Endelig fikk vi en dom i Puerto- saken. Hovedpersonen Eufemiano Fuentes slapp unna med et års fengselsstraff, som i praksis betyr at han ikke trenger å sone. Fuentes fratas retten til å arbeide med idrettsmedisin i fire år, men kan fortsette annen medisinske praksis. Interessant hvordan forskjellen i praksis forklares, om det avsløres at han fortsetter ”behandling” av idrettsutøvere. Om vi sammenligner med Italia – som til en viss grad har tatt tak i dopingproblematikken, er straffen oppsiktsvekkende mild. I Italia ble den kjente dopinglegen Dr. Ferrari utestengt fra all idrett på livstid. Utøvere som konsulterer den kontroversielle italienske legen risikerer utestegning. Jeg frykter at de samme konsekvensene ikke blir gjeldende for utøvere som i fremtiden benytter Fuentes.
Det verste med dommen er at dommeren har bedt om at bevis destrueres. Riktignok har det spanske antidopingbyrået anket avgjørelsen om å ødelegge bevisene, men foreløpig er dommen et nederlag i kampen mot doping. Få tror en anke fører frem, og tilliten til det spanske anti- dopingarbeidet nærmer seg et lavmål. Konspirasjonsteoriene, anklagene og misnøyen mot spansk idrett fortsetter blant publikum, utøvere og kritikere. I verste fall fører skepsisen og spekulasjonene til mistanke av utøvere uten tilknytning til idrettsjuks.
Dessverre er det utvikling mot at stadig færre publikummere tror det er mulig å vinne uten doping. Jeg møter stadig triste holdninger som at doping bør legaliseres slik at utøvere kan konkurrere på like vilkår. En tanke svært fjern fra idrettens idealer. Idretten har et troverdighetsproblem, og dommen i Puerto- saken bidrar ikke positivt i en tid da bevisstheten om dopingproblemet er mer tydelig en noen gang blant utøvere, idrettstopper, media og publikum.

Jeg husker godt da Puerto- saken sprakk i 2006. Saken hadde utgangspunkt i sykkelmiljøene rundt storlagene Liberty Seguros og Kelme. Ryktene om doping i disse lagene hadde florert over lang tid. Til tider hadde rytterne deres en kjørestyrke og dominans som fikk flere konkurrenter til å riste på hode i tvil. Da skandalen ble et faktum trakk Liberty Seguros og Kelme seg som sponsorer. Begge lag fikk nye samarbeidspartnere. Astana tok over for Liberty Seguros, og reddet dermed det sportslige opplegget rundt den kazakhstanske sykkelhelten Alexandre Vinokourov. Et sykkellag som i ettertid har bidratt til å underbygge sykkelsportens anseelse og omdømme gjennom gjentatte dopingskandaler.
Da Puerto- skandalen sprakk i 2006 var det lettelse og sinne i store deler av sykkelmiljøet. Skandalen ble sett på som en mulighet til å rydde opp og skape mer retteferdig konkurranse. Snart syv år senere har det skjedd mye positivt i kampen mot doping, men svært få forstår hvorfor utøverne involvert i Puerto- etterforskingen beskyttes foran de som fortjener det.
Ryktene rundt Puerto- saken har vært mange. Omfanget av antall utøvere involvert ryktes lenge å være over 200. Dette er i senere tid nedjustert til å gjelde rundt 30- 40 utøvere. Flere av de mistenkte er sykkelryttere. Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) er også det eneste forbund som har vist interesse for saken og straffet utøvere involvert. Basso, Ullrich, Scarponi og Valverde har alle sonet straffer uten å ha testet positivt. UCI har vist viljestyrke, tatt initiativ og holdt i saken. I all kritikken og mistanken mot UCI i lys av Armstrong avsløringene, skal sykkelsportens øverste myndighet ha honnør for viljen til å rydde opp i Puerto- saken.
UCI har presset på for tilgang til bevisene fra den omfattende politietterforskningen. Det samme har WADA (verdens antidoping byrå), uten å lykkes. Spanske myndigheter har nektet tilgang, og det sies også at deler av bevisene har forsvunnet i prosessen.
Mange er opptatt av det faktum at Fuentes ved flere anledninger har innrømmet å ha jobbet med fotball, tennis, friidrett og andre idretter i tillegg til sykkel. Men ingen av de nevnte særforbund har vært særlig opptatt av å undersøke realiteten i disse påstandene. Tausheten og benektelsen har til tider vært påfallende hos organisasjoner som forventes å vise ansvar i kampen mot doping.
I stede har ryktene og spekulasjonene florert, og det er stor sannsynlighet for at de fortsetter i samme styrke. Det betyr sviktende tillit til idretten, og i verste fall sås det tvil rundt prestasjonene til rene utøvere på toppnivå. Rene utøverne som dessverre betaler dyrt for det manglende oppgjøret på svindelen og ukulturen som florer i internasjonal toppidrett.

Mads