Det er servert, VIF….!

En spådom:

Når en ser hva Molde har på gang, dvs ikke veldig mye…etter at krydderet har forsvunnet, er de nokså menneskelige. At de snublet gullet hjem med en haug skranglete uavgjorte, bør ikke imponere mange. Om de ikke kjøper noe gromt nå i løpet av vinduet, er de en håndterlig konkurrent, uansett OGSs golden touch.

Rosenborg sjangler videre, uten særlig mål og mening…og ser heller ikke ut som…Rosenborg. Ikke veldig mye å bli skremt av lengre.

Aafk er faktisk mere å se opp for, om de klarer å hanke inn en målscorer…noe de sannsynligvis ikke klarer. Nok en konkurrent som bør kunne holdes i sjakk.

Brann er Brann. Derfor er de lite å være nervøse for.

Viking…de er fucked. En stall som aldri funker som et fellesskap…og en sjef som helst ikke vil brys med det som følger med jobben. Det kan jo ikke gå.

TIL har forutsetninger til topp-plass, men er som tørrfisk…vanskelig å banke liv i. Evig medaljekandidat…men… ikke noe gull på dem.

LSK har noe på gang….men det snør nok oppover den dagen Per Berg får gullmedaljen sin. Ikke på min værmelding i år, heller.

Resten av feltet, FFK, Stabæk, Sogndal, Odd, FKH, Sandnes/Ulf har for mye handicap…noen er allerede i dødens. Gull? Nei.

Det vil altså si at VIF faktisk har alle muligheter. Med 2-3-4 forsterkninger, som ikke er hverken urealistisk eller umulig, vil laget kunne være helt der oppe, øverst. Siste sesongen var ikke så helgæern, egentlig…en målscorer ville ha gitt de poengene som skapte gapet opp. Det sier forsåvidt like mye om Tippeligaen som om VIF. Vålerenga slipper ikke inn mye mål…de har bra keeper…og power i Ogude…ballsikre folk på midten…talenter som faktisk KAN løfte laget enda et hakk…

Nøkkelen (som alle leter etter) blir en målscorer. Djurdic kan være den VIF trenger…og VIF kan være klubben han trenger. En goalgetter av Moa-kaliber…og vips…VIF kan ta en Molde. Molde vant fordi de leverte relativt bra, samtidig som Tippeligaen nå faktisk suger.

Det er servert!

En varslet suksess.

Jeg har ikke helt sansen for Turbo-Stordalens heseblesende evangelisering av prosjektene sine…han selger nok fantastisk, men det blir mye egotripp over det.
Derfor blir dette stykke et balanseringsnummer fra min side. Fotball betyr mye for meg, og afrikansk fotball, litt ekstra.
Med håp om å ikke legge altfor mye press på en ung Dakar-kars skuldre vil jeg varsle en suksess. Som kan utfolde seg i norsk fotball.

Jeg føler meg vel hjemme i Dakar, etter mange år, mange besøk der nede, på den vestligste spissen av Afrika. Fotball er en stor del av livet for mange, som her hjemme.
Mange lever og drømmer, med fotball i hodet. Noen få, veldig få, får dem oppfylt. Det er mye som skal klaffe på en gang for å oppnå det.
Midt i byen finner vi Malicks, min afrikanske «brors» akademi. Det er et bevisst valg at det ligger der, midt i byen.
Mange akademier har plassert seg langt utenfor byen, slik vil de skjerme seg, og spillerne, fra oppmerksomhet og distraksjoner.
Det blir en slags beskyttet leir, en ny betydning av «Konsentrasjonsleir», der de kan konsentrere seg om seg sjøl. Dette vil ikke Malick.
Ved å være midt i livet, blant alle problemer og episoder, vet gutta hvor de kommer fra, hva de er, hva de kan oppnå…hvor godt de egentlig har det.
De lærer mere om ansvar…må ta avgjørelser selv også. Når andre tar regien over alt, kan man lett ende som en slags klient.

Vel, altså. Akademiet har etterhvert fått en solid struktur, sportslig, med de beste trenere, metoder, treningsforhold (foreløpig leide), forpleining, skole (under utvikling), og
ikke minst, rekruttering. Nå ligger nokså knallharde krav i bunnen: Hurtighet, teknikk, fysikk MÅ støtte opp talentet.

Nok om bakgrunnen. En spiller jeg har sett siden han var 13-14, MOHAMED GUEYE, et «produkt» fra Malicks hånd, er nå i Fredrikstad..har vært der i snaut 3 mnd.
Han har en verktøykasse av egenskaper som vil gjøre han til en toppspiller, det vil jeg spå.
Foruten teknikken, farten, fysikken, smartnessen, har han denne psyken, som Mame Biram, en X-faktor.
Han er sikker og trygg på seg sjøl, på en naturlig, likefram måte. Ønsker alltid å bli bedre, lære noe mer. Har ikke divatendenser, sosialt trygg og smart.
Ved å signere for FFK, en klubb som har vist at de tror på unge spillere, vil han få en ideell arena å utvikle seg i.
At gutten har hatt mange liebhabere, kan vi ta senere…FFK og Mohamed blir en match made in heaven.
Som spiller har jeg tenkt han minner om Nani…frekk og teknisk, som kan gå og utfordre begge veier…nesten alltid fremover…like god med begge føtter…finner rom og vei.
Ordentlige pasninger og skudd.
En Nani, altså. Forleden tenkte jeg enda litt lengre. Mohamed har faktisk mye av stilen og måten til Dagfinn Enerly. Jeg har selv hatt fornøyelsen av å spille
mot (og noen gange med, på drillepartyer i Veitvet-hallen) noen av Enerly-brødrene.
Farta, frekkheten, evnen til å utfordre og komme rundt…pasningene..skuddene..det er Mohamed, det! Som Dagfinn E.

Mitt håp, og min tro, er at Mohamed vokser til å bli en topp spiller i FFK. For så å gå til en topp klubb i Europa. Han er Star Material.

Jeg tror han når lengre enn Mame.

Maskiner. Premier Quality.

Man U er en maskin som er satt sammen av deler som er nøye utvalgt og kvalitetssikret. Sjefen har håndplukket dem, prøvd, slipt og trimmet dem…noen er sendt til underleverandører for justering og polering, før retur til Old Trafford. Noen deler har blitt så raffinerte og utviklet, og har ekspandert til en størrelse og kvalitet som ikke lenger passer i maskinen. Disse har blitt solgt ut, for å hindre at Unitedmotoren skal kunne skjære seg. Ingen deler er viktigere enn motoren i seg sjøl.

Chelsea og Man C har kunnet og villet kjøpe dyre og ferdigutviklede deler til sine maskiner. Glinsende, strøkne komponenter er kjøpt inn fra øverste hylle, for å skape den råeste motoren. Verks-sjefene er også headhuntet fra andre toppfirmaer til toppgasjer. De vil nok få maskinene til å funke, etterhvert til toppnivå, men det tar nok mere tid enn man skulle tro.

Arsenal kjører også den mere «gjør det selv»-aktige metoden. Men de har fått for mye rusk i maskineriet. Særlig når de måtte selge de eksklusive forgasserne sine i all hast. Sjefen der har også glemt å sjekke bremsene, det går nesten bare framover.

Liverpool-maskinen er satt sammen av deler som ikke er kompatible, som vanlig. Der klør de seg alltid i huet og lurer på hva som ikke stemmer…og håper det ordner seg neste år.

Tottenham sin motor har bivirkninger. Den gir tilhengerne psykiske traumer. Den er som et blinklys. Virker-Virker ikke-Virker-Virker ikke.

Let the race begin.

Andrè Senghor.

Andrè Senghor er igjen i vinden i kalde nord. Aafk gjør sitt for å kapre denne lange storscoreren fra Senegal.
Ett år eldre enn kameraten Mame Biram Diouf. De var begge juniorer hos Malick Diop i Dakar, spilte for Jaraaf, storklubben i byen.
På en rusletur i varmen, mellom noen kamper så jeg (og noen andre fotballturister) et lag trene på grusbanen i Medina…det var juniorlaget til Jaraaf. Treneren, en freshere utgave av Bob Marley, kjørte en bra økt, avansert på alle vis. Gutta var bra…mange typer på ett brett. En av dem spilte med lue…i 40 varme. Han hadde en enorm power og vilje i spillet sitt. Rask var han også. Han fikk bruk for lua seinere, for det var Mame Biram Diouf. Bare 16 og et halvt år gammel, men en kunne se at det kunne bli saker av den karen.
Han spilte på topp med en annen fyr, lang og hengslete…en veldig uafrikansk spiller. Det var noe magisk og uvanlig ved han. God til å drible, tross lengden..skuddfot og hodespill var også på stell. Det var Andrè Senghor.

Fra den dagen har Malick, treneren vært min afrikanske bror…en fascinerende fyr, med fotballkunnskaper og fantasi som ikke står tilbake for noen andre jeg har truffet. Hans far var Senegals Odd Iversen, en legende. Selv hadde han vært proff i Europa..både Nantes og Lazio var klubber han rakk å spille i, før han dessverre måtte kaste inn håndkledet med en lungesykdom som ikke all verdens leger kunne ordne. «Du får bli trener istedet!» sa Laziotreneren til 22 årige Malick. Og etter en obligatorisk sørgeperiode over den crashede spillerkarrieren, ble han trener. Har avlagt den beste diplomoppgaven i Senegals trenerprogram, og er en herlig fyr.

Vel. Mange er spillerne som kommer til å bli kjente navn etter en tid hos Malick, det er det lav odds på. Men Andrè Senghor, altså. Han fikk en annen vei enn Mame, som dro til Norge…Molde og Man United. Andrè ble kjøpt av en klubb i Dubai, Al Ain…gode penger og profftilværelse. Systemet der var ikke perfekt, kun 3 utenlandske spillere kunne meldes opp hver sesong. Andrè ble leid ut til Syria, Al Karame. Der ble han en hit…smalt inn mål på bestilling. Uten at det ble spill i klubben som hentet han. Nytt leieopphold, denne gangen i Raja Casablanca, i Marokko. Der elsket de denne lange storscoreren. Han ble kalt «Adebayor», han minnet mye om han. Han scorte mye der også, i en liga hvor det er vanskelig å score. Endel interesse fra Europa var det, bl a var VIF nede og så han. De valgte istedet Shelton, dem om det.
Andrè kom tilbake til Al Ain, og fikk spille der. Fortsatt med mye nettsus. De valgte å selge han til nyopprykkede Bani Yas, hvor pengene satt løst. To sesonger har det blitt der, med toppscorertittelen reservert og limt til navnet hans.
Han har hatt muligheter til å dra til Europa, men har blitt bedøvd av oljedollars i Dubai, det har ikke vært noen straff å være der, akkurat.
Men nå er kanskje tida for å dra…en landslagsplass på Senegals for tida veldig sterke lag, krever spill i Europa.

Gutten har en enorm personlighet…en slags koselig selvsikkerhet…trygghet på seg sjøl. En litt mykere utgave av Zlatan.
Kommer han til Tippeligaen, vil han bli en attraksjon. En spiller som kan putte 25+ mål.

Han er rask som Mame Biram Diouf. Han er bedre i lufta enn Djiby Fall. Han er teknisk som Pape Diouf. Og ikke minst. Han er en goalgetter.

Jeg håper vi får se han i Tippeligaen.

Seriegull til salgs-eller «12 rette»…?

I den fartsfylte overgangen til Pape Pate Diouf fra Molde til FCK er det mange som rister på hodet av salget. Man mener MFK «selger gullet før bjørnen er skutt».
Dette med suksess for klubber er enda tydeligere i Afrika, enn i Norge. Der bygges jo lag mye raskere, og når en klubb gjør suksess, med gode spillere, er det jevngodt med rasering. Større klubber (evt) i Afrika, eller fra Europa plukker godbitene, og trener/klubb må starte igjen. Økonomisk nogenlunde på beina, men på sportslig tynn is. Det er jo ganske effektiv spillerutvikling, slik uten sikkerhetsnett.
Dette er jo på godt og vondt. Nye talenter får plass å boltre seg på, i motsetnig til i f eks Norge, hvor de må vente altfor lenge på sjansene. Man har da fått eksempler på 26 år gamle «talenter», med både piggsveis og overstegsfinter.
Man kan se en viss forskjell på Nord-Afrika og «svarte» Afrika. De store klubbene i Egypt, Tunis og Marokko, har høyere gjennomsnittsalder enn lenger ned i Afrika. Lønninger og status er nesten på høyt europeisk nivå. Det er vanskelig å dra en topp spiller fra f eks AlAhly i Egypt ut av den vel betalte tryggheten der, til f eks Europa. De hentet jo gærningen Zaki til England, men diamantene fortsatte i skjul i Egypt. De beste spillerne lar Europa være Europa.

Jeg har sansen for OGS sin fryktløse innstilling i byggingen av Molde. Han stoler på at han får inn nye folk i rollene han dyrker. Det vil betale seg over tid. Og bunnlinja vil bli relativt grei, som bonus.

Gullsko

Gleden ved et spesielt par sko kjenner vi vel alle til. Og et bra par fotballsko kan gi en fotballspiller, ung eller gammel, samme lykkefølelse som Cheryl Cole eller Victoria Beckham får av et par Galliano sko med diamanter på. Al Bundy kan også skrive under på viktigheten av sko.
Jeg husker enda det første ordentlige skoparet jeg fikk frie hender til å kjøpe, som småguttespiller. Busstur inn til Arendal, rask gange bort til Brekke Sport og hjertebank foran hyllene med det ypperste av lærvarer med knotter. Valget var nokså enkelt. PUMA Johan Cruyff, i kenguruskinn, med et oransje felt ved ankelen. Dyreste skoen i byen, men skal det være så skal det være…Karrieren på banen skulle ikke stå på skotøyet, nei. Hjemturen foregikk i lett koma, og så bar det på trening. Alt stemte tilsynelatende med disse skoa, de skuffet ikke. Første uka fikk de plass ved puta, med sin duft av premium leather…som en første kjærlighet. Uforglemmelig den dag i dag, takker enda min far som gav meg den usigelige gleden dette gav.
Forleden fikk jeg litt deja vu, i Oslo, hos landets beste fotballshop, Torshov Sport. Gutter er gutter, heter det jo…og her var jeg med noen karer som ennå har evnen til å se lykken i et par bra fotballsko. Molde FK var i byen mellom Odd-kampen og Ullevaal-møtet med VIF. Pape og Makhtar, pluss kompisene Angan og Chima, fant veien til Torshov, og var som smågutter igjen ved hyllene med delikatesser i skinn. Selv om de spiller for Molde, har de ikke noe Bondevik-alvor over seg, Senegal-gutta «mine»…og butikken ble satt litt opp/ned for en stund, med smil og latter fra både gutta og staffen hos Torshov Sport. Etter endel om og men hadde de funnet favorittene sine. I ærefrykt for «Ole», legendtreneren sin, bar det i habilt tempo tilbake til hotellet med dagens fangst. 4 toppspillere med 8 mobiltelefoner får faktisk plass i en liten Audi A2, viste det seg. Et frynsegode ved å være fotballspeider er å bli kalt «Mr Jon», det henger ved ennå…tilogmed Essediri, som nå snakker norsk, endog nær perfekt nordlending-dialekt, holder fast ved det navnet. Jeg synes det er fantastisk å se hva gutta får til på banen, men det er også herlig å se at de har landet i den norske virkeligheten, på sin egen, litt dansende måte.
Og Skoa? De må jo ha vært bra. 4 mål på Pape og 1 tunnel og 1 mål av Makhtar. Livet er herlig.