Kokain i sykkelsporten

Saken om Tom Boonen sin positive kokainprøve viser mangel på myndigheter som har klare regler i kampen mot forbudte stoffer.

I følge reglementet kan ikke Boonen utestenges av sitt nasjonale eller internasjonale forbund etter den positive dopingprøven. Slik reglementet fremstår, skal en ikke straffes for å teste positivt på kokain så lenge det er utenfor konkurranse.

At kokain i idrett ikke er forbudt annet enn i konkurransesammenheng er etter min mening betenkelig. Kokain er, uansett om det er prestasjonsfremmende eller ikke, et narkotisk stoff som er forbudt å oppbevare og bruke.

Narkotika er et samfunnsmessig onde som det brukes enorme ressurser på å bekjempe. Idrettsutøvere har dermed et ansvar for å gå foran som gode eksempler. De representerer en idrett, et land, en organisasjon og en klubb med flere. Idrettsstjerner er forbilder for mange og det er derfor viktig hvilke bilde av seg selv de viser til sine fans, da særlig de yngre.

At en utøver som tester positivt på et narkotisk stoff kan slippe unna uten noen form for sanksjoner, så lenge testen er utført utenfor konkurranse, blir feil signaler å sende ut. Det er det samme som å bagatellisere bruk av narkotiske stoffer så lenge det ikke regnes som prestasjonsfremmende.

Når idretten ønsker å fremstå som «ren og sunn», bør også de ulike myndighetene innenfor idretten ta affære overfor utøvere som blir tatt for bruk av narkotiske stoffer. I dagens idrettshverdag, hvor alle toppidrettsutøvere daglig må være tilgjengelig for dopingtester, bør også alle typer narkotiske stoffer gjelde på lik linje med prestasjonsfremmende midler. Hvorfor skal det være forskjell på bruk av kokain i eller utenfor konkurranse? Prestasjonsfremmende eller ikke så er det et narkotisk stoff som ikke hører hjemme noe sted, særlig ikke hos en idrettsutøver.

Igjen må ASO, organisasjonen som arrangerer Tour de France, ta reglene i egne hender og ta affære i en doping sak. I fjor var det danske Michael Rasmussen det gjaldt. Hadde ASO visst på forhånd at Rasmussen hadde brutt meldeplikten så ville de med stor sannsynlighet ha nektet han start. Da ville svært mye negativ omtale vært unngått og sykkel ville i stede fremstått med en klar politikk mot doping. I stede valgte UCI og WADA, grunnet egne regler, å ikke melde fra om at Rasmussen hadde brutt reglementet da han ikke var tilgjengelig for dopingkontroll. Deres manglende åpenhet viste seg å slå svært negativt tilbake når sannheten allikevel kom frem på verst tenkelig tidspunkt.

Om ikke ASO hadde satt foten ned og gitt klar beskjed om at Boonen må ta konsekvensene av sin omgang med kokain, så ville han vært fri til å delta i verdens største sykkelritt. Da ville han i tillegg ha tatt med seg en stor mørk sky over arrangementet.

I denne sammenheng gjør ASO sykkelsporten en stor tjeneste. De får en skadeskutt sport til å fremstå som klar og tydelig overfor all form for bruk av forbudte stoffer. UCI, WADA og alle andre mer eller mindre betydningsfulle myndigheter innenfor idretten bør være takknemmelig for at ASO viser vei og tar ansvar.

Etter episoden med kokain har Tom Boonen ingenting i årets Tour å gjøre, fordi han setter et negativt søkelys på en idrett som prøver å rette opp sin egen troverdighet overfor publikum. For «Tornado Tom» sin egen del, tror jeg han uansett må gå inn i seg selv og ta en «time out». Han har gjort en tabbe og må rydde opp i sitt eget liv. Det er menneskelig å feile og han bør få en mulighet til å rette opp i sine feil.

Samtidig bør han ikke slippe unna reaksjoner og konsekvenser. At misbruk av narkotiske midler ikke skal straffes i idretten vil gi helt feil signaler ut til resten av samfunnet. Når Boonen straffes med utelukkelse fra årets Tour de France, så er det en straff som ikke kan oppfattes å være for hard.

La oss håpe han kommer tilbake med lærdom fra de feil han har begått. Sykkelsporten trenger ikke flere «bad boys».