Pro-Touren er død! Hva nå?

Pro-Touren skulle bli syklingens svar på fotballens Mesterliga.

Prestisjeprosjektet ble satt i live gjennom initiativ fra det internasjonale sykkel forbundet (UCI) i 2004.

Ideen var at 20 lag skulle få lisens til å delta i en toppserie som bestod av et utvalg store en-dags og etapperitt.

I alle profflag og store sykkelritt bredte det seg panikk. Frykten var at de ikke skulle få plass i det gode selskap som Pro-Touren representerte.

Jeg husker selv hvor nervøse ledelsen i Credit Agricole var i 2003, da Pro-Touren ble bestemt å skulle rulles i gang året etter.

Om laget fikk status som Pro-Tour lag ble bestemt av om de klarte å kvalifisere seg blant de 20 beste lagene på UCI sin tidligere team-ranking.

Credit Agricole lå den gang helt på grensen til å klare å kvalifisere seg gjennom rankingpoeng. Men lagets fordel var at det hadde en sterk sponsor i bakhånd som stilte seg positiv til å punge ut de nærmere ti millionene euro som krevdes for å oppgradere til et Pro-Tour lag.

Overgangen fra å være et «tradisjonelt» proff lag til å få status som Pro-tour lag var betydelig. Fordi stadig flere sykkelritt fikk kjempet seg til Pro-Tour status, betydde dette at alle de 20 Pro-tour lagene måtte få flere ryttere, og en betydelig økning av antall personer i støtte apparatet.

Slik Pro-tourprogrammet ble lagt opp, kolliderte flere Pro-tour ritt med hverandre i tillegg til viktige tradisjonsrike ritt som de ulike lagene også hadde invitasjon til.

Det betydde at de ulike pro-tour lagene kunne ha opptil tre ulike lag i forskjellige deler av verden samtidig. Fra 2003- til 2004-sesongen ble det derfor signert nye ryttere så blekket sprutet i de ulike pro-tour lagene. Profesjonell sykkelsport vokste som aldri før!

Det eksisterte en generell godvilje i pro-tourlagene og i rittene som hadde pro-tour status til revolusjonen som var satt i gang.

Ved at lagene fikk pro-tourlisens hadde de også et mer forutsigbart program å forholde seg til. Bort med den avgjørende smiskingen av rittarrangørene for å få innbydelse til deres ritt… Før pro-touren måtte et lag bli likt av de ulike ritt arrangørene for å få innbydelse. Nå var det UCI som bestemte hvem som skulle få kjøre hvilke ritt, avhengig av om de hadde status som pro-tour lag eller ikke.

Som et lite håp for lagene uten pro-tourstatus ble det åpnet for at noen få lag kunne få «wild card» invitasjon av arrangørene til å delta i det gode selskap.

De lag som fikk wild-card fra arrangørene var som oftest lag fra hjemlandet hvor rittet ble arrangert. Det gav et lite håp til lag som for eksempel Agritubel, om at de allikevel kunne få sjansen til å delta i Tour de France.

For sponsorene av pro-tour lag og ritt, representerte pro-touren en garanti om at de ville få eksponering i alle de store rittene som ble arrangert og vist på tv. En viktig faktor for en sponsor som ønsker mest mulig eksponering i media. Før pro-touren kunne ingen manager av sykkel lag garantere en plass i viktige sykkelritt som Tour de France, Giro d`Italia, Spania rundt, Paris-Roubaix og alle andre sykkelklassikerne med betydelig medieinteresse.

Gjennom pro-touren var det ikke bare ambisjoner og muligheter om deltagelsen som kunne friste en sponsor til å åpne lommeboken. Nå kunne lagene friste med en garanti.

Sykkelsporten fremstod som bedre organisert og mer profesjonell enn på lenge.

Gjennom sine reformer fremstod UCI som en sterkere og mektigere organisasjon enn noen gang. Det var de som styrte sykkelsporten nå. Gjennom pro-touren var sporten blitt mer attraktiv for tv-kanaler over hele verden. UCI ønsket videre en globalisering av sykkelsporten gjennom å legge pro-tour ritt til stadig nye deler av verden. Tour Down Under i Australia ble det første pro-tourrittet utenfor Europa, til betydelig økt interesse og inntekter for arrangementet. Neste år var det i tillegg planlagt å legge pro-touren til Russland og Kina.

Men i dag ble det brått stopp på de opprinnelige planene til UCI…!

Pro-touren ble på starten av årets sesong «alvorlig syk» og i ferd med smuldre bort. Problemene som startet med at de store rittarrangørene av Tour de France, Giro d`Italia og Spania Rundt trakk seg ut av pro-touren fortsatte med at det franske Cofidis-laget, ble første lag som takket nei til videre pro-tour satsning.

I dag toppet det seg da 16 nye lag også takket nei til pro-touren. Kun et lag gjenstår, nemmelig Astana.

Astana har tviholdt på sitt eneste håp om å få delta i Tour de France gjennom sin status som pro-tourlag. De har hele veien hatt UCI sin støtte og ubetydelige garanti.

Allikevel forventes det at også dette laget, enten de vil eller ikke, også sier nei til videre pro-tour status.

Hva skjer så videre?

Det synes som om det gjenstår et vakuum i profesjonell sykkelsport etter sammenbruddet. UCI virker i tillegg maktesløse trass i stadige trusler om å straffe alle lag og ritt som går imot det internasjonale kontrollorganet. Konflikten beviser dessverre at UCI er sjanseløse i konflikt mot ASO (arrangørene av Tour de France) og de andre store rittarrangørene.

Det er ASO som sitter med den reelle makten i internasjonal proffsykling.

Går lagene imot ASO risikerer de å ikke få innbydelse til verdens viktigste sykkelritt. Ingen lag ønsker å sparke vekk sitt eget grunnlag for eksistens ved å gå i konflikt med ASO. Proffsykling er Tour de France, og derfor er det i dag bekreftet at det er de som har overtaket.

Hvordan ASO videre vil bruke sin makt må vi enda vente å se. Spørsmålet alle stiller seg er om det er en ny liga med et eget tilhørende forbund under opprulling?

Er det negativt eller positivt?

ASO er et privat selskap som ønsker å skape verdier til sine eiere. De skal selge sykkelsporten til flest mulig. Det betyr at de må fortsette arbeidet med en troverdig og dopingfri idrett. De vet at flere avsløringer vil ødelegge for videre ekspensjon av sporten og Tour de France.

Derfor har de siste årene vist en enda større vilje i kampen mot doping enn UCI. Rasmussen-saken i fjor er et eksempel på at UCI ikke tok nok ansvar i forhold til å unngå en skandale midt under selveste Tour de France. Avsløringen av Rasmussen kunne ha kommet i forkant av Touren da UCI satt på informasjon om at Rasmussen hadde brutt dopingreglementet for Tour de France startet.

Allikevel har UCI et lovende og troverdig dopingprogram under utvikling gjennom det nye systemet med biologiske pass. Dette arbeidet vil sannsynligvis videreføres med eller uten UCI, om finansieringen går i orden. Passet over rytternes blodverdier representerer en fremtidig brikke i kampen mot doping.

Hva rytternes rettigheter mot kommersielle interesser angår, må rytterne og lagene organisere seg på samme måte som de har gjort til nå. Trenger de da et UCI?

Hva er vel uansett et Tour de France uten sykkelryttere… Det er rytterne og arrangørene som sitter med all fremtidig makt.

UCI har dessverre ikke klart å fremstå som et mektig tilrettelegger. De har prøvd å vokse i en turbulent tid, men har i stedet smuldret bort på veien gjennom uttalige konflikter.

Pro-touren, UCI sitt prestisjeprosjekt, ble mer enn hva UCI klarte å takle….

Mads!