Sporten

Paris-Roubaix

”Helvete i nord”, ”Dronningen av klassikerne” eller ”En søndag i helvete”. Kjært barn har mange navn. Paris-Roubaix er elsket eller hatet. De fleste som kjører det elsker det, men det er alltid noen på start som er sendt ditt ufrivillig. Mange store stjerner har nektet å kjøre Paris-Roubaix opp gjennom årene, rett og slett fordi det er så tøft. Bernard Hinault vant rittet i 1981 og feiret med å kalle det for ”ren idioti”. Han stilte til start året etter også, falt syv ganger underveis og kom aldri tilbake etter det.

Mange av de som presses til start stopper på første langesone, der massørene står med matposene. Av en eller annen grunn er ikke rittet så veldig populært blant spanjoler, men som alltid, ingen regler uten unntak. Team Skys spanske håp, Juan Antonio Flecha, har i mange år vist sin styrke i dette rittet og vil også i år være med og prege løpet. Tross sin skade, viste han i Flandern Rundt at han ikke skal avskrives. Med trening på rulle holdt han oppe kondisjonen under skadeoppholdet og overasket mange, seg selv inkludert.

Løpet er så brutalt at de minste rytterne (i størrelse) holder seg borte. Unikt er det også at alle har egne sykler kun for dette rittet. Nærmest alt er forsterket. Ramme, gafler, hjul og mindre ting som gir er forsterket. Dekkene er bredere og trykket er redusert fra normalt 9 bar til 5,5 bar.

Kampen inn mot Arenberg-skogen er det ultimate infernoet en syklist kan oppleve. Jeg har snakket med mange syklister om dette og stort sett alle får frysninger nedover armene bare ved tanken. Posisjonskampen inn mot det beryktede brosteinspartiet er helt ekstrem. Du ligger på maks av hva du klarer gjennom halvtrange bygater, dundrer over to togspor og treffer de brutale steinene i 60-65 km/t. I tunnelen av folk rister det så voldsomt at en ikke ser klart. I tørrvær støver det enormt, men er det vått er det rett og slett bingo. Hver gang jeg har kjørt Arenberg blir jeg overraket over hvor brutalt det er. Og dette brosteinspartiet er bare starten på finalen.

Snakket om været har allerede pågått noen dager. Blir det tørt i år igjen, eller blir det regn og grisete. Jeg har aldri kjørt rittet i skikkelig grisevær, men har hørt historier. Man må regne med å velte minst 3-4 ganger under våte forhold! Brosteinene blir såpeglatte og kampen om posisjonene blir enda større. Noen ryttere påstår de liker regn, men jeg har heller tro på at de prøver å overbevise seg selv at de liker det.

Team Sky er godt forberedt og har et sterkt lag. Vi har ikke den, på papiret, sterkeste rytteren, men det har jo bare ett lag, Omega Quick Step med Tom Boonen. Vi har mange som kan være med i finalen, ikke minst Edvald, og  kollektivt er vi veldig sterke. I tillegg har vi med oss Servais Knaven i laglederbilen. Han er den som har fullført rittet flest ganger (16), og i 2001 stod han helt på toppen av seierspallen. Med norske øyne blir det selvfølgelig også spennende å se hva Thor og Alex kan få til.

Edvald i Arenberg

Det blir mye taktikk mot slutten av Paris-Roubaix, og som i mange sykkelritt er det ikke sikkert at den fysisk sterkeste vinner. En punktering på feil tidspunkt kan være mer enn nok til å sende selv feltets sterkeste rytter rett ut av tetkampen.

Kurt:)

Tanker rundt VM-taktikken

Det anerkjente sykkelnettstedet cyclingnews.com presenterte de ti største VM-favorittene dagen før det braket løs i København. Ikke overraskende var to av de ti rytterne på listen norske. Ingen andre land hadde to ryttere i dette celebre selskapet. Cyclingnews.com traff bra også. Seks av de ti rytterne de hadde plukket ut som favoritter endte innenfor topp ti, og, med ett unntak, var alle de ti rytterne inne blant de 17 beste. Unntaket er som alle vet Thor, som ble hindret av en velt og kom i mål nesten ni minutter bak teten. At Thor hadde vært topp ti hvis han hadde vært der fremme når spurten startet, er det vel ingen som tviler på. Hvor høyt opp på resultatlisten han kunne nådd blir jo bare spekulasjoner, og det er egentlig ikke så interessant. Det som er viktig er å belyse årsakene til at han ikke var der, og se om Norge, som lag, kunne ha gjort noe annerledes.

Flere har uttalt seg negativt om at det norske laget stilte med to kapteiner i VM. Enkelte gjorde det i forkant av VM, enda flere har gjort det etterpå. Thor er en av de som har vært kritiske til ”ansvarsfordelingen” i etterkant av rittet. Det er absolutt et betimelig spørsmål, og det er viktig at vi tar oss tid til å drøfte det. I VM kjørte vi uten radiokommunikasjon, og når vi får mat og drikke i langesonen er vi sjelden eller aldri nede ved laglederbilen heller.  Kommunikasjon med Steffen er derfor vanskelig, og alle avgjørelser må tas midt i kampens hete. Å ha to så sterke kort å spille ut skal normalt gi en stor taktisk bonus i sykling, og i en litt hardere løype er jeg overbevist om at det hadde gitt Norge en fordel. Men i den relativt flate og enkle løypen i København ble rittet langt på vei nøytralisert av den høye gjennomsnittfarten og det britiske lagets offensive kjøring. Vi kunne ikke forutsi løpsutviklingen, og var egentlig forberedt på flere seriøse angrep de siste rundene. At GB klarte å kontrollerte så til de grader var egentlig litt i overkant av hva vi trodde de hadde kapasitet til.

Min jobb var å passe på Edvald. Vi lå langt fremme i feltet da velten gikk, og jeg var derfor ikke oppmerksom på hva som skjedde med Thor. Etter at Gabba kom opp og fortalte at han ikke kunne finne Thor, prøvde vi å kalle opp den norske servicebilen for å få litt informasjon fra Steffen. Den norske bilen lå da bak gruppen til Thor og kunne derfor ikke komme opp. Hovedproblemet var at det tok en halv runde før Gabba og jeg registrerte at Thor var borte. Jeg snakket da med en kommissær og fikk vite at gruppen bak lå et minutt etter hovedfeltet. Et minutt er ikke nødvendigvis så mye når et hovedfelt skal kjøre inn en sliten utbrytergruppe. Men når en tilfeldig gruppe ryttere, som mangler både kjørestyrke og fellesinteresser, skal kjøre inn et hovedfelt som beveger seg i en snittfart på 47 km/t, ja da er det verre. I front av hovedfeltet lå hele det britiske laget og kjørte for fullt. Jeg vurderte det slik at det var sjanseløst for gruppen bak å kjøre seg opp igjen, og at verken Gabba eller jeg kunne utgjort noen vesentlig forskjell. På det tidspunktet, og med den taktikken vi hadde lagt opp til på forhånd, så var det et ganske enkelt valg å kjøre for å bringe Edvald i posisjon i finalen. Edvald fortalte i tillegg at han hadde superbein, og det gjorde valget enda enklere. At han ikke lyktes helt, som ensom norsk rytter i en kaotisk og vanskelig spurt, er en annen sak. I etterpåklokskapens ånd er det også lett å se på resultatlisten og konstatere at det nok var relativt få ryttere i gruppen bak som både hadde nødvendig kjørestyrke og interesse av å taue fjorårsverdensmesteren opp til teten igjen. Tempoverdensmester Tony Martin fra Tyskland for eksempel, som hadde lagkamerat og medaljekandidat André Greipel foran, var ikke særlig interessert i å tette luken.

Det var ikke noe enkelt valg å ikke sende ned Gabba, men det valget står jeg på. Om vi hadde fått med oss det som skjedde med en gang, kunne vi helt sikkert fått Thor tilbake. Men Thor ble ikke bare forhindret av velten, han punkterte også. Dette gjorde at han tapte enda mer tid da britene kjørte for fult.

I et tenkt scenario, hvor alle vi tre andre skulle kjøre for å bringe Thor i posisjon, så hadde vi muligens kunnet utgjort en tilstrekelig forskjell og brakt han tilbake til hovedfeltet etter velten. Men det ville utvilsomt kostet mye krefter, og vi hadde hatt begrensede muligheter til å hjelpe Thor videre og frem i posisjon foran finalen. Norge er et lite land i sykkelsammenheng og med kun fire ryttere er mulighetene for å spille ut kort før finalen svært begrenset. Vi er så heldige at vi har to norske syklister i verdensklasse. Da får vi svelge den litt bitre pillene det er at vår litt åpne taktikk ikke alltid leder oss frem til plassene på podiet. Vi må ta valg der ute under stress og kaotiske forhold. Jeg kan jo også se at mange vil mene at vi skulle handlet annerledes, men om Edvald hadde vært noen meter lengre frem i spurten og tatt medalje hadde vi ikke hatt denne diskusjonen. Edvald tok uansett den fjerde beste plasseringen i norsk VM historie, selv om det er en veldig mager trøst da vi hadde to gullkandidater.

Til slutt vil jeg takke alle de fremmøtte nordmenn for den utrolige støtten de ga oss. Sånn sett kunne jeg ikke fått en bedre VM-avslutning.

Kurt:)