Lærdom fra Kjærgaard-saken

For et par uker siden kom nyheten om at de norske stortalentene Vegard Robinson Bugge og Frans Leonard Markaskard var klare for et treningsopplegg rundt italieneren Michele Bartoli. Den tidligere sykkelstjernen var en av de virkelig store på slutten av nitti- tallet, med seire i blant annet Flandern rundt, Liege- Bastogne- Liege, Flech Wallonne og Amstel Gold Race. Dessverre linkes Bartoli til den spanske dopinglegen (eller rettere sagt gynekologen) Eufemanio Fuentes, som beskyldes for å ha ledet et omfattende dopingnettverk rundt flere av verdens beste idrettsutøvere. Puerto saken er svært kontroversiell, og er ventet å tas opp igjen i januar 2013. Det fryktes at det vi vet til nå kun er toppen av isfjellet.

Etter opprulling av den store skandalen rundt Lance Armstrong, som også dro med seg Steffen Kjærgaard, er det stor vilje her hjemme og internasjonalt til å unngå lignende saker i fremtiden. For Robinson Bugge og Markaskard betyr det at det planlagte treningsopplegget i Italia brått ble lagt på is. På tross av at Bartoli aldri er dømt for brudd på dopingreglementet, har de to norske ungguttene fått beskjed fra Norges sykkelforbund om å holde seg unna alt som kan føre til den minste antydning til spekulasjon og mistanke.

Nå diskuteres det om sykkelforbundet fremstår som dobbelmoralsk. Hva med andre norske ryttere som er tilknyttet ledere og lag med dopingfortid? Blant annet nevnes vår egen sykkelkonge Thor Hushovd i storlaget BMC, et lag hvor enkelte medlemmer av rytterstall og støtteapparat linkes til doping. Men det er noen vesentlige forskjeller mellom Italia oppholdet til de to ungguttene og profflivet til Thor Hushovd. Det viktigste er erfaring.

Vi må lære av Kjærgaard-Saken. Steffen Kjærgaard er i utgangspunktet en tvers igjennom snill og hederlig fyr. Da han reise ut i den store proffverden hadde han gode holdninger og verdier fra grasrota i Norge i bagasjen. Allikevel gikk det galt. Hva Kjærgaard eventuelt forteller Antidoping Norge i fremtiden vet vi ikke, men jeg antar at han vil fortelle om dårlig rådgivning og påvirkning fra miljøet rundt seg. I så fall kan vi konkludere med at den tidligere TVM, Chicky World og US Postal Service proffen er et offer for dårlig innflytelse. Ingen unnskyldning, men det er viktig å luke ut eventuelle dårlige ledere for å bygge en ny kultur. Uheldige og lignende saker kan skje igjen, og derfor er det riktig at den norske sykkelledelsen ikke tar noen sjanser med Robinson Bugge og Markaskard. Forbund og ledere er kanskje paranoide og urimelige over for Bartoli og miljøet rundt han. Kanskje representerer den tidligere sykkelstjernen gode verdier og holdninger. Problemet er at vi ikke vet, og i lys av den triste historien rundt Kjærgård må vi vise varsomhet i fremtiden.

Som nevnt er forskjellen mellom Oksen fra Grimstad og de to unggutta stor. Thor Hushovd har 13 års erfaring i proffsirkuset. Han startet karrieren i Credit Agricole, et lag kjent for avstand til doping. Hushovd kunne velge og vrake etter noen meget suksessrike år som U23-rytter. Grunnen til at han valgte det franske laget var langsiktig satsing og sunne holdninger. I dag ser vi at valget bygget videre på den gode ballasten Grimstad-gutten hadde fra Norsk idrett, og at det styrket Hushovd som ren utøver i tøff konkurranse mot de mange rytterne som jukset. Thor Hushovd status i feltet er stor fordi han er kjent som en ren og ærlig rytter. Faren for å gi etter for negativ påvirkning er marginal uansett hvilke miljø han omgås. Vi vet at Hushovds holdninger står fjellstøtt, og vi har tillit til at han tar riktige valg etter mange år i miljøet. Holdningene hos Robinson Bugge og Markaskard er sikkert også meget bra, men de er unge og uerfarne talenter vi trenger for å bidra i oppbyggingen av Norsk sykkelsports lovende fremtid. Etter Kjærgård saken ser vi de tragiske konsekvensene av å være i feil miljø. Sykkel Norge har lært at vi ikke kan ta sjanser.

Dårlig lederskap ødelegger sykkelsporten

Etter det amerikanske antidopingbyråets knusende rapport over Lance Armstrong og personene rundt han, virker sporten å ha nådd et bunnivå hva gjelder troverdighet. Den negative omtalen gjør at publikum og støttespillere snur sporten ryggen. Nylig trakk storsponsoren Rabobank seg og skaper usikkerhet og belastninger for de som har laget som arbeidsgiver, inkludert Lars Petter Nordhaug. Trist og på mange måter urettferdig for de som aldri har vært involvert i doping, men også forstålig da en sponsor ikke ønsker å assosieres med negative overskrifter.
I løpet av den neste uken får vi sannsynligvis vite mer om nok en dopingskandale under opprulling i Italia. En sak som inkluderer et sammensurium av ulovelig virksomhet som skattekriminalitet, falske arbeidskontrakter og doping tilrettelagt av advokater, bankdirektører og den italienske kjeltringen og legen Michele Ferrari. Det er god grunn til å frykte at flere arbeidsplasser i sykkelsporten går tapt som konsekvens.

Men først den vanvittige saken rundt Lance Armstrong. Tidligere var han helten som kom tilbake og vant Tour de France etter alvorlig kreftdiagnose. Med alle avsløringene blir han i dag beskrevet som et monster.
Spørsmålet mange stiller er hvordan organisert doping i en slik skala er mulig å gjennomføre uten å bli avslørt? Når jeg tenker tilbake i tid, på all informasjonen som fløyt i miljøet er det en skam at dopingspøkelset har fått herje over et slikt tidsrom. Noen sentrale personer må ha vist mer enn hva de gav uttrykk for.
I 1996, dro jeg på treningssamling med Bjørgvin Sykkelklubb. Det var mitt første år i seniorklassen og Bjørgvin var landets beste amatørlag, med blant andre de tidligere proffryttere Bo Andre Namtvedt, Bjørn Stenersen og Lars Kristian Johnsen. Alle topptrente utøvere som returnerte fra profflivet med knuste drømmer. Selv var jeg ung og naiv. Jeg var overbevist om at de beste sykkelstjernene jeg leste om i diverse sykkelblader var resultater av hardt og ærlig arbeid.
På treningssamling med Bjørgvin hørte jeg historiene som gav mitt første møte med tvilen.
Særlig var vitneskildringene fra Namtvedt sterke. På tross av faren for å ødelegge visjonene til en ung utøver som meg, la Namtvedt lite imellom når han beskrev sitt syn og erfaringer. Namtvedt var åpenbart skuffet og visste han kunne oppnådd mer på sykkelsete. Sykkelsamlingen med Bjørgvin ble dermed mitt første møte med de mange beretningene om doping jeg hørte i løpet av sykkelkarrieren. Fra den dag var jeg mer skeptisk når jeg så suverene prestasjoner blant mine gamle helter. Spørsmålet om doping hang over de store stjernene. Jeg hørte stadig flere historier om dopingmisbruk blant mine sykkelkollegaer, men var aldri vitne til noe annet enn hva som ble fortalt i miljøet. Historiene gikk som ild i tørt gress, og det eksisterte en betydelig mistanke på tvers av ulike lag og miljøer. Men historier og sladder er vanskelig å forholde seg til. Jeg hadde ofte lyst til å snakke med pressen om det jeg hadde hørt, men det fremstår som lite troverdig å siteres på historier som kan avfeies som rykter. Det viktige er uansett ikke hva jeg som enkeltperson hørte og sa videre. Problemet er at de på toppen – ledelsen i det internasjonale sykkelforbundet, som helt sikkert hørte de samme historiene – ikke sjekket om det var hold i de mange dopingryktene.

Juks i sykkelsport og idrett generelt har dessverre alltid eksistert. Personlig mener jeg at kampen mot doping, både hva gjelder holdninger og ikke minst utviklingen av testmetoder og strategi enda er på et tidlig stadium.  På nittitallet skapte EPO et monster i sykkelsporten. Monsteret var feltet med stadig flere brukere av bloddopingmiddelet. Et felt beskrevet som en bilkø med stadig økende snittfart. Avstaden økte mellom de ærlige og de som brukte kunstig stimuli. Godt hjulet av kyniske ledere, støtteapparat, advokater, bankforbindelser og leger ble det utviklet en infrastruktur som sørget for at noen utøvere alltid presterte på topp gjennom høye blodverdier og ekstra muskelkraft. Allerede i ung alder hørte jeg historier om utbredelsen av EPO, veksthormoner, steroider, insulin, og amfetamin. Allikevel fortsatte jeg å tro at det var mulig å lykkes uten, og jeg var skråsikker på at antidopingarbeidet i det miste reduserte bruken.
Med Festina skandalen i 1998 trodde jeg på en kulturendring. Da Lance Armstrong vant i 99, var jeg overbevist om at han var et produkt av en ny generasjon. Armstrong var en fantastisk inspirasjonskilde som gav tro på hardt arbeid og rå mental innstilling. I stede viser det seg at amerikaneren kom tilbake fra kreften uten skrupler, og at doping var en viktig del av planen.
Da noen lag og ledere- særlig i Frankrike- endret syn på juks og forstod behovet for endring etter skandalen i 98, brukte de uærlige miljøene anledningen til å øke avstanden til de rene ytterligere. I spissen for svindelen var Armstrong og hans sportsdirektør Johan Bruyneel. Armstrong gav sykkelsporten en stjerne uten sidestykke i historien. Interessen for sporten økte og pengene rullet inn via sponsorer og arrangementer. På tross av stygge rykter og diverse hendelser som burde vært fulgt opp av sykkelmyndighetene, fortsatte ukulturen grunnet det internasjonale sykkelforbundets grådighet og evne til å stikke hodet i sanden. De første tegnene til at Armstrong jukset meldte seg allerede i 99. I dag betaler sporten en dyr pris for mangel på handlekraft og evne til å kjempe for idrettens grunnleggende verdier.
Men oppi alt det tragiske skjedde det også noe positivt. Festina – skandalen førte til en lovendring i Frankrike, som blant annet kriminaliserte doping og tvang frem en kursendring i fransk sykkelsport og idrett generelt. Italia kom etter og politietterforskning der er i ferd med å slå hull på en betydelig verkebyll infisert av doping og mafiametoder. Tester mot EPO ble utviklet og gjorde bruken risikabel for brukerne. Blodpasset ble igangsatt i fra 2008 som et pionerprosjekt i kampen mot doping. Alt har bidratt til å bremse misbruket, gjøre det vanskeligere å jukse, og dermed hjulpet de rene utøverne. Allikevel fortsatte de skrupuløse kynikerne svindelen ved å heve seg over regler og idrettens beste. Samtidig med fremskritt i kampen mot doping, har den unnvikende holdning til å rydde opp blant idrettsledere forsvart juksemakerne med en egen stayerevne for søken etter uærlige metoder. Dermed utviklet sykkelsporten en elite av hellige kuer, hevet over regler og som representerte en tikkende bombe.
Snøballen begynte for alvor å rulle da Floyd Landis fortalte sin historie. I dag sitter vi med en 1000 sider lang rapport som forteller om et vannvittig system bygd på grådighet og svindel. De fleste aktive eller tidligere aktive proffrytterne har hørt mange av rapportens ulike vitneskildringer for lenge siden. Nå vet vi at ryktene vi hørte, ikke er overdreven fantasi.

I kjølevannet av skandalene rundt Armstrong er det naturlig at mange snur sporten ryggen. Mange generaliserer på bakgrunn av skandalene og straffer dermed rene utøvere og positive tiltak. Innledningsvis påstod jeg at kampen mot doping enda er i et begynnerstadium. I et historisk perspektiv er omfattende antidopingtiltak ganske nytt. For meg er Festina- skandalen en milepæl i kampen mot doping. Alt som skjedde før den tid er useriøst sammenlignet med i dag. Endring av lovverk, hardere konsekvenser og mer intelligente testmetoder vil på sikt bidra til en renere idrett. Sykkel er ikke alene om å ha et problem, men sykkel har vært hardt belastet og tar i dag konsekvensene både på godt og ondt. Det vonde er at sykkelsporten er blitt et symbol på doping, det positive er tiltakene som tvinges frem i kjølevannet av alle skandalene.
Jeg tror sykkelsporten er renere nå enn hva den var før EPO middelets tragiske inntog på 90- tallet. De mest ekstreme prestasjonene opp fjellene i Tour de France har uteblitt de siste par årene. Statistikk på tall over kraften som produseres opp de bratte fjellene er nedadgående, og rytterne ser mer slitne ut. Norge er plutselig en av de dominerende nasjonene på medaljestatistikken i VM. Tilfeldig? Jeg har tillit til de norske utøvere og tror det snarer er et positiv tegn på at sporten er renere. Noen mener sykkelsporten er blitt kjedligere. Slike påstander provoserer meg, jeg ser i stede tegn til en sport i positiv endring. I kjølevannet av nok en stor skandale har sporten sjanse til å ta et oppgjør med fortiden. Den ansvarlige ledelsen må gå foran og vise vei. Det er ikke lenger rom for unnvikende lederskap.