Siste nytt fra «Sitsen»

– En militær seier i Afghanistan er ikke mulig, derfor bør det ikke være noen overraskelse at vi ikke lykkes med det sa Sverre Diesen. Klokka var 11.45 zulu tid. Vi satt samlet rundt bordet i situasjonssenteret hos forsvarsledelsen.

Med «vi» mener jeg et stort pressekorps, invitert av forsvarsministeren og forsvarssjefen. Det vil si – vi var egentlig invitert av forsvarssjefen, til hans halvårlige pressemøte, for å snakke om «operativ status for forsvaret». Men statsråden hadde insistert på å være med, og på at temaet skulle være Afghanistan. Da ble det slik.

– Dersom Taliban driver med akkurat det samme om 5, 10 eller 20 år så er det ikke et bevis på at vi har feilet, fortsatte Diesen. Han siktet til bakholdsangrep, selvmordsbomber og andre terrorhandlinger.

Argumentet er altså at Taliban og andre opprørsgrupper ikke lar seg utrydde, dermed kan det ikke være en målestokk for suksess. Eller fiasko om du vil.

Afghanistan Komprimert

Foto: Forsvaret

– Norge er ikke i Afghanistan for å føre krig, sa Anne-Grete Strøm-Erichsen. – Vi er der for å hjelpe afghanerne til et bedre liv, ikke for vår egen skyld.

Kontingentsjef Ole Asbjørn Fauske sa akkurat det samme da direktelinjen til Afghanistan ble koblet opp. – Vi støtter lokale myndigheter og det afghanske folk sa obersten, oppdraget er svært meningsfullt. Han hørtes ut som en politiker.

Ikke et eneste ord om hvilke utfordringer hverdagen byr på for norske soldater. Og ingen refleksjoner rundt PRT-konseptet som stadig flere betegner som en del av og problemet istedet for løsningen. Ikke rakk vi å spørre heller, før linjen klappet sammen.

Det kom faktisk ikke et eneste negativt signal om situasjonen i Afghanistan, under briefen i «sitsen».

Ja, oppdraget er krevende. Men ikke noe mer. Da vi forlot rommet – rett før klokka 13 zulu tid – hadde jeg èn stor bekymring: Med et så «polert» budskap – hvordan er det egentlig med situasjonsforståelsen?

  • Lene

    Jeg ser at begrepet brukes ganske ofte. Robert Mood hadde det som overskrift på en god artikkel han skrev til Samtiden nr. 3-2008. Hvis «sverdet» er sivil utvikling så er det åpenbart at det er er for lite, som også Fauske skriver i bloggdebatten. Jeg har vært mest oppdatt av «skjoldet» – de militære styrkene – i denne bloggen og reportasjen med Lurås. Jeg mener det ikke er gitt tilstrekkelig svar på hvorfor det norske styrkebidraget er som det er. Mood skriver også i nevnte artikkel at «jeg tror det er fullt mulig å oppnå mer med færre og skarpere styrker…». Det sa han også til meg i sitt siste intervju som GIH. For tre uker siden ba jeg kommunikasjonsenheten i FD (som det nå heter) om tallene. De viser bl.a. at Combat support utgjør ca 60 norske soldater, MOTene 80-90. Jeg tror at debatten om hvordan vi bruker ressursene i Afghanistan bare vil øke i tiden fremover. Hilsen Lene

  • Fredrik

    Er ikke mye tvil om hvordan reaksjonene bli når du setter meninger på trykk offentlig. Sågar hvordan man ønsker å ramme den enkelte ved å lire av seg til sjefen din. Er kanskje en sak dere burde belyst og kjørt en reportasje på. Og Lene det er noen flere enn 17, men det er gradert info. Mil.no forteller hvor mange som er ute i Afghanistan. NCC har forøvrig ett ganske solid «sverd», men han tør ikke bruke det, for det kan bli ett forferdelig bråk i media.(Selv om det defineres som Combat Support.) Og fra NGO ene.. Se bare på den ene brønnen som ble sponset av Hæren.

  • Clausen

    Du verden så mye engasjement det kan komme ut fra blant annet en liten kommentar jeg la inn på denne bloggen, om pressemøtet i SITSEN. Jeg har sogar lest en lang og sint mail fra presse og informasjonsoffiser i NOR/AFG, Knut Helge Grandhagen, der han beskylder meg for ikke å vite hva vårt personell driver med, samt for å henge ut norske offiserer, og dolke de i ryggen!? Dette blir for dumt Grandhagen. Jeg har kun gitt uttrykk for hvordan jeg opplevde seansen i SITSEN, og jeg vet faktisk en del om hva vårt personell driver med. Offisersbladet og BFO er, og har alltid vært opptatt av våre medlemmers/leseres ve og vel! Jeg er meget interessert i informasjon og situasjonsrapporter fra oppdraget i Afghanistan! Jeg har etterlyst dette flere ganger, slik at Offisersbladet kan sette på trykk oppdaterte artikler fra denne tjenesten. Kanskje tiden er inne for presse og informasjonsoffiserer i Afghanistan, til å å gjøre det de blant annet er satt til å gjøre, nemlig produsere, eller sørge for at et medier som f eks Offisersbladet mottar info og bilder som kan komme mine lesere til gode. Bruk mindre tid til lange innlegg på blogger, og send heller noe til meg som kan settes på trykk. Og neste gang synes jeg at Grandhagen kan sende mail direkte til meg, hvis han mener noe om meg, og ikke til leder BFO, for han har viktigere ting å drive med. Lykke til videre med de krevende og komplekse oppdragene dere har.

  • Lene

    Oberst Fauske. Alle etterlyser større sivil innsats, og det med rette. Og heldigvis er det enkelte fremskritt etter over 7 års internasjonal militær tilstedeværelse. Men det er på høy tid med en ærlig diskusjon om hvordan man kan oppnå mer med de ressursene som settes inn, inkludert norske styrker. Du svarer ikke på spørsmål om problemene ved PRT-konseptet eller trusselen for norske styrker i Gormach. Du sier heller ingenting om problemene med styrkesammensetningen. Som Fredrik skriver i bloggdebatten bruker Norge 435 for å støtte 17 utegående i «omeletten». Helge Lurås ved NUPI sier at Norge maks kan stille 100 soldater i felt i nordvest-Afghanistan (av totalt 500 norske). Se reportasje her: http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/afghanistan/article2588553.ece Har vi da organisert oss på en måte som gjør at vi får mest mulig ut av vår militære innsats? Debatten må flyttes fra de gode intensjonene til de konkrete utfordringene. Og så blir jeg litt «matt» av å høre at «så snart de kan ta ansvar for seg selv skal vi komme hjem». For hvem skal definere når det målet er nådd? Er det afghanerne selv? Er det Nato og Nato-landenes regjeringer? Det er en målsetting som kan defineres på mange måter, det blir en slags politisk «helgardering».

  • Ole-Asbjørn Fauske

    Hei igjen, og takk for gode spørsmål. Først: Jeg er ikke opptatt av å presisere at alle er enige i alt. Det ville være like urealistisk som å påstå at alle i politiet, helsevesenet, Posten – eller for den saks skyld TV2 – var enige i alt. Jeg forsøkte å si at det er stor enighet om MÅLSETTINGENE med de militære styrkebidragene til ISAF – som er å gjøre afghanerne i stand til å ivareta sikkerheten selv. Den overordnede målsettingen for alle er som du sier ”fred og et godt liv for afghanere”. For å få det til, må det etableres et funksjonelt styresett med sentrale, regionale og lokale institusjoner som har tillit og legitimitet i befolkningen. Og for at styresmaktene skal ha legitimitet og tillit, må det en positiv utvikling til for folk flest. En slik utvikling er i gang, og jeg etterlyser en nyansert fremstilling av den like mye som det du gjør. Blant annet savner jeg nyheter om at 400.000 jenter kunne begynne på skolen i løpet av fjoråret, og at nesten 5000 km vei er bygget, eller at barnedødeligheten er redusert med en fjerdedel, samt at 10 universiteter fungerer mot knapt ett under Taliban, og at nær 200 byer og landsbyer nå har mobiltelefon og internettforbindelse. En nyansert fremstilling ville være å formidle at ingenting av dette hadde vært mulig uten internasjonale sikkerhetsstyrker og internasjonal hjelp. Men den positive utviklingen som faktisk skjer har mange motstandere. Mange tjener på at Afghanistan er et land med lidelse, nød, analfabetisme og konflikt. Våre motstandere er villige til å drepe, lemleste, kidnappe og ødelegge for å hindre en demokratisk utvikling. Som sagt på pressekonferansen er det den sivile utviklingen som er den viktigste. Det er den som får motstanderne til å miste oppslutning i befolkningen. Forsvarssjefen brukte bildet ”skjold og sverd” – der skjoldet er sikkerhetsstyrker og sverdet er sivil utvikling. Min vurdering er at ”sverdet” er for lite. Sivil innsats er for liten mange steder og ikke nok koordinert. Den lever ikke opp til de forventningene afghanerne har, og den har ikke kommet langt nok. Men jeg har ikke noe ”sverd” – det er det andre som har ansvar for. Og jeg håper det kommer mer ”sverd” på banen ganske raskt, for det ville være det aller beste middelet mot trusselen i Ghowrmach. Det viktigste for oss i uniform er å mentorere, trene, utdanne og samvirke med afghanske sikkerhetsstyrker slik at de selv kan overta ansvaret for sikkerheten i landet. Dette er ikke en problematisk målsetting, og dette er måter å operere på som vi kjenner godt gjennom NATO-samarbeidet. Gjennom utvidelsen av NATO har vi i mange år bidratt for å integrere nye medlemsland i alliansen gjennom samvirke og samtrening – slik som vi gjør her. Og så snart afghanerne er i stand til å overta ansvaret for sikkerheten selv, så skal vi komme hjem.

  • Fredrik

    Positivt at NCC er på banen i debatten. Jeg vet såpass at det garantert er laget ett konkret opplegg for besøket i sitsen.(dreiebok) De enkelte bidragsyterne får tildelt konkret tid for sine bidrag og hva de skal si noe om. Du bekrefter selv at du har fått dine ordre og tildelt tid for ditt bidrag i dette besøket. Det er dette Lene og de andre journalistene peker på.(og undertegnede) For dem er det da enkelt å trekke konklusjonen av at det hele er regissert på forhånd. Så får den enkelte gå i seg selv og vurdere om dette er å «regissere» eller «avtale på forhånd». Ift målsettingen og utfordringene i Afg så forutsetter jeg at alle sjefer er i stand til å lese både ordre og regjeringsvedtak og forholde seg til dem. Vi snakker nå faktisk om konkrete føringer for din oppdragsløsing og fakta tilbakemelding i retur oppover. Er ikke mye rom for tolking og egne meninger der. Det jeg og journalistene etterlyser er åpenhet og diskusjon rundt tema som burde vært debattert før avgjørelser ble tatt. Det er som Lene etterlyser, hvorfor trenger du 435 soldater/befal for å støtte 17 i omeletten, en håndfull MOT lag og noen få sivile rådgivere? Er det virkelig som andre påstår at prosess er viktigere enn produkt? Er offentligheten klar over at vi sender ut personell uten førstegangstjeneste? Er det riktig at personell som ikke tilfredsstiller FSJ minimumskrav til fysisk form får reise ut i Intops? Dette er konkrete spørsmål som kunne vært debattert offentlig. Jeg har enda ikke registrert at du har gått ut og startet/deltatt i debatt om problematikk som ikke er på linje med det offentlige synet til ledelsen.

  • Lene

    Jeg ser at du er opptatt av å presisere at alle er enige om alt. Det er selvfølgelig lett å være enig i målet om fred og et godt liv for afghanerne. Men jeg mener det hviler et stort ansvar på politisk ledelse, forsvarsledelsen og dere ute i felt når det gjelder å bidra til et riktig og nyansert bilde av situasjonen. Det var dumt at du ikke fikk sagt alt du hadde planlagt å si under briefen. Men for meg (og flere da) fremsto det som beskrevet. Så jeg lurer fremdeles på hvilke problemer dere møter i Afghanistan. Hvilke utfordringer mener du/dere PRT-løsningen skaper? Han kan gjøres bedre eller annerledes for å oppnå mer? Er den norske styrken satt optimalt satt sammen? Hvordan vurderer dere trusselen for oppdraget i Gwormach? Burde eller kunne man lære noe av tidligere int ops (som jo alle har hatt gode intensjoner)? Er det problematisk for styrkene at målsettingen endrer seg i løpet av årene? Et svar på slike ting ville vært interessant…

  • Ole-Asbjørn Fauske

    «Han hørtes ut som en politiker», sier Lene Østby Særøy. «Marsjerte i riktig retning og sa de riktige tingene», sier Einar Holst Clausen. «Budskapet er med sikkerhet avtalt på forhånd», mener Fredrik. Dermed etterlater vinklingen i bloggen, og kommentarene, et inntrykk av at jeg ikke er i stand til å uttrykke egne meninger. Min oppgave på pressekonferansen var å redegjøre for situasjonen og utviklingen slik jeg ser det. Det var også min oppgave å redegjøre for de viktigste utfordringene de norske styrkene møter, men dessverre ble forbindelsen brutt før vi kom så langt. Dette gjør jeg forøvrig hver eneste dag, og min oppfatning av de viktigste målsettingene – og utfordringene – vi står overfor i Afghanistan sammenfaller med hva Forsvarsministeren og Forsvarssjefen presenterte. Det gjør også den norske ambassaden i Kabul, FN og NATO. Dette blir her framstilt som et problem. Men er det ikke BRA at kontingentsjefen og forsvarsledelsen har den samme oppfatningen om hvilke målsettinger vi har i Afghanistan?? Er det ikke BRA at de norske styrkene opptrer og løser oppdrag i henhold til de retningslinjer norske myndigheter har gitt dem?? Er jeg automatisk en «nikkedukke» for forsvarsledelsen dersom jeg har den samme oppfatningen?? Dette opplever jeg nokså provoserende. Dersom jeg hadde vært så redd for karrieren min som Fredrik antyder, hadde jeg valgt en atskillig mindre utsatt posisjon enn å være kontingentsjef. Jeg var godt forberedt da jeg overtok denne jobben, og jeg var også forberedt på å måtte ta vanskelige avgjørelser og å forholde meg til kritikk. Men jeg var IKKE forberedt på å nærmest bli karakterisert som en ”pusekatt” fordi jeg er enig med forsvarsledelsen i målsettingene for norske styrkebidrag i Afghanistan. Skjerp dere! Jeg stiller når som helst opp til intervju i både TV2 og Offisersbladet om situasjonen i Afghanistan. Forsvaret, som andre etater i samfunnet, trenger åpenhet og debatt. Jeg har deltatt i debatter gjennom hele min karriere, og har aldri hatt behov for å ha ”budskap som med sikkerhet er avtalt på forhånd”. Ole-Asbjørn Fauske Oberst Norsk kontingentsjef/Afghanistan

  • Fredrik

    Hei Lene. Forstår din bekymring, men det har kommet klare meldinger nedover i systemet etter de negative oppslagene som var i media i en periode. De fleste oppfatter det som om at man skal holde kjeft. Vær klar over at alle oppslag i media av en viss størrelse er fast innhold på morgenbriefen i briefrommet du var innom.Få, om noen, yrkesoffiserer er villig til å stikke hodet frem med egne meninger. Treffer kritikken noen over deg er du fort i trøbbel. Det er defor veldig vanskelig å få ut info for dere. Reelle problemer, kan være en indikasjon på dine svake sider i en operasjon, og de ønsker du ikke å informere om. Derfor får du ikke denne informasjonen. Hjelpearbeidere med våpen er en sak som noen av våre sjefer har kommentert mange ganger. Det temaet kan diskuteres ytterligere. Noen bør også ha bein i nesa og si fra hvordan hjelpeorganisasjonene opptrer i praksis. Har ikke sett mye til dem i de misjonene/på de stedene jeg har vært deployert til. Man skal være klar over at de stedene Forsvaret må deployeres til, er ikke egnet/trygt for sivile hjelpeorganisasjoner. Når de blir det, kan/bør vi dra hjem. «Konflikten» mellom Forsvaret og Hjelpeorganisasjonene er en skapt «konflikt» av hjelpeorganisajonene for ikke å miste deler av inntekten sin. For det er ikke tvil om at befolkningen trenger help, også når sikkerheten ikke er god nok for NGO’ene.

  • Lene

    Jeg er bekymret for dette. Og jeg mener det er mulig å være ærlig på hva som er de reelle problemene uten å avsløre informasjon som krever sikkerhetsklarerinng. Og er det ikke på tide at man omtaler militære oppdrag og soldater som nettopp det? Istedet for å fremstille dem som hjelpearbeidere med våpen?

  • Fredrik Naumann
  • Fredrik

    Så lite som Forsvaret nå er blitt, så får dere nok ingen budskap som sier noe annet enn den enkelte overordnet sjefs mening. Å mene/gi uttrykk for uenighet er de fleste steder forbundet med stans i opprykk. Spesiellt når du spør noen på det gradsnivået vi snakker om her. Budskapet er med sikkerhet avtalt på forhånd, slik at ingen skal få inntrykk av at det eksisterer noen misforståelser nedover i organisasjonen. Dere er jo uansett ikke sikkerhetsklarert, så det setter jo en effektiv stopper for den informasjonen du gjerne ville hatt.

  • Einar Holst Clausen

    Hei Lene! Jeg må bare si meg helt enig i dine betraktninger fra pressemøtet i Situasjonssenteret i Forsvarsbygget på onsdag. Foruten å begynne med noe helt nytt – å vise mer «åpenhet», ble budskapet om at våre styrker kun er der for å hjelpe/støtte det Afghanske samfunnet, og at vårt bidrag nesten utelukkende er humanitært, massert godt inn. Og som du sier selv, Ole Asbjørn Fauske, som den dyktige og lojale offiseren han er, «marsjerte i riktig retning», og sa de riktige tingene, helt i tråd med det budskapet både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen ga oss, og kanskje hadde «tipset» Fauske om – helt tilfeldig. Men dette er vel politikk i et nøtteskall?