Generalen og admiralen.

I tre måneder har forsvaret demonstrert motvilje mot å svare på spørsmål om sikkerhetstjenesten (FOST).Nå kjefter forsvarssjefen igjen på pressen. Og på spørsmål fra TV2 om hans eget bidrag til å opplyse saken skylder han jammen på sin egen «kommunikasjonsenhet».

Jeg har ikke tall på hvor mange spørsmål og intervjuforespørsler jeg har lagt inn for å få svar på hva som foregår i Forsvarets sikkerhetstjeneste. Men det er mange. Den samme forsvarsledelsen som hevder at de «tilstreber åpenhet» demonstrerer det motsatte. Her er noen av eksemplene:

Den 19. mars ba jeg om innsyn i instruksen, budsjettrammen og antall ansatte i Forsvarets sikkerhetstjeneste. I to uker hevdet de at opplysningene var gradert, før jeg til slutt fikk alt utlevert av departementet.

Etter å ha lest instruksen (som kun er 1 A4-side) og Sikkerhetslovens krav til gradering, ba jeg om å få se dokumentasjon på at den faktisk hadde vært gradert. Svaret var nei, fordi «det ville avsløre en hendelse de hadde håndtert.» Forklaringen var så merkelig at jeg ba om å få den skriftlig. Istedet kom en epost som sa at det ikke finnes dokumentasjon på graderingen.

Nå ligger saken hos stortingets kontrollorgan, EOS-utvalget. Etter min klage har de nå bedt departementet om en forklaring på hjemmelsgrunnlaget for å nekte innsyn.

Den 10. juni satt jeg på kontoret til stabssjef og viseadmiral Jan Eirik Finseth. Han var den som skulle ta spørsmålene om at politiet hadde vært hos sikkerhetstjenesten på Jørstadmoen. Opptaket viser at jeg stilte 28 spørsmål. Han hadde ikke mange svar, men sa blant annet at «vi har en klar oppfatning av at det ikke har foregått noe galt».

Det siste spørsmålet jeg stilte ham var:

«Er det noe annet du kan si for å bidra til å opplyse denne saken?»

«Jeg kan dessverre ikke kommentere annet enn det vi kan gjøre i ettertid, når politiet er ferdig med sine undersøkelser» svarte Finseth.

Samme dag la forsvaret ut en pressemelding på mil.no hvor de skriver at «politiet undersøkte dataustyret ved Jørstadmoen.» Og TV2 fortalte i 21-nyhetene at «Kripos etterforsker om statsministerens kontor og departementene har vært ulovlig overvåket av sikkerhetstjenesten.»

Det er verd å merke seg at forsvarsledelsen ikke sa ett eneste ord om at politiet kom uanmeldt, at de foretok en ransaking, og at det var tatt ut siktelse mot sikkerhetstjenesten. Det var noe pressen fant ut av i etterkant. Forsvarsledelsen forklarer det som en bagatellmessig formalitet.

Den 16. juni satt jeg på kontoret til forsvarssjef og general Sverre Diesen. Han var tydelig provosert over både undertegnede og store deler av pressen. «TV2 har bidratt til å skape et feilaktige inntrykk av at det er foretatt systematisk overvåking av bl.a. statsministeren» sa Diesen. Opptaket viser at jeg deretter stilte ham følgende spørsmål (sitatene er ordrett skrevet ned fra opptaket):

«Det tok to dager fra nyheten kom om at det var foretatt en ransaking og tatt ut en siktelse, til forsvarsledelsen selv kunne fortelle at det ikke var statsministerens kontor men et annet sted i regjeringskvartalet. Dere kunne kanskje ha bidratt til å opplyse saken selv på et tidligere tidspunkt?»

«Det synes jeg dere skal ta opp med kommunikasjonsenheten, som er de som rådgir når det gjelder hva som skal sies når«, svarte Diesen.

Han skylder altså på sin egen kommunikasjonsenhet. I tillegg til pressen, selvfølgelig.

Det hører med til historien at det faktisk hadde vært en reell bekymring i departementet for at det var SMK, og at statsministeren derfor var orientert om saken.

Forsvarssjefen har ingen vilje til å reflektere over de prinsipielle sidene av saken, eller ta innover seg at mange mener situasjonen er såpass alvorlig at det må ryddes opp.

Det at han nå demonstrativt nekter å hilse på undertegnede er egentlig bare en bagatell. Men det sier litt om humøret og stemningen i korridorene hos generalen og admiralen. Og det gir ikke trygghet for at vi i fremtiden vil bli møtt med åpenhet og ærlighet i vanskelige saker.

Det er mulig forsvarsledelsen synes det er helt greit. Men jeg kan ikke forstå at den politiske ledelsen kan leve med det.