Som fryktet ble det en kaotisk og dramatisk Giro-start i Nederland.

Sannsynligheten for at rytterne fryktet hva som ville komme, og at de samme rytterne nærmest drømmer om forholdene i fjellene senere, i rittet er stor. Riktignok er fjelletappene harde og brutale på sin måte, men uten den paniske nervøsiteten som så tydelig hersket under første etappe av Italia rundt. Selv dårlige bakkeklatrere foretrekker lange tunge fjell mot farten og dramatikken som preget Giro-starten fra Amsterdam.

Det må bli kaos og velt når et «grand tour-felt» gjennomfører de første etappene i paddeflate Nederland. Som vanlig er det nervøst i starten av et tre ukers ritt. Alle har friske bein. Noen har kun første uken som mål, og store deler av feltet mangler rutinen til å håndtere utfordringene på nederlandske landeveier. Utfordringer som består av sidevind, svingete veier, høy fart og for mange rundkjøringer og midtrabatter. Normalt ikke et problem for de med erfaring og den mentale innstillingen som kreves i nederlandske ritt. Men i Giro-feltet finnes en miks med ryttere, hvor mange gjennom hele karrieren har prøvd å unngå denne typen forhold. De uten erfaring blir ekstra nervøse og søker garanti ved å sitte lengst mulig i spiss av feltet. Når for mange ryttere tenker det samme blir det kamp om posisjonene og farten skrus opp. Fart, nervøse ryttere og stadige hindere i løypa betyr trøbbel, noe dagens Giro etappe beviste.

For hvert velt oppstår ti nestenvelt. Profesjonelle sykkelryttere er kunstnere på sykkelen og mestere til å holde seg på hjulene. Det krever intens konsentrasjon med hendene konstant plassert i nærheten av bremsene. Flere glemmer å spise og drikke fordi de ikke tør å slippe styret i frykt for velt. Dermed blir etapper som profilmessig ser ut som lette transportetapper svært utmattende og en tøff start på tre lange og harde uker.

Ulykkesfuglene som starter de tre ukene med velt, må i tillegg slite med dårlig søvn og restitusjon grunnet åpne sår og vonde kroppsdeler. Et dårlig utgangspunkt i en idrett hvor kravene til restitusjon er ekstrem.

Italia rundt åpner normalt uten samme dramatikk og temperament som Tour de France.

I dag så vi at det ellers harmoniske Nederland skaper et panisk sykkelfelt i vill kamp for å overleve.

Vi fikk en forsmak på hva som venter av dramatikk når Tour de France begir seg inn i samme terreng. Med to etapper i Nederland og to i Belgia, før brosteinpartiene venter feltet ved passeringen grensen til Frankrike, blir det en ekstra stressende og dramatisk start på Frankrike rundt.

Mads

Overskriften er hentet fra boken til tidligere Se og Hør-reporter, Håvard Mælnes, og handler om de tvilsomme sidene av sladrejournalistikken. Tvilsomme metoder avsløres hyppig i sykkelsporten også. Ikke rart det er skrevet mye litteratur om uvesenet, uten at det gir seg.
Vi venter bare på filmen.

Sensasjonelt er kanskje feil uttrykk å bruke når en kjent sykkelrytter blir tatt i doping.
Men når ryttere som Pellizotti og Valjavec blir tatt for brudd på dopingreglementet er i det minste tankevekkende og skuffende. I tillegg er flere ryttere tilknyttet Lampre-laget, inkludert tidligere verdensmester Ballan, under etterforskning. Flere ryttere enn de overnevnte har siste tiden testet positivt, og det vekker debatt at gamle syndere som Vinokourov og Ricco igjen står øverst på seierspallen. Senest for få minutter kom meldingen at den unge franskmannen Michael Larpe har testet positivt for EPO. Larpe er ikke blant de store, men han er ung og tilhører det tradisjonsrike franske kontinentallaget Lille Metropole Roubaix. Doping er stadig et aktuelt tema i sykkelsporten.

Den jevne strømmen med positive prøver overrasker meg. Den ene positive prøven etterfølges av den andre, som om det er en naturlig del av sporten.
Avsløringene følges rutinemessig opp med samme prosedyrer fra de ulike sykkellagene.
En pressemelding fra laget, rytteren settes på inaktiv status, så avskjedigelse og forhåpentligvis en passende straff.

Noen ryttere følger videre opp med noen ærlige innrømmelser, slik som Thomas Frei. BMC rytteren innrømmet i etterkant av dopingavsløringen han at han bommet på rutinene i etterkant av en injeksjon med EPO. Om han ikke hadde slurvet og blitt avslørt, ville han fortsatt å jukse den dag i dag, uten anger. Freis virkelighetsoppfatning er at de fleste gjør det samme i jakten på gode penger, ære og berømmelse. En typisk måte å rettferdiggjøre sine feil. Vi har hørt slike provoserende uttalelser før.

For mange vil hans uttalelser dessverre virke logisk, og de vil i verste fall avvise sykkelfeltet som en anabol saueflokk med høye blodverdier. De som kjenner sporten bedre vet at Freis uttalelser er feil og bevis på gale holdninger. Men de stadige avsløringene beviser at sporten fremdeles har et problem. Derfor er det viktig at dagens utrettelige jakt på juks og bedrageri fortsetter.

Dopingproblemet ble beskrevet som en kreftsvulst av Sunday Times-journalist, og tidligere proffsyklist Paul Kimmage. Kimmage gikk rett i strupen på Lance Armstrong under en pressekonferanse i forbindelse fjorårets California rundt. Det ble en lite hyggelig seanse som alle kan finne på youtube. Kimmage gikk langt da han beskrev Armstrong som en slik kreftsvulst.

Ikke rart «the boss» ble forbannet. Men uttrykket svulst, kan med rette brukes som metafor og beskrivelse av dopingproblemet i sykkelfeltet. Om uvesenet ikke bekjempes kan det spre seg.
De siste tiders positive prøver og potensielle avsløringer viser at svulsten ligger der latent.
Avsløringene viser i tillegg at dopingmyndighetene har virkemidler som forhåpentligvis holder problemet i sjakk, og reduserer utbredelse.

Utviklingen av det biologiske passet er et viktig verktøy, og sykkel er den første idretten som praktiserer bruk av systemet. La oss håpe juksemakerne tar denne realiteten innover seg.
Hvis ikke frykter jeg avsløringene blir like hyppige og vanlige som uttaksmeldinger til de mange sykkelrittene.

Gratulerer til antidopingarbeidet for en innsats som gir resultater. Arbeidet gir håp for alle seriøse og ærlige ryttere. Fortsett det gode arbeid.
Stay real!
Mads.