Mitt Premier League-år

Her kommer noe av det jeg husker best fra Premier League i 2011.

Gary Speed: Vi snakket om hvor elendig maten i presserommet på Anfield var. Dårlig stekt lasagne og lite fristende pommes frites var ikke noe som fenget smaksløkene. Maten havnet imidlertid fort i skyggen av en nyhet. En tragisk nyhet. De gule varslene for «breaking news» på Sky Sports News handler ofte om en skadet spiller eller noe som er sportslig relatert. Men de lyste opp med budskapet om at Gary Speed var funnet død.

Ryktene svirret nærmest umiddelbart. Fort virket det klart at waliseren hadde tatt sitt eget liv. Sjeldent har jeg opplevd at Premier League-sirkuset har blitt preget så sterkt. Bildene av en gråtende Shay Given, draktene som ble hengt opp utenfor Goodison Park og måten Leeds-supporterne hyllet en legende utenfor Elland Road, er alle øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Ekstra spesielt var det at vi fikk være med på over 200 norske Leeds-fans’ samling før Speed ble hedret i forkant av hjemmemøtet med Millwall.

Wayne Rooneys perlemål: Jeg spurte på Twitter om hva folk husker best fra Premier League i 2011. Mange kom med enkeltkamper og minneverdige øyeblikk. Det som ble nevnt flest ganger var Wayne Rooneys drømmescoring i Manchester-derbyet.

Og man kan vanskelig argumentere i mot for at målet ikke står igjen som noe spesielt fra dette året. Scoringen var ikke bare sjeldent vakker, den var også svært viktig for Manchester United i kampen om ligagullet. Etter kampen kunne ikke Roberto Mancini annet enn å hylle Rooneys kunststykke.

Manchester City: I 2009/2010-sesongen opplevde Manchester City å bli slått av storbror United i sluttminuttene hele tre ganger. De lyseblå har brukt 2011 til å viske ut maktforholdene i Englands tredje største by. City slo ut Alex Fergusons menn ut av FA-cupens semifinale, og det var bare starten på en vellykket vår, som de har tatt med seg videre inn i denne sesongen. Mesterliga-eventyret ble kortvarig i denne omgang, men de har markert seg i Premier league med et spill som har vært på et annet nivå enn de andre topplagene. Manchester United står med identisk poengsum, men City har spillemessig vært betraktelig bedre. Smadringen av rødtrøyene i Manchester-derbyet på Old Trafford var imidlertid noe alle måtte gni seg i øynene over. For som City-fansen synger; «It could have been ten».

Blackburn-Arsenal: Dette var ikke bare en vanvittig affære på banen, men i timene før avspark demonstrerte Blackburn-fansen for å få fjernet Steve Kean. Alle virket enige om at manageren måtte bort.. helt til vi møtte den etter hvert så kjente «Dioufmannen». Den nykomponerte Diouf-sangen og måten han støttet Steve Kean på, er noe av det mest merksnodige, uvirkelige og spesielle jeg opplevde i hele 2011.

8-2: Manchester United regelrett knuste Arsenal etter alle kunstens regler på Old Trafford. Det er imidlertid pressekonferansen med Arsene Wenger i etterkant jeg husker best. Blikket og kroppsspråket til franskmannen talte for seg. Han burde egentlig ikke tatt seg bryet med å si noe som helst. Et engelsk presse hadde i flere uker allerede stilt spørsmål ved Wengers tropp og overgangspolitikk. Med et skadeskutt mannskap hadde han blitt fullstendig ydmyket av Manchester United. Avisene var ikke nådige dagen med Wenger etter stortapet.

– Jeg er en offentlig person, og det er noe jeg må akseptere, sa Wenger før han satte seg på bussen tilbake til London.

Kenny Dalglish: Før sesongstart satt jeg Liverpool på fjerdeplass i Premier League. For øyeblikket føler jeg meg ikke helt sikker på at forhåndstipset går inn, men Dalglish har uansett utrettet mye siden han gjorde comeback i januar. Kanskje mest av alt med det som skjer utenfor banen.

Med «King Kenny» framstår Liverpool igjen som en samlet enhet, noe som var alt annet enn tilfellet når Roy Hodgson styrte en vaklende Anfield-skute. Scouserne står sammen, har troen på det de driver med og har solide eiere. Det er gode ting å ta med seg inn i 2012.

Fernando Torres: Spanjolen knuste Liverpool-fansens hjerter da han meldte overgang til Chelsea på «Deadline Day» i januar. Tilfeldighetene skulle ha det til at Torres debuterte mot sin tidligere arbeidsgiver. Spissen så livredd ut der han entret Stamford Bridge for første gang i blått. De fleste trodde at Torres’ puslete og svake forestilling bare var et engangstilfelle. Rekordkjøpet har imidlertid vært en skygge av seg selv det siste året, og spillegleden, rykket og effektiviteten er fullstendig fraværende. For ikke lenge siden var han kanskje verdens beste spiss. Nå framstår han som kanskje den største Premier League-floppen noensinne.

Hva husker du best fra Premier League i 2011? Kom med dine minner i kommentarfeltet! 

 Twitter: JonMartinH

 

United taper store pengesummer

For Manchester United er det ikke bare en sportslig skandale å bli slått ut av gruppespillet i Mesterligaen.

Når Premier League-klubbene spiller bortekamper i Europa, pleier de å reise rett hjem når dommeren har blåst av oppgjøret. I går kveld ville nok Manchester United-spillerne helst bare gjemme seg i de sveitsiske alpene.

I en gruppe der man konkurrerer med Benfica, Basel og Otelul Galati, er det ikke noe annet enn en skandale for rødtrøyene at de ikke har tatt seg videre. Dette vil også få betydning for klubben utenfor banen.

Her er noen grunner som kan skyldes Manchester United Mesterliga-exit, i tillegg til hvilke konsekvenser det vil få:

  • Økonomisk: Så vidt meg bekjent, budsjetterer Glazer-familien med at Manchester United minst skal spille seg til semifinalen av Mesterligaen hver eneste sesong. Med en milliardgjeld som henger over klubben, er det å bli slått ut av gruppespillet også alvorlig pengemessig. Selv om de ble rundspilt av Barcelona i finalen i mai, var det likevel United som fikk størst del av TV-inntektene. Også her taper de massevis av pundsedler nå. I fjor fikk de over 400 millioner kroner av TV-kaken.
  • Mangel på forsterkninger: Alex Ferguson har lenge snakket om at det ikke er ”value in the transfer market”. Likevel stiller de fleste seg spørrende til at han ikke har forsterket et lag som åpenbart har mangler. Manchester Uniteds midtbane savner kreativitet, lederegenskaper, målfarlighet og tempo. Tom Cleverley var strålende tidlig i sesongen, men hans skadeproblemer har gjort at de har fått lite glede av ham. Sammenlikner du de andre topplagenes sentrale midtbanet mot Uniteds, kommer de regjerende Premier League-mesterne relativt dårlig ut. Darren Fletcher, Michael Carrick, Anderson og Tom Cleverley er klubbens beste menn i posisjonen. Chelsea har for eksempel Frank Lampard, Raul Meireles, John Obi Mikel og Michael Essien. Tottenham har blant andre Scott Parker, Luka Modric, Rafael van der Vaart og Sandro. Byrival City har midtbanemenn som får den røde delen av Manchester til å bli misunnelig.
  • For mange rutinerte forsvant: I sommer forlot Edwin van der Sar, Paul Scholes, Wes Brown og John O’Shea klubben. Gary Neville la opp tidlig i 2011. Bortsett fra den nederlandske keeperlegenden, var det ingen av de andre som preget Manchester United voldsomt forrige sesong. Men det er snakk om spillere som hadde en vinnermentalitet få andre kan skilte med. De hadde vunnet alt – mange ganger – under Ferguson. Selv om Phil Jones og Ashley Young muligens gir laget mer kvalitet i utgangspunktet, har de samtidig ikke den samme vinnerkulturen drillet inn.

 Manchester United imponerte mange tidlig i sesongen, men etter at de ble slaktet av byrival City, har de haltet seg videre i Premier League. Samtidig har de en egen evne til å slå tilbake, og det blir sannsynligvis synlig i ligaen framover.

Det viktigste for begge Manchester-klubbene nå blir å takle dette best mulig psykisk. For det kan ikke være enkelt å riste av seg en skuffelse så stor som en tidlig exit faktisk er.

Presset øker på Villas-Boas

En utenlandsk manager får fort merke kjøret i engelsk presse. Det kan gjøre Andre Villa-Boas’ Chelsea-liv kortere.

For meg har Andre Villas-Boas vært et frisk pust i Premier League. Hver helg møter jeg de ulike managerne på pressekonferanser før og etter kamper, og her er portugiseren i en klasse for seg – samme om Chelsea har vunnet eller tapt.

Da blåtrøyene ble påført et nytt nederlag mot Liverpool, tok Villas-Boas seg god tid til å forklare seg overfor et samlet pressekorps på Stamford Bridge. Deretter pratet han lenge med avisene som skulle ut i hyllene morgenen etter.

Problemet for 34-åringen er imidlertid at selv om han håndterer journalistene på mesterlig vis, er det likevel skribentene han bruker mye tid på som kan være med på å gjøre livet i Vest-London enda kortere.

Selv om Roman Abramovitsj ikke har for vane med å la seg påvirke av andre, kan presset på Villas-Boas bli ekstremt hvis tabloidavisene og etablerte spaltister får vann på mølla. Og i takt med at resultatene uteblir, er det helt naturlig at de kritiske spørsmålene kommer i et høyere tempo. Det var mange som fastslo at den tidligere Porto-sjefen ikke var erfaren nok med sine 34 år på baken. Det finnes mange engelske journalister som klør i skrivefingrene etter å rope ut ”hva var det jeg sa?” på trykk.

Roberto Mancini trengte tid på å bli akseptert. Det var først da han ledet Manchester City til seier i FA-cupen og spill i Champions League at han fikk arbeidsro. I motsetning til italieneren, har Villas-Boas den åpenbare fordelen av at han har pratet godt engelsk fra dag én.

Chelsea har hatt sin verste start på sesongen siden Abramovitsj kom til klubben, og med russerens historie med å sparke managere, er det ingen tvil om at jobben til Villas-Boas vil bli mer utsatt jo større avstanden opp til Manchester City blir. Det er den store ulempen med å være ikke-brite i konservative England.

Titler som ”Defeat piles pressure on Villas-Boas” og ”With every defeat Villas-Boas loses a slice of authority”, er bare med på å gjøre tilværelsen enda vanskeligere enn den allerede er. I alle jobber der resultater er det som holder deg i live, er man nødt til å levere fra første stund. Nå som han har kommet skjevt ut, må han få ryddet opp i Chelseas forsvarsproblemer så fort som mulig.

For selv om han snakker om at han bygger noe for framtiden på Stamford Bridge, er det poengene han sanker her og nå som vil gi ham tiden han trenger for å bygge ferdig prosjektet.

Verken Abramovitsj eller engelsk presse er tålmodige nok til noe annet.

Twitter: @JonMartinH

 

Solskjær vil alltid linkes til England

Så lenge Ole Gunnar Solskjær opplever suksess med Molde, vil han alltid bli linket til klubber i England.

Ole Gunnar Solskjær har hele tiden lagt vekt på at han ser på Molde som et langtidsprosjekt. Men med en kontrakt som utløper akkurat når Premier League sparkes i gang i 2014, er det heller ingen tvil om at en England-retur er en del av framtidsplanene.

Nordmannens posisjon i Manchester og resten av landet er så sterk at han alltid vil bli nevnt når managere får sparken. Allerede har engelske tabloidaviser sett på ham som aktuell for Blackburn, Leicester og Portsmouth. I enkelte kretser hviskes hans navn i det stille som en potensiell arvtager for Alex Ferguson i Manchester United.

Veien dit er fortsatt lang, men jobben han har gjort i Molde har uansett vært et klart bevis på hva mannen står for som leder og fotballmann.

Ole Gunnar Solskjær rår over mange gode fotballspillere, men profesjonaliteten han har tatt med seg til Norge er en av hovedgrunnene til at MFK står igjen som mestere.

Jeg traff kristiansunderen på hans siste arbeidsdag i Manchester United, og da var han opptatt at samtlige ledd i klubben skulle framstå som proffe, høflige og ha de samme verdiene. Det gjelder alt fra damene i resepsjonen på Aker Stadion til spillerne som representerer byen hver eneste helg. Han styrer ikke bare en tropp, han er med på å drive en hel klubb.

Selv om Solskjær har lært mye i løpet av debutsesongen, har trolig norsk fotball lært enda mer av ham.

Det har sannsynligvis vært enklere å få tak i tidligere Molde-trenere enn 38-åringen, men samtidig har grepene han har gjort vært noe som konkurrentene i Tippeligaen bør ta lærdom av. For som manager tenker han helhet.  Solskjær har ikke bare hentet spillere som gir Molde suksess her og nå, men de kan drive klubben framover i lang tid. I tillegg til at de etter hvert kan gi klubben gode penger i form av videresalg.

Noe av det Solskjær gledet seg mest til med å ta over MFK, var at han tidvis ville bli kritisert.  Han mener selv at han ikke blir noe bedre av at folk hyller ham.  I løpet av karrieren som spiller var det få som stilte spørsmål ved hans prestasjoner.

Men det har sjeldent stormet rundt ham denne sesongen. Likevel har han framstått imponerende i de få periodene det har buttet i mot. Han sto rakrygget etter nederlaget i premieren mot Sarpsborg, og det samme gjorde han da det lugget litt i de påfølgende serierundene.

Han har vist seg som en god leder, og det har gjort at det ikke bare er en imponerende CV som spiller som gjør ham interessant for større klubber.

Timing er viktig for Solskjærs neste steg, og han forlater neppe Molde med det aller første – hvis ikke en fristende Premier League- eller Championship-klubb kommer på banen.

Selv om han er en vinnerskalle, forventet han neppe at Molde skulle vinne Tippeligaen allerede i sin første sesong. Han ser på MFK som et større og mer omfattende prosjekt en ”bare” én gullmedalje. En vinnerkultur er først virkelig skapt hvis han klarer å gjenta bragden.

Men i England vil de alltid følge ham tett, og han vi jevnlig bli linket til ledige jobber. For der vil han alltid være velkommen som manager.

Tevez – uønsket og ikke savnet

Manchester City har bevist at de ikke lenger har behov for Carlos Tevez.

Mens den lyseblå delen av Manchester fortsatt kan smile bredt, og den røde fremdeles slikker sårene etter slakten på Old Trafford, sukker Carlos Tevez tungt over at han de neste fire ukene ikke vil få sin svimlende lønn utbetalt.

–  Nå er vi i hvert fall sammen om én ting: Ingen av oss har noe særlig til overs for Tevez, sa en City-supporter vi traff i dagene før Manchester-derbyet.

Hadde situasjonen med argentineren oppstått ett år tilbake i tid, ville Roberto Mancini, medspillerne og supporterne trolig ha blitt oppriktig bekymret. I løpet av sine to første sesonger på Eastlands var Tevez lederstjernen og inspiratoren.

Men den tiden er forbi. Fordi stallen er mer samspilt, og – ikke minst – at klubben har hentet inn spillere som gjør at behovet for 27-åringen er langt mindre enn før. I tillegg har Mancini lært mye fra første arbeidsdag i England og fram til nå. Det kan heller ikke undervurderes at rådgiver Kia Joorabchian har færre allierte på Etihad Stadium enn tidligere.

Det gjør også at spillenekt og andre kontroversielle episoder ikke lenger er en stor sportslig trussel for Manchester City. Og derfor kan også hele byen enes om at Carlos Tevez ikke er ønsket.

Da den regjerende FA-cupmesteren banket inn den ene scoringen etter den andre mot byrivalen, var trolig Tevez den eneste på klubbens lønningsliste som ikke gliste bredt. Der kom det nemlig hvor tydelig fram at han ikke er savnet.

De trenger ham ikke lenger, og selv om Manchester City lenge har vært mer enn klar over at de har flere andre klassespillere, var det en ålreit bekreftelse for Mancini og alle andre å få.

Foreløpig har ikke mannskapet latt seg påvirke av spissens pinlige oppførsel i München, men nå som Tevez har sonet ferdig karantenen han ble pålagt, blir det spennende å se hvordan det blir med han tilbake på treningsfeltet.

Roberto Mancini var klokkeklar i Tyskland, han vil aldri la urokråken spille igjen for klubben så lenge han er manager. Det vil skape utfordringer, for det er fortsatt lenge igjen til overgangsvinduet åpner i januar. Så lenge Tevez er Citys eiendom, vil han også være deres problem.

Angriperen kan ikke ikle seg den lyseblå drakten igjen, for det vil undergrave den italienske sjefens integritet. Men det vil igjen gå utover prislappen på Tevez, det er få som er villig til å betale det de krevde for ham i sommer hvis han ikke skal spille fotball de neste månendene.

Så lenge Tevez-bråket fortsatt ikke vil utover lagkameratene, og Mancini får det som han vil, kommer han ikke til å ødelegge for Manchester City.

Da kommer heller ingen til å savne ham. Det har Sergio Agüero, Edin Dzeko, Mario Balotelli, David Silva og flere andre sørget for.

I tillegg til ham selv.

Fra Warnock til Villas-Boas

Bare én pressekonferanse kan fortelle mye om personligheten til en Premier League-manager. Nå er spriket i mennesketypene større enn på lenge.

Med Neil Warnock tilbake i Premier League-manesjen, og Andre Villas-Boas som er godt i gang med sitt virke som Chelsea-sjef, er de bare to eksempler på hvor ulikt managerne framstår utad.

Warnock vil alltid mate journalistene med gode titler, oppslag og historier. Siden han i mange sammenhenger heller stikker hele hodet inn i vepsebolet i stedet for å holde seg unna, vil han også få fiender. Og dem har det etter hvert blitt ganske mange av.

– Jeg har aldri hatt et særlig godt forhold til Tony Pulis, men han har gjort det bra i Stoke, sa han da jeg besøkte QPRs treningsfelt.

Queens Park Rangers’ fargeklatt liker – akkurat som Harry Redknapp – svært godt å snakke med pressen. De blir den rake motsetningen til for eksempel Alex Ferguson, som denne sesongen kun slipper inn inviterte mediefolk på Carrington.

Da Andre Villas-Boas var misfornøyd med Phil Dowds innsats på Old Trafford, tok han med en gang kontakt med dommersjef Mike Riley.

Mens opptøyene i England tidligere i høst var en ny bekreftelse på at gentleman-kulturen de fleste steder er visket bort, er det befriende med en manager som ikke prøver å være noe mer kontroversiell enn nødvendig. Hvis det var Alex Ferguson som hadde følt seg snytt etter toppoppgjøret på Old Trafford, ville han sannsynligvis ha brukt media som virkemiddel til å få ut sitt budskap. Når det er sagt, er Fergie ganske alene om å ikke prate med andre enn TV-kanalene etter kampene.

Kanskje kan det bli kjedelig i lengden, men foreløpig synes jeg det er deilig at Andre Villas-Boas fokuserer mer på eget lags prestasjoner enn ting han ikke får gjort noe særlig med.

Mind games snakkes det mye om i forkant av store kamper, og etter å ha vært på tre pressekonferanser med Chelsea-sjefen de siste ukene, er det åpenbart at han ikke kommer med stikk før han virkelig føler behovet for det.

Spørsmålet er også hvor stor innvirkning psykologisk krigføring faktisk har. Mest av alt tror jeg det handler om en managers eget behov for å i ordkrig som et naivt håp om at det kan påvirke resultatet i hans favør. Og at kritikken ofte er rettet mot en kollega han personlig ikke har et godt forhold til.

Så langt fortjener også Arsene Wenger honnør for måten han har taklet pressen på. Arsenal sliter og de kritiske spørsmålene til franskmannen er mange. Likevel stiller han alltid opp, og han har stått rakrygget selv om resultatene går alt annet enn The Gunners’ vei.

Uansett er pressekonferansene her i England bare et krydder i Premier League-hverdagen, og alt fra Neil Warnock og Andre Villas-Boas sørger for at det blir sirkuset forblir underholdene – også utenfor banen.

Twitter: JonMartinH

Wengers viktigste kamp?

Arsene Wenger vil fortsatt ikke handle og ser de beste spillerne forsvinne. Det vil bli krisetilstander på Emirates hvis Arsenal ikke tar seg til gruppespillet i Mesterligaen.

–    De andre klubbene finner heller ikke spillere. Det er derfor Barcelona, Manchester United og Manchester City prøver å få tak i våre.

Arsene Wenger sa det som at det var noe positivt.

Det er klart, det er et tegn på at du har gode fotballspillere når noen av verdens største klubber er ute etter profilene du har i stallen. Problemet er bare at Arsenal – i utgangspunktet – bør være et sted de beste ønsker å komme til – og ikke reiser fra.

Jeg har vært på fire pressekonferanser med Arsene Wenger de siste ukene. I grove trekk har han sagt hver gang at han ikke vet hva som skjer med Samir Nasri (nå er han omsider City-spiller), at han har penger til å kjøpe spillere og at alt er som det skal være i Arsenal.

Men det er ikke det, og det må også Wenger merke selv. For når fansen synger ”spend some f**** money” og piper spillerne av banen etter et nederlag, så er ikke ting som de bør være på Emirates. Da Liverpool tok ledelsen på lørdag, virket det som at Arsenal, som ble redusert til ti mann, hadde null tro på at de skulle slå tilbake.

De framstod som et fotballag fullstendig uten gnist og energi.

Tilfellene med Cesc Fabregas og Samir Nasri er litt spesielle, men Arsenal får ofte svi for at Wenger ligger på en helt annen linje enn konkurrentene i Premier League. Han og ledelsen vil ikke matche de andre klubbenes i overgangssummer og lønnsutbetalinger, og fanger derfor heller ikke storfisker – til tross for at han korrekt påpeker at han har pundsedler tilgjengelig.

Og selv om det er prisverdig at 61-åringen har sørget for Arsenal er den mest veldrevne klubben i England, ser det nå ut som at han har rotet seg bort i egne prinsipper. Han er blitt for sta, han er over tid blitt for opptatt av å vinne på sin egen måte. Det har blitt en besettelse.
Fortsatt svarer han pressen som sikkerheten selv. Han vet at de samme temaene vil dukke opp hver eneste gang.

Spørsmål om han føler presset. Spørsmål om hvorfor han ikke bruker pengene han har på bok.

Han kan fortsette med sin ungdomsprofil, men må samtidig se etter spillere med muskler og kvaliteter som kan ta de videre umiddelbart. Stallen skriker blant annet etter en lederskikkelse. Wenger må bruke avslutningen av overgangsvinduet godt.

For at det ikke skal bli krisetilstander hos Gunners, er de mest av alt helt avhengige av å ta seg videre til gruppespillet i Mesterligaen. Mislykkes Arsenal mot Udinese, vil gruppen av supportere som tviler til Wenger bare bli større.

Det må han unngå for alt i verden.

Det lukter Mesterliga av Liverpool

Arsenal og Tottenham jobber mest av alt med å beholde nøkkelspillere. Det er en stor fordel for Liverpool.

Her i London hersker det en viss urolighet og bekymring. I hovedstadens parker ligger det Arsenal-supportere på gresset, som oppgitt rister på hodet mens de ser nye rykter om Cesc Fabregas prege tabloidavisene. Da jeg var på Emirates i helgen, fikk jeg følelsen av at supporterne ikke føler seg trygge på noe som helst. Og at frustrasjon fra slutten av forrige sesong bare har fortsatt inn mot denne. Ikke bare skaper det støy for The Gunners at framtiden til kapteinen og Samir Nasri er uavklart, det må også være et hinder for Arsene Wenger på overgangsmarkedet.

Selv om det bør være åpenbart for franskmannen at han bør hente inn en solid midtstopper, vet han samtidig ikke om han også må på utkikk etter en midtbanespiller. Kanskje til og med to.

Rusler man i gatene rundt White Hart Lane er det store samtaleemnet om Luka Modric er der eller ikke når sesongen starter neste helg. Og hvordan det vil påvirke Spurs hvis han blir i klubben mot sin egen vilje.

For Liverpool gjør det ingenting at to av Mesterliga-konkurrentene ikke har hatt en minneverdig sommer. Selv om Kenny Dalglish ikke rår over en komplett spillerstall, har de likevel tatt flere steg i løpet av ferien. Manageren har i hovedsak fått tak i de britiske spillerne han ville ha – i hvert fall i midtbaneleddet. Charlie Adam, Stewart Downing og Jordan Henderson er kanskje ikke de hotteste i Europa, men de gir Liverpool sårt tiltrengte kvaliteter og bredde.

Tatt i betraktning hvilket løft scouserne fikk under Dalglish på vårparten, og at Andy Carroll og Luis Suarez har en halv Premier League-sesong på Anfield bak seg, er det et helt annet Liverpool-lag enn det som serieåpnet hjemme mot Arsenal for ett år siden. Og det er liten tvil om at de er blitt bedre.

De har omsider fått tak i en venstrekant, og linken mellom Downing og Carroll kan bli interessant. Den tidligere Aston Villa-spillerens presise innleggsfot bør passe bra til Carrolls styrker i luftrommet og innenfor boksen. Det igjen vil også gi Suarez muligheter.

Hvis det kommer inn en venstreback og kanskje en midtstopper før vinduet stenger, ser troppen som helhet sterkere ut enn på lenge.

Etter noen år der rødtrøyene ble holdt som gisler av en forhatt amerikansk eierduo, har vinden snudd og hele organisasjonen framstår som en solid og samlet enhet. Det er selvsagt også en stor fordel.

Resultatene i treningskampene har ikke skremt mange, men Dalglish har gjort mange endringer i pre-season og har i flere tilfeller stilt med en del unggutter på samme tid.

Spill i Mesterligaen er Liverpools første mål. At Arsenal og Spurs er litt i villrede, gjør at Anfield-klubben går mest fram av de tre.

Derfor tror jeg også at de tar fjerdeplassen i en sesong der de kun skal fokusere på Premier League og engelske turneringer.

Mens vi venter…

Hvem trengte færrest skudd per scoring forrige sesong? Er dommerne i Premier League verre enn andre? Her er litt (u)nyttig småsnacks mens vi venter på ligastart.

Hvem fylte opp stadion oftest forrige sesong? Arsenal med 99,4 prosent. The Emirates, som har plass til 60361 tilskuere, var fylt til randen hver eneste gang. Manchester United fulgte på en god andreplass med fulle tribuner i 99,1 prosent av tiden. Lavest var Wigan som bare fylte 66,9 prosent av DW Stadium i snitt i løpet av sesongen.

Hvem får sparken først? Bookmakerne er ganske enige om at Neil Warnock ligger dårligst an – selv om supporterne har et godt forhold til den omstridte manageren. Skjønt, det er ikke så rart; Queens Park Rangers har ikke akkurat gitt trenere tid til å levere resultater de siste sesongene. Du får heller ikke store beløp igjen om Steve Kean ryker relativt tidlig i høst.

33 er tallet: Det er mye fokus på alderen til Andre Villas-Boas, og han må trolig vinne alt som vinnes kan for at engelsk presse skal slutte å skrive om hvor ung han er. Men man kan finne mange ulike vinklinger hvis man er kreativ, og hva gjorde for eksempel Roberto Mancini da han var 33 år gammel? Jo, han scoret 15 mål på 33 kamper for Lazio.

Dette begynner å bli en stund siden, men Alex Ferguson var manager for St.Mirren, som endte på sjetteplass i skotsk andredivisjon. Arsene Wenger var ungdomstrener i Strasbourg, mens Kenny Dalglish gjorde stor suksess som spiller i Liverpool.

Hvilken spiss fyrte av færrest skudd per scoring i 10/11-sesongen? Dette er min favoritt! Carlos Tevez, kanskje? Nei, feil. Javier Hernandez, da? Feil igjen. Hva med Wayne Rooney? Eller Didier Drogba? Hvis du ikke vet svaret fra før, skal det godt gjøres å gjette hvilken spiss som tok best vare på skuddmulighetene forrige sesong.

Hvem det var? Steven Fletcher, selvfølgelig…  Wolverhampton-spissen trengte bare 3,1 skudd per scoring. Javier Hernandez og Dirk Kuyt fulgte på plassene bak med henholdsvis 3,3 og 3,8 forsøk per mål.

639938 er det en Chelsea-spiller i snitt tjener i løpet av en arbeidsuke.

Ut med dommeren.. «The men in black» blir aldri verdens mest populære karer, men når det kommer til røde kort er ikke pipeblåserne i Premier League verre enn andre. Dommerne delte ut 65 røde på 380 kamper. I Spania og Italia var de nesten oppe i det dobbelte.

Ingen pyser: Bolton satte inn flest taklinger, vant flere dueller enn alle andre og lagde flest frispark forrige sesong.

Fort Old Trafford: Blackpool var det eneste bortelaget som noen gang var i ledelsen på besøk hos ligamester Manchester United.

Innkast: Det snakkes mye om de lange innkastene til Stoke, men de scoret bare fire mål ved hjelp av Rory Delaps varemerke.

Tottenham har en av ligaens beste kantspillere i Gareth Bale, men kun 15 prosent av Spurs’ nettkjenninger kom etter innlegg – noe som var svakest av topplagene.

Kilder til fakta: FourFourTwo, Opta og The Guardian.

Twitter: JonMartinH

La Tevez-sirkuset reise videre

Manchester City mister en av Premier Leagues største profiler hvis de selger Carlos Tevez, men vil på sikt komme styrket ut av det som klubb.

For med argentineren får du en totalpakke som inneholder veldig mye mer enn en god fotballspiller, og det er den biten som trolig gjør at det er mer bryderi enn glede ved å ha Carlos Tevez i stallen.

Det har Manchester City fått erfare flere ganger under 27-åringens toårige opphold på Eastlands. Selv om han er under kontrakt og klubben sitter med makten, vil de trolig være bedre tjent med om lagkapteinen finner seg en ny arbeidsgiver.

For å sette det på spissen styrer ikke Carlos Tevez sitt eget liv. Det er Kia Joorabchian som prater, bestemmer og forteller den begavede angrepsspilleren hva han skal gjøre.

Ser du på uttalelsene i meldingen som kom fra Tevez om at han ønsker seg bort, er det – med all mulig respekt – fremmedord som han neppe kan skrive ned på et ark på egenhånd. Det var Joorabchians verk, som med det meste annet som har kommet ut av spissens munn i løpet av karrieren. Akkurat som Titten Tei henger han i noen tråder, men Birgit Strøm behandlet sin figur på en måte jeg har litt mer sansen for.

Argumentene om at han ønsker seg nærmere familien er både naturlige og forståelige. Men dette handler trolig mest av alt om hva som passer best for Joorabchian og alle bakmennene i Team Carlos.

Tevez har vært helt avgjørende for Citys etterlengtede opptur. Han ledet klubben til triumf i FA-cupen, endte trofétørken og sørget for at det omsider blir Mesterliga-fotball i den lyseblå delen av Manchester.

Likevel må Citys ledere, støtteapparat, spillere og tilhengere begynne å bli mektig lei av Tevez-sirkuset på nydøpte Etihad Stadium. Han tar rett og slett altfor mye plass.

I tillegg er City nå i en posisjon der stallen er så sterk at det handler om mye mer enn en nøkkelspiller. Forrige sesongs prestasjoner viste at de for første gang på flere tiår nærmest har utslettet den store sportslige avstanden til byrival Manchester United og de andre topplagene.

Stammen er god med spillere som Joe Hart, Vincent Kompany, Nigel De Jong og David Silva. De andre spissene i troppen er også angrepsspillere av høy kvalitet og med imponerende CV-er, og klubben vil ikke få problemer – i hvert fall ikke pengemessig – med å finne en erstatter.

City vil nok umiddelbart føle at de går noen skritt tilbake hvis Tevez pakker ut av garderobeskapet på treningsanlegget på Carrington, men på sikt vil det skape mer ro og riktig fokus i både tropp og styrerom. Og det kan komme godt med når City starter en sesong der det forventes at de tar ytterligere steg i både Premier League og Europa.

Twitter: JonMartinH