Hva kreves for å spille for England?

Hva skal til for å bli tatt ut til landslagsspill for England?

Holder det å bare spille i Premier League, uavhengig av hvordan? Holder det å være en del av a-troppen til et topplag, uten å spille noe særlig? Holder det å ha vært god en gang i tiden?

Man kan spørre seg.

Det var en gang kriteriene ikke var så annerledes for det norske landslaget. Spillere som var i storklubber i Europa ble tatt ut på landslaget selv om de ikke hadde spilt på aldri så lang tid. Så ble det stilt spørsmål fra blant annet pressen, og så ble det etter hvert også slik at man i alle fall måtte ha spilletid.

Men slik skulle det vel aldri være for England? En gang en av de største anerkjennelsene man kunne få, var cap’en man fikk etter landskamp.

Harry Winks ble tatt ut for England etter fire Premier League-starter – i hele sitt liv. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Dylan Martinez

Til kampene mot Slovenia og Litauen ble blant andre Harry Winks tatt ut. Da må man spørre seg på hvilke meritter. Ja, han er et talent, som kan bli en god engelsk landslagsspiller i fremtiden. Og kanskje er det derfor han er tatt ut – for å «kjenne litt» på det. Men det engelske a-landslaget er ingen utviklingsarena slik, og Winks har startet fire – 4 – Premier League-kamper i hele sitt liv.

Alex Oxlade-Chamberlain ble ikke bare tatt ut, han startet sågar på Wembley. Skulle noen bli overrasket over at han leverte en svak kamp? Det overraskende hadde vel vært om han hadde briljert, med tanke på det han har vist så langt denne sesongen.

En Alex Oxlade-Chamberlain ute av form imponerte få mot Slovenia  FOTO: NTB SCANPIX AFP PHOTO / Ian KINGTON

Fabian Delph. To gode kampe som venstreback, den andre etter landslagsuttaket. Den kampen var altså den tredje han har startet i ligaen på to sesonger. Han har startet elleve Premier League-kamper for Manchester City totalt.

Chris Smalling har vært ute av laget til Mourinho denne sesongen, og startet sin første kamp to dager etter Southgates uttak.

Hva har Jermain Defoe gjort? Veteranen har to scoringer på sine 20 siste ligakamper.

Jesse Lingard kom innpå. God spiller det også, men han har aldri vært noe mer enn en «fringe player» i Manchester United. Og han har aldri startet så mye som tjue ligakamper for de røde djevlene i noen sesong. Hans eneste start denne sesongen har kommet i Ligacup-kampen mot Burton.

Slik som dette skal det ikke være. Men grunnen til at det blir slik er sammensatt.

Premier League er den ligaen som har færrest spillere fra eget land som spiller fast. Svært få klubber er opptatte av Englands landslag. De gir ikke unge, engelske spillere muligheten, og de bruker ikke engelske spillere om de har like gode, eller bedre, alternativer.

Og hvor mange av spillerne som spilte mot Slovenia er toneangivende for sine lag, altså den største stjernen, den man ser til når det butter, eller hvertfall blant dem?

Kun én. Harry Kane. Og han ble selvsagt matchvinner. Men det er vanskelig å se at dette er et lag som skal kunne hevde seg i et mesterskap.

Roy Hodgson hevdet i sin tid at han i realiteten kun hadde drøyt 30 spillere å velge mellom. Og kanskje er det slik. Det er i så fall synd.

Hva er kriteriene for å bli tatt ut til Gareth Southgates landslagstropp. Man kan spørre FOTO: NTB SCANPIX/AP Photo/Kirsty Wigglesworth

Men å ta opp spillere på gamle meritter eller på noen man håper kan komme i fremtiden, er ikke Three Lions verdig. Det er et uttrykk for hvordan det står til, men samtidig slår det meg også litt som et uttrykk for både forsiktighet, at man er konservative og kanskje litt feige.

Det finnes nemlig unge spillere som får tillig OG presterer. Det finnes spillere i mindre klubber som presterer.

Og så finnes det spillere som tilhører storklubber, og som enten er ute av form eller som ikke spiller. Men det holder for Southgate & co likevel, tydeligvis.

De har savnet Zlatan

Manchester United har savnet Zlatan Ibrahimovic. Ikke spilleren Zlatan Ibrahimovic. Foreløpig har de klart seg veldig bra uten Zlatan på banen.

Men de har savnet personen og mennesket Zlatan. Da jeg var i Washington i sommer for å følge laget et par dager, snakket jeg med flere rundt laget på Manchester Uniteds hotell. Og de kunne fortelle at humoren, personen og livet rundt Zlatan var savnet blant de andre spillerne. De savnet rett og slett å ha Zlatan rundt seg.

Men når han nå har re-signert med klubben, reiser det seg flere spørsmål.

Og det er egentlig rart. For da han kom til klubben for et drøyt år siden, kom han fra en av sine beste sesonger i karrieren. En så stor stjerne at han nesten ikke var menneskelig, nesten som en myte. Han alene var nok til å glede seg til sesongstart. Og han leverte i stor grad også. Toppscorer og lederfigur. Man fikk det man hentet.

FOTO: NTB SCAPIC/AP Photo/Dave Thompson

Men da Manchester United sleit, ble han på en merkelig måte også nesten menneskelig. Det mytiske sløret var kanskje ikke der i samme grad. Det er vanskelig å forklare hvorfor – kanskje kom han nærmere på et vis.

Og plutselig er det noen som nevner både alder og rotasjon i samme åndedrag som Zlatan. Det passer jo ikke.

Men slik er det.

For Manchester United erstattet Zlatan med Romelu Lukaku. Med det har de fått en ny dimensjon som man ikke hadde med Zlatan. De ser bedre ut. Spillerne rundt Lukaku ser bedre ut.

Zlatan scoret 17 ligamål forrige sesong. Nesten tre ganger mer enn Juan Mata på andreplass på toppscorerlista med seks.

Så situasjonen er denne;

* Manchester United ser bedre ut denne sesongen enn den forrige. Romelu Lukaku kostet nesten en milliard kroner, og han har (foreløpig) levert scoringene Mourinho har betalt for. Han har ikke tenkt til å sitte på benken.

* Zlatan Ibrahimovic var Manchester Uniteds beste spiller og toppscorer forrige sesong. Han er en verdensstjerne. Det er vanskelig å se for seg at han skal akseptere altfor mye benk.

Dette kan selvsagt skape problemer for Manchester United i en sesong der man endelig føler man kan vinne ligaen igjen, og der man trenger at sesongen forløper så problemfritt som mulig.

Men det er også flere grunner til at denne re-signeringen kan være perfekt.

Få er bedre på det menneskelige planet med spillerne sine enn José Mourinho. Han og Zlatan har også et tillitsforhold. De stoler på hverandre. De har nok også avklart alle disse aspektene ved at Zlatan kommer tilbake. Klarer de det problemfritt, er det fantastisk for Manchester United å få svensken tilbake.

Det har vært tynt bak Lukaku på spissplass. Det er det ikke nå.

Ingen i troppen har den erfaringen i Europa som Zlatan har. Det kan være uvurderlig.

Zlatan kommer med «unfinished business». Han vant ikke ligaen forrige sesong, det vil han nå. Og han har ikke vunnet Champions

League – ennå.

Så om José Mourinho klarer å sjonglere Lukaku og Zlatan, er dette en fantastisk re-signering. Zlatan er fremdeles det største navnet i Premier League. Men om det skulle skjære seg, kan det skape store problemer – problemer man ikke ville hatt ellers.

Få ting i livet kommer uten en viss risiko.

Zlatan er uansett Zlatan. Og Manchester United har fått Zlatan – igjen.

En berikelse for Premier League

Crystal Palace-supporterne imponerer voldsomt i Eagles’ comeback i Premier League.

Stemning, atmosfære og tribunekultur har for mange vært en stor del av den enorme fascinasjonen nordmenn, og resten av verden, har hatt for engelsk fotball. Omleggingen til all seater-stadion, turismen på tribunen og ublu priser er noen av grunnene til at stemningen ikke lenger er slik den var på mange arenaer.

Derfor prøver mange nå å ta grep. Det snakkes om «safe standing». Å få tilbake enkelte ståseksjoner på Premier League-arenaer igjen. Mange er for, men noen er mot. Dette er ikke enkelt å få innført i England med tanke på historien som førte til at man kvittet seg med ståtribuner i sin tid. Det diskuteres også å ha egne syngesekjsoner, der kun de som vil lage stemningen, ikke dem som bare vil oppleve den, skal oppholde seg.

Jeg har tro på at dette kan hjelpe. For det er ikke tvil om at det mange steder kan være dødt, til tross for mange mennesker på tribunen.

Palace-fansen har vært en berikelse for Premier League så langt. FOTO: NTB/SCANPIX

Palace-fansen har vært en berikelse for Premier League så langt. FOTO: NTB/SCANPIX

Derfor var det deilig og befriende å befinne seg på Selhurst Park på mandag. Crystal Palace mot Fulham høres ikke ut som det mest spektakulære oppgjøret. Men Crystal Palace’ supportere er blant dem som har tatt grep.

Jeg har ikke vært på Selhurst Park siden 90-tallet. Da var jeg der flere ganger. Det var helt dødt. Men så har man tatt samling i bånn, og gjort noen grep på supportersiden.

Crystal Palace er eneste klubb i Premier League med egen ultras-gruppering. De står i Holmesdale Road End, og er lokomotivet. Men istedenfor at de har skilt seg ut som en liten gruppe, har de fått med seg resten. Det betyr at en kortside og en langside synger gjennom hele kampen. Når det er stille i svingen, drar langsiden til, og får med seg resten. Når det erstille på langsiden, dundrer Holmesdale Road End til, og får med seg alle de andre. Stemningen blir enorm – gjennom hele kampen.

Ja, det er tromme involvert, noe jeg ikke er fan av, men volumet på syngingen og klappingen er slik at tromma nesten ikke høres.

De gir seg heller ikke selv om laget på banen for øyeblikket ikke holder mål. Selv da de lå under 1-4, fortsatte de å støtte sine gutter.

Én takling, ett helhjertet løp, én god pasning, ett skudd – det var alt som skulle til for å få publikum opp av setene og til å rope av full kraft. Ingen pipekonsert, og få mishagsytringer, kun ren støtte til laget som slet voldsomt ute på banen.

Det må jo være inspirerende for spillerne. Og det var definitivt inspirerende for en kommentator som skulle ønske det var slik kok på hver eneste kamp.

Selvsagt er trykket mer massivt på de store arenaene når trykket først kommer. Og enkeltkamper på andre arenaer kan også være helt magisk gjennom store deler av kampen.

Men de har fått til noe i Crystal Palace på et lite og nedslitt Selhurst Park. Jeg håper andre klubber ser til dem, og ser hva de gjør rett, og kanskje prøver å gjøre noe liknende. Kopier blir aldri veldig bra. Men kanskje kan noen andre få inspirasjon, og klare å få tilbake det trykket man husker fra gamledager.

Laget til Crystal Palace holder for tiden ikke Premier League-nivå. Men det gjør så definitivt supporterne. De har så langt vært en berikelse for verdens største liga.

Utspilt, utsunget – og ydmyket

Sommeren har vært lang i år – mye lengre enn normalt. Sola har skint og det har vært varmt. Det har nesten vært så man har trodd sommeren aldri skal ta slutt. Men alt har sin ende, og da teppet med duskregn la seg over Ullevaal stadion i går kveld, var det som for å si at nå var det slutt. Sommeren er over for denne gang.

Det er også håpet. Håpet om å kunne få være med til noe som kan bli et av de beste mesterskapene noensinne. VM i Brasil.

Det finnes teorier. Vi kan klamre oss til dem. Det finnes også teorier om en snøfri vinter. Begge deler er like usannsynlig. Vi kan likeså godt innse nederlaget nå.

For i går ble det så altfor tydelig. Både på banen og på tribunen.

To baklengs på dødball. Og nærmest ingenting skapt. Gårsdagen ble en leksjon av den tøffe sorten. FOTO:NTB/SCANPIX

To baklengs på dødball. Og nærmest ingenting skapt. Gårsdagen ble en leksjon av den tøffe sorten. FOTO:NTB/SCANPIX

Vi møtte rett og slett et langt bedre lag. Et lag vi selvsagt kunne slått på en maksimal dag, om Sveits ikke hadde vært skikkelig på. Men Drillos var langt fra maksimale. Og Sveits hadde en god nok dag til å slå Norge på sin egen styrke dødballer.

Det er kanskje lett å fordele skyld. Espen Ruud har fått sitt. Rune A. Jarstein tenker sikkert at han kunne tatt noen steg ut for å bokse ved begge scoringene. Og King kunne på en annen kveld ha headet ballen på innsiden av stanga istedenfor i nettveggen.

Men skylda er kollektiv. Hele laget, inkludert trenere – og arrangører og publikum.

For det var ikke bare på banen Norge fikk seg en leksjon. Den kom også på tribunen. Selv satt jeg som tilskuer på motsatt side av benkene. Og negativiteten som råder blant landslagspublikummet er påfallende. Støtten til eget lag fraværende.

Mens flere tusener Sveits-supportere sto i svingen og sang og trampeklappet sitt eget lag frem, hadde Norge en supportergjeng på rundt 20-30 personer gjemt i det ene hjørnet. Om de sang, eller hva de sang, aner jeg ikke. For jeg hørte dem ikke. Men fra tidligere erfaringer kan jeg anta at de prøvde, og at en del sav sangene var på engelsk – uforståelig nok på en norsk landskamp.

Jeg husker da det norske landslagspublikummet var bra. Da det var skikkelig trøkk på Ullevaal da landslaget spilte. Og støtten på bortebane som også ofte var veldig god. Men det er en jobb å gjøre der også.

Og det er mange ender å starte i. Billettprisene slår jeg fast her og nå: Per i dag kan de ikke forsvares. De er hinsides.

Å ha en «innpisker» i pausen som gauler «Er det noe liv her??» blir bare platt og pinlig. KissCam på tribunen i pausen likeså. Jeg så det gikk så langt at tribuneslitere jeg har kjent gjennom mange år, som jeg vet har reist land og strand rundt for å følge både klubb- og landslag, twitret at de følte seg fremmedgjort av hele arrangementet. Det er både litt skummelt og ganske trist.

I stedet ble situasjonen at de sveitsiske spillerne må ha følt de var på hjemmebane. Og det i et land som har en meget god tribunekultur i den lokale ligaen – Tippeligaen.

Jeg er i utgangspunktet ingen stor kritiker av Drillo, og mener at uavhengig av hans sorti, bør det reises statue av ham for det han har gjort for det norske landslaget, men det er klart det kan stilles noen spørsmål ved prioriteringene hans.

Drillo har gjort enormt mye for norsk fotball, men det kan stilles spørsmål ved noen av hans prioriteringer den siste tiden. FOTO: NTB/SCANPIX

Drillo har gjort enormt mye for norsk fotball, men det kan stilles spørsmål ved noen av hans prioriteringer den siste tiden. FOTO: NTB/SCANPIX

Jeg synes for eksempel at det er rart at en spiller som har vært mer eller mindre fast på midtbanen i et Premier League-lag, Alexander Tettey, virker å være ute av vurderingen. Det har vært et stykke mellom hver gang Joshua King har vært god som kant for klubblaget – vet landslagsledelsen dette? Hvorfor slår man så mye langt på Tarik Elyounoussi? Hvorfor venter man så lenge før man tar grep? Hvorfor tar man ikke mer hensyn til hvordan man skal få de beste ut av spillerne man bruker – Moa er for eksempel bedre med en spissmakker enn som alenespiss?

Det gror godt blant de yngre. Det er godt. Og det gir i alle fall håp for framtida. U21-gutta har vist vei. Kanskje tør den neste landslagssjefen å gjøre a-landslagsspillere ut av en del av dem når den tid kommer – slik Drillo gjorde da han tok over landslaget for første gang.

Kvelden i går ble deprimerende på alle mulige måter. Jeg gikk ikke sist av de drøyt 16 000 tilskuerne på Ullevaal. Men jeg håper sistemann slukket lyset.

For i Brasil vil de eneste nordmennene til stede være turister – om man ser bort fra Mikkel Diskerud da.

Tidenes overgangsvindu

Overgangsvinduet er stengt for denne gangen. De fleste svarene  på  sommerens spekulasjoner er gitt.

Overgangsvinnere og –tapere er, om noe prematurt, kåret. Supportere jubler og gleder seg til å se nye spillere i aksjon. Andre raser. Manchester Uniteds supportere fikk oppleve noe så uvant som å sitte oppe hele natten på Deadline Day for å vente på forsterkninger, og skuffelsen de følte etterpå, til tross for Marouane Fellaini, var ikke til å ta feil av.

Og utviklingen av en liga der pengene rår, har tatt enda noen steg. De nye TV-pengene har fått bein å gå på omtrent før de har kommet på bok. Laget som havner sisteplass denne sesongen, får like mye TV-penger som Manchester United fikk for å vinne Premier League forrige sesong.

 

Mesut Özil sørget for at Arsenal satte ny overgangsrekord. FOTO: NRB/SCANPIX

Mesut Özil sørget for at Arsenal satte ny overgangsrekord. FOTO: NRB/SCANPIX

Det har gitt seg utslag i at de mindre klubbene i Premier League både har brukt penger, og tiltrukket seg spillere, som for kort tid siden ville blitt omtalt som fullstendig urealistisk.

Southampton har brukt over £35 millioner, og har hentet en spiller som Dani Osvaldo. Også nyopprykkede Cardiff har brukt over £30 millioner i sommer. Swansea og Norwich har brukt over £20 millioner hver, og hentet spillere som Wilfried bony og Leroy Fer.

Ellevilt.

Her er noen nøkkeltall fra sommeren vi har vært gjennom:

  • Det ble brukt £632 millioner.
  • £397 millioner var nettobruken fra Premier League-klubbene.
  • 59 % av spillerne hentet til Premier League ble hentet fra utlandet (mot 43 % forrige sommer).
  • 9 klubber tangerte sin gamle, eller satt nye overgangsrekord i enkeltkjøp.
  • Crystal Palace signerte flest nye spillere – hele 15 stykker.
  • Av de 14 spillerne Sunderland hentet, hadde kun én engelsk pass.
  • Av 84 nye spillere til Premier League, var kun åtte engelske.
  • Av £632 millioner brukt, ble kun £57 millioner brukt på engelske spillere.
  • Newcastle ble eneste lag som ikke brukte noen penger på permanente forsterkninger.

Og dette i en liga der under 35 % av dem som har startet en ligakamp til nå har vært engelsk. Det er bekymringsfullt.

Samtidig har ligaen fått noen fantastiske attraksjoner. Mesut Özil, spilleren med flest målgivende pasninger i La Liga de to siste sesongene har flyttet til London og Arsenal. Roberto Soldado, en av de største måltyvene på kontinentet de siste sesongene, har også flyttet til London, men til rivalen Tottenham. De har også hentet fantastiske navn som Erik Lamela, Christian Eriksen og Paulinho. Og hvem gleder seg til å se Willian i aksjon? Emanuele Giaccherini, Dani Osvaldo, Fernandinho, Stevan Jovetic, Jesus Navas, Alvaro Negredo, Mamadou Sakho, Ricky van Wolswinkel, Wilfried Bony og Gary Medel.

Det er jo fantastisk – men de kommer til en pris. Både i cash og sjel. Og det er det delte meninger om. Likevel er det slik fotballen har blitt.

Utslagene er derimot spennende å se. Når de presumptivt mindre lagene handler på en hylle som de har handlet på nå, kan utslaget bli at det blir enda tøffere i toppen. Færre enkle kamper for topplagene. Mer dramatikk+ Hvem vet.

Nå er hvertfall kortene delt ut for denne gang. Januar føles enn så lenge fjernt unna. Men vintermånedene kommer fortere enn man tror. Og da er sirkuset i gang igjen.

Får vi tro at det blir litt mer seriøse folk som drar for å hente Ander Herrera fra Baskerland?

(Kilder: The Times, Daily Mirror)

 

Plasserer fjerdeplasser i troféskapet

Gårsdagens seier ga Arsene Wenger en opptur, og et lite pusterom fra kravstore supportere. Arsenal lovet å bruke penger da sommeren startet. Det er et løfte de så langt ikke har holdt, og da Aston Villa spaserte av Emirates med tre poeng i ligaåpningen, ble murringen som har pågått, åpenbar.

Arsenal-supportere jeg har snakket med etter den katastrofale åpningskampen forteller meg at de føler seg lurt. De føler at Arsenal og Arsene Wenger har løyet. De vil at klubben skal bruke penger nå.

For Arsenal er en klubb som skal kjempe om troféer. Det gjør de i øyeblikket ikke. De har ikke vunnet et trofé på åtte år. Og med det laget de har i dag – sorry, kanskje kan de vinne en cup, men de er ikke i nærheten av å kunne utfordre om ligagull.

Og de har en manager som plasserer fjerdeplasser i troféskapet.

Slikt blir det misnøye av.

Det er ingen tvil om hva Arsenals supportere mener bør gjøres frem til neste mandag. FOTO: NTB/SCANPIX

Det er ingen tvil om hva Arsenals supportere mener bør gjøres frem til neste mandag. FOTO: NTB/SCANPIX

For Arsenal har et godt lag. Men hver gang det ser ut til å kunne likne på noe, klapper det på mystisk vis sammen.

De har ikke bredden. De har muligens ikke gode nok matchvinnere helt bakerst og helt på topp. Og de har ikke mange nok bærebjelker i laget til at byggverket holder til å nå helt opp.

De hadde verdensklassespillere som Cesc Fabregas og Robin van Persie på laget. De hadde Gael Clichy og Samir Nasri med flere – de vant ikke troféer da heller.

Det forteller en del om at det mangler ganske mye før man klarer å sette sammen et lag som kan være med helt i toppen av Premier League.

Men dette virket som muligheten. Der topplagene skiftet managere, kunne Arsenal fortsette med kontinuitet. Endelig var det midler. Mye midler.

Skulle man kunne ta et stort jafs innpå de andre, og kanskje klare det litt usannsynlige å gå forbi, så var det nå. Seier i åtte av de ti siste ligakampene, og spillere – spillere fra øverste hylle – på vei inn. Det så lyst ut.

Nå er panikken i ferd med å bre seg. Allerede etter én ligarunde.

Ingen skal konkludere så tidlig i sesongen. Det blir for dumt. Veldig mye kan skje. Det er til og med halvannen uke igjen av overgangsvinduet.

Men seieren over Fenerbahce viser ikke stort mer enn at Arsenal er bedre enn dem som gjerne ønsker seg inn i gruppespillet. De er fortsatt svakere enn lagene som kan vinne.

Der ønsker ikke Arsenals supportere å være. De ønsker å være i kategorien av klubber og lag som kan utfordre om alle de store troféene.

Arsene Wenger fortjener enorm respekt for jobben han har gjort i Arsenal. Men han kan ikke lenger leve på tidligere meritter. FOTO: NTB/SCANPIX

Arsene Wenger fortjener enorm respekt for jobben han har gjort i Arsenal. Men han kan ikke lenger leve på tidligere meritter. FOTO: NTB/SCANPIX

Men Arsene Wenger er sta. Det har han alltid vært. Han har vært best på det han har bedrevet. Han har revolusjonert både speiding og spillerutvikling. Problemet er at han ikke har villet forandre seg – tilpasse seg – på samme måte som Sir Alex Ferguson stadig fornyet seg i Manchester Uniteds managerstol.

Og når han virket å få Gonzalo Higuaín, en spiller som kunne passet laget hans perfekt, trekker han seg når Real Madrid pusher opp prisen. Og det virker, fra utsiden, som en prinsippsak fra en gammel franskmann.

Slike prinsipper, når man samtidig fremstår så gjerrig at man ikke vil bytte ut frakken som har defekt glidelås, kommer man til kort med i dagens overgangsmarked. Vanligvis er det styret som holder igjen penger mens manageren maser om å få bruke mer.

I Arsenal virker det å være omvendt.

Disse har vunnet troféer i England siden Arsenal vant sitt siste, FA-cupen, i 2005:
Chelsea, Manchester Utd, Manchester City, Liverpool, Portsmouth, Wigan, Tottenham, Birmingham og Swansea.

Arsene Wengers kontrakt går ut etter denne sesongen. Han kan ikke lenger leve på det han gjorde. Supporterne krever, og fortjener, bedre. Det er 2013. Overgangsmarkedet har gått bananas. Wenger misliker det. Andre managere har gitt uttrykk for at de misliker det. Supportere og andre misliker det. Det er ikke slik det skal være. Likevel klarer de andre å tilpasse seg den nye hverdagen.

Det må også Arsene Wenger gjøre om Arsenal skal bli et vinnerlag igjen.

Halvannen uke igjen.

Supporterne må se en reaksjon. Og listen over ankomne bør være av høyeste kaliber.

Pengene er der. Supporterne venter. Klokka tikker.

Premier Leagues ti beste utlendinger

Da Victor Wanyama debuterte for Southampton i helga ble han den første kenyaneren i Premier League. Han representerte også, i følge Wikipedia, den hundrede nasjonen som har spilt i Premier League. The Times’ statistikkmann Bill Edgar er, for ordens skyld, ikke helt enig. Det er heller ikke Infostrada (98 mot 104 nasjoner). Jeg er heller ikke blant dem som tror britisk fotball startet opp i 1992 fordi den øverste divisjonen skiftet navn i 1992. Men føler likevel det blir galt å sette spillere jeg ikke har sett noe særlig opp mot spillere jeg har sett mye. Alderen min gjør at jeg var på min første kamp i England i 87/88-sesongen, og engelsk fotball var heller ikke like tilgjengelig på TV den gangen som i dag. Så listen over de ti beste utlendingene, ville nok bli ganske lik.

Uansett er dette en perfekt anledning til å ramse opp de ti beste, etter min mening, utlendingene (ikke-britiske) i Premier League.

Jeg har selvsagt mine personlige favoritter også, som jeg dessverre innser at kanskje ikke kommer helt inn på en topp ti-liste. Jeg elsket Jay-Jay Okocha i Bolton. Tony Yeboah i Leeds var fantastisk, Bruce Grobelaar kommer aldri til å glemmes, Fernando Torres var magisk i Liverpool, men man må være ærlige å si at noe av magien har forsvunnet (for denne gang), Erik Thorstvedt og Ole Gunnar Solskjær har vært to av mange gode (og mindre gode) representanter for Norge. Cesc Fabregas, Sami Hyypia, Marc Overrmars, Xabi Alonso, Georgi Kinkladze, Dwight Yorke, Emmanuel Petit og Andrei Kanchelskis er også spillere det smerter litt å utelate.

Minner som vanlig om at denne lista er subjektiv. Du kan gjerne komme med egne forslag i kommentarfeltet.

Jürgen Klinsmann var elsket av supporterne. FOTO: NTB/SCANPIX

Jürgen Klinsmann var elsket av supporterne. FOTO: NTB/SCANPIX

 10. Jürgen Klinsmann

Da det enda ikke var flust med utlendinger i Premier League, kom Jürgen Klinsamnn inn som et av de friskeste pustene noen sinne. Fra glamorøse Monaco, og fra det tyske landslaget som slo England på straffer i VM-semifinalen i 1990.

Med ryktet om skuespill i tillegg, var han langt fra Englands mest populære mann, men tok brodden av all kritikk da han kastet seg ned langs bakken etter debut-scoringen mot Sheffield Wednesday. En personlig favoritt, og egentlig alle Spurs-supporteres favoritt etter den kampen.

9. David Ginola

Noen spillere, uavhengig av lag, blir man bare stående å le for i det hele tatt å få se drive med magien. Ginola var en slik type. Han brakte med seg skuespillet til England for alvor, men han huskes i ettertid likevel for at han var en fantastisk fotballspiller.

Kunne virke helt uinteressert, for så å dra av tre mann og sette opp en fantastisk scoring. Meget viktig mann da Newcastle havnet på andreplass i Premier League i hans første sesong, og ble en like stor favoritt på White Hart Lane da han flyttet sørover.

Avslutningen på karrieren i England i Aston Villa og Everton, huskes ikke like godt, men spilte seg til legendestatus de første årene.

8. Peter Schmeichel

Dansken var en så viktig del av Manchester United at han var savnet i mange år etter sin avgang. Ikke før Edwin van der Sar fikk de røde djevlene en fullgod erstatter.

Kanskje tidenes mest uredde keeper. Stoppet det aller meste. Styrte forsvarsfireren så godt at nesten hvem som helst kunne spilt godt foran han, og kastet lett over midtlinja, og var på den måten også et viktig angrepsvåpen.

En kjempe av en keeper. Og en av de viktigste ingrediensene i et av tidenes mest suksessfulle lag.

7. Ruud van Nistelrooy

En målmaskin uten sidestykke. Kunne dukke opp på de rareste steder og dytte ballen i mål. Nesten 100 mål på 150 kamper forteller alt om hvor målfarlig han var.

Slo til fra første sesong. Scoret 23 ligamål, ti i Champions League, og ble kåret til Årets spiller i Premier League.

Gjorde ikke like mye av seg som mange andre av Manchester Uniteds angripere har gjort gjennom tidene, men få kan måle seg med målteften til nederlenderen.

De prøvde så godt de kunne, men Zola kunne drillet de alle i en telefonkiosk. FOTO: NTB/SCANPIX

De prøvde så godt de kunne, men Zola kunne drillet de alle i en telefonkiosk. FOTO: NTB/SCANPIX

6. Gianfranco Zola

Var hele 30 år da han kom til Chelsea, men alderen var ingen hindring, og Chelsea-supporterne trykket den lille italieneren til sitt bryst fra første møte.

Minnet lyver sikkert litt, men det føles som nesten alle hans scoringer kunne vært kandidater til Årets mål-kåringer. Kunne gjøre ting som var helt ulogiske, men som viste seg å være geniale. Holdt det gående, til tross for alderen, og han var 36 år da han tokk fatt på sin siste Chelsea-sesong. Leverte sin beste sesong rent scoringsmessig da, og det er nesten så man tenker at han fremdeles ikke hadde gjort seg bort om han hadde fortsatt til i dag.

Ble kåret til tidenes beste Chelsea-spiller i 2003.

5. Didier Drogba

Ivorianeren hadde allerede satt fyr på Champions League for Marseille, men fikk en litt trøblete start på Chelsea-karrieren med skader som satte han utenfor deler av sesongen. Han ble imidlertid bare bedre, og terroriserte ethvert Premier League-forsvar med fart, fysikk og avslutteregenskaper.

Endte på 100 Premier League-mål, den eneste afrikaneren som har nådd den milepælen, og den eneste ikke-britiske etter Dwight Yorke med tresifret.

Avslutningen på Chelsea-karrieren ble preget av urolighetene i klubben, men han kronet sitt Chelsea-eventyr ved å score målet som gjorde at klubben vant sitt første Champions League-trofé. Kommer sent til å bli glemt på Stamford Bridge.

4. Dennis Bergkamp

Fortsatt finnes det ikke en eneste video med høydepunkter fra Premier Leagues historie som ikke inneholder flere Bergkamp-scoringer. Han scoret både mange og vakre. Kunne score fra enhver posisjon, og fra et hvert utgangspunkt. Hat-tricket mot Leicester var magisk, så var scoringen mot Newcastle i 2002. Mange flere kunne også vært ramset opp.

Tre ligagull, fire FA-cupseire og to ganger Årets mål.

Etter en litt treg start på Highbury, vil det han gjorde de neste ti årene for alltid huskes nord i London. I alle fall hos den rødhvite delen.

3. Cristiano Ronaldo

En spiller som forvirret mer enn han begeistret da han kom til Old Trafford. Hundre overstegsfinter på rad, men ingen progresjon. Artig å se på, men ikke altfor ofte med mål som resultat.

Så klikket det plutselig for portugiseren. Ingen kunne demme opp for han. Han var overalt. Og om ikke spillemålene satt, revolusjonerte han måten å ta frispark på. En stund føltes det ut som frispark fra 25 meter og inn var like farlig som å få straffespark mot.

Var den viktigste komponenten i et lag som vant Premier League og Champions League. En maskin med alle ingrediensene av krydder i maskineriet.

Dagen hverken Sir Alex eller noen Manchester United-supportere glemmer. Kanskje tidenes kjøp i engelsk fotball. FOTO: NTB/SCANPIX

Dagen hverken Sir Alex eller noen Manchester United-supportere glemmer. Kanskje tidenes kjøp i engelsk fotball. FOTO: NTB/SCANPIX

2. Eric Cantona

Et av tidenes kjøp i Premier League. Og historien vil ha det til at det var relativt tilfeldig at man fikk kjøpt franskmannen fra Leeds også. Ledet Yorkshire-laget til ligagull i 91/92, før han kom til et Manchester United som ikke hadde vunnet ligaen på over 25 år, og som lå ti poeng bak teten i Premier League.

Med franskmannen, som snakker om måker bak fiskebåter, som ingen forstod noen som helst av, da han kom, ble Manchester United nærmest uslåelige. Endte opp med å vinne ligagull med ti poeng – for første gang siden 1967. Og de vant igjen sesongen etter.

Cantona huskes selvsagt også for ting som flykick på en supporter, men som spiller var han noe helt eget.

For et savn. På tunge dager kan Arsenal-supporterne prøve å mane frem dette bildet. FOTO: NTB/SCANPIX

For et savn. På tunge dager kan Arsenal-supporterne prøve å mane frem dette bildet. FOTO: NTB/SCANPIX

1. Thierry Henry

Kom som en rask flankespiller som ikke hadde satt fyr på verken Monaco eller Juventus. Men som ren angrepsspiller, var Thierry Henry noe helt eget. Kunne sette fart alene mot etablert forsvar, og ingen kunne stoppe han. Signaturscoringene satt i lengste hjørne, og han kunne i tillegg score fra alle tenkelige og utenkelige vinkler.

Passet Arsenal-stilen som hånd i hanske. Ingen kunne presse Arsenal høyt, for en eneste klarering framover var nok til at Henry parkerte det som var av forsvarere og satte ballen i mål. The Gunners vant fem troféer, hvorav to Premier League-gull mens Henry var i klubben. De har ikke vunnet et eneste siden.

Så Victor Wanyama – her ligger listen. Når Fernando Amorebieta debuterer for fulham, blir enda en nasjon satt på Premier League-kartet. Han blir den første fra Venezuela til å spille i verdens vakreste liga.

Og når vi er inne på det. I følge Infostrada ble Ricky van Wolswinkel og Maarten Stekelenburd nederlender nummer 99 og 100 i Premier League. En liste på de beste nederlenderne hadde vel kanskje også gjort seg.

Her er iallefall min topp 5 over de hundre Oranje-gutta som har spilt Premier League-fotball

1. Dennis Bergkamp
2. Ruud van Nistelrooy
3. Edwin van der Sar
4. Marc Overmars
5. Jimmy Floyd Hasselbaink

Disse skal du se opp for

Ny sesong, og om noen måneder prater vi helt sikkert om spillere som muligens ikke er like kjente nå før sesongen starter. Mange nye, unge, spillere presenterer seg hver eneste sesong, og jeg har prøvd å finne noen av dem som kan skape overskrifter i sesongen vi står overfor. Mulig du som leser savner noen navn. Kom i så fall med dem i kommentarfeltet. Jeg har ikke tatt med spillere som jeg føler slo gjennom forrige sesong, eller tidligere sesonger, slik som Luke Shaw (Southampton), Raheem Sterling (Liverpool), Romelu Lukaku (WBA/Chelsea), Kerim Frei, Alex Kacaniklic (Fulham), Andreas Weimann og mange flere.

Her er hvertfall noen nye navn, som kan være like greit å merke seg først som sist:

Ravel Morrison FOTO: NTB SCANPIX

Ravel Morrison FOTO: NTB SCANPIX

Ravel Morrison
Alder: 20 år
Posisjon: Midtbane
Klubb: West Ham
Tidligere klubber: Manchester Utd og Birmingham (lån)

Lovordene fløy om Ravel Morrison da han var tenåring i Manchester United. Men historiene om hans problemer utenfor banen stjal fort overskriftene. Talentet er det få som bestrider, men spørsmålet har vært om han noen gang skulle klare å få det ut. Da han var med West Ham på treningsleir i fjor sommer måtte han sendes hjem for å trekke flere råtne tenner. Han har vært innblandet i vitntrusler og historiene fortsetter.
Forrige sesong ble imidlertid en opptur. Utlånt til Birmingham ble han bare bedre og bedre, og fra mars og ut viste virkelig hva som bor i han. Har fått tillit i sommerens treningskamper for West Ham og har besvart tilliten ved å score seks mål på fem starter og fire innhopp i sommer.
Kanskje er Ravel Morrisons navn på alles lepper igjen snart – men denne gangen for de riktige tingene.

 Jonathan Williams
Alder: 19 år
Posisjon: Kant
Klubb: Crystal Palace

Enda en spiller som Crystal Palace har fått opp fra eget akademi.
Kalles «Joniesta» av Palace-supporterne, og det sier det meste om hvor høyt de setter ham. Kommet tilbake fra stygt beinbrudd som nok har satt han noe tilbake, men siste halvdel av forrige sesong var han nesten i en klasse for seg for Ian Holloway.
Kan spille i alle posisjoner på midtbanen. Skifter ofte fra venstre til høyre i løpet av kamper. Vanskelig for motstanderne å plukke opp. Rapp i potene, og et herlig overblikk. Kun 1.67 på strømpelesten, og har naturlig nok et lavt tyngdepunkt. Har allerede debutert for Wales.
En spiller mange kommer til å få øynene opp for utover i sesongen.

Jordon Ibe FOTO: NTB SCANPIX

Jordon Ibe FOTO: NTB SCANPIX

Jordon Ibe
Alder: 17 år
Posisjon: Kant
Klubb: Liverpool
Tidligere klubb: Wycombe

I fjor var det Raheem Sterling alle i den røde delen av Merseyside pratet om. Denne sommeren har forventningene til Ibe tatt vekk noe av frustrasjonen rundt Luis Suarez.
Var kun drøyt femten år da han debuterte for Wycombe, og ble klubbens yngste målscorer i ligaen noen sinne.
Er, som Raheem Sterling, kantspiller. Meget teknisk og herlig rykk. Debuterte med bravur mot QPR i ligaavslutningen forrige sesong, og assisterte Coutinhos vinnermål. Har også imponert i sommer, der han har fått brukbart med spilletid i oppkjøringen. Det bærer bud om spilletid i Premier League i sesongen som kommer, og Liverpool-fansen er ikke de eneste som er spente på hva denne unggutten kan bli.

Nathan Redmond
Alder: 19 år
Posisjon: Kant
Klubb: Norwich
Tidligere klubber: Birmingham og Burton (lån)

En av tre kantspillere det ble snakket mye om i Championship forrige sesong sammen med Thomas Ince og Wilfried Zaha. Fotrapp, driblesterk med et godt blikk. Glitrende på sitt beste, sjanseløs når det ikke stemmer. Ustabiliteten i prestasjonene har også vært det største ankepunktet, for potensialet er det liten tvil om.
Spilte under Chris Hughton i Birmingham, og vil nok kjenne en viss trygghet i å spille for en manager som kjenner han. En av få engelskmenn som kom hjem fra sommerens U21-EM med hodet hevet, og var banens beste i U21-kampen mot Skottland uka før ligastart.

Matej Vydra FOTO: NTB SCANPIX

Matej Vydra FOTO: NTB SCANPIX

Matej Vydra
Alder: 21 år
Posisjon: Spiss
Klubb: West Bromwich (lån)
Tidligere klubber: Vysocina Jihlava, Banìk Ostrava, Udinese, Club Brügge (lån) og Watford (lån)

Kåret til «Årets spiller» i Championship forrige sesong. Scoret 20 ligamål for Watford, der han til tider terroriserte motstandernes forsvar. Hurtig, veldig flink til å time løpene sine og en strålende avslutter.
Gikk likevel på en skikkelig måltørke mot slutten av forrige sesong der han ikke scoret på elleve ligakamper, før han igjen viste seg som lagets viktigste mann i play off.
For god til å bli utlånt til Championship igjen. Nå får han prøve seg på nivået over, og han får ingen enkel oppgave med å erstatte Romelu Lukaku. Skulle uansett passe Baggies’ spillestil perfekt, og kan fort komme opp i tosifret antall scoringer også denne sesongen.
Har allerede syv landskamper og to scoringer for Tsjekkia.

James Ward-Prowse
Alder: 18 år
Posisjon: Midtbane
Klubb: Southampton

Southampton har produsert klassespillere fra eget akademi på rekke og rad. Forrige sesong het stjerneskuddet Luke Shaw, men også James Ward-Prowse fikk presentert seg.
Midtbanespilleren, som er født i Portsmouth, men som dro til Southampton allerede som åtteåring, debuterte i ligaåpningen borte mot Manchester City. Var meget positiv da, men fikk likevel ikke like mye spilletid som man kanskje hadde forventet.
Kampen om en plass på den sentrale midtbanen blir ikke mindre denne sesongen med ankomsten til Victor Wanyama, likevel er det noe spesielt ved denne spilleren som gjør at man kan forvente at han etter hvert skal vokse seg til å bli landslagsspiller for England.
Har et driv over spillet sitt, kombinert med et overblikk og en evne til å lese spillet, som gjør at han virker langt eldre enn 18 år når han er på banen.

Andreas Cornelius
Alder 20 år
Posisjon: Angrep
Klubb: Cardiff
Tidligere klubb: FC København

En stor og sterk danske, som ikke debuterte i Superligaen før forrige sesong. Debuterte også som innbytter for det danske landslaget forrige sesong, og i sin første start for danskene, scoret han like godt hat trick.
Har et enormt potensial, og overgangssummen på £8 millioner sier mye om hvor stor tro Cardiff har på at dansken skal skyte og heade dem til fornyet kontrakt i Premier League.
Scoret 18 ligamål for FCK sist sesong, og Molde-supporterne bet seg kanskje fast i navnet da han scoret vinnermålet mot dem i Europaligaen.
Den unge angriperen, som også kan brukes på kanten, er 1.93 høy, og burde passe veldig bra inn i Cardiffs spillestil, der han kan få en ringrev som Craig Bellamy ved sin side. De to kan fort bli en plage for mange Premier League-forsvarere.
Det sies også at nesten halvparten av FCK-draktene som ble solgt forrige sesong hadde «Cornelius» på ryggen. I Wales håper man han skal bli like populær.

Yaya Sanogo
Alder: 20 år
Posisjon: Spiss
Klubb: Arsenal
Tidligere klubb: Auxerre

For dem som har spilt Football Manager, er Yaya Sanogo et kjent navn. Om Sanogo blir tilnærmet like god i virkeligheten, har Arsene Wenger gjort et varp.
Viste seg frem under sommerens U20-VM. Høy og slepen. Mangler nok litt på tempo. Men har utvilsomt målteft, noe han viste for Auxerre etter nyttår forrige sesong. Scoret ni mål på ni starter i Ligue 2.
Kan virke arrogant i spillestilen, og mens det noen ganger ser ut som det går tregt, ender han likevel ofte opp med ballen i beina likevel. Skal nå prøve seg på et helt nytt nivå, for et lag som er forventet å kjempe i toppen. Blir spennende å se om han er god nok for utfordringen allerede denne sesongen.

Tom Carroll
Alder: 21 år
Posisjon: Midtbane
Klubb: Tottenham
Tidligere klubber: Leyton Orient (lån) og Derby (lån)

En leken, liten, driblefant som er lett å bli glad i. Carrolls største problem er likevel at den sentrale midtbanen til Tottenham er uhyre sterk, og det har vært snakket om et utlån for unggutten.
Nå ser det imidlertid ut til at noen av konkurransen (Huddlestone, Livermore og Parker) forsvinner. Dermed kan det hvertfall bli noe mer spilletid den kommende sesongen.
Har vist seg frem i cuper og Europaliga, og imponert mange med sin pasningssikkerhet og kreativitet. Selv om han er liten, virker nesten ingen anledning for stor.

Robbie Brady
Alder: 21 år
Posisjon: Back/kant
Klubb: Hull
Tidligere klubb: Manchester Utd.

Var først en sesong på lån i Hull, uten å imponere stort. Ble kjøpt permanent i fjor sommer, og viste seg etter hvert å bli en av sesongens beste kjøp i Championship. Passer perfekt til vingbackrollen i Steve Bruce’ 3-5-2-system.
Kompromissløs i spillestilen, hvilket fører til en del kort. Bra driv med ball, og en meget god venstrefot. Det gjør også at han tar dødballene for Hull. I tillegg scoret han selv fire ganger.
Har allerede fem landskamper og én scoring for Irland.

Ross Barkley FOTO: NTB SCANPIX

Ross Barkley FOTO: NTB SCANPIX

Ross Barkley
Alder: 19 år
Posisjon: Midtbane
Klubb: Everton
Tidligere klubber: Sheffield Wed. (lån) og Leeds (lån)

Det har vært snakket om Ross Barkley i flere år nå, men midtbanespilleren er fortsatt kun tenåring. Har ikke fått så mange muligheter i Everton som noen kanskje mener han hadde fortjent. Ble etter hvert meget god på lån hos Sheffield Wednesday. Utlånet til Leeds gikk ikke like bra, der han ikke fikk stor tillit av Neil Warnock.
Gikk også på et meget stygt beinbrudd for tre år siden som satte utviklingen en del tilbake.
Med Roberto Martinez i managerstolen hos Toffees kan mulighetene blir flere. Fysisk sterk. Godt skudd. Bra overblikk. Kan også score mål.
Har vært omtalt av flere gamle stjerner som et av Englands største talenter på mange år. Dette kan bli sesongen der han endelig får vist det fram på den største scenen også.

Marco van Ginkel
Alder: 20 år
Posisjon: Midtbane
Klubb: Chelsea
Tidligere klubb: Vitesse Arnhem

En typisk «boks til boks»-midtbanespiller, som nå får lære av en av de beste i gamet – Frank Lampard. Det har vært dem som har antydet at den unge nederlenderen er en ny Lampard. Helt sikkert det Chelsea håper i alle fall, og som fikk dem til å betale Vitesse £8 millioner.
Debuterte for Nederalnds a-landslag i fjor høst. Imponerte under sommerens U21-mesterskap i Israel. Har et voldsomt driv med ball, i tillegg til å være en god ballvinner. Nese for mål, hvilket materialiserte seg i åtte mål i Eresdivise forrige sesong.
Voksen i spillestilen til tross for sine 20 år. Og har allerede bra med erfaring. Fikk nesten hundre ligakamper for Vitesse før turen gikk til Premier League i sommer.

Jesse Lingard
Alder 20 år
Posisjon: Midtbane
Klubb: Manchester Utd
Tidligere klubb: Leicester (lån)

Talentet til denne lettbeinte midtbanespilleren er ubestridt. Har fått tillit både av Sir Alex i fjor sommer og av David Moyes denne sommeren. Problemet har vært at Manchester United alltid skal kjempe om ligagull, og at konkurransen om plassen på midtbanen er deretter.
Var utlånt til Leicester en periode i fjor høst, uten at det ble noen suksess. Må snart smake litt mer på førstelagsspill, og etter det han har vist i sommer, kan det komme denne sesongen.
Har scoret flere mål i løpet av sommeren, og fikk sin debut for det engelske U21-landslaget mot Skottland i uka før Premier League-starten.

Hvem mener du man skal se opp for sesongen som kommer?
Hvilke “nye” spillere gleder du deg til å se?
Si din mening i kommentarfeltet

Isco Fever

Det ble et fantastisk mesterskap i Israel. Og vinneren ble, som de to siste U19-EM, som de to siste EM for seniorer og som siste U21-EM, Spania. Laget de har er makeløst, mer er det nesten ikke å si. Kombinasjonen av individuelle kvaliteter, kombinert med de kollektive egenskapene, er unik. Alle vet hva som kommer – ingen klarer å demme opp.

Jeg har prøvd å sette opp mesterskapets lag. Etter å ha kommentert syv av kampene, og sett de andre åtte, føler jeg grunnlaget er godt, men jobben særdeles vanskelig. I nesten alle posisjoner finnes det spillere som kunne forsvart en plass, men som ikke har kommet med.

Da jeg synes slike lag skal settes opp etter posisjon, blir det noen åpenbare kandidater som utelukkes. Jeg synes ikke noe om å ha slike lag med fir midtstoppere eller tre flankespillere. Så dette laget inneholder spillere jeg mener har vært best i den posisjonen.

Og så har jeg selvsagt tatt på meg litt norske briller, men samtlige av de tre norske som er med, har fortjent det så det holder.

Mesterskapets beste spiller: Isco. FOTO:NTB/SCANPIX

Det eneste som har skuffet litt i denne turneringen, er angriperne. Vi hadde enorme forhåpninger til Ciro Immobile, som riktignok scoret et fantastisk mål i finalen, Luuk de Jong, Wilfried Zaha, Rodrigo og kanskje Mattia Destro. Ingen av dem leverte etter forhåpningene, og bortsett fra Àlvaro Morata, var det få andre som kom inn og tok plassen. Ett hederlig unntak er Marcus Pedersen. Norges eget rivjern. Utrolig gøy å se på Pedersen, som endte med scoringen han banket inn i åpningskampen.

Masse heder til Stefan Johansen også. Internasjonalt snitt over alt han bedriver. Men å få en plass på midtbanen i dette mesterskapet, det er ikke lett. Johansen har uansett en flott fotballframtid foran seg. Om jeg ikke var sikker på det tidligere, er jeg overbevist om det etter denne turneringen.

Når det kommer til turneringens fineste scoring, er det som alltid subjektivt. En haug av mål å ta av, og mange som hadde forsvart turneringens fineste.

Keeper: Ørjan Nyland (Norge)
Startet sesongen som tredjekeeper i Molde. Nå har han fått vist seg frem på en stor arena. Avsluttet mesterskapet med å storspille mot Europamester Spania.

 Høyreback: Omar Elabdellaoui (Norge)
Med holdninger, aggressivitet i spillestilen og særdeles uredd offensivt, har «Elab» vist at han kan nå langt. Internasjonalt snitt over spillet.

 Midtstopper: Bruno Martins Indi (Nederland)
Har stått frem med autoritet i Jong Oranjes midtforsvar. Ikke spesielyt hurtig, men maskerer det godt ved å lese spillet og posisjonere seg bra. Suveren i duellspillet.

 Midtstopper: Fredrik Semb Berge (Norge)
Rolig og behersket uansett hvor mange motstandere som gjorde livet hett for Norge. Scoret i tillegg det uhyre viktige førstemålet mot England. Fremstår langt eldre enn han er.

Venstreback: Alberto Moreno (Spania)
Alltid villig offensiv, og et meget viktig våpen for Spania, slik backene deres alltid er. I tillegg bunnsolid defensiv.

Høyre midtbane: Georgini Wijnaldum (Nederland)
Sterk i kroppen kombinert med blendende teknikk. Scoret i de to første kampene, og var en av dem som så ut til å kunne skape noe i semifinalen mot Italia.

 Sentral midtbane: Thiago Alcântara (Spania)
Uavhengig av hvordan man har gjort det i mesterskapet, er man på mesterskapets lag etter den finale han leverte. Var i tillegg strålende fram til finalen. Serverte vinnermålet i åpningskampen.

 Sentral midtbane: Marco Verratti (Italia)
Startet mesterskapet på en fantastisk måte, men falmet noe utover. Prestasjonene var likevel en av de beste av samtlige under mesterskapet. Viste også temperemant, og etter hvert noe frustrasjon. Tre gule kort.

 Sentral midtbane: Asier Illarramendi (Spania)
Styrte hele den spanske tiki-takaen fra første spark på ballen mot Russland. Enorm radius, taklingssterk, i tillegg til å være like sikker med ball som alle de andre. Suverent blikk for spillet.

Venstre midtbane: Isco (Spania) *TURNERINGENS SPILLER*
Startet nølende, men spilte seg opp til et nivå ingen andre kunne matche. Mesterskapets beste spiller. Blendene teknikk, blendende mål. Rett og slett suveren.

Spiss: Àlvaro Morata (Spania)
Kom til Israel uten en eneste U21-landskamp under beltet. Da Spania stanget mot Russland, kom han inn, og headet inn vinnermålet. Scoret i hver eneste kamp fram til finalen. Tre av kampene som innbytter. Mesterskapets toppscorer.

Turenringens mål: Àlvaro Moratas 3-0-scoring mot Norge. Vinkelen ga assosiasjoner til Marco van Basten.

Toppscorer: Àlvaro Morata 4 mål

Topp målgivende: Håvard Nielsen, Pablo Sarabia, Àlvaro Morata, Luuk de Jong og Ola John 2 assists

Flest kort: Marco Verratti 3 gule
Eyal Golasa 1 gult og 1 rødt
Georgy Schennikov 1 gult og 1 rødt

Triumf og skam

U21-EMS gruppespill er over. Turneringens desidert største overraskelse heter Norge. At Skulleruds menn skulle gå ubeseiret gjennom møtene med Italia, England og vertsnasjon Israel, hadde jeg for min del, aldri trodd. Men jeg er selvsagt henrykt over å ta så feil.

Norges U21-landslag har skapt en entusiasme i det norske folk, man må gå et stykke tilbake for å finne. Det skal de ha all ære for. Man merker det koker litt i Norge nå. Det er en enorm interesse for semifinalen på lørdag. Når var sist en hel nasjon snakket om et aldersbestemt landslag? Jeg tror ikke jeg kan huske sist.

Stefan Strandberg satte inn straffen mot Italia, og sørget for at Norge gikk ubeseiret gjennom gruppespillet. FOTO: NTB/SCANPIX

 

Nye helter er skapt. Jeg skal ikke engang nevne navn, for hele troppen fortjener egentlig å bli omtalt. Og alle her hjemme har sine egne favoritter.

At vi har en debatt om at et aldersbestemt landslag kan slå a-landslaget, forteller mye om prestasjonene unggutta har levert, og entusiasmen og gleden de har skapt. Fantastisk!

I den andre enden av skalaen kommer England. For en nedtur. FA-sjef uttalte i forkant av mesterskapet at samtlige som spiller på Englands a-landslag per definisjon er verdensklasse. Det vil si at Norge møtte minst fem verdensklasse-spillere. I Bernsteins øyne. Hallo verden. I tillegg møte den en Wilfried Zaha som mente seg feilsitert da han sammenlignet seg med Cristiano Ronaldo og Lionel Messi – men som like fullt kostet over 100 millioner da Manchester United kjøpte spilleren. De møtte en keeper som av egen manager har blitt omtalt som Europas største keepertalent. Og slik kunne jeg fortsatt. Og Zaha satte vel, på en ekstremt klønete måte, ord på det da han hevdet at de ikke var klar over at motstanden ikke var så god.

Herlig av de norske gutta. De engelske kan reise hjem i skam – som det andre laget i turneringens historie (Israel gjorde det i 2007) til å reise hjem far gruppespillet uten poeng. Russland sto for den samme «prestasjonen» i gruppe B.

Nathaniel Clyne og England gikk på trynet ut av mesterskapet med tre strake tap. FOTO: NTB/SCANPIX

Selv skrev jeg noen ord om England før mesterskapet. Jeg hevdet ikke, som noen har ment på Twitter, at England var favoritter til å vinne mesterskapet. Men jeg plasserte dem i sjiktet bak Spania, Italia, Nederland og Tyskland. Og jeg hevdet at jeg trodde de skulle nå en semifinale, og på bakgrunn av det, mente jeg de var outsidere til å vinne mesterskapet.

Jeg strekker hendene i været og innrømmer at jeg overvurderte laget. Jeg tok feil. England var sjanseløse. De var en skuffelse fra første til siste spark på ballen. Eller som en av de engelske tabloidene oppsummerte etter den siste kampen mot Israel:

Pointless, clueless and Stu-less.

For det er vanskelig å se for seg at Stuart Pearce får fortsette etter nok en mesterskapsfadese.

Spania, som dog var noe heldige mot Nederland, er eneste lag med full pott fra gruppespillet. De er også eneste lag som har unngått baklengsmål. Og de virker, som forventet, som det sterkeste laget i turneringen. Ingen enkel oppgave for de norske gutta, altså. Men det virker som de lever etter Solan Gundersens gamle ordtak:

Det vanskelige er en bagatell, det umulige en utfordring.

For la det være helt klart, Spania er enorme favoritter. Men jeg nekter å avskrive denne gjengen. Uansett om motstanderen heter Spania eller ikke.

Tyskland visste de ville få det tøft da de tapte åpningskampen mot Nederland. Og slik gikk det, selv om de hvertfall fikk med seg en seier fra avslutningskampen. Nederland byttet ut samtlige elleve spillere til kampen mot Spania, og da ble det for tøft. Selv om det skal sies at med litt medvind, hadde de i alle fall scoret et mål eller to. En gang mutters alene med keeper, og to ganger i metallet bak De Gea, vitner om litt marginer mot også.

Nå er det bare å feste setebeltene. Semifinaler på lørdag. Dunderkamper. Italia mot Nederland – og selvsagt Norge mot Spania. Med de nye reglene, betyr det også at Norge allerede har sikret seg bronsemedaljer. Gratulerer alle gutta. Så gjenstår det å se om valøren kan bli enda mer verdifull. Kampnervene mine har i alle fall meldt seg allerede.

Hvordan er det med deg?

Gruppespillsrundens siste rundens lag:

Keeper: David De Gea (Spania)

Høyreback: Tony Jantschke (Tyskland)
Midtstopper: Omr Ben Harush (Israel)
Midtstopper: Marco Capuano (Italia)
Venstreback: Vegar Eggen Hedenstad (Norge)

Midtbane: Patrick Herrmann (Tyskland)
Midtbane: Nir Biton (Israel)
Midtbane: Pablo Sarabia (Spania)
Midtbane: Håvard Nielsen (Norge)

Angrep: Kevin Volland (Tyskland)
Angrep: Àlvaro Morata (Spania)

Rundens mål: Isco 2-0 mot Nederland. En herlig ball fra Iker Muniain, et lekkert medtak, og påfølgende iskald chip forbi Marco Bizot i Nederlands mål.

Rundens spiller: Pablo Sarabia (Spania). Fikk muligheten da spanjolene rullerte på laget. Serverte to mål på sølvfat til Àlvaro Morata og Àlvaro Vazquez.