Betydningen av mind games

Når vi nærmer oss avslutningen av en Premier League-sesong, er det sikreste vårtegnet at managerne og andre nøkkelpersoner i konkurrerende klubber begynner å bruke media som et virkemiddel.

Patrick Vieira sendte i forrige uke avgårde et utspill om at Manchester United var desperate som avsluttet Paul Scholes’ pensjonisttilværelse. Alex Ferguson kontret med at Carlos Tevez’ gjeninntreden på Etihad Stadium var et klarere tilfelle av desperasjon. Skotten la også til at han har nok av ammunisjon på lager til å vinne hvilken som helst ordkrig.

Pressekorpset på Carrington lo med – og ikke av – Ferguson da han svarte på den tidligere midtbanestjernens uttalelser. For i England er det opplest og vedtatt av at ingen er flinkere til å psyke ut motstanderne med media som hjelpemiddel enn den mektige skotten.

Da jeg traff Rafael Benitez i fjor høst, snakket spanjolen om hvor vanskelig det er å være i en offentlig fight med Manchester United-bossen. Men en det handlet mest av alt om det sportslige.

For Benitez mente det var umulig å slå Ferguson siden han styrte et bedre fotballag enn ham selv.

Det er ingen tvil om at Benitez – i hvert fall utad – er blant personene som har blitt et offer i løpet av skottens regjeringstid på Old Trafford. I januar 2009 hevdet de fleste at den tidligere Liverpool-sjefen ikke taklet presset, da han på en pressekonferanse leste opp et manus der han kom med et verbalt angrep på både Ferguson og klubben han leder. I 1996 tente Kevin Keegan etter et Ferguson-utspill, og den daværende Newcastle-manageren mistet hodet på direktesendt TV. Men til syvende og sist handlet også det om resultater på banen. Fordi The Magpies hadde rotet bort muligheten til å vinne ligaen, og derfor sprakk han fullstendig.

Spørsmålet er om mind games er så viktig som mange hevder, eller at Ferguson rett og slett bare lever på en myte som ligger der. At han er urokkelig, uovervinnelig og uslåelig. Benitez’ poeng om at han var dømt til å tape kampen fordi han hadde et svakere spillermateriale enn Sir Alex, er nok også et sentralt punkt.

Denne sesongen er det imidlertid annerledes. Nå kjemper Manchester United mot et fotballag som papiret er hakket bedre, men det sterke, røde kollektivet gjør at Fergusons lag sees på som favoritter.

Jeg tror betydningen av mind games er svært overdrevet i England. Premier Leauge-stjernene har i mange tilfeller et så dårlig forhold til pressen at de ikke bruker ukelønna på aviser. Og for spillere som lever under et press fra alle mulige kanter, er hva andre managere og konkurrenter mener egentlig fullstendig irrelevant. For supporterne føles det nok annerledes, men i en periode der kampene kommer tett, og treningsukene bare handler om restitusjon og forberedelser, er det neppe noe spillerne bruker tid og krefter på.

At Patrick Vieira den siste tiden har kommet med to utspill, går nok mest på han vil sette fokus på Manchester Uniteds svakheter, og at han mener dommerne gir dem fordeler på Old Trafford. Det kan han ha gjort i håpet om at pipeblåserne skal gi de lyseblå en hjelpende hånd i framtiden. Men franskmannen, som Arsenal-kaptein var i en rekke titteldueller med rødtrøyene i løpet av karrieren, vet at han ikke klarer å vippe United av pinnen ved hjelp av ord.

Roberto Mancini har brukt lite energi på å angripe byrivalen. Det er sannsynligvis lurt.

For det er ikke det som blir avgjørende for hvem som vinner Premier League.

Twitter: JonMartinH

  • Supermann1

    Godt skrevet!

  • Bra skrevet tror likevel at United tar dette når Arsenal slår City

  • Anonym

    Nesten uvirkelig at dette Unitedlaget, med alle skadene, kan ta gullet mot et lag med bare superstjerner. Vil evnt. bli det flotteste gullet Sir Alex har tatt!

  • Anonym

    Mancini ler av Fergusons «mind games».
    Ferguson ler av Mancinis «money games».

  • Anonym

    Min teori på mind games i engelsk fotball er som så. Det er et «verktøy» om trener bruker når de i en avgjørende del av sesongen vil at spillerne ikke skal ha fokus i media, derfor sier de heller et par semi-frekke  stikk frem og tilbake for at media heller skal foukusere på managerne enn spillerne.

    Slik at spillerne kun trenger å bekymre seg om å prestere på banen. Og om det er det som faktisk er årsaken til mind-games konkluderer jeg med at selvfølgelig har det noe og si. Og kanskje det er derfor Manchester United er det av topplagene som dropper færrest poeng når det gjelder som mest. (tenker ikke kun på denne sesongen for alle hissige City-fans.)