Nyhetene

Bestefar, nazister og tause imamer

200 2. mai 2012
Kategori: Uncategorized

 

Hvorfor er norske innvandrerorganisasjoner så fraværende i kampen mot voldelig høyreekstrem ideologi i Norge?  Og hvor er de muslimske trossamfunnene? Ifølge SSB er 106.000 personer registrert i islamske trossamfunn i Norge. Det utgjør to prosent av befolkningen. Inkluderer vi de som ikke er registrert er andelen trolig mellom tre til fire prosent muslimer i Norge.

Her er takkebrevet etter donasjonen til krigsfondet i 1942

Underlig taushet

For Anders Behring Breivik og hans likesinnede er dette en invasjon som må stanses med vold og drap. Muslimene må fjernes fra norsk jord. For 70 år siden var det også en religiøs minoritet som skulle utryddes i Europa. Det kostet seks millioner mennesker livet. Ti måneder etter 22.juli 2011 er jeg overrasket over at det ikke er mer engasjement mot voldelig høyreekstremisme blant norske innvandrerforeninger. Spesielt tausheten til muslimske trossamfunn er underlig. Jeg tenker ikke på paraplyorganisasjonen Islamsk Råd. De uttaler seg med jevne mellomrom. Islamnet, den mest konservative muslimske ungdomsorganisasjonen i Norge, er trolig den eneste som nylig arrangerte en konferanse hvor målet var å øke forståelsen for muslimske verdier.

Tie ihjel muslimhat?

Men hva med de titalls innflytelsesrike muslimske trossamfunnene i Norge? Og spesielt imamene i Jamaate Ahle Sunnat, World Islamic Mission eller Islamic Cultural Centre? Dette er de tre største moskeene i Oslo. De åpnet dørene i dagene etter 22.juli 2011, men siden har de knapt sagt et pip om hvordan man skal konfrontere det økende islamhatet. For mens antimuslimske organisasjoner, bloggere og grupperinger vokser virker det som de muslimske lederne gjemmer seg. De snakker ikke ofte om dette i moskeene og i hvert fall ikke i det offentlige rom. I frontlinjen står derfor norske politiske partier og frivillige organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Amnesty, Røde Kors, Antirasistisk Senter. Selv i rosetoget som ble til et rosekor utenfor Oslo tingrett i forrige uke var det påfallende få muslimske trossamfunn som deltok. Hvorfor så tause? Tror man at muslimhatet blir borte ved å tie det i hjel? Eller frykter man ytterligere konfrontasjon ved å hive seg inn i debatten?

Ekstreme konsekvenser

Dette er attesten fra 1942 om Gujrat Defence League som jeg fant i farfars arkiv.

Ekstrem ideologi kan få ekstreme konsekvenser. 2.verdenskrig er et godt eksempel. Men det er også et eksempel på hvordan mennesker på tvers av religioner og nasjoner kom sammen for å bekjempe nazismen og fascismen. På skolen lærte vi alle om de «allierte». Om hvordan USA, Storbritannia, Frankrike osv. knuste Nazi-Tyskland. En mindre kjent del av historien er bidraget til de «allierte» fra datidens India. En britisk koloni som bestod av nåtidens Pakistan, India og Bangladesh. Ikke mange vet at British Indian Army under den 2.verdenskrig ble den største frivillige armeen noensinne. I 1945 var størrelsen på 2,5 millioner mann. Hinduer, muslimer og sikher som sto på de «alliertes» side.  Britene innførte ingen verneplikt så deltakelsen i British Indian Army var frivillig. De indiske soldatene deltok i kamphandlinger i Italia, Øst-Afrika, Nord-Afrika, Syria, Tunisia, Burma, Hellas og Sicilia. Mer enn 90.000 indiske soldater ga livet sitt i kampene mot nazistene og fascistene i Europa.

Win or die!

Vi lærer ikke om dette på skolen i Norge. Jeg kan litt om det fordi min morfar var offiser i British Indian Army.  En enda mindre kjent side er Indias bidrag til britenes krigsfond. Jeg kom over det ved en tilfeldighet da jeg rotet i farfars saker. Der fant jeg en bunke med kvitteringer for «War Fond». Bestefar, som var en passe stor jordeier i Punjab, var en av de som donerte mye penger til det britiske krigsfondet under 2.verdenskrig. Dette var frivillige bidrag og ingen pålagt skatt. I en av dokumentene jeg fant fra 1942 hadde han gitt 955 rupees i donasjon. På den tiden tjente en soldat 10 rupees i måneden. Han var også med i noe som het Gujrat District Defence League. Det var en samling av menn som helt oppriktig trodde på Winston Churchills motto: « We shall drive on to the end and do our duty. Win or die.» Fra en liten landsby i Punjab bidro bestefar med sitt i kampen mot det onde. I hele India var det millioner av mennesker som donerte penger til krigen mot nazistene. Denne hjelpen var uvurderlig for det britiske krigsmaskineriet.

Millioner av mennesker i India donerte frivillig penger til krigen mot nazistene

Hva ville bestefar ha sagt?

I dag, 70 år senere, ser vi den voldelige høyreekstremismen begynne å vokse i Europa. Dette skulle en tro ville få de muslimske lederne i et av verdens rikeste land til å gjøre mer for å konfrontere hetsen, løgnene og propagandaen som blir spredd om dem. Men nei. Av en eller annen grunn velger de å holde lav profil og overlate kampen til Arbeiderpartiet, AUF, SV osv.

Jeg sliter med å forstå årsaken. Men hadde bestefar vært i live ville han nok ha kalt dagens imamer for feiginger!

 

100 prosent nordmenn i 2040

152 15. mars 2012
Kategori: Uncategorized

Jeg er en av de som ikke har slitt med kulturkollisjon. Jeg er stolt av min innvandrerbakgrunn. Det har rett og slett vært kult å være eksotisk i Norge.

- Jeg er norsk

Problemet i 2012 er at jeg savner å fremstå som unik og mystisk. At far kom fra Punjab for å tjene penger i Norge på 70-tallet er mistenkelig lik historien til polske innvandrere. Og den historien er det ikke mange som synes er spennende lenger. Det syntes de på 80 tallet. Faktum er at det ikke går an å konkurrere med beretningene til torturofre fra Afghanistan. Eller til dødsdømte og forfulgte homser fra Irak. Barnesoldatene fra Somalia kan jeg heller ikke danke ut. Derfor innrømmelsen: Jeg er norsk! 

Kanskje det er det som er årsaken til at jeg er fasinert av reaksjonene etter at SSB for første gang har beregnet hvor mange innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre det blir i landets fylker og kommuner fram mot 2040. I Oslo vil nesten halvparten av befolkningen om 30 år være innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere, ifølge SSB. For mange kommer dette et sjokk. Ja vel?

- Ta T-banen til Grorud

Jeg bor ikke i Oslo. Likevel har jeg fått med meg at hovedstaden i mange år har tiltrukket nordlendinger, vestlendinger og sunnmøringer. Oslo er på ingen måte en by forbeholdt østlendinger. Da er det ikke så rart at byen også tiltrekker utlendinger. For de som er i tvil bør gå inn på hjemmesiden til Oslo kommune og se virkeligheten: I bydel Stovner er 46 prosent av innbyggerne enten innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. I bydel Alna er andel innvandrere 45 prosent. I bydel Søndre Nordstrand er tallet 48 prosent. Det vil si at man ikke trenger å vente til 2040 for å oppleve “Det Nye Norge”. Tar man T-banen til Grorud så er det mulig å se hvordan det går når 42 prosent av innbyggerne har innvandrerbakgrunn. Anbefaler alle dommedagsprofeter om å ta en slik studietur.

Og hvis man vil få et helhetsbilde bør man ta trikken til Frogner. Der er det kun 9 prosent av innbyggerne som har innvandrerbakgrunn. I bydel Ullern kun 7 prosent.

Debatten etter SSBs regnestykke har handlet om prosent. Kanskje fokuset i bydelene og kommunene bør være innholdet. Hva med å snakke om de vanskelige temaene som skolesektoren, boligmarkedet, kriminalitetsbildet, helsetilbudet og politisk deltakelse. Det er disse faktorene som avgjør hvordan det skal se ut i 2040. Alt vil ikke se bra ut. Kriminelle gjenger, religiøse fanatikere og voldelige høyreekstremister og segregerte bomiljøer vil være en del av samfunnet. Det er de i dag også. Utfordringen er å sørge for at færrest mulig faller utenfor.

Mer nordmenn enn innvandrere    

Personlig er jeg ikke så bekymret. Jeg mener at Norge er et tolerant land med stor inkluderingsevne. Mye mer enn det mange folkevalgte tror. Dette er landet hvor den store fotballstjernen heter Mohammed “Moa” Abdellaoue. Mannen som skal representere oss i Grand Prix heter Tooraj “Tooji” Keshtkar. Og den nye lederen av Fremskrittspartiets Ungdom heter Himanshu Gulati.

Listen er lang. Synlige forbilder er det mange av. Advokater, regissører, forfattere og forretningsfolk. Selv blant politiets spanere og i forsvarsrekker øker andelen som har en innvandrerbakgrunn. Hvorfor? Kanskje fordi disse menneskene er mer blitt nordmenn enn innvandrere. Å være innvandrer er ingen statisk situasjon. Jeg var engang en norsk-pakistaner. Jeg var det i mange år. Ikke nå lenger. Og det er dette som bør være målet. Få flest mulig av asylsøkere, flyktninger, innvandrere, nykommere og etterkommere til å bli en naturlig del av dette samfunnet. Klarer vi det vil ikke halvparten av Oslos befolkning i 2040 ha innvandrerbakgrunn. Da vil 100 prosent av innbyggerne faktisk være nordmenn!

Ønsker mulla Krekar å bli dømt?

103 2. mars 2012

Jeg tror mulla Krekar for første gang kan bli dømt i Norge. Det tror jeg etter å ha fulgt rettsaken mot ham i Oslo tingrett i flere uker.

Mulla Krekar under fredagens demonstrasjon i Oslo sentrum. Foto: SCANPIX

Mullaen er tiltalt for oppfordring til terror, forherligelse av selvmordsangrep og drapstrusler. For dette ba påtalemyndigheten om fem års fengsel for Krekar. Forsvarerne la ned påstand om full frifinnelse. Dommen vil falle i løpet av mars.

Firebarnsfar og mulla

Det har vært flere forsøk på å sikte og etterforske Krekar. Ingenting resulterte i en tiltale. Derfor er det som har skjedd i Oslo tingrett historisk. Aktoratet mener mullaen har brutt straffeloven. Han selv mener uttalelsene er innenfor ytringsfrihetens grenser. Etter å ha fulgt hovedforhandlingene i retten tror jeg Krekar kommer til å ryke på noe av det han er tiltalt for. Det vil bety et opphold i et norsk fengsel.

Mange har spurt meg om hvordan Krekar egentlig er? Etter å ha fulgt ham i ti år har jeg et visst inntrykk. Krekar er en islamist. Han har skrevet 20 bøker og snakker flere språk.  Mullaen er far til fire barn. Både pressen og Krekar har skjermet dem godt. Tre av dem har tatt høyere utdanning. Eldstesønn er lege. Kona hans, Rokhosh, har i alle år jobbet og sørget for livsopphold til hele familien. Krekar får nemlig ingen støtte fra det offentlige. Han har heller ikke lov til å jobbe. Mannen beveger seg sjelden utendørs etter at ukjente gjerningspersoner skjøt inn i leiligheten hans i 2010. Da ble svigersønnen skadet. Nå bor han på hemmelig adresse med et sikkerhetsopplegg som politiet vil si svært lite om.

PC-mulla

Det er med dette som bakteppe en må forstå Krekars nye arena, internett. I retten sa mullaen at han bruker 15 timer foran PC  hver dag. Det kan ikke være lett. Krekar var nemlig engang en mektig geriljaleder i nord Irak. Han var engang en fryktet leder av Ansar Al Islam. Frem til 2002 var han en kjent politisk og militær leder i sitt land.

Nå sitter Krekar foran en datamaskin og utsteder fatwaer og gir råd. Han tilbyr også telefontid fra klokken 12 til 18.  På nettsiden www.rebazirasty.com er det mye Krekar-reklame. Der står det at tema som drømmer og skilsmisse tar han bare på telefon.

Men Krekar fremstår ikke som en stakkar. Han angrer heller ikke på uttalelsene sine. Kanskje ønsker mulla Krekar å bli dømt? Kanskje vil rettsprosessen med påfølgende anker gi Krekar hans storhetstid tilbake? Hvorfor ellers nekter han å moderere seg på internett? Både forsvarerne og hans egen familie ber mullaen dempe retorikken. Det gjør han ikke. Er det slik at en dom vil gjøre mullaen til en martyr? Til et forbilde for unge islamister i Norge. Jeg tror det.

Krekar er tiltalt for å ha drapstruet to kurdere som brant og spyttet på Koranen. På grunn av rettsaken mot Krekar fikk Koranbrenningen, som ble lagt ut på Youtube, økt oppmerksomhet. Krekar gikk faktisk først i demonstrasjonstoget som ble holdt mot Koranbrenningen fredag 2.mars 2012. Mullaen holdt også hoved appellen utenfor Stortinget. 200 muslimer møtte opp. De fleste av dem kurdere. For Krekar var dette en god anledning til å vise at han tør å si det ingen andre muslimske ledere tør å ytre. Jeg kan ikke huske sist gang Krekar holdt et like flammende innlegg i offentligheten.

Inspirator bak murene?

For selv om ingen muslimske organisasjoner i Norge støtter ham, betyr ikke  det at Krekar ikke har tilhengere.  Koran-demonstrasjonen beviser at Krekar har støtte i deler av det kurdiske miljøet i Norge. Den viser også at han er sulten på et comeback. At han vil noe mer enn å være nettmulla. Årsaken er nok stadig flere tilhengere. En sammenslutning av irakiske opprørsgrupper oppfordrer på et nettsted til å aksjonere dersom Krekar blir deportert. Det finnes også en underskriftskampanje for Krekar. Mer enn 4300 underskrifter. 80 av dem oppgir Norge som bosted. Man kan lese navnelisten på  http://azady.ibnutaymiyyah.com/index.php.

På befrimuslimerne.com er det også en støtteside for Krekar. Det finnes dessuten Youtube videoer som fordømmer rettsprosessen mot ham. Det er selvsagt også flere sympatisider på Facebook. På en av dem er det mer enn 3000 «likes». Krekars største arena er likevel nettstedet Paltalk. Det er der han holder foredrag. Og det er der han kom med de angivelige drapstruslene mot kurderne i Norge som brant Koranen.

Blir Krekar dømt vil han få en høyere status i islamistmiljøene. Han vil riktignok ikke ha tilgang til internett i et fengsel, men en karismatisk leder som han vil raskt få nye disipler bak murene.  En fengslet Krekar kan faktisk bli en mye større inspirator enn det han noen gang var i frihet.

LES OGSÅ: Mulla Krekar ledet an i demonstrasjon mot koranbrenning

 

 

 

Hvorfor er mulla Krekar tiltalt for terror?

55 15. februar 2012

Den 10 juni 2010 ble mulla Krekar invitert til det internasjonale pressesenteret i Oslo. Norske journalister var nektet adgang. Undertegnede og en fotograf fra TV2 var de eneste norske pressefolkene som sto i gangen og ventet. Vi ville intervjue mullaen når han kom ut. Det var ikke lett. Krekar hadde på dette tidspunktet sluttet å snakke med norske medier. Han anså oss som sin fiende. Derfor snek han seg ut en bakvei og hoppet inn i en ventende bil. Men han var ikke lurere enn at fotografen fikk filmet seansen. Kommentar fikk vi selvsagt ikke.

Bitter mulla

Krekar ble kjørt avgårde av Al-Jazeeras team i Oslo. De arrangerte pressekonferansen sammen med Reuters, AFP og andre internasjonale korrespondenter i Norge. I løpet av halvannen time hørte de på mulla Krekar klage over å ikke få betalt for kronikker i norske aviser. Om da han fikk nei til å undervise gratis ved norske universiteter. Om drapsforsøket mot ham og familien. Om forslaget om å plassere ham på en øde øy. Om den gang han vurderte å flytte til Cuba. Og hvordan det var å bli forsørget av kona. I kjent stil vekslet mullaen mellom latter og alvor i svarene han ga. Men på samme pressekonferanse kom Krekar også med svært sterke uttalelser om Erna Solberg. Han snakket om selvmordsbombere og synes det var greit at norske soldater ble drept i Afghanistan.

Tause korrespondenter

Av en eller annen merkelig grunn rapporterte ingen av de internasjonale byråene som var tilstede om disse kontroversielle uttalelsene. Noen vil kanskje også si truslene. Men TV2 fikk tak i lydopptaket og var de første til å avsløre hva Krekar faktisk sa om Erna Solberg den 10.juni 2010:

«Erna Solberg sier kast ut mulla Krekar til døden. Hun skal betale prisen for det. Hun skal betale prisen for det av eget liv. Hvem som tar livet hennes vet jeg ikke. Al-Qaida, Ansar al Islam, mine slektninger, barna mine. Jeg vet ikke hvem. Men hun skal betale prisen sin».

Etter at TV2 publiserte innholdet fra pressekonferansen reagerte Politiets Sikkerhetstjeneste umiddelbart. Reaksjonene blant politikerne var også sterke. I løpet av de neste dagene valgte Siv Jensen å politianmelde mulla Krekar for trusler. Det hadde Frp aldri tidligere gjort.

Aldri straffesak for retten

Og her er det greit å friske opp med litt viktig Krekar-historie. I ti år har politi og påtalemyndighet forsøkt å tiltale den tidligere lederen for den kurdiske geriljaorganisasjonen Ansar al Islam. All etterforskning og alle siktelser endte med henleggelse.

PST har forsøkt. Økokrim har forsøkt. Og journalister, inkludert undertegnede, har vært i mange land for å finne koblinger til al-Qaida og andre ekstremister. Men Najmuddin Faraj Ahmad, som Krekar egentlig heter, har aldri blitt «tatt». Han har vært siktet og etterforsket for terror, finansiering av terror, drap og drapsforsøk, kidnapping, oppfordring til selvmordsangrep, samt rasisme mot amerikanske borgere. Ingenting resulterte i en tiltale.

Kun saken om utvisningsvedtak og et injuriesøksmål mot Carl i Hagen havnet i retten. Krekar tapte begge. Høyesterett konkluderte med at Krekar må ut fordi han er en fare for rikets sikkerhet. Og Carl I. Hagen slapp unna etter å ha kalt Krekar for en terrorist. Men en straffesak mot mullaen har aldri havnet i domstolen.   

Krekar-show i 10 år

Det betyr ikke at det ikke har vært pågripelser og politiaksjoner. Joda, de har det vært nok av. Jeg glemmer aldri da politiet gjennomførte razzia i leiligheten til familien Krekar på Grønland. Da serverte kona hans pizza til tjenestemennene! Saken havnet selvsagt i VG. Glemmer heller ikke den gang PST beslagla kokeboka til Krekar. I et brev til sikkerhetstjenesten krevde advokaten å få den tilbake fordi der sto oppskriften til favorittkaken. Også den saken havnet selvsagt i tabloidavisene.

Firebarnsfaren har ingen bosettingstillatelse, ingen oppholdstillatelse, ingen arbeidstillatelse og ingen reisedokumenter. Krekar er strippet for det meste. Men han vet å tiltrekke oppmerksomhet. Mullaen har tross alt slått etter journalister, blitt løftet av Shabana Rehman og skrevet bok. Alt mens USA har siklet etter å få tak i ham. Det har vært ti år med utallige historier. Noen morsomme. De fleste alvorlige.

Historisk tiltale

Nå er situasjonen mer alvorlig enn noen gang. For Krekar. Halvannet år etter den famøse pressekonferansen har påtalemyndigheten tatt ut en historisk tiltale. Krekar er tiltalt for terror, oppfordring til straffbare handlinger, deriblant selvmordsangrep og drapstrusler mot tre navngitte kurdere. De tre mennene skal ifølge tiltalen ha blitt truet på nettstedet Paltalk. En av dem har byttet navn. Den andre bytter adresse hele tiden. De neste ukene vil de sitte i retten. Ansikt til ansikt mot mulla Krekar.

I ti år har jeg fulgt Krekar saken. Det er kanskje årsaken til at jeg ikke tør spå utfallet i straffesaken som starter i Oslo tingrett i dag.

Mer hår enn hijab i Iran

105 1. februar 2012
Kategori: Islam, nyheter, Politikk

Kvinner sitter bak i bussen og menn foran. I drosjene er det ingen adskillelse mellom kjønnene. På barneskolen er det segregering, men ikke på universitetet. Ingen regler på kinoer, restauranter og teatre, men på T-banen er det egne kvinnevogner. Forvirret? Velkommen til Iran!

Første besøk til Iran

Denne bloggen handler om et land med 80 millioner mennesker. Et land med flere tusen år gammel historie. Et land som den vestlige verden anser som sin fiende. Siden mye av oppmerksomheten Iran får handler om atomprogram, sanksjoner og talene til president Ahmadinejad tenkte jeg å droppe disse temaene. Jeg vil fortelle om mine personlige inntrykk fra et land jeg aldri før hadde besøkt.

La meg starte med lørdag 21. januar. Jeg ble vekket av en telefon fra den iranske ambassaden. Beskjeden er at søknaden om pressevisum er innvilget. I mer enn ett år har TV2 forsøkt å få innreise til landet som kastet ut journalister etter presidentvalget i 2009. Da ble det opptøyer og regimet mislikte den utenlandske dekningen.

Tre år senere har iranske myndigheter valgt å la noen få pressefolk komme tilbake. Undertegnede og fotografkollega Bjørn Roger Brevik er blant de aller første fra vestlige medier som fikk denne tillatelsen.

Sensur av nettsteder

Inntrykket av et land som er annerledes enn de andre i Midtøsten fikk vi allerede på flyplassen i Teheran. Oppkalt etter Ayatollah Khomeini. Mannen som brakte den islamske revolusjonen til Iran i 1979. Og som forandret persernes forhold for alltid til Europa og USA.

Flyplassen ser overraskende vestlig ut. Det er rent og pent. Ikke noe kaos. Ingen masete koffertbærere. Eller taxisjåfører. Alt det typiske for Midtøsten er fraværende. På vei inn til byen blir vi imponert av veistandarden. Seks felts motorvei. Og mye lys. Veiene, bygningene, moskeene. Alt lyser. Energisparing eksisterer tydeligvis ikke.

V sjekker inn på et av byens bedre hoteller. De har trådløs internett. Jeg er egentlig kjempefornøyd. Men den første nedturen kommer raskt. Twitter er blokkert. Det samme er Facebook. Jeg prøver å gå inn på www.tv2.no. Det er også en blokkert side. Men www.vg.no åpner uten problemer. Jeg prøver www.dagbladet.no. Det går ikke. Men www.aftenposten.no fungerer helt fint. At et strengt konservativt regime ikke liker sosiale medier er ikke overraskende. Mer vanskeligere er det å forstå den vilkårlige sensuren av norske nettsteder.

Ingen burka å se

Neste dag begynner vi dagen med å besøke en park i nærheten. En av mange i hovedstaden Teheran. En by med 14 millioner innbyggere. Det første vi ser er en kvinne med hijab som spiller bordtennis. Med en mann. Er det lov, tenker vi? Like ved spiller en jente og gutt badminton. Offisielt er det kjønnsdelt idrett i Iran. Golf er unntaket. Men i byens enorme parker gjør folk akkurat hva de vil.

Noe annet som slår oss er alle parene som sitter på benkene og holder hverandre i hånden. Noen kysser åpenlyst. Iran er et strengt religiøst sjiamuslimsk land. Men det er også et land som er veldig vestlig inspirert. Kvinner og menn i hovedstaden går stort sett i vestlige klær. Det er ikke som i Afghanistan hvor det er shalwar kamiz eller burka som er favorittplagget. I løpet av en uke så jeg ikke en eneste burka i Iran!

I Teheran er det flere kvinner enn menn på universitetene. Selv om det er påbudt å bære hodeplagg, ser man ofte mer hår enn hijab. Spesielt blant den yngre generasjonen. Segregeringspolitikken til det konservative regimet er forvirrende. Buss og T-bane er kjønnsdelt. Men drosjer, restauranter, kinoer, teatre er det ikke. Hvor er logikken?

Mye uforståelig

Det er fascinerende å gå inn på en vanlig iransk restaurant og se et liveband spille, mens kvinner og menn klapper og synger med. Da snakker jeg ikke om undergrunns klubbene i Teheran. For de er det mange av. Veldig mange. Sju dager i uka.

Det er mye man ikke forstår i Iran. Man venter ikke å se kvinner og menn danse på et utendørs teater midt i hovedstaden. Enda merkeligere var det å se moralpolitiet hundre meter lenger bort. De brydde seg ikke om det hippe og halv-hijabiserte jublende publikummet. Nei, de sto utenfor T-banen og sjekket hodeplaggene til kvinnene som gikk inn.

Sånt forstår jeg ikke. For å bli enda mer forvirret tok vi turen til en av de mange alpinbakkene utenfor Teheran. På 4000 meters høyde er det null segregering. Kvinner og menn i skjønn blanding. Uten moralens voktere.

- Saudi Arabia er verre

Vel nede fra skibakken hadde vi en avtale med Irans mest populære popband, Arian. Jeg trodde ærlig talt at det ikke fantes noe sånt før avreise. Arian er et band med fire menn og to kvinner. De har spilt i 12 år og solgt 7 millioner album. Konsertene deres trekker titusener av fans i Iran. Men også de er rammet av den inkonsekvente religiøse pekefingeren. Det er nemlig ikke lov å vise musikkinstrumenter på statskanalen. Det betyr at Arian kan holde konserter og selge CD`er, men de kan ikke opptre på iransk TV!

Til tross for mange rare regler kan ikke situasjonen sammenlignes med land som Saudi Arabia. Jeg har vært der på jobb. Der går alle kvinnene med niqab eller burka. De får ikke kjøre bil og er fraværende i det offentlige rom. Det samme så jeg i ultrakonservative Jemen. For ikke å snakke om steinalder situasjonen i Afghanistan.

Så ille er det ikke i Iran. Landet har en høy utdannet befolkning og kvinnene er godt synlige overalt. To-inntektsfamilier er helt normalt i det sjiamuslimske landet. Hadde det ikke vært for hijab og bønneutrop så ser faktisk store deler av Teheran ut som en by i nord-Italia. Det var i hvert fall konklusjonen til min kollega, Bjørn Roger Brevik.

Vanskelig å konkludere

Og som italienerne er perserne svært skjønnhetsbevisste. Jeg har sjelden sett så mye plaster på nesene som i Teheran. Både hos menn og kvinner. Plastisk kirurgi er et statussymbol. For de som har vært i Beirut og som tror at libanesere er opptatt av utseende anbefaler jeg å ta turen til Teheran!

Så hvordan oppsummerer man et land som Iran etter en uke? Gjestfritt, konservativt og schizofrent? Ja, kanskje det. Men det beste er nok å ta turen selv. Iran er mye mer enn det vi tror. Jeg fikk i hvert fall utfordret mange av mine fordommer!

Hva er problemet med et innvandrerkupp i Oslo Ap?

79 16. september 2011
Kategori: innvandring, Islam, Politikk

25 prosent av velgerne i hovedstaden har innvandrerbakgrunn. Andelen representanter med minoritetsbakgrunn i Oslo bystyre er like stort. Hvorfor snakker Carl I. Hagen da om et innvandrerkupp?

Historisk valg

For første gang i historien speiler de folkevalgte i Oslo byens befolkning. Men det har tydeligvis sjokkert enkelte politikere. Hvordan er det mulig at 11 av 20 bystyrerepresentanter til Oslo Ap har minoritetsbakgrunn?

Svaret er enkelt. De har drevet valgkamp! De har ikke bare stått på stand og delt ut roser og innpuggede fraser. De har helt sikkert gjort det også. Men i tillegg har de kombinert et mangeårig samfunnsengasjement med en pågående valgkamp.

Flere burde egentlig lære av Abdullah Alsabeehg, Nadeem Butt, Khalid Mahmood, Prableen Kaur, Khamsajiny Gunaratnam, Nasir Ahmed, Bashe Musse, Zaineb al-Samarai, Elvis Chi Nwosu, Ubah Abduqadir og Fatima Ali Madar.

Hvem er kuppmakerne?

Dette er Arbeiderpartiets folkevalgte i Oslo bystyre. Mange kaller dem for minoritetspolitikere. Enkelte også for kuppmakerne. Jeg vil at vi skal se nærmere på noen av dem.

Vi kan begynne med kuppmakeren Elvis Chi Nwosu. Han har blitt kumulert inn. Ikke på grunn av hans nigerianske bakgrunn, men først og fremst for hans mangeårige engasjement for Holmlia. Det er hans bydel. Bydelen hvor han har jobbet for barn og unge i 15 år.

Derfor har Holmlia stemt frem Elvis som deres representant. I tillegg er han fagbevegelsens mann. De som har fulgt med Elvis de siste årene vet at hans fremste kampsak er et bedre barnevern – ikke morsmål eller separat svømming for muslimske kvinner. Elvis er nemlig ingen muslim!

Somalierne kommer

Totalt er det fem av Arbeiderpartiets nye bystyrerepresentanter som er fra Holmlia. En av dem er kuppmakeren Nadeem Butt. Pakistansk siddis som har blitt Oslo-mann. Han fikk mer enn 3000 personlige stemmer, og det selv om han sto på sikker plass. Det er ikke fordi han er så god i punjabi. Nei, Butt er faktisk ikke god i punjabi i det hele tatt. Men han er god til å snakke om oppvekstvilkår for barn og unge på Holmlia og Søndre Nordstrand.

Norge har i mange år forlangt at innvandrere som Nadeem Butt skal delta i samfunnet. Nå har han og de andre kuppmakerne gitt svar på tiltale!

På Arbeiderpartiets liste har også tre kuppmakere av somalisk opprinnelse kommet inn i bystyret. Det er faktisk historisk. Men også her må vi se hvem de er. I motsetning til de andre jeg har nevnt så har disse blitt kumulert opp og inn av sine egne. Alle norsk-somaliere vet nemlig hvem Bashe Musse er. Han har i mange år vært talsmannen som snakker best norsk av dem alle. Det samme med Fatima Ali Madar. Hun har talt kvinnenes sak og vært en forkjemper i kampen mot omskjæring.

At norsk-somalierne endelig har brukt sin stemme for å søke innflytelse og makt er deres innmelding i det norske demokratiet. Det har skjedd fordi de er lei khat- og NAV-stempelet. Nå vil de være med på å bestemme! På tide.

Nye norske vi

Kuppmakeren Khalid Mahmood hoppet opp fra 65 plass til 12 plass. Det er ingen overraskelse. Han har sittet seks perioder i bystyret og har en velgerbase som er helt unik. Står Mahmood på lista kommer han inn uansett. Det vet bare de som vet hvem Khalid Mahmood er. Det er derfor strategene i Ap er så kyniske at de ikke gir ham sikker plass. Gjør de det vil ikke Khalid Mahmood mobilisere mer enn 3300 stemmer for seg selv og Arbeiderpartiet!

En annen kuppmaker er Prableen Kaur. Hun ble en sterk og viktig stemme etter terrorangrepene den 22.juli. Mange fikk sans for den unge kvinnen som fremsto som selve symbolet på Jonas Gahr Støres «Nye norske vi». At hun ble valgt inn med 3856 personstemmer viser 18-åringens brede appell hos Oslo-borgerne. Uavhengig av kjønn, religion eller landbakgrunn!

Innvandrere i Frp og Sp

Men det er ikke bare i Arbeiderpartiet at velgerne har krysset av navn de mener kan representere dem på en best mulig måte. Hva med Mazyar Keshvari fra Fremskrittspartiet?

Frp fikk inn fire representanter i Oslo, derav Keshvari som er født i Teheran i Iran. Han er kumulert frem av Fremskrittspartiet i et av deres dårligste valg noensinne. Det er det ikke våre nye landsmenn som har gjort!

Også på listen til Senterpartiet i Oslo har en politiker med minoritetsbakgrunn markert seg. Danny Chaudhry er en gammel mester i kampsport. Men han er også mannen som har fått flest kumuleringer på listen Sp. Tankevekkende for hans partifeller fra bondelandet.

Look to Drammen!

Etter ti år som journalist kjenner jeg mange såkalte kuppmakere. Ikke bare i Oslo. Men også i Stavanger og Bergen. For ikke å si Drammen. Yousuf Gilani er en populær skikkelse i Drammen. Han drev ingen aktiv valgkamp denne gang, men kom likevel inn som en av to representanter for Venstre i bystyret. Totalt er det 11 av 49 med minoritetsbakgrunn i Drammen bystyre.

Gilani er ingen minoritetspolitiker. Han er født i Drammen og kampsakene hans er skole, kultur og miljø. Det eneste som klinger litt unorsk er at han også er en forkjemper for nasjonalt cricketanlegg!

Men det er flere eksempler i Drammen på at ordet minoritetspolitiker er utgått på dato. Gruppelederen i SV gjennom 12 år ble forbigått av tyrkiske Sadi Emeci. Han er kumulert inn av SVère fordi de mener han representerer dem på en best mulig måte. At han er en av byens mest kjente ungdomsarbeidere er selvsagt en fordel.

Arbeiderpartiets Masud Gharakhani er et annet eksempel på en populær politiker i Buskerud. Han kjempet om å bli ordfører i Drammen i en alder av 29 år. For å gjøre det holder det ikke å ha en eksotisk bakgrunn. Man må brenne for et politisk program og det ser alle de som har sett Masud Gharakhani gløde i valgkampen!

Lang igjen til makta

I år var det 2100 listekandidater som hadde utenlandsk bakgrunn ved kommunevalget. Noen av dem kom inn, andre ikke. Men den store utfordringen er ikke å bli valgt.

Utfordringen er å gi de såkalte kuppmakerne posisjoner. Å bli medlem av et kommunestyre eller bystyre er en ting. En annen er å bli ordfører, fraksjonsleder, komiteleder eller sitte i formannsskapet.

Derfor blir det spennende å se fordelingen av maktposisjonene de kommende ukene. Arbeiderpartiet i Oslo skal ha fire heldagspolitikere. Hvor mange av dem vil tilhøre det «Nye norske vi»?

reklame