Vi er vitne til en ny dopingsak. Frank Schleck har testet positivt for det vanndrivende middelet Xipamide. Stoffet regnes ikke som prestasjonsfremmende og er derfor i en kategori hvor strafferammen varierer fra en advarsel til et års utestegning. I fjor avla russeren Alexandr Kolobnev en positiv prøve for et stoff under tilsvarende kategori. Han fikk bot og advarsel av det russiske forbundet som straff. Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) syntes straffet var for lav og anket den inn for øverste ankeinstans i idretten (CAS). Saken endte med at Kolobnev ble frikjent og han er i dag tilbake hos sin gamle arbeidsgiver Katusha.
Det er sannsynlig at Frank Schleck må igjennom samme prosess.
Hvert enkelt lands sykkelforbund skal foreslå en passende straff i forhold til den aktuelle forseelsen. Med statusen til brødreparet Schleck i Luxemburg, er det ikke overraskende om også storebror Schleck kun ender opp med en advarsel. I så fall blir det interessant om UCI anker saken videre til CAS.
Hva skal vi tro? Foreløpig må vi vente på resultatet av b- prøven. Deretter må vi forholde oss til prosessen til endelig dom. Skrekken er at prosessen trekker ut og stjeler oppmerksomhet på samme måte som Contador- saken.
Ingen- kanskje bortsett fra Schleck selv – vet hvordan han har fått i seg det ulovelige stoffet. Hovedpersonen hevder hardnakket at han ikke har noen anelse. Er b- prøven positiv (noe den vanligvis er) mener Schleck at han er utsatt for forgiftning gjennom sabotasje eller et forurenset produkt. Altså at han uten viten har spist, eller drukket noe som inneholder stoffet, eventuelt at han er utsatt for noe kriminelt. Han truer med søksmål. Problemet er bare at han ikke vet hvem han skal saksøke.
Tvilen skal komme tiltalte til gode, og utøvere er trodd og frikjent med lignende forklaring. Det blir i så fall opp til Schleck å forberede et forsvar som beviser at han er offer for uheldige omstendigheter. Det blir en tøff oppgave. I følge regelverket er en utøver ansvarlig for hva han/hun får i seg, men det er allikevel mulig å overbevise domsinstansene. I første omgang sykkelforbundet i Luxemburg. Frank Schleck er blant Luxemburgs mest populære idrettspersonligheter, og min magefølelse sier meg at en streng straff sitter langt inne hos det nasjonale sykkelforbundet.
I etterkant av den positive prøven ble jeg ringt opp av flere medier som spurte meg om jeg var overrasket. Dessverre er jeg ikke det. Jeg må innrømme at jeg ikke har glemt den uheldige pengeoverføringen mellom Frank Schleck og dopinglegen Fuentes. Pengeoverføring styrker ikke troverdigheten til den sterke klatreren i dagens situasjon.
Jeg ble også spurt om sporten mister troverdighet som et resultat av den triste nyheten. Jeg mener snarere tvert imot. At ryttere fremdeles avlegger positive dopingprøver viser at sykkelsporten har et system som fanger opp ulovelige stoffer. Dopingmetodene blir stadig mer avanserte, og mange er redd for at kontrollmyndighetene taper kampen mot juksemakerne. Derfor er det et godt tegn at det finnes testing som svarer på uheldige fremskritt innen nye dopingmetoder. På generelt grunnlag er det er ikke entydig negativt at en rytter av Frank Schlecks kaliber avsløres. Særlig i forbindelse med Lance Armstrong saken er Sykkelmyndighetene (UCI) anklaget for å være korrupt og unnvikende.
Prøven til Frank Schleck ble raskt offentliggjort og viser at systemet fungerer. At utøvere tas og skandaler et faktum skaper preventiv effekt på de som vurderer å jukse.
Er det mulig å vinne kampen mot doping? Sykkelsporten har svært mange utøvere på høyt nivå. Bare i WorldTouren (øverste divisjon) finnes ca 500 sykkelryttere fordel på 18 lag. Bak WorldTour finns 22 ProContinental lag med rundt 450 ryttere. Bak de to øverste nivåene finnes Continental divisjonen med alle sine utøvere som er mer eller mindre profesjonelle. Det er altså svært mange utøvere på høyt nivå og det er dessverre realistisk at noen- enten bevist eller ubevist- tester positivt.
Sykkelsporten er forbundet med høy prestisje og mulighet til å tjene store penger. Faktorer som dessverre fører til ulovelige snarveier og kriminelle handlinger.
Mange peker på tilbakefall og nye avsløringer som bevis på at sporten ikke er i endring. Men ville det ikke vært tankevekkende om en knallhard sport som sykling, med gode muligheter for rikdom og berømmelse, var helt uten avsløringer? For meg er det et sunnhetstegn at ryttere avsløres og ulovelig stoffer blir funnet. Det svir og er trist, men viser at sporten har et kontrollorgan som fungerer i tillegg til å bane vei for de med ærlige hensikter. Forhåpentligvis fører de triste skjebnene bak skandalene til bedret moral.
Er kampen mot doping mulig å vinne? Jeg er kanskje naiv, men jeg er optimist og tror sykkelsporten er i ferd med å renskes opp. Sykkelfeltet er inne i en prosess som gradvis fører til en positiv kulturendring. I et historisk perspektiv er kampen mot doping fersk. Den startet for alvor først etter Festina skandalen i 1998. Jeg våger påstanden om at dopingkampen var lite troverdig før dopingsjokket i 98. Festina skandalen skapte handling som satte sporten på riktig spor mot en sunnere og mer rettferdig sport. Det tar tid å skape endring, men vi ser allerede signaler til bedring. Økt testing og nye metoder er alle positive tiltak. I tillegg viser utøvere seg fra en mer menneskelig side enn på lang tid. Rytterne er rett og slett mindre ekstreme. De sykler saktere.
Kampen mot doping gir resultater og det er viktig at den fortsetter med full styrke slik at de rene og ærlige utøverne får vist sitt sanne potensial og oppnår den suksess de fortjener. På veien vil vi dessverre oppleve flere skandaler, og forhåpentligvis en generasjon som lærer av feilene fra fortiden.
Mads!