Doping krever mange ofre men få ansvarlige

Forrige uke ble sykkelsporten atter en gang rystet av dopingavsløringer med forgreininger til tidlig 2000- tallet.
I boken «Gul Feber» retter dopingdømte Michael Rasmussen anklager mot flere navngitte personer inkludert tidligere toppsyklist Rolf Sørensen, tidligere lagkamerater Frank Høy og Nicki Sørensen, hans tidligere sportsdirektør Bjarne Riis og tre tidligere canadiske terrengsykkellister inkludert fjorårets Italia rundt- vinner Ryder Hesjedal.
Blant navnene nevnt i boken er det få overraskelser. Sørensen innrømmet dopingbruk i vinter, og Bjarne Riis og hans mannskap har mange negative saker hengende over seg. At Bjarne Riis var leder for et lag med en betydelig ukultur blir stadig mer klart. I et slikt klima er det ikke overraskende at flere av hans elever gav etter for dopingspøkelset. Det er som i næringslivet. Ukultur blant lederne smitter fort nedover i organisasjonen. En påvirkes av miljøet rundt seg.
Sykkelsportens dopingproblemer kan i stor grad forklares med enten ledernes unnvikende adferd, eller  i enkelte tilfeller enda verre, som pådrivere for juks.
I boken til Rasmussen kommer det også frem at han ble beskyttet og slapp unna svært mistenkelige dopingprøver avgitt under Frankrike rundt i 2005. Vi vet at Lance Armstrong nøt samme beskyttende hånd fra sykkelsportens øverste ledelse med daværende sykkelpresident Hein Verbruggen i spissen. Det er sannsynlig at Armstrong og Rasmussen ikke var de eneste som nøt en slik service.
Lederen som skulle beskytte de rene utøverne og idrettens verdier, var altså delaktig i lovbruddene og hjalp dopende utøvere med å slippe unna.
I tilfelle Rasmussen tyder det på at Hein Verbruggen visste hva som foregikk. Dessverre syntes han det var viktigere å unngå stygge overskrifter, og i stedet beskytte pengestrømmen til sporten via fete sponsoravtaler og økt popularitet.
I forrige blogg skrev jeg om Pat McQuaid som tok over som president for UCI i 2006.
Fra 2006 økt kampen mot doping i omfang og tilhørende dopingskandaler tvang frem nye holdninger og et behov for endret adferd. Økt åpenhet blant ryttere og støtteapparat skapte en ny og mer troverdig vind i sykkelsporten. Blant lederne i spiss for den nye åpenhetskulturen var Jonathan Vaughters. Amerikaneren er tidligere lagkamerat av Lance Armstrong i US Postal Service og har innrømmet dopingbruk. Den tidligere klatresterke rytteren la den aktive karrieren på hylla i 2003. Han har beskrevet oppgitthet over dopingproblemene i sporten som årsak til karrierestansen. Vaughters flyttet hjem til USA og startet et utviklingslag med navn Slipstream Sports (senere Team Garmin- Sharp). Målet var å starte et verdibasert lag hvor utøverne var 100 prosent rene for doping.
Laget signerte en blanding av unge utøvere beskrevet som spydspisser for en ny gererasjon, og gamle dopingtatte utøvere med kjennskap til sportens mørke sider. Fordi Vaughters selv var tidligere dopingsynder ønsket han å gi angrende syndere en ny mulighet, og at de unge skulle lære av fortidens ofre. I 2010 signerte han også daværende verdensmester Thor Hushovd etter at laget til nordmannen (Cervelo TestTeam) fusjonerte med Team Garmin. Nordmannen er kjent i sykkelmiljøet for gode holdninger og avstand til doping, og uttalte at antidoping profilen styrket avgjørelsen for å signere for det nye laget. Samarbeidet mellom Vaughters og Hushovd varte bare et år og skal ikke ha vært spesielt godt.
Ryder Hesjedal (som nå er avslørt som dopingbruker av Michael Rasmussen) var blant de eldre rytterne og ble lagets stjerne. Canadieren med norske aner fra Vaksdal kommune var forholdsvis ukjent, men med lang fartstid i sporten blant annet som lagkamerat med Lance Armstrong I US Postal. De siste årene har Hesjedal utviklet seg til å bli en av verdens beste etapperyttere, og det store gjennombruddet kom med seieren sammenlagt i fjorårets Italia rundt. Som kaptein for et lag kjent for nye ideer og sterke verdier ble seieren hyllet som et symbol på en ny dopingfri generasjon sykkelryttere.
Derfor slo avsløringene fra «Gul Feber» om at Hesjedal er en tidligere doper ned som en bombe i sykkelmiljøet. Tilliten til Garmin- lagets verdier sank som en stein.
Hesjedal sier selv han kun dopet seg i 2003. Lignende forklaringer har vi hørt før, og det er god grunn til å mistenke at det er taktiske vurderinger bak det han sier om at dopingbruken stammer fra langt tilbake i tid. Verdens antidopingbyrå (WADA) operer med åtte års foreldelsesfrist som gjør at Italia rundt vinneren slipper straff. Uansett er det kun Hesjedal som vet sannheten, og mistanken må han bære med seg resten av livet. Mye er dermed ødelagt for den rolige og sympatiske canadieren. Boken til Rasmussen drar flere ned i dopingsøla. Sannsynligvis er det rettferdighetssansen til dansken som slår inn når han ikke ønsker å stå alene med hetsen og karakterdrapet som hører med en dopingavsløring. Saken viser atter en gang at doping bare skaper tapere. De som en gang var vinnere og helter ender opp som dopingsyndere og må bære med seg skammen resten av livet.
De rene utøverne får aldri som fortjent, og dagens generasjon utøvere – uansett ærlige eller ikke-  må betale prisen for sviktende tillit blant publikum.
De største ofrene ved siden av selve idretten er utøverne. På toppen står lederne for lag og organisasjoner. De fleste slipper unna ansvaret og oppnår ofte anerkjennelse og skryt ved å fordømme enkeltutøveres handlinger. Men mange av disse lederne er også medskyldige i å ødelegge idrettens renomme gjennom inkonsekvente holdninger. I tilfelle sykkelsporten har vi lært at grådighet og jakt på fete sponsoravtaler på bekostning av idrettens verdier har en høy pris. Eksempelet bør fungere som skrekk og advarsel for eventuelle ledere av andre særforbund med dårlig samvittighet.
Hvem tar ansvaret for ikke å ha grepet inn og stoppet et system som skaper store personlige tragedier og en idrett i vanry?  I tilfelle sykkelsporten burde det vært Hein Verbruggen. Igjen må jeg uttrykke min undring over at samme mann i dag nyter æresmedlemskap i IOC, hvor han leder en komité mot kampfiksing. Av Gerard Heiberg beskrives han som en bra mann. Ikke særlig tillitsvekkende spør du meg.

Mads!