det de fikk servert.

Skuffelsen hadde så smått begynt å legge seg da vi ryddet sammen utstyret utenfor bussen etter endt sending når Johan Kaggestad sier til meg:

«I morgen vinner Thor. På pur faen. Jeg bare kjenner det på meg. «

Sånn kan det gå.

13. september: Tony Pulis

Jeg er en sucker for drama, sentimentale poenger og emotional moments. I USA serveres det over en lav sko. Mest på film, noen ganger i virkeligheten. Og om det skjer i virkeligheten er det som regel med god hjelp av tv-produsenter og en kraftig regissert build-up til kampen/konkurransen.

Men det råeste Hollywood-øyeblikket ble vi servert i Premier League. En tilsynelatende grå og ordinær mandagskamp mellom Stoke og Aston Villa. Stoke uten seier… På toppen av det hele hadde Stoke-trener Tony Pulis nettopp mistet moren sin. Før kampen fikk de fremmøtte på Brittannia Stadium beskjed på storskjerm – «Tony cannot be with us tonight…» Matchen måtte gå uten Pulis ved spakene. Det var ikke noen som ikke hadde forståelse for akkurat det.

Villa kjører kampen. Stoke ser fortapt ut uten sjefen på sidelinja. Det spillerne ikke vet er at Pulis har satt seg i bilen, og er på vei til Brittania Stadium. Lagene går til pause på stillingen 1-0 til Villa.

Så, når andre omgang sparkes igang, skjer det. Tony Pulis, iført sin karakteristiske cap, med brillene stolt plassert på neseryggen, kommer joggende inn på Brittannia. Til en avsindig jubel. Publikum reiser seg. Og ikke vet jeg hva Pulis sa til spillerne i pausen, eller om hans offer og tilstedeværelse ene og alene var det som inspirerte dem. Men Stoke løftet seg grassalt. Snudde kampen. Scoret det avgjørende målet 3 minutter på overtid. Og da fløyta gikk løp Pulis rett i garderoben, rett ut i bilen og kjørte tilbake de 225 kilometrene til Wales, for å være sammen med sin sørgende familie. Igjen i Stoke satt spillerne i garderoben med tre poeng, og resten av oss med gåsehud og visshet om at «dette vil jeg huske så lenge jeg lever».

3.oktober – Thor Hushovd

En av tidenes norske idrettsprestasjoner, utført av den jeg mener bør være den soleklare vinneren av «Årets idrettsmann».

Og jeg våknet ti minutter for sent til å oppleve at Thor Hushovd ble verdensmester.

Planen var klar. I og med at VM gikk i Australia skulle jeg legge meg tidlig, sette på klokka ca 0400, se an om noen av de norske greide å henge med, legge meg hvis de ikke gjorde det og selvsagt se hele driten dersom en av våre hadde medaljesjanse.

Så hadde det seg slik at en (dårlig) kompis spurte om jeg var keen på et par belgiske øl på favoritt-ølstuen i byen. Og så sa jeg ja. Men jeg gikk tidlig hjem, var hjemme halv ett. Og tenkte at dette går nok greit, datteren min våkner ca 0600 uansett, og da må jeg jo opp.

For sikkerhetsskyld la jeg meg på sofaen. Jeg sover dårligere der. TVen lar jeg stå på. Vekkerklokka stilt til klokka 0400. Sommerfugler i magen.

Men sofaen var plutselig veldig behagelig å ligge på. Vekkerklokka skrudde jeg av i søvne.
Og for første gang i historien sov datteren min lenger enn til klokka 07. Hun våknet nærmere ni. I det jeg hører hun rope «pappa» fra barnerommet, våkner jeg med et brak. Og det første jeg ser er Thor Hushovd som jubler. Jeg burde reagert med spontan glede og jubel. Men det første jeg tenkte var «f…..!». Kunne ikke noe for det. For jeg visste at jeg hadde gått glipp av et av de største norske idrettsøyeblikkene gjennom alle tider.

Sånn kan det gå.

13. november – Manny Pacquiao

Jeg er ingen bokse-ekspert. La det være sagt. Men jeg er veldig interessert i the noble art of self defence. Men i mangel av fete tungvektsoppgjør de siste årene (og det er jo de det blir mest oppmerksomhet rundt), har interessen dalt litt. På en måte. Greit at Klitsjko er en god bokser, men herregemini så kjedelig og sjarmløst da. Valujev? Tja, kanskje litt artig på en kuriøs måte. Men det er ikke akkurat noe Frazier/Ali/Tyson over de tyngste gutta akkurat nå.

Og det gjør heller ingenting. For vi har Manny Pacquiao. Som sagt, jeg er ingen ekspert. Men jeg er ganske sikker på at Pac-man er den beste bokseren jeg noensinne har sett. Den lille filippineren har tatt vm-tittelen i åtte forskjellige vektklasser. &Arin
g;TTE! Og før hver gang han går opp en vektklasse sier folk det samme: «nå blir det for vanskelig for ham. Nå blir vektforskjellen for stor.» Og alle kampene ender stort sett på samme måte. At Manny har banket opp enda en fyr som er mye større enn ham selv.

Foreløpig siste gang Pacquiao var i ringen var altså i november i år. Mot mexicanske Antonio Margarito. Det stod om tittelbeltet i lett mellomvekt. Pacquiao på 67 kg, mot Margarito på 75 kg. En dramatisk vektforskjell. Og en dramatisk klasseforskjell på de to i ringen. For Margarito hadde ikke mye å stille opp med gitt. Manny opened a can of whoop-ass nok en gang. Etter 11 runder så Margarito slik ut:

Bildet tatt på mobilen, før 12. runde. Kjøttkake.

Dette bildet tok jeg med mobilen, rett før 12. runde tar til. Kjøttkake.

Pacquiao kunne lett å knocket ut Margarito i løpet av de siste rundene. Men han lot være, av høflighets skyld. Han håpet dommeren ville stoppe kampen. Hver gang han landet en kombinasjon med slag fra alle bauer, vinkler og kanter, tittet Pacman bort på dommeren som om han sa «synes du ikke han har fått nok nå???» Men i stedet for å sende ham i canvasen, lot Pacquiao Margarito få fullføre kampen oppreist. Etterpå måtte mexicaneren rett på sykehus.

Oppgjøret hele bokseuniverset nå venter på heter Pacquiao vs Mayweather jr. Foreløpig ser det ikke ut til å bli noe av, men det er jo lov å håpe at det skjer i 2011. Da kommer alle til å si at «nei, denne matchen blir for vanskelig for Pacquiao, her blir nok Mayweather for stor og sterk.» Og så kommer Pacquiao til å denge Mayweather i filler. Akkurat som han har gjort med alle de andre som har prøvd seg de siste årene. Jeg tør ihvertfall ikke vedde i mot.

Godt nyttår. Takk for det gamle.

Er du på twitter kan du følge meg på twitter.com/tv2magnus

9

Som Jesus på palmesøndag

Jeg vil gjerne skrive noen ord om Runar Berg. Jeg kjenner ikke Runar Berg personlig, jeg har kun møtt ham en håndfull ganger. Men etter at han nå ut av det blå bestemte seg for å legge opp, har jeg tenkt en del på ham. Jo mer jeg har tenkt på ham, jo mer har jeg tenkt på hvorfor jeg tenker så mye på ham. Hvis du skjønner. Kommer du fra Bodø eller der omkring har du ikke noe problem med å skjønne det i det hele tatt. For dere som kommer fra alle andre steder, og kun kjenner til den Runar Berg som har strødd om seg med millimeterpresise 40-meterspasninger over tre årtier på fotballbaner rundt om i vårt kronglete land, kan jeg om ikke annet dele mine tanker om denne, etter mitt syn, helt unike fotballspilleren og personen.

Første gang jeg traff Runar Berg var i 1997. Det husker neppe Runar. Men jeg husker det veldig godt. Jeg var 19 år, spilte fotball i Fossum – en klubb som hadde mer enn nok med å holde seg i andredivisjon. På samme lag som meg spilte Erli Daneshmand (nå journalist i Aftenposten), to år yngre enn meg, og et kjempetalent. Han minnet litt om Marc Overmars både i fysikk og spillestil. Han var halvt iransk og halvt «bergsk». Erlis mor var søsteren til Harald, og Erli var dermed fetteren til Ørjan, Runar og Arild. Ikke et vondt ord om faren til Erli, men det er vel liten tvil om hvilken del av familien fotball-talentet stammet fra… Vi spilte bortekamp mot Kolstad på Rosenborg-banen i Trondheim. Erli og jeg satt på benken. Da vi begynte å varme opp i begynnelsen av andre omgang fikk vi selskap. Fetter’n til Erli kom tuslende bort. Jeg ble litt star-struck. Selveste Runar Berg, liksom. Men det var ikke mye å være redd for. Han hilste, spurte interessert om hvem jeg var, hvor jeg spilte, om jeg var klar for å komme inn, og mye annet. Jeg kom innpå i løpet av kampen. Som jeg tror vi tapte. Husker ikke helt. Men jeg har aldri glemt møtet med fetter’n til Erli. Det var et eller annet spesielt med fyren, ikke først og fremst at han antagelig var Tippeligaens beste midtbanespiller på den tiden. Det var bare noe veldig behagelig og likandes over hele vesenet Runar Berg som gjorde inntrykk.

Noen år senere begynte jeg å jobbe i TV 2. Siden den gang har jeg truffet ham et par ganger, intervjuer etter kamp, den slags. Man blir mer vant til å omgås fotballspillere og andre idrettsprofiler etter hvert. Star-struck-følelsen man fikk en gang i tiden blir naturlig nok litt borte etter hvert. Idrettsfolk er stort sett som alle andre, noen er hyggelige og trivelige, andre er sure og mutte. Noen er positive og imøtekommende, andre er innesluttede og sky. Idrettsfolk er som vanlige folk. Runar Berg er noe helt for seg selv.

I fjor høst, for ganske nøyaktig ett år siden, kommenterte jeg oppgjøret mellom Bodø/Glimt og Vålerenga på Aspmyra. Glimt var nødt til å vinne for å holde liv i et tynt håp om å overleve i Tippeligaen. Men VIF vant, beseglet i praksis Glimts skjebne og sendte dem ned til Adeccoligaen.

Etter kampen tok jeg en tur ut sammen med en gammel journalist-kollega som har flyttet til Bodø. Vi endte opp på bar med et par Glimt-spillere, Enga-spillere og supportere fra begge lag. Vi snakker om løst og fast over en pils eller tre. Så plutselig blir stemningen helt elektrisk i hele lokalet.

Runar Berg has entered the building.

Det er vrient å beskrive atmosfæren i rommet, men det er akkurat som om alle er helt over seg av lykke over at Runar har tatt turen. Han hilser på alle, tar seg god tid. Smiler med hele ansiktet til tross for at Glimt akkurat har tapt en kamp de ikke kunne tape. Alle står og venter på at Runar skal komme en tur innom akkurat dem for å slå av en prat. Runar hilser og nikker, før han setter kursen mot VIF-supporterne som sitter i en krok. Tar med seg ølen sin, slår seg ned og slår av en lang prat med de tilreisende fra hovedstaden. Historiene om Runar Berg svirrer i lokalet. Om gamle scoringer, hvor gode brødreflokken Berg var da de var guttunger, hvorfor han ikke fikk flere landskamper, at han er den mest undervurderte spilleren i Norge i sin generasjon. Man snakker med andakt i stemmen om lagets eldste spiller, beste spiller, som spiller gratis, som sa fra seg lønna for å hjelpe Glimt i en vanskelig økonomisk tid. Jeg får høre om hvordan han nærmest på egenhånd og på eget initiativ har reddet klubben fra ruin ved å overtale næringslivet i byen til å trå til litt ekstra i nedgangstider. Jeg kommer i snakk med en av VIF-supporterne som nettopp fikk besøk av Runar. «Utrolig bra mann, han Runar Berg, ass». Og jeg tenker at det antagelig stemmer.

Runar Berg tar seg tid til alle. Alle blir like glade og stolte over å ha fått noen ord med den store helten. Han svinger bortom meg også, spør hvordan det var å kommentere kampen, hvilket hotell jeg bor på og om jeg liker meg i Bodø. Jeg sa vi hadde møtt hverandre før, i Trondheim, at jeg var lagkamerat med fetteren hans. Vi snakket litt om Erli, om at han kunne blitt en kjempegod spiller men at han trivdes bra som journalist. Så gled han videre til neste bord. I det han forlater oss sier min gamle kollega til meg : «den mannen der er bare helt utrolig. Har aldri opplevd maken til godt likt person. Du vil ikke tro hva slags standing han har i byen her. Og det er ikke først og fremst fotballspilleren folk elsker, det er personen. Bare se deg rundt! Vi snakker Jesus på palmesøndag hver gang han viser seg i gata».

Tilbake i Bergen dagen etter nevnte jeg den spesielle stemningen kvelden før for et par av de jeg jobber med i redaksjonen. Det måtte liksom fortelles. Burde vi ikke lage en sak på fenomenet Runar Berg i Bodø? Mandag ble til tirsdag, tirsdag til onsdag, og snart var vi i gang med å planlegge neste serierunde. Og så ble det ingen Runar Berg-sak i denne omgang.

Og sånn fortsetter det jo. Det kommer alltid en ny serierunde, en ny kamp. Glimt forsvant ned i Adecco-ligaen, og får ikke samme oppmerksomhet i en redaksjon som har mest fokus på Tippeligaen. Men helt siden den søndagskvelden i fjor høst har jeg tenkt noen sekunder ekstra på Runar Berg hver gang jeg har sett navnet hans i lagoppstillingen, i målprotokollen og på spillerbørsen. Og så har jeg tenkt på alle menneskene som setter så utrolig pris på ham. «Skulle lagd den saken», har jeg tenkt.

Forrige helg la han opp. Midt i sesongen. Han syntes det var for gæli at en 40 år gammel mann skal ta spilletid fra et 17 år ungt talent. Han fikk heller bruke tiden på noe nyttig, nemlig å skaffe Bodø/Glimt nok penger til at de unngår konkurs, slik at de fremdeles kan eksistere som topplag.

Og selv om alle i Bodø synes det er forferdelig trist at han brått pakket vekk fotballskoene på den måten, blir han nok ikke noe mindre populær av den grunn. Tvert i mot. Og dersom det hele ender med at Glimt reddes fra fortapelse, blir min kamerats sammenligning bare enda mer treffende. Jesus på palmesøndag. Det finnes ikke mange av dem i norsk fotball. Sannsynligvis bare én. Og nå har han lagt opp.

Jeg fikk aldri laget den saken. Men jeg fikk i hvert fall skrevet at jeg skulle ønske jeg hadde laget den. Neste gang en ny Runar Berg dukker opp skal jeg være kjappere på avtrekkeren. Men jeg tviler på at det kommer til å skje. Det finnes bare en Runar Berg.

Lykke til
videre, Runar. Og lykke til, Bodø/Glimt.

7

Devalueringen av tidenes beste

Tidens tann tærer, heter det i ordtaket. Det er like sant for gamle helter som for alle andre.

Nå er debatten i gang. Er Messi tidenes beste fotballspiller? Er han bedre enn Maradona? Enn Pelé?

Når man opplever storhet, det være seg Eric Heiden, Jack Nicklaus eller Bjørn Dæhlie – tenker man gjerne at man aldri vil få se noe lignende igjen. «Det vil aldri komme noen bedre», slår vi fast. » Disse kommer til å regnes som de beste også om tretti år». Men fortidens helter hører fortiden til, og når en ny dukker opp, en som dominerer i nuet, blir de gamle glemt.

«Den beste gjennom alle tider». Vi er veldig opptatt av akkurat det. Og det er kanskje ikke så rart. Men er vi for raske med å avskrive de vi hyllet som tidenes største bare for noen år siden? Hvorfor glemmer vi så fort?

Jeg er for ung til å kunne bedømme hvem som er best gjennom alle tider. Både i fotball og i andre idretter.

Jeg har aldri opplevd Kniksen, Tom Lund, Pele eller Johan Cruyff. Jeg vokste opp med Diego Maradona akkurat som unger i dag vokser opp med Lionel Messi. Og jeg er naturlig nok en av dem som synes Diego er den beste som har spilt fotball.

Messi har ennå et stykke igjen. Han er en gudebenådet fotballspiller. Mange mener han ligner på Maradona, både i spillestil og i fysikk. Og på noen områder er de like. Retningsforandringene, soloraidene, evnen til å skape noe ut av ingenting. Men på mange måter er de også vidt forskjellige.

Messi er 168 på strømpelesten, akkurat som Maradona. Men Messi er lett og vever, han veier 67 kg.

Maradonatrikser

Maradona var en kraftplugg, med 75 kg og kanskje mer, fordelt på like mange centimetere

Han spilte i en tid der dommerne tillot langt mer av holding og nedsparking. Da Argentina spilte mot Italia i 1982, ble han nesten drept av italienernes defensive monster, Claudio Gentile. Hadde den kampen vært spilt i dag, ville Gentile fått ti gule kort. Han slapp unna med ett.

I tillegg til dribleseriene, målene, de blendende tekniske detaljene og de fantastiske frisparkene, hadde Maradona en evne Messi foreløpig ikke har tilegnet seg.

Nemlig et uovertruffent overblikk og en spektakulær pasningsfot.

Messi viste at han har det i seg i oppgjøret mot Stuttgart nå sist – med en genial pasning som førte til scoring.

Men han gjør det for sjelden. Maradona gjorde det i nesten hver eneste kamp.

Men sannsynligheten for at Messi vil være den største når karrieren er over, er stor. I motsetning til Maradona har han hatt en god, trygg oppvekst. Han er en jordnær gutt med fornuftige verdier og er aldri er innblandet i skandaler. Maradona ble hyllet som en gud i hjemlandet fra han var 14 år og fikk et selvbilde som ikke lignet grisen. Han oppførte seg akkurat som han ville, var innblandet i skandale etter skandale, både på og utenfor banen, og fikk mange sesonger ødelagt av utenomsportslig tull. Men han tok lille, fattige Napoli til toppen av Serie A – som den gang var verdens beste liga – knuste store rike klubber i nord som Juventus, Inter og AC Milan. Og han vant VM på egenhånd, på en måte vi ikke har sett før eller siden.

Men var Maradona bedre enn Pele? De som har sett Pele, mener han er den største. Kanskje ble Pelé vippet av tronen fordi man syntes det var på tide med en ny «best gjennom alle tider».

I 1994, da Rune Bratseth la opp, ble han hyllet som tidenes beste norske spiller. Men var han bedre enn Hallvar Thoresen? Odd Iversen? Tom Lund? Harald Dutte Berg? Kniksen?

I dag hyller vi Solskjær som den beste. Men var han egentlig bedre enn noen av de jeg nettopp nevnte?

Det tok ikke mer enn ett OL før vi begynte å sammenligne Petter Northug med Bjørn Dæhlie og Gunde Svan.

Simon Ammann er plutselig bedre enn Matti Nykänen. Sven Kramer er bedre enn både Johann Olav Koss og Eric Heiden. Tiger Woods er bedre enn Jack Nicklaus, Manny Pacquiao er bedre enn Sugar Ray Robinson, Lebron James er bedre enn Michael Jordan.

Og sånn fortsetter det. Ettersom tiden går, devalueres de beste gjennom alle tider. Selv om de antagelig fortjener bedre.

0

The Greatest Show on Earth

Amerikanerne ynder å kalle det «The Greatest Show on Earth». Super Bowl Sunday er på mange måter USAs andre nasjonaldag. Uken før Super Bowl er den uken i året der det selges flest nye tv’er. Det er uken der amerikanerne handler inn mest mat. I pausen under kampen går 90 millioner mennesker på do samtidig, og når de trekker ned etter seg, flusher 800 millioner liter vann gjennom kloakkrørene over det ganske land. Dagen etter Super Bowl vil mellom 1.5 og 2 millioner amerikanere ringe inn syke, ytterligere 4 millioner mennesker kommer for sent på jobb.

Med unntak av kampen i 2000, har jeg sett hver eneste Super Bowl siden 1990. Foreldrene mine bodde mange år i USA, og skjønner hva det går i – og lot meg være oppe hele natta selv om det var skole dagen etter. Når jeg rigger meg til på søndag, blir det med andre ord 20. gang jeg ser Super Bowl. Og aldri har jeg hatt like store forventninger.

Årets finale blir noe helt spesielt. Indianapolis Colts og New Orleans Saints har vært de beste lagene i NFL hele sesongen,og for første gang siden 1993 har de to lagene med best records fra grunnspillet kommet seg hele veien til finalen.

Men det er ikke bare derfor forventingene mine er store. Omstendighetene rundt kampen, duellene, spillerne, historien, følelsene… er spektakulære:

* New Orleans Saints er i Super Bowl for første gang i klubbens 43-årige historie. Lenge regnet som et av de dårligste lagene i NFL, og et lag veldig få brydde seg om. Helt til orkanen Katrina traff byen med full styrke og ødela alt som kom i dens vei.

Sp8d821eSp8c1df3

Louisiana Superdome – Saints sin hjemmebane – ble hardt skadet. I stedet for football-kamper, cheerleaders og supporterfester, ble arenaen brukt til å huse tusenvis av hjemløse og til å hjelpe syke og skadde. Saints flyttet ut av byen og spilte hjemmekampene sine i Baton Rouge, Louisina og San Antonio, Texas.

Året etter var Superdome gjenreist, Saints vendte hjem i 2006, og siden den gang har hele Amerika trykket laget til sitt bryst. Når lagene entrer Sunlife Stadium i Miami på søndag, vil hele USA, med unntak av de som kommer fra Indiana eller er i slekt med noen av Colts-spillerne, holde med New Orleans.

*For første gang på 20 år møtes to av de absolutt beste quarterbackene i Super Bowl. Mange store QBs har spilt Super Bowl siden 1990. Men en har ikke hatt to superstjerner – på toppen av sine karrierer – ansikt til ansikt i en Super Bowl siden Joe Montana og John Elway barket sammen. Drew Brees vs Peyton Manning har noe episk over seg – som en klassisk tungvektskamp i boksing. Frasier vs Ali. Let’s get ready to rumble!!!!

*Colts’ quarterback Peyton Manning er MVP de to siste sesongene, og den eneste noen sinne som har blitt tildelt utmerkelsen fire ganger. Han dominerer spillet på en måte ingen har gjort før ham. Når en quarterback samler de offensive spillerne for å fortelle hva som er neste play, er det vanlig at en offensive coordinator – treneren som har ansvaret for angrepsspillet – bestemmer hva som skal gjøres, og at qb’en videreformidler ordrene til spillerne i klynga. Men ikke Manning. Han bestemmer alt selv. Han får mellom fire og seks spill å velge mellom av den offensive koordinatoren, gir spillerne beskjed om at «det blir ett av disse, gutter, følg med». Så stiller de seg opp – og Peyton Manning tar kontrollen. Han titter på motstanderne, leser og analyserer av lagoppstilling, formasjon og bevegelser hva forsvaret kommer til å gjøre, og så forandrer han spillet til det han mener passer best til å overvinne motstanderen. Det er virkelig et fascinerende skue, der nummer 18 står og roper, peker, teller og gestikulerer. Mannen er et geni, i tillegg er han ekstremt begavet rent fysisk.

Sxdf4575

*Men så har det seg også slik at Peyton Manning er New Orleans Saints-supporter. Faren hans, Archie Manning, spilte nemlig quarterback for Saints på 70-tallet, og Peyton er vokst opp i New Orleans. Archie Manning var i mange år blant ligaens aller beste quarterbacks, men til tross for at han kunne gått til andre, bedre klubber og kjempet om Super Bowl-titler, valgte han å bruke sine beste år i New Orleans til tross for at de var et av ligaens aller dårligste lag. Sånt blir ikke glemt, spesielt ikke i The Big Easy. (Archie har blitt oppringt av hundrevis av journalister de siste ukene, men har nektet å si hvem han holder med i finalen – sønnen sin eller klubben han selv er legende i.)

*New Orleans Saints kan score hver eneste gang de har ballen. De er ekstremt eksplosive, og kan lage poeng fra over alt på banen. Om de er 90 yards eller 2 yards unna en touchdown har ingenting å si. De har et arsenal av offensive spillere som ingen andre lag i NFL kan matche akkurat nå. Og de har Drew Brees som på overlegent vis styrer hele showet. I tillegg har Saints Reggie Bush – som etter mitt syn er en av klodens råeste atleter.

Sxd96500

Bush løper 100 meter ned mot ti blank, har stillestående vertikal spenst på godt over 1 meter, løfter 25×100 kg i benkpress og har kroppsfinter som Pelé. Siden han entret NFL i 2006 har han allikevel ikke slått helt til. Han har vært ujevn og hatt en tendens til å «forsvinne» i kamper. Men innimellom har han vært spektakulær og dominerende. Jeg har en følelse av at Reggie Bush kan bli den store forskjellen i søndagens kamp…

I 1990 så jeg San Francisco 49ers knuse Denver Broncos 55-10 i min første Super Bowl. Jeg var 12 år, helte innpå med Dr Pepper og Cherry Coke, og satt oppe til klokken fem om morgenen selv om kampen var avgjort halvveis. Dagen etter var jeg et vrak på skolen og døgnrytmen ødelagt i flere dager. Og sånn har jeg altså holdt på siden. Jeg gleder meg som en unge til Saints vs Colts på søndag. At jeg kommer til å gå rundt som en zombie til torsdag får bare være. Det er bestandig verdt det. I am ready to rumble!

Følg meg (og Super Bowl) på twitter: www.twitter.com/tv2magnus

0

Gjør deg klar for Tigers grusomme revansje

Her er noen ord til alle de som mener at Tiger Woods er ferdig. Til alle de som tror at et damehistorier, et havarert ekteskap, sponsorflukt, tapte millioner og tapt ansikt har tatt knekken på tidenes beste golfspiller.

Dere tar skammelig feil.

Tigers fall from grace er spektakulært. Den perfekte idrettsmannen, merkevaren, sponsorobjektet. Helt siden han slo igjennom i 1996 har alt vært strømlinjeformet. Oppførselen uklanderlig. Alle svar han har gitt til journalister uangripelige, gjennomtenkte og sympatiske. Fenomenet med det blendende smilet og den smittende sjarmen revolusjonerte golfsporten. Det eneste man kunne sette fingeren på var at det over hodet ikke var noen ting å sette fingeren på.

Så når glansbildet så til de grader rakner, når vi skjønner at vi er blitt holdt for narr alle disse årene, når vi forstår at det hele bare var en illusjon – er det intet mindre enn en sensasjon.

Men det er produktet Tiger Woods, hans image som perfekt familiemann med alle de riktige verdiene, hans posisjon som ener i sponsormarkedet, som er forkvaklet.

Golfspilleren Tiger Woods er den samme. 300 meters-drivene, de spektakulære innspillene, de avgjørende puttene og den iskalde psyken er akkurat som før. De makeløse ferdighetene har ikke forsvunnet.

Den største grunnen til at jeg føler meg så til de grader sikker på at Tiger vil slå grusomt tilbake er fordi golfsporten ønsker at han gjør det. Siden Woods entret PGA-touren har størrelsen på pengepremiene firedoblet seg. Konkurrentene skjelver i buksene ved tanken på at han de aldri greier å slå skal forsvinne fra sporten. Både han som blir nummer to, han som blir nummer ti og han som blir nummer 30. Tiger Woods er gullkalven men også melkekua. Hans tilstedeværelse i golfsirkuset har gjort motstanderne betraktelig rikere og mer velstående enn de ville vært i en Tiger-løs tilværelse.

Da Woods var ute i åtte måneder med skade i 2008-sesongen, falt tv-ratingene med 50 prosent. Halvparten av seerne forsvant! Annonseinntektene stupte, interessen for PGA-touren forduftet. Da han vendte tilbake i 2009-sesongen, føk seertallene i været, reklamepengene flommet inn igjen – til tross for at verden var på full fart inn i finanskrisen.

Hvordan tror du interessen kommer til å være for den første turneringen Woods stiller opp i etter «pausen»?

Når tidenes beste golfspiller omsider entrer tee’en og kliner sin første drive nedover fairwayen, kommer han til å være bedre og mer fryktinngytende enn noensinne. Han kommer til å ha en «f**k you»-innstilling vi ikke har sett maken til i idrettshistorien. Han kommer til å spille med hevnlyst, med en intens og rasende motivasjon til å knuse alt og alle. Han kommer til å vinne mer enn han noen gang har gjort.

Og konkurrentene på PGA-touren kommer til å ønske ham hjertelig velkommen.

Følg meg på twitter: www.twitter.com/tv2magnus

1

Patetisk

Han la seg ikke akkurat langflat, Alex Rodriguez, da han i går kveld satt på pressekonferansen for å fortelle sin historie om dopingbruk. Den umåtelig populære A-Rod – den største stjernen i baseballens univers – skulle legge alle kortene på bordet. I stedet serverte han en patetisk bortforklaring der han skyldte på ungdommelig naivitet og dumskap. Han presterte å si at han ikke visste at det han gjorde var ulovlig for så senere i uttalelsen å motsi seg selv fullstendig ved å innrømme at han skjønte han måtte slutte med steroider når Major League innførte dopingtester.

«Jeg var ung og dum», prøvde A-Rod seg. Ung og dum??? Dersom det stemmer at han kun dopet seg i årene fra 2001 til 2003, var han 25-28 år. Han hadde allerede vært proffspiller i seks år og tjent hundrevis av millioner med kroner. «Jeg var naiv». Var? Du er naiv nå, min gode mann. Du er grenseløst naiv dersom du tror at du kan lure verden ved å si «jeg visste ikke at jeg gjorde noe feil» og «jeg vet ikke om det hadde noen effekt». Han hadde muligheten til å innrømme alt, si at «jeg jukset for å bli en bedre spiller». I stedet fortsatte han bare å lyve. Det er skamløst, og amerikanske journalister har heldigvis ikke kjøpt den ynkelige unnskyldningen/bortforklaringen.

Testresultatene – som skulle hemmeligholdes og aldri komme ut – viste spor av Primobolan og testosteron. Rodriguez hevder han ikke visste hva han tok, kun at det ble kalt for «Boli», og avslører at det var en ukjent fetter som skaffet ham det i Den Dominikanske republikk, og som injiserte dosene.

Fortell ikke meg at han brukte dette i tre år uten å vite hva det var, at han fortsatte å bruke det selv om «det antagelig ikke hadde noen effekt». Og spar meg også for hele historien om denne fetteren som ingen vet hvem er. (A-Rod høres ut som meg da jeg var seks år og kom med skrønete forklaringer til foreldrene mine om hvor det hadde blitt av all sjokoladen som lå i skapet…)

Alex Rodriguez er ferdig. Selv om han aldri kommer til å bli straffet eller utestengt. Navnet hans er svertet så til de grader, alle prestasjonene hans, både tidligere og kommende, vil ha et stort spørsmålstegn ved siden av seg. En av historiens beste baseballspillere har jukset. Ferdig med det.

Skjønt helt sikker kan man aldri være. For han driver idretten sin i et land der man mer enn noe ønsker å tro det beste om sine helter. Der man tenker at «har man sonet sin straff, skal du få en ny sjanse». En fin tanke, men bare dersom straffen står i forhold til forbrytelsen. I NFL blir man utestengt i fire kamper dersom en blir tatt for bruk av steroider. Doper du deg hele sesongoppkjøringen med veksthormoner og anabole steroider og blir tatt, får du fire kamper på sidelinjen og så er alt glemt. Akkurat som om effekten av månedsvis med dopingbruk blir borte på noen uker…

Men som jeg tidligere har skrevet, problemstillingen er litt annerledes i de «amerikanske» idrettene, der man kun konkurrerer internt i landet, i sine egne ligaer. San Francisco 49ers spiller aldri internasjonale kamper mot europeiske lag, så det er på en måte ikke like prekært om de skulle bruke doping. Det er på en måte likt for alle. Det blir verre når man konkurrerer internasjonalt. Som i feks sykkel.

Vi trenger jo ikke se lengre enn til det pågående Tour of California for å skjønne mentaliteten. Min gode kollega Christian Paasche lagde denne reportasjen fra vestkysten tidligere denne uken:

Når Paasche prater med mannen i gata der borte opplever han hvor ivrige de er til å tilgi juksemakerne. Når Floyd Landis og Tyler Hamilton sier at testene som felte dem var uriktige, tror folket heller på utøverne enn på dopingjegerne som har avslørt dem. Man går sågar så langt som å kritisere dopingtestene for å være upålitelige…

Jeg er selv født i USA, er umåtelig glad i landet og folket. Men akkurat på dette punktet er det nesten så jeg blir litt sjokkert. Mange virker nesten desperate etter å feie ubehagelige problemer under teppet slik at de kan glede seg over imponerende idrettsprestasjoner, show, rekorder og resultater. «Floyd Landis? Han har sonet sin dom, han er ren, han heier jeg på!»
På en annen side har han sonet to år, ikke bare noen uker. Eller som i A-Rods tilfelle: ingen dom i det hele tatt.

1

En hel nasjon i tusen knas

Se for deg følgende scenario:

I løpet av fire, fem år rundt tusenårsskiftet blir Norges beste fotballspillere mistenkt for å ha dopet seg. Bevis etter bevis lekker ut, det finnes rapporter som tyder på at våre beste menn har jukset seg til suksess. Noen år senere kommer avsløringene. Henning Berg, Roar Strand, Bent Skammelsrud, Kjetil Rekdal. Det viser seg at alle var dopet – norsk fotballs popularitet stuper. Sponsorer trekker seg, tilskuerne forsvinner, seertallene går rett ad undas. Når du tror det ikke kan bli verre kommer bomben. Ole Gunnar Solskjær var dopet hele sin karriere. Alle hans prestasjoner strykes. Alle de store stundene – VM-seieren over Brasil, RBKs mirakel på San Siro, Solskjærs avgjørende mesterligascoring mot Bayern Munchen – var bare juks, løgn og bedrag.

Noen år senere ( vi sier 2009): norsk fotball er endelig på vei opp igjen. Massive og strengere doptester er innført, alle er nå rene. John Carew er på toppen av sin karriere – og beviset på at det går an å lykkes uten doping. Han blir kåret til verdens beste fotballspiller og hylles over hele Europa. Så smeller bomben igjen. Han er dopet han også.

Absurd? For oss virker dette helt vanvittig og usannsynlig. Men det er akkurat dette som skjer i USA i disse dager. Bytt ut fotballspillere med baseball-spillere og multiplisér alle konsekvenser – både økonomiske og sportslige – med mange tusen. Og så har du den gigantiske skandalen som er iferd med å utspille seg over there.

Da det i helgen ble avslørt at Alex Rodriguez har brukt steroider gikk en hel idrett og på mange måter en hel nasjon i tusen knas. Og det verste er at det godt kan tenkes at dette kun er begynnelsen.

USA har et gigantisk dopingproblem. Alle har fått med seg BALCO-saken, Marion Jones og andre friidrettsutøveres fall. Men saken mot feks Marion Jones er bare en liten bit av et digert bilde der vanvittige summer, uendelig med prestisje og all troverdighet står på spill. For i USA er friidrett en nisjesport sammenlignet med de tre store: Amerikansk fotball, basketball og baseball. Det er her pengene ligger. For å si det slik: er du 18 år og løper hundremeter på ti blank satser du ikke på sprint. Du satser på å bli wide receiver i NFL. Det er her pengene ligger, det er disse idrettene som er populære blant folket.

Basketball, amerikansk fotball og baseball er erkeamerikanske idretter. Når NBA-mesteren er kåret kaller de seg for World Champions (selv om det var Spania som vant forrige basket-VM). Det samme i NFL og Major League. USA er verden. Og i USAs verden bryr man seg mer om show, spektakulære prestasjoner og rekorder enn hvilke midler som blir brukt for å oppnå dem. Her ligger kjernen til hele problemet. Et problem som kan føre amerikansk idrett ut i et uføre vi aldri har sett maken til.

Fram til 2003 ble det ikke foretatt dopingtester i baseball. Hvorfor? Fordi det ikke eksisterte doping i idretten og derfor var «unødvendig». Men rekordene falt som fluer, Mark McGwire, Sammy Sosa og Barry Bonds slo ballen hardere og lengre enn noen andre noen sinne hadde gjort. Ryktene begynte å gå, noen av spillerne begynte å se mistenkelig svære ut. I 2002 ble ledelsen i Major League enige med den vanvittig mektige spiller-organisasjonen om at utøverne skulle la seg teste. All testing skulle være hemmelig, resultatene skulle aldri komme ut, og dersom noen testet positivt skulle dette aldri få konsekvenser for noen. Dette var kun for researchens skyld – for å finne ut om man skulle begynne med tilfeldige dopingtester også i baseball.

Resultatene av disse testene har forblitt hemmelige. Helt til nå like før helgen.

104 spillere testet positivt i 2003. Det er avsindige fem prosent av alle spillerne i ligaen. Kun A-Rod sitt navn har lekket ut, men de øvrige blir nok offentligjort med tiden de også.

Etter at det ble klart at så mange spillere benyttet seg av ulovlige midler ble det innført dopingtester også i Major League. Men de har ikke akkurat gått nådeløst til verks for å komme problemet til livs. Fram til for noen år siden var straffen for en førstegangsforseelse terapi. Helt sant. Ble du tatt i doping skulle du få tilbud om terapi. Nå er strafferammene som følger: første gang du tester positivt får du ti kampers karantene. Ved andregangsforseelse 30 kamper. Tredje gang: 60 kamper. Fjerde gang: en hel sesong. Spillerne blir testet én gang pr sesong. Tar man i betraktning at grunnsesongen i Major League spilles over 162 kamper, er jo ikke dette rare straffene. De høye herrer i Major League – og resten av amerikansk idrett for den saks skyld – dro ned rullegardinen og latet som om problemet ikke eksisterte. Og de har gjort det siden. Nå har sannheten innhentet dem. Barry Bonds – innehaveren av den mest prestisjetunge rekorden i amerikansk idrett, rekorden for flest home runs – ble tatt. Han er nå tiltalt for mened (for å ha løyet til myndighetene under etterforskningen av dopingsaken mot ham og mot BALCO – det samme som Marion Jones havnet i fengsel for). Roger Clemens – tidenes beste pitcher – og et amerikansk ikon – lider samme skjebne. En etter en blir de tatt. De store heltene. Amerikanernes svar på Solskjær, Flo, Dæhlie og Koss.

Men problemet er mye mer utstrakt enn at det kun gjelder baseball. NFL – den amerikanske fotball-ligaen – driver ikke akkurat til 20 i stil de heller. For to sesonger siden ble to av de største forsvarsstjernene i ligaen – Rodney Harrison i New England Patriots og Shawne Merriman i San Diego Chargers – tatt for bruk av veksthormonet HGH. Dommen? Fire kampers utestengelse. Et hån mot idretten, uten at de skjønner det selv. Fire kamper senere er begge tilbake for sine respektive klubber og dominerer kampene. «De har jo sonet sin straff» unnskyldes det. I stedet for å bli utestengt i to år, evt på livstid, blir de hyllet som helter og store spillere av fans, trenere og journalister (akkurat dette med journalistene er et kapittel for seg selv – det står for meg som helt ubegripelig at amerikanske sportssjournalister ikke evner å grave mer og lager flere saker om den forpestede situasjonen idrettene deres nå befinner seg i. )

Jeg intervjuet Anders Myrvold for noen år siden i forbindelse med en sak om doping i NHL. Han kunne fortelle at lagdoktoren til Detroit Red Wings noen uker før OL i Torino i 2006 kom inn i garderoben og sa til spillerne: «gutter – i OL er det dopingtester, er det noen av dere som putter i dere noe som kan slå ut på de testene så må dere kutte ut det nå».

I NBA har jeg foreløpig ikke hørt om noen som er tatt for anabole steroider. Men det er neppe fordi dopingen ikke eksisterer. Testingen er antagelig ikke topp her heller…

Så hvor kommer dette til å ende? Kommer man endelig til å ta et oppgjør med doping og juks i amerikansk idrett? Når baseballens korthus nå ramler sammen, vil man gå de andre «amerikanske» idrettene nærmere etter i sømmene? Eller vil man fortsette som i dag, og ta noen friidrettsutøvere i ny og ne og late som man gjør en god jobb i antidoping-arbeidet?

Neste kapittel i sagaen om Alex Rodriguez og baseball-skandalen er antagelig at spiller-foreningen og ligaen kommer til å gå til angrep på kilden som har gitt listen over dopere til en journalist. At det er han som må straffes, at det var en avtale om at informasjonen aldri skulle
komme offentligheten for øyet, at spillerne som lot seg teste skulle være fritatt for straff og sanksjoner. Men de kommer ikke til å komme langt med den strategien. Informasjonen som er lekket ut er sann – og for spektakulær til at den kan overskygges av formaliteter. Tidenes kanskje mest kjente informant – W. Mark Felt – alias Deep Throat – mannen som avslørte Richard Nixon – slapp unna fordi opplysningene han kom med var relevante.

Baseball er på mange måter idretten som har speilet amerikansk kultur og historie. Til og med i lille Norge har vi hørt om Joe DiMaggio, Babe Ruth og Micky Mantle; folkets idrettshelter. Akkurat som Barry Bonds, Roger Clemens og Alex Rodriguez har vært det i nyere tid. Men så var alt bare juks og fanteri. Så gjenstår det å se om baseball tar med seg de andre idrettene ned i avgrunnen. Katastrofen er ikke langt unna. Det spørs bare om amerikanerne vil redde idretten ved å rydde opp eller ved å dekke over.

Jeg håper ikke de trekker ned rullegardinen en gang til.

1

Fotball på nett – enten du vil det eller ikke

Fotballen skal vises på nett i stedet for tv de neste årene. Ikke i tillegg til. I stedet for.

Fotball på nett er en fin ting. Jeg har selv vært en ivrig bruker av TV 2 Sumo, en fornøyd bruker i så måte. Et glimrende alternativ når jeg ikke har hatt mulighet til å se Tippeligaen på tv. Med en solid strek under alternativ. For fotball er best på tv.

NFFs uttalelser om at dette er fremtiden høres for meg mest ut som et forsøk på å overbevise seg selv. Samtidig er fotballfans i hele kongeriket i ferd med å forstå hvilken luksus de faktisk har levd i de siste tre sesongene. Debattforumene flommer over av innlegg fra illsinte fotballelskere som raser mot avgjørelsen. Ta en titt på tv2sporten.no eller VG Nett. Liten tvil om hva publikum mener om dette…

Tror du min fotballinteresserte farfar kommer til å kjøpe seg laptop, bredbånd, trådløs ruter, HDMI-kabel og flatskjerm for å se Tippeliga-fotball på søndagene? Skal kompisgjengen samles foran pc’en søndag klokken 18? Eller gir vi beng i alt sammen og venter til oppsummeringen kommer klokken 2215?

Ser vi til USA (og det gjør man jo ofte), går de i en helt annen retning. Der sendes samtlige kamper i HD, samtlige kamper dekkes med solid journalistikk – før kampen, under kampen og etter kampen. Det spilles kamper i enten NFL, NBA, MLB og NHL hver eneste dag, og alle blir behandlet på samme ærefulle måte. Hver eneste dunk, hver eneste touchdown, hver eneste home run, hvert eneste slagskudd. I full HD, rett hjem i stua. På tv’en. Du kan selvsagt også se alt sammen på nett. Som et supplement, som en alternativ løsning når du ikke har mulighet til å sette deg ned i godstolen foran 42-tommeren. NFL er i en klasse for seg – de som bor utenfor USA kan til alt overmål se kampene streamet på nett – i HD!!! (helt sant – streamete nettsendinger i full HD – sjekk ut www.nfl.com/gamepass om du ikke tror meg)

I England kan du se samtlige Premier League-kamper live om du ønsker det. Serie A i Italia. La Liga i Spania. Bundesliga i Tyskland. De tre siste årene har du kunnet nyte samme tilbud her i landet også. Nå må det norske folk finne fram pc’en. Takket være NFF.

reklame