Alle innlegg av Mads Kaggestad

Doping krever mange ofre men få ansvarlige

Forrige uke ble sykkelsporten atter en gang rystet av dopingavsløringer med forgreininger til tidlig 2000- tallet.
I boken «Gul Feber» retter dopingdømte Michael Rasmussen anklager mot flere navngitte personer inkludert tidligere toppsyklist Rolf Sørensen, tidligere lagkamerater Frank Høy og Nicki Sørensen, hans tidligere sportsdirektør Bjarne Riis og tre tidligere canadiske terrengsykkellister inkludert fjorårets Italia rundt- vinner Ryder Hesjedal.
Blant navnene nevnt i boken er det få overraskelser. Sørensen innrømmet dopingbruk i vinter, og Bjarne Riis og hans mannskap har mange negative saker hengende over seg. At Bjarne Riis var leder for et lag med en betydelig ukultur blir stadig mer klart. I et slikt klima er det ikke overraskende at flere av hans elever gav etter for dopingspøkelset. Det er som i næringslivet. Ukultur blant lederne smitter fort nedover i organisasjonen. En påvirkes av miljøet rundt seg.
Sykkelsportens dopingproblemer kan i stor grad forklares med enten ledernes unnvikende adferd, eller  i enkelte tilfeller enda verre, som pådrivere for juks.
I boken til Rasmussen kommer det også frem at han ble beskyttet og slapp unna svært mistenkelige dopingprøver avgitt under Frankrike rundt i 2005. Vi vet at Lance Armstrong nøt samme beskyttende hånd fra sykkelsportens øverste ledelse med daværende sykkelpresident Hein Verbruggen i spissen. Det er sannsynlig at Armstrong og Rasmussen ikke var de eneste som nøt en slik service.
Lederen som skulle beskytte de rene utøverne og idrettens verdier, var altså delaktig i lovbruddene og hjalp dopende utøvere med å slippe unna.
I tilfelle Rasmussen tyder det på at Hein Verbruggen visste hva som foregikk. Dessverre syntes han det var viktigere å unngå stygge overskrifter, og i stedet beskytte pengestrømmen til sporten via fete sponsoravtaler og økt popularitet.
I forrige blogg skrev jeg om Pat McQuaid som tok over som president for UCI i 2006.
Fra 2006 økt kampen mot doping i omfang og tilhørende dopingskandaler tvang frem nye holdninger og et behov for endret adferd. Økt åpenhet blant ryttere og støtteapparat skapte en ny og mer troverdig vind i sykkelsporten. Blant lederne i spiss for den nye åpenhetskulturen var Jonathan Vaughters. Amerikaneren er tidligere lagkamerat av Lance Armstrong i US Postal Service og har innrømmet dopingbruk. Den tidligere klatresterke rytteren la den aktive karrieren på hylla i 2003. Han har beskrevet oppgitthet over dopingproblemene i sporten som årsak til karrierestansen. Vaughters flyttet hjem til USA og startet et utviklingslag med navn Slipstream Sports (senere Team Garmin- Sharp). Målet var å starte et verdibasert lag hvor utøverne var 100 prosent rene for doping.
Laget signerte en blanding av unge utøvere beskrevet som spydspisser for en ny gererasjon, og gamle dopingtatte utøvere med kjennskap til sportens mørke sider. Fordi Vaughters selv var tidligere dopingsynder ønsket han å gi angrende syndere en ny mulighet, og at de unge skulle lære av fortidens ofre. I 2010 signerte han også daværende verdensmester Thor Hushovd etter at laget til nordmannen (Cervelo TestTeam) fusjonerte med Team Garmin. Nordmannen er kjent i sykkelmiljøet for gode holdninger og avstand til doping, og uttalte at antidoping profilen styrket avgjørelsen for å signere for det nye laget. Samarbeidet mellom Vaughters og Hushovd varte bare et år og skal ikke ha vært spesielt godt.
Ryder Hesjedal (som nå er avslørt som dopingbruker av Michael Rasmussen) var blant de eldre rytterne og ble lagets stjerne. Canadieren med norske aner fra Vaksdal kommune var forholdsvis ukjent, men med lang fartstid i sporten blant annet som lagkamerat med Lance Armstrong I US Postal. De siste årene har Hesjedal utviklet seg til å bli en av verdens beste etapperyttere, og det store gjennombruddet kom med seieren sammenlagt i fjorårets Italia rundt. Som kaptein for et lag kjent for nye ideer og sterke verdier ble seieren hyllet som et symbol på en ny dopingfri generasjon sykkelryttere.
Derfor slo avsløringene fra «Gul Feber» om at Hesjedal er en tidligere doper ned som en bombe i sykkelmiljøet. Tilliten til Garmin- lagets verdier sank som en stein.
Hesjedal sier selv han kun dopet seg i 2003. Lignende forklaringer har vi hørt før, og det er god grunn til å mistenke at det er taktiske vurderinger bak det han sier om at dopingbruken stammer fra langt tilbake i tid. Verdens antidopingbyrå (WADA) operer med åtte års foreldelsesfrist som gjør at Italia rundt vinneren slipper straff. Uansett er det kun Hesjedal som vet sannheten, og mistanken må han bære med seg resten av livet. Mye er dermed ødelagt for den rolige og sympatiske canadieren. Boken til Rasmussen drar flere ned i dopingsøla. Sannsynligvis er det rettferdighetssansen til dansken som slår inn når han ikke ønsker å stå alene med hetsen og karakterdrapet som hører med en dopingavsløring. Saken viser atter en gang at doping bare skaper tapere. De som en gang var vinnere og helter ender opp som dopingsyndere og må bære med seg skammen resten av livet.
De rene utøverne får aldri som fortjent, og dagens generasjon utøvere – uansett ærlige eller ikke-  må betale prisen for sviktende tillit blant publikum.
De største ofrene ved siden av selve idretten er utøverne. På toppen står lederne for lag og organisasjoner. De fleste slipper unna ansvaret og oppnår ofte anerkjennelse og skryt ved å fordømme enkeltutøveres handlinger. Men mange av disse lederne er også medskyldige i å ødelegge idrettens renomme gjennom inkonsekvente holdninger. I tilfelle sykkelsporten har vi lært at grådighet og jakt på fete sponsoravtaler på bekostning av idrettens verdier har en høy pris. Eksempelet bør fungere som skrekk og advarsel for eventuelle ledere av andre særforbund med dårlig samvittighet.
Hvem tar ansvaret for ikke å ha grepet inn og stoppet et system som skaper store personlige tragedier og en idrett i vanry?  I tilfelle sykkelsporten burde det vært Hein Verbruggen. Igjen må jeg uttrykke min undring over at samme mann i dag nyter æresmedlemskap i IOC, hvor han leder en komité mot kampfiksing. Av Gerard Heiberg beskrives han som en bra mann. Ikke særlig tillitsvekkende spør du meg.

Mads!

Hakkekyllingen McQuaid

Under VM i Firenze i slutten av september ble Brian Cookson valgt som ny president for det internasjonale sykkelforbundet (UCI).
Som president for det britiske sykkelforbundet siden 1997 bidro Cookson til at Storbritannia i dag er en av verdens ledende sykkelnasjoner. Storbritannia kan se tilbake på 19 gullmedaljer i de olympiske leker, 28 gull i de Paraolympiske leker, to seire sammenlagt i Frankrike rundt og et stort antall VM titler i landeveissykling, BMX og på bane.
For innsatsen for britisk sykkelsport er Cookson hedret med adelstittelen OBE.
Valget av Cookson skaper entusiasme og optimisme i sykkelsporten. Håpet er at den nye presidenten tar et oppgjør med en organisasjon mistenkt og anklaget for korrupsjon- og unnvikende adferd i kampen mot doping.
Den nye presidenten sier han ønsker en gransking av påstandene om korrupsjon i UCI, og det er grunn til å tro at han mener alvor. Noe av det første han gjorde da han tok over presidentskapet var å sikre datamaskiner fra å bli smuglet ut fra UCI sitt hovedkvarter i Aigle i Sveits.
Cookson vant presidentvalget over den sittende presidenten Pat McQuaid. Iren som styrte fra 2006 har fått skylden for det meste av jukset og bedrageriet som har kommet frem de siste årene. McQuaid er utskjelt blant journalister, idrettsledere – og publikum, og ansvarliggjort for mange av de verste dopingavsløringene i sykkelsporten. Dessverre for McQuaid er mye av kritikken lite nyansert hva angår tidsperioden den tidligere proffsykkellisten må svare for, og antidopingtiltakene som er satt i system etter at han kom til makten.
Ulykken for McQuaid var at han aldri kom seg helt ut av skyggen til sin forgjenger Hein Verbruggen. Nederlenderen som ble visepresident under McQuaid i 2006 hadde betydelig makt også etter at han tok et steg ned i sykkelsportens øverste styringsorgan.
Under Verbruggens tid som president (1992-2006) vokste sykkelsporten globalt og pengene rullet inn, godt hjulpet av blant andre Lance Armstrong.  Den tidligere lederen var en meget dyktig forretningsmann, som startet sin karriere som salgsmanager hos sjokoladeprodusenten Mars i 1970. For bedre tilgang til det belgiske sjokolademarkedet fikk han Mars til å sponse et belgisk sykkellag.
I 1975 ble han valgt inn i det nederlandske sykkelforbundets komité for profesjonell sykkelsport, og hadde ulike roller i det nederlandske sykkelforbundet til han ble sykkelpresident i 1992. Presidentperioden varte til 2005, en periode hvor dopingmisbruket akselererte med nye og mer sofistikerte dopingmetoder som EPO. Som alle andre aktive aktører i sporten må Verbruggen ha visst om det økende dopingproblemet. Lite ble gjort, og kritiske spørsmål ble avfeid som overdramatisering.
For Verbruggen var det viktigere å verne om sportens voksende popularitet og markedsverdi. Negative nyheter knyttet til doping ble en trussel mot produktet til den dyktige forretningsmannen.
I dag vet vi at han var bidragsyter til at Lance Armstrong slapp unna en positiv dopingtest under Tour de France i 1999, og mistenkelige dopingprøver fra Sveits rundt i 2001.  Nå er Verbruggen æresmedlem i IOC, og skal visstnok lede en komité som jobber mot kampfiksing i regi av den internasjonale olympiske komité.
I McQuaids presidentperiode fra 2006 og til nå har sporten hatt 462 positive dopingprøver. Statistikken er trist og vitner om en betydelig ukultur. Men hva sier alle de positive prøvene om kampen mot doping? Jo, at den i høy grad er – og har vært – til stede i sykkelsporten under den siste sykkelpresidenten.
Kampen mot doping i idretten har mange svakheter, blant annet at uavhengigheten varierer. Det er nok av historier fra idretten om hvordan dopingkampen bevisst har vært tonet ned og positive prøver vært dekket over. Hvert enkelt sær- forbund har betydelig kontroll over sitt foretrukne testregime, og ikke alle er sitt arbeid bevisst for å beskytte de rene utøverne og idrettes idealer.
For eksempel er det indikasjoner på at flere idretter er innvollvert i Operacion Puerto. Allikevel er UCI det eneste forbundet som har etterforsket og straffet utøvere knyttet til den spanske dopingskandalen. Sykkelrytterne som ble etterforsket og utestengt er ikke hvem som helst.
De var- og er – blant sportens største stjerner inkludert Alejandro Valverde, Ivan Basso og Jan Ullrich med flere. Det svir for et forbund å utstenge sine største og mest populære utøvere, men sykkel tok ansvar og krevde svar som kunne bidra til å straffe de involverte.
UCI var det første forbundet til å introdusere det biologiske passet i 2008. Blodpasset har sine svakheter, men er brukt til å avsløre blodmanipulasjon som ulike typer EPO og blodoverføringer. Sykkelsporten har flere eksempler på at profilerte utøvere er utestengt på bakgrunn av den nye metoden, en metode som i disse dager vurderes av blant annet FIFA.
Alberto Contador, en av sportens store stjerner, testet positivt på clenbuterol i 2009.
Ikke overraskende ble den populære sykkelrytteren frifunnet av det spanske sykkelforbundet, men han ble allikevel straffet fordi UCI med Pat McQuaid i spissen anket saken til CAS. Mange utøvere innen ulike idretter er frikjent etter en positiv test med samme stoff. UCI kunne gjort det samme og vist til lignende praksis i de mange sakene knyttet til clenbuterol, men tok i stede ansvar og viste alvor i kampen mot doping.
Avsløringene rundt Lance Armstrong og Operacion Puerto kom under McQuaids periode som president. Iren stod skolerett og ble ansvarliggjort for mye som gikk galt i perioden før han tok over lederrollen i internasjonal sykkelsport. I bakgrunnen lusket Hein Verbruggen, mannen som burde ha vært til stede og svart på de ubehagelige spørsmålene.
De fleste er glade for at McQuaid er avsatt som sykkelpresident og mistet sin tittel i IOC. Mistilliten hang over den kampglade tidligere proffsykkellisten.
Få snakker om forgjengeren Hein Verbruggen. Som president stakk han hodet dypt i sanden da EPO misbruket bredte seg i sykkelsporten, allikevel forblir han av de store gutta i internasjonal idrett og i IOC.
Er det rettferdig, og hva sier det egentlig om IOC?  Kjenner ikke Heiberg og resten av gutta i IOC historien til Verbruggen? Dessverre etterlates et inntrykk av at det etiske kastes på skraphaugen når IOC velger sine medlemmer.

Mads

Noe er galt med BMC

Det vil seg ikke for storlaget BMC Racing Team.
Det amerikanske sykkellaget ble spådd en dominerende rolle før 2012- sesongen da de signerte flere sykkelstjerner inkludert Philippe Gilbert, Tayler Phinney, Tejay Van Garderen og Thor Hushovd.
Rytterne ble fristet av topp oppfølging og en lønningspose ingen andre kunne tilby. Det siste kanskje det viktigste for at rytterne blir værende, fordi det sportslige virker for dårlig til at de mange sterke rytterne skinner som forventet i BMC drakten.
Siste nedturen kom i VM lagtempo. Da måtte laget ta til takke med den sure fjerde plassen.
I forkant ble laguttaket endret i siste liten, og Thor Hushovd ble utelatt fra den tilsynelatende sterke troppen som fikk sølv på distansen i fjor.
Meldingene i forkant fortalte om et amerikansk uttak som utslagsgivende for at nordmannen igjen måtte bite i seg skuffelsen over vraking.
Ikke første gang nordmannen settes på sidelinjen av den nye arbeidsgiveren, men Hushovd opplever en ny realitet i BMC som skiller seg fra tidligere lag hvor han har god erfaring med planlagte sesongopplegg, utarbeidet måneder før sesongstart.
En kan forsvare BMC med at det sikkert er likt for alle. Hvis tilfelle er det kanskje grunnen til at laget underpresterer?
Laget består av rytterne regnet blant de største talentene i verden, flere med lang erfaring som profesjonelle. Tidligere har de vært kapteiner og prioriterte ryttere med frihet til å velge opplegg best egnet for å prestere mest mulig optimalt.
I BMC virker de samme rytterne å være under et regime mest vanlig for ryttere lengre ned på rangstigen. For lavere rangerte ryttere er hverdagen et uforutsigbart rittprogram og kontinuerlig press for resultater. En type sportslig opplegg som gjør det vanskelig å planlegge formtopper og legge et skikkelig treningsgrunnlag. Konstant jag etter resultater, og usikkerhet om laguttak, gjør det vanskelig å gjennomføre nødvendig periodisering for varig og optimal belastning på trening og konkurranse. Usikkerhet kan føre til både fysisk- og mental overbelastning, og deretter mangel på nødvendig overskudd for å lykkes i toppen.
Inntrykket er at laget er dårlige til å planlegge ideelt rittprogram og samlinger for å lykkes i de viktigste rittene. På tross av enkeltprestasjoner som Cadel Evans tredje plass sammenlagt i årets Italia rundt (rittet var egentlig ikke på australierens rittprogram), sterke plasseringer fra Greg Van Avermaet og Philippe Gilbert, i tillegg til flere gledelige resultater fra Thor Hushovd, er det vanskelig å tro at lagets ambisjoner er tilfredstilt. Til det er resultatene for dårlig i ritt hvor det gjelder mest.
Utskiftning i ledelsen etter Tour de France har ikke skapt umiddelbare resultater, og fjerde plassen i lagtempo VM er et varsel om at det sportslige opplegget i BMC fremdeles ikke er godt nok. Rytterne underpresterte og var for langt fra medalje.
Min umiddelbare gjetning er at rytterne som slet seg igjennom de tøffe 56,8 kilometerne utenfor Firenze kom stinne av melkesyre til start.
Laget gjennomførte en tøff uke med beinharde lagtempodrag og amerikanske uttakning i forkant. Høy intensitet i statisk og uvant tempostilling forårsaker stor muskulær belastning. Slikt skaper dårlige sykkelbein. Sykkelbeina som i miljøet er kjent for sin ømfintlighet om de kjøres for hardt, men som heldigvis kommer raskt tilbake i form med de rette treningstiltak og justering av belastning.
Kanskje var det bra at Hushovd ble spart for den belastende nedturen i lagtempo VM?
Da BMC laget på en skuffende måte sleit seg igjennom årets Frankrike rundt uttalte Oksen fra Grimstad at han egentlig var glad han slapp. Hvem som helst kan forestille seg den dårlige stemningen i laget etter hvert som resultatene uteble og lagledelsen kranglet om ansvaret.
La oss håpe han tenker det samme nå, og at det alternative opplegget er mer oppbyggende både fysisk og mentalt.

Mads!

Tilstrekkelig straff for mottak av næring

På den 18 etappen fikk Chris Froome tidsstraff for å ta imot en sportsgel (eller sjokoladebar?) fra lagkameraten Richie Porte siste gang opp Alpes d’ Huez.
Reglene på gårsdagens klatreetappe, var at lagning fra bil ikke var tillat de siste seks kilometerne av etappen. Hvor langt fra mål rytterne kan motta lagning varierer mellom de ulike etappene. Det vanlige er siste 10- 20 kilometer.
For regelbruddet fikk Froome og Porte 20 sekunder hver i tidsstraff og 200 sveisiske franc i bot.
Den franske sportsdirektøren i Sky, Nocolas Portal fikk bot på 1000 sveitser franc, noe som gjorde sjokoladen (eller sukker- gelen?) til tidenes dyreste.
I teorien var det kun Porte som skulle straffes, da det var han som slapp seg ned til lagbilen og mottok den ureglementerte lagningen. Men alle forstår at Porte gjorde dette som en tjeneste for lagkapteinen Froome, og at det derfor er rimelig at begge straffes.
I etterkant var meningene mange. Noen mente næringsinntaket burde straffes hardere. Flere dristet seg til å spekulere i hvor mye Froome kan ha spart av tid ved inntaket av de ekstra kaloriene i kampens hete. Noen mente få sekunder, andre mente mange minutter. Uansett en tilnærmet umulig oppgave å kalkulere.
Med litt fantasi kan debatten tolkes som at rytterne er gitt en viss dagsrasjon mat, og at Froome jukset ved å spise mer enn tillat. Spekulasjonene dreide i en slik retning, at det for uvitende kunne forveksles med juks på linje med doping. Helt ute av alle proposisjoner.

For at debatten skal dreies i riktig retning er det viktig å være klar over hensikten med regelen.
Regelen er ikke laget for at rytterne skal nektes tilstrekkelig næringsinntak.
Snarere tvert i mot. Rytterne utsettes for voldsom belastning og ingen ønsker at rytterne skal gå næringstomme med alle de uheldige konsekvenser det har på det sportslige, og ikke minst på helsa til de utmattende og ekstremt nedkjørte kroppene. I ytterste konsekvens vil tilstrekkelig og riktig næring virke forbebyggende i kampen mot doping. Alle naturlige og sunne metoder som bidrar til å forebygge doping ønskes velkommen, og observasjoner av feltet viser stadig større bevissthet rundt detaljer som bidrar til helhetstanken rundt gode prestasjoner.
Tilbake til regelens funksjon. Meningen er at regelen skal forebygge mot muligheten for fordelaktig assistanse ved skjerming for vind
– og (særlig) at ryttere skyter ekstra fart via såkalte ”limte flasker”.
”Limte flasker” er et uttrykk i sykkelsporten for å beskrive det som i utgangspunktet ser ut som lagning av mat eller drikke, men som dessverre – og ofte åpenlyst – er juks gjennom bidrag til ekstra fart fra følgebilen. Alle som har fulgt godt med på sykkelsport har sett ryttere som holder litt ekstra på flasken når den gis gjennom bilruta til følgebilen. Slik skyter rytterne fart, som er særlig viktig å avverge i rittets avgjørende øyeblikk.
Tatt regelens mening i betraktning er straffen mot Froome derfor tilstrekkelig, fordi han mottok ikke fysisk hjelp ved å holde i bilen. Dessuten, det er ikke et mål at utmattende utøvere skal nektes næring når de utsettes for belastninger på grensen til det uforsvarlige. Straffen handler heldigvis ikke om selve næringsinntaket, men om assistanse fra bil for å forebygge kyniske former for juks. En type juks vi ikke var vitne til på etappen til Alpes d’ Huez.

Mads!

Er prestasjoner alene et bevis på doping?

Troverdigheten til toppidretten er satt på prøve. Den ene idrettshelten etter den andre rives ned fra sine troner. Navnene er mange, jeg orker ikke å begynne jobben med å nevne de alle. De finnes stort sett i de fleste prestisjefulle idretter, særlig i- og mest aktuelle i sykkel, friidrett og langrenn.

Bevisstheten rundt dopingproblemet har økt de siste årene. Bedrede anti- doping metoder har presset seg frem i idretter som sykkel, langrenn og friidrett, og avslørt u- kulturer uforenlig med idrettens verdier.
Sykkel er den idretten som har måtte tåle mest kritikk. Særlig avsløringen av Lance Armstrong var et slag i ansiktet på mange som lot seg inspirere av den en gang suverene Tour de France -rytteren.
De siste dagene er friidretten igjen dratt inn i dopingdebatten. Flere av verdens beste sprintere er tatt for stoffer oppført på den voksende forbudslisten til antidoping myndighetene.

Her hjemme fikk debatten uvanlig temperatur da noen av våre største idrettshelter innen paradegrenen langrenn ble anklaget for unormale blodverdier og mistenkeliggjort for doping.
I vinter var jeg paneldeltaker i en diskusjon om doping i norsk langrenn ved det årlige pressetreffet SKUP- konferansen i Tønsberg. Etter debatten satt jeg igjen med en følelse at de fleste journalistene som overvar diskusjonen var kritiske til de norske langrennsløperne.
Troverdigheten til idretten er altså sterkt svekket, og argumentasjonen er enkel. Utøvere som slår dopende utøvere, er vel dopet selv?
Mistanken sprer seg videre til dagens utøvere. Under Tour de France må Chris Froome daglig besvare kritiske dopingspørsmål. Er det virkelig mulig å sykle opp fjellene i et slikt tempo uten doping? Sammenligninger av tider fra Lance Armstrongs storhets tid viser at Froome holder omtrent samme tempo.  Store deler av publikum konkluderer at også Froome er dopet.
Etter avsløringene av sprintløperne i friidrett er det samme kritiske blikket rettet mot Usain Bolt.
Blant de beste 100- meter tidene i historien er for mange skitnet til av positive dopingprøver og avsløringer. Hvordan er det da mulig at Usain Bolt er ren?

 

Etter alle skandalene og skuffelsene er det naturlig at troverdigheten har sunket til et bunn- nivå. Idretten har seg selv å takke for at åpenbare problemer har blitt neglisjert altfor lenge.
Dagens utøvere, særlig de ærlige, betaler prisen for at idretten ikke har evnet å rydde opp.
Mistilliten rammer alle, særlig de på topp. Men er prestasjoner i seg selv et bevis på doping?
Når Froome akselererer oppover bratte fjellsider i Tour de France, Bolt er best i historien på 100- meter, og våre tidligere langrennshelter slår steindopende konkurrenter, er det da et bevis på at også de er dopet?

Jeg har sluttet å være sikker, til det er jeg altfor miljøskadet. Men, min erfaring med sykkel- og idrett gjør at jeg ikke er den første til å trekke frem doping som årsak. Prestasjonen isolert holder ikke som et bevis på doping. Fordi, hvordan vet vi hvilke fysiske begrensninger som ligger i menneskets natur og evne til å prestere? En stor tenker ble en gang sitert på følgende; Hemmeligheten bak suksess er hardt arbeid, derfor er det en hemmelighet for de fleste. Hva om årsaken ligger i hardt og ærlig arbeid?
Derimot blir jeg fort mistenksom om det i kjølevannet av fantastiske prestasjoner også melder seg andre indikasjoner som rykter, samarbeid med antatt u- etiske leger, anklager fra vitner tett på miljøet rundt den aktuelle utøveren, eller annet som kan bidra til tvil.
En positiv prøve er selvfølgelig den beste løsningen, men dessverre har dopingkontrollene begrensninger om metodene blant idrettssvindlerne er tilstrekkelig kyniske.
Dessverre har vi nok av eksempler på gjennomdopende utøvere som ikke tester positivt.
Avsløringer viser at dopingprøver har begrensninger som gjør det til et av mange nødvendige verktøy i arbeidet mot doping. Faktisk fungerer manipulerte negative dopingtester som et nyttig verktøy den dopede utøveren kan gjemme seg bak og bruke som falskt bevis. Hvor mange ganger hørte vi Lance Armstrong si at han aldri testet positivt.
Armstrong er et grelt eksempel på en som ble trodd og forsvart i det lengste, til han selv valgte å innrømme omfattende dopingbruk. Personlig trodde jeg på Armstrong til jeg selv ble proff i 2003.

Med inntreden blant proffene hørte jeg rykter og stadige anklager fra folk ansett å være tett på miljøet rundt sykkelkongen. Troen på amerikaneren og alle rundt han forsvant gradvis etter hvert som tidligere lagkamerater testet positivt og stadige flere kritiske artikler med hardtslående bevis med sluppet i media. At Armstrong testet positivt allerede i 99 var en sterk indikator. Utrolig at ikke flere ansvarlige personer åpnet øynene allerede da! Blant ansvarlige finnes tidligere sykkelpresident for det internasjonale sykkelforbundet Hein Verbruggen. I dag er han æresmedlem i IOC.
Derfor, jeg venter på flere bevis før jeg velger å mistenke utøvere for doping. Prestasjonen alene er ikke nok, uansett om det setter tidligere prestasjoner basert på juks i skyggen.

Mads!

Boasson Hagen har en positiv utvikling

Før Tour- starten samlet Team Sky til pressekonferanse på Korsika, øya hvor sirkuset rullet i gang for 100- gang den 29. juni. Blant journalistene tilstede var den irske journalisten Paul Kimmage. Den tidligere proffsykkellisten var svært utholdende og modig kritiker av Lance Armstrong. Der andre journalister kvier seg for å stille vanskelige spørsmål, går Kimmage rett i strupen på sine intervjuobjekter. Kimmage er en viktig journalist, som dessverre har blitt saksøkt, truet og trakassert for sitt uredde engasjement og trang til å opplyse verden om sannheten.
På pressekonferansen på Korsika fikk Kimmage nok en gang oppmerksomhet for sitt kritiske blikk. Denne gang- og til en kjærkommen forandring-  handlet ikke irens skepsis om doping. Blikket var på det sportslige og Edvald Boasson Hagen. Kimmage mener stortalentet har stagnert og ikke i nærheten av publikums forventninger siden han signerte sin første profesjonelle kontrakt med T- Mobile (senere team High Road) i 2008.
Den anerkjente sykkeljournalisten sier han forventet at nordmannen skulle bli en ny Eddy Merckx, og at han er skuffet over utviklingen.
Eddy Merckx er litt av en sammenligning. Belgieren vant blant annet Tour de France fem ganger og fikk kallenavnet kannibalen for hans sult og evne til å vinne alle typer ritt.
Den belgiske sykkelkongen er tidenes mestvinnende sykkelrytter, og for Edvald Boasson Hagen er det i beste fall et kjempekomplement å sammenlignes med legenden.

Sammenligningen med Merckx og at han mangler utvikling er jeg uenig i.
Dessuten, å bli en Tour de France vinner krever tålmodighet. For en mann som en opptatt av ren idrett, burde Kimmage prise gradvis utvikling basert på tålmodighet. Vi lever i en ny verden, og har lært at bak ekstrem dominans ofte skjuler seg årsaker uforenelig med idrettens verdier.
Jeg tviler på at sammenlagtseier i et tre ukes etapperitt egentlig er et fokus området for Boasson Hagen. Om han plutselig skulle bestemme seg for en slik satsing kreves det ekstreme treningsmengder, vektfokus og annen optimalisering.  For å nå toppen av sammendraget i et tre ukers etapperitt pålegges en tilværelse som til de grader preges av forsakelse.
Nylig sa Bradley Wiggins at han er usikker på om han noen gang kommer tilbake til Touren. Innsatsen bak de nødvendige forberedelsene har en pris. Slitasjen er stor både fysisk og mentalt.
Boasson Hagen er klar over alt arbeidet som ligger bak. Talentet er der, men for å ta steget kreves det enormt med offervilje og sult på suksess for å realisere den potensielle kapasiteten.
Har 26 åringen med millionkontrakter og allerede høy status sulten til å jobbe enda hardere med årene? Er han villig til å leve et enda snevrere liv for å ta de nødvendige stegene mot nye – og til en viss grad- ukjente utfordringer som sykkelrytter?
I dag har Boasson Hagens meget krevende oppgaver i kampen om topplasseringer i vår- klassikerne, på enkeltetapper i Frankrike rundt, og som hjelperytter for en av lagets mange sammenlagtspesialister i etapperitt. At det ikke satses på nordmannen er feil.
I klassikerne er han kaptein. En viktig status for en mann det mer er et spørsmål om når enn om han en dag er på pallen i en av de store monumentene (store en- dagsrittene).
Han får frihet på enkeltetapper i Touren samt et utvalg andre sykkelritt, og er en fantastisk bidragsyter til Sky i kampen om seier i de største etapperittene.
Han har en jevn og positiv utvikling. Den sterke rytteren klatrer stadig bedre. Årene med juling, bedret utholdenhet og redusert vekt gjør at han imponerer i fjellene.
Men han er fremdeles langt under nivået til for eksempel Froome, og må derfor ta til takke med rollen som hjelperytter. I fjor ble han kåret til årets lagspiller av en samlet sykkelpresse. Det er liten tvil om at han er en av verdens beste sykkelryttere, også i rollen som hjelperytter.

Som jeg skriver over, han mangler kapasiteten i fjellene i forhold til sine beste lagkamerater og argeste konkurrenter som for eksempel Alberto Contador.
Boasson Hagen er per dags dato for tung til å prestere i toppen flere dager på rad med gjentagende ekstreme fjelletapper.
Om han har ambisjoner sammenlagt må han sannsynligvis ut av Sky.
Laget har flere av verdens mest talentfulle sammenlagtryttere inkludert Wiggins, Froome, Uran, Porte og Henao. Om det ble delt ut billetter til kapteinsrollen i sammenlagtkonkurransen, står alle foran i køen.
For å bli en sammenlagtrytter må Boasson Hagen inn i et miljø som gir han troen på at han kan ta steget inn i den gule trøya. Det skjedde med Wiggins da han gikk til Garmin i 2009. Jonathan Vaughters – manager i det amerikanske laget- ga Wiggins tro på at han hadde u- utnyttet kapasitet, og at han med endret treningsfokus og nødvendig vektreduksjon kunne lykkes sammenlagt i Tour de France. Briten brettet opp ermene og gjorde jobben som løftet han enormt. Ikke umulig at lignende kan skje med Boasson Hagen. Men en forutsetning er at han er villig til å ofre annen spisskompetanse, har troen og motivasjonen til å gjøre den ekstreme innsatsen som kreves.

Utviklingsmessig falt han igjennom i fjorårets største og lengste klassikere, men kom tilbake på slutten av sesongen med en fantastisk sølvmedalje i VM. Selv om han ikke lyktes resultatmessig i årets klassikersesong, har han tatt steg i riktig retning, og takler de ekstreme dagsdistansene bedre for hvert år. At han slet med en skade i forkant gjorde det sannsynligvis ekstra utfordrende å lykkes i årets klassikere. Spør Thor Hushovd om det er lett å lykkes i ritt som Flandern rundt og Paris- Roubaix. Hushovd brukte nesten ti år på å være med teten i finalen i de historiske rittene.
På enkeltetapper i Touren er han stadig vekk nær seier. Uten hjelp og opptrekk viser han enorme fysisk kapasitet. Seier på enkeltetappe er ikke langt unna.
Dessverre ble Geraint Thomas skadet på første etappe av årets Tour. En skadefri Thomas kunne hjulpet Boasson Hagen i spurtene, og gitt et positivt bilde av Skys satsingen på Boasson Hagen.
Det er kort vei mellom suksess og fiasko i idretten, og det er ofte små marginer som avgjør. Alt må klaffe for å nå helt til topps. At Thomas er skadet kan ha gjort den lille forskjellen som har avgjort til konkurrentenes fordel. Skader og små positiv steg i utvikling er nyanser som Kimmage og andre kritikere fort glemmer.
Nordmannen har i tillegg den fordelen at han klatrer bra. Kuperte etapper, hvor spurtsterke ryttere som Cavendish faller av lenge før mål åpner opp for sterke allroundere.
Edvald har en positiv utvikling og Sky virker å ha en plan bak alle utøverne. Slik blir oppholdet uansett en god skole som rytterne kan ta med seg videre om de velger å forlate det britiske superlaget.
At Kimmage har stor tro på det norske sykkeltalentet er positivt, men at Boasson Hagen ikke har lyktes som sykkelrytter er lite nyansert og mangel på respekt for hans mange imponerende prestasjoner.
Boasson Hagen er et fantastisk talent og en gave til norsk sykkelsport. Den sjenerte gutten fra Rudsbygd har gledet og imponert sykkelpublikum med sin allsidighet, enten det er i spurt, på tempo, i mesterskap, på etapper i store etapperitt eller som hjelperytter i verdens beste sykkellag. Hvor veien går videre blir spennende å se. Sikkert er det at han vil fortsette å glede det norske- og internasjonale sykkelpublikum.

Mulige positive ringvirkninger ved flere norske storritt

Sykkelsporten i Norge er i utvikling. Plutselig har vi tre internasjonale etapperitt med kategorisering fra det internasjonale sykkelforbundet (UCI). Det betyr at rittene er av en slik størrelse at deltakerne og deres lag kan kjempe om viktige rankingpoeng i Europa- Touren. Gitt visse forutsetninger kan en plass i toppen av EuropaTouren kvalifisere til opprykk i WorldTouren, som sikrer deltakelse i de største rittene på kalenderen.
Artic- Race starter 8. august i Bodø, og ble presentert med stor entusiasme fra politikere og arrangører på en pressekonferanse i Oslo 27. mai.
At ASO – arrangørene av Tour de France og over 40 andre store sportsbegivenheter – er medeier i arrangementet styrker troen på at rittet kan bli en tradisjon og betydelig sykkelritt i fremtiden.
Støtten fra milliardkonsernet ASO skaper et solid fundament for arrangement, TV- teknisk og nettverksmessige. Artic- Race er et spennende og nytt prosjekt med potensial til å vise sykkelsporten i helt nye omgivelser!
Dessverre vet vi lite om hvilke lag som er på plass når startskuddet går. Men det er grunn til å håpe at feltet kan matche årets deltakelse i Glava Tour, som hadde det sterkeste sykkelfeltet på norsk jord siden sykkel VM i Oslo i 1993.
Det er også lov å håpe på påvirkningskraften til ASO når de inviterer toppklubbene i internasjonal sykkelsport til å delta. Best mulig deltakelse øker interessen for rittet, men er ingen forutsetning for om det blir en suksess. Det er rittet som skaper heltene, og ikke omvendt. Sykkelkonkurransen i Nord- Norge vil åpne øynene hos publikum for hvilken bredde og talent som finnes i det internasjonale sykkelfeltet.  Dessuten, et sted må rittet starte, og jeg sikker på at personene bak Artic- Race drømmer om status i den øverste ligaen WorldTour. På sikt ingen umulighet med den spesielle rammen rundt norsk natur og med støtte fra ASO.

For Norsk sykkelsport kan storrittene her hjemme skape meget positive ringvirkninger.
Hjemmelige sykkelkonkurranser er ofte gjemt vekk for publikum og får liten omtale i riksmedier. Glava- Tour, Artic- Race, Tour de Fjords og NM landevei mottar nasjonal og internasjonal tv- dekning. Med sendinger ut til et bredt publikum gir det norske sykkellag langt bedre forhandlingskort overfor sponsorer. Plutselig kan lagene friste med deltakelse i ritt med garantert dekning fra riksmedia. Rittene sendes Live på TV2 og Eurosport. ASO kan tilby sendingene til 140 land!
Med bedre muligheter for eksponering kan budsjetter økes og frambringe bedre økonomiske vilkår for hardere og mer seriøs sykkelsatsing. Det gir forbedrede muligheter til å delta i flere store sykkelritt i utlandet, og dermed utviklende matching for flere unge norske ryttere. I et positivt scenario kan ringvirkningene føre til økt rekruttering til de store lagene i WorldTouren og dermed flere nordmenn i ritt som Tour de France. Kanskje ser vi starten på realiseringen av et norsk lag i WorldTouren?
Med flere store sykkelritt kan Norge sees på som en viktig arena for de utenlandske lagene. Flere tv- sendte norske sykkelritt kan gi en situasjon hvor utenlandske profflag beiler det norske sponsormarkedet. Det kan igjen bety økt rekruttering av norske sykkelryttere til utenlandske sykkellag, fordi en lokal sponsor normalt ønsker innslag av lokale ryttere for ytterligere eksponeringsmuligheter på hjemmemarkedet.

Det er all grunn til å være positiv på vegne av norsk sykkelsport!

Mads!

Puerto- dommen, et nederlag for ren idrett.

Endelig fikk vi en dom i Puerto- saken. Hovedpersonen Eufemiano Fuentes slapp unna med et års fengselsstraff, som i praksis betyr at han ikke trenger å sone. Fuentes fratas retten til å arbeide med idrettsmedisin i fire år, men kan fortsette annen medisinske praksis. Interessant hvordan forskjellen i praksis forklares, om det avsløres at han fortsetter ”behandling” av idrettsutøvere. Om vi sammenligner med Italia – som til en viss grad har tatt tak i dopingproblematikken, er straffen oppsiktsvekkende mild. I Italia ble den kjente dopinglegen Dr. Ferrari utestengt fra all idrett på livstid. Utøvere som konsulterer den kontroversielle italienske legen risikerer utestegning. Jeg frykter at de samme konsekvensene ikke blir gjeldende for utøvere som i fremtiden benytter Fuentes.
Det verste med dommen er at dommeren har bedt om at bevis destrueres. Riktignok har det spanske antidopingbyrået anket avgjørelsen om å ødelegge bevisene, men foreløpig er dommen et nederlag i kampen mot doping. Få tror en anke fører frem, og tilliten til det spanske anti- dopingarbeidet nærmer seg et lavmål. Konspirasjonsteoriene, anklagene og misnøyen mot spansk idrett fortsetter blant publikum, utøvere og kritikere. I verste fall fører skepsisen og spekulasjonene til mistanke av utøvere uten tilknytning til idrettsjuks.
Dessverre er det utvikling mot at stadig færre publikummere tror det er mulig å vinne uten doping. Jeg møter stadig triste holdninger som at doping bør legaliseres slik at utøvere kan konkurrere på like vilkår. En tanke svært fjern fra idrettens idealer. Idretten har et troverdighetsproblem, og dommen i Puerto- saken bidrar ikke positivt i en tid da bevisstheten om dopingproblemet er mer tydelig en noen gang blant utøvere, idrettstopper, media og publikum.

Jeg husker godt da Puerto- saken sprakk i 2006. Saken hadde utgangspunkt i sykkelmiljøene rundt storlagene Liberty Seguros og Kelme. Ryktene om doping i disse lagene hadde florert over lang tid. Til tider hadde rytterne deres en kjørestyrke og dominans som fikk flere konkurrenter til å riste på hode i tvil. Da skandalen ble et faktum trakk Liberty Seguros og Kelme seg som sponsorer. Begge lag fikk nye samarbeidspartnere. Astana tok over for Liberty Seguros, og reddet dermed det sportslige opplegget rundt den kazakhstanske sykkelhelten Alexandre Vinokourov. Et sykkellag som i ettertid har bidratt til å underbygge sykkelsportens anseelse og omdømme gjennom gjentatte dopingskandaler.
Da Puerto- skandalen sprakk i 2006 var det lettelse og sinne i store deler av sykkelmiljøet. Skandalen ble sett på som en mulighet til å rydde opp og skape mer retteferdig konkurranse. Snart syv år senere har det skjedd mye positivt i kampen mot doping, men svært få forstår hvorfor utøverne involvert i Puerto- etterforskingen beskyttes foran de som fortjener det.
Ryktene rundt Puerto- saken har vært mange. Omfanget av antall utøvere involvert ryktes lenge å være over 200. Dette er i senere tid nedjustert til å gjelde rundt 30- 40 utøvere. Flere av de mistenkte er sykkelryttere. Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) er også det eneste forbund som har vist interesse for saken og straffet utøvere involvert. Basso, Ullrich, Scarponi og Valverde har alle sonet straffer uten å ha testet positivt. UCI har vist viljestyrke, tatt initiativ og holdt i saken. I all kritikken og mistanken mot UCI i lys av Armstrong avsløringene, skal sykkelsportens øverste myndighet ha honnør for viljen til å rydde opp i Puerto- saken.
UCI har presset på for tilgang til bevisene fra den omfattende politietterforskningen. Det samme har WADA (verdens antidoping byrå), uten å lykkes. Spanske myndigheter har nektet tilgang, og det sies også at deler av bevisene har forsvunnet i prosessen.
Mange er opptatt av det faktum at Fuentes ved flere anledninger har innrømmet å ha jobbet med fotball, tennis, friidrett og andre idretter i tillegg til sykkel. Men ingen av de nevnte særforbund har vært særlig opptatt av å undersøke realiteten i disse påstandene. Tausheten og benektelsen har til tider vært påfallende hos organisasjoner som forventes å vise ansvar i kampen mot doping.
I stede har ryktene og spekulasjonene florert, og det er stor sannsynlighet for at de fortsetter i samme styrke. Det betyr sviktende tillit til idretten, og i verste fall sås det tvil rundt prestasjonene til rene utøvere på toppnivå. Rene utøverne som dessverre betaler dyrt for det manglende oppgjøret på svindelen og ukulturen som florer i internasjonal toppidrett.

Mads

Et historisk Milano- San Remo

Milano- San Remo ble nok en gang en minneverdig sykkelbegivenhet. Rittet ble arrangert første gang i 1907, den gang vunnet av fransk/ argentineren Lucien Petit- Breton. Samme år og året etter vant Petit- Breton Tour de France. En lang liste av imponerende sykkelnavn preger listen over tidligere vinnere av rittet som sesongens første av de mest historiske rittene. Rittet er også det lengste av en dags klassikerne. Med nøytral start i Milano blir det tilbakelagt godt over 300 kilometeren på sykkelsetet når målstreken passeres i Casino- byen San Remo nær Cote d’ Azur og den franske kystgrensen.
Normalt er rittet en markering av våren. Slik ble det ikke i år. Snø og kulde gjorde det til en særdeles kald opplevelse for de stakkars rytterne, som ikke har annet valg enn å hive seg med når startskuddet går. Om det er 40 grader og uforsvarlig varmt, eller farlig kaldt spiller liten rolle. Rytterne må tilpasse seg forholdene, og det er alltid noen som er villig til ekstra lidelse når sykkelhistorie skal skrives.
Årets utgave av ”La Primavera” ble historisk av flere grunner. For det første gjorde snø og kulde til at rittet ble avbrutt underveis. Rytterne ble stoppet etter 117 kilometer, så fraktet 50 kilometer i buss til et punkt det var forsvarlig å sykle videre. Iskalde ryttere måtte hjelpes av syklene og inn i bussene hvor de ble varmet opp etter beste evne, før de igjen måtte mobilisere til kamp om det gjeve sykkeltrofeet.  Mange var allerede svært utmattet grunnet den ekstra belastningen kulda medfører. Flere skalv slik at kontrollen på sykkelen ble redusert. En slik tilstand gjør det vanskelig å få i seg næring og væske. Næringstapet forsterkes av kulda, og det er vanskelig for svært nedkjølte og slitne utøverne å erstatte energitapet. Mange var allerede ferdige både mentalt og fysisk da rittet startet opp igjen.
Det ble en spennende avslutning. Tyske Gerald Ciolek fra det Sør- Afrikanske sykkellaget MTN- Qhubeka vant knepent foran den Slovakiske storfavoritten Peter Sagan fra Team Cannondale. Bak fulgte Stavangergutten Aleksander Kristoff på en flott åttende plass. Sky rytteren Gabriel Rasch viser også meget bra form og satt i samme gruppe som den norske Katusha rytteren.
Gledelig for Ciolek at han endelig viser sitt sanne potensial ved å vinne en av de største sykkelklassikerne. Tyskeren ble betegnet som det største tyske spurttalentet siden Erik Zabel slo igjennom på 90-tallet. I 2005 sjokkerte han sykkelverden ved å slå Zabel i spurten om det tyske mesterskapet. Ciolek var den gang bare 18 år gammel og ble raskt genierklært. Etter seier i U- 23 VM og på en etappe i Tyskland rundt året etter signerte han for det tyske storlaget T- Mobile. Men Ciolek svarte ikke til forventningene. Han var to ganger på pallen på etapper i Tour de France, men aldri vunnet. I 2009 vant han en etappe i Spania rundt, men resultatene stod ikke i stil til lønningsposen. At han signerte for MTN- Qhubeka forteller at Ciolek ikke var særlig ettertraktet før årets sesong. Det Sør- Afrikanske laget betraktes fremdeles som et eksperiment. Sykkellagets mål er å fremme sykkelsporten på det Afrikanske kontinentet, og skape oppmerksomhet rundt arbeidet til den veldedige organisasjonen Qhubeka.
Overgangen har tydeligvis gjort Ciolek godt. På tross av god form i oppkjøringen var det få som trakk frem tyskeren som potensiell vinner av årets første sykkelmonument. Enda færre trodde at MTN- Qhubeka, som første profesjonelle afrikanske sykkellag, skulle skrive sykkelhistorie med seier av en slik kaliber. Riktignok har de spennende talenter i stallen, men de mangler tradisjoner og erfaringen til de etablerte lagene. Som et lag på pro- continental nivå (divisjonen under WorldTour) er de avhengige av invitasjoner til de største rittene. Faktisk er det første gang siden WorldTouren startet i 2004, at et lag på procontinental nivå vinner et sykkelmonument som Milano- San Remo.
Ambisjonene er ikke beskjedne i det afrikanske sykkelprosjektet. Målet er fast plass i den øverste sykkeldivisjonen og deltagelse i Tour de France. Oppmerksomheten rundt sykkellaget og hva de representerer har nådd nye høyder og er også svært ambisiøse. Målet til Qhubeka- som på Zulu betyr fremgang- er å samle inn en million sykler til Sør Afrikanske barn. Mye av befolkningen har ingen tilgang til transport og må gå lange avstander til skoler, sykehus, butikker og offentlige service kontorer. Landet har 16 millioner skolebarn, og 12 millioner av dem går til skolen hver dag. Av disse er det over 500 000 som må gå mer enn to timer hver vei for daglig skolegang!  Siden prosjektet startet opp i 2004 har Qhubeka donert bort 40 000 sykler til barn, som tilbake bidrar med søppelplukking og planting av trær. Slik reduseres barnas skolevei med 75 prosent. I tillegg gis det sykler til helsearbeidere, som på den måten kan øke antall sykebesøk med opp til 400 prosent. Det er lett å forstå at sykkellaget representerer et meget nyttig og effektivt prosjekt for en bedre verden. Slikt kan raskt skape mange tilhengere og er kanskje akkurat det sporten trenger etter diverse gjentatte dopingavsløringer.
Vi ønsker MTN- Qhubeka velkommen til det internasjonale sykkelsirkuset og lykke til med et spennende og svært inspirerende prosjekt!

Mads!

Får vi vite sannheten om Puerto- saken?

I dag startet høringen i Puerto- saken i Spania. En dopingavsløring fra 2006, som foreløpig har ført til utestegning av kjente sykkelnavn som Valverde, Basso, Ullrich,  Scarponi med flere. Det sies at rundt 50 sykkelryttere er involvert i saken rundt gynekologen Eufemiano Fuentes og hans tvilsomme praksis i Madrid.  Blant dem som er forventet å vitne er blant andre Tyler Hamilton og Alberto Contador. Hamilton har innrømmet samarbeid med Funtes. Contador er blant dem som mistenkes.
Blant kilder, vitner og fra Fuentes sies det at store idrettsnavn fra fotball, tennis, roing, svømming og friidrett også var på kundelista. Totalt skal det være snakk om rundt 200 navn.
Spanske myndigheter har vært lite villige til å samarbeide og dele dokumentasjon med internasjonale forbund og antidopingmyndigheter. Utrolig nok ble utestegningen av spanjolen Valverde en realitet etter initiativ fra den italienske olympiske komiteen. Først ble den spanske sykkelstjernen stengt ute fra sykkelritt i Italia, senere fulgte det internasjonale sykkelforbundet opp og utestengte den populære spanjolen fra all internasjonal sykkelsport i to år.
Verd å merke seg er at doping på tiden for avsløringen ikke var forbudt under lov i Spania. Funtes er derfor siktet for brudd mot folkehelsa.
Verdens Anti Doping Byrå (WADA) rister oppgitt på hodet over Spanias manglende evnen til samarbeid. WADA ønsker innsyn i dokumentasjonen fra politietterforskningen og frykter at altfor mange dopede utøvere har konkurrert fritt etter at skandalen var et faktum.
WADA beskriver prosessen som å stange hodet mot veggen. Dessverre tror jeg den pågående rettssaken forblir en farse og at vi aldri får vite sannheten rundt dopingnettverket.
For eksempel er det sjokkerende hvilke premisser spanske myndigheter setter for at saken i det hele tatt skal opp i retten. Ingen andre idretter enn sykkelsporten skal brukes som bevis. Prosessen skal konsentreres om belysing av dopingpraksisen i sykkelsporten, og om Fuentes metoder var helseskadelig. Den tidligere sykkelrytteren Jesus Manzano er sannsynligvis et av vitnene som ikke styrker Fuentes sak. I 2003 kollapset spanjolen på en etappe av Tour de France etter en injeksjon av et tvilsomt blodpreparat. Den tidligere Kelme- proffen ble den første som snakket om idrettssvindelen og det omfattende dopingmisbruket.
Fuentes skal selv ha skrytt av at han ”behandlet” kjente navn innenfor tennis og fotball. Han sier også at han har fått tre drapstrusler av fotballmiljøet, og at han derfor ikke vil nevne navn innen fotballsirkuset. Heldigvis for Fuentes at Spanske myndigheter er like feige. De virker lite villige til å få frem alle sider av saken.  Kanskje ikke så rart? Det er vanlig at politikere skårer politisk mynt når landets idrettshelter har suksess på den internasjonale idrettsarenaen. I tillegg fryktes det at maktpersoner og store pengesummer bidrar til å påvirke prosessen negativt.
Med Puerto –saken kan internasjonal idrett ta et viktig steg i kampen mot doping. Om muligheten misbrukes kan det føre til ytterligere dessillusjon blant utøvere og publikum.  Forhåpentligvis kan idretten ta ansvar om saken ender full av halvsannheter. En løsning kan være den internasjonale olympiske komité. IOC har mulighet til å vise at de mener alvor i kampen for ren idrett. Om spanske myndigheter ikke ønsker å rydde opp i eget dopingreir kan IOC vise et eksempel ved å nekte Spania deltagelse i de olympiske leker. Et tydelig signal, som også kan føre til full oppklaring rundt den spanske dopingskandalen. La oss slippe nok en sak hvor urettferdighet i idretten skjules bak korrupt og feig adferd på ledernivå.

Mads