Lærdom fra Kjærgaard-saken

For et par uker siden kom nyheten om at de norske stortalentene Vegard Robinson Bugge og Frans Leonard Markaskard var klare for et treningsopplegg rundt italieneren Michele Bartoli. Den tidligere sykkelstjernen var en av de virkelig store på slutten av nitti- tallet, med seire i blant annet Flandern rundt, Liege- Bastogne- Liege, Flech Wallonne og Amstel Gold Race. Dessverre linkes Bartoli til den spanske dopinglegen (eller rettere sagt gynekologen) Eufemanio Fuentes, som beskyldes for å ha ledet et omfattende dopingnettverk rundt flere av verdens beste idrettsutøvere. Puerto saken er svært kontroversiell, og er ventet å tas opp igjen i januar 2013. Det fryktes at det vi vet til nå kun er toppen av isfjellet.

Etter opprulling av den store skandalen rundt Lance Armstrong, som også dro med seg Steffen Kjærgaard, er det stor vilje her hjemme og internasjonalt til å unngå lignende saker i fremtiden. For Robinson Bugge og Markaskard betyr det at det planlagte treningsopplegget i Italia brått ble lagt på is. På tross av at Bartoli aldri er dømt for brudd på dopingreglementet, har de to norske ungguttene fått beskjed fra Norges sykkelforbund om å holde seg unna alt som kan føre til den minste antydning til spekulasjon og mistanke.

Nå diskuteres det om sykkelforbundet fremstår som dobbelmoralsk. Hva med andre norske ryttere som er tilknyttet ledere og lag med dopingfortid? Blant annet nevnes vår egen sykkelkonge Thor Hushovd i storlaget BMC, et lag hvor enkelte medlemmer av rytterstall og støtteapparat linkes til doping. Men det er noen vesentlige forskjeller mellom Italia oppholdet til de to ungguttene og profflivet til Thor Hushovd. Det viktigste er erfaring.

Vi må lære av Kjærgaard-Saken. Steffen Kjærgaard er i utgangspunktet en tvers igjennom snill og hederlig fyr. Da han reise ut i den store proffverden hadde han gode holdninger og verdier fra grasrota i Norge i bagasjen. Allikevel gikk det galt. Hva Kjærgaard eventuelt forteller Antidoping Norge i fremtiden vet vi ikke, men jeg antar at han vil fortelle om dårlig rådgivning og påvirkning fra miljøet rundt seg. I så fall kan vi konkludere med at den tidligere TVM, Chicky World og US Postal Service proffen er et offer for dårlig innflytelse. Ingen unnskyldning, men det er viktig å luke ut eventuelle dårlige ledere for å bygge en ny kultur. Uheldige og lignende saker kan skje igjen, og derfor er det riktig at den norske sykkelledelsen ikke tar noen sjanser med Robinson Bugge og Markaskard. Forbund og ledere er kanskje paranoide og urimelige over for Bartoli og miljøet rundt han. Kanskje representerer den tidligere sykkelstjernen gode verdier og holdninger. Problemet er at vi ikke vet, og i lys av den triste historien rundt Kjærgård må vi vise varsomhet i fremtiden.

Som nevnt er forskjellen mellom Oksen fra Grimstad og de to unggutta stor. Thor Hushovd har 13 års erfaring i proffsirkuset. Han startet karrieren i Credit Agricole, et lag kjent for avstand til doping. Hushovd kunne velge og vrake etter noen meget suksessrike år som U23-rytter. Grunnen til at han valgte det franske laget var langsiktig satsing og sunne holdninger. I dag ser vi at valget bygget videre på den gode ballasten Grimstad-gutten hadde fra Norsk idrett, og at det styrket Hushovd som ren utøver i tøff konkurranse mot de mange rytterne som jukset. Thor Hushovd status i feltet er stor fordi han er kjent som en ren og ærlig rytter. Faren for å gi etter for negativ påvirkning er marginal uansett hvilke miljø han omgås. Vi vet at Hushovds holdninger står fjellstøtt, og vi har tillit til at han tar riktige valg etter mange år i miljøet. Holdningene hos Robinson Bugge og Markaskard er sikkert også meget bra, men de er unge og uerfarne talenter vi trenger for å bidra i oppbyggingen av Norsk sykkelsports lovende fremtid. Etter Kjærgård saken ser vi de tragiske konsekvensene av å være i feil miljø. Sykkel Norge har lært at vi ikke kan ta sjanser.