En superhemmelig tjeneste?

Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) var den mest hemmelige av alle tjenestene. Ihvertfall en liten stund. Etter å ha insistert på at instruksen var gradert – og ikke ville bli utlevert – gjorde de helomvending. Det skulle egentlig bare mangle.

Det er snart 13 år siden Lundkommisjonen konkluderte med at det hadde foregått ulovlig overvåking av norske borgere. Det var i hovedsak Politiets overvåkingstjeneste (POT) som var synderen.

Men det kom noe godt ut av granskingen og den politiske stormen: de hemmelige tjenestene ble tvunget til å forholde seg til demokratiske prinsipper og kontroll. I dag er det en selvfølge at offentligheten får kjennskap til hvem tjenestene har lov til å overvåke, hvorfor og hvordan. Særlig politiets tilgjengelige metoder er gjenstand for åpen debatt.

Hvorfor skulle så metodene til Forsvarets sikkerhetstjeneste være mer hemmelige enn metodene til Politiets sikkerhetstjeneste? Det fantes ikke et fornuftig svar på det. Og nå er instruksen nedgradert. Jeg er ganske sikker på at det initiativet kom fra ledelsen i Forsvarsdepartementet og ikke fra tjenesten selv.

Instruksen er gammel (fra den tiden de var en liten avdeling og het FSA). Problemet med det er at de nå er at den ikke fungerer for en ny, større tjeneste med en operativ avdeling.

De har gitt seg selv nye oppgaver som å “hindre terror og trusler mot rikets sikkerhet”. Hvordan skal man så gjøre det? Er det mulig å få gjort noe som helst uten hjemmel til å bruke metoder som avlytting og spaning? Og hva skjer når de mangler hjemmel til å gjøre det de selv mener de må gjøre?

Det at arbeidsmetodene nå granskes av EOS-utvalget er en alvorlig sak. De kan ikke velge om de vil forholde seg til regelverket eller ikke. De kan heller ikke velg bort demokratisk kontroll og kritiske spørsmål. Vi venter fremdeles på at Geir Gade, sjefen for tjenesten, skal stille til intervju. Vi vil vite hva de driver med.