Du vet ikke hva du ikke vet.

Jeg har hørt flere etterretningsfolk si akkurat det. De er på evig jakt etter informasjon som kan gi dem et fullstendig bilde av hva som faktisk foregår. I et samfunn som forventer at sikkerhetstjenesten skal ha full oversikt over alle trusler mot rikets sikkerhet er oppgaven formidabel. Og ikke minst full av dilemmaer.

For når vet de nok til å iverksette etterforskning? Når vet de nok til å gå til arrestasjoner? Og hva skal de gjøre hvis de har informasjon om en trussel som verken lar seg bekrefte eller avkrefte? De kan ikke gå hjem fra jobb og håpe at ingenting skjer. Hvem bærer risikoen da?

Kritikken vil være knallhard hvis noe alvorlig skulle skje. Den britiske etterretningstjenesten MI5 opplevde det da de ikke greide å hindre terrorangrepet i juli 2005.

I fjor høst ble det nemlig kjent at MI5 hadde hatt selvmordsbomberne i kikkerten. Hovedmannen, Mohammed Sidique Khan, var både filmet og avlyttet. Men MI5 vurderte ham aldri som en alvorlig trussel, bare som en småkriminell med kontakter til et annet og langt mer interessant terrornettverk. Dette nettverket ble rullet opp i det som var den mest omfattende anti-terroroperasjonen noensinne i Storbritannia. Det var en suksesshistorie for MI5, frem til det smalt den 7. juli. 52 mennesker mistet livet og flere hundre ble såret.

I debatten som oppsto mente mange at hvis MI5 hadde analysert etterretningsinformasjonen bedre, og prioritert ressursene annerledes, så ville London-terroren vært forhindret.

Trusselen i Norge er ikke på langt nær så stor som i Storbritannia. Men den første terrorrettssaken her hjemme var viktig for PST. De har brukt store ressurser, prioritert saken på bekostning av andre saker, og i stor grad benyttet omstridte metoder i etterforskningen. Likevel holdt ikke bevisene i tingretten. Ansatte i sikkerhetstjenesten spør seg nå hvor langt man kan gå i å planlegge terror før det blir ulovlig.

Dagens avgjørelse vil få betydning for PST, selv om Jørn Holme benektet det da jeg intervjuet ham i Stavern i ettermiddag. Øker dette faren for terror i Norge, spurte jeg. Nei, vi har full kontroll, svarte PST-sjefen med sikkerhet i stemmen. Men den garantien kan han strengt tatt ikke gi. For han vet ikke hva han ikke vet.

«Bhatti er ikke noen hvem som helst».

Uttalelsen kom fra en politiinspektør i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) under "terrorsaken" i Oslo tingrett

-Bhatti er en kjent kriminell størrelse, han er dømt flere ganger og det var åpenbart at han ikke kom for å gi oss opplysninger, sa politiinspektøren. Han forklarte seg om et høyst uvanlig møte PST hadde med Arfan Bhatti i august 2006.

Tidligere den sommeren hadde PST startet såkalt lukket etterforskning av Bhatti. Bakgrunnen var at tysk politi hadde stanset Bhatti på tur, og funnet bilder av tunge våpen og våpennotater i bilen hans. Bhatti ble arrestert og sikkerhetstjenesten i Norge varslet.

Bhatti kjente ikke til PSTs etterforskning da han inviterte seg selv til møtet. – Det var en merkelig henvendelse, det er ihvertfall første gang jeg er blitt kontaktet av noen som var under etterforskning, sa politiinspektøren.

Bhatti kom for å fortelle at "han tidligere hadde hatt ekstreme tanker, men at han nå hadde forandret seg." PST trodde ikke på ham. 

– Var dere begge på "fisketur" under dette møtet, spurte dommeren.

– Jeg var definitivt på fisketur, og det var Bhatti også. Han forsøkte å finne ut hvor stor oppmerksomhet vi hadde mot ham og møtet var taktikk fra hans side, sa politiinspektøren.

Under samtalen med PST forklarte Bhatti at han ønsket et tilsvarende møte med Oslopolitiet. – Det fremstår som meningsløst at en mann som hadde vært ute og skutt mot et bolighus bare 14 dager tidligere skulle be politiet om et møte for å fortelle at han ikke lenger var kriminiell.
Sa politiinspektøren og siktet til skytingen mot en finansmann i Asker. Bhatti har innrømmet at det var han som avfyrte 17 skudd mot huset og bilen til finansmannen.

Det er ikke hverdagskost at PSTs ansatte forklarer seg i retten. Forklaringene deres gir et innblikk i hvordan sikkerhetstjenesten jobber.

PSTs tidligere spaningssjef forklarte at spanerne mistet Bhatti av syne den natten den jødiske synagogen ble beskutt. Spanerne satt igjen utenfor huset hans da en kollega ringte for å fortelle at Bhattis mobiltelefon flyttet på seg. Den var plutselig registrert på en basestasjon nær sentrum, og deler av spaningsstyrken ble sendt i den retningen for å lete. Klokka 02.24 om natten fikk spanerne beskjed om skytingen, men først klokka 04.14 fant de Bhatti. Da kom han kjørende hjem.

"Fører fremsto som rolig, med normale kroppsbevegelser." "Fører var alene, han kom ut av bilen kort tid etter at motoren var slått av. Han tok med seg noe ut av bilen som kunne ligne på en jakke eller en bag. Han låste bilen før han gikk inn i hus nr. 48". Står det i spaningsrapporten.

PST har brukt betydelige ressurser på å overvåke Bhatti, fordi han altså ikke er "noen hvem som helst." Hvorfor de mistet ham av syne på et kritisk tidspunkt er derfor et sentralt spørsmål. Men det ville ikke den tidligere spaningssjefen kommentere. 

27.apr.2008 @ 08:10av Trond

Det som ihvertfall er sikkert er at denne Bhatti ikke er spesielt nyttig for samfunnet.

Knivstikking, vold, krim, narko, torpedovirksomhet og nå terror.

Han bør sperres inne for å skåne oss andre.

Spionene som ble avslørt.

CIA-agentene som kidnappet den egyptiske imamen Abu Omar i Milano hadde nok ikke tenkt at historien skulle bli kjent. De hadde kledd seg ut som politimenn da de stanset ham på vei til moskeen denne februardagen i 2003. Abu Omar ble kneblet og kastet inn i en ventende bil. Så ble han kjørt til en militærbase i nord-Italia og fløyet til Egypt.

Da han ble løslatt i februar i fjor fortalte han at han hadde blitt utsatt for tortur.

For mange egyptere er han blitt en helt. Og kjendisstatusen har ført til at han nå vurderer å kaste seg inn i politikken i hjemlandet. Hvis han reiser tilbake til Italia blir han arrestert, han er mistenkt for å rekruttere islamister til terrorhandlinger.

De 26 CIA-agentene som kidnappet Abu Omar kan heller ikke reise tilbake til Italia. De er nemlig tiltalt i den historiske rettssaken som nå har startet opp igjen. Her kan du lese om saken:  http://www.tv2.no/nyhetene/utenriks/article1766859.ece

Agentene skal ha gjennomført kidnappingen sammen med med italienske spioner fra den militære etterretningstjenesten SISMI. Etterretningssjefen, general Nicolo Pollari, har fått sparken. Og saken har ført til et politisk spetakkel av dimensjoner.

Men dette er selvfølgelig ikke første eller eneste gang CIA har drevet hemmelige operasjoner i vest-Europa.

CIAs første hemmelige operasjon noensinne forgikk nettopp i Italia.

Året var 1947 og USAs president Harry Truman fryktet at kommunistene skulle vinne det første etterkrigs-valget i Italia. Derfor ga han CIA det topphemmelige oppdraget å stanse Kommunistpartiets fremgang.

I Washington kom de frem til at partiet de støttet, Kristendemokratene, måtte vinne minst 288 av de 574 setene i parlamentet. En omfattende svertekampanje ble satt igang. Kommunistenes kandidater ble viklet inn i sex-skandaler og historiene delt ut på anonyme løpesedler. Da valgdagen kom i april 1948 vant Kristendemokratene 48% av stemmene og 307 plasser i parlamentet. Velgerne i Italia ante selvfølgelig ingenting om CIAs operasjon.

President Truman var så begeistret over resultatet at han forfattet et nytt direktiv, hvor han ga CIA tillatelse til å gjennomføre hemmelige operasjoner over hele verden.

Hva som har foregått i perioden mellom disse to hemmelige operasjonene vet offentligheten lite om. Men jeg tror vi kan anta at de hemmelige agentene ikke har vært arbeidsledige.

Hvem avlyste intervjuet mitt?

Når forsvarssjefen avlyser et intervju en knapp time før avtalt tid – og mange henviser til hverandre for å forklare hvorfor – da begynner historien å bli interessant.

Saken kan virke bagatellmessig men er egentlig et tegn på problemene i forsvarets øverste ledelse.

Det hele var ganske enkelt. Jeg hadde en intervjuavtale med forsvarssjef Sverre Diesen om den nye langtidsplanen for Forsvaret. Avtalen var at intervjuet ikke skulle sendes før forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde presentert den. Det kalles sperrefrist i min bransje og var i denne saken helt greit.

En knapp time før intervjuet ringer avdelingsdirektør i forsvarsstaben, Birgitte Frisch, for å fortelle at intervjuet med forsvarssjefen ikke ble noe av likevel.

– Hvorfor ikke, spurte jeg.
– Jeg må henvise deg til Kåre Helland-Olsen i departementet for begrunnelsen, sa Frisch.

Kåre Helland-Olsen er kommunikasjonsdirektør i Forsvarsdepartementet (FD). Samtalen forløp slik: 
Helland-Olsen, hva er begrunnelsen for at forsvarssjefen avlyser intervjuet med TV2?

– Forsvarssjefen vil straks ringe deg for å forklare det.

Men forsvarsstaben har akkurat henvist meg til deg. Så hva er begrunnelsen?

"Forsvarssjefen innså at det var klokt å ikke gjøre noen intervjuer på forhånd, derfor ble dessverre avtalen din avlyst."

Var det forsvarssjefens eller departementets beslutning?

– Forsvarssjefen ringer deg hvert øyeblikk for å forklare dette.

Men var det hans beslutning eller statsrådens?

– Forsvarssjefen ringer deg hvert øyeblikk.

Jeg fikk kontakt med forsvarssjefen. Han ønsker ikke å bli sitert i denne saken.  Men det skal ikke så mye fantasi til for å forstå at noen på politisk side har bedt ham om å avlyse intervjuet.  Ettersom ingen vil forklare saken, tillater jeg meg å spekulere i om dette henger sammen med forsvarsministerens ønske om sterkere politisk kontroll med forsvarssjefen. Eller ønsket om "en forbedret politisk-strategisk styring " som hun selv kaller det. Her kan du lese om det.
Når det gjelder langtidsplanen vil forsvarsministeren fremstille den som om de fleste av forsvarets problemer nå er løst. Slik er det nok ikke, og forsvarssjefen kan komme til å peke på svakhetene i den.

Anne-Grete Strøm-Erichsen er i sin fulle rett til å ta grep som styrker den politiske kontrollen med forsvaret. Men jeg er ikke sikker på at det å legge politiske føringer på fagmilitære argumenter vil bidra til en mer opplyst og bedre offentlig debatt om forsvarets fremtid.

Jeg har forøvrig fått en ny intervjuavtale med forsvarssjefen, i god tid etter at forsvarsministeren har lagt frem langtidsmeldingen og selv blitt intervjuet.

03.apr.2008 @ 18:57av Sivert

Heisann Lene !!
Det var vel gjerne dep. som satte ned foten, og ikke ville at forsvarssjefen skulle si noe….bruker helst å komm ovenfra slike beskjeder…..
Ha en fortsatt fin og god dag….Flott blogg forresten…

Mvh
Sivert

Forsvarsministerens løfte.

"Jeg lover at vi skal være så åpne som vi bare kan, når det gjelder informasjon som er viktig og relevant.?
Det har hun sagt til meg flere ganger, i intervjuer om spesialstyrkenes oppdrag. Hun har sagt det til andre journalister også. Nå er Anne-Grete Strøm-Erichsen forpliktet av sine egne utsagn.

Men hva er egentlig "viktig og relevant"?
Ifølge forsvarsministeren er det informasjon om hvor de er, hvor langvarig oppdraget skal være, og generelle opplysninger om styrkens kapasiteter. Det er i hvert fall de eneste spørsmålene hun faktisk har svart på.

Er det en rimelig tolkning av "viktig og relevant"? Eller er det bare overfladiske opplysninger som skal gi et inntrykk av åpenhet?

Hvordan de løser oppdraget er viktig og relevant.
Overholder de engasjementsreglene, internasjonale avtaler som Norge har undertegnet, politiske begrensninger som er lagt på oppdraget osv? Og hvordan skal man egentlig vite det?

Hva om det blir nødvendig å operere i sør-Afghanistan, om så bare for en kort periode?
Vil vi få kjennskap til det?  Politisk uspiselig, i hvert fall for regjeringspartner SV, men kanskje nødvendig militært sett? Verden ser tross alt annerledes ut i Afghanistan enn hjemme i Norge og i fora hvor begrensningene diskuteres og forfattes.

Og hva om styrken, nå eller under tidligere oppdrag, har markert bombemål som i ettertid har vist seg å også ramme sivile? Eller er sivile rammet under det forsvaret kaller offensive operasjoner? Ikke et utenkelig scenario, all den tid fienden bevisst skjuler seg blant sivile og ikke følger krigens lover og regler. Ville vi fått kjennskap til det?

Hvor er systemene som sikrer at viktig og relevant informasjon formidles, fra bakken i Afghanistan til regjeringen, stortinget og offentligheten? Jeg synes at forsvarsministeren skal demonstrere innsikt, og si noe mer enn selvfølgeligheter.

28.aug.2007 @ 08:56av Toron

For meg høres et slikt utsagn ut som typisk intetsigende svadasvar fra en politiker. Oversatt sier hun «Jeg lover så sant vi klarer det». Et slikt utsagn hadde ikke vært godt nok for meg hvis min datter hadde sagt noe slikt! «Jeg lover å ikke stjele mer, så sant jeg klarer det!» ??!? Dermed blir resten av setningen, som er like intetsigende, «viktig og relevant» totalt uviktig og urelevant.

28.aug.2007 @ 17:02av Hans Kr.

Er vel egentlig ikke noe overraskende svar fra en rikspolitiker. Og i hvert fall ikke med dette departementet som fagområdet.
Har du eller dine kollegaer noen som helst indikasjoner her på at de opplysninger hun hittil har fremlagt er direkte feil? Eller i beste fall unøyaktig?

28.aug.2007 @ 20:47av PrimalScream

Synes det er helt villt at TV2 velger å koke nyhets og mediasuppe rundt døden til en av våre soldater i Afganistan. Er man uenig i at styrkene skal være det, må man gjerne være det, og jobbe politisk for at de skal ut. Men at det ikke er innlysende at man ikke kan plapre til media om hva våre spesialstyrker driver med under sine operasjoner er for meg totalt uforståelig.
Så lenge politikere har sendt dem ned dit bør de sikres best mulig beskyttelse, også fra pressen, og ro til å utføre sine oppdrag på best mulig måte.

Spesialstyrkenes hemmeligheter.

– De norske spesialstyrkene har i stor grad bidratt til å hindre terrorangrep mot Isaf-styrken i Afghanistan. Det sa Sverre Diesen da jeg intervjuet ham forleden. Forsvarssjefen forklarte at spesialstyrkene har identifisert smuglerruter og bakmenn, og avslørt angrepsplaner.

Dermed gikk han litt  lenger i svarene enn han har gjort tidligere når det gjelder spesialstyrkenes pågående operasjon. Men bare litt.
For de vanskelige spørsmålene vil han fremdeles ikke kommentere: Har de tatt fanger? I så fall – hvor er fangene sendt? Har de vært i direkte kamper med Taliban eller Al Qaida? Er noen i spesialstyrkene blitt såret?
Hva er det i svarene på disse spørsmålene som ikke tåler dagens lys?

Forsvarsledelsen spiller ofte ut "sikkerhetskortet". De henviser til soldatenes sikkerhet når de ikke ønsker å svare på spørsmål. Alle forstår det hensynet. Men kan det være sånn at sikkerhet brukes som argument når det egentlig handler om noe som er politisk ubehagelig?

I mars i år fortalte New Zealands forsvarsminister, Phil Goff, at deres spesialstyrker har vært i direkte kamper flere ganger i Afghanistan. Og han bryr seg selvfølgelig like mye om soldatenes sikkerhet som vi gjør i Norge. Er det ikke på tide at vår forsvarsminister svarer på det samme spørsmålet?
For Anne-Grete Strøm-Erichsen vet  svaret.

– De som har et konstitusjonelt og politisk ansvar er fullt informert sa Diesen i intervjuet. Hva skjer med den informasjonen? Blir regjeringspartner SV orientert? Utvidet utenrikskomite?
For Strøm-Erichsen er vel opptatt av at alt som foregår i Afghanistan skal ha politisk forankring?

Dette er fjerde oppdrag for spesialstyrkene i Afghanistan. Tidligere har de blant annet deltatt i Task Force K-bar, under operasjon Enduring Freedom. K-bar var under amerikansk kommando og spesialstyrker fra Danmark, Tyskland, Australia og New Zealand var også med.

Enduring Freedoms største operasjon fikk navnet Anaconda – en aksjon mot Taliban i fjellene, hvor svært mye gikk galt og flere soldater i Task Force K-bar mistet livet.

I ettertid er det mulig å finne litt informasjon om operasjon Anaconda, og dermed også hva norske spesialstyrker har vært med på.

Anaconda er beskrevet i fagmilitære tidsskrifter, i pressemeldinger fra Pentagon (som følge av at spesialstyrkene fikk hedersmedaljer for innsatsen), og ikke minst i boken "Not a good day to die" av Sean Naylor.

Hvis man oppsummerer informasjonen man finner her ser man blant annet at K-bar drepte 115 fiendtlige soldater, tok enda flere til fange, gjennomførte 23 offensive operasjoner mot Taliban og Al Qaida i fjellene, og kalte inn 147 luftangrep. Det pågår fremdeles en debatt om hvorvidt 500-1000 opprørere kom seg unna.

Men – når vi nå vet dette – hvor sannsynlig er det at norske spesialstyrker ikke  har vært i direkte kamper? Og er det sannsynlig at de ikke  har tatt fanger i Afghanistan?

Alt tyder på at spesialstyrkene holder høy standard og at de lykkes med oppdragene de påtar seg. Dette er ikke et forsøk på å trekke det i tvil. Men å sende norske soldater til et krigsherjet land, på oppdrag med høy risiko, er en alvorlig sak. Uansett hvor dyktige de er.

Hvordan soldatene løser oppdraget kan umulig være en privatsak for forsvaret eller den politiske ledelsen.

30.jul.2007 @ 09:26av siri

Hei Lene. Dette blir usaklig i forhold til bloggen din. Det har seg slik at jeg har et sterkt ønske om å en dag kan få jobbe i nyhetskanalenpå TV2, og lurer egentlig på hvordan man når veien dit (da tenker jeg på utdannelse). Jeg brenner sterkt for dette yrket og har interesser som historie, statsvitenskap og språk. Mvh Siri.

22.aug.2007 @ 16:22av Lene

Hei Siri.
Send din kontaktinfo til min mailadresse: los@tv2.no.
Så kan vi snakkes der. Mvh. Lene

Jakten på kjærligheten gjorde Khan til terrorist.

Mohammad Sidique Khan hadde funnet kvinnen han ville gifte seg meg. Men hans foreldre sa nei. Det samme gjorde imamen i den lokale moskeen. Khan var ung og forelsket. Og sint over svarene han fikk. Han oppsøkte noen som ville lytte og forstå, og spaserte rett inn i fundamentalistenes "klør".

Det er Khans venner og bekjente som har fortalt dette til forfatteren Irshad Manji. Hun ville finne ut hva som kunne få en godt utdannet og integrert muslim, født i Leeds, til å bli selvmordsbomber.

Khan fikk til slutt kvinnen han elsket, han giftet seg i 2001. Fire år senere drepte han 52 uskyldige mennesker – sine egne landsmenn – som leder for selvmordsangrepene mot buss og t-bane i London.

– Kjærlighet er et av de mest brennbare temaer i Europa i dag. Stadig flere muslimer flytter til Europa, og svært mange opplever det samme som Khan. Og fundamentalistene vet å utnytte sinne og fortvilelse hos mennesker i en sårbar situasjon, sier Manji.

Hun utfordrer utfordrer både vestlige medier og unge muslimer til å skaffe seg innsikt og tenke selv.

– Det ligger makt i å stille kritiske spørsmål, sier hun.

Prisen hun betaler for de kritiske spørsmålene er drapstrusler. Og hun får flere trusler fra Europa, Norge inkludert, enn fra noen annen verdensdel.

Når Manji omtales som "Osama bin Ladens verste mareritt" så er det fordi hennes innflytelse er betydelig. Et godt eksempel er boken hennes "Hva er galt med Islam".

Den er utgitt i mange land men ingen turde oversette den til arabisk. Derfor gjorde hun det selv, og la den ut på egen hjemmeside. Hittil er den lastet ned over 200.000 ganger. Og det var før hun oversatte den til persisk og urdu.

På spørsmål om hun blir redd når hun får drapstrusler svarer hun:

"If I go tomorrow because of something I did today, I go as a very content person."

Jeg opplevde Manji som engasjert, klok og modig da jeg hørte henne på Nordiske Mediedager i Bergen. Hun reiser verden rundt for å snakke om Islam, og for å skape en reformbevegelse.

Hennes kamp mot fundamentalistene kan vise seg å bli mer effektiv i "krigen mot terror" enn den militære krigføringen.

17.mai.2007 @ 21:29av Terje K.

Tror du hun noen gang kommer til å publisere materialet hun viste på dette på seminaret?

18.mai.2007 @ 13:30av Lene

Hei du.
Det er jammen et godt spørsmål. Jeg oppfattet det slik at hun har et brennende ønske om å bruke materialet, men at hun så langt ikke har funnet ut hvordan. Jeg tror ikke noen skal undervurdere risikoen. Det blir interessant å følge med videre. Mvh. Lene

06.aug.2007 @ 20:47av Onlineaviser

Aviser, tidsskrifter, magasiner, nyheter fra Norge, Sverige, Dannmark og andre deler av verden ? Alt på ett sted!