Observasjoner fra Stamford Bridge

Noen punkter fra pressetribunen på Stamford Bridge etter Chelsea-QPR.

 Di Matteo-hyllest
Av sangene som kom fra Chelsea-fansen mot Queens Park Rangers, var det «There is only one Di Matteo» som runget høyest. Og italieneren, som fortsatt bare er ansatt midlertidig, svarte med å applaudere egne tilhengere. Det er tydelig at Di Matteo har samlet spillerne og gjort dem til en enhet igjen, men det er fortsatt ingen selvfølge at det er han som leder Chelsea neste sesong. Skulle han imidlertid lede Chelsea til trofeer, og da først og fremst Mesterligaen, blir det vanskelig – for ikke å si umulig – for Roman Abramovitsj å overse ham.

Uavhengig av hvem som får jobben på permanent basis, og samme om det blir ingen, en eller to pokaler, er fortsatt et generasjonsskifte på Stamford Bridge en nødvendighet. Og skulle det bli Di Matteo som får den oppgaven, er det ikke sikkert at klubbens store egoer er like vennlige med «Robbie».

Kapteinen Terry
Sjansene er store for at du enten elsker eller hater John Terry, men det er umulig å ta fra ham evnen han har til å prestere i kjølevannet av kontroversielle hendelser. Da han bommet på straffespark mot Manchester United i Moskva i 2008, svarte han med å bli matchvinner i ligamøtet dem i mellom sesongen etter. Etter utvisningen mot Barcelona, og rasismesaken mot Anton Ferdinand hengende over seg, bidro han med scoring mot QPR. Da kampen var over, ba Chelsea-kapteinen tydelig om unnskyldning for det røde koret på Nou Camp. Terry er imponerende nok best når det stormer rundt ham.

Torres scorer igjen
Fernando Torres fikk vist fram noen av egenskapene som gjorde ham til en stor helt på The Kop i løpet av tiden i Liverpool. Steget, spillegleden og målteften var tilbake i derbyet mot QPR. Til tross for fire scoringer i løpet av en uke, kan ikke spanjolen friskmeldes helt før han bidrar med nettkjenninger for Chelsea over tid. Men skulle han bli helten i noen av blåtrøyenes avgjørende kamper som gjenstår, bør de muligens ikke ut på spissjakt i sommer.

 QPR
Chelsea var gode, men Queens Park Rangers’ forestilling på Stamford Bridge var stusselig. Denne prestasjonen tatt i betraktning, kan jeg ikke min villeste fantasi se for meg at de kan ta poeng mot Manchester City på Etihad Stadium i siste serierunde. Derfor har de ikke noe annet valg enn å slå Stoke neste helg, men det er ikke sikkert det er nok til å berge plassen. Med tanke på at Bolton har én kamp mindre spilt, tror jeg QPR blir å finne i Championship fra høsten av. Da med mange overbetalte spillere i stallen.

QPR-fansen kan i hvert fall ikke klandres for slakten. Selv da målene rant inn på Stamford Bridge, sang de av full hals. 

 Hughes’ fall
Mark Hughes så ut til å få en strålende managerkarriere, men i tiden i og etter Manchester City har gjort waliseren mindre attraktivt. Den tidligere storscoreren tok riktignok over et lag i trøbbel som var blottet for samhandling, men et nedrykk vil lage en stor ripe i lakken hos «Sparky». Hughes forlot Fulham fordi han mente at klubben ikke sto i stil til hans ambisjoner, men hans tid på Lotus Road har vært et bevis – også for ham selv – at han ikke er en manager av ypperste merke. 

  • Chelsea sitt dilemma er veldig likt det som Vialli og Marcotti på pedagogisk vis fremlegger i «The Italian Job»; er det alltid riktigst å gå etter bosman-løsningen?

    Man sparer kjøpssum, men utgjevner nesten totalen med en solid lønningspose. Og det før ringvirkningene av den nye dyre kontrakten sprer seg både hos de som allerede er i klubben og en gang i fremtiden skal fornye, samt spillerne som klubben vil hente i fremtiden.

    Den lønnsdrivende effekten gjør gleden over å få en spiller «gratis» svært kortvarig. For et skrekkeksempel kan man se til mange av Branns signeringer de siste 5-6 år.

    • Anonym

      Veldig godt skrevet. Tror heller ikke Brann er den eneste klubben i Norge som har brent seg på dette.