Mens vi venter på Lance og Oprah

Natt til fredag kommer intervjuet mange venter på.

Millioner av tilskuere ser frem til det over to timer lange intervjuet mellom talkshowdronningen Oprah Winfrey og den fallerte idrettsstjernen Lance Armstrong. Er mange spekulasjoner om hva som blir sagt, og hvorfor Armstrong velger å gå ut akkurat nå. Selv vet jeg lite annet enn hva som er kommet frem gjennom media. Men vi vet temmelig sikkert at Armstrong innrømmer doping og at han under intervjuet beklaget misbruket. I tillegg var han nylig på besøk i lokalene til Livestrong. Beklagelsen han kom med der bekrefter at han er i ferd med å innrømme bruk av ulovelige preparater for å lykkes som Tour de France-vinner.

1286

Hvorfor velger Armstrong å snakke nå? Igjen, de færreste vet hvorfor. Er det en beslutning tatt etter nøyaktige overveielser – og del av en strategi – eller er det fordi han tynges av skyldfølelse og anger?

Jeg velger å tro på det første, og at svært mye står på spill. Hva som kommer frem hos Oprah er sannsynligvis veloverveide ord som skal bidra til å bygge ny troverdighet, uten signaler som øker motivasjonen og selvsikkerheten fra partene som vurderer søksmål. Vi vet at Armstrong balanserer på en hårfin balanse og at det spekuleres i om mulige søksmål med summer opp i 100 millioner dollar.

Selv om Oprah sier hun har gjennomført betydelige forberedelser, og utsetter Armstrong for et kritisk intervju, tror jeg seansen inneholder lange tillits- og sympativekkende monologer fra Armstrong. Som jeg har sagt, selv Armstrongs verste kritikere kan bli lurt av hans enestående taleevner. Om han igjen fanger publikum hos Oprah, er han i så fall i gang med å redde stumpene av sitt tidligere suverene merkenavn, som gjorde han til en av sportshistoriens aller største og mest populære personligheter.

Om et vellykket intervju hos Oprah er nok til å unngå at han blir saksøkt for millioner av dollar, og i verste fall havner i fengsel, er derimot ikke sannsynlig. Men også statlige institusjoner påvirkes av stemninger i media og følelser blant folket. En følelsesladet og gripende tv – sending kan derfor bli særdeles viktig for fremtiden til Armstrong.

Hva med sykkelsporten? Ja, den lider under påkjenningen av Armstrong- saken. Mange mener at sykkelsporten kan takke texaneren for hans rolle som sykkelrytter. Ja, på kort sikt brakte han sykkelsporten opp på et nytt nivå hva gjelder internasjonal oppmerksomhet. Pengene flommet inn gjennom sykkelsalg, økte sponsor- og TV-rettigheter. Men i dag betaler dagens utøvere prisen ved at sportens omdømme er på et bunnivå. Selv rene utøvere må finne seg i å bli mistenkeliggjort kun fordi de sykler.
Var alt dopingmisbruket og metodene bak de syv Tour de France-seierne verdt det?

Svaret er nei. Metodene undergravde idrettens verdier, ærlige utøvere ble frastjålet sine muligheter og sporten har fått et betydelig omdømme problem som særlig rammer dagens utøvere. For Armstrong har all suksessen endt i en skikkelig bakrus som må oppleves som det rene mareritt for den vanlige mannen i gata.
I fremtiden kan Armstrong saken føyes inn blant de mange dårlige eksempler om hva som skjer når grådigheten tar overhånd. Armstrong er heldigvis ikke alene i dette tvilsomme selskapet.

Samtidig, det kan komme noe positiv ut av skandalen og alle de triste historiene som ligger bak fallet fra tronen? Helt riktig blir Armstrong betegnet som et monster muliggjort av et råttent system. Med et slikt perspektiv bør han tilgis og hans historie bidra til bygging av en ny idrettsstruktur. Kanskje sykkelsporten trengte sjokket for å gjennomføre hestekuren nødvendig for å rydde opp slik at vi får fortgang i kampen mot dopingondet?  Jeg tror vi kan lære mye av skandalen og jeg velger å tro at et slikt trist kapittel måtte komme før det kan bli bedre. Det er lov å håpe, og for oss som tror på idrettens verdier er det verdt å kjempe for.

Mads!

Varsomhet i idretten

For et par dager siden twitret jeg om Marc Biver, manageren til Dario Cologna. Biver var sportsdirektør i det kontroversielle sykkellaget Astana. I 2007, under Bivers ledelse, leverte laget flere positive dopingprøver, inkludert lagets kaptein Alexander Vinokourov. Samme år ble mannskapet og hele støtteapparatet kastet ut fra Tour de France. Sporten opplevde et av sine verste øyeblikk. Jeg skal ikke gå videre inn på Astana og lagets historie. Det er også viktig å presisere at Biver ikke er beskyldt for å være involvert i selve dopingpraksisen. Så vidt jeg vet har samme mann aldri vært etterforsket eller pekt ut som en tilrettelegger for ulovelig praksis. Jeg anklager ikke Biver for noe ulovelig.
VG spurte meg om hva jeg mente om at Biver er manager for skistjernen Cologna. I artikkelen er jeg riktig sitert. Kjapt oppsummert sier at jeg ville vært skeptisk til å anbefale et samarbeid med Biver.
Før jeg går inn på hvorfor vil jeg presisere noen forhold.
Colognas trener, Fredrik Aukland, får i samme artikkel sin rettmessige mulighet til tilsvar. Jeg forstår Auklands frustrasjon om at spørsmålet stilles i relasjon med det kontroversielle Astana laget. Det er forstålig om det føles urettferdig at ukulturen som herjet i Astana blandes med Dario Colognas gode navn og rykte. Vi må huske at det ikke er noen indikasjoner eller mistanker om doping mot Cologna. Derfor var det oppklarende og nyttig at Aukland får frem den viktige presiseringen av managerrollen til Biver. Forholdet mellom Cologna og Biver handler om rent økonomiske forhold via sponsorselskapet Tridem Sports. Samme selskap arbeider og har levert tjenester til flere arrangement og utøvere på elitenivå, inkludert Ski VM i Holmenkollen.

At spørsmålet allikevel stilles er dessverre naturlig og viser hvor farlige potensielt spekulative relasjoner er i idretten. Trodde folkene rundt Cologna at spørsmålet aldri ville blitt stilt? En dag ville det komme opp, med all den frustrasjon og tap av viktig energi slike medieoppslag fører med seg for berørte parter, skyldige som uskyldig. Som oftest på verst tenkelige tidspunkt, som nå under Tour de Ski.
Jeg gjentar at managerrollen mellom Biver og Cologna heldigvis ikke er en sak, og for de fleste idrettselskere er Cologna en troverdig og flott representant for idretten.
Men med den siste tids norske dopingkontroverser friskt i minne er det et relevant spørsmål hvilke reaksjoner det ville skapt om en norsk utøver (særlig sykkelrytter) hadde inngått samarbeid med en tidligere leder av et lag med kjente dopingproblemer. Ville det i det hele tatt blitt akseptert? Jeg er i tvil om et lignende samarbeid hadde blitt tolerert blant lederne i Norsk idrett. Forestill dere overskriften, ” Norsk utøver innleder samarbeid med tidligere leder i dopingbelastet sykkellag”. Unner ingen er slik belasting.
Nylig ble to norske semi- sykkelproffer på norske lag nektet et treningsopphold i Italia som inkluderte treningsråd fra den tidligere sykkelproffen Michele Bartoli. Den tidligere italienske sykkelstjernen er aldri tatt i doping, men det fryktes at Bartoli har en link til den spanske dopingsskandalen Puerto. Puerto- saken skal forhåpentligvis gjenåpnes i 2013, slik at vi kanskje får vite den fulle- og hele sannheten bak bedrageriet satt i system rundt dopinglegen Fuentes.
Poenget med å holde de to ambisiøse og talentfulle utøverne hjemme var føre- var – prinsippet. Norges sykkelforbund har lært av Kjærgård- saken og tar alle forhåndsregler. Ja, det er forskjell på  sponsorsamarbeidet mellom Biver og Cologna, og treningssamarbeidet med de to norske sykkelrytterne. Men med dagens medieklima, hvor overskriftene bidrar til å skape betydelig mistanke, må alle forbund, idrettslag, utøvere og rådgivere av omdømmemessig og forebyggende hensyn være ekstremt varsomme med hvem utøverne deres omgås. Forhåndsdømmingen er dessverre betydelig blant publikum, og media (slike som meg inkludert)har et ansvar.
Det aktuelle samarbeidet viser også hvordan de samme folkene går igjen på tvers av ulike idretter som managere, trenere og medisinske rådgivere. Dessverre er det en viss fare for at flere av disse agentene og managerne er mest opptatt av å maksimere profitt, med fare for at moral og etikk havner på sidelinjen. At Biver dukker opp i langrenn, er et godt eksempel på at personer som oppfattes som dårlige ledere og rådgivere i sykkelsporten, kan arbeide og tjene gode penger i andre idretter, tett på kjente idrettsstjerner. Det som skaper spekulative og dømmende overskrifter i en idrett (les sykkel), kan fortsette uten spørsmål i andre (Forklar meg hvorfor det er slik?).
Tilbake til Biver. Hvorfor er jeg skeptisk til en person som aldri har vært anklaget for noe?  Føre – var – prinsippet er allerede beskrevet, men jeg er i tillegg skeptisk av følgende grunner. Biver ledet et lag med betydelig ukultur. Som leder for flere av verdens beste sykkelryttere var han medansvarlig for at hans lag bidro til å dra sykkelsportens omdømme ned i søla. Jeg husker også godt et intervju med samme mann utenfor Astana bussen underveis i Frankrike rundt mens kontroversene raste. Det stormet etter alle de uheldige dopingepisodene. Da TV2s reporter stilte Biver spørsmål om hans mening rundt problematikken svarte han avvisende og tydelig brydd, – Jeg snakker ikke om slike ting. Ikke særlig imponerende og ansvarsfull måte å svare i hans rolle som idrettsleder. Selv satt jeg igjen med et inntrykk av at han ønsket å bagatellisere et viktig spørsmål. Mangelen på åpenhet var påfallende, og jeg håper årsaken til den unnvikende holdningen utelukkende skyldtes feighet. En holdning som ikke holder i dag hvor mangelen på åpenhet nettopp brukes som en av forklaringene på dopingspøkelset.
Derfor er jeg skeptisk til at Marc Biver operer som rådgiver for en flott utøver som Cologna.
Men husk, å være skeptisk til et samarbeid er ikke det samme som å fordømme. Dessuten har jeg stor tillit til Aukland og den norske landslagstreneren for Sveits Guri Hetland.
Lykke til videre i Tour de Ski!
Mads!

Lisenssjokket som skaper mer hodebry for UCI

Nyheten om at Katusha ikke fikk fornyet lisens i World Touren (WT) kom som et sjokk på sykkelverdenen. Det russiske storlaget er ranket nest best etter Team Sky, og for andre år på rad vant Katusha-rytteren Joaquim Rodriguez sammenlagt.

I skrivende stund foreligger det fremdeles ingen forklaring fra Det internasjonale sykkelforbundet (UCI), noe som etterlater et stort spørsmålstegn ved hele prosessen.

I utgangspunktet stod kampen om de siste tre plassene i mellom FDJ, Lotto- Belisol, Argos- Shimano og Tinkoff- Saxo. Mest spenning var det om kampen mellom nederlandske Argos- Shimano (som søkte seg opp fra ProContinental-nivå), og danske Saxo-Tinkoff. Sistnevnte manglet poeng fordi Alberto Contadors poengscore ikke teller i lagrankingen i en periode på to år etter endt dopingdom.

De 18 lagene som får lisens til WT er automatisk invitert til de største rittene og derfor av stor betydning for sponsorer og utøvere. Utvelgelsen vurderes ut fra lagets poengscore, etiske, økonomiske og administrative kriterier. Spørsmålet mange stilte seg var på hvilke av disse fire kriteriene Katusha sviktet?

Mange trodde lisensnekten handlet om etiske spørsmål. Laget har fire ryttere involvert i den pågående Montova- etterforskningen i Italia, tidligere Armstrong-kamerat Vladislav Ekimov er nylig signert som lagets direktør, i tillegg til spekulasjoner om eventuelle saker som enda ikke er kommet frem i offentligheten. Men på tross av kritiske saker er ikke Katusha dårligere stilt enn flere av sine konkurrenter i samme liga.

Hva med det økonomiske? Satsingen bak Katusha er enorm og laget har et av sportens største budsjetter. At laget mangler midler er lite sannsynlig, men en mulighet er at lagets administrasjon ikke har imøtegått de strenge og omfattende krav til regnskaper, budsjetter og annen dokumentasjon for lagets drift. En faks til UCI fra advokatselskapet som representerer Katusha, nylig avbildet på bloggen til The Inner Ring (http://inrng.com/), kan tyde på at saken handler om prosedyresvikt. I så fall en unødvendig grunn da avgjørelsen om plass i WT er en prosess med gode muligheter for å rette mangler underveis.

Arbeidet med vurderingen av hvert søkerlag gjøres av en uavhengig lisenskommisjon. At uavhengigheten er ytterst reell styrket seg med lisensbomben, som sannsynligvis skaper betydelig hodebry for UCI (hvem sa UCI var korrupt?). Folkene bak Katusha er ikke hvem som helst og det er duket for bråk når mektige russere føler seg tråkket på. En mektig mann, som sannsynligvis river seg i håret, er russeren og multimilliardæren Igor Makarov. Oligarken er storeier i gasselskapet Itera, omgås den politiske eliten i Russland, er president i det russiske sykkelforbundet og en av initiativtakerne til den russiske sykkelsatsingen.

Utrolig nok sitter Makarov i styret til UCI, og ryktene sier han har ambisjoner om presidenttittelen i det øverste internasjonale sykkelorganet, enten ved egen person eller via tidligere sportsminister i Moldovia, Paris- Roubaix vinner og sportsdirektør i Katusha, Andrei Tchmil.

Advokatene til det russiske sykkellaget var raske med trusler om rettssak for å gjenvinne lisens og ære for det russiske prestisjeprosjektet. Om en eventuell rettssak gir Katusha lisensen tilbake må UCI utvide WT feltet. Det kan igjen skape turbulens i forholdet til de mektige rittarrangørene, som ønsker mest mulig frihet til å invitere rittets deltakere. Avtalen i dag er at arrangørene av WT- ritt kan invitere fire lag. Etter mye kamp mellom UCI og arrangørene ble det opprinnelige WT- feltet redusert fra 20 til 18 lag. Det er tvilsomt at arrangørene er positive til en utvidelse.

Med et utvidet WT-felt blir det tøffere kamp om de tre tilgjengelige wildcard invitasjonene i de største rittene. Det er dårlig nytt for ProContinental-lagene som går langt i å love sine sponsorer en plass i det gjeve selskap.
Slik det ligger an blir Katusha nedgradert til ProContinental. Igjen spisser det konkurransen om wildcardinvitasjoner og det skaper stor usikkerhet om rittprogrammet for det russiske storlagets utøvere. Med et sterkt mannskap som blant annet inkluderer Rodriguez, Menchov og Kristoff er det store muligheter for invitasjoner til mange store ritt. Men det er ikke sikkert at det russiske laget får delta i alle de store klassikerne eller Frankrike rundt. Med norske øyne er det kjedlig om ikke Stavanger-gutten Aleksander Kristoff får æren av å debutere i verdens største sykkelritt – slik han selv tror er realistisk- i 2013. Med blant annet bronse i landveisrittet i London, ble 2012 en gjennombruddssesong for Kristoff. Det er realistisk at han kan kjempe om seiere på enkeltetapper i verdens største sykkelritt. Den norske representanten i Katusha viser et betydelig potensial også i klassikerne. Han ble 15 i Flandern rundt, et solid resultat det er logisk å bygge videre på i 2013. Dessverre er det ikke sikkert at verken nordmannen eller det russiske Katusha laget blir å se på startstreken uten WT- lisens.

Det er duket for konflikt og lite sannsynlig at julefreden senker seg over UCI sin base i sveitsiske Aigle. Igjen blåser det rundt sykkelsportens ledende organ, som fra før har enorme utfordringer og arbeidsoppgaver med blant annet dopingspørsmålet og omdømmebygging. Hva som blir utfallet av Katusha- saken blir interessant å følge. Imens må publikum, utøvere, støtteapparat og sponsorer atter være vitne til dramatikk utenfor den sportslige arena.

Mads!

Begrensede straffemuligheter i Kjærgaard- saken

I morgen holdes styremøte i Norges Cycleforbund (NCF) hvor det besluttes hvilke straffereaksjon som skal føres mot de to tidligere sykkel- og landslagslederne Steffen Kjærgaard og Svein Gaute Hølestøl. Siden Kjærgaard- saken sprakk har NCF hatt samtaler med de to kameratene som syklet sammen i det lille danske sykkellaget Chicky World. Det er mulig forbundet vet mer enn hva allerede er kommet frem i kjølvannet av Kjærgaards innrømmelser. Ryktene sier at opplysninger fra samtalene har vært sjokkerende.


Utgangspunktet til Kjærgaard og Hølestøl er forskjellig. Kjærgaard har innrømmet doping i perioden 1998- 2002, og løyet om den mørke dopingfortiden som gav han fart på pedalene som profesjonell sykkelrytter. Oppsvinget har uten tvil gitt han økonomiske gevinster, blant annet som medlem av vinnerlaget rundt Lance Armstrong i Tour de France i 2000 og 2001. Svein Gaute Hølestøl visste om kameratens dopingfortid, men tok han allikevel ut til å representere Norge da han ledet sykkellandslaget. I tillegg holdt han tett om den samme løgnen da Kjærgaard tok over hans rolle i sykkelforbundet. Hølestøl har innrømmet kontakt med den samme belgiske legen som hjalp til med Kjærgaards første omgang med doping, men nekter selv misbruk.

På tross av to betydelige tillitsbrudd er det lite sannsynlig at sykkelforbundet sitter med tilgjengelige løsninger eller vilje til annet enn symbolske straffereaksjoner.

NCF har søkt råd fra personer i idrettsmiljøet med juridisk spisskompetanse rundt lignende saker. Disse rådene tas sikkert til betraktning på morgendagens styremøte. Allikevel tviler jeg på at forbundet sitter på muligheter eller vilje til tøffe reaksjoner. Kjærgaards dopingmisbruk skjedde før han ble ansatt i forbundet og saken er foreldet. Det er forventet at NCF avskjediger Kjærgaard fra sin nåværende stilling som sportssjef.

I dag er han sykemeldt og har uansett kun seks uker igjen av kontrakten. I tillegg tror jeg forbundet benytter muligheten til å stenge begge ute fra fremtidige tillitsverv i idretten.  At forbundet søker tøffe tiltak (for eksempel økonomiske) ut over avskjedigelse og utestegning er lite sannsynlig. På tross av tillitsbruddet og skuffelsen over dopingmisbruk, tror jeg forbundsstyret ser saken i lys av ukulturen som rådet og som de to sykkelrytterne var en del av. Isolert ingen unnskyldning, men saken gjelder en tidligere- og nåværende ansatt, og godt bekjente som dermed automatisk skaper et menneskelig aspekt det nok tas hensyn til.

Det er ikke lett å dømme en av sine egne, og det reiser automatisk spørsmålet om behovet for et uavhengig doping- og domsorgan innenfor idretten. NCF- styret må veie prinsipper mot den menneskelige påkjenningen som hører med en dopingavsløring. Hølestøl har fått mye kritikk og helt sikkert kjent på saken som en stor påkjenning. Men den som virkelig har følt offentlighetens gapestokk er uten tvil Kjærgaard.

Tiden er allikevel inne for å legge saken bak seg og se fremover. Sakens oppmerksomhet og natur er av en slik art at det forventes en straff. Om straffen oppfattes som korrekt gjenstår å se.

Lærdom fra Kjærgaard-saken

For et par uker siden kom nyheten om at de norske stortalentene Vegard Robinson Bugge og Frans Leonard Markaskard var klare for et treningsopplegg rundt italieneren Michele Bartoli. Den tidligere sykkelstjernen var en av de virkelig store på slutten av nitti- tallet, med seire i blant annet Flandern rundt, Liege- Bastogne- Liege, Flech Wallonne og Amstel Gold Race. Dessverre linkes Bartoli til den spanske dopinglegen (eller rettere sagt gynekologen) Eufemanio Fuentes, som beskyldes for å ha ledet et omfattende dopingnettverk rundt flere av verdens beste idrettsutøvere. Puerto saken er svært kontroversiell, og er ventet å tas opp igjen i januar 2013. Det fryktes at det vi vet til nå kun er toppen av isfjellet.

Etter opprulling av den store skandalen rundt Lance Armstrong, som også dro med seg Steffen Kjærgaard, er det stor vilje her hjemme og internasjonalt til å unngå lignende saker i fremtiden. For Robinson Bugge og Markaskard betyr det at det planlagte treningsopplegget i Italia brått ble lagt på is. På tross av at Bartoli aldri er dømt for brudd på dopingreglementet, har de to norske ungguttene fått beskjed fra Norges sykkelforbund om å holde seg unna alt som kan føre til den minste antydning til spekulasjon og mistanke.

Nå diskuteres det om sykkelforbundet fremstår som dobbelmoralsk. Hva med andre norske ryttere som er tilknyttet ledere og lag med dopingfortid? Blant annet nevnes vår egen sykkelkonge Thor Hushovd i storlaget BMC, et lag hvor enkelte medlemmer av rytterstall og støtteapparat linkes til doping. Men det er noen vesentlige forskjeller mellom Italia oppholdet til de to ungguttene og profflivet til Thor Hushovd. Det viktigste er erfaring.

Vi må lære av Kjærgaard-Saken. Steffen Kjærgaard er i utgangspunktet en tvers igjennom snill og hederlig fyr. Da han reise ut i den store proffverden hadde han gode holdninger og verdier fra grasrota i Norge i bagasjen. Allikevel gikk det galt. Hva Kjærgaard eventuelt forteller Antidoping Norge i fremtiden vet vi ikke, men jeg antar at han vil fortelle om dårlig rådgivning og påvirkning fra miljøet rundt seg. I så fall kan vi konkludere med at den tidligere TVM, Chicky World og US Postal Service proffen er et offer for dårlig innflytelse. Ingen unnskyldning, men det er viktig å luke ut eventuelle dårlige ledere for å bygge en ny kultur. Uheldige og lignende saker kan skje igjen, og derfor er det riktig at den norske sykkelledelsen ikke tar noen sjanser med Robinson Bugge og Markaskard. Forbund og ledere er kanskje paranoide og urimelige over for Bartoli og miljøet rundt han. Kanskje representerer den tidligere sykkelstjernen gode verdier og holdninger. Problemet er at vi ikke vet, og i lys av den triste historien rundt Kjærgård må vi vise varsomhet i fremtiden.

Som nevnt er forskjellen mellom Oksen fra Grimstad og de to unggutta stor. Thor Hushovd har 13 års erfaring i proffsirkuset. Han startet karrieren i Credit Agricole, et lag kjent for avstand til doping. Hushovd kunne velge og vrake etter noen meget suksessrike år som U23-rytter. Grunnen til at han valgte det franske laget var langsiktig satsing og sunne holdninger. I dag ser vi at valget bygget videre på den gode ballasten Grimstad-gutten hadde fra Norsk idrett, og at det styrket Hushovd som ren utøver i tøff konkurranse mot de mange rytterne som jukset. Thor Hushovd status i feltet er stor fordi han er kjent som en ren og ærlig rytter. Faren for å gi etter for negativ påvirkning er marginal uansett hvilke miljø han omgås. Vi vet at Hushovds holdninger står fjellstøtt, og vi har tillit til at han tar riktige valg etter mange år i miljøet. Holdningene hos Robinson Bugge og Markaskard er sikkert også meget bra, men de er unge og uerfarne talenter vi trenger for å bidra i oppbyggingen av Norsk sykkelsports lovende fremtid. Etter Kjærgård saken ser vi de tragiske konsekvensene av å være i feil miljø. Sykkel Norge har lært at vi ikke kan ta sjanser.

Dårlig lederskap ødelegger sykkelsporten

Etter det amerikanske antidopingbyråets knusende rapport over Lance Armstrong og personene rundt han, virker sporten å ha nådd et bunnivå hva gjelder troverdighet. Den negative omtalen gjør at publikum og støttespillere snur sporten ryggen. Nylig trakk storsponsoren Rabobank seg og skaper usikkerhet og belastninger for de som har laget som arbeidsgiver, inkludert Lars Petter Nordhaug. Trist og på mange måter urettferdig for de som aldri har vært involvert i doping, men også forstålig da en sponsor ikke ønsker å assosieres med negative overskrifter.
I løpet av den neste uken får vi sannsynligvis vite mer om nok en dopingskandale under opprulling i Italia. En sak som inkluderer et sammensurium av ulovelig virksomhet som skattekriminalitet, falske arbeidskontrakter og doping tilrettelagt av advokater, bankdirektører og den italienske kjeltringen og legen Michele Ferrari. Det er god grunn til å frykte at flere arbeidsplasser i sykkelsporten går tapt som konsekvens.

Men først den vanvittige saken rundt Lance Armstrong. Tidligere var han helten som kom tilbake og vant Tour de France etter alvorlig kreftdiagnose. Med alle avsløringene blir han i dag beskrevet som et monster.
Spørsmålet mange stiller er hvordan organisert doping i en slik skala er mulig å gjennomføre uten å bli avslørt? Når jeg tenker tilbake i tid, på all informasjonen som fløyt i miljøet er det en skam at dopingspøkelset har fått herje over et slikt tidsrom. Noen sentrale personer må ha vist mer enn hva de gav uttrykk for.
I 1996, dro jeg på treningssamling med Bjørgvin Sykkelklubb. Det var mitt første år i seniorklassen og Bjørgvin var landets beste amatørlag, med blant andre de tidligere proffryttere Bo Andre Namtvedt, Bjørn Stenersen og Lars Kristian Johnsen. Alle topptrente utøvere som returnerte fra profflivet med knuste drømmer. Selv var jeg ung og naiv. Jeg var overbevist om at de beste sykkelstjernene jeg leste om i diverse sykkelblader var resultater av hardt og ærlig arbeid.
På treningssamling med Bjørgvin hørte jeg historiene som gav mitt første møte med tvilen.
Særlig var vitneskildringene fra Namtvedt sterke. På tross av faren for å ødelegge visjonene til en ung utøver som meg, la Namtvedt lite imellom når han beskrev sitt syn og erfaringer. Namtvedt var åpenbart skuffet og visste han kunne oppnådd mer på sykkelsete. Sykkelsamlingen med Bjørgvin ble dermed mitt første møte med de mange beretningene om doping jeg hørte i løpet av sykkelkarrieren. Fra den dag var jeg mer skeptisk når jeg så suverene prestasjoner blant mine gamle helter. Spørsmålet om doping hang over de store stjernene. Jeg hørte stadig flere historier om dopingmisbruk blant mine sykkelkollegaer, men var aldri vitne til noe annet enn hva som ble fortalt i miljøet. Historiene gikk som ild i tørt gress, og det eksisterte en betydelig mistanke på tvers av ulike lag og miljøer. Men historier og sladder er vanskelig å forholde seg til. Jeg hadde ofte lyst til å snakke med pressen om det jeg hadde hørt, men det fremstår som lite troverdig å siteres på historier som kan avfeies som rykter. Det viktige er uansett ikke hva jeg som enkeltperson hørte og sa videre. Problemet er at de på toppen – ledelsen i det internasjonale sykkelforbundet, som helt sikkert hørte de samme historiene – ikke sjekket om det var hold i de mange dopingryktene.

Juks i sykkelsport og idrett generelt har dessverre alltid eksistert. Personlig mener jeg at kampen mot doping, både hva gjelder holdninger og ikke minst utviklingen av testmetoder og strategi enda er på et tidlig stadium.  På nittitallet skapte EPO et monster i sykkelsporten. Monsteret var feltet med stadig flere brukere av bloddopingmiddelet. Et felt beskrevet som en bilkø med stadig økende snittfart. Avstaden økte mellom de ærlige og de som brukte kunstig stimuli. Godt hjulet av kyniske ledere, støtteapparat, advokater, bankforbindelser og leger ble det utviklet en infrastruktur som sørget for at noen utøvere alltid presterte på topp gjennom høye blodverdier og ekstra muskelkraft. Allerede i ung alder hørte jeg historier om utbredelsen av EPO, veksthormoner, steroider, insulin, og amfetamin. Allikevel fortsatte jeg å tro at det var mulig å lykkes uten, og jeg var skråsikker på at antidopingarbeidet i det miste reduserte bruken.
Med Festina skandalen i 1998 trodde jeg på en kulturendring. Da Lance Armstrong vant i 99, var jeg overbevist om at han var et produkt av en ny generasjon. Armstrong var en fantastisk inspirasjonskilde som gav tro på hardt arbeid og rå mental innstilling. I stede viser det seg at amerikaneren kom tilbake fra kreften uten skrupler, og at doping var en viktig del av planen.
Da noen lag og ledere- særlig i Frankrike- endret syn på juks og forstod behovet for endring etter skandalen i 98, brukte de uærlige miljøene anledningen til å øke avstanden til de rene ytterligere. I spissen for svindelen var Armstrong og hans sportsdirektør Johan Bruyneel. Armstrong gav sykkelsporten en stjerne uten sidestykke i historien. Interessen for sporten økte og pengene rullet inn via sponsorer og arrangementer. På tross av stygge rykter og diverse hendelser som burde vært fulgt opp av sykkelmyndighetene, fortsatte ukulturen grunnet det internasjonale sykkelforbundets grådighet og evne til å stikke hodet i sanden. De første tegnene til at Armstrong jukset meldte seg allerede i 99. I dag betaler sporten en dyr pris for mangel på handlekraft og evne til å kjempe for idrettens grunnleggende verdier.
Men oppi alt det tragiske skjedde det også noe positivt. Festina – skandalen førte til en lovendring i Frankrike, som blant annet kriminaliserte doping og tvang frem en kursendring i fransk sykkelsport og idrett generelt. Italia kom etter og politietterforskning der er i ferd med å slå hull på en betydelig verkebyll infisert av doping og mafiametoder. Tester mot EPO ble utviklet og gjorde bruken risikabel for brukerne. Blodpasset ble igangsatt i fra 2008 som et pionerprosjekt i kampen mot doping. Alt har bidratt til å bremse misbruket, gjøre det vanskeligere å jukse, og dermed hjulpet de rene utøverne. Allikevel fortsatte de skrupuløse kynikerne svindelen ved å heve seg over regler og idrettens beste. Samtidig med fremskritt i kampen mot doping, har den unnvikende holdning til å rydde opp blant idrettsledere forsvart juksemakerne med en egen stayerevne for søken etter uærlige metoder. Dermed utviklet sykkelsporten en elite av hellige kuer, hevet over regler og som representerte en tikkende bombe.
Snøballen begynte for alvor å rulle da Floyd Landis fortalte sin historie. I dag sitter vi med en 1000 sider lang rapport som forteller om et vannvittig system bygd på grådighet og svindel. De fleste aktive eller tidligere aktive proffrytterne har hørt mange av rapportens ulike vitneskildringer for lenge siden. Nå vet vi at ryktene vi hørte, ikke er overdreven fantasi.

I kjølevannet av skandalene rundt Armstrong er det naturlig at mange snur sporten ryggen. Mange generaliserer på bakgrunn av skandalene og straffer dermed rene utøvere og positive tiltak. Innledningsvis påstod jeg at kampen mot doping enda er i et begynnerstadium. I et historisk perspektiv er omfattende antidopingtiltak ganske nytt. For meg er Festina- skandalen en milepæl i kampen mot doping. Alt som skjedde før den tid er useriøst sammenlignet med i dag. Endring av lovverk, hardere konsekvenser og mer intelligente testmetoder vil på sikt bidra til en renere idrett. Sykkel er ikke alene om å ha et problem, men sykkel har vært hardt belastet og tar i dag konsekvensene både på godt og ondt. Det vonde er at sykkelsporten er blitt et symbol på doping, det positive er tiltakene som tvinges frem i kjølevannet av alle skandalene.
Jeg tror sykkelsporten er renere nå enn hva den var før EPO middelets tragiske inntog på 90- tallet. De mest ekstreme prestasjonene opp fjellene i Tour de France har uteblitt de siste par årene. Statistikk på tall over kraften som produseres opp de bratte fjellene er nedadgående, og rytterne ser mer slitne ut. Norge er plutselig en av de dominerende nasjonene på medaljestatistikken i VM. Tilfeldig? Jeg har tillit til de norske utøvere og tror det snarer er et positiv tegn på at sporten er renere. Noen mener sykkelsporten er blitt kjedligere. Slike påstander provoserer meg, jeg ser i stede tegn til en sport i positiv endring. I kjølevannet av nok en stor skandale har sporten sjanse til å ta et oppgjør med fortiden. Den ansvarlige ledelsen må gå foran og vise vei. Det er ikke lenger rom for unnvikende lederskap.

Lys fremtid for norsk sykkelsport!

For det norske sykkelpublikum og alle involvert i norsk sykkelsport er det god grunn til å feire dagens VM gull på tempo til Oskar Svendsen. For mange er bragden og øyeblikket i seg selv verdt en fest, men fremtidsutsiktene gir den største grunnen til glede. Seier på juniortemporittet i VM er som å komme ut fra Harvard University med beste karakterer på alle eksamener. Potensialet er enormt, alt ligger til rette for en fantastisk karriere. Svendsen er ung, og mye kan gå galt på veien mot suksess. Men ser man på tidligere vinnere av VM tempo for herrer junior er det lett å ha forhåpninger om en ny norsk idrettsstjerne. På listen over tidligere vinnere av samme disiplin og klasse finner vi Fabian Cancellara (1998 og 1999), Piotr Mazur (2000), Jurgen Van Den Broeck (2001), Mikhail Ignatiev (2002 og 2003), Patric Gretsch (2004), Marcel Kittel (2005 og 2006), Taylor Phinney (2007), Michal Kwiatkowski (2008), Luke Durbridge (2009), Bob Jungels (2010) og Mads Wurtz Schmidt (2011). Wurtz Schmidt er enda ung og bør vente før han tar steget opp til proffene. Ellers er alle, bortsett fra polakken Piotr Mazur, kjente navn blant sykkelkjennere.
Tempoøvelsen er en spesielt god indikasjon på om du innehar gode forutsetninger for suksess. Mann mot mann i kamp mot klokka overlater lite til tilfeldighetene. Den med best fysisk kapasitet vinner. Fra før vi vet at Svendsen har ekstrem kapasitet gjennom vannvittige testresultater. For nordmenn finnes vel knapt noe bedre sammenligningsgrunnlag enn nettopp Bjørn Dæhli. Svendsen har høyere o2 opptak en skikongen, og med dagens gullritt viser han også konkurranseevne av ypperste internasjonal klasse. En gave til norsk idrett og sykkelsport spesielt!

Med Svendsen ser vi hvilken effekt oppmerksomheten rundt Tour de France og de norske prestasjonene til spesielt Thor Hushovd, Edvald Boasson Hagen og Kurt Asle Arvesen har skapt av økt bredde og motivasjon til satsing. Norsk sykkelsport blomstrer og Svendsen er beviset på de positive ringvirkningene i kjølevannet av positiv medieoppmerksomhet og kulturbygging.
Det siste er viktig for fremgang. Summen av all adferd og holdninger, og forståelsen for hva som skal til for å bli god, er i ferd med å bli godt forankret i mange miljøer på norsk grasrotplan. I tillegg er det verdt å trekke frem arbeidet som gjøres på Norges Toppidrettsgymnas (hvor Svendsen er elev), som bygger mye av sin filosofi rundt erfaringen i norsk toppidrett og Olympiatoppen. Det betyr å lære av de beste uansett idrett, og tenke helhet i prestasjonsutvikling. Det spiller ingen rolle om du kommer fra en liten sykkelnasjon, om det er vinter og dårlige sykkelforhold halve året, bare du har holdningene og adferden som skal til for å lykkes med de ressurser som finnes.

Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Rundt stortalentene er det alltid lagkamerater, treningspartnere og konkurrenter som blir gode. Jevnaldrende utøvere rundt de beste dras automatisk opp på et høyere nivå ved å trene, konkurrere og fungere som et miljø rundt vinnerne. Gabriel Rasch, Morten Hegreberg og meg selv var heldige å være en del av miljøet rundt Thor Hushovd. Alle ble senere proffer. Styrken til Oksen fra Grimstad bidro til å heve en generasjon ryttere. Aleksander Kristoff og Lars Petter Nordhaug var i skyggen av Boasson Hagen da de syklet sammen i talentfabrikken som i dag heter Joker Merida. Utfordringen hevet de til det nødvendige nivået for proffkontrakt.
I dag er Kristoff lykkelig eier av bronse medalje fra de olympiske leker i London. Lars Petter Nordhaug har seilet opp som en outsider til VM medalje førstkommende søndag.
Rundt Oscar Svendsen finner vi blant andre Amund Grøndahl Jansen, Marcus Hoelgaard, Fridtjof Røinås, Kristian Asvold og Petter Schmidt. Sammen har de kjørt Norge opp som femte beste juniornasjon i verden. Det er god grunn til å være optimist på vegne av fremtiden til norsk sykkelsport!

Tøffe uttakskriterier på verdens beste sykkellag

Mange, inkludert meg selv, ble overrasket over nyheten om at Lars Petter Nordhaug ikke får mulighet i årets Spania rundt. Etter sterk sykling på vårsesongen og på fellesstarten i London har sykkelinteresserte nordmenn gledet seg til å se Tønsberggutten i et tre ukers ritt.

Skymannskapet til Spania rundt består av Chris Froome, Ben Swift, Sergio Henao, Rigoberto Uran, Richie Porte, Ian Stannard, Xabier Zandio, Danny Pate og Juan Antonio Flecha.
Med andre plass sammenlagt i fjorårets Spania rundt og i årets Tour de France, er Froome blant favorittene til øverste plass på pallen når rittet avsluttes i Madrid 9.september.
Som Wiggins i Frankrike, får den sensasjonelle briten med seg fantastiske hjelperyttere. Froome får fire nøkkelryttere i fjellene. Richie Porte, som i sitt første år som profesjonell ble syv sammenlagt i Italia rundt i 2010. Porte var imponerende som hjelperytter i Tour de France, og med frihet til å sykle for egne sjanser potensielt en av verdens beste etapperyttere. Rigoberto Uran ble to på fellesstarten i London og syv sammenlagt i årets Italia rundt. Formsterke Sergio Henao ble ni sammenlagt i årets Giro, tre sammenlagt i Polen rundt og avsluttet nylig Burgos rundt på en sterk andre plass.
Rittet inneholder syv etapper som kan ende med samlet felt, og uttaket av Ben Swift viser at Sky åpenbart har ambisjoner om mer enn sammendraget. Britiske Swift er en vinnertype, som potensielt kan utfordre Mark Cavendish rolle som verdens beste spurter. Til å gjøre grovjobben på flatene for den raske 24 åringen tar Sky med Zandio, Pate, Flecha og Stannard. Alle med betydelig erfaring, tillit som hjelperyttere, i tillegg til verdifull tempostyrke til den 16 kilometer lange innledende lagtempoetappen. Veteranen Flecha har i også klatreegenskaper som kan bidra på de kuperte etappene, og evne til å kjøre frem Swift i en farlig og hektisk massespurt (Den spanske klassikerspesialisten ryktes forresten å være på vei bort fra Team Sky).

Det spekuleres i om vrakingen av Nordhaug er et resultat av at den klatresterke nordmannen har signert for nederlandske Rabobank neste sesong. Enten som en straff (bitterhet), eller fordi Sky føler seg tvunget grunnet det internasjonale sykkelforbundets rankingsystem. Dagens system fungerer slik at rytterne tar med seg alle opptjente rankingpoeng over til ny arbeidsgiver. Dermed grubles det på om lag på vippen til å klare kvalifiseringen til den viktige WorldTouren utelater ryttere på vei bort. Dermed unngår de at poengene bidrar til konkurrerende lag.
Team Sky er ranket som verdens beste sykkellag, og økonomi til å kjøpe nødvendig antall poeng. Sannsynligheten for at suksesslaget frykter for plassen i det gode selskapet er derfor svært liten.
Antakelig ville det vært tyngre å utelate Nordhaug fra Vuelta- troppen om han forlenget avtalen med det britiske superlaget. En tre ukers tour på slutten av sesongen gir et verdifullt grunnlag inn i ny sesong, og Lars Petter er en rytter i strålende utvikling som har godt av erfaring. Neste år er Nordhaug ute av Sky, og derfor liten grunn for slik omtanke når han uansett er utenfor deres ansvar i 2013. Derimot ser de potensialet 27 åringen har til å skape resultater i sine siste arbeidsoppgaver for laget. Nordmannen har meget gode muligheter for suksess i de to WorldTour rittene i Canada 7 og 9. september. Det alternative rittprogrammet kan gi verdifulle rankingpoeng og solid oppkjøring til verdensmesterskapet i Limburg i Nederland 23. september.

Lars Petter Nordhaug har vært imponerende i årets sesong og fortjener å delta i de ritt han ønsker. Men en gjennomgang av Sky troppen til Spania rundt skaper ikke et bilde av at utelatelsen er urettferdig. Noen syntes kanskje Nordhaug er et smartere valg fremfor Zandio. Men den 35 år gamle spanjolen er en av de virkelig erfarne veteranene i feltet, med til sammen 12 deltagelser i de ulike tre ukers rittene. Dessuten, det handler om å bygge et lag bestående av ulik spisskompetanse. Vi så hvordan Sky lyktes med dette i Tour de France.
At Nordhaug ikke er tatt ut er mest et signal om at han sykler for verdens beste sykkellag og opplever knallhard konkurranse om ønsket rittprogram.
Utelatelsen styrker oppfatningen av at det er lurt at han bytter arbeidsgiver etter årets sesong.
Team Sky er rett og slett for sterkt.

Mads!

I kjølevannet av nok en dopingsak

Vi er vitne til en ny dopingsak. Frank Schleck har testet positivt for det vanndrivende middelet Xipamide. Stoffet regnes ikke som prestasjonsfremmende og er derfor i en kategori hvor strafferammen varierer fra en advarsel til et års utestegning. I fjor avla russeren Alexandr Kolobnev en positiv prøve for et stoff under tilsvarende kategori. Han fikk bot og advarsel av det russiske forbundet som straff. Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) syntes straffet var for lav og anket den inn for øverste ankeinstans i idretten (CAS). Saken endte med at Kolobnev ble frikjent og han er i dag tilbake hos sin gamle arbeidsgiver Katusha.
Det er sannsynlig at Frank Schleck må igjennom samme prosess.
Hvert enkelt lands sykkelforbund skal foreslå en passende straff i forhold til den aktuelle forseelsen. Med statusen til brødreparet Schleck i Luxemburg, er det ikke overraskende om også storebror Schleck kun ender opp med en advarsel. I så fall blir det interessant om UCI anker saken videre til CAS.
Hva skal vi tro? Foreløpig må vi vente på resultatet av b- prøven. Deretter må vi forholde oss til prosessen til endelig dom. Skrekken er at prosessen trekker ut og stjeler oppmerksomhet på samme måte som Contador- saken.
Ingen- kanskje bortsett fra Schleck selv – vet hvordan han har fått i seg det ulovelige stoffet. Hovedpersonen hevder hardnakket at han ikke har noen anelse. Er b- prøven positiv (noe den vanligvis er) mener Schleck at han er utsatt for forgiftning gjennom sabotasje eller et forurenset produkt. Altså at han uten viten har spist, eller drukket noe som inneholder stoffet, eventuelt at han er utsatt for noe kriminelt. Han truer med søksmål. Problemet er bare at han ikke vet hvem han skal saksøke.
Tvilen skal komme tiltalte til gode, og utøvere er trodd og frikjent med lignende forklaring. Det blir i så fall opp til Schleck å forberede et forsvar som beviser at han er offer for uheldige omstendigheter. Det blir en tøff oppgave. I følge regelverket er en utøver ansvarlig for hva han/hun får i seg, men det er allikevel mulig å overbevise domsinstansene. I første omgang sykkelforbundet i Luxemburg. Frank Schleck er blant Luxemburgs mest populære idrettspersonligheter, og min magefølelse sier meg at en streng straff sitter langt inne hos det nasjonale sykkelforbundet.

I etterkant av den positive prøven ble jeg ringt opp av flere medier som spurte meg om jeg var overrasket. Dessverre er jeg ikke det. Jeg må innrømme at jeg ikke har glemt den uheldige pengeoverføringen mellom Frank Schleck og dopinglegen Fuentes. Pengeoverføring styrker ikke troverdigheten til den sterke klatreren i dagens situasjon.
Jeg ble også spurt om sporten mister troverdighet som et resultat av den triste nyheten. Jeg mener snarere tvert imot. At ryttere fremdeles avlegger positive dopingprøver viser at sykkelsporten har et system som fanger opp ulovelige stoffer. Dopingmetodene blir stadig mer avanserte, og mange er redd for at kontrollmyndighetene taper kampen mot juksemakerne. Derfor er det et godt tegn at det finnes testing som svarer på uheldige fremskritt innen nye dopingmetoder. På generelt grunnlag er det er ikke entydig negativt at en rytter av Frank Schlecks kaliber avsløres. Særlig i forbindelse med Lance Armstrong saken er Sykkelmyndighetene (UCI) anklaget for å være korrupt og unnvikende.
Prøven til Frank Schleck ble raskt offentliggjort og viser at systemet fungerer. At utøvere tas og skandaler et faktum skaper preventiv effekt på de som vurderer å jukse.

Er det mulig å vinne kampen mot doping? Sykkelsporten har svært mange utøvere på høyt nivå. Bare i WorldTouren (øverste divisjon) finnes ca 500 sykkelryttere fordel på 18 lag. Bak WorldTour finns 22 ProContinental lag med rundt 450 ryttere. Bak de to øverste nivåene finnes Continental divisjonen med alle sine utøvere som er mer eller mindre profesjonelle. Det er altså svært mange utøvere på høyt nivå og det er dessverre realistisk at noen- enten bevist eller ubevist- tester positivt.
Sykkelsporten er forbundet med høy prestisje og mulighet til å tjene store penger. Faktorer som dessverre fører til ulovelige snarveier og kriminelle handlinger.
Mange peker på tilbakefall og nye avsløringer som bevis på at sporten ikke er i endring. Men ville det ikke vært tankevekkende om en knallhard sport som sykling, med gode muligheter for rikdom og berømmelse, var helt uten avsløringer? For meg er det et sunnhetstegn at ryttere avsløres og ulovelig stoffer blir funnet. Det svir og er trist, men viser at sporten har et kontrollorgan som fungerer i tillegg til å bane vei for de med ærlige hensikter. Forhåpentligvis fører de triste skjebnene bak skandalene til bedret moral.
Er kampen mot doping mulig å vinne? Jeg er kanskje naiv, men jeg er optimist og tror sykkelsporten er i ferd med å renskes opp. Sykkelfeltet er inne i en prosess som gradvis fører til en positiv kulturendring. I et historisk perspektiv er kampen mot doping fersk. Den startet for alvor først etter Festina skandalen i 1998. Jeg våger påstanden om at dopingkampen var lite troverdig før dopingsjokket i 98. Festina skandalen skapte handling som satte sporten på riktig spor mot en sunnere og mer rettferdig sport.  Det tar tid å skape endring, men vi ser allerede signaler til bedring. Økt testing og nye metoder er alle positive tiltak. I tillegg viser utøvere seg fra en mer menneskelig side enn på lang tid. Rytterne er rett og slett mindre ekstreme. De sykler saktere.
Kampen mot doping gir resultater og det er viktig at den fortsetter med full styrke slik at de rene og ærlige utøverne får vist sitt sanne potensial og oppnår den suksess de fortjener. På veien vil vi dessverre oppleve flere skandaler, og forhåpentligvis en generasjon som lærer av feilene fra fortiden.

Mads!

Kapteinsrollen til det norske herrelaget på sykkel i London

Det norske laget til de olympiske leker i London er tatt ut. På papiret har vi et spennende og solid lag. Selve uttaket er uten overraskelser, og alle fire har personlige resultater som forsvarer en billett.
I etterkant av uttaket ble det i tillegg gjort klart at veteranen i laget, Thor Hushovd, blir kapteinen som skal styre sine yngre og mindre erfarne landsmenn igjennom det åpne og tøffe landeveisrittet. Hushovd er et naturlig valg, ikke bare i lys av hans erfaring, men også fordi han er den mest meritterte på det norske laget. Oksen fra Grimstad har riktignok hatt en svak sesong og sliter per dags dato med formen. På samme tid i fjor hadde han nettopp brutt California rundt og mange var bekymret. Men Hushovd kom tilbake og fikk fin første etterlengtede seier i VM trøya under Sveits rundt.  Håpet er tilsvarende utvikling før Tour de France starten i Liege 30.juni.

Landslagsledelsen presiseres at kapteinsbindet gis videre til Hushovd fra Kurt Asle Arvesen. I dag er Arvesen pensjonert idrettsmann og opptatt som en del av det imponerende støtteapparatet i Team Sky. I tiden som aktiv var Arvesen en samlende lederskikkelse både på klubb- og landslagsnivå. Under fjorårets VM i Danmark hadde hans rolle i det norske laget potensialet til å bli viktigere enn noen gang. Med Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd på startstreken hadde Norge plutselig to omtalte vinnerkandidater. Landslagssjefen Steffen Kjæregård hadde en vanskelig oppgave med å bestemme hvem som skulle prioriteres om begge satt med i finalen. Den midlertidige løsningen, som gav publikum og utøvere få svar, var at rytterne skulle løse den siste taktiske vurderingen seg i mellom i kampens hete mot oppløpet (kontrasten fra det britiske landslagets samlede innsats for Mark Cavendish var slående). Beslutningen om hvem skulle hjelpe hvem var altså opp til rytterne å bestemme. De fleste – sannsynligvis rytterne inkludert – stilte spørsmål ved den praktiske gjennomføringen av en slik taktikk. Om en potensiell ekstrem – men allikevel realistisk situasjon – med både Boasson Hagen og Hushovd i vinnerposisjon, kunne Arvesen blitt garantien for samarbeid og et best mulig kollektivt resultat. Som kaptein ville det blitt eresfjordingens rolle å ta beslutninger for lagets lagets beste på tross av enkeltutøveres personlige ambisjoner.

I så fall en svært viktige taktisk beslutning i hans siste ritt i landslagstrøye.
Dessverre fikk vi aldri gleden av å oppleve en slik situasjon. Hushovd havnet i et velt og ble frakjørt. Det ubehagelige spørsmålet og ansvaret uteble, og Boasson Hagen kjempet seg inn til en godkjent syvende plass. Ungguttens beste plassering i mesterskap som profesjonell.
Kapteinene Arvesen var nød- løsning for en landslagsledelse med beslutningsvegring. Uten Arvesen mister vi det som så ut som en nøytral kaptein mellom to vinnerskaller uenige om hvem som er best. Hushovd er fremdeles en naturlig kaptein, som styrer laget underveis. Men den viktigste avgjørelsen, hvem som er best på oppløpet i kampen om det edle metallet, må tas av landslagsledelsen før start.

Vi gleder oss til London!
Mads!