Er det krig i forsvarsledelsen?

Jeg får det spørsmålet innimellom, av folk som er opptatt av forsvaret. Om konfliktnivået virkelig er høyere enn tidligere er vanskelig å si. Men uenigheten mellom forsvarsstaben og departementet er ihvertfall mer synlig.

Den nye integrerte strategiske ledelsen (ISL) skal sørge for at sivil og militær ledelse «knyttes tettere sammen». Samtidig skal forsvarssjefen gi selvstendige, fagmilitære vurderinger. Og de sammenfaller som kjent ikke alltid med politiske hensyn og vurderinger.

ISL er ikke bare enkelt, og en oppsiktsvekkende innrømmelse kommer i et innlegg Sverre Diesen og Anne-Grete Strøm-Erichsen har skrevet til BFO. «Det har vist seg krevende for departementets embetsverk å forholde seg til forsvarssjefens fagmilitære vurdering i fagmilitære spørsmål når man har vært uenig i disse.» (Hele innlegget ser du her)

Betyr det at embetsverket overser de fagmilitære vurderingene? Eller motarbeider dem? Stoler de ikke på forsvarssjefens vurderinger? Hvilke erfaringer ligger egentlig bak denne erkjennelsen? Det sier ikke innlegget noe om.

Forsvarsledelsen skal likevel ikke være mer integrert enn at Generalinspektørene (GI’ene) skal flyttes ut i landet. Det er en av sakene hvor forsvarssjefen og forsvarsministeren har vært (og fremdeles er) dypt uenige. Å finne ut hvor sterk uenigheten er, og hva den egentlig går ut på, har vært en kamp. For forsvarssjefens vurderinger ble «unntatt offentlighet». Av departementet.

Etter at jeg klagde hemmeligholdet inn for Sivilombudsmannen måtte departementet til slutt utlevere notatet som Diesen hadde skrevet. Her bruker han fem sider på en tidvis krass argumentasjon mot flyttingen. Du kan lese hele brevet fra Diesen her.

Men debatt og uenighet ikke er negativt. Sivilombudsmann Arne Fliflet sa i sin konklusjon at det tvertimot «kan øke respekten og forståelsen for de avgjørelser som treffes». Det er bare bra at «borgerne bli kjent med at det er ulike synspunkter på en sak» sier han. Du kan lese hele brevet fra Sivilombudsmannen til FD her.

Det kan med andre ord være klokt å dele sin kunnskap og synspunkter med offentligheten. Likegyldighet er vel uansett verre? Eller hva mener du?

Den hemmelige rapporten.

«Når disse prognoseverktøyene surrer og går så kommer det opp tall som vi ikke liker.» Det sa Signe Øye til TV2 forleden, etter høringen i forsvarskomiteen (foto: pressekaoset i Stortinget etter høringen 9. juni 08).

Forsvarskaos - Foto

Det som «surrer og går» er økonomistyringen, som viser at forsvaret vil overskride budsjettet med nesten 1,3 milliarder kroner i år hvis ingenting gjøres. Det tallet liker selvfølgelig ingen politikere. Men det kan umulig komme som noen overraskelse. For Sverre Diesen sendte et skriv til forsvarsdepartementet allerede 23. januar i år, der han påpekte at det er en ubalanse på rundt en milliard mellom driftsbudsjettet og oppgavene som skal løses.

Diesen har gjort det til sin fremste oppgave å forklare hvordan forsvarsmatematikken henger sammen. Eller rettere sagt – ikke henger sammen. Helt siden han ble forsvarssjef har han produsert Exel-ark med beregninger som forteller at politikerne vedtar et større forsvar enn de bevilger penger til. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen bærer ikke ansvaret alene for den svært vanskelige økonomiske situasjonen. Flere regjeringer og statsråder har gjort akkurat det samme.

Nå blir det ingen «milliardsprekk» under Diesens ledelse, det tør jeg vedde på. Tiltak er allerede iverksatt, men det er ikke nok. Det skal spares ytterligere 800 millioner kroner det siste halve året. I en fersk økonomirapport har Diesen «identifisert mulige sparetiltak», som det heter. Rapporten er gradert «begrenset». Den kan offentliggjøres om 5 år står det, men da er det jo ingen som bryr seg. Så da jeg fikk tak i rapporten valgte vi å publisere deler av innholdet i nyhetene våre.

Jo mer man går inn i forsvarsøkonomien, desto mer bekymret kan man bli for bruken av skattepengene. Heimevernet er et av mange eksempler: Forsvarssjefen foreslo at HV skulle reduseres til 30.000 soldater. Regjeringen mener det må være 45.000. Det koster 165 millioner kroner ekstra, noe regjeringen har lovet å finansiere. Men så har jo ikke Heimevernet nok penger til å øve soldatene sine. De siste to årene har 70% av soldatene fått tiltrekkelig trening. I år er det bare penger til å øve halvparten (53%).

Hva i all verden skal man med 45.000 HV-soldater hvis bare halvparten er styrken er operativ? Det må da være det samme som å kaste 165 millioner skattekroner ut av vinduet?

Det ligger mange mulige kuttforslag på bordet til forsvarsministeren nå. Forsvarssjefen mener at konsekvensene av disse kuttene er så store at det må politiske vedtak til. Eller sagt på en annen måte: dette ansvaret får jammen statsråden ta.

Dermed tvinger han politikerne til å forholde seg til de tallene de ikke liker. Jada, det surrer og går.

Du vet ikke hva du ikke vet.

Jeg har hørt flere etterretningsfolk si akkurat det. De er på evig jakt etter informasjon som kan gi dem et fullstendig bilde av hva som faktisk foregår. I et samfunn som forventer at sikkerhetstjenesten skal ha full oversikt over alle trusler mot rikets sikkerhet er oppgaven formidabel. Og ikke minst full av dilemmaer.

For når vet de nok til å iverksette etterforskning? Når vet de nok til å gå til arrestasjoner? Og hva skal de gjøre hvis de har informasjon om en trussel som verken lar seg bekrefte eller avkrefte? De kan ikke gå hjem fra jobb og håpe at ingenting skjer. Hvem bærer risikoen da?

Kritikken vil være knallhard hvis noe alvorlig skulle skje. Den britiske etterretningstjenesten MI5 opplevde det da de ikke greide å hindre terrorangrepet i juli 2005.

I fjor høst ble det nemlig kjent at MI5 hadde hatt selvmordsbomberne i kikkerten. Hovedmannen, Mohammed Sidique Khan, var både filmet og avlyttet. Men MI5 vurderte ham aldri som en alvorlig trussel, bare som en småkriminell med kontakter til et annet og langt mer interessant terrornettverk. Dette nettverket ble rullet opp i det som var den mest omfattende anti-terroroperasjonen noensinne i Storbritannia. Det var en suksesshistorie for MI5, frem til det smalt den 7. juli. 52 mennesker mistet livet og flere hundre ble såret.

I debatten som oppsto mente mange at hvis MI5 hadde analysert etterretningsinformasjonen bedre, og prioritert ressursene annerledes, så ville London-terroren vært forhindret.

Trusselen i Norge er ikke på langt nær så stor som i Storbritannia. Men den første terrorrettssaken her hjemme var viktig for PST. De har brukt store ressurser, prioritert saken på bekostning av andre saker, og i stor grad benyttet omstridte metoder i etterforskningen. Likevel holdt ikke bevisene i tingretten. Ansatte i sikkerhetstjenesten spør seg nå hvor langt man kan gå i å planlegge terror før det blir ulovlig.

Dagens avgjørelse vil få betydning for PST, selv om Jørn Holme benektet det da jeg intervjuet ham i Stavern i ettermiddag. Øker dette faren for terror i Norge, spurte jeg. Nei, vi har full kontroll, svarte PST-sjefen med sikkerhet i stemmen. Men den garantien kan han strengt tatt ikke gi. For han vet ikke hva han ikke vet.