Hva fiskeriministeren egentlig sa

Vi har den siste tiden arbeidet mye med å se på bruken av giftstoffer for å bekjempe lakselus i norske oppdrettsanlegg.

Etter ti års pause, vil oppdretterne på nytt ta i bruk såkalte kitinhemmere. Disse stoffene er effektive, men skiller ikke mellom skallet til lakselus og skallet til krabbe, hummer, kreps og andre organismer med skall.

Fiskeriministerens er også deleier i oppdrettsselskapet Sinkaberg-Hansen. Dette selskapet står på listen over selskap som har fått lov til å ta i bruk stoffet. Dosering og bruk skal bestemmes av den enkelte veterinær, men det finnes ikke noen samlet oversikt over hvor store mengder gift som kommer til å havne i sjøen.

Vi har også koplet søknadene mot de enkelte oppdrettsselskapene for å vise deg hvor det kan være aktuelt å benytte giftstoffene.

To ganger har TV 2 intervjuet fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen om saken. Vi ville vite noe om hennes holdning til bruken av kitinhemmere, og i hvilken grad hun er opptatt av de beskrevne skadevirkningene av stoffet.

Miljøorganisasjonene hevder Berg-Hansen snakket mot bedre vitende i vår første sak, og beskyldte henne for å lyve om manglende kunnskap.

Vi vil gjerne vise deg begge intervjuene for at du selv skal få høre hva hun svarte på våre spørsmål i full lengde.

Dette intervjuet ble foretatt onsdag 28. april:

1304

Oppfølgingsintervjuet ble foretatt mandag 3. mai:

[sumo progid=»422904″]

Hva var det fiskeriministeren egentlig visste? Hva synes du?

Straffet for avsløring

Tre journalister i dansk TV2 ble denne uken dømt til å betale 100.000 kroner i bot for overtredelse av våpenloven.

De hadde laget et nyhetsinnslag som dokumenterte hvor lett det er å kjøpe våpen og ammunisjon uten å ha tillatelsene i orden.

Våpenet kjøpte journalistene via en vanlig nettannonse. Ammunisjonen kjøpte de over disk i flere jaktbutikker. Ifølge dansk lov kan dette bare gjøres av personer med jegersertifikat.

Danmark har hatt flere store ran de siste årene. Flere av våpnene som har vært brukt har vist seg å være vanlige jaktvåpen.

Journalistene mente det var åpenbart at kontrollordningene i Danmark ikke fungerer, og valgte derfor å teste ut hvor lett det var å skaffe seg våpen.

Her kan du se innslaget:

Det mener byretten i København er et klart lovbrudd, og skriver i dommen at det ikke hadde betydd noe for saken at en journalist med jergersertifikat hadde utført samme forsøk.

Nyhetssjef Michael Dyrby i TV2 er oppgitt:Michael Dyrby

– Dette er selve poenget med saken: Alle kan tydeligvis kjøpe våpen uten jegersertifikat. Retten har ikke forstått problemstillingen, sier han til tv2.dk.

Nå vurderer han å anke avgjørelsen fordi han mener saken har så stor samfunnsmessig betydning.

Saken er interessant også her i Norge. For fire år siden dokumenterte vi hvor lett det var å ta seg inn på Statoils terminaler på Kårstø og Mongstad. Vi brøt oss ikke inn, men brukte båt og spaserte inn på anlegget.

Dette resulterte i anmeldelse, men fakta var likevel ubehagelig og av samfunnsmessig betydning.

Det var nemlig veldig enkelt å ta seg inn på nasjonens prestisjeanlegg. Et målrettet angrep vil få store konsekvenser for energiforsyningen til Europa.

Det er ikke så ofte journalister bryter loven for å vise at systemet ikke fungerer, men kanskje slike problemstillinger burde vært undersøkt oftere?

Bakholdsbygda Sarobi

Det vekker oppsikt når 10 topptrente franske soldater denne uka ble drept og flere skadd i et bakholdsangrep i Afghanistan. Dette er det største tapet Frankrike har hatt siden Beirut i 1983.

Ikke minst er det oppsiktsvekkende at dette skjer ved Sarobi. Fem mil fra Kabul. Langs den sterkt trafikkerte stamveien mellom Kabul og Pakistan.

Stedet er verken stort eller oppsiktsvekkende. Likevel bet jeg meg merke i Sarobi denne novemberdagen i 2001. Fotograf Jon Torstein Hvamstad og jeg var på vei til Kabul sammen med en dansk kollega og hans franske fotograf.

Vi fulgte grusveien som utgjør hovedveien mellom Pakistan og Kabul. Bildet under viser landskapet i dette dalføret. Tilfeldigvis er det tatt like øst for Sarobi.Hovedveien til Kabul

Nyrene fikk hvile etter å ha blitt ristet godt av de mange hullene i veibanen. Vi snakket om at dette kunne ha vært på månen.

Et par kilometer videre inn i den trange dalen så åpner landskapet seg. En innsjø og tett bebyggelse langs veien.

Sarobi.

Det finnes mange slike steder i Afghanistan, men av en eller annen grunn husker jeg Sarobi spesielt godt.

Jeg tror det var den kjølige stemningen og de mange uvennlige blikkene.

Vanligvis er afghanere veldig gjestfrie og åpne, men her var tonene helt annerledes.

Vi kjørte sakte gjennom bygda og traff på en annen bil. Våre svenske og finske kolleger kjørte sammen og hadde stanset for å gjøre noen opptak.

Vår slitne Toyota Hiace kjørte videre uten å stanse. Senere på kvelden fikk vi vite at våre nordiske venner var sterkt oppfordret til å pakke samme og dra. Tv-opptak var svært lite ønsket i Sarobi.

Dagen etter ble det kjent at en bilkolonne med vestlige journalister var blitt angrepet av en gruppe menn med våpen ved Sarobi. De fremste bilene hadde blitt stanset. Flere personer ble dratt ut av bilene og henrettet på stedet. Fire journalister ble drept.

Ifølge en av sjåførene nyhetsbyrået AP snakket med sa en av mennene:

«You think the Taleban are finished? We are still in power and we will have our revenge»

Sju år senere er Sarobi nok en gang åsted for et blodig angrep. Sarobi denne uken

De enkle butikkene langs veien i Sarobi er de samme. En pansret bil med vestlige soldater på patrulje ruller gjennom gatene.

Hvor mange av disse soldatene tror fortsatt på målet om å nedkjempe Taliban?

De vet godt at ingen har hatt så mange soldater i Afghanistan som Sovjetunionen. Etter 10 år trakk de seg ut.

I Europa øker presset om at Nato-styrkene må gjøre det samme. Hvor store tap kan medlemmene leve med og hvilke resultater er oppnådd etter sju år?

Og hva snakker mennene i Sarobi om i dag?

Sammen for livet

iplayerTV på nett gjør kvantesprang hver måned. Dette er i ferd med å forandre brukervaner – og den grunnleggende plattformen for kringkasting (fantastisk ord, forresten).

Klikkevideo (video on demand) er ikke bare en nødvendighet for alle tv-stasjoner. Løsninger for dette ser ut til å bli avgjørende for å overleve.

Det nye er at gamle erkefiender søker sammen for å lage en løsning der alt ligger på ett sted.

I Storbritannia går nå de tradisjonsrike konkurrentene BBC, ITV og Channel 4 sammen om en løsning kalt

Kangaroo.

I mange år var de alene, men satellitt-alderen sørget for at Sky nådde herskap og tjenere – samt kalde rekkehus med vegg-til-vegg-tepper på toalettet.

Nå må de gamle storhetene søke sammen. Via bredbånd skal britene få servert påkostede dramaserier, dokumentarer og annet digg.

Det sies at Kangaroo ventelig vil "wanting to do for broadband what Freeview did for digital TV". (Freeview er britenes digitale bakkenett).

Det blir ikke bare mulig å streame tv-innhold. Også leie og nedlasting for evig eie vil bli mulig.

I første omgang blir dette en nettside. Men på sikt skal dette la seg betjene via bokser som koples til tv.

Selskapene sikrer seg betaling for innhold. Annonsørene kan målrette reklamen. Uavhengige produsenter vil få en unik distribusjonsmulighet. Seerne får et ekstremt bredt og dypt programtilbud.

Dette skjer akkurat nå.  Vil tilsvarende skje i Norge?

NRK, TV 2 og TV Norge : Sammen for livet?

27.nov.2007 @ 17:58av Anders

Nå har jo allerede TV 2 sin Sumo da. Og den får du jo også på IPTV (egne bokser). Eneste som mangler nå er nedlastingen…

28.nov.2007 @ 10:53av Erik

Kvantesprang er den minst mulig målbare enhet, så utviklingen må gå ulidelig langsomt….

28.nov.2007 @ 11:56av Kvantespranget…

Hmmm Erik kom meg i forkjøpet, utrolig mange som ikke vet at kvantesprang er en liten enhet… Flirer hver gang media blårer opp en sak med kvantesprang i overskriften 😉

29.nov.2007 @ 10:13av km

Til Erik og Kvantespranget:

Men så er det vel også fordi dere ikke vet hva et kvantesprang faktisk er…

29.nov.2007 @ 12:53av Asbjørn

Rett skal være rett:

Kvantesprang av latin, «quantus» som er et mengdemål.
Sprang av springe, som «å gjøre et byks fremover».

Tipper en kenguru bykser bedre enn Kangaroo, men det kan vel diskuteres videre…

Ansvaret pulveriseres

De siste ukene har jeg arbeidet med å få ferdig en dokumentar om tankulykken i Gulen.

Dette har vært en interessant erfaring i hvordan det gjennomregulerte, ansvarlige Norge svikter når det gjelder.

24.mai eksploderte to tanker ved Vest Tank. Ingen mistet livet, men kommunelegen anslår at 70 prosent av befolkningen i området rundt tankanlegget har fått helseproblemer.
image15
Noen av de som pustet inn røyken fra brannen er rett og slett kjemisk forgiftet.

Vi har brukt mye tid på å finne ut hvem som har ansvaret i denne saken. I første innstans er det sjølsagt Gulen kommune. Men i en kommune med 2500 innbyggere og en begrenset administrasjon, ser nok de fleste at dette blir krevende.

En gjennomgang viser at svært mange har delansvar, men ingen har totaltansvar for å håndtere etterspillet etter en stor ulykke i et lite distrikt.

Disse myndighetene er eller har vært involvert:

  • Direktoratet for sikkerhet- og beredskap (DSB)
  • Statens forurensingstilsyn (SFT)
  • Folkehelseinstituttet (FHI)
  • Mattilsynet
  • Kystverket
  • Sogn og Fjordane fylkeskommune
  • Gulen kommune 

Som dokumentaren viser, føler småsamfunnet seg overkjørt i denne saken. De mener saken hadde vært annerledes håndtert dersom den hadde skjedd i mer urbane områder.

Viser det seg at senvirkningene blir dramatiske med kreft, utmattelse og uførhet som resultat, spør de seg om samfunnet egentlig har lært noe. Hvor er myndighetene neste gang det smeller?

Innbyggerne i Gulen er iallfall ikke sikre lenger.

Hva tror du? Er Norge forberedt på en ny, stor ulykke? Hvem kan man stole på hvis det skjer? 

Her kan du se dokumentaren "Forgiftet av naboen" (krever abonnement)

Taperne våkner

Først av alt: Jeg har fått utrolig mye pepper for at jeg innkasserte seriesølv til Viking altfor tidlig. Nå ble det som kjent bronse, men det spiller liten rolle. Bronse er tap.

Så årets cupfinale.

FK Haugesund var sjanseløse. Det var også Haugesunds representant i cupfinalen 1979.

image14Haugar

Grisebanket av Viking. 2-1. Totalt ydmyket etter at Jens Egil Vikanes scoret selvmål.

Men Haugesunds befolkning var like seierssikre på forhånd den gangen også.

Natta før kampen gikk det busser over fjellet til Oslo. En haugesunder var så sikker på seier at han begynte å feire lenge før Haukeli.

Det ble såpass mye innabords at han sovet i bussen. 

Vel framme i Oslo, forsøker kameratene å få liv i karen. Det nærmer seg kampstart, men de klarer ikke få fyren på beina. Han fortsetter å sove i bussen.

Kameratene finner sine plasser på Ullevål. Ikke mye å glede seg over. Lang busstur hjemover.

Vår mann sover fremdeles godt når bussen ruller mot Drammen. Det er stille.
50 mil hjem føles ekstra langt når man har tapt cupfinalen.

Men en god dags søvn har hjulpet vår venn. Godt inne i Buskerud blir det liv i skrotten.
Han reiser seg han seg opp, og nærmest står i setet. 

Haugar-patrioten strekker armene i været og brøler:  

– AAAHH, NÅ SKA ME TA DEI !!!

Får håpe han fikk med seg årets kamp. Haugar fusjonerte med Djerv 1919, og ble FK Haugesund.
Selv om nederlaget sikkert var like tungt denne gangen, slapp han nok å ta bussen hjem.

Sølvet ska him…

Det kan være en prøvelse å bo i Bergen når man egentlig ikke er herfra.

17. mai, Bryggen, Bergens Tidende, Friele – og Brann.

Det hjelper liksom ikke at jeg ble født på Laksevåg og egentlig bare har vært borte fra byen mellom 1975 og 1992.
Da bodde jeg i Rogaland.

Og sliter litt med det.

De mørkeblå ble laget. 70-tallet. The Double:

Erik Johannessen, Bjarne Berntsen, Tor Reidar Brekke, Per Henriksen, Tonning Hammer, Inge Valen, Svein Fjælberg, Svein Kvia, Finn Einar Krogh, Trygve Johannessen, Isak Arne Refvik, Trond Ekholdt, Torbjørn Svendsen og Magnus Flatestøl.

Sjøl da det lokale laget (Haugar. Nå fusjonert med Djerv 1919 og utgjør FK Haugesund – årets cupfinalist) møtte Viking i cupfinalen i -79, var det uaktuelt å svikte Viking. I mange år hang Viking 1979-plakaten på veggen på gutterommet.

Kollega Davy skriver godt når han beskriver hvorfor Karmsundet er så dypt. Lettere å orientere seg over Boknafjorden enn å ta den tunge veien over Karmsund bro.

Iallfall sett fra Kopervik på 70- og 80-tallet.

image12
Lenge siden seriegull og cupseier? Jada… Jørgen Tengesdal (t.h) er født samme år som The Double.

Hele Bergen snakker nå om at «Gullet ska hem». Sist det skjedde var Beatles var på vei opp, Brann tok gull og året var 1963.

Det verste er kanskje at det ikke snakkes om annet i de snakkesaliges by mellom de 6 / 7 fjell.

Folk som aldri har vært på Stadion går med brannskjerf. Næringslivsfolk forteller om nye produkter som skal selges i forbindelse med Brann-gullet.

De som sluttet å gå på stadion for mange år siden, er plutselig veldig interesserte.
Sjøl de som knapt kan reglene for fotball, snakker om gull som skal hjem.

Det planleggges folkefest (et forferdelig ord, forøvrig). I avisene diskuteres det om folk bør få fri fra jobben for å feire.

Hva skal vi andre gjøre? Gå på jobb og late som ingenting?
Glede oss like mye som noen bergensere pleide å gjøre da Rosenborg tok gull som vanlig :

«Jaja, gullet havnet iallfall ikke på Østlandet.»

Sur og smålig nå. Gretten og tverr?

(Gratulerer Brann og Bergen) Ren høflighet, sjølsagt.

Og til alle andre : «Sølvet ska him» Herlig provinsielt å si det også.

07.okt.2007 @ 15:59av Alex

Him? Ja, merke du e Karmøybu. Finnes ikkje ein sjel fra Stavanger som seie him. Hjem hette det, og me har ikkje gitt opp gullet ennå!

07.okt.2007 @ 23:30av Kristian

Som Viking supporter kan eg et fåtall tima seinare konstantera at:
«jo nå har me gitt opp gullet…»

08.okt.2007 @ 15:17av Hansen ner i gaten…

ELHEN 😉
Valg av fotballag er ikke logikk.
Ei heller pasjonen rundt den.
Medgangsupportere finnes overalt.
Også i Bergen.
Men jeg skal til Aalesund og synge for et mesterlag 😉

29.okt.2007 @ 21:36av Roar Dalmo Moltubak

Hehe, fin den der, Asbjørn. I disse dager er det godt å være noen mil og brøl unna kaoset i Bægen;)

Å stenge internett

image11

Det er fasinerende å se hvor mye billedmateriale som strømmer ut fra Burma. Dette viser hvor vanskelig det har blitt for totalitære regimer å kontrollere informasjonsstrømmen.

Hvor lett er det å begå massakrer når kamera går? 

I 1988 var det annerledes. Da kunne regimet drepe rundt 3000 mennesker uten at verden fikk allverden innblikk i dette. Nå er alt snudd på hodet.

Den store forskjellen er mobilkameraer, digitale videokameraer og internett. Hva skal man gjøre når millioner av mennesker er i stand til å dokumentere hendelser? Og i tillegg være i stand til å spre dette materialet til hele verden?

Etter flere dager med fri flyt av bilder, reagerer juntaen med å stenge ned Burmas viktigste knutepunkter til internett.

Det er en kamp de aldri kan vinne. Motkreftene er for sterke.

Satellitt-løsningene er mange, og er garantert spredt landet rundt. Utstyret er relativt billig, og kan kjøpes over disk over hele verden.

Vi i TV 2 bruker dette utstyret ofte. Vi har sendt direkte fra Sudan og Antarktis. Vi har sendt hjem reportasjer fra Irak og Afghanistan. Digitale filer er lett å flytte fra A til B.

Det har allerede kommet meldinger om at soldater nekter å skyte mot sin egen befolkning.

Dette er lovende.

Mange burmesiske bloggere har ferske rapporter og bilder på sine sider. Her er noen:

http://kadaung.blogspot.com/
http://soneseayar.blogspot.com/
http://www.xanga.com/dawn_1o9

Militærjuntaen vil raskt erfare at Burma lekker som en sil uansett hva de prøver for å kutte infostrømmen.

Det triste er at mange liv kan gå tapt før juntaen erkjenner dette.

Herlig utdriting

Er det ikke herlig med tv-debatter som ikke fører noe sted? Som bare inneholder argumenter du har hørt før? Som framstår som en oppvisning i den subtile kunsten det er å drite ut motstanderne?

Hersketeknikk inngår i grunnkurset til vordende rikspolitikere. På linje med "Tillitsmannen" av Einar Gerhardsen, fartstid i politiske ungdomspartier og læretid som stortingspolitiker.

debattPsykolog og filosof Ingjald Nissen (1896-1977) formulerte kjennetegn på hersketeknikk lenge før tv-debattenes tidsalder:

*Man er alltid i kamphumør og kampform.

*Man spiller på følelser, suggererer andre og intrigerer.

*Man forbyr omtale av ømtålige spørsmål.

*Man står fram full av beundring til andre, skaffer seg beundring, blir elsket og får derved en sentral rolle.

*Når forventningen blir imøtekommet, fremkalles straks en ny forventning, og det skapes usikkerhet om en blir fornøyd.

*Man fremkaller skyldfølelse hos sine medmennesker.

*Den herskesyke aktiverer andres usikkerhetsfølelse, underlegenhetsforestillinger og mindreverdighetskomplekser.

*Man bringer andre inn i egne konflikter og kamper.

*Man sørger for at andre blir psykisk avhengige av en selv.

Ha disse trekkene i bakhodet når du følger valgkamp-innspurten. Ingen utrente politikere stiller i tv-debatter. De har alle vært gjennom solid medietrening og har en fet bunke argumenter fra staben på partikontoret.

Men når alle moderne politikere bruker samme hersketeknikk er det ikke da slik at effekten nulles ut?

Særlig når mange av dem mener at velgernes hukommelse bare varer fra valg til valg.

Hva med en politiker-type som erkjenner at dette? Som prioriterer et par kjernesaker og sier rett ut at han/hun vil velge vekk andre formål for å få det til? Som beklager at løfter ikke ble innfridd uten å skylde på andre?

Selvsagt vil dette aldri skje. Så naive politikere finnes jo ikke.

Olof Palme sa at "politik er at vilja". Men det betyr jo ikke at man vil alt og må være for alt – samtidig.

05.sep.2007 @ 22:44av Sven

Hmm… Skremmende og kvalmt!
Ingjald Nissen beskriver jo hvordan en sjef fremstår. En herskesyk sådan. Håper noen maktsyke kjenner seg igjen i den beskrivelsen. Og «lykke til» videre!
Der innså jeg noe gitt!
Tusen takk, Asbjørn!
Bra blogg!

Trette øyne og søkende blikk

Hva husker du fra nyhetssendingen når sluttvignetten ruller over skjermen? Ikke så mye, kanskje?

Vage minner om at Jens Stoltenberg kommenterte kritikk fra opposisjonen? At NSB ikke holder rutetidene? At det var flom et sted i Asia?

Eller husker du best hunden som sto på vannski?

Har du tilgang på en rekke nyhetskanaler eller ser på hovedsendingene til de store tv-selskapene er formen ofte veldig forutsigbar.

En eller to programledere sitter bak et skrivebord. Tekst og bilder flyr forbi.

Ser du TV 2-nyhetene fra oppstarten i 1992, vil du merke at tempoet har gått opp.

Nå har de fleste klokke, rullende kortmeldinger og andre beveglige elementer på skjermen – samtidig.
Programlederen står i studio -gjerne foran storskjermer med bevegelig grafikk.

image6Amerikanske finanskanaler kjører ekstremt mye informasjon på skjermen samtidig. Bare se på CNBC for eksempel.

Men er det dette som får seerne til å bli værende på kanalen? 

Britiske ITN tror ikke det, og mener det visuelle bombardementet har gått for langt.

Nå skal de tone ned uttrykket, og skjære ned på antall elementer. Målet er å bli tydeligere i nyhetspresentasjonen.

De mange elementene distraherer og stresser seere flest, tror ledelsen i ITN.

TV-sjefer over hele verden opplever akkurat det samme for tida:  Hvordan skal de holde på seerne og helst skaffe noen nye?

Nettgenerasjonen svikter kanskje ikke tv, men bruker mindre tid på å bare se tv.

Surfing, chatting og tv-seeing – samtidig – er helt vanlig. Men da er det kanskje ikke så rart er det ofte er de spektakulære nyhetsinnslagene som blir husket.

ITNs endring blir nok sett på som nostalgisk og utopisk. Men for å skille seg ut fra den konforme nyhetssjangeren er kanskje dette en vei å gå for å bli lagt merke til.

Hva synes du? Plages du av av trette øyne eller synes du tv-nyheter går sakte nok allerede?

13.aug.2007 @ 15:52av Eirik B

Jeg synes reporter Asbjørn Leirvåg har litt trøtte øyne i bildebylinen sin. Går verden for fort for ham? Eller forresten, vent, de er ikke trøtte, bare intellektuelt penetrerende.