Sporten

Nå smeller det på Sandnes stadion!

Sandnes Ulf. Viking. Sandnes. Stavanger. Lillebror. Storebror. Lyseblått. Mørkeblått. David. Goliath. Andersen. Hareide. Ulvene. Hordene. Debut. Erfaring. Lite penger. Mye penger.

Kontrastene er enorme. Og kveldens oppgjør mellom Sandnes Ulf og Viking er nok mer spesielt enn mange forstår.

Tradisjonelt har Sandnes vært Viking-by nummer 1 utenfor Stavanger. Enkelt og greit fordi Sandnes-gauken ikke har hatt noe lag å heie på. I 2005 endte Sandnes Ulf fire plasser under Vikings ANDRELAG i 2. divisjon. Nå har de muligheten til å slå storebror i eliteserien. Utviklingen er nærmest uffattelig.

Veikrysset i sør. Det er slik byen Sandnes blir, og har blitt, omtalt i Stavanger. Veikrysset i sør uten fotball-lag og fotball-kultur. Og nå står altså Sandnes Ulf der. På motsatt banehalvdel i eliteserien. På tribunen er det utsolgt. Fotballfeberen herjer i sykkelbyen. Og kanskje mest interessant av alt: På tross av at Viking skal være mye bedre på papiret, er kampen vidåpen.

Hvorfor?

Asle Andersen mot Åge Hareide:

Andersen er den tidligere Viking-, Bryne- og FK Haugesund-spilleren som har hatt en trener i magen siden tidlig på 2000-tallet. Disiplin, ærgjerrighet, lojalitet, 4-4-2, enkle prinsipper, defensiv struktur, ærlig og hardt arbeid. Tydelige og klare kjennetegn hos en tydelig og klar trener.

Sandnes Ulfs jojo-tilværelse mellom 2.- og 1.divisjon har tvunget Andersen til å tenke anderledes og nytt. Mens det første opprykket var mest basert på lavt press, lav risiko og kontringer, var det et offensivt og sprudlende Sandnes Ulf som rykket opp gang nummer to.

Dette gir både laget og Andersen selv flere strenger å spille på. Joda, flere nye spillere har kommet inn, men prinsippene og filosofien står som en påle. I tillegg har Andersen en sult som smitter. Godt utgangspunkt for en underdog.

Hareide er den merriterte sjefen med super-CV som klubbtrener i norsk målestokk. Men i Viking har det vært blytungt. 9.- og 11.plass sier alt. Mange setter spørsmålstegn ved sunnmøringens motivasjon. Og tilliten var tynnslitt i både garderobe og styrerom etter fjorårssesongen.

Han vet han må levere resultater i 2012, og har selv sagt han går av dersom Viking kommer utenfor topp fire. I beste fall et interessant utgangspunkt. Spanske-hjelpen på treningsfeltet framstår imidlertid som et meget smart trekk, og kan vise seg å bli redningen for Vikings prosjekt gjenreisning.

Keeper mot keeper:

Bo Andersen var Adeccoligaens beste i 2011. Klasse med beina, strålende skuddstopper og bøttevis av rutine. Sliter noe med rekkevidden, men vil imponere mange i årets sesong.

Rune Almenning Jarstein er landets beste på sitt beste. Strålende sesong i fjor. Vikings bestemann.

Forsvarsfirer mot forsvarsfirer:

Her er forskjellen mye mindre enn den kan virke på papiret. Sandnes Ulfs høyreback Vegard Aanestad ble vraket av Viking og har mye å revansjere. Klok spiller. På venstrebacken skulle skadde Bjørnar Holmvik spilt. Her går den noe uferdige, men dog så iherdige, murbrekkeren Harald Vindenes inn. Det er en åpenbar svekkelse.

Stopperparet Ronny Espedal og Edier Freijd har funnet tonen og spiller bra sammen. Hemskoen er imidlertid Espedals tempo. 1975-modellen er antakeligvis tippeligaens tregeste, men kompenserer riktig nok mye ved å være kjapp mellom ørene.

Viking har to usikre kort i den bakre fireren. Jon Helge Tveita, som har tatt Håkon Skogseids plass på høyrebacken, er meget spennende i kraft av sinn fart, teknikk og offensive vilje. Men er blodfersk som back på dette nivået.

Trond Erik Bertelsen på motsatt side er vanskelig å vite hvor en har. Høyt toppnivå, men sliter både med innleggs- og pasningsfot.

Stopperparet Johan Lædre Bjørdal og Indridi Sigurdsson skal være stabilt. Forventes å ta ytterligere steg etter en god 2011-sesong sammen.

Midtbane mot midtbane:

Sandnes Ulfs sterkeste lagdel. Fireren bestående av Steinthor Thorsteinsson, Anel Raskaj, Aksel Berget Skjølsvik og Andreas Ulland Andersen er både spennende og solid.

Thorsteinsson og Ulland Andersen besitter teknikk og fart som vil forbløffe mange. Førsnevntes salto-innkast og sistnevnte dødballfot likeså. Duellsterke Berget Skjølsvik har tyngde fra Molde-spill, mens Raskaj, som kom fra Halmstad foran denne sesong, har vist imponerende aksjoner med ball. Kreativ kraft.

Viking på sin side stiller med en treer på midtbanen. Med Silkeborg-signeringen Martin Ørnskov som anker og Valon Berisha og André Danielsen som indreløpere, stiller Stavanger-laget sterkt. Meget strekt hvis Ørnskov leverer like bra som mot Rosenborg. Med sin ro og kløkt vil Berisha og Danielsen få skinne mer enn de gjorde noen gang i fjor.

Ørnskov kan fort bli det Thomasz Sokolowski aldri ble for Viking.

Angrep:

Det ser ut som Tommy Høiland starter sammen Kamal Saaliti for Sandnes Ulf. Med Høiland på banen kan det fort smelle høyt på Sandnes stadion. Der er det mye Viking-hat som skal ut på kort tid, gitt. Jærbuens innstilling kan slå begge veier. Katastrofe eller knallsuksess. Umulig å si.

Saaliti leverer stabilt ok. God duellspiller.

Yann-Erik de Lanlay er den store attraksjonen i Vikings fremre treer. Kan drible hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Spennende å se hvilken form han møter seriestarten med. Erik Nevland blir trolig vraket som midtspiss. Det åpner for Henri Anier. En spennende nysignering fra Flora Tallin som har vist gode takter gjennom hele oppkjøringen. Smart, teknisk og målfarlig.

På venstresiden ser det ut som Trond Olsen igjen er inne i varmen. Har foreløpig ikke slått til med sin fart og sitt farlige venstreben i Viking. Kan 2012 bli året? Jeg er usikker.

Oppsummert:

Viking best på papiret, men Sandnes Ulf har mer å komme med enn mange tror. Det, i tillegg til at Åge Hareides menn har alt å tape, gjør at det fort kan bli jevnt på Sandnes stadion. Svært jevnt.

Se opp for:

Tommy Høilands revansjelyst. Andreas Ulland Andersens frisparkfot. Steinthor Thorsteinsson evne til å skaffe straffe. Martin Ørnskovs ro på midtbanen for Viking. Yann-Erik de Lanlays driblerier på høyrekanten. Valon Berishas vinnervilje.

Jeg tipper 1-1.

God kamp!

@kssolberg

Spill opp til fest, Tippeligaen!

Strømsgodset-trener Ronny Deila er krystallklar og, i norsk sammenheng, kontroversiell. Han snakker om for enhver pris å underholde. Om hvordan tabellplasseringen under topp fire er fullstendig irellevant. Om hvor lite utviklende det er å konsentrere seg om å ødelegge for motstander.

Om hvordan det er de lagene som har en klar og langsiktig plan for sitt offensive spill, som vil lykkes og vinne kamper og titler over tid.  Om hvordan en overdreven resultatorientering utelukkende har en negativ innvirkning på norsk fotballs utvikling.

Oppgjøret mot kynisk og lite underholdende fotball i norsk Tippeliga er tydelig. Spørsmålet er imidlertid om dette kun er utopiske og fotballromantiske fraser sagt i forsøk på å vinne publikums gunst, sminke eget produkt og samtidig gi inntrykk av at Strømsgodset er et slags norsk Barcelona – slik folket åpenbart vil ha.

Jeg mener nei. Ronny Deila framstår som ekte vare. Han er tydelig, klartenkt og har strategi som gjennomsyrer alt han gjør – på og utenfor feltet. Tråden i arbeidet på treningene her i La Manga er blodrød. Og kanskje viktigst av alt; løpene, mønsteret, tankegangen og bevegelsene viser igjen i kamp. Det sikreste tegnet på trening med mening.

Likevel har altså laget tapt begge kampene på spansk gress. Samme tendnes som hjemme i Norge, altså. Strømsgodset nærmest må spille på Marienlyst for å vinne. 13 seirer av 15 mulige i fjor. I klartekst betyr dette at Deilas menn kun klarer å kombinere underholdning og resultat på hjemmbane. Et tankekors, men samtidig også et bevis på at Strømsgodset-treneren er tro mot systemet – uansett kampbilde, kamparena og motstander.

Underholdnings- og utviklingsfokuset er edelt – og bidrar i alle fall ikke til mindre folk på norske fotballtribuner.

Ronny Deila er selvsagt ikke den eneste treneren i norsk fotball bruker tid på å utvikle egne spillere og eget spill. Men han er kanskje den tydeligste.

Martin Andresen er inne på mye av det samme. Kontroversiell og tydelig på stil – på og utenfor banen – også han. Konkret eksempel: Måten det jobbes med at den ene av to midtstoppere blir en del av midtbanen hver gang Vålerenga vinner ball, er fascinerende, unorsk og offensiv. Slikt er jeg tilhenger av, og jeg håper det lykkes.

Han er kanskje den mest pressa og utskjelte av dem alle akkurat nå, men Andresen har i alle fall staket ut en kurs som han følger slavisk – koste hva det koste vil av misnøye både eksternt og internt.

Ole Gunnar Solskjær vant serien i første forsøk basert på positiv fotball og en helhetlig tankegang. Det er mulig. Og samtidig som fotball er og skal være underholdning for folket, er det vel liten tvil om at norsk fotball er tjent med en oppvoksende genersjon som blir oppdratt til å spille fotball – i uttrykkets rette forstand.

Personlig er jeg av den skolen som oppriktig lar meg imponere av å se et velfungerende, defensivt kollektiv jobbe sammen med optimale avstander for å hindre motstander rom og målsjanser. Men jeg lar meg likevel sjelden begeistre av sideforskyvning og lange innkast.

Og for meg er det selve essensen. Fotball skal imponere, men framfor alt begeistre. Det er det vi jakter. Og begeistringen kommer stort sett som et resultat av positiv, energisk, oppofrende og offensiv fotball.

Senk skuldrene og spill opp til fest, Tippelagen. Det kan være forsøket verdt.

Twitter: @kssolberg

Andresens tøffe linje

Man kan si mye om Skeidar-arvingens pågående ommøblering i VIF-troppen. Men Martin Andresens linje er i alle fall tydelig. Den er tøff, men tydelig.

Dersom du ikke ønsker å forlenge eksisterende kontrakt, og samtidig gir et klart signal om at du ikke ser for deg en framtid i klubben, settes du i andre rekke – eller på benken, om du vil. Ferdig arbeid.

Landslagsaktuelle Harmeet Singh fikk smake pisken torsdag kveld i La Manga. Mens en svekket og halvtynn Vålerenga-ellever forberedte seg til kamp, hadde 21-åringen grisen med de andre innbytterne. Hardt og brutalt.

Andresen er like klar på at han ikke liker situasjonen, som han er klar på at Vålerenga ikke kan la spillere gå vederlagsfritt til andre klubber. Og han foretrekker oppsiktsvekkende nok å selge sine signeringsvegrende, talentfulle unggutter til direkte konkurrenter i Tippeligaen, framfor å la dem gå ut kontrakten i egen klubb.

Bedriftsøkonomen Martin Andresen snakker. Og han er helt bestemt.

Derfor endte Stefan Strandberg i Rosenborg. Og derfor gikk Andresen selv aktivt ut for å selge Harmeet Singh til samme klubb. Ole Gunnar Solskjær og Molde ble også kontaktet.

Tilbød Singh til Molde og Rosenborg

Singh selv ønsker ingen overgang til en annen norsk klubb. Han vil til utlandet og var, som kjent, svær nær en overgang til Herenveen i januar-vinduet. Nå er planen å bli solgt i juli. Ungguttens agent Jim Solbakken er på saken og flere klubber skal være interesserte.

Singhs dilemma er imidlertid at han sårt trenger en kamparena. Et sted å vise seg fram og samtidig opprettholde den formen og skarpheten han trenger for i det hele tatt å være rustet for et eventuelt utenlandsopphold.

Om Andresen kommer til å vrake Singh permanent, er selvsagt umulig å si. Det var uansett en skuffet og tankefull unggutt som sprang intervaller alene på treningsbanen etter kampslutt sent torsdag kveld. Det hersker det liten tvil om.

Samtidig jobber Vålerenga-sjefen med å forsterke troppen. Helst fem, minst tre nye skal inn. To til tre i forsvar. Én til to offensive spillere.

Uansett hvem som kommer, er de pent nødt til å gjøre det Harmeet Singh ikke vil – dersom de akter å løpe ut på banen for Vålerenga.

Signere.

Twitter: @kssolberg

Derfor ender Berisha i Premier League

Påstand: Valon Berisha forlater Viking og norsk fotball i løpet av 2012. Kanskje til Nederland. Kanskje Frankrike. Men til slutt havner han i Premier League.

Kanskje handler det om en iboende sult og ærgjerrighet som stammer fra familien og røttene i Kosovo. Om ikke å ta noe for gitt.  Om å bli enig med seg selv at det er uaktuelt ikke å lykkes. Fordi alternativet historisk sett ikke er særlig hygglig.

Er det dette som er det unorske vi ofte omtaler? Det brennende og eksistensielle ønske som vokser fram i kraft av å ha opprinnelse fra et sted uten sikkerhetsnett? Ikke vet jeg.

Dette er uansett historien om et supertalent. Om en 19 år gammel gutt som mandag 14. februrar 2012 ble tatt ut i sin første skikkelige A-landslagstropp. Om en ærgjerrig og nærmest overambisiøs fotballspiller som til nå har nådd hvert eneste av de smått provoserende og hårete målene han har satt seg.

Det er 2002. Egersunds ni år gamle miniputter leder 8-0. Seks av målene er signert samme spiller. Hver gang han får ballen skjer det noe. Han er i konstant bevegelse. Veiver med armene, snakker, peker og gestikulerer. Du trenger verken trenerutdannelse eller  inngående kjennskap til fotballspillets idé for å se at en av banens aktører skiller seg ut. På alle måter.

I 2. omgang får Valon Berisha beskjed om å spille bak på banen. Lagledere, trenere og foreldre i begge leirer håper og tror at kampen kan jevne seg ut. 9-åringen sier ingenting, men blikket lyver ikke.  Valon vil ikke spille forsvar. Han vil være der det skjer.

EIK vinner kampen 12-0. Forsvarsgeneral Berisha scorer to nye mål. Den energiske, oppofrende, store, lille teknikeren er umulig å stoppe. Veien til mål ble bare litt mer utfordrende.

Utfordringer har imdlertid aldri stoppet Berisha. Og det har vært nok av dem, både for ham og familien.

Først, tidlig på 90-tallet, flyktet familien Berisha fra en uutholdelig situasjon i Kosovo. Etter et kort opphold i Sverige bar det videre til Drammen – med en nyfødt Valon med på flyttelasset. Deretter, tre år senere, bosatte mor, far, storesøster på fem, Valon og ett år yngre Veton i en enebolig like ved Idrettsparken i Egersund.

Da begynte fotballen for alvor å rulle.  Han var mer på treningsbanen enn i sin egen stue. Etterhvert i tospann med lillebror Veton. Skudd etter skudd. Finte etter finte. Mål etter mål. Aldri godt nok. Alltid mer.

Som 14-åring satte han seg spent på flyet til Nordmøre og Ole Gunnar Solskjærs talentakademi. Han imponerte umiddelbart. Fotballmessig, fysisk og verbalt. Og plutselig var han ønsket av blant andre Chelsea, Aston Villa, Liverpool og Manchester City. Endelig var talentet annerkjent utenfor fylkets grenser.

Se klippet: Valon årets talent

Han var på balløya. Hos både City og Chelsea. Men endte opp med å bli værende i Norge. England kunne han ta senere. Når han var god nok til å leke med de store gutta.

Hjemme gikk det slag i slag. Debut for Egersunds A-lag som 15-åring. Hentet av Viking året etter. Debut i mørkeblått påfølgende sesong. Bærebjelke på samtlige aldersbestemte landslag. Og etterhvert også en profil i Tippeligaen.

Nå er altså den nylig A-landslagsuttatte 19-åringen på plass i spanske La Manga for å forberede årets sesong for Viking. Trolig hans siste for Stavanger-klubben. Det er på mange måter den samme gutten som herjet for miniputtene i Egersund for 10 år siden. Faktene, bevegelsene og aksjonene er i de samme.

Se dokumentaren om Valon

Følg med på Berisha i kamp. Ikke bare når han har ball – også uten. Det er fascinerende. Jeg tror ikke Tippeligaen har mange bedre i den såkalte gjennvinningsfasen. Det er noe barcelonsk over evnen og viljen til hele tiden å ville erobre det viktige. Ballen. Han lyser irritasjon hvert eneste sekund han ikke har den.

Joda. De taktiske barnesykdommene lever. Offensivt og defensivt. Men oppsidene overskygger. Teknikken, løpskapasiteten og skuddfoten er kjent. Det mest imponerende med Valon Berisha er likevel innstillingen og holdningen til idretten han driver.

Han bare skal lykkes, som han sier. Han skal bli best på det laget han til en hver tid spiller på. Om det er Egersund i 3. divisjon, Viking eller, ja, A-landslaget. Det er en drøy målsetning.

Drøyt er også hans uttalte mål om å bli hentet til en europeisk toppklubb før fylte 20 år. Men jeg er faktisk ganske sikker på at det skjer. Det er Valon Berisha. Han har stort sett fått til det han vil siden ankomst Norge. Derfor fortjener han å bli trodd.

Det blir kanskje ikke Chelsea med det første. Men landslagsspiller Valon nærmer seg.

Fordi han stadig bryter de barrierene han selv har sagt han skal bryte. Fordi han overgår de andre på innstilling – og tillegg har ferdighetene.

Hva tror du? Er han bare stor i kjeften og blir værende i norsk Tippeliga? Eller har Valon Berisha det lille ekstra?

Twitter: @kssolberg