«Vi må gjøre det foran kanonen!»

Det er egentlig en ganske morsom ordre. Hadde det ikke vært for at den kom fra sjefen for Forsvarets sikkerhetstjeneste, som mente at han kunne kommandere TV2 til å filme akkurat slik han ønsket.

Det står en gammel Leopard stridsvogn foran Forsvarsmuseet på Akershus festning. Det var her Geir Gade ville intervjues, etter først å ha nektet å svare på spørsmål. Da jeg ankom sammen med min kollega, fotograf Tom Bundli, forklarte Gade at intervjuet måtte gjøres foran stridsvognen fordi det ville symbolisere at de jobber for forsvaret.

Stridsvogn Foran MuseetFoto: Forsvaret

– Nei, vi gjør ikke intervjuet akkurat der, svarte jeg. Vi kan ikke ha en kanon hengende over hodet eller skulderen på et intervjuobjekt.

– Da må jeg insistere! sa Gade. Han ga seg ikke så lett.

Nå ble det ikke slik.

Det er likevel grunn til bekymring over at en mann på Gades nivå (han er kommandør og rapporterer direkte til forsvarssjefen) mangler forståelse for journalisters rolle. Vi skal behandle alle vi intervjuer med respekt men vi kan ikke ta ordre fra forsvaret.

Jeg har undret meg over mange ting i denne saken. Vi har altså en situasjon der en ny hemmelig tjeneste har vokst frem. De opererer på uklart lovgrunnlag og det er mistanke om at de har benyttet ulovlige arbeidsmetoder. En alvorlig sak.

Likevel fikk sjefen for tjenesten «lov til» å aktivt motarbeide forsøkene på innsyn og kritiske spørsmål. I to uker gjemte han seg på kontoret på festningen. I mellomtiden måtte en talsmann fra kommunikasjonsavdelingen og forsvarsministeren «ta støyten». Anne-Grete Strøm-Erichsen så svært ukomfortabel ut da hun ble konfrontert med saken, men hun stilte jammen til intervju.

Hva er så årsaken til at Gade får opptre slik? Har han støtte for hemmeligholdet fra forsvarssjef Sverre Diesen eller stabssjef Jan Eirik Finseth? Offiserer har falt i unåde for langt mindre alvorlige forhold enn dette.

Da jeg omsider fikk intervjuavtalen forsøkte jeg å finne ut hva tjenesten egentlig driver med. Det var ikke så enkelt.

– Hvordan gjør dere jobben, helt konkret, spurte jeg.

– Vi analyserer risikoaspektene vi ser i aktivitetsbildet til forsvaret, svarte Gade. Og forklarte at risikobildet så blir rapportert tilbake til forsvarssjefen, før de vurderer om det må iverksettes forebyggende tiltak.

Det var svært vanskelig å finne ut hvor informasjonen – som danner grunnlaget for alle disse analysene – kommer fra.

Han garanterte at tjenesten ikke driver telefonavlytting, ransaking eller overvåking av noe slag. Svaret bør sammenholdes med det EOS-utvalget (Stortingets uavhengige kontrollorgan) kommer frem til når granskingen er ferdig.

– Om dere har gjort noe ulovlig er vel et åpent spørsmål, sa jeg på slutten av intervjuet.

– Det er under vurdering om deler av lovverket er uklart i forhold til det vi har holdt på med, svarte Gade.

Om lovverket er uklart altså. Ikke om «det de har holdt på med» er i forhold til lovverket de faktisk har.

En superhemmelig tjeneste?

Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) var den mest hemmelige av alle tjenestene. Ihvertfall en liten stund. Etter å ha insistert på at instruksen var gradert – og ikke ville bli utlevert – gjorde de helomvending. Det skulle egentlig bare mangle.

Det er snart 13 år siden Lundkommisjonen konkluderte med at det hadde foregått ulovlig overvåking av norske borgere. Det var i hovedsak Politiets overvåkingstjeneste (POT) som var synderen.

Men det kom noe godt ut av granskingen og den politiske stormen: de hemmelige tjenestene ble tvunget til å forholde seg til demokratiske prinsipper og kontroll. I dag er det en selvfølge at offentligheten får kjennskap til hvem tjenestene har lov til å overvåke, hvorfor og hvordan. Særlig politiets tilgjengelige metoder er gjenstand for åpen debatt.

Hvorfor skulle så metodene til Forsvarets sikkerhetstjeneste være mer hemmelige enn metodene til Politiets sikkerhetstjeneste? Det fantes ikke et fornuftig svar på det. Og nå er instruksen nedgradert. Jeg er ganske sikker på at det initiativet kom fra ledelsen i Forsvarsdepartementet og ikke fra tjenesten selv.

Instruksen er gammel (fra den tiden de var en liten avdeling og het FSA). Problemet med det er at de nå er at den ikke fungerer for en ny, større tjeneste med en operativ avdeling.

De har gitt seg selv nye oppgaver som å «hindre terror og trusler mot rikets sikkerhet». Hvordan skal man så gjøre det? Er det mulig å få gjort noe som helst uten hjemmel til å bruke metoder som avlytting og spaning? Og hva skjer når de mangler hjemmel til å gjøre det de selv mener de må gjøre?

Det at arbeidsmetodene nå granskes av EOS-utvalget er en alvorlig sak. De kan ikke velge om de vil forholde seg til regelverket eller ikke. De kan heller ikke velg bort demokratisk kontroll og kritiske spørsmål. Vi venter fremdeles på at Geir Gade, sjefen for tjenesten, skal stille til intervju. Vi vil vite hva de driver med.