Oppdrag utført!

Tour de France er over og Team Sky har klart det! Det er ca to og et halvt år siden Dave Brailsford møtte hele laget for første gang. Han åpnet med en forrykende tale, og vi rytterne satt musestille og lyttet. Han var engasjert, satte tydelige krav og fortalte oss om sin målsetning. Vi skulle bli det beste sykkellaget i verden, og vinne Tour de France med en britisk syklist innen 5 år. Jeg er den første til å innrømme at jeg var en av de som syns det var en vel høy målsetting. Men det var før jeg lærte Dave å kjenne.

Resten av historien kjenner vi. Team Sky med Bradley Wiggins var storfavoritter foran årets TdF. Mange såkalte ”eksperter” mente at Brad var for tidlig i form og at ”ingen” hadde vunnet både Dauphine og beholdt formen helt til den siste uka i Touren. Jeg tvilte aldri på det. Med Tim Kerrison og resten av gruppen bak tømmene viste jeg at dette har de styr på. Det har vært utrolig lærerikt å følge treningen og oppbyggingen opp mot ”eksamen”, men det er likevel en lettelse å ha det unnagjort. Som vi fikk erfare i fjor kan mange ting skje under disse tre ukene. Det fikk vår egen Kosta Siutsou smertelig erfare i år. Han veltet den første uka og brakk benet, og laget mistet en verdifull hjelperytter. Men de andre guttene brettet opp ermene og tok tak. Edvald og de andre hadde full kontroll og serverte Brad og Chris ”lissepasninger” som de puttet. I tillegg skal vi ikke glemme de tre etappeseirene til Cav, som var en kjempebonus. Stor lagidrett!

Team Sky hadde en ”hårete” målsetning i forkant av rittet og sitter igjen med enda mer. Jeg tror det går litt tid før alt dette synker inn og rytterne, og oss andre i laget, forstår hva vi har vært med på.

Tre uker med dramatikk og spenning er over, men nå gjelder det å holde fokus. Fellesstarten i OL går allerede på lørdag, og Edvald ligger allerede med beina høyt på ”treningssamling” med landslaget i Belgia. På lørdag skal lagkompisene, Boasson Hagen og Cavendish kjempe skulder mot skulder om OL gull!

K

Litt mindre hektisk…

”Roen” har nå lagt seg i årets Tour de France. Den kaotiske første uka er tilbakelagt, en uke som nesten alltid er preget av flere velt og tidlige exiter for mange ryttere. Ryttere som har hatt Touren som mål i flere måneder, lagt ned hundrevis av treningstimer, satt familien til side og vært på treningsleirer med laget, må se sin drøm om å skinne på sykkelsporten hovedscene bli knust. Å ryke ut av Tour de France er nok noe av det verste en syklist kan oppleve i sin idrettskarriere. Om det har vært flere velt i år enn normalt kan diskuteres, men det er mitt inntrykk at folk glemmer fort og at hvert år lett blir det ”verste året!” Nå er vi kommet inn i fjellene og kjøringen blir mer regulert og kontrollert. Rytterne begynner å kjenne det i beina og energibruken blir mer overveid. ”Kåtskapen” alle har den første uka har lagt seg og det blir ofte mer rom mellom rytterne, og med det blir det færre velt også

Noen av forhåndsfavorittene er allerede avskrevet i sammendraget, men det er fortsatt åpent. Det er lett å tenke at det fort blir Wiggins, Evans og Froom som vil stå på toppen i Paris, men mye kan skje ennå. På gårsdagens tempo gikk det over all forventning for Team Sky. Vi hadde håpet Brad skulle ta 40 sek på Cadel, og når det ble hele 1.43 min er vi overlykkelige. I tillegg fikk vi Chris opp i sammendraget, et godt kort å ha i tilfelle noe skulle skje med Brad. Tempoen indikerte nok en gang at Radio-gutta har fått rusket ut av maskineriet og blir, i tilegg til Cadel, de største utfordrerne. Menchov og Nibali kjørte vel egentlig en ok tempo, og vil fortsatt være med i kampen rett bak disse.

Siden det bare er to fjelltoppavslutninger igjen kan det nå se ut til at de tre i tet kommer til å gjøre opp om sammenlagtseieren, og det var i tillegg disse guttene som satt igjen på avslutningen opp til La Planche des Belles Filles. Etter en fantastisk førsteuke for RadioShack-Nissan-Trek var det fullstendig kaos på den etappen. Det virket som de ikke hadde noen plan om hvem de skulle kjøre for. Men de vil komme tilbake, de har et jevnt over sterkt lag i fjellene og har nå ingenting å tape. Denis Menchov, russisk tempomester fra i år, blir også spennende å følge. Selv om alt går på skinner for oss i Team Sky, tar vi ingenting for gitt. Det er mange kilometer og utfordringer som står igjen før de suser inn på Avenue des Champs-Élysées om to uker. Så den “roen” har ikke lagt seg…

Når det gjelder Edvald blir det nok mye hjelperytteroppgaver på han. Om det går som vi håper, vil Edvald være en av nøkkelpersonene for Sky-suksess i sammendraget. Med gultrøye i laget og Kosta Siutsou ute av rittet blir det dessverre få muligheter for personlig suksess for vårt norske håp. Men vi skal ikke være redd for at vi ikke vil se han. Hans norske mesterskapstrøye er lett å få øye på, og med sterke bein og mye offervilje vil han ta mange lange føringer i fronten av feltet for å beskytte den gule trøya. Slik er bare denne lagidretten.

Kurt 🙂

 

 

Klar for Touren – prolog imorgen!

I morgen braker det løs med Grand Départ i Liege i Belgia. Prologen er på 6,4 km og avvikles i sin helhet inne i sentrum av historiske Liege, start- og målby for den kjente klassikeren Liege-Bastogne-Liege. Mine favoritter i morgen er, ikke overraskende, Fabian Cancellara, som for øvrig vant prologen – også i Liege – i sin første Tour de France i 2004 foran Lance Armstrong, Team Skys egen Bradley Wiggins og outsideren Peter Sagan, som nettopp slo Fabian i prologen i Sveits Rundt.

Sykling er en utendørsidrett, og derfor kan varierende vær- og vindforhold ofte påvirke resultatet på en prolog, ettersom det er mer enn tre timer fra første rytter starter til sistemann legger i vei. Lagene får tidelt starttider til sine ryttere etter trekning, men det er opp til sportsdirektørene å plassere ut lagets ryttere på de tildelte plassene. Mange lag velger derfor å sette et par av sine gode ryttere tidlig og et par gode sent, slik at de har helgardert seg litt i forhold til eventuelle endringer i vær og vindforhold. En prolog kan virke mest som et show, men det ligger mye prestige i å ta hjem seieren. Det er også viktig for lagene å få en rytter høyt opp på sammenlagtlisten. Bilkortesjen settes opp i forhold til plasseringen på lagenes beste rytter, og dette kan være avgjørende i den hektiske første uken da mye uforutsett kan skje og sekundene tikker fort hvis bilen ligger langt bak i køen når det er behov for noe.

Edvald er, som alle vet, vår eneste norske deltaker etter at Thor måtte kaste inn håndkledet. Vi krysser fingrene for at Edvald får en god start på årets Tour, da mange av hans største muligheter kommer allerede de første dagene. Både etappeprofiler og forventet løpsutvikling for Team Sky taler til fordel for at vi kan se mye av Edvald tidlig i Touren. Her hjemme i Norge er vi bortskjemt med norske etappeseire, og vi skal absolutt ikke forvente å gjenta braksuksessen fra i fjor. Edvald er i Touren først og fremst som hjelperytter, men han kommer nok til å få et par muligheter til å kjøre for egne sjanser også. Vi får håpe villdyret våkner! 🙂

Edvald sovnet i Dubai og våknet i Oslo

Paris-Roubaix

”Helvete i nord”, ”Dronningen av klassikerne” eller ”En søndag i helvete”. Kjært barn har mange navn. Paris-Roubaix er elsket eller hatet. De fleste som kjører det elsker det, men det er alltid noen på start som er sendt ditt ufrivillig. Mange store stjerner har nektet å kjøre Paris-Roubaix opp gjennom årene, rett og slett fordi det er så tøft. Bernard Hinault vant rittet i 1981 og feiret med å kalle det for ”ren idioti”. Han stilte til start året etter også, falt syv ganger underveis og kom aldri tilbake etter det.

Mange av de som presses til start stopper på første langesone, der massørene står med matposene. Av en eller annen grunn er ikke rittet så veldig populært blant spanjoler, men som alltid, ingen regler uten unntak. Team Skys spanske håp, Juan Antonio Flecha, har i mange år vist sin styrke i dette rittet og vil også i år være med og prege løpet. Tross sin skade, viste han i Flandern Rundt at han ikke skal avskrives. Med trening på rulle holdt han oppe kondisjonen under skadeoppholdet og overasket mange, seg selv inkludert.

Løpet er så brutalt at de minste rytterne (i størrelse) holder seg borte. Unikt er det også at alle har egne sykler kun for dette rittet. Nærmest alt er forsterket. Ramme, gafler, hjul og mindre ting som gir er forsterket. Dekkene er bredere og trykket er redusert fra normalt 9 bar til 5,5 bar.

Kampen inn mot Arenberg-skogen er det ultimate infernoet en syklist kan oppleve. Jeg har snakket med mange syklister om dette og stort sett alle får frysninger nedover armene bare ved tanken. Posisjonskampen inn mot det beryktede brosteinspartiet er helt ekstrem. Du ligger på maks av hva du klarer gjennom halvtrange bygater, dundrer over to togspor og treffer de brutale steinene i 60-65 km/t. I tunnelen av folk rister det så voldsomt at en ikke ser klart. I tørrvær støver det enormt, men er det vått er det rett og slett bingo. Hver gang jeg har kjørt Arenberg blir jeg overraket over hvor brutalt det er. Og dette brosteinspartiet er bare starten på finalen.

Snakket om været har allerede pågått noen dager. Blir det tørt i år igjen, eller blir det regn og grisete. Jeg har aldri kjørt rittet i skikkelig grisevær, men har hørt historier. Man må regne med å velte minst 3-4 ganger under våte forhold! Brosteinene blir såpeglatte og kampen om posisjonene blir enda større. Noen ryttere påstår de liker regn, men jeg har heller tro på at de prøver å overbevise seg selv at de liker det.

Team Sky er godt forberedt og har et sterkt lag. Vi har ikke den, på papiret, sterkeste rytteren, men det har jo bare ett lag, Omega Quick Step med Tom Boonen. Vi har mange som kan være med i finalen, ikke minst Edvald, og  kollektivt er vi veldig sterke. I tillegg har vi med oss Servais Knaven i laglederbilen. Han er den som har fullført rittet flest ganger (16), og i 2001 stod han helt på toppen av seierspallen. Med norske øyne blir det selvfølgelig også spennende å se hva Thor og Alex kan få til.

Edvald i Arenberg

Det blir mye taktikk mot slutten av Paris-Roubaix, og som i mange sykkelritt er det ikke sikkert at den fysisk sterkeste vinner. En punktering på feil tidspunkt kan være mer enn nok til å sende selv feltets sterkeste rytter rett ut av tetkampen.

Kurt:)

Fra ski til sykkel

Vi har allerede fått kjenne på våren, i hvert fall på østlandet, med varmerekord for mars måned flere steder. Skisesongen nærmer seg definitivt slutten. Mange setter punktum etter Birkebeineren og tar så frem sykkelen i stedet. Et godt tips er å ta seg tid til å ta vare på skiene før de settes bort. Fjern smurning og sett skiene inn med glider. Da vil det være mye hyggeligere å ta de frem igjen neste vinter, og du beskytter i tillegg skisålen gjennom sommerhalvåret.

Omtrent samme prinsipp gjelder for sykkelen. Hvis du ”glemte” å gå over den i fjor høst, er sjansene store for at den trenger en service nå. Gleden og opplevelsen på den første turen blir mye bedre om sykkelen fungerer som den skal. Kroppen trenger også gjerne litt ekstra tid i overgangsperioden. Selv om sykling er en skånsom bevegelsesmåte kan den ta på kroppen når du skifter bevegelsesform. Hold tilbake på intensiteten og kjør kortere turer i startfasen. Været kan jo fortsatt by på utfordringer og det gjelder å være godt kledd. Selv om solen varmer godt i solveggen, kan en vårtur på sykkelen være frisk. Ta alltid med en regnjakke/vindjakke på lomma. Dette gjelder også for dere som tar turen til varmere strøk, som for eksempel Mallorca. Det er alltid lurt å ta på en ekstra jakke i utforkjøringene. Når man kommer ned til en treningsuke i varmere strøk har mange tendens til å kjøre seg i senk. De fleste vil ha valuta for pengene, og utnytte været. Men resultatet kan fort bli at man kjører alt for mange timer og holder alt for høy intensitet. Dette kan i verste fall føre til overbelastning og skader. Gi deg selv tid. Ikke alle turer trenger å vare hele dagen!

Hvis du har ambisjoner for sykkelsesongen så er det lurt å være litt tålmodig. Sett opp et fornuftig rammeprogram og sett deg selv noen realistiske mål. Et mål kan for eksempel være antall timer og/eller økter i uka. Det er viktig å styre intensiteten på treningene også. Her er det mange som bommer. En klassisk feil er å kjøre halvhardt hele tiden. Vær fornuftig og hold litt tilbake på langturene. På intervalløktene kan man selvfølgelig dra på noe mer, men begynn heller litt for rolig enn litt for hardt. Starter du for hardt kan du fort ødelegge hele økten. Starter du litt for rolig er det bare å legge på et ekstra drag til slutt.

Gratulerer til Anders Aukland med seier i Birken og ny løyperekord i dag!

Massespurter på Mallorca

Da er den andre treningsleiren på Mallorca over og jeg er tilbake i gamlelandet. Været var fantastisk og stemningen var på topp, under begge oppholdene.  Rytterne på laget har fått mange gode km i beina. De har stort sett kjørt rolige turer, men under det andre oppholdet kjørte enkelte noen lette intervaller.

Jeg begynner å komme inn i min nye rolle, og savner ikke de lange dagene på sykkelsetet. Støtteapparatet kjører sin mosjonstur hver dag  kl 07.00. Da jeg ble introdusert for disse turene så jeg for meg en rolig trilletur på morgenkvisten, men etter den første turen var oppfatningen en helt annen.  Turene arter seg omtrent slik:

Oppmøte på parkeringsplassen i god tid før kl syv, surrer du litt og ikke følger med, er toget gått. Etter bare noen hundre meter er farten oppe i 40km/t. Det tok meg 2 km å komme inn på hjul en av de første dagene… Når vi kommer inn i første fjell eksploderer gruppen. Jeg flyter heldigvis på formen ennå, og klarer å henge med på bakenden av feltet J. På toppen av stigningen samles vi og ser solen komme opp. Turen avsluttes med en massespurt inn mot Alcudia. Steven De Jong er stort sett uslåelig. Steven la opp for to år siden, men trener fortsatt som om han er proff, i hvert fall nesten. Vi prøvde hver dag å legge ulike taktikker for å få Steven ned fra tronen, og lenge så det håpløst ut. Men Marcus Ljungqvist og jeg hadde en plan, og på siste fellestrening før jul lyktes vi endelig. Vi ble alle enig om å kjøre ”på” Steven (alle mot han). Jeg angrep 2 km før streken, i dragsuget bak en buss. Etter hvert da bussen kjørte fra meg, var jeg alene i tet, med Steven 200 meter bak. Han hadde kjørt fra de andre og tok opp jakten. Avstanden varierte, men da jeg kunne se jeg holdt unna kom den gode følelsen. Det var nesten like stort som da jeg vant etappen i TdF. En herlig følelse, selv om det bare var på gøy.

Morgenøkt på Mallorca

En tidlig morgen sammen med Bobby Julich

Julen var tipp topp mellom stormkastene i Romsdalen. Selv om det var minimalt med snø fikk jeg noen toppturer med gode kompiser.

Nå er sykkelsesongen i gang. Edvald er på plass i Adelaide og klar for Tour de Down Under som går fra 17. Til 22. Januar. Resten av laget reiser på nye treningssamlinger og fortsetter oppladningen til vårsesongen her ”hjemme”.

K

Vintertrening – nå som trener

Jeg har så vidt begynt å venne meg til livet som sykkelpensjonist og startet en ny hverdag som Coach i Team Sky. Som mange sikkert har fått med seg allerede, så fikk jeg altså muligheten til å bli Coach i stedet for sportsdirektør. Team Sky hadde mangel på coacher, men var ganske bra besatt på sportsdirektørfronten. For min del var også stillingen som Coach mer attraktiv. Den gir meg muligheten til å jobbe veldig tett opp mot rytterne i den daglige treningssituasjonen, noe som er en viktig motivasjonsfaktor for meg. Etter en lang sykkelkarriere var det heller ikke negativt å få redusert antall reisedøgn noe.

Mine oppgaver som coach blir først og fremst å følge opp enkeltryttere. Første året vil jeg ha ansvar for seks ryttere, deriblant Edvald. Sammen med resten av coaching-gruppen setter vi opp program for disse rytterne og følger de opp i treningsarbeidet. Lars Petter er ikke en av ”mine” ryttere, han har Bobby Julich som coach, men jeg kommer til å ha litt kontakt med ham også, spesielt siden han blir en viktig treningspartner for Edvald i de periodene hvor de er hjemme i Norge. En tilleggsutfordring for meg blir selvsagt å holde bena nok i gang til at jeg kan henge med gutta på noen av langturene nå i vinter.

Jobben i Team Sky blir selvfølgelig min hovedgeskjeft, men i de periodene jeg er hjemme kommer jeg til å jobbe mye med Melkesyrefabrikken også. Melkesyrefabrikken er et nystartet test- og treningsveiledningssenter som jeg er engasjert i. Det blir en interessant tilleggserfaring å hjelpe mosjonister i form også, samtidig som jeg jobber med noen av verdens beste syklister.

Nå flytter jeg til Spania, i hvert fall for et par ukers tid, for første treningsleir før sesongen 2012. Fokus under denne samlingen blir mengde – mye mengde! – både i timer og kilometer. Det blir en ny hverdag å sitte i bilen bak, i stedet for på sykkel i treningsgruppen. Men sykkelen blir med på turen, og jeg håper å få lurt meg ut på noen treningsturer selv også.

Kurt:-)

 

Da var det over…

Min aktive sykkelkarriere fikk sitt endelige punktum da jeg trillet over målstreken under Paris-Tours i ettermiddag. Det har vært en lang og fantstisk reise, og jeg har utrolig mange fine minner å se tilbake på.

Først og fremst vil jeg takke alle som har støttet og hjulpet meg opp gjennom alle årene. Det er utrolig mange som har bidratt, og jeg er redd for å glemme noen hvis jeg skulle begynne å nevne navn. Alt fra barndomskompiser, familie, ledere managere og trofaste fans har stått på. De som har vært der vet det, og jeg setter stor pris på all hjelp og støtte. Om jeg skal nevne ett navn må det være Nina. Hun har vært der 24/7 de siste 14 årene og ofret mye.

Det har vært mange oppturer og nedturer, og jeg har alltid fått støtte av mange uansett hvordan jeg har gjort det. Høydepunkter har vært nevnt av flere de siste dagene, så det går vi ikke inn på.

Jeg kommer garantert til å savne syklingen, men gleder meg til å ta fatt på et annet liv.

I tiden videre kommer jeg primært til å jobbe som sportsdirektør i Team Sky og ved Melkesyrefabrikken, et kompetansesenter innen testing- og treningsveiledning som jeg er med på å starte opp i Oslo.

Igjen, tusen, tusen takk til alle som har fulgt meg. Takk for alle hilsener og gode ønsker for fremtiden.

Hilsen fersk sykkelpensjonist,
Kurt

Tanker rundt VM-taktikken

Det anerkjente sykkelnettstedet cyclingnews.com presenterte de ti største VM-favorittene dagen før det braket løs i København. Ikke overraskende var to av de ti rytterne på listen norske. Ingen andre land hadde to ryttere i dette celebre selskapet. Cyclingnews.com traff bra også. Seks av de ti rytterne de hadde plukket ut som favoritter endte innenfor topp ti, og, med ett unntak, var alle de ti rytterne inne blant de 17 beste. Unntaket er som alle vet Thor, som ble hindret av en velt og kom i mål nesten ni minutter bak teten. At Thor hadde vært topp ti hvis han hadde vært der fremme når spurten startet, er det vel ingen som tviler på. Hvor høyt opp på resultatlisten han kunne nådd blir jo bare spekulasjoner, og det er egentlig ikke så interessant. Det som er viktig er å belyse årsakene til at han ikke var der, og se om Norge, som lag, kunne ha gjort noe annerledes.

Flere har uttalt seg negativt om at det norske laget stilte med to kapteiner i VM. Enkelte gjorde det i forkant av VM, enda flere har gjort det etterpå. Thor er en av de som har vært kritiske til ”ansvarsfordelingen” i etterkant av rittet. Det er absolutt et betimelig spørsmål, og det er viktig at vi tar oss tid til å drøfte det. I VM kjørte vi uten radiokommunikasjon, og når vi får mat og drikke i langesonen er vi sjelden eller aldri nede ved laglederbilen heller.  Kommunikasjon med Steffen er derfor vanskelig, og alle avgjørelser må tas midt i kampens hete. Å ha to så sterke kort å spille ut skal normalt gi en stor taktisk bonus i sykling, og i en litt hardere løype er jeg overbevist om at det hadde gitt Norge en fordel. Men i den relativt flate og enkle løypen i København ble rittet langt på vei nøytralisert av den høye gjennomsnittfarten og det britiske lagets offensive kjøring. Vi kunne ikke forutsi løpsutviklingen, og var egentlig forberedt på flere seriøse angrep de siste rundene. At GB klarte å kontrollerte så til de grader var egentlig litt i overkant av hva vi trodde de hadde kapasitet til.

Min jobb var å passe på Edvald. Vi lå langt fremme i feltet da velten gikk, og jeg var derfor ikke oppmerksom på hva som skjedde med Thor. Etter at Gabba kom opp og fortalte at han ikke kunne finne Thor, prøvde vi å kalle opp den norske servicebilen for å få litt informasjon fra Steffen. Den norske bilen lå da bak gruppen til Thor og kunne derfor ikke komme opp. Hovedproblemet var at det tok en halv runde før Gabba og jeg registrerte at Thor var borte. Jeg snakket da med en kommissær og fikk vite at gruppen bak lå et minutt etter hovedfeltet. Et minutt er ikke nødvendigvis så mye når et hovedfelt skal kjøre inn en sliten utbrytergruppe. Men når en tilfeldig gruppe ryttere, som mangler både kjørestyrke og fellesinteresser, skal kjøre inn et hovedfelt som beveger seg i en snittfart på 47 km/t, ja da er det verre. I front av hovedfeltet lå hele det britiske laget og kjørte for fullt. Jeg vurderte det slik at det var sjanseløst for gruppen bak å kjøre seg opp igjen, og at verken Gabba eller jeg kunne utgjort noen vesentlig forskjell. På det tidspunktet, og med den taktikken vi hadde lagt opp til på forhånd, så var det et ganske enkelt valg å kjøre for å bringe Edvald i posisjon i finalen. Edvald fortalte i tillegg at han hadde superbein, og det gjorde valget enda enklere. At han ikke lyktes helt, som ensom norsk rytter i en kaotisk og vanskelig spurt, er en annen sak. I etterpåklokskapens ånd er det også lett å se på resultatlisten og konstatere at det nok var relativt få ryttere i gruppen bak som både hadde nødvendig kjørestyrke og interesse av å taue fjorårsverdensmesteren opp til teten igjen. Tempoverdensmester Tony Martin fra Tyskland for eksempel, som hadde lagkamerat og medaljekandidat André Greipel foran, var ikke særlig interessert i å tette luken.

Det var ikke noe enkelt valg å ikke sende ned Gabba, men det valget står jeg på. Om vi hadde fått med oss det som skjedde med en gang, kunne vi helt sikkert fått Thor tilbake. Men Thor ble ikke bare forhindret av velten, han punkterte også. Dette gjorde at han tapte enda mer tid da britene kjørte for fult.

I et tenkt scenario, hvor alle vi tre andre skulle kjøre for å bringe Thor i posisjon, så hadde vi muligens kunnet utgjort en tilstrekelig forskjell og brakt han tilbake til hovedfeltet etter velten. Men det ville utvilsomt kostet mye krefter, og vi hadde hatt begrensede muligheter til å hjelpe Thor videre og frem i posisjon foran finalen. Norge er et lite land i sykkelsammenheng og med kun fire ryttere er mulighetene for å spille ut kort før finalen svært begrenset. Vi er så heldige at vi har to norske syklister i verdensklasse. Da får vi svelge den litt bitre pillene det er at vår litt åpne taktikk ikke alltid leder oss frem til plassene på podiet. Vi må ta valg der ute under stress og kaotiske forhold. Jeg kan jo også se at mange vil mene at vi skulle handlet annerledes, men om Edvald hadde vært noen meter lengre frem i spurten og tatt medalje hadde vi ikke hatt denne diskusjonen. Edvald tok uansett den fjerde beste plasseringen i norsk VM historie, selv om det er en veldig mager trøst da vi hadde to gullkandidater.

Til slutt vil jeg takke alle de fremmøtte nordmenn for den utrolige støtten de ga oss. Sånn sett kunne jeg ikke fått en bedre VM-avslutning.

Kurt:)

VM-feber!

Da er det ikke mange dagene til VM i København. Min profesjonelle sykkelkarriere startet på sett og vis da jeg ble U23-verdensmester i San Sebastian i 1997, så det skal bli fint å avslutte den med et VM, nesten på hjemmebane. Riktignok skal jeg sykle ritt etter 25. september også, mitt siste ritt blir Paris-Tours 10. oktober, men med familie og venner og veldig mange norske sykkelentusiaster på plass i København blir det en fin markering og helt sikkert et emosjonelt farvel med en aktiv idrettskarriere som har betydd utrolig mye for meg.

Etter å ha blitt U23-verdensmester i ’97 stilte jeg i mitt første senior-VM i Valkenburg året etter. Som eneste nordmann, i en hard løype og under ufyselige forhold, ble det litt for tøft det året, men etter hvert har det blitt en del VM, og mange gode minner. Best husker jeg nok Salzburg i 2006, som endte med 13. plass etter spurt i en større gruppe, og Mendrisio i 2009, da jeg lenge hang med en stadig mindre tetgruppe, og kom inn til 12. plass.

De siste ukene har jeg vært i Belgia. Kjørt Kermesse-ritt og trent knallhardt. Nå har Edvald, Gabriel og Thor også sluttet seg til, og vi kjører den siste langturen i morgen sammen før vi setter kursen for København. Alle er i godt slag og vi gleder oss veldig til søndag.

Thor beviste i fjor at det er mulig å vinne, selv om man kommer fra et lite land som kun er representert med tre ryttere. I år er vi fire, og to mann som, på en god dag, skal kunne kjempe om tittelen. Thor kan bli historisk, som bare den sjette rytteren gjennom tidene som har forsvart regnbuetrøyen. Edvald har vist en god form helt siden de to etappeseirene i Frankrike. Alt ligger til rette for en fantastisk folkefest i Københavns gater, sett med norske øyne:)

Vi sees!