På den 18 etappen fikk Chris Froome tidsstraff for å ta imot en sportsgel (eller sjokoladebar?) fra lagkameraten Richie Porte siste gang opp Alpes d’ Huez.
Reglene på gårsdagens klatreetappe, var at lagning fra bil ikke var tillat de siste seks kilometerne av etappen. Hvor langt fra mål rytterne kan motta lagning varierer mellom de ulike etappene. Det vanlige er siste 10- 20 kilometer.
For regelbruddet fikk Froome og Porte 20 sekunder hver i tidsstraff og 200 sveisiske franc i bot.
Den franske sportsdirektøren i Sky, Nocolas Portal fikk bot på 1000 sveitser franc, noe som gjorde sjokoladen (eller sukker- gelen?) til tidenes dyreste.
I teorien var det kun Porte som skulle straffes, da det var han som slapp seg ned til lagbilen og mottok den ureglementerte lagningen. Men alle forstår at Porte gjorde dette som en tjeneste for lagkapteinen Froome, og at det derfor er rimelig at begge straffes.
I etterkant var meningene mange. Noen mente næringsinntaket burde straffes hardere. Flere dristet seg til å spekulere i hvor mye Froome kan ha spart av tid ved inntaket av de ekstra kaloriene i kampens hete. Noen mente få sekunder, andre mente mange minutter. Uansett en tilnærmet umulig oppgave å kalkulere.
Med litt fantasi kan debatten tolkes som at rytterne er gitt en viss dagsrasjon mat, og at Froome jukset ved å spise mer enn tillat. Spekulasjonene dreide i en slik retning, at det for uvitende kunne forveksles med juks på linje med doping. Helt ute av alle proposisjoner.

For at debatten skal dreies i riktig retning er det viktig å være klar over hensikten med regelen.
Regelen er ikke laget for at rytterne skal nektes tilstrekkelig næringsinntak.
Snarere tvert i mot. Rytterne utsettes for voldsom belastning og ingen ønsker at rytterne skal gå næringstomme med alle de uheldige konsekvenser det har på det sportslige, og ikke minst på helsa til de utmattende og ekstremt nedkjørte kroppene. I ytterste konsekvens vil tilstrekkelig og riktig næring virke forbebyggende i kampen mot doping. Alle naturlige og sunne metoder som bidrar til å forebygge doping ønskes velkommen, og observasjoner av feltet viser stadig større bevissthet rundt detaljer som bidrar til helhetstanken rundt gode prestasjoner.
Tilbake til regelens funksjon. Meningen er at regelen skal forebygge mot muligheten for fordelaktig assistanse ved skjerming for vind
– og (særlig) at ryttere skyter ekstra fart via såkalte ”limte flasker”.
”Limte flasker” er et uttrykk i sykkelsporten for å beskrive det som i utgangspunktet ser ut som lagning av mat eller drikke, men som dessverre – og ofte åpenlyst – er juks gjennom bidrag til ekstra fart fra følgebilen. Alle som har fulgt godt med på sykkelsport har sett ryttere som holder litt ekstra på flasken når den gis gjennom bilruta til følgebilen. Slik skyter rytterne fart, som er særlig viktig å avverge i rittets avgjørende øyeblikk.
Tatt regelens mening i betraktning er straffen mot Froome derfor tilstrekkelig, fordi han mottok ikke fysisk hjelp ved å holde i bilen. Dessuten, det er ikke et mål at utmattende utøvere skal nektes næring når de utsettes for belastninger på grensen til det uforsvarlige. Straffen handler heldigvis ikke om selve næringsinntaket, men om assistanse fra bil for å forebygge kyniske former for juks. En type juks vi ikke var vitne til på etappen til Alpes d’ Huez.

Mads!

Troverdigheten til toppidretten er satt på prøve. Den ene idrettshelten etter den andre rives ned fra sine troner. Navnene er mange, jeg orker ikke å begynne jobben med å nevne de alle. De finnes stort sett i de fleste prestisjefulle idretter, særlig i- og mest aktuelle i sykkel, friidrett og langrenn.

Bevisstheten rundt dopingproblemet har økt de siste årene. Bedrede anti- doping metoder har presset seg frem i idretter som sykkel, langrenn og friidrett, og avslørt u- kulturer uforenlig med idrettens verdier.
Sykkel er den idretten som har måtte tåle mest kritikk. Særlig avsløringen av Lance Armstrong var et slag i ansiktet på mange som lot seg inspirere av den en gang suverene Tour de France -rytteren.
De siste dagene er friidretten igjen dratt inn i dopingdebatten. Flere av verdens beste sprintere er tatt for stoffer oppført på den voksende forbudslisten til antidoping myndighetene.

Her hjemme fikk debatten uvanlig temperatur da noen av våre største idrettshelter innen paradegrenen langrenn ble anklaget for unormale blodverdier og mistenkeliggjort for doping.
I vinter var jeg paneldeltaker i en diskusjon om doping i norsk langrenn ved det årlige pressetreffet SKUP- konferansen i Tønsberg. Etter debatten satt jeg igjen med en følelse at de fleste journalistene som overvar diskusjonen var kritiske til de norske langrennsløperne.
Troverdigheten til idretten er altså sterkt svekket, og argumentasjonen er enkel. Utøvere som slår dopende utøvere, er vel dopet selv?
Mistanken sprer seg videre til dagens utøvere. Under Tour de France må Chris Froome daglig besvare kritiske dopingspørsmål. Er det virkelig mulig å sykle opp fjellene i et slikt tempo uten doping? Sammenligninger av tider fra Lance Armstrongs storhets tid viser at Froome holder omtrent samme tempo.  Store deler av publikum konkluderer at også Froome er dopet.
Etter avsløringene av sprintløperne i friidrett er det samme kritiske blikket rettet mot Usain Bolt.
Blant de beste 100- meter tidene i historien er for mange skitnet til av positive dopingprøver og avsløringer. Hvordan er det da mulig at Usain Bolt er ren?

Etter alle skandalene og skuffelsene er det naturlig at troverdigheten har sunket til et bunn- nivå. Idretten har seg selv å takke for at åpenbare problemer har blitt neglisjert altfor lenge.
Dagens utøvere, særlig de ærlige, betaler prisen for at idretten ikke har evnet å rydde opp.
Mistilliten rammer alle, særlig de på topp. Men er prestasjoner i seg selv et bevis på doping?
Når Froome akselererer oppover bratte fjellsider i Tour de France, Bolt er best i historien på 100- meter, og våre tidligere langrennshelter slår steindopende konkurrenter, er det da et bevis på at også de er dopet?

Jeg har sluttet å være sikker, til det er jeg altfor miljøskadet. Men, min erfaring med sykkel- og idrett gjør at jeg ikke er den første til å trekke frem doping som årsak. Prestasjonen isolert holder ikke som et bevis på doping. Fordi, hvordan vet vi hvilke fysiske begrensninger som ligger i menneskets natur og evne til å prestere? En stor tenker ble en gang sitert på følgende; Hemmeligheten bak suksess er hardt arbeid, derfor er det en hemmelighet for de fleste. Hva om årsaken ligger i hardt og ærlig arbeid?
Derimot blir jeg fort mistenksom om det i kjølevannet av fantastiske prestasjoner også melder seg andre indikasjoner som rykter, samarbeid med antatt u- etiske leger, anklager fra vitner tett på miljøet rundt den aktuelle utøveren, eller annet som kan bidra til tvil.
En positiv prøve er selvfølgelig den beste løsningen, men dessverre har dopingkontrollene begrensninger om metodene blant idrettssvindlerne er tilstrekkelig kyniske.
Dessverre har vi nok av eksempler på gjennomdopende utøvere som ikke tester positivt.
Avsløringer viser at dopingprøver har begrensninger som gjør det til et av mange nødvendige verktøy i arbeidet mot doping. Faktisk fungerer manipulerte negative dopingtester som et nyttig verktøy den dopede utøveren kan gjemme seg bak og bruke som falskt bevis. Hvor mange ganger hørte vi Lance Armstrong si at han aldri testet positivt.
Armstrong er et grelt eksempel på en som ble trodd og forsvart i det lengste, til han selv valgte å innrømme omfattende dopingbruk. Personlig trodde jeg på Armstrong til jeg selv ble proff i 2003.

Med inntreden blant proffene hørte jeg rykter og stadige anklager fra folk ansett å være tett på miljøet rundt sykkelkongen. Troen på amerikaneren og alle rundt han forsvant gradvis etter hvert som tidligere lagkamerater testet positivt og stadige flere kritiske artikler med hardtslående bevis med sluppet i media. At Armstrong testet positivt allerede i 99 var en sterk indikator. Utrolig at ikke flere ansvarlige personer åpnet øynene allerede da! Blant ansvarlige finnes tidligere sykkelpresident for det internasjonale sykkelforbundet Hein Verbruggen. I dag er han æresmedlem i IOC.
Derfor, jeg venter på flere bevis før jeg velger å mistenke utøvere for doping. Prestasjonen alene er ikke nok, uansett om det setter tidligere prestasjoner basert på juks i skyggen.

Mads!

Før Tour- starten samlet Team Sky til pressekonferanse på Korsika, øya hvor sirkuset rullet i gang for 100- gang den 29. juni. Blant journalistene tilstede var den irske journalisten Paul Kimmage. Den tidligere proffsykkellisten var svært utholdende og modig kritiker av Lance Armstrong. Der andre journalister kvier seg for å stille vanskelige spørsmål, går Kimmage rett i strupen på sine intervjuobjekter. Kimmage er en viktig journalist, som dessverre har blitt saksøkt, truet og trakassert for sitt uredde engasjement og trang til å opplyse verden om sannheten.
På pressekonferansen på Korsika fikk Kimmage nok en gang oppmerksomhet for sitt kritiske blikk. Denne gang- og til en kjærkommen forandring-  handlet ikke irens skepsis om doping. Blikket var på det sportslige og Edvald Boasson Hagen. Kimmage mener stortalentet har stagnert og ikke i nærheten av publikums forventninger siden han signerte sin første profesjonelle kontrakt med T- Mobile (senere team High Road) i 2008.
Den anerkjente sykkeljournalisten sier han forventet at nordmannen skulle bli en ny Eddy Merckx, og at han er skuffet over utviklingen.
Eddy Merckx er litt av en sammenligning. Belgieren vant blant annet Tour de France fem ganger og fikk kallenavnet kannibalen for hans sult og evne til å vinne alle typer ritt.
Den belgiske sykkelkongen er tidenes mestvinnende sykkelrytter, og for Edvald Boasson Hagen er det i beste fall et kjempekomplement å sammenlignes med legenden.

Sammenligningen med Merckx og at han mangler utvikling er jeg uenig i.
Dessuten, å bli en Tour de France vinner krever tålmodighet. For en mann som en opptatt av ren idrett, burde Kimmage prise gradvis utvikling basert på tålmodighet. Vi lever i en ny verden, og har lært at bak ekstrem dominans ofte skjuler seg årsaker uforenelig med idrettens verdier.
Jeg tviler på at sammenlagtseier i et tre ukes etapperitt egentlig er et fokus området for Boasson Hagen. Om han plutselig skulle bestemme seg for en slik satsing kreves det ekstreme treningsmengder, vektfokus og annen optimalisering.  For å nå toppen av sammendraget i et tre ukers etapperitt pålegges en tilværelse som til de grader preges av forsakelse.
Nylig sa Bradley Wiggins at han er usikker på om han noen gang kommer tilbake til Touren. Innsatsen bak de nødvendige forberedelsene har en pris. Slitasjen er stor både fysisk og mentalt.
Boasson Hagen er klar over alt arbeidet som ligger bak. Talentet er der, men for å ta steget kreves det enormt med offervilje og sult på suksess for å realisere den potensielle kapasiteten.
Har 26 åringen med millionkontrakter og allerede høy status sulten til å jobbe enda hardere med årene? Er han villig til å leve et enda snevrere liv for å ta de nødvendige stegene mot nye – og til en viss grad- ukjente utfordringer som sykkelrytter?
I dag har Boasson Hagens meget krevende oppgaver i kampen om topplasseringer i vår- klassikerne, på enkeltetapper i Frankrike rundt, og som hjelperytter for en av lagets mange sammenlagtspesialister i etapperitt. At det ikke satses på nordmannen er feil.
I klassikerne er han kaptein. En viktig status for en mann det mer er et spørsmål om når enn om han en dag er på pallen i en av de store monumentene (store en- dagsrittene).
Han får frihet på enkeltetapper i Touren samt et utvalg andre sykkelritt, og er en fantastisk bidragsyter til Sky i kampen om seier i de største etapperittene.
Han har en jevn og positiv utvikling. Den sterke rytteren klatrer stadig bedre. Årene med juling, bedret utholdenhet og redusert vekt gjør at han imponerer i fjellene.
Men han er fremdeles langt under nivået til for eksempel Froome, og må derfor ta til takke med rollen som hjelperytter. I fjor ble han kåret til årets lagspiller av en samlet sykkelpresse. Det er liten tvil om at han er en av verdens beste sykkelryttere, også i rollen som hjelperytter.

Som jeg skriver over, han mangler kapasiteten i fjellene i forhold til sine beste lagkamerater og argeste konkurrenter som for eksempel Alberto Contador.
Boasson Hagen er per dags dato for tung til å prestere i toppen flere dager på rad med gjentagende ekstreme fjelletapper.
Om han har ambisjoner sammenlagt må han sannsynligvis ut av Sky.
Laget har flere av verdens mest talentfulle sammenlagtryttere inkludert Wiggins, Froome, Uran, Porte og Henao. Om det ble delt ut billetter til kapteinsrollen i sammenlagtkonkurransen, står alle foran i køen.
For å bli en sammenlagtrytter må Boasson Hagen inn i et miljø som gir han troen på at han kan ta steget inn i den gule trøya. Det skjedde med Wiggins da han gikk til Garmin i 2009. Jonathan Vaughters – manager i det amerikanske laget- ga Wiggins tro på at han hadde u- utnyttet kapasitet, og at han med endret treningsfokus og nødvendig vektreduksjon kunne lykkes sammenlagt i Tour de France. Briten brettet opp ermene og gjorde jobben som løftet han enormt. Ikke umulig at lignende kan skje med Boasson Hagen. Men en forutsetning er at han er villig til å ofre annen spisskompetanse, har troen og motivasjonen til å gjøre den ekstreme innsatsen som kreves.

Utviklingsmessig falt han igjennom i fjorårets største og lengste klassikere, men kom tilbake på slutten av sesongen med en fantastisk sølvmedalje i VM. Selv om han ikke lyktes resultatmessig i årets klassikersesong, har han tatt steg i riktig retning, og takler de ekstreme dagsdistansene bedre for hvert år. At han slet med en skade i forkant gjorde det sannsynligvis ekstra utfordrende å lykkes i årets klassikere. Spør Thor Hushovd om det er lett å lykkes i ritt som Flandern rundt og Paris- Roubaix. Hushovd brukte nesten ti år på å være med teten i finalen i de historiske rittene.
På enkeltetapper i Touren er han stadig vekk nær seier. Uten hjelp og opptrekk viser han enorme fysisk kapasitet. Seier på enkeltetappe er ikke langt unna.
Dessverre ble Geraint Thomas skadet på første etappe av årets Tour. En skadefri Thomas kunne hjulpet Boasson Hagen i spurtene, og gitt et positivt bilde av Skys satsingen på Boasson Hagen.
Det er kort vei mellom suksess og fiasko i idretten, og det er ofte små marginer som avgjør. Alt må klaffe for å nå helt til topps. At Thomas er skadet kan ha gjort den lille forskjellen som har avgjort til konkurrentenes fordel. Skader og små positiv steg i utvikling er nyanser som Kimmage og andre kritikere fort glemmer.
Nordmannen har i tillegg den fordelen at han klatrer bra. Kuperte etapper, hvor spurtsterke ryttere som Cavendish faller av lenge før mål åpner opp for sterke allroundere.
Edvald har en positiv utvikling og Sky virker å ha en plan bak alle utøverne. Slik blir oppholdet uansett en god skole som rytterne kan ta med seg videre om de velger å forlate det britiske superlaget.
At Kimmage har stor tro på det norske sykkeltalentet er positivt, men at Boasson Hagen ikke har lyktes som sykkelrytter er lite nyansert og mangel på respekt for hans mange imponerende prestasjoner.
Boasson Hagen er et fantastisk talent og en gave til norsk sykkelsport. Den sjenerte gutten fra Rudsbygd har gledet og imponert sykkelpublikum med sin allsidighet, enten det er i spurt, på tempo, i mesterskap, på etapper i store etapperitt eller som hjelperytter i verdens beste sykkellag. Hvor veien går videre blir spennende å se. Sikkert er det at han vil fortsette å glede det norske- og internasjonale sykkelpublikum.