Sporten

1

Massespurter på Mallorca

– 17. januar 2012Publisert i: Diverse, sykkel, Team Sky, Tour de France

Da er den andre treningsleiren på Mallorca over og jeg er tilbake i gamlelandet. Været var fantastisk og stemningen var på topp, under begge oppholdene.  Rytterne på laget har fått mange gode km i beina. De har stort sett kjørt rolige turer, men under det andre oppholdet kjørte enkelte noen lette intervaller.

Jeg begynner å komme inn i min nye rolle, og savner ikke de lange dagene på sykkelsetet. Støtteapparatet kjører sin mosjonstur hver dag  kl 07.00. Da jeg ble introdusert for disse turene så jeg for meg en rolig trilletur på morgenkvisten, men etter den første turen var oppfatningen en helt annen.  Turene arter seg omtrent slik:

Oppmøte på parkeringsplassen i god tid før kl syv, surrer du litt og ikke følger med, er toget gått. Etter bare noen hundre meter er farten oppe i 40km/t. Det tok meg 2 km å komme inn på hjul en av de første dagene… Når vi kommer inn i første fjell eksploderer gruppen. Jeg flyter heldigvis på formen ennå, og klarer å henge med på bakenden av feltet J. På toppen av stigningen samles vi og ser solen komme opp. Turen avsluttes med en massespurt inn mot Alcudia. Steven De Jong er stort sett uslåelig. Steven la opp for to år siden, men trener fortsatt som om han er proff, i hvert fall nesten. Vi prøvde hver dag å legge ulike taktikker for å få Steven ned fra tronen, og lenge så det håpløst ut. Men Marcus Ljungqvist og jeg hadde en plan, og på siste fellestrening før jul lyktes vi endelig. Vi ble alle enig om å kjøre ”på” Steven (alle mot han). Jeg angrep 2 km før streken, i dragsuget bak en buss. Etter hvert da bussen kjørte fra meg, var jeg alene i tet, med Steven 200 meter bak. Han hadde kjørt fra de andre og tok opp jakten. Avstanden varierte, men da jeg kunne se jeg holdt unna kom den gode følelsen. Det var nesten like stort som da jeg vant etappen i TdF. En herlig følelse, selv om det bare var på gøy.

Morgenøkt på Mallorca

En tidlig morgen sammen med Bobby Julich

Julen var tipp topp mellom stormkastene i Romsdalen. Selv om det var minimalt med snø fikk jeg noen toppturer med gode kompiser.

Nå er sykkelsesongen i gang. Edvald er på plass i Adelaide og klar for Tour de Down Under som går fra 17. Til 22. Januar. Resten av laget reiser på nye treningssamlinger og fortsetter oppladningen til vårsesongen her ”hjemme”.

K

5

Vintertrening – nå som trener

– 5. desember 2011Publisert i: Diverse, Team Sky

Jeg har så vidt begynt å venne meg til livet som sykkelpensjonist og startet en ny hverdag som Coach i Team Sky. Som mange sikkert har fått med seg allerede, så fikk jeg altså muligheten til å bli Coach i stedet for sportsdirektør. Team Sky hadde mangel på coacher, men var ganske bra besatt på sportsdirektørfronten. For min del var også stillingen som Coach mer attraktiv. Den gir meg muligheten til å jobbe veldig tett opp mot rytterne i den daglige treningssituasjonen, noe som er en viktig motivasjonsfaktor for meg. Etter en lang sykkelkarriere var det heller ikke negativt å få redusert antall reisedøgn noe.

Mine oppgaver som coach blir først og fremst å følge opp enkeltryttere. Første året vil jeg ha ansvar for seks ryttere, deriblant Edvald. Sammen med resten av coaching-gruppen setter vi opp program for disse rytterne og følger de opp i treningsarbeidet. Lars Petter er ikke en av ”mine” ryttere, han har Bobby Julich som coach, men jeg kommer til å ha litt kontakt med ham også, spesielt siden han blir en viktig treningspartner for Edvald i de periodene hvor de er hjemme i Norge. En tilleggsutfordring for meg blir selvsagt å holde bena nok i gang til at jeg kan henge med gutta på noen av langturene nå i vinter.

Jobben i Team Sky blir selvfølgelig min hovedgeskjeft, men i de periodene jeg er hjemme kommer jeg til å jobbe mye med Melkesyrefabrikken også. Melkesyrefabrikken er et nystartet test- og treningsveiledningssenter som jeg er engasjert i. Det blir en interessant tilleggserfaring å hjelpe mosjonister i form også, samtidig som jeg jobber med noen av verdens beste syklister.

Nå flytter jeg til Spania, i hvert fall for et par ukers tid, for første treningsleir før sesongen 2012. Fokus under denne samlingen blir mengde – mye mengde! – både i timer og kilometer. Det blir en ny hverdag å sitte i bilen bak, i stedet for på sykkel i treningsgruppen. Men sykkelen blir med på turen, og jeg håper å få lurt meg ut på noen treningsturer selv også.

Kurt:-)

 

5

Da var det over…

– 9. oktober 2011Publisert i: sykkel, Team Sky

Min aktive sykkelkarriere fikk sitt endelige punktum da jeg trillet over målstreken under Paris-Tours i ettermiddag. Det har vært en lang og fantstisk reise, og jeg har utrolig mange fine minner å se tilbake på.

Først og fremst vil jeg takke alle som har støttet og hjulpet meg opp gjennom alle årene. Det er utrolig mange som har bidratt, og jeg er redd for å glemme noen hvis jeg skulle begynne å nevne navn. Alt fra barndomskompiser, familie, ledere managere og trofaste fans har stått på. De som har vært der vet det, og jeg setter stor pris på all hjelp og støtte. Om jeg skal nevne ett navn må det være Nina. Hun har vært der 24/7 de siste 14 årene og ofret mye.

Det har vært mange oppturer og nedturer, og jeg har alltid fått støtte av mange uansett hvordan jeg har gjort det. Høydepunkter har vært nevnt av flere de siste dagene, så det går vi ikke inn på.

Jeg kommer garantert til å savne syklingen, men gleder meg til å ta fatt på et annet liv.

I tiden videre kommer jeg primært til å jobbe som sportsdirektør i Team Sky og ved Melkesyrefabrikken, et kompetansesenter innen testing- og treningsveiledning som jeg er med på å starte opp i Oslo.

Igjen, tusen, tusen takk til alle som har fulgt meg. Takk for alle hilsener og gode ønsker for fremtiden.

Hilsen fersk sykkelpensjonist,
Kurt

3

Tanker rundt VM-taktikken

– 28. september 2011Publisert i: Ukategorisert

Det anerkjente sykkelnettstedet cyclingnews.com presenterte de ti største VM-favorittene dagen før det braket løs i København. Ikke overraskende var to av de ti rytterne på listen norske. Ingen andre land hadde to ryttere i dette celebre selskapet. Cyclingnews.com traff bra også. Seks av de ti rytterne de hadde plukket ut som favoritter endte innenfor topp ti, og, med ett unntak, var alle de ti rytterne inne blant de 17 beste. Unntaket er som alle vet Thor, som ble hindret av en velt og kom i mål nesten ni minutter bak teten. At Thor hadde vært topp ti hvis han hadde vært der fremme når spurten startet, er det vel ingen som tviler på. Hvor høyt opp på resultatlisten han kunne nådd blir jo bare spekulasjoner, og det er egentlig ikke så interessant. Det som er viktig er å belyse årsakene til at han ikke var der, og se om Norge, som lag, kunne ha gjort noe annerledes.

Flere har uttalt seg negativt om at det norske laget stilte med to kapteiner i VM. Enkelte gjorde det i forkant av VM, enda flere har gjort det etterpå. Thor er en av de som har vært kritiske til ”ansvarsfordelingen” i etterkant av rittet. Det er absolutt et betimelig spørsmål, og det er viktig at vi tar oss tid til å drøfte det. I VM kjørte vi uten radiokommunikasjon, og når vi får mat og drikke i langesonen er vi sjelden eller aldri nede ved laglederbilen heller.  Kommunikasjon med Steffen er derfor vanskelig, og alle avgjørelser må tas midt i kampens hete. Å ha to så sterke kort å spille ut skal normalt gi en stor taktisk bonus i sykling, og i en litt hardere løype er jeg overbevist om at det hadde gitt Norge en fordel. Men i den relativt flate og enkle løypen i København ble rittet langt på vei nøytralisert av den høye gjennomsnittfarten og det britiske lagets offensive kjøring. Vi kunne ikke forutsi løpsutviklingen, og var egentlig forberedt på flere seriøse angrep de siste rundene. At GB klarte å kontrollerte så til de grader var egentlig litt i overkant av hva vi trodde de hadde kapasitet til.

Min jobb var å passe på Edvald. Vi lå langt fremme i feltet da velten gikk, og jeg var derfor ikke oppmerksom på hva som skjedde med Thor. Etter at Gabba kom opp og fortalte at han ikke kunne finne Thor, prøvde vi å kalle opp den norske servicebilen for å få litt informasjon fra Steffen. Den norske bilen lå da bak gruppen til Thor og kunne derfor ikke komme opp. Hovedproblemet var at det tok en halv runde før Gabba og jeg registrerte at Thor var borte. Jeg snakket da med en kommissær og fikk vite at gruppen bak lå et minutt etter hovedfeltet. Et minutt er ikke nødvendigvis så mye når et hovedfelt skal kjøre inn en sliten utbrytergruppe. Men når en tilfeldig gruppe ryttere, som mangler både kjørestyrke og fellesinteresser, skal kjøre inn et hovedfelt som beveger seg i en snittfart på 47 km/t, ja da er det verre. I front av hovedfeltet lå hele det britiske laget og kjørte for fullt. Jeg vurderte det slik at det var sjanseløst for gruppen bak å kjøre seg opp igjen, og at verken Gabba eller jeg kunne utgjort noen vesentlig forskjell. På det tidspunktet, og med den taktikken vi hadde lagt opp til på forhånd, så var det et ganske enkelt valg å kjøre for å bringe Edvald i posisjon i finalen. Edvald fortalte i tillegg at han hadde superbein, og det gjorde valget enda enklere. At han ikke lyktes helt, som ensom norsk rytter i en kaotisk og vanskelig spurt, er en annen sak. I etterpåklokskapens ånd er det også lett å se på resultatlisten og konstatere at det nok var relativt få ryttere i gruppen bak som både hadde nødvendig kjørestyrke og interesse av å taue fjorårsverdensmesteren opp til teten igjen. Tempoverdensmester Tony Martin fra Tyskland for eksempel, som hadde lagkamerat og medaljekandidat André Greipel foran, var ikke særlig interessert i å tette luken.

Det var ikke noe enkelt valg å ikke sende ned Gabba, men det valget står jeg på. Om vi hadde fått med oss det som skjedde med en gang, kunne vi helt sikkert fått Thor tilbake. Men Thor ble ikke bare forhindret av velten, han punkterte også. Dette gjorde at han tapte enda mer tid da britene kjørte for fult.

I et tenkt scenario, hvor alle vi tre andre skulle kjøre for å bringe Thor i posisjon, så hadde vi muligens kunnet utgjort en tilstrekelig forskjell og brakt han tilbake til hovedfeltet etter velten. Men det ville utvilsomt kostet mye krefter, og vi hadde hatt begrensede muligheter til å hjelpe Thor videre og frem i posisjon foran finalen. Norge er et lite land i sykkelsammenheng og med kun fire ryttere er mulighetene for å spille ut kort før finalen svært begrenset. Vi er så heldige at vi har to norske syklister i verdensklasse. Da får vi svelge den litt bitre pillene det er at vår litt åpne taktikk ikke alltid leder oss frem til plassene på podiet. Vi må ta valg der ute under stress og kaotiske forhold. Jeg kan jo også se at mange vil mene at vi skulle handlet annerledes, men om Edvald hadde vært noen meter lengre frem i spurten og tatt medalje hadde vi ikke hatt denne diskusjonen. Edvald tok uansett den fjerde beste plasseringen i norsk VM historie, selv om det er en veldig mager trøst da vi hadde to gullkandidater.

Til slutt vil jeg takke alle de fremmøtte nordmenn for den utrolige støtten de ga oss. Sånn sett kunne jeg ikke fått en bedre VM-avslutning.

Kurt:)

3

VM-feber!

– 22. september 2011Publisert i: sykkel, Sykkel-VM

Da er det ikke mange dagene til VM i København. Min profesjonelle sykkelkarriere startet på sett og vis da jeg ble U23-verdensmester i San Sebastian i 1997, så det skal bli fint å avslutte den med et VM, nesten på hjemmebane. Riktignok skal jeg sykle ritt etter 25. september også, mitt siste ritt blir Paris-Tours 10. oktober, men med familie og venner og veldig mange norske sykkelentusiaster på plass i København blir det en fin markering og helt sikkert et emosjonelt farvel med en aktiv idrettskarriere som har betydd utrolig mye for meg.

Etter å ha blitt U23-verdensmester i ’97 stilte jeg i mitt første senior-VM i Valkenburg året etter. Som eneste nordmann, i en hard løype og under ufyselige forhold, ble det litt for tøft det året, men etter hvert har det blitt en del VM, og mange gode minner. Best husker jeg nok Salzburg i 2006, som endte med 13. plass etter spurt i en større gruppe, og Mendrisio i 2009, da jeg lenge hang med en stadig mindre tetgruppe, og kom inn til 12. plass.

De siste ukene har jeg vært i Belgia. Kjørt Kermesse-ritt og trent knallhardt. Nå har Edvald, Gabriel og Thor også sluttet seg til, og vi kjører den siste langturen i morgen sammen før vi setter kursen for København. Alle er i godt slag og vi gleder oss veldig til søndag.

Thor beviste i fjor at det er mulig å vinne, selv om man kommer fra et lite land som kun er representert med tre ryttere. I år er vi fire, og to mann som, på en god dag, skal kunne kjempe om tittelen. Thor kan bli historisk, som bare den sjette rytteren gjennom tidene som har forsvart regnbuetrøyen. Edvald har vist en god form helt siden de to etappeseirene i Frankrike. Alt ligger til rette for en fantastisk folkefest i Københavns gater, sett med norske øyne:)

Vi sees!

2

Vuelta-exit

– 27. august 2011Publisert i: La Vuelta, sykkel, Team Sky

Sist onsdag, på femte etappe av Spania Rundt,  rullet vi rolig ned fra Sierra Nevada, som var målsted dagen før. Den nøytrale starten tok oss 2200 høydemeter og 37 km ned til byen Granada, der den offisielle starten av etappen fant sted. Jeg hadde fått frie tøyler på etappen, og ville prøve å komme av gårde i et brudd. Etappen hadde to tøffe 2.-kategoristigninger, men jeg hadde en bra følelse og formen var god. I tillegg hadde løpet satt seg, og jeg hadde tapt nok tid i sammendraget til at favorittene ville tillate at jeg gikk i brudd. Løypeprofilen var gjennomanalysert. I en stigning etter bare 13 km hadde jeg bestemt meg for å angripe, men det viste seg at det var mange som hadde hatt samme idé. Bruddet kom aldri av gårde, og jeg ble sittende i feltet.

”Vi kjører inn i en by om 5 km” informerte Team Skys sportsdirektør Steven de Jong over den interne radiokommunikasjonen litt senere. En knapp time hadde passert siden starten, men ingen gruppe hadde evnet å rive seg løs ennå. Farten hadde vært høy og flere smågrupper var allerede hektet av hovedfeltet. Flere av rytterne som hadde forsøkt å komme seg av gårde hang med nebbet og hadde gitt opp å komme med i et brudd, men jeg følte meg fortsatt fin, og tenkte at ”det er nå det gjelder”. Ian Stannard tettet en luke og kjørte meg perfekt frem før inngangen til byen. Gjennom de smale og svingete gatene ga jeg alt, og vi fikk den luken vi håpet på. Bruddet var dannet. ”Yes”, tenkte jeg, første nåløye var passert. Dessverre ble nok gruppen litt for stor, og Liquidgas og Katusha tok opp jakten bak. Vi blir etter hvert hentet, og jeg var igjen tilbake i et nå ganske redusert hovedfelt.

Solen stekte, og behovet for drikke var stort. Vi vekslet på å ta oppgaven som vannbærer, og etter en utforkjøring slipper jeg meg ned bakerst i feltet. Jeg kalte på servicebilen og ble liggende og vente på den. Det oppstod en luke på 20-25 meter i feltet. Farten var høy, og jeg bestemte meg for å vente til vi kom ned på flatene nedenfor før jeg tok i mot flaskene. Kroppen kjentes fortsatt fin, og humøret var bra. Jeg spøkte litt med min tidligere lagkompis, Karsten Kroon, om hvem som rullet best. Vi lå i aerodynamisk stilling, side om side inn mot en rundkjøring. Jeg vant ”duellen” og kom først inn. 200-300 meter senere så jeg teambussen vår, som var på vei til målområdet. Plutselig skrek massøren vår, Stefan, noe voldsomt. Han hadde sett en liten gutt som kom løpene fra motsatt side og rett ut i veien.

I brøkdelen av et sekund før jeg traff gutten, så han opp på meg. Det eneste jeg rakk å tenke var at dette kommer til å skikkelig galt. Selv om farten var veldig høy var det som om alt gikk i slow motion. Mekanikerne på laget har i ettertid fortalt meg at de kunne lese av farten min i kollisjonsøyeblikket på SRM-computeren min. Jeg syklet i 67,3 km/t. Helt uten sjanse til å unngå sammentreffet smalt jeg inn i ham. Jeg fløy gjennom lufta, dundret i asfalten og skled/rullet 15 meter før jeg endte opp i grøfta. Bussjåføren vår, Chris, måtte hoppe tilside for at jeg ikke skulle treffe ham. Det første jeg tenkte på var gutten, hvordan gikk det med han? Jeg visste ikke helt hvordan jeg hadde truffet ham og fryktet det verste. Folk stimlet til og ville høre om det gikk bra med meg. ”Ser du dobbelt?”, spurte rittlegen. ”Nei, jeg har det ok, mitt navn er Arvesen og vi er i Spania Rundt!”, svarte jeg. ”Hjelp heller gutten”, sa jeg. Jeg fikk raskt beskjed om at han var ok og på vei inn i ambulansen som var på stedet.

Jeg kjente at det var kneet mitt som hadde tatt den verste støyten. Noen få minutter senere kom teamlegen vår. ”Hvordan går det med kneet?” spurte han. Han kunne se at jeg ikke kunne belaste det. ”Usikker”, svarte jeg. Han undersøkte meg, og motvillig slapp han meg og lot meg prøve å gå uten hjelp. Det hadde nå gått flere minutter siden sammenstøtet. ”Dette går ikke!” sa Steven de Jong. ”Se på deg, du ser jo ikke ut, hør nå på legen Kurt!” Skuffet hinket jeg inn i bussen. Kastet, den knuste hjelmen, og tok av meg den opprevne trøya. Svært skuffet over at min siste Grand Tour skulle ende slik, men samtidig glad for at vi begge var i live.

Få minutter etterpå hørte jeg biler passere utenfor bussen. En gruppe, som hadde blitt hektet av i starten, kjørte forbi. Team Sky-sportsdirektør Marcus Ljungqvist satt i den andre teambilen vår, bak denne gruppen, hvor blant annet CJ Sutton som hadde en dårlig dag satt. ”Chris, jeg må ha en ny sykkel!” skrek jeg til bussjåføren vår. ”Kall opp Marcus og si jeg må ha reservesykkelen min. Faen, det skal ikke ende slik!” skrek jeg. I bagen min fant jeg en ny trøye og en ny hjelm, og tok opp jakten på den lille gruppen som passerte. Etter bare 6-7 km så jeg de, det var bare 4 stk. De hadde kjørt hele dagen alene og liknet noen Zombier, totalt utslitt. Jeg prøvde å motivere de: ”dette kan vi klare!”. Adrenalinet fosset gjennom kroppen min. Jeg kjente nesten ingen smerter og kjørte på. Etter hvert tok vi igjen en større gruppe som vi fullførte etappen med, komfortabelt innenfor tidsgrensen.

Tilbake i bussen takket CJ meg for hjelpen. Så begynte det møysommelige arbeidet med å rense alle sårene mine for asfalt, grus og jord. I dusjen brukte jeg en spesiell børste og skrubbet så hardt jeg orket, mens jeg bet tennene sammen. Selv om dette er ubeskrivelig smertefullt er det veldig viktig å få alle fremmedlegemer ut av sårene for å forhindre infeksjon. En halv time senere har legen vår, Geert, plastret meg ferdig, og jeg kan endelig slappe av litt.

Ved ankomst hotellet ble jeg sjekket ut en gang til. Kneet virket greit, og kroppen var generelt ok, selv om det verket både her og der. Den største bekymringen var alle skrubbsårene. Det suger energi å gå rundt med skrubbsår på hele kroppen, og det er svært lite heldig for restitusjonsprosessen. Etter en sen middag tok jeg noen smertestillende tabletter og la meg til å sove, glad for at jeg kom meg til mål, og med håp om å komme meg videre i Vueltaen.

Jeg sov overraskende godt gjennom natten og var optimistisk før start på sjette etappe. Etappeprofilen var ikke spesielt hard, så jeg hadde stor tro på at jeg skulle komme meg de 193 kilometerne til Cordoba. Dessverre viste det seg at ettervirkningene fra gårsdagens sammenstøt hadde tappet kroppen for krefter, og jeg hadde ikke klart å restituere meg tilstrekkelig. Etter bare noen få kilometer ble jeg kjørt av. Jeg kom meg opp igjen til feltet, men siden et brudd fortsatt ikke hadde etablert seg så kom det stadig nye rykk. Det skulle ikke store bakken til før jeg hadde problemer. Etter hvert kom en gruppe av gårde og farten roet seg ned. Jeg satt med og klarte meg greit.  Jeg fikk mye støtte fra mange i feltet, og det var veldig hyggelig. Men etter hvert ble det gradvis verre, og etter drøyt 140 km sa det bare stopp. Venstre beinet ville rett og slett ikke mer, det var nesten som en kortslutning. Selv om hodet ville, så svarte ikke musklene.

Jeg har nå kommet hjem til Norge igjen, og hatt noen rolige dager. Kroppen kjennes allerede mye bedre ut. Alt i alt må jeg bare konstatere at jeg var utrolig heldig. Selv om skadene jeg fikk, tallrike skrubbsår og en kraftig smell i kneet, var alvorlige nok til at jeg måtte stå av Spania rundt, så er det heldigvis ting som leges ganske fort. Det blir en rutinekontroll av kneet på mandag, men jeg regner med å være tilbake på sykkelen og i trening få dager etter det. Jeg har allerede vært i dialog med Steffen Kjærgård for å sette opp en alternativ rittplan fremover, slik at jeg kan stille på startstreken i VM i toppslag.

Kurt:)

2

Min siste Grand Tour er i gang!

– 21. august 2011Publisert i: Diverse, sykkel, Team Sky

Varmen slo imot oss da vi gikk av flyet i Alicante sist tirsdag. Det har vært  unormalt varmt her nede, selv for Sør-Spania i august, og de siste dagene har det vært godt over 40 grader under hjelmen. Heldigvis takler jeg normalt varmen bra. Det er helt klart en stor overgang fra norsk sensommer, men etter hvert venner kroppen til seg heten, man akklimatiserer seg, og bruker dermed litt mindre energi på å kjøle ned ”motoren”.

Team Sky har i prinsippet bare et mål, det er å hjelpe Bradley Wiggins i sammendraget. Wiggo virker klar og sterk. Han har holdt vekten og trent godt siden han kom tilbake etter Tour de France-velten og kragebeinsbruddet. Humøret og vitsene sitter løst. Etter 4 timer med venting under presentasjonen, der arrangøren sendte oss rundt omkring inne i ”villagen”, som vi kaller startområdet, var det endelig vår tur til å entre scenen. Da speaker spurte Brad hvordan han så på de nærmeste ukene sa han: ”Det blir vel ok. Vi har blitt behandlet som hunder de siste timene og ser nå frem til å konkurrere!” Jeg tror ikke speakeren fikk med seg budskapet, men mange av de ganske bleke – sannsynligvis britiske – turistene, humret lett over ølglassene.

Gårsdagens førsteetappe var en lagtempo der det meste gikk galt. Jeg tok teten ut fra start og den første føringen. Vi kom fint i gang, men allerede etter knapt en kilometer, da jeg var tilbake i rekken, oppstod det en reaksjon som forplantet seg. Resultatet var at Zandio kom borti bakhjulet til rytteren foran, slo ut til siden og klippet mitt forhjul. Før vi var skikkelig i gang lå jeg nede i asfalten og måtte se laget kjøre fra meg. På vei til mål i ensomhet kunne jeg høre over kommunikasjonen på radioen at det var flere ting som gikk galt. Vi endte opp langt ned på listene, en veldig dårlig start.

Dagens etappe var småstressende. Med 40 graders varme gikk det unna med væskeinntaket, 7 liter drikke for min del. På rommet tidligere på dagen sa CJ Sutton at i dag skulle han vinne. Sist han sa det var i Kuurne-Brussel-Kuurne, og da vant han, respekt! Spesielt gøy med en triumf etter gårsdagens stang ut. Stemningen på laget er god, og vi er klare til å kjempe videre. Vuelta’n har knapt startet og vi gleder oss til fortsettelsen. Jeg har fått en god runde med massasje, fysio- og kiropraktorbehandling, og ser frem til imorgen. Hele Sky-gjengen her nede i Spania gleder seg også enormt over triumfen i Vattenfall Cyclassics i Tyskland i dag. Grattis Edvald!

12

- Et år til!

– 4. august 2011Publisert i: sykkel

En uke med morsomme gateritt i Norge er unnagjort, og neste oppgave – Danmark Rundt – er allerede godt i gang. Sykkelinteressen hjemme på berget har virkelig tatt helt av, noe rittene i Kristiansand, Sandefjord og Grimstad understreket. Maken til folkefest har jeg nesten aldri opplevd i Norge noen gang. Det var rene ”belgiske tilstander”, med tusenvis av tilskuere som koste seg langs løypa. En rekke av stjernene fra Tour de France hadde tatt turen til lille Norge, og de ble heiet frem av et entusiastisk publikum som koste seg i nydelig sommervær. I tillegg til at det var en folkefest, betyr det mye at unge, lovende norske ryttere å få prøve seg mot TdF-heltene.

Jeg vil også benytte anledningen til å skryte av arrangørene av rittene. Det er lagt ned mange arbeidstimer i forkant, og rammen rundt var fantastisk både for publikum og ryttere. Når stjernene kommer til dekket bord, med sterke arrangementer, entusiastisk publikum og strålende norsk sommervær, så vil de gjerne komme tilbake til Norge ved neste korsvei. Vi er sakte, men sikkert i ferd med å etablere en sykkelkultur og bli en sykkelnasjon. Ungdomsmesterskapet, som ble arrangert i samme trasé rett før eliten fikk slippe til, understreket dette ytterligere. I følge Kaggestad senior var det flere NM-deltagere på sykkel i år, enn det var på NM i langrenn.

I skrivende stund er jeg altså tilbake på kjente veier, i Post Danmak Rundt. Rittet startet i går og avsluttes søndag i København, der vi kjører en runde i VM løypa. I dag, på rittets andre etappe, kom jeg meg av gårde i et tremannsbrudd. Vi ble kjørt inn når det var ca 15 kilometer igjen, men det var en veldig bra gjennomkjøring for min del. Etter Danmark blir det noen dager med trening hjemme i Norge, før turen går videre til La Vuelta, bedre kjent blant nordmenn som Spania rundt.

Under gaterittet i Grimstad, ropte tilskuerne: ”Ett år til! – Ett år til!” etter oppfordring av speaker, Christian Paasche. Det var både veldig hyggelig og utrolig rørende, men jeg er likevel ganske fortrolig med at dette er det siste året som aktiv syklist for min del. Bena lystrer om dagen, og jeg er topp motivert til å avslutte sesongen, og karrieren, på en positiv måte.

Kurt Asle :-)

8

TdF-uttaket

– 24. juni 2011Publisert i: Tour de France

Jeg ble informert om uttaket et par, tre dager før det ble offentliggjort, så jeg har fått det litt på avstand nå. Skuffelsen var, og er fortsatt, veldig stor, men jeg respekterer både uttaket og den vanskelige jobben lagledelsen har hatt. Formen har vært bra de siste ukene, og jeg følte meg sterk under Sveits rundt. De siste dagene før jeg fikk beskjeden hadde jeg troen på at uttaket skulle bikke min vei, men det gjorde det altså ikke. Til en viss grad har jeg meg selv å takke, siden formen kom i seneste laget for å overbevise Team Sky-sjefene om at jeg var plassen verdig. Det som til slutt ble utslagsgivende var nok at de ville gi Ben Swift sjansen, samt at de ville holde Dauphiné Libéré-gruppen sammen, siden den gjengen allerede var godt samkjørt.

Tusen takk for all støtte fra folk som engasjerer seg på mine vegene. Jeg fikk utrolig mange meldinger fra både kjente og ukjente. Sky sender en meget sterk gruppe ryttere til Frankrike, og jeg har stor tro på at de vil lykkes. Jeg gleder meg til å følge mine lagkompiser under Touren. Med norske øyne blir det også mye å følge med på. Både Edvald og Thor virker å være i storform og vil helt sikkert være med å prege rittet helt til Champs-Élysées. Vi får inderlig håpe at Edvald blir frisk i tide og kan stille godt forberedt på start.


Selv vil jeg prøve å holde sterkt fokus på syklingen, og jeg ønsker å avslutte både sesongen og karrieren på en god måte. Nå er det Østerrike Rundt som står på programmet. Starten der går dagen etter at Touren setter i gang. Det er vel ikke til å legge skjul på at det blir litt som å sitte hjemme og drikke Munkholm mens det er en vill fest litt nedi gata… :)

Ønsker hele Team Sky, og Thor, lykke til i Frankrike!


Kurt:)

0

Sveits Rundt, og det som kommer etterpå…

– 16. juni 2011Publisert i: sykkel

Sveits Rundt er et av de største etapperittene, i kategorien under Giroen, Touren og Vueltaen. Etter seks etapper er vi nå på vei inn i den avsluttende helgen, med den lengste etappen på 222 km på programmet i morgen. Likevel er det vel ikke egentlig Sveits Rundt det dreier seg om for tiden? Sykkelinteresserte nordmenn virker langt mer opptatt av det som kommer etterpå.

Etter Luxembourg Rundt har jeg hatt en veldig god følelse. Med klart stigende formkurve og ben som lystrer når jeg svinger pisken, er det artig å kjøre ritt igjen. Jeg har aldri hatt noen problem å gjøre jobben min tidligere heller, men det er helt klart mer lystbetont å gjøre en jobb inn mot de avgjørende kilometerne av rittene. I stedet for å bli «svidd av» tidlig er jeg med inn mot finalen. Med en fotballmetafor kan du si at jeg har blitt flyttet opp fra forsvaret til midtbanen, og det hjelper på motivasjonen.

Det som alle snakker om nå er likevel Tour de France. Det er liten tvil om at det er det som gjelder, og Sveits Rundt blir bare en parentes i forhold. Hvem som kjører og hvem som blir hjemme får vi vite neste uke…

Kurt

Eldre oppføringer
reklame