Sporten

En ny sesong uten Highroad

Sykkelsesongen 2012 nærmer seg. De mest ivrige, for det meste australiere, er i gang med Jayco Bay Cycling Classic som oppvarming. Dette er en serie gateritt som gir en liten indikasjon på hvem som kan regnes med i det australske mesterskapet som starter 5. januar. Høydepunktet er landeveisrittet for damer den 7. januar og herrenes 165 kilometer lange landeveisritt dagen etter. Deretter braker det løs med årets første World Tour-ritt, Santos Tour Down Under, fra 17- 22. januar. Tiden går fort, pausen etter en lang og hard sesong er kort.
På tross av at sykkelsesongen er vannvittig lang (fra januar til november) er det gøy når ny sesong nærmer seg. Det er morsomt å se nye drakter, ryttere på nye lag og hvordan de vil fungere i nye konstellasjoner, hvem som blir årets gjennombrudd osv. Før årets sesong har nye lag kommet til, mens andre dessverre er tvunget til å legge ned.

Jeg vil savne HTC- Highroad. Manager i laget, Bob Stapleton, ledet laget inn i en ny tid og skapte et suksessrikt sykkellag bygd på nye verdier og arbeidsmetoder. Da han i fjor kjempet for lagets eksistens, satte han en deadline til rett etter Frankrike rundt for en samarbeidspartner å komme på banen. Det skjedde ikke, og for ihuga sykkelfans er det fremdeles et sjokk at laget er lagt ned. Vinnerlaget satte dype spor gjennom kontinuerlig sportslig suksess og nytenkning. Det var noe friskt og moderne over det amerikanske laget, som jeg tror har vært retningsgivende og inspirerende for flere lag og utøvere over hele verden. Laget ble tvunget til nytenkning da den tyske storsponsoren T- Mobile fikk kalde føtter grunnet skandalene som fulgte Jan Ullrich og resten av det gamle superlaget i etterkant av den spanske Puerto- dopingskandalen. Den amerikanske forretningsmannen Bob Stapleton tok over og satte i gang en kulturendring. Som aktør innenfor telekommunikasjon hadde Stapleton gjort forretninger med T- Mobile, solgt seg ut, blitt rik, og funnet en ny mening med livet. Blant annet var han engasjert i driften av et suksessrikt amerikansk sykkellag for kvinner sponset av nettopp T- Mobile.
Han registrerte det tyske herrelaget i USA og siden vant de mer enn 250 ritt. Blant seirene finnes blant annet verdensmesterskap, klassikere og 51 seiere på etapper i de tre største etapperittene. Laget ble et spennende internasjonalt og suksessrikt lag med ryttere fra 23 ulike nasjoner.
Mange ønsket å sykle i det attraktive sykkellaget siden omorganiseringen. I miljøet ryktes det at laget hadde store økonomiske midler, noe som i ettertid viste å være en overdrivelse. Blant annet måtte flere av rytterne gå med på lønnsreduksjon da T- Mobile trakk seg som sponsor.
I 2006 møttes Alejandro Valverde og Stapleton for å diskutere en overgang. Det ble med praten, noe Stapleton kan være glad for. I etterkant ble Valverde utestengt for innblanding i Puerto- saken og vender først tilbake til konkurranse under kommende Santos Tour Down Under. I stede for å takke ja til de mange henvendelsene fra rutinerte og etablerte stjerneryttere på jakt etter store lønningsposer, satset Highroad på unge sultne talenter med sunne verdier. Eksemplene er mange, blant annet vår egen Edvald Boasson Hagen. I tillegg kan vi nevne både unge og eldre ryttere som Andre Greipel, Tony Martin, Peter og Martin Velits, Bernt Grabsch, Bradley Wiggins, Linus Gerdemann, Gerard Ciolek, Matt Goss, Marcus Burghardt og Thomas Løfkvist med flere. Den mest kjente er allikevel Mark Cavendish, som sammen med Tony Martin ga laget seier på både tempo- og landeveisrittet i fjorårets sykkel VM. Den eldre veteranen George Hincapie ble brakt etter å ha ytret ønske om et nytt miljø og være en del av et rent lag. Hincapie ble en viktig brikke i å guide de unge læreguttene til suksess.

Hvordan kan et vinnerlag som HTC- Highroad stå uten sponsor? Et internasjonalt lag med suksess er jo nettopp oppskriften på et yndet sponsorobjekt. Ved siden av markedsføringseffekten er overføringsverdiene til næringslivet er mange. På tross av et godt rykte og sunne verdier ble dopingproblematikken et problem. I et intervju med det britiske sykkelbladet CycleSport sier Stapleton at doping var tema i absolutt alle møter hos potensielle storsponsorer.
Stapleton peker også på konkurrentenes manglende respekt for det internasjonale sykkelforbundets overgangsregler. Selv mener han mange av de viktigste overgangsavtalene gjøres allerede før Tour de France. Lenge før august, da reglene gir utøverne tiltang til beiling fra potensielle arbeidsgivere.
Et sykkellags viktigste utstillingsvindu er nettopp Tour de France. Når de beste rytterne, fristet av store pengesummer, allerede er på vei ut, skaper det store problemer for lag på sponsorjakt. Sponsorer ønsker forutsigbarhet og garantier for investeringen. Det er vanskelig å selge en sponsorpakke uten garanti for gjennom hvilke personligheter og arrangement sponsoren kan eksponeres. I samme intervju hevder Stapleton de største lagene ikke drives av forretningsmessige motiver, men av privatinvestorers behov for personlige prestisje. Bak storlag som Omega Pharma- Quickstep, GreenEdge, Radioshack- Leopard og ikke minst BMC står rike onkler som garanterer for drift og solide lønninger til de store stjernene. I lag som Katusha og Astana står mektige personer med betydelig politisk makt og nettverk som garanterer for at statlige olje- og gass selskaper pumper hundrevis av millioner inn i sykkellagene. Stapleton vet at et lag la mer enn seks millioner euro på bordet til fem av hans ryttere før fjorårets Frankrike rundt. Mest sannsynlig BMC, med den private investoren Andy Rihs bak. En mann uten arvinger, hvis private innskudd i sykkellaget sannsynligvis overstiger den årlige omsetningen til den lille sykkelprodusenten BMC, hovedsponsoren for det nye superlaget til Thor Hushovd.
De beste rytterne forsvinner fort om det fristes med store pengesummer. Tilbake stod HTC- Highroad tømt for etablerte stjerner med viktige rankingpoeng som skal garantere plass i WorldTouren.

Startet Spapleton jakten på ny sponsor for sent og undervurderte han tilbudene fra andre lag? Ville Stapleton vært bedre enn konkurrentene og forholdt seg til forhandlingsreglene, om han hadde hatt pengene på plass? Jeg skal ikke spekulere på disse spørsmålene. Men noe har gått galt på veien, og jeg er sikker på at Stapleton vet hva som burde vært gjort annerledes. Kanskje kommer han sterkere tilbake og bidrar til nye reformer?
Uansett, det er tankevekkende at det mestvinnende sykkellaget de siste årene, som i tillegg var en vesentlig bidragsyter til en nødvendig kulturendring forlater sykkelsirkuset. Sykkelsporten bør takke Highroad og Stapleton for nytenkningen som fremdeles bidrar i prosessen med å skape et renere, mer moderne og troverdig sykkelfelt.

Mads!

Gi oss en tydelig kaptein!

I sykkelsammenheng er Norge en lilleputtnasjon. Allikevel er vi har vi et lag med favorittstempel i landeveis-VM. Blant de fire rytterne til start blir halve laget regnet som forhåndsfavoritter. Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd er på alle sykkelinteressertes lepper når det snakkes om vinnerkandidater til årets siste store sykkelhøydepunkt. Situasjonen omtales som et luksusproblem, men skaper mange spørsmål og frykt for intern stridighet blant publikum. Både Boasson Hagen og Hushovd uttaler seg offensivt i media om egne ambisjoner. Hushovd sier i et intervju med NRK at laget består av to vinnerskaller, og etterlater dermed en viss spenning til lagets samarbeidsvilje. Løsningen på floken er at de skal kommunisere underveis, og være ærlige på hvem som er best når oppløpet nærmer seg.

Spørsmålet er hvor ærlige to adrenalinfylte, seiershungrige vinnertyper er på slutten i ett av årets hardeste og viktigste sykkelritt? Hvordan skal de vurdere hverandres følelse om begge, uansett hvor ærlige og slitne de er, sier de er har gode bein og føler seg bra? Skal de i så fall bli enige om å kjøre hver sin sjanse, eller gjøre det eneste riktige som er å hjelpe hverandre. Hvem skal i så fall ta beslutningen om hvem som skal ofres når målstreken nærmer seg etter nesten 270 km? Beslutningsprosessen vil for de fleste utarte seg som tvilsom.

Løsningen er Steffen Kjærgaard, som har det formelle ansvaret for de taktiske disposisjonene underveis. Gjennom lederrollen i Norges Cykleforbund må Kjærgaard markere seg som beslutningstakeren, og på forhånd gjøre det klart hva som forventes av lojalitet til laget og avgjørelser underveis. At bestemmelser utelukkende skal overlates til de to sykkelstjernene, midt i kampens hete hvor de opplever utmattelse og stress, virker ikke som en logisk løsning.
Rytterne må i forkant tas med i planleggingsprosessen, og sammen med Kjærgaard bidra til å legge taktikken. Ulike scenarioer må gjennomgås, strategier for tenkte situasjoner legges, og roller fordeles. Slik blir det lettere å ta beslutninger underveis, og gjennomgå hva som gikk bra og mindre bra i en etterfølgende og nødvendig evaluering. Øverst i beslutningskjeden står sportslig leder, nemlig Steffen Kjærgaard.

Årets VM er viktig med tanke på lagbyggingen for fremtiden. Vi kan se frem til mange betydningsfulle mesterskap, blant annet neste års olympiske leker i London.

Sykkel er en lagsport, kjent for tydelig rollefordeling, hvor den sportslige lederen utnevner kapteinen. I årets VM er det naturlige valget Thor Hushovd. Norgeshistoriens desidert mest meritterte sykkelrytter er regjerende verdensmester, har vist god form i oppkjøringen og som med sikkerhet takler lange og harde sykkelritt. På tross av at Boasson Hagen er et fantastisk talent med en flott sesong bak seg, er erfaringen det som skiller de to.

Med en klar rollefordeling slipper de to vinnerskallene å sykle med uvissheten om hvem de skal jobbe for om begge havner i vinnerposisjon. Tydelig taktikk skaper åpenbare arbeidsoppgaver og styrker selvtilliten til laget som helhet. Så får det være opp til den utnevnte kapteinen å si fra seg rollen om presset på skuldrene blir for tungt og følelsen på sykkelen dårlig.

Min oppfordring til Kjærgaard: Marker deg som sjef ved å gi tydelige roller. Slik legges et godt grunnlag for å bygge et lag for søndag og fremtiden.

Heia Norge!

Store ting på gang i norsk sykkelsport

Det var spennende å følge historiens første Glava Tour of Norway. De fem etappene kunne tilby actionpreget sykling og et glimt av potensielle fremtidsstjerner. Arrangørene la etappene til sentrumsnære områder som sikret entusiasme og publikumsoppslutning.

Tour of Norway har potensialet til å bli en institusjon for norsk sykkelsport om sykkelforbundet, media, lokale og nasjonale myndigheter følger opp med bidragene som kreves av et sykkelritt med topp internasjonal standard. Om rittet forankres som en betydelig årlig sportsbegivenhet, og opparbeider status som sikrer deltagelse fra den øverste sykkeldivisjonen, kan det skapes positive ringvirkninger for norsk sykkelsport og lokalt næringsliv.

Norsk herresykling er i endring siden jeg var amatør i Ringerike sykkelklubb på begynnelsen av 2000-tallet. Da var interessen for sporten minimal sammenlignet med hva den er i dag. For dem med ambisjoner om proffkontrakt bestod «sykkelutdannelsen» i å gå fra norsk amatørsykling til amatørtilværelse i Mellom- Europa, eventuelt via det norske landslaget. Lange utenlandsopphold eller kvalifisering til landslaget var eneste garanti for deltagelse i betydelige sykkelritt.

Med fire norske continentallag, (Sparebanken Vest- Ridley, Joker- Merida, Plussbank – Cervelo og Team Ringerikskraft) er forholdene for norske rytterne endret. Nå går veien i stedet via amatørsykling i det voksende norske amatørsykkelmiljøet til de hjemmelige continentallagene, for så – forhåpentligvis – en kontrakt med et større utenlandsk lag.
Til nå har kun Joker- Merida lykkes med verving av ryttere til utenlandske profflag, men med dagens rivende utvikling hva angår sykkellag og ritt, øker mulighetene for rekruttering fra flere klubber.

Ritt som Glava Tour of Norway, Rogaland GP, Ringerike GP og andre voksende arrangement kan styrke bredden i norsk herresykling og øke oppmerksomheten på norske ryttere.
Om vi i tillegg får en endret overgangsordning etter modell fra fotball, kan internasjonal proffsykling skape inntekter til norske og internasjonale amatørklubber som skaper rekruttering til øverste divisjon. Penger som kan sprøytes tilbake til grasrota og satsing på nye talenter. Det siste punktet er riktignok mer en drøm enn planlagt tiltak per i dag.
Resultatene fra Tour of Norway viser at vi trenger større sykkelritt i Norge. Bortsett fra continentallagene, med Joker-Merida, Sparebanken Vest-Ridley og Plussbank-Cervelo i spissen, ble de norske rytterne satt godt på plass av de utenlandske gjestene. Joker-Merida reddet æren til Norge da Christer Raker vant siste etappe til Lillestrøm. Uten Rake ville etappestatistikken fra Tour of Norway sett stusselig ut med norske øyne.

Med Vegard Robinson Bugge på tredjeplass (Bugge sikret den nest beste etappeplasseringen med tredje plass på første etappe), Fredrik Wilmann på femte og Rake på syvende i sammendraget ble det et vellykket Tour of Norway for Norges beste sykkellag.
Sparebanken- Vest- Ridley satte farge på rittet, og et godt eksempel for norske ryttere gjennom offensiv sykling på alle fem etapper. Vestlandslaget hadde fortjent bedre uttelling på resultatene.

Bak continentallagene savner jeg mer initiativ og resultater. Jeg hadde håpet å se flere representanter fra amatørlagene bruke muligheten til å markere seg i brudd og vise seg for de etablerte continentallagene, arrangører, presse og publikum. Se på de store sykkelklassikerne, hvordan de minste lagene bruker muligheten fra en wildcard-invitasjon til å markere seg gjennom offensiv sykling. Små lag inviteres fordi de representerer en garanti for at rittet krydres med mer eller mindre vellykkede tv-brudd, og forsøk på heder og ære fra ukjente ryttere. Smålagenes kamp mot overmakten skaper entusiasme blant publikum, eksponering av sponsorer og nye sykkelstjerner.
Til norske amatørlag som får sjansen i det gode selskap har jeg følgende oppfordring til neste års Tour of Norway. Grip sjansen, en slik mulighet kommer kanskje ikke igjen? Det er bedre å prøve men bli slått, enn ikke å ha prøvd og allikevel bli slått.
Vi ser frem til offensiv sykling i norgesmesterskapet i slutten av juni.

Oppreisningen

Etter et skuffende Flandern rundt viste Garmin-Cervelo hva som bor i det amerikanske sykkellaget. Fra å være mannskapet hvis resultater ikke stod i stil til potensialet, var de laget hvis talent slo ut i full blomst. Skuffelsen er plutselig glemt og storlaget går ut av brosteinsrittene som et vinnerlag.

Garmin-Cervelo hadde kontroll, viste kollektiv styrke og leverte en mesterlig taktisk oppvisning på det humpete underlaget mot Roubaix.

Om Nick Nuyens var en overraskelse i forrige helgs Flandern rundt, er det færre som trodde på den fantastiske hjelperytteren Johan Vansummeren i dronningklassikeren Paris- Roubaix. Vansummeren er en sliter vi mest forbinder med hjelperytterrollen, en rolle svært få gjør bedre. Vansummeren gikk ikke i brudd for for egne resultater. Han tok rollen som vaktbikkja som kunne hjelpe Hushovd i rittets sluttfase. Slik gikk det ikke. Vansummeren var for sterk og gjorde offerrollen om til sin livs største seier.

Thor Hushovd virket bunnsolid som kaptein, klistret på hjulet til superfavoritten Fabian Cancellara. Med belgiske Vansummeren og norske Gabriel Rasch i brudd, og den andre belgiske lagkameraten Sep Vanmarcke ved sin side, hadde Hushovd et solid utgangspunkt. Med flere sterke kort kunne Garmin-Cervelo være offensive og angripe. De svarte på tiltale og ingen kan lenger beskylde det sterke mannskapet for passivitet.

Taktikken til vinnerlaget var kanskje vanskelig å forstå for noen? Da finalen nærmet seg angrep Vansummeren, samtidig som Rasch slapp seg ned til sin venn Thor Hushovd. Hvilken herlig innsats av holegutten Rasch, som ofret seg totalt for lagets taktikk i det som kan ha vært hans største dag som sykkelrytter. Mens Rasch arbeidet hardt for å øke farten i favorittfeltet, dro Vansummeren til fra tetgruppa på fire ryttere. At Vansummeren havnet i et solobrudd virket å være et improvisert drømmescenario snarere enn nøye planlagt taktikk.

Vansummeren kan ha hatt sin livs form, og muligens bedt om tillit og lov til å utføre vinnerstuntet. Om angrepet var et resultat av improvisasjon og taktisk føling styrker det inntrykket av seieren som en smart og kollektiv triumf for Garmin-Cervelo.

På motsatt side finner vi det nye superlaget Leopard- Trek.

En sterkt presset Cancellara var isolert uten støtte fra verken lagkamerater eller samarbeidsvillige konkurrenter. Leopard-Trek har ikke imponert som lag og mangler bredden som fantes i CSC og Saxo-Bank. Sveitseren burde være betenkt over innsatsen til lagkameratene i det nye laget fra Luxembourg. Selve hovedpersonen er riktignok imponerende, og fortjener trøsten fra tredjeplassen i Flandern og andreplassen på velodromen i Roubaix. Cancellara befester status som verdens beste klassikerrytter.

Det ble nok en fantastisk sykkelhelg for oss TV- seere! Årets klassikere har vært mer åpne og inneholdt overraskelsesmomenter jeg har savnet i tidligere versjoner. Og hvem sa at rittradioer skaper kjedlige sykkelritt? Den gode underholdningen i årets tre første klassikere latterliggjør argumentene mot rittradio.

Jeg gleder meg allerede til neste helgs Amstel Gold Race!

Mads!