Da pakistanerne kom til Norge…

Hvis arbeid er nøkkelen, hvorfor er da førstegenerasjons pakistanske menn, som kom til Norge på 70-tallet så dårlig integrert? De hadde tross alt jobb alle sammen!

Dette spørsmålet stilte en av de fremmøtte på en valgdebatt i Litteraturhuset sist søndag.

Det er en interessant problemstilling. Og skulle jeg ha svart på spørsmålet ville jeg først ha lest boken til Mahmona Khan, “Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge”.

Boken burde egentlig ha vært obligatorisk lesning på skolen. For er det en gruppe mennesker som sjelden har fått ros så er det de unge innvandrerne som kom til Norge fra Pakistan på 70 tallet. De som ga sine beste år til fabrikken, oppvasken og trikken i Norge.

Mahmona Khan har gjort et unikt arbeid i å samle historiene til disse menneskene. Bildene og avisoverskriftene fra den gang gjestearbeiderne kom gjør et solid inntrykk på leseren.

” I alle år, og særlig da jeg var yngre, syntes jeg at mine foreldre var litt vel nøysomme. Hver krone ble brukt etter nøye vurderinger. De tok seg aldri en kaffe eller brus på kafe. Å dra på restaurant var nærmest utenkelig”, skriver Mahmona Khan.

For etnisk norske lesere virker dette kanskje gnient. Men slik var livet til gjestearbeiderne som trodde de var midlertidig arbeidskraft. Heller ikke min mor og far dro på restauranter. Hadde de ekstra penger sendte de det enten til foreldrene sine i Pakistan, eller så brukte de det på barna sine. Men å spandere noe på seg selv hadde de ikke råd til.

Mahmona Khan har hyllet generasjonen som kom tomhendte til Norge. Uten å kunne ett eneste ord norsk og uten å ta en eneste krone i offentlig stønad klarte de å bygge en fremtid som vi ser i dag. Abid Raja, Tommy Sharif, Noman Mubashir, Mahrukh Ali, Iram Haq, Zahid Ali, Usman Rana, Adil Thathaal og Afshan Rafiq er noe av resultatet.

Forfatter Khan er politisk ukorrekt når hun velger å rose foreldregenerasjonen. Det er mye lettere å gi 1. generasjon kollektiv skyld for alt fra manglende trappevask til A- og B-gjengen. Og det har vi gjort i mange år. Spesielt politikere og presse.

Derfor er det befriende å lese en bok som går dypere enn problemstillinger som bare er knyttet til islam, tvangsekteskap og æresdrap. Jeg sier ikke at alt har vært rosenrødt hos de som kom med en konservativ kulturballast på 70-tallet. Noen av dem har virkelig slitt med å mikse den pakistanske kulturen med den norske.

Men majoriteten av foreldregenerasjonen klarte seg overraskende bra i Norge. “Tilbakeblikk” viser dette gjennom flere rørende enkeltskjebner.

“Jeg håper at barn og unge med pakistansk bakgrunn vil føle en sterkere tilknytning til Norge etter å ha lest “Tilbakeblikk”. Jeg håper de ser hvilken lang vei vi har gått og hvor mye vi tross alt har klart å oppnå. I dag finnes det vellykkede nordmenn med pakistansk bakgrunn på nærmest enhver norsk arena”, skriver Mahmona Khan.

Og i dette ligger også mye av svaret på hvorfor 1.generasjon ble så dårlig integrert. De jobbet nemlig ikke for seg selv. De jobbet for barna sine. Mens fedrene vasket på restauranter og mødrene satt hjemme, drømte de om barn som ble leger, ingeniører og advokater.

Ved å selv stå på stedet hvil sørget de for at mange av barna klarte å integrere seg i Norge.